hits

EN (ALTFOR LANG) RAPPORT FRA DEN FORJETTEDE KLINIKK

Fy sren s lang tid det tar komme seg etter disse nederlagene. De frste rundene var det s annerledes. Da tok jeg et mislykket forsk med fatning og ville sette i gang med nytt forsk s raskt som mulig. N gr jeg i kjelleren og blir der litt for lenge. Men selv om det hver gang, mens ting er p sitt verste, fles som om jeg aldri skal bli glad igjen, s gr det til slutt over og jeg blir meg selv igjen. En mer herdet utgave av meg selv, kanskje. Denne gangen tok det ganske s nyaktig n mned. 

Da jeg tidligere i hst skrev innlegget der jeg ramset opp alle grunnene til at vi hadde valgt sette vr lit til Dr. Olga Zaytseff og klinikken i St. Petersburg, lovte jeg at jeg skulle skrive om vre erfaringer etter at vi hadde vrt der i oktober ogs. Likevel har det tatt meg litt tid gjre det, og hovedgrunnen til det er at nr det gjelder fertilitetsbehandling, kan misnye feilaktig forveksles med bitterhet over ikke lykkes. Slik er det naturligvis i de aller fleste tilfeller ikke, for ogs ufrivillig barnlse har, tro det eller ei, evne til kritisk tenkning. De frreste er dessuten s virkelighetsfjerne at de forventer at leger skal kunne trylle og blir skuffet dersom det viser seg at de ikke kan det.

Nei, det er nok heller slik at jeg fler det som mitt ansvar dele vr opplevelse av en klinikk som jeg har tidligere har skrevet svrt positivt om i et innlegg, som til tross for at det ble skrevet fr vi faktisk hadde vrt der, absolutt kan oppfattes som en anbefaling. Jeg kan, etter ha vrt der, dessverre ikke forsvare anbefale denne klinikken til mine lesere. Samtidig anerkjenner og respekterer jeg at andre har hatt gode erfaringer hos samme klinikk.

Jeg vil starte med si at den faglige fremgangsmten og filosofien bak tilnrmingen som AVA-klinikken i St. Petersburg har til IVF-forsk fremdeles er den mest fornuftige jeg har lest eller hrt om. Timing, rekkeflger og standarder de setter gir etter hva jeg kan forst mer mening enn klinikkene vi har vrt hos i Norge. Vi tror at det var nettopp p grunn av denne mten tilnrme seg problemet p at vi denne runden kom en del lengre enn alle tidligere forsk og at embryoets utvikling lenge s ut til f oss i ml. Det hadde unektelig vrt spennende gjre noen flere forsk med samme fremgangsmetode og se om vi kunne lykkes. Likevel kommer vi dessverre ikke til reise tilbake til St. Petersburg for videre behandling. 

Du vet nr det er noe du har skikkelig troa p, noe du virkelig hper er s bra som inntrykket du har ftt, og s blir du oppmerksom p noe som ikke er helt slik det skal vre? Da vifter du - i hvert fall jeg - bort det som str i fare for sl sprekker i mitt hp om at det jeg har begitt meg ut p er strlende og intet annet. Men s skjer det en ting til og deretter enda en ting, og p et eller annet tidspunkt kan du ikke lenger ignorere det faktum at det du opplever, er noe ganske annet enn det du forventet og hpet. Vr opplevelse med klinikken i St. Petersburg ble et klassisk tilfelle av et slikt scenario.

Fra vi mtte Dr. Zaytseff i Oslo i sommer, ble vi satt i kontakt med en koordinator ved klinikken - la oss kalle henne F - som skulle vre vr personlige hjelper i alt som hadde med vr forestende behandling gjre. Alt fra priser og reisetider til medisindoser ble formidlet gjennom henne, noe som funket fint fordi hun var veldig god i engelsk. Vi hadde ogs Skype-samtale med Dr. Zaytseff der vi gikk gjennom hva som skulle skje videre i vr behandling. Jeg var lite lysten p enda en stimulert syklus, bde fordi vi hadde mislyktes s mange ganger, men ogs fordi jeg p grunn av endometriosen har ekstra mye smerter under stimulering. Men vi ville heller ikke gi opp. Hun anbefalte oss raskt g for eggdonasjon, noe denne klinikken er ganske ivrige p markedsfre. Det flte ikke vi oss klare for. Under Skype-samtalen kom vi til en enighet: Vi skulle g for n stimulert syklus med egne egg der alt fra doser til timing var p hennes premisser, fordi det ville gi oss svar p en del sprsml, som da i sin tur ville gjre det mye enklere ha ta en passende og realistisk avgjrelse om veien videre. Uansett hvor langt eller kort vi lyktes med komme med forsket, ville selve forlpet si oss mye om vr fertilitet. S jeg beit tennene sammen gjennom en stimulering dobbelt s lang i varighet som de jeg hadde vrt gjennom i Norge. Daglig trstet jeg meg selv med at dette ikke var forgjeves, for selv om vi mislyktes, ville vi endelig f en ordentlig vurdering av vre sjanser og en kvalifisert anbefaling om hvor harde skyts som m til for at vi skal kunne lage barn. 

I mnedene fr vi reiste til Russland var det s si bare Dr. Olga og F vi hadde kontakt med, og vi flte etterhvert at siden det virket som det uansett bare var dem vi skulle ha noe srlig med gjre fremover, s var det fint at vi ble s godt kjent med begge. Vi flte oss trygge p dem, fordi de visste alt om oss. F er en superhyggelig dame, som stilte opp med presise svar p alle sprsml vi mtte ha dgnet rundt og hele uka. Alt var s ryddig og det var ikke den ting det ikke var tatt hyde for eller hensyn til nr det gjaldt medisiner, prver, kontrakter, ultralyd, reisen og den forestende behandlingen. Da jeg uken fr avreise avsluttet en epost som gikk til bde F og Dr. Olga med Looking forward to seeing you next week, la jeg frst ikke merke til at det hyggelige svaret som kom tilbake ikke hadde noen respons p akkurat det med sees. Et par dager senere overfrte vi penger for behandlingen. Da vi kvelden fr avreise igjen hadde kontakt p epost, og jeg avsluttet med See you tomorrow!, la jeg merke til at noe snt ikke stod i svaret jeg fikk. Jeg syntes det var litt rart, siden vi hadde hatt s tett kontakt og s god tone over epost og telefon i flere mneder, men jeg viftet det vekk og tenkte at jeg ikke skulle overanalysere.

Dagen etter, da vi ble plukket opp av sjfren som jobber for klinikken p flyplassen i St. Petersburg, viste det seg at han ikke hadde ftt beskjed om at vi mtte kjres direkte til klinikken og ikke til hotellet. Inngrepet mitt, alts det svrt tidssensitive uttaket av egg, var timet og planlagt til halvannen time etter at vi landet i St. Petersburg. Hadde ikke vi oppdaget at han ikke hadde ftt denne beskjeden, kunne vi rett og slett kommet for sent til klinikken og i verste fall mistet eggene. Jeg husker at jeg i et yeblikk tenkte tanken at de kanskje ikke anstrengte seg like mye n som de hadde ftt betalingen sin, men viftet det vekk igjen og ble litt flau over ha hatt mistroiske og usaklige tanker.

I bilen p vei til klinikken tenkte jeg p hvordan det ville bli komme fram. Med kraftige smerter som gjorde at hele turen hjemmefra hadde vrt en kraftanstrengelse, gledet jeg meg til komme frem til et sted der jeg kunne hvile litt, og rett og slett bli tatt vare p. Bildene som presenteres p seminarene som holdes i Oslo (og resten av Skandinavia, antar jeg) viser de hvitkledde og blide ansatte ved klinikken i grnne og luftige omgivelser, som i en villahage av noe slag. Formuleringene Olga bruker under presentasjonen gir et bilde av en klinikk som tar srbarheten til denne pasientgruppen p alvor, og tilbyr ro, trygghet og komfort. Dette er ikke noe stort poeng i seg selv, og leter man litt godt p nettsidene deres, ser jeg n at det finnes et bilde som viser hvordan klinikken ligger til, men med forventninger om noe lyst og trivelig i rolige omgivelser, ble jeg ganske overrasket da vi stoppet utenfor en liten dr i veggen i byens desidert mest trafikkerte gate. P innsiden av dra i den gamle bygningen oppdaget vi, til min store fortvilelse, at heisen var i ustand. Jeg var s stinn og m, og med en endometriose som hadde flerret opp av stimulering i ukevis, hadde jeg s vondt at bare trappene opp til andre etasje var en lidelse. 

Vi ble tatt imot av en hyggelig og blid ung dame - vi kaller henne S - i oppgangen, som bare svidt kunne gjre seg forsttt p engelsk. Jeg regnet med at hun var en slags sekretr og at F snart kom til dukke opp med det jeg trengte. I Norge fr nemlig kvinner som skal gjennom et uttak, beroligende og smertestillende tabletter ved ankomst til sykehus eller klinikk. Deretter er det vanlig med et sterkere morfinpreparat intravenst under selve inngrepet, og etter uttaket er ferdig, avgjr pasientens tilstand hva hun behver videre. Uttakene varierer mye fra pasient til pasient, og fra gang til gang. Mange har uproblematiske uttak, like mange har behov for smertelindring under tilsyn i en time eller flere etter uttak. Selv har jeg bde hatt uttak der jeg knapt har kjent noen ting og dratt ut p shopping nesten rett etterp, og uttak der jeg har blitt overfrt til smerteavdeling p sykehuset og ligget der i seks timer.

Sistnevnte har skjedd to ganger og hovedforklaringen er iflge legene her - og Olga, da jeg fortalte henne dette - min alvorlige grad av endometriose. Nr endometriosen er aktiv, frer et uttak til mange og kraftige bldninger i tarmene, livmoren og buken, som naturligvis er innmari vondt. De fleste som er gjennom et uttak fr ogs med seg resept p relativt kraftige smertestillende, fordi smertene etter inngrepet har en tendens til bli verre i et par dager fr de blir bedre. Med de to skrekkelige episodene p netthinnen, forsikrer jeg meg alltid om at legen som skal behandle meg er klar over at noe slikt kan skje, slik at han/hun er forberedt p kunne hjelpe meg dersom vi kommer i den situasjonen. Jeg var blitt forsikret om at min grad av endometriose var notert og kommunisert. Tatt resultatene fra mine fire endometriseperasjoner i lpet av de siste fem rene i betraktning, mente Olga faktisk at min sykdom er spass hissig at det var bare svidt hun fant det forsvarlig utsette meg for stimulering og uttak. Begge er nemlig katalysatorer for symptomene, da begge bidrar til at endometriosen flerrer opp.

Da jeg ikke fikk noen medisiner ved ankomst til klinikken og S sa at det ikke var noe de pleide gi, slo jeg meg til ro med at det sikkert skyldtes at jeg skulle legges i narkose under inngrepet og dermed ikke trengte noen lindring fr inngrepet. 

Klinikken bestod av en lang og relativt mrk gang med noen kontorer. Ingen av de vi s var kledd som helsepersonell, og vi s ingen kjente fjes. Den eneste som hilste p oss var hun som pnet dren, og verken F eller Dr. Olga var se noe sted. S, som slet med gjre seg forsttt p engelsk, var den personen tilstede p klinikken som kunne best engelsk. Hun skulle senere fungere som tolk da en eldre sykepleier med alvorlig mine og uten antydning til smil i fjeset, stilte meg en rekke sprsml om min helsetilstand, tidligere erfaring med uttak og medisiner.

Etter at vi hadde fylt ut en haug med skjemaer p et slags venterom, kom S og ba meg bli med henne. One hour or more sa hun til Jonas mens hun gjorde et slags farvel-tegn. Det var frst da jeg kjente p et lite ubehag, et snev av nervsitet, for i Norge er det vanlig at mannen er med under uttaket. Jeg hadde ingen problemer med forst at han ikke fikk vre hos meg under selve uttaket siden jeg n skulle legges i narkose og inngrepet skulle skje p et sterilt operasjonsrom, men jeg hadde tatt for gitt at han skulle f vre hos meg bde fr og etter inngrepet. Slik var det ikke. Jeg skulle bare legge igjen tingene mine hos Jonas og flge etter damen.

Etter ha gtt lange ganger, gjennom mange drer, ned trapper og enda flere drer, kom vi ned til en kjeller med lavt tak. Vi gikk inn i en trang, innestengt og kald gang, med sm avlukker tett ved siden av hverandre. Det var ingen andre pasienter enn meg der. S frte meg inn i et av de hvite kalde tomme rommene og ba meg om kle av meg, ta p meg surgery gown (en tynn og gjennomsiktig sak laget av papir) og vente. Hun gikk og jeg gjorde som hun sa, fr jeg satte meg p sengen som til tross for at den var veldig smal, tok opp omtrent halvparten av plassen i rommet. Det var s kaldt at jeg hakket tenner. Ingen beroligende, slik man som regel fr fr de fleste inngrep p norske sykehus og klinikker, ingen dyne eller ovn der (m nevnes at St. Petersburg var ca ti grader kaldere enn Oslo mens vi var der) og ingen snor jeg kunne trekke i eller en knapp jeg kunne trykke p for f kontakt med noen. Telefonen min hadde jeg lagt igjen hos Jonas, i en annen etasje i et helt annet sted i bygningen. Som S selv spkte med, var veien ned til avlukkene og operasjonssalen s lang og kronglete at det ville vre umulig for pasientene rmme. Funny cause it's true, si. Etter ca 20 minutters glaning p veggen, kom S inn p rommet igjen, med nevnte gravalvorlige sykepleier. Etter ha stilt en del sprsml, for deretter tolke svarene etter beste evne - skjnt hun i blant s bekymringsverdig usikker ut - gikk de ut av rommet igjen. Jeg fikk beskjed av S om vente der til jeg ble hentet av en sykepleier, but I am going to leave you now, good luck. Fr hun lukket dren bak seg rakk jeg akkurat sprre hvor lang tid hun regnet med at jeg mtte vente. 30 minutes, maybe?

Jeg hres kanskje bortskjemt og krisemaksimerende ut, men sitte nesten naken p en hard seng i en kald kjeller i et land du aldri har vrt i fr og ikke kan sprket til, uten telefon eller klokke, fastende p 17. timen, med et hormonniv som herjer med bde kropp og sjel, er en mildt sagt ubehagelig affre. Mest sannsynlig gikk det en halvtime, men det fltes som tre timer. En ny sykepleier, som heller ikke kunne ett ord engelsk, kom inn og gjorde tegn til at jeg skulle bli med henne. Mens jeg hadde ligget og hakket tenner, hadde jeg trstet meg selv med at s snart jeg fikk komme inn til operasjonsrommet og Dr. Olga, ville jeg fle meg trygg. N hadde yeblikket endelig kommet. Men Olga var ikke der. Vi skulle faktisk verken se henne eller koordinatoren vr mens vi var i Russland.

Legen som skulle utfre inngrepet kunne s f engelske ord at kommunikasjonen var s si nyttels. Mens jeg ble spent fast til sengen og veneflonene ble stukket inn i armen og hnden, prvde jeg desperat sprre om hun kjente til historikken min, men jeg klarte ikke n gjennom. Hun bare smilte, lftet p skuldrene og ristet p hodet. Med fire grnnkledde damer med munnbind som nrmest ropte i munnen p hverandre p russisk, fikk jeg assosiasjoner til skrekkscenene fra tv-reklamene for helseforsikring. Fr narkosen slo meg ut hrte jeg bare en stemme som lattermildt ropte Bye bye! Goodbye! Bye bye! Goodbye!. 

Da jeg vknet kjentes det som jeg ble stukket med et dusin kniver p kryss og tvers i hele nedre delen av magen. De verste smertene jeg noensinne har opplevd red meg som en mare, jeg var helt ute av meg og opplst i trer. Jeg har aldri opplevd noe lignende fr, man anstrenger seg som voksent menneske for vre noenlunde sivilisert blant folk. Liggende p sengen inne p det iskalde rommet, l jeg n og hulket og vred meg p senga, uten at ett eneste av menneskene som kom og gikk forstod hva jeg sa. De foretok seg ingenting, og det eneste de ga meg var en varmeflaske. P et tidspunkt, etter at jeg hadde ligget og grtt i mange minutter, hentet de endelig en sykepleier som snakket engelsk. Hun forklarte for meg at jeg hadde ftt smertestillende og at jeg derfor should not ha smerter n. Ok, da s, men da skal jeg si fra til kroppen som har misforsttt og holder p besvime av smerte.

Jeg spurte om de hadde lest journalen min, den som Olga har skrevet, og fikk til svar at det ikke stod noe om smerter der. Jeg trodde ikke mine egne rer. Jeg fikk en spryte med noe ibux-lignende greier, noe som best kan sammenlignes med kaste et glass vann p et hus i brann. Jeg flte meg helt maktesls og ba om at de hentet Jonas. Da fikk jeg beskjed om at det skulle de gjre s snart jeg ble bedre. Da ble jeg s sint at jeg nesten ropte at de mtte hente mannen min, hvorp den engelsktalende sykepleieren gikk opp og hentet ham. We thought it would be nice for her to have you there hadde hun sagt. 

Jeg skal ikke g i detalj p de neste timene, la meg bare si at da vi kom p hotellet den kvelden, visste jeg at det jeg hadde opplevd den dagen kom til brenne seg fast inn i hukommelsen min som et traume. Det fltes som jeg hadde tilbrakt noen timer i et torturkammer. Under resten av oppholdet, det vil si de neste to dgn, hadde jeg kraftige smerter uten medisiner til lindre dem.

Fr vi forlot klinikken hadde vi ftt beskjed om at legen ville holde kontakten med oss for oppdatere oss om embryo-utviklingen. Men vi hrte aldri noe mer fra legen. Oppdateringene kom via koordinatoren (som ikke er helsepersonell) vi aldri fikk gleden av mte, de kom skjematisk og uten noen videre forklaring. Ogs da vi seks dager etter uttaket fikk beskjed om at ingen av embryoene hadde klart seg helt i ml, var det koordinatoren som sendte oss en sms med nyheten. Dr. Olga - som fire ganger i ret str i en fullsatt sal p Litteraturhuset i Oslo og snakker om hvor uansvarlig norske leger som setter tilbake embryo for tidlig og dermed ikke er tilstede for pasienten nr det gr galt er - hrte vi heller ingen verdens ting fra.

Frst uken etter at vi kom hjem fra Russland fikk vi en Skype-samtale med henne, der hele timen gikk med til snakke om min horrible opplevelse og behandlingen jeg fikk p klinikken. Det kom ingen beklagelse, mer noe som lignet p kjeft! Hun gjentok gang p gang at vi skadet hennes renomm og satte henne i en vanskelig posisjon ved si til hennes kolleger at hun var opplyst om min helsetilstand og tidligere erfaringer med uttak. Da den ubehagelige samtalen ble avsluttet, hadde vi ikke hrt ett eneste ord om embryo-utviklingen og hva hun tenkte om dette resultatet som hun p forhnd hadde sagt hun var s nysgjerrig p, og som kom til si oss s mye om veien videre. Den dag i dag, over en mned etter at vi kom hjem fra St. Petersburg, har vi ikke hrt ett ord fra noen lege ved AVA-klinikken om deres evaluering av forsket og hva slags konklusjon de trekker etter ha sett hele forlpet, utfrt etter deres metode. Slik jeg opplever det, falt kommunikasjonen og servicenivet merkbart etter at vi hadde betalt klinikken og deretter enda et hakk etter at det gikk opp for Dr. Olga Zaytseff at vi ikke kom til returnere til klinikken hennes. Da var det ikke s farlig lenger flge oss opp og levere sin del av avtalen.

Til slutt m jeg si dette: Slik jeg ser det, var en av de viktigste grunnene til at min opplevelse ble s kjip, det at realiteten var s milevis unna forventningene. Hadde vi blitt forespeilet at dette er en rett-inn-rett-ut-klinikk i gamle lokaler midt i byen, der det knapt finnes noen som snakker engelsk. Og at her er det ingen kjre mor, ingen smertelindring eller i det hele tatt noen som stryker deg medhrs, men vi kan tilby den beste faglige kompetansen. Ja, da kunne man tatt en vken overveiing om man ville reise eller ikke. Hadde jeg hatt kun et par mislykkede forsk bak meg og hadde jeg ikke lidd av en kronisk sykdom som mangedobler smertene ved inngrepene, hadde jeg kanskje likevel reist. Men da ville jeg vrt forberedt p det som ventet meg. Da ville jeg skt rd hos fastlegen min fr jeg reiste. Men i min situasjon, hadde jeg aldri i livet utsatt meg selv for denne utrolig vonde opplevelsen. Noe annet er det konomiske aspektet her. N som vi har sett fasilitetene, prisnivet p medisiner og arbeidskraft i Russland, er det ganske uforstelig at en behandling der er dyrere enn de fleste (moderne, rene, pene og romslige) privatklinikker i Norge.

Igjen, slike opplevelser er individuelle. Jeg har hrt om folk som har vrt p samme klinikk og vrt fornyde med det. Jeg har ogs snakket med folk som ikke har vrt s begeistret. Vi vektlegger vel ulike ting, og mye kan nok spille inn p flelsen man fr av et sted. Men jeg mener at det bildet som tegnes av institusjonen AVA St. Petersburg under seminarene i Oslo og andre skandinaviske byer, viser en fasade som ikke er representativ for tilstanden p innsiden. 

* Vi fikk en rabatt fordi jeg hadde omtalt klinikken p bloggen i forkant, men det kan nesten ikke hindre meg fra vre rlig om min opplevelse. 

 

ST. PETERSBURG

Da vi var i Russland tenkte jeg mye p dette med problemer, hvor mye plass de tar og hvor mye plass vi gir dem. Vi er s vanvittig privilegerte her i Norge. Jeg er s privilegert. Nr man ser slik fattigdom, der familier p fire bor p 12 kvadratmeter, i boligblokker s skrpelige at en gasslekkasje kan f hele bygningen til rase sammen, er det vanskelig ikke fle seg som en dritt med bagateller til problemer.

Jeg tror det sitter dypt i oss mennesker se problemene vre tydeligere enn vi ser fordelene og ressursene. Jeg lurer p om vi tar vrt til enhver tid strste problem og blser det opp slik at det blir akkurat s stort at det er vanskelig se forbi det. At vi behandler alt med like stort alvor og synes like synd p oss selv, uansett hvor mye godt vi har gende for oss ellers. Vi tar for gitt det vi har og blser opp viktigheten og ndvendigheten av det vi mangler. Om jeg fikk uhelbredelig kreft i morgen, ville jeg med lengsel tenkt tilbake p den bekymringsfrie tiden da jeg bare slet med bli gravid. Jeg tror disse tankene er viktige tenke i blant. 

Det har sittet langt inne skrive de siste dagene. Jeg har mest av alt hatt lyst til grave meg et hull og gjemme meg der til jeg orker komme opp igjen. Men jeg ser at det bare ville utsatt mitt uunngelige mte med realitetene, og jeg innser at jo mer jeg venter med reise meg opp igjen, jo tyngre blir det.

Vi kom hjem fra Russland i midten av forrige uke og fikk beskjed fra klinikken om hvordan det har gtt n i helgen. Lenge s det veldig bra ut, faktisk bedre enn noen tidligere forsk vi har vrt gjennom, men det holdt dessverre ikke helt inn. At vi kom spass langt som vi gjorde, betyr imidlertid at det fortsatt er hp. N tar vi en pust i bakken, ser fremover og nr vi har ftt igjen pusten, reiser vi oss opp og gr videre ❤️ 

FOLLIKELREKORD OG PINGVINGANGE

Denne hsten ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde tenkt at jeg skulle skrive masse, f satt en dato for boka, oppdatere bloggen minst to ganger i uka, gjre yoga hver morgen, s stauder i hagen som kan blomstre til vren og rekke en tur p fjellet fr snen kom. Men jeg har ikke ftt gjort noe av det. Jeg har ikke klart det. Det eneste jeg har klart, er jobbe med forst og godta at ting ikke alltid gr som planlagt, at kjipe tider ikke varer evig og at jeg verken blir flinkere eller sterkere av dmme meg selv hardt og brutalt, snarere tvert imot. Jeg har rett og slett kjempet mot min indre kritiske stemme for gi meg selv litt slack og leve med at jeg ikke klarer mer enn n kamp akkurat n. Akseptere at snn er det for meg, uansett hvordan det er - eller jeg tror det er - for andre. 

Snn ser et usminka og uinspirert hormontroll ut.

For medisinregimet i forkant av hstens forestende forsk i St. Petersburg startet allerede i august. Det betyr at det er den lengste hormonbehandlingen jeg har vrt gjennom hittil. Det startet med piller som ga meg magesmerter, kviser og humrsvingninger. Etter tre uker begynte jeg med nesesprayen fra helvete, den som skal sette meg i en kunstig overgangsalder. Etter to uker med hetetokter, insomnia, kvalme, migrene og daglige sammenbrudd, begynte jeg n i helgen ogs p de sprytene som jeg skal ta helt frem til egguttak. Rense, mle, trekke opp, stikke, spryte, trykke, vente. To hver kveld. N kan jeg fye til sprengesmerter, oppblsthet og svimmelhet p listen. Det er helt frivillig, jeg vet det, men det gjr det ikke noe lettere akkurat nr jeg str midt opp i det. De frste rundene var det liksom noe helt annet, da var hpet s stort at hele behandlingstiden nesten kjentes litt spennende og lystbetont. N fles det bare som utsette en realitetsorientering. Jeg tenker hver eneste dag p at jeg for lengst burde ha tatt innover meg at dette, bokstavelig talt, ikke er liv laga. Hvorfor gidder jeg dette her? Men s tenker jeg p det legene sier. At det ikke er noen grunn til at det ikke skulle g. At vi har hatt uflaks. Og jeg minner meg selv om at vi allerede har tatt en avgjrelse om gi denne klinikken en sjanse. Da er det bare slitsomt og smertefullt  stille sprsml ved alt sammen hver eneste dag. N har vi tatt et valg og det har vi basert p en hel rekke vurderinger, n m jeg bare st ved valget og tro p det. Dt har blitt min heltidsgeskjeft denne hsten. 

Det er under en uke til vi reiser til St. Petersburg og ca halvannen uke til planlagt egguttak. Da vi var p ultralyd for fem dager siden, s vi flere follikler enn vi noen gang har sett fr. Seks stykker! En frisk og fertil kvinne i 20-rene har som regel mellom tte og tolv. Men vi vet bedre enn ta gledene p forskudd. Kanskje vi til og med har blitt litt for gode til ta sorgene p forskudd. Det er jo s mye som kan g galt. Er det egg inne i alle folliklene? I noen av dem i det hele tatt? Er de modne? Lar de seg befrukte? Vil eventuelle embryo dele seg normalt? Vil noen av dem leve helt til den magiske grensen, dag fem? Umulig si. Men skal jeg holde ut ti dager til med smerter fra morgen til kveld, mme eggstokker og pingvingange, m jeg bare trre hpe ♥ 

TO RUSSIA WITH LOVE

Fra Bahareh til barnlshet, denne bloggeren har flere utgaver av seg selv enn enkelte ministre! Her er omsider innlegget jeg har lovt i hele sommer.

Noe av det jeg liker alle best med jobben min er at det er s stor variasjon i det jeg til enhver tid gjr. Det passer egentlig helt utmerket nr man er s rastls og utlmodig som jeg er. Jeg skriver bok, jeg driver en blogg, jeg leverer spalter og kommentarer til aviser og magasiner, deltar i debatter, holder en og annen gjesteforelesning og er meddommer i Lagmannsretten et par ganger i ret. Jeg rekker liksom ikke kjede meg fr jeg plutselig er i gang med noe nytt. Men med s stort spenn i tema og problemstillinger, er det en viss schizofren og tja, litt absurd, flelse i det ogs. Srlig nr sceneskiftene blir raske og br, som nr jeg hopper fra personlige og private beretninger om prverr til politikk. Det fles nesten som jeg deler skribenten i meg opp i tre deler; Den ene delen holder til i aviskommentarer og p Twitter, der jeg skriver om dagsaktuelle samfunnssprsml og hard news. Den andre delen bor p bloggen og i spalter av typen jeg hadde i KK, men fremover kommer til ha i Kamille. Og den siste delen er den som skriver bok, en dokumentarisk roman om en annen tid og et annet sted, med ingredienser som delvis kunne passet inn i begge de to frste kategoriene, og ingredienser som absolutt ikke har noe med dem gjre. Det jeg prver si er at det fles litt snodig hoppe fra Bahareh til barnlshet, haha! Men okei, et lfte er et lfte, so here we go. 

Krysser fingrene for at jeg snart m legge bde vinen og denne kjolen p hylla.

Jeg har jo lovt fortelle om hvorfor vi har valgt oss AVA-Peter Clinic Scanfert i St. Petersburg i Russland, og siden en del av dere som leser denne bloggen selv er p jakt etter alternativer til det behandlingstilbudet som finnes i Norge, skjnner jeg godt at jeg har ftt noen utlmodige meldinger og eposter 😊

Bare for ha advart i forkant, dette innlegget er nok for spesielt interesserte. Det kan nok bli i det meste laget for noen som ikke selv baler med disse tingene p en eller annen mte. Prosessen fra hittil vrt siste gjennomfrte forsk p privatklinikken i Oslo vren 2017 og frem til n i juni da vi bestemte oss for reise til St. Petersburg for vrt neste forsk, har vrt lang og full av vurderinger, overveielser og prioriteringer. Det handler frst og fremst om hva vi, og spesielt jeg, orker etter s mange mislykkede forsk. Er nsket om bli foreldre fremdeles stort nok til fortsette dette kjret som endevender helsa og livet, og vrenger bde sjela og lommeboka? Det har vi landet p at det er. Vi er ikke klare for gi opp riktig enn. Men vi er ikke interessert i fortsette galskapen det fles som, det gjenta samme opplegg igjen og igjen, og forvente et annet resultat. Jeg kunne skrevet en bok om alt vi har lrt i lpet de av de fire rene som har gtt siden vi frst startet med fertilitetsbehandling - kanskje gjr jeg nettopp det en gang ogs - men for n, her er de viktigste grunnene til at vi har valgt stole p at doktor Olga Zaytseff & co vil gi oss den behandlingen vi er ute etter: 

💭 penbar og genuin interesse for og kunnskap om faget

Noe som unektelig er tillitsvekkende. Det frste inntrykket av legen fikk vi p seminaret p Litteraturhuset i juni, der hun og en kollega snakket for et publikum (som stort sett bestod av par/kvinner som nsker seg barn) om behandlingstilbudet, samt en tidligere pasient som fortalte om sin erfaring med klinikken. Det som slo oss allerede der var at Olga virkelig tar pasienter alvorlig og undervurderer dem ikke. Hun gikk grundig gjennom forskjellige rsaker til barnlshet, lsningene som kan passe for ulike tilfeller og grunnene til at nettopp n behandling passer for ett ufrivillig barnlst par, mens en helt annen passer for et annet. En leksjon i biologi nrmest, som ga svar p alle de tingene vi har lurt p, men aldri ftt skikkelige svar p fra legene vi har hatt og faktisk heller ikke klart google oss frem til. Det ene eureka-yeblikket etter det andre. Dette fortsatte hun med da vi mtte henne til en personlig konsultasjon dagen etter, bare at undervisningen n dreide seg om akkurat oss og vrt tilfelle. Et tilsvarende seminar holdes faktisk i kveld p Litteraturhuset, skjnt jeg vet ikke om det er ledige plasser igjen. Det er uansett gratis og uforpliktende. Om noen nsker kontaktinfo til teamet hennes, er det bare legge igjen en kommentar her eller sende meg en epost, s skal jeg formidle. 

💭 Individuell og grundig tilnrming

Olgas evaluering av pasienter og behandlingen hun deretter velger for dem, er individuelt p et helt annet niv enn det vi har sett her til lands. Jeg har tidligere sammenlignet behandlingstilbudet her hjemme (som vi har vrt borti, og det vil jeg gjerne understreke, for det finnes jo et par gode norske klinikker ogs, har jeg forsttt) - med et samlebnd. Hos AVA ser det ut til vre stikk motsatt. Selv etter den personlige konsultasjonen p godt over en time, der vi gjennomgikk alt av journaler og vr historikk, var hun ikke i nrheten av konkludere med hvilken type behandling som var det beste for oss satse p. Derimot noterte hun alt vi snakket om - fra bde livs- og sykdomshistorie til hvorfor vi vil ha barn og hva som er viktig for oss i vr videre behandling. S sa hun at vi mtte vre tlmodige, for det gjenstod fremdeles noen steg fr vi kunne begynne peile oss inn p hva som ville vre det lureste neste trekket for oss. Hun ba oss ta noen prver og sende henne resultatene. S ba hun om en oversikt over alle forskene vi har vrt gjennom s langt, med detaljert informasjon om hvilke medisiner jeg har brukt, hvilke doser, hvor mange dager, hvor mange egg som er tatt ut, hvilken dag innsettingen var p og hvor mange embryo som ble tilbakefrt. Til slutt henviste hun meg til en detaljert ultralydunderskelse, der hun i et eget brev til den norske gynekologen ba om en rekke helt spesifikke opplysninger, under hvilket gynekologen bemerket at denne russiske legen jobber virkelig grundig, m jeg si. Etter noen uker var alt dette i boks og sendt over, hvorp vi avtalte et Skype-mte der hun forklarte oss nye hvordan hun ved hjelp av dette havet av informasjon, hadde kommet frem til akkurat hva som virket som det mest fornuftige behandlingsopplegget for oss. 

💭 En annen fremgangsmte

Ved denne klinikken dyrkes (som hovedregel, mulig det er unntak) de befruktede eggene utenfor livmoren i fem dager, slik at de blir blastocyster. Deretter fryses disse ned, slik at man venter n eller to sykluser, fr man tiner opp og frer blastocysten(e) tilbake til livmoren. I syv av vre tte forsk her i Norge, bde de offentlige og de private, har man dyrket de befruktede eggene i tre dager og frt embryoet/embryoene direkte tilbake til livmoren p dag tre. Den eneste gangen jeg har ftt tilbakefrt en blastocyst, skjedde det som en ndlsning. Det vil si at det eneste embryoet som fremdeles holdt koken p dag tre, var litt for frynsete i kantene til at legen mente det hadde nevneverdig sjans til overleve av seg selv og feste seg i livmoren, dersom det hadde blitt tilbakefrt slik det var. Derfor valgte hun - og dette var under et av vre frste, og dermed offentlige forsk - dyrke det videre, for se om det ville komme seg. Det gjorde det, og p dag fem hadde vi en blastocyst. Den ble frt tilbake og dette var det eneste forsket der jeg testet (meget svakt, men lell) positivt, fr det det gikk i vasken.

Nr vi har spurt vre norske leger opp gjennom om hvorfor de ikke heller venter med tilbakefre til dag fem, slik at vi med litt strre sannsynlighet kan hpe at fret har en sjanse til feste seg, er svaret unisont: Embryoet har det aller best i mors liv! Olga sier noe helt annet. Hun sier at om din livmor - etter ha blitt herjet med av hormoner, Orgalutran-spryter og bldninger etter potensielt omfangsrike og smertefulle egguttak - er et bedre milj for et embryo vokse i enn laboratoriet, ja da beklagar eg mtte sei det, da har du et shitty laboratorium. Iflge henne er forskjellen mellom laboratoriets egnede varmeskap og livmoren etter en stimulert syklus med dertilhrende egguttak, som forskjellen mellom et friskt akvarium og et skittent basseng. Videre sa hun noe som gjorde litt inntrykk p meg: At som lege er det nok lettere bare kjappe seg og putte et embryo - s lenge det ser ok ut - tilbake inn i kvinnen som er lykkelig uvitende optimist, og sende henne hjem. S fr hun (og evt mannen) alene takle sorgen og sprsmlene som kommer om hun et par uker senere blr. Selv om embryoet kanskje egentlig sluttet dele seg og lpet var kjrt allerede dagen etter at man kom hjem fra klinikken. Olga sier at hun dyrker embryoet i de to ekstra dagene, fordi det bare er de mest levedyktige som overlever de fem frste dagene og de embryoene som vil komme til bli til babyer vil dele seg normalt helt til dag fem i et ideelt milj som det laboratoriet er. P den mten kan hun med hnden p hjertet si at det hun eventuelt har frt tilbake til kvinnen, har en real sjanse til feste seg. Om ingen av embryoene som s helt ok ut p dag tre overlever til dag fem, da er hun der for pasienten og forklarer og trster og gir hp om mulig. Hun gr s langt som si at noe annet er uansvarlig, og sant si - naturligvis med det i mente at jeg ikke er noen lege - ser jeg ingen grunn til vre uenig. 

At hun helst ogs fryser ned blastocysten(e) og venter en syklus eller to med tilbakefre til livmor, forklarer hun blant annet ogs med det samme: Miljet i livmoren er langt fra optimalt etter ha blitt herjet med av medisiner, egguttak og whatnot. I tillegg forklarer hun at en stimulert ivf- eller icsi-syklus forstyrrer kroppens egen rytme som, under en naturlig unnfangelse, srger for at egglsningen skjer akkurat i tide til at det befruktede egget kommer opp til livmoren p akkurat det tidspunktet da livmoren er mest mottagelig for ta det imot. Olga forklarer at nr vi tar eggene ut av kroppen og befrukter dem utenfor kroppen for s holde p dem i noen dager (uansett om det er tre eller fem) fr vi setter dem tilbake, skyver vi p den naturlige rytmen, slik at vinduet der alt er ment klaffe blir mindre eller helt borte. Alts er det fortsatt mulig treffe rett, men sjansene er iflge henne betydelig hyere om man frer embryo/blastocyst tilbake til livmoren p det optimale tidspunktet i en naturlig syklus. Om du imidlertid er s heldig at du har flere fine blastocyster p dag fem, og du ikke har noe lyst til reise tomhendt hjem, kan du f tilbakefrt en fersk en og f resten p frys.

💭 Fles tryggere, ogs konomisk 

Jeg hrte frst om doktor Olga og AVA-klinikken gjennom en tidligere kollega og hennes samboer, som etter en trblete vei gjennom fertilitetshelvetet, lyktes med bli gravid og f en snn. Det hun fortalte om deres erfaringer med bde menneskene og behandlingen der gjorde meg absolutt interessert. Likevel gikk det en god stund fr jeg kikket nrmere p klinikken. Vi mistenkte jo lenge at det reise utenlands ville vre g over bekken etter vann. Det m ogs nevnes at vi ble direkte advart av flere norske leger mot stole p en del klinikker i st-Europa. S vi spurte oss selv: Hvor annerledes kunne det vre, liksom? Det er jo ikke som om russerne kan trylle heller, tenkte vi. Da vi kom p seminaret i juni, hadde vi ikke skyhye forventninger. Og selv om Olga umiddelbart fremstod som spesielt kompetent og dedikert, var vi ikke helt overbevist om at dette ndvendigvis var noe vi skulle reise helt til Russland for etter selve seminaret. Nr sant skal sies, tenkte vi jo ogs p at dette m vre ganske big business nr leger og ansatte ved en russisk klinikk reiser p turneer i Skandinavia, med seminarer i Stockholm, Kbenhavn og Oslo.

Det som fjernet all tvil for oss, var den personlige konsultasjonen vi hadde med legen p Gabels hus dagen etter seminaret. Hun viet virkelig all sin oppmerksomhet til oss, fikk med seg alt vi sa, responderte tlmodig og pedagogisk, uten ha ftt en eneste krone eller noe som helst lfte om at vi kom til velge hennes klinikk for vr videre behandling. I lpet av godt og vel en time forsikret hun seg om at alle relevante aspekter ved vr situasjon var nevnt og notert, og at vi hadde stilt hverandre alle sprsml vi hadde. Hun er en fremoverlent og beinhard realist som sier ting akkurat som de er, samtidig som hun utstrler varme og trygghet - en kombinasjon jeg rlig talt har savnet i disse rene med fertilitetsbehandling. I vr korrespondanse i ettertid, bde p epost og Skype, har vi virkelig merket at hun kan alt om oss og vr relativt lange historikk med dette ut og inn. Og at hun tar hver minste lille bit av relevant informasjon ut av dette i betraktning nr hun bestemmer eller foreslr noe for oss. Det, kjre lesere, gir meg den etterlengtede tryggheten til endelig senke skuldrene litt, og fle at jeg med god samvittighet kan konsentrere meg om bare  vre pasient. Vi skjnner at vi kan stole p at hun tar de medisinske avgjrelsene som ker vre sjanser mest, og vi ser vanskelig for oss et scenario der vi kommer trekkende med et behandlingsforslag som vi har googlet oss frem til - slik som vi opplevde her for et par forsk siden - og hun svarer Ja, sant det! Det er jo akkurat det man br prve med tilfeller som deres!

AVA-klinikken opererer med noe s sjukt som baby-garanti. Jeg tar hyde for at jeg ikke har alle detaljene korrekt, men det gr ut p noe snt som at hvis du som kvinne er under ca 40 r gammel og produserer egg som beviselig lar seg gro til blastocyster (som for eksempel i flere av dine tidligere forsk eller ett nytt forsk hos AVA) fr du en garanti p at hvis du ikke fder en levende baby i lpet av tre forsk, fr du 80 prosent av pengene dine tilbake. Kvinner som ikke oppfyller disse kravene kan, opp til fylte 51 r, f tilsvarende garanti med donoregg. For vr del var det bde betryggende og tillitsvekkende at hun ikke ville selge oss noen trepakning av det ene eller andre slaget, uten ha skikkelig og nylig empiri bygge et snt lfte p. Hun vil at vi skal gjennomfre et forsk med den stimuleringen hun mener er riktig for meg (her er srlig lengden vesentlig for henne, hun mener jeg har blitt stimulert altfor kort og med altfor hye doser i mine tidligere forsk) med ett ml for ye: gro en blastocyst eller forhpentligvis flere. Ut fra resultatet kan hun si noe om hvilke sjanser hun tror vi har for f det til med egne egg, og om vi er best tjent med gjre kort prosess og g for donor. Hun vil ikke at vi skal kjpe en tre-for-to-pakke uten garanti heller. Hvorfor skal dere betale mer penger enn dere trenger for noe vi ikke vet om funker eller om dere i det hele tatt trenger? spurte hun oss da vi spurte om en snn pakke. I lys av dette, tenker jeg jo at det er smtt spesielt at alle med mens og egglsning under 38 fr kjpe trepakning ivf nrmest over disk ved norske klinikker. Bde vi og flere andre jeg kjenner har i hvert fall ftt en slik kontrakt etter 20 minutters bekjentskap med legen, fr en eneste prve eller ultralyd er tatt. For oss virker det i hvert fall ganske penbart at doktor Olga & co, selv om de ogs sikkert tjener gode penger p sine pasienter, til forskjell fra en del andre vi har vrt borti, tenker kvalitet fremfor kvantitet. Og s er det tre Skype-sessions med en av klinikkens egne psykologer inkludert i den frste behandlingen man fr der. Jeg har allerede hatt n, og ser absolutt frem til neste. Jeg trodde jeg var covered med min egen psykolog som jeg jo har gtt til i flere r og liker veldig godt, men hun her har spesialisert seg p barnlshet, fertilitetsbehandling, svangerskap og mor-baby-forhold. 

Men enn s lenge fr'n kose seg mens man kan, si. Serist, husk leve mellom slaga (forska)!

S, der har dere historien. Dere som har orket lese s langt m jo begynne lure p om jeg fr betalt for reklamere for denne klinikken. Men nei, ikke en krone har byttet hender s langt. Vi har ftt et opplegg, men begynner ikke fr om et par uker, s i teorien kan vi ombestemme oss n og det vil vre helt greit. Olga har ftt med seg at jeg blogger, og synes det er kult at jeg skriver om barnlshet og behandling, fordi hun synes det er for f clever women som orker vre pne om denne prosessen. Grunnen til at jeg har lagt ned den tiden det har tatt skrive dette innlegget er rett og slett at jeg fler jeg har funnet noe srt tiltrengt og etterlengtet hos disse spesialistene og denne klinikken. Det ville jeg dele med dere, for jeg skulle nske at jeg visste at de fantes tidligere. Og dette er fr vi engang har vrt p selve klinikken. Forhpentligvis holder inntrykket seg ogs etter turen dit i oktober, og om ikke, s skal dere (og de!) definitivt f hre det g! 😅

 

SKADEFRYD, IVF OG RUSSLAND

Alts, er det lov med en lille smule skadefryd? Jeg bare ser for meg de som skrt av at de hadde booket en uke eller to et eller annet sted sr i Europa lenge fr noen visste at det ventet en rekordsommer her p bjerget. Som satt nede i Syden med den ironiske oppblsbare flamingoen sin og ventet p at skyene skulle forsvinne og temperaturen stige nok til at de orket sjsette dyret, mens de irriterte seg over bildene fra de der hjemme. Der hjemme i Norge, der den sjukeste sommeren noensinne bd p uke etter uke med temperaturer som ikke falt under 30 om dagen og 20 om natten. Og s kom de hjem og det bar rett p jobb, mens gradene fortsatte krype oppover. Trstet seg selv med at det er jo ikke s lenge til yafestivalen da, s da fr vi ogs vr share av tidenes norske tropesommer. Men s inns de at faen, vi har jo bare fredags- og lrdagspass for vi jobber jo den uka. Da kastet de seg p ya-brsen p Facebook og Twitter og maste hull i hodet p alle sine femten hundre venner for finne noen som ville selge festivalpass. Eller bytte et mot helgepass med mellomlegg. Eller noen som bare ville selge onsdagspass eller torsdagspass eller begge deler. Endte opp med betale masse mer enn ndvendig for sikre seg inngang alle dagene p ya, men flte seg som vinnere likevel for dette skulle jo bli sommerens vakreste eventyr. Tryglet sjefen om fri de to ekstra dagene, men fikk det ikke fordi det var for kort varsel og fortsatt ferieavvikling og fant til slutt en kollega som kunne ta torsdagsvakten din mot at du tok kveldsvakten hennes p nyttrsaften. Fikk ikke ordnet fri onsdag, men tenkte at det gr bra, fr bare komme til konsertdagen man har betalt i dyre dommer for etter jobb, dette blir en s episk avslutning p sommeren at det er greit  komme frst flere timer etter at konsertene har startet. Var naturligvis for kul til snakke med de andre om hva de skulle ha p seg, men fant, vasket og la frem nye utvalgte shortser og topper og hatter og sko og vesker og solbriller til alle fire dagene. N kan de fire eventyrlige coachella-i-norge-dagene bare komme! Og s vkner du onsdag morgen og ser ut vinduet. Tror du har mareritt, gnir deg i ynene og sjekker yr.no. Neida, du drmmer ikke, det har seg rent faktisk snn at den dagen ya starter faller p nyaktig samme dag som det absolutt kjipeste vret i Oslo og omegn p tja, hva da, fire mneder. Hahaha! Jeg tr vedde p at hele eller deler av denne beretningen stemmer for en ikke ubetydelig gruppe av de som str og vugger under paraplyene i Tyenparken akkurat n. Det koser jeg meg litt med da, her jeg sitter og snn egentlig kjenner p hvor gammel og ferdiglevd jeg fler meg som ikke har vrt p festival p flere r. Jaja, jeg hper jo de fr litt finvr g da. 

Selv har jeg denne sommeren tatt en pause fra barnlsheten. Jeg er jo stadig barnls, men dere skjnner hva jeg mener. P forsommeren bestemte vi oss for droppe det siste ivf-forsket hos klinikken i Oslo, og se ut av Norge. Etter et seminar og en konsultasjon med den russiske fertilitetsspesialisten dr Olga Zaytseff i begynnelsen av juni, bestemte vi oss for at vr videre behandling skal foreg i St Petersburg, der hun jobber. Vi ble bedt om  ta en del prver, samle og sende over journaler, og s skulle vi sette opp en slagplan etter det. Jeg s raskt for meg at tiden frem mot vi fikk startet p nytt opplegg kom til bli en waiting game av den sorten bare dere som er i samme bt kjenner bunnlsheten til, s jeg bestemte meg rett og slett for ta litt fri i sommer. Og det angrer jeg virkelig ikke p. For en sommer vi har hatt! Jeg har faktisk lyktes med  bry meg om litt andre ting, drikke litt mer vin og ikke se p kalenderen med syklusbriller. 

Men i dag har vi alts hatt et telefonmte med vr nye lege og lagt opp nytt lp. Det blir tur til St. Petersburg i oktober! Jeg skal prve poste et innlegg i lpet av uka om hvorfor vi har valgt g for akkurat denne klinikken. Jeg tenker ogs skrive litt om hva slags opplegg vi n gr i gang med, for gi et bilde av hvordan forsket rent konkret skiller seg fra forskene i Norge. Men jeg m bare si, uansett hva resultatet av behandlingen blir, at jeg skulle nske vi hadde gtt til denne legen og klinikken fra begynnelsen av. Den kunnskapen, tilstedevrelsen og genuine interessen dr Zaytseff utviser er, etter vr erfaring s langt, unik. Man ser ogs av resultatene hennes at hun virkelig vet hva hun driver med. Gr det ikke hos henne, tror jeg serist ikke det gr noe sted. Hun kommer til Oslo igjen om et par uker, s om du vurderer ditt neste skritt i fertilitetsbehandling, ville jeg absolutt ftt med meg seminaret hun holder p Litteraturhuset 22. august. Hun pleier ogs bli i byen i noen dager etter seminaret og tilbyr gratis konsultasjon til dem som nsker. 

Ha en fin kveld da, uansett om du er p festival eller ikke!

LEKE SMART

S er juli straks ved veis ende. Om to dager starter august og folk fr umiddelbart s himla drlig tid med sette hst som prefiks foran alt de foretar seg. Hstmorgen, hstluft, hstgenser, hstkaffe, hstmiddag, hstsminke, hstdrink, hsttur, hstlunsj, hstkrem, hstsmak. Det er jo ikke som om vi har for mye sommer her oppe i nord, kan vi ikke i det minste vente til den siste offisielle sommermneden - ja, august er faktisk den siste av tre sommermneder - er over fr vi begynner mase om hst? 

Apropos sommer. Av en eller annen grunn innbilte jeg meg p forsommeren at denne sommeren skulle bli radikalt annerledes enn tidligere somre. Jeg m jo ha innbilt meg det, for jeg har plutselig sykt mange avisabonnementer. Men jeg leser jo ikke noe mer aviser p sommeren enn ellers, s hvorfor overlesser jeg meg selv med mer drlig samvittighet akkurat da? Det handler vel om noe s flaut, men vanlig, som skillet mellom hvordan jeg gjerne vil vre versus hvordan jeg egentlig er. Jeg er s smart og leser fryktelig mye aviser, liksom. Er ikke dum og scroller gjennom meningsls skit p internett.

Regner med det var denne ideen, dette nsket om vre hun som tilegner seg viktig og oppdatert kunnskap over en kaffe og en smoothie p tidlige morgener p verandaen, som fikk meg til bestille abonnement p The New Yorker her i juni. Digitalt OG papir, for vre p den sikre siden. Men akkurat som den oppkuttede frukten i fryseren har ftt vre i fred, mens seks- og tipakninger med iskremer har kommet og gtt gjennom hele sommeren, har de ukentlige blekkene fra amerika trnet seg opp sammen med resten av avisene og magasinene jeg ikke har lest i sommer. Jonas leser heldigvis litt i New Yorker, da, det hjelper p samvittigheten. 

Men den voksende haugen av uleste historier har ftt meg til tenke litt. Skal man slutte abonnere p avisene man ikke leser eller skal man begynne lese dem? Jeg tar meg jo stadig i bruke altfor mye tid p ting som ikke gir meg noe som helst. Etter timer med surfing sitter jeg igjen med null og niks. Det er ikke ndvendigvis snn at man sitter igjen med allverden om man leser aviser heller. Det er bare ta en titt p forsidene til norske nettaviser, for eksempel. Men om man leter bittelitt, finnes det masse interessant fordype seg i der ute - magasiner, bker, artikler, dokumentarer - som ikke handler om slanking, sminke, trening, trender og ihjel-redigerte bilder fra instagramvennlige reiseml. Som man lrer noe nytt av og som inspirerer p ordentlig.

S jeg lurer p om jeg skal lage et nytt ord med nevnte prefiks her og n: hstforsett. Mitt hstforsett skal vre  scrolle mindre og lre mer. Men husk, det er enn n mned igjen til hst. 

LETTELSE, PRESTASJONSANGST OG SOMMERTIPS FRA MINMOTE

I flere mneder har jeg gtt og visst at det er en ting jeg m gjre, en slags misforstelse jeg m rette opp i. Men fordi det hele var en lite hyggelig sak ta tak i, har jeg utsatt det. Jeg har til og med sagt til meg selv at at jeg ikke trenger gjre det, at det ikke er mitt problem, at jeg kan spare meg selv for ubehaget. Men s har jeg bare innsett at jeg ikke kan komme utenom, at jeg fr eller siden m som amerikanerne sier set the record straight. Av hensyn til bde noen andre og meg selv. S i helgen tok jeg tak i det, og fikk det - i hvert fall for min egen del - ut av verden.

Akkurat hva dette dreier seg om er ikke interessant, men grunnen til at jeg i det hele tatt nevner det er at det var frst etterp at jeg kjente hvor enormt mye dette hadde tynget meg. N som det er oversttt, skjnner jeg ikke hvorfor jeg ikke tok tak i det fr. S, du som vet det er en ting du br gjr, noe du vet er det rette gjre, men ikke tr/er for lat: Do it! Du kommer til fle deg mange kilo lettere etterp.

Ellers m jeg bare fortelle om lydboken jeg hrer p akkurat n, for den fr meg bde til le og grte, og jeg er ikke engang halvveis. Det er debutromanen til Zeshan Shekar som heter Tante Ulrikkes vei. Jeg skal ikke spoile, bare si to ting: 1. Jeg er glad jeg hrer den som lydbok (og ikke leser den). Lytt og du vil skjnne hvorfor! og 2. Jeg vet ikke om jeg tr skrive ferdig min egen bok, for den kommer aldri til bli noe i nrheten av det denne Zeshan-fyren fr til. 

Og nr vi frst er inne p minoritetsungdom og deres oppvekstkr, for det er det boka handler om, er det noe annet jeg ikke klarer - eller synes jeg br - holde kjeft om. 

De fleste vet vel hva jeg fler om hijab, og da srlig p barn. Jeg har skrevet om det mange ganger, for eksempel her. Det er et seksualiserende og kvinneundertrykkende plagg, skapt for kontrollere kvinnen og beskytte henne mot menns blikk og instinkter. Det er et plagg som slr fast at kvinnen m vre mer smmelig enn mannen. Det er et plagg som gjr at menn blir mer bevegelige og frie enn kvinner.

Jeg vet at mange kvinner brer dette plagget frivillig, fordi det sitter s dypt i kulturer og forstelse av egen identitet, men okke som: Hva hijab betyr, og det skillet mellom gutt og jente som det representerer, gjr jenter mindre likestilt, ikke mer. Det gir jenter frre muligheter, ikke flere. Derfor har ogs min frustrasjon vrt stor over feminister som hisser seg opp over bruk av rosa til jenter og bltt til gutter, men som ikke synes det er noe problem at jentebarn kles i hijab. Du kan lese om da jeg klikket p en av disse kvinnene her

Og nettopp fordi et samfunn tuftet p likestilling br jobbe for at frre bruker hijab, ikke flere, blir jeg s himla oppgitt nr jeg ser snt som dette: 

Jeg forstr at MinMote prver vre inkluderende, at de handler i god tro. Men nr man midt p en rekordvarm sommer med temperaturer over tredve i ukevis, og mens butikker er utsolgt for bde vifter og plastbassenger, kaller dette antrekket for perfekt sommeroutfit er det noe som skurrer. Med mindre MinMote-redaksjonen virkelig mener anbefale sine flgere  dekke til bde bryst, hals, nakke, skuldre, albuer, bein, nakke, panne, rer og hr i denne vanvittige varmen, er ikke dette et motetips, men et feilsltt forsk p toleranse og godhet. Jeg skjnner at det man vil oppn er representere et mangfold, gi ogs muslimske jenter med hijab noen identifisere seg med, men noen ganger er vi ndt til  prioritere: Hva er det viktigst kjempe for?

Skal vi jobbe for gjre det lettere for dagens og morgendagens jentebarn slippe hijab i oppveksten - og dermed bidra til at at alle jenter fr like muligheter som gutter? Eller skal vi prioritere vre inkluderende overfor dem som kler seg i begrensende og kvinneundertrykkende plagg - og kalle plagg, som kvinner i land som Iran straffes om de ikke bruker, for perfekt sommeroutfit? Det er et sprsml jeg er sikker p at MinMote ikke stilte seg, fr de presenterte denne dekkende religise bekledningen som det ideelle sommerantrekk. 

Snn, det var dagens rant. Dere fr ha meg unnskyldt, jeg m kjle meg litt ned. 

SKRU AV ALLE KRANENE!

Nr jeg fler meg litt tmt for ideer til noe skrive om, og jeg begynner lure p hvorfor all verden jeg har en blogg, gr jeg tilbake og leser gjennom kommentarene dere har lagt igjen hos meg. Det gjorde jeg n og ble s glad for alt det fine dere skriver! Jeg ble inspirert og minnet p hvorfor jeg gjr dette. Jeg benyttet ogs anledningen til svare p en del kommentarer, og selv om noen av dem er over to mneder gamle, s tenker jeg at det er bedre sent enn aldri. Jeg kom ikke lengre enn til cirka midten av mai, da. Men vit at jeg leser og setter pris p hver eneste kommentar, epost og dm dere sender meg ❤️

S, i mangel av noe annet melde akkurat i dag, gr jeg ls p noen av sprsmlene dere har sendt meg. 


Hvem er du, hvis man ser bort fra IVF-prosessen dere gr gjennom? Hvem er Mina, liksom? Fler du at du klarer vre deg selv, eller er prosessen altoppslukende?

Dette sprsmlet er like godt som det er vanskelig. For kunne svare p om jeg klarer vre meg oppi alt dette, m jeg nemlig vite hvem meg er. Og det, kjre lesere, lurer jeg p hver eneste dag. Jeg hrer i blant p podcasten til Synnve og Vanessa, og der ble det sagt noe jeg syntes var skikkelig klokt en gang. Vanessa fortalte at psykologen hennes hadde gitt henne et rd, kall det et triks, til de tidene da det blste som verst og alt fltes tungt. Med fare for gjengi dette feil, oppfattet i hvert fall jeg budskapet slik:

Prv skrelle vekk alle lagene som finnes utenp deg selv. Det som har lagt seg utenp deg p grunn av alt du har opplevd og blitt utsatt for. Alt det som suksesser og nederlag har gjort med deg. Hva du tror andre tenker om deg p grunn av ting du har gjort og sagt. Hvilke jobber du har hatt, hvilke gode og drlige valg du har tatt, alle ytre pvirkninger p deg og hvordan du som resultat av dem opplever deg selv som menneske. Skrell det vekk. Helt innerst, hva finner du da? Hvem er du hvis du skreller vekk alt det som ikke er deg men har skjedd deg? Om du finner deg selv inn i der, alts finner kjernen av den du er, vil du oppleve en ro - uansett omstendigheter. 

Hvordan gjr man dette, spr du kanskje. Jeg er neimen ikke sikker. Men jeg tror svaret p hvem jeg er - i og utenfor en prverrsprosess - finnes der et sted. Hvis jeg skrur av alle kranene som det flyter forventninger og dertilhrende frykt ut av - hvis jeg distanserer meg fra alt jeg burde, skulle og kunne - hvem er jeg da? Jeg er et menneske som har levd i 36 r. Jeg er nysgjerrig, lett begeistre og like lett irritere. Jeg har en sterk smaks- og luktesans. Det gjr at jeg elsker ting som smaker og lukter godt. Jeg engasjerer meg helhjertet og voldsomt i ting som oppleves viktige for meg. Jeg er utlmodig og klarer sjelden vente med belnning. Jeg fler s sterkt med mennesker og dyr i nd, at jeg gr rundt med en vond klump i magen nesten hele tiden. Jeg er lat, men klarer aldri slappe helt av. Jeg kan oppleve eufori av hre p musikk jeg liker, men kan ogs nesten f et raserianfall av hre p musikk jeg misliker. Jeg blir veldig sint. Jeg blir bunnlst trist. Jeg blir veldig glad. Jeg elsker veldig hyt. Jeg er ikke s god p vre et sted midt i mellom. Jeg opplever alt s sterkt. 

S, svaret mitt p dette sprsmlet m vre at jeg, som alle andre, er sammensatt. I en alder av 36 prver jeg fortsatt finne ut hvem jeg er og hvordan jeg kan leve dette livet best mulig. Det  st midt opp i en ivf-prosess er en voldsom og krisepreget situasjon. Den pvirker meg sterkt, og legger seg utenp meg, slik alle de andre lagene tidligere har gjort. Men jeg tror ikke den forandrer den jeg innerst inne er. 


Har du noen rd til hvordan man skal klare takle de tyngste tidene som ufrivillig barnls? Og er det noen tidspunkt som er verre/bedre?

Hvordan jeg takler de tyngste stundene varierer, og det er ikke alle variantene som er anbefale. Jeg kan for eksempel grte sammenhengende i fem timer, og g inn i en merkelig tilstand der fornuften nrmest forlater kroppen og jeg hulkende ramser opp alt som er galt med livet mitt og alt jeg ikke fr til. Andre ganger kan jeg drikke en hel flaske rdvin, mens jeg stirrer tomt ut i lufta. Men det som til syvende og sist redder meg, og holder meg i vater over tid, er at jeg strammer meg opp og tvinger meg selv til sette ting i perspektiv. Og dette tror jeg er lurt uansett om det er ufrivillig barnlshet eller noe annet som har forrsaket tristessen in the first place: Tenk p hvor ille det kunne vrt. Tenk p alt du har. Vi har alle noe vre takknemlige for. For meg er det fint tenke p at jeg har en mann og en hund jeg elsker over alt p denne jord. At jeg har en familie (som dessverre er langt, langt borte) og en svigerfamilie jeg er ekstremt glad i, og som jeg vet er veldig glade i meg. Jeg er takknemlig for at verken jeg eller noen av mine nrmeste lider av noen alvorlig sykdom. At jeg ikke opplever krig eller fattigdom. At jeg har tak over hodet, mat i kjleskapet og muligheten til tilegne meg kunnskap og realisere meg selv. At det er et knippe kvalitetsmennesker jeg kan kalle mine venner. Nr jeg tenker gjennom alt dette, fles det irrasjonelt se svart p hele tilvrelsen. Det nske seg et barn er en sterk og altoppslukende flelse. Det ikke f det til skaper et enormt tomrom og et gigantisk savn. Men husk minne deg selv p at det tross alt er bedre nske seg noe godt, enn ville bli kvitt noe vondt. 


Kan du svare p sprsmlene du fr i en videoblogg? 

Ja! Det kan jeg. Jeg var nylig p et seminar med bloggnettverket mitt i Egmont, og der var viktigheten av video et sentralt tema. Jeg skal kvinne meg opp og komme i gang med det. Lover! 


Okei, det var alt for n. Fortsett sende meg sprsml, s skal jeg svare etter beste evne. Ofte er det snn at sprsmlene fra dere tvinger meg til tenke gjennom ting som jeg selv ogs har godt av tenke gjennom. Vi blir vel alle bedre mennesker av snakke med hverandre, gjr vi ikke? 

Ha en god (og lummer!) onsdag ❤️

STAYCATION, VIN OG TEAK-MBLER

Tiden gr langsomt n om dagen. Det er varmt og stille, og hele verden ser ut til ha tatt ferie. Jeg sier ja takk til langsomheten, for om det var opp til meg skulle sommeren aldri tatt slutt. Bare det kunne ta p seg en lett kjole nr man str opp.  ta med seg kaffekoppen ut p balkongen eller i hagen.  g barbeint ned til postkassa. Disse bittesm tingene gjr livet s mye lettere. 

Vi har ikke tatt ferie. Det vil si, jeg har jo ikke ftt gjort stort de siste ukene. Etter ha hatt noen relativt gode mneder og turt begynne hpe p at resultatet av endomteriose-operasjonen var litt mer varig denne gangen, begynte smertene igjen p forsommeren. Det er noe dritt og det hindrer meg i en hel masse. Jeg var til kontroll i Tnsberg i begynnelsen av juli og fikk beskjed om at det var helt naturlig at endometriosen kom tilbake og forrsaket nye smerter. Jeg visste jo det, men det er s vanvittig frustrerende hre det igjen og igjen. Ikke regn med bli smertefri, liksom. Det nrmeste vi kommer en varig kur er visst graviditet. Hehe. 

Anyway. Jonas jobber ut august, og vi reiser mest sannsynlig p ferie da. Enn s lenge er det heldigvis ikke s ille at jeg ikke klarer nyte denne deilige glovarmen. Jeg elsker at vi har s mange uteomrder her: balkong, hage, enda en hage og en stor terrasse bak huset. Men jeg har ikke ftt det helt til med innredningen. Da vrsola tittet frem i fjor, alts den frste vren vi bodde her, ble vi s ivrige etter ta i bruk hager og balkonger at vi kastet oss i bilen og kjrte til Ikea og kjpte bord og stoler. Vi kjpte ogs en hvit benk og et hvitt bord p Jysk eller hvor det var, med masse puter som ikke ndvendigvis var de peneste eller mest behagelige. Jeg tenkte ikke s mye over materialer da, og det har jeg angret litt p i ettertid.

Det at uteplassen ikke har vrt helt p merket, har kanskje ogs resultert i at vi ikke har tilbrakt like mye tid der som jeg skulle nske. Vi har ofte endt opp med ta med et pledd og g ned p stranda nr vi frst skal vre ute. For det er ikke s lett nemlig, for en som ikke har hatt hage (i voksen alder), vite hva som er finest. Selv om jeg er ganske bestemt p hva jeg vil ha og hvordan jeg vil ha det inne, har jeg har vrt litt i villrede og ikke helt klart finne min stil utendrs. Men n fler jeg endelig at jeg er i gang med noe bra greier her! Jeg har nemlig (mye takket vre min svigermor, som heldigvis for meg har utskt smak nr det kommer til innredning og interir) ftt ynene opp for teak, og hvor fine teakmbler blir nr de blir slitt. Det jeg nemlig ikke liker noe srlig med de mblene vi kjpte p Ikea, er blant annet det rdskjret i treet. Teak har en kaldere farge, og nr det slites blir det helt grtt. Nydelig!

Jeg ville ikke bruke mange tusen kroner p mbler som jeg frst synes blir fine om tre r, s finn.no ble redningen. . Etter ha sendt melding til fire forskjellige som solgte akkurat snne stoler og bord som jeg ville ha, og ftt beskjed om at jeg var akkurat litt for sent ute, fikk jeg endelig tilslag p et bord og fire stoler, nesten ferdig slitt til den grfargen jeg helst ville ha. Vi hentet dem i helgen og n mangler jeg bare puter som jeg liker skikkelig godt. Det er ganske vanskelig finne! Men sammen med de rottingstolene og puffene vi fikk av svigermor i fjor, begynner det endelig ligne noe her.

S, det er snt smplukk det gr i her for tiden. Slow living uten tvil. Mlet for resten av juli er tilbringe flest mulig timer utendrs generelt, og i hagen spesielt. En lat og langsom staycation med lange lunsjer, middager og vin med utsikt over Oslofjorden. 

 

TRE TIPS TIL ET LYKKELIG EKTESKAP

Neida. Jeg er vel ingen ekteskapsrdgiver.

Vi har hatt noen helt nydelige dager p hytta med svigerforeldrene mine. Koste meg s mye at jeg helt glemte blogge. Tror Pepsi og jeg har synkronisert syklusene vre, for mens (no pun intended!) jeg begynte kjenne p smerter og pms her for noen dager siden, merket vi at hann-dachsen til svigers ble litt i overkant interessert i gullet. Haha! N er vi begge litt pjuske og midlertidig uinteressert i bade. 

I dag har Jonas og jeg vrt gift i tte r! Bronsebryllup er det visst. Flte meg plutselig hnngammal da jeg s p Wikipedia at det var bronsebryllup n, trodde man mtte vre gift i 25 r eller noe. Men det er visst slvbryllup, det! Men for en lur ting jeg gjorde der. At jeg giftet meg med Jonas, alts.

Jeg har spurt ham om det er greit at jeg skriver litt om ham og vrt forhold, for det er noe flere av dere har spurt om. Hva er det som gjr oss til oss? Hvorfor er vrt forhold solid nok til tle rene med utfordringer og nederlag? Hva tror jeg er hemmeligheten bak et godt ekteskap? Han har sagt det er greit at jeg skriver om det, s selv om dette balanserer helt p grensen av hvor privat jeg skal vre her, skal jeg bjuda p et par tanker i anledning dagens jubileum. 

Hender det at du frer et regnskap over livet og tilvrelsen? At du liksom deler opp livet i kategorier og gir hver kategori en vurdering, en slags karakter? Ikke vet jeg om det er vanlig eller sunt, men jeg gjr i hvert fall ofte det. Tar opp til en vurdering de ulike delene av tilvrelsen og spr meg selv hvor fornyd jeg er med tingenes tilstand nr det for eksempel gjelder jobben, samlivet, helsen, konomien osv. Hva kan bli bedre? Hva kan jeg gjre for heve nivet?

Jeg tipper jeg ikke er alene om sette litt vel hye krav til og dmme meg selv i overkant hardt nr jeg gjr denne velsen. Derfor er jeg aldri helt fornyd med noen av disse kategoriene. Det skorter alltid p noe overalt. Bortsett fra i samlivet! Der har jeg i elleve r - som er s lenge Jonas og jeg har vrt sammen - med hnden p hjertet, kunnet sagt at tingenes tilstand er 10/10. Jeg vet jeg er heldig, at vi er heldige, for det er s mye som kan g galt og krsje nr to mennesker skal leve s tett p hverandre.

For vr del tror jeg det er srlig tre grunner til at vi har det s bra sammen:

♥ Vi konkurrerer ikke
Helt siden starten har det vrt snn at vi har hatt hver vr plass og hver vr rolle i dette forholdet. Vi passer ikke p hvor mange ganger den andre har gtt ut med venner snn at vi ikke snytes for det samme antallet selv. Det er ingen som holder styr p hvem som stvsugde sist eller hvem som har vasket mest klr den siste mneden. Vi blir bare enige om hvem som skal gjre det n, basert p hvem som har kapasitet. Vi stoler p at begge vil hverandre s godt at bde fordeling av goder og byrder skjer p en rettferdig mte, og er enige om at det slett ikke betyr at alt alltid deles likt. 

♥ Vi gr for likestilling, ikke likhet
Noen vil kanskje si at vi har litt vel gammeldagse kjnnsroller i vrt forhold. Den praktiske fordelingen av bde hverdagslige oppgaver og de mer emosjonelle rollene hver av oss har i forholdet, svarer kanskje litt til klisjeene. Jonas tar seg av alt som har med bilen gjre, han brer alltid posene nr vi handler sammen, og han er den av oss som definitivt er mest handy og teknisk anlagt. Jeg lager mat, rydder, organiserer og innreder. Det er jeg som grter og han som trster. Og det er alltid jeg som plukker opp sokkene hans, aldri han som plukker opp mine. Men vi tar alle viktige avgjrelser sammen, og vr mening er like mye verdt. 

♥ Vi har felles konomi
Den dagen vi flyttet inn sammen, bestemte vi oss for at alt vi har, har vi sammen. Alt mitt er ditt og alt ditt er mitt. Inntektene vre legges sammen, utgiftene vre betales, og resten brukes/slses/spares av oss begge. Om jeg vil kjpe meg en ny veske eller han vil p weekendtur med kompisene, s tar vi en vurdering p om VI har rd. dele absolutt alt - ogs det materielle - gir en dyp flelse av fellesskap og gjensidig tillit. En hengivenhet og dedikasjon som fles bde naturlig, riktig og ndvendig for oss. Og selv om jeg har all respekt for at andre velger gjre ting annerledes, er det i mitt hode vanskelig forst at s mange synes det er mer intimt dele bankkonto enn dele seng. 

Det var mine tips til et langt og lykkelig ekteskap! Neida, hva vet vel jeg. For oss har det i hvert fall funket veldig fint vre rause og unne hverandre gode ting uten frst sjekke om vi selv har ftt vr del. N skal vi ut og g en tur i kveldssola, fr vi feirer med semifinale og sushi. Perfekt bryllupsdag! 

God kveld, gode lesere ❤️