Slike gutter det vil gamle Norge ha

29.11.2016 - 01:25 192 kommentarer

I have a confession to make: Jeg har i flere år fulgt slavisk med på Paradise Hotel. Programmet der unge folk, med liten interesse for allmennkunnskap og stor interesse for tøy fra Carlings, drikker seg fra sans og samling og behandler hverandre som søppel i flere uker til ende. Hver sesong danner det seg en gjev sirkel og akkurat som på ungdomsskolen, er det vanskelig å få øye på hva som avgjør hvem som havner i og utenfor sirkelen. Men i motsetning til ungdomsskolen, er det alltid guttene som lager ekskluderende klikker.

Når en av de som er i nedre sjikt av Parra-stigen ryker, spaserer han udramatisk ut av konkurransen om å vinne 300.000 kroner. Når derimot en av småkongene må ut, blir det ballade. Han griner og bærer seg over å  skulle skilles fra sin «bestekompis her inne». Han tasser som en martyr på rommet, pakker kofferten og skriver en øm beskjed til de beste gutta med en leppestift på speilet. For en mann, sier de gjenværende. Og for en drittsekk som sendte ham ut. 

Å titte inn i dette sirkuset av dramatikk, indre justis og vilkårlig hierarki er stor underholdning. Men jeg blir også litt motløs over hvilke egenskaper som belønnes. Ferdigheter, raushet, integritet og ærlighet er ikke verdifull valuta. De populære er de som er mest jålete, late, sutrete og uselvstendige.

I høst har jeg fulgt med på Farmen for første gang, fordi en veldig god venninne er med. Etter å ha sett alle episodene så langt, og hørt den usensurerte versjonen av hva som skjedde på gården under vårt tomannsjulebord her om dagen, er jeg seriøst bekymret over den unge norske mannen anno 2016. 


Øyafestivalen 2011, med solstrålen Stine. Foto: En mann som er mann. 
 

La meg nevne noen hendelser som gir et innblikk i akkurat hvor ille det står til. Noe er vist på tv, noe har TV 2 ikke funnet forsvarlig å kringkaste.

- 34 år gamle Simen fra Drammen - som tidlig meddelte Stine at han ikke hadde så mye til felles med henne - blir så rørt av sin egen tale til den ekskluderende gjengen han tydeligvis hadde noe til felles med, at han gråter så han hikster og hiver etter pusten. Han er så glad i Marius og Ali, som han har laget den lille gjengen «Olsenbanden» med. De kaller hverandre Egon, Kjell og Benny og nynner på melodien fra Olsenbanden. Dette rører mange til tårer. 

- Den eldste på gården, Lasse på 49, lar sin motstander vinne i en tvekamp. Dette blir ikke lagt merke til. 

- Den mest nevenyttige og reale fyren på gården, Oddvar, blir valgt som førstekjempe av en han har reddet ræva til, og sendes deretter hjem. Ingen feller en tåre.

- Stine velger Simen som førstekjempe, og helvete bryter løs. Ali kjefter og Marius gråter. Åsta synes det kjennes ut som et slag i «midtgølvet» og må gråtende bøye seg ned for å få puste. Sofie er stum av sjokk.

- Simen sier at «ærlighet, moral og trivsel» er det som er viktigst for ham før han kaller Stine «en forbanna drittkjerring», fordi hun ikke valgte Laila - den mest nevenyttige og reale kvinnen på gården - som førstekjempe i stedet. «Nå blir det tøft for Stine», advarer han. Det er hans fire venner enige i.

- Samme kveld, sitter de rundt bålet. Den indignerte vennegjengen på fem og Stine. I starten av oppholdet, da Stine trodde hun var blant venner, betrodde hun gjengen at hun nylig hadde vært gjennom en personlig krise, noe av det vondeste hun har opplevd så langt i livet. Nå, rundt bålet, snakker ingen til Stine, ingen møter blikket hennes. Slik sitter de helt til kameraene skrus av og produksjonsteamet tar kvelden. Det er da Simen benytter anledningen til å skjelle henne ut. Så sier han at hun fortjente det som skjedde med henne i vinter. 

- Simen gråter en skvett når han velger bestisen Marius som andrekjempe, men taper i melkespann med vilje. Den selvoppofrende helten hadde egentlig tenkt å kaste spannet med melk på Stine, men blir antagelig så beveget over eget heltemot, at han ikke makter annet enn bare å legge det ned. Ikke ett øye er tørt når guttebassene klemmer, rister og hulker. 

- I brevet Simen skriver før han reiser hjem, erklærer han sin udødelige kjærlighet for gjengen sin. Ali er et forbilde og Marius er hans nye bestevenn. Før han avslører at han har valgt sin nye bestevenn som den neste storbonden, skriver han dette: «Og til Stine: jeg mente hvert ord jeg sa til deg rundt bålet den kvelden». Dette leser ikke Gaute Grøtta Grav opp på tv. 

 


No caption needed. Foto: TV 2. 

Når syting, flokkmentalitet og furting blant voksne menn er et fast element i omtrent hvert eneste reality-konsept, blir jeg nysgjerrig på hva som er idealet for å være en bra mann i dag. For det kan jo ikke bare være på tv at menn bitcher mer enn kvinner. 

Nei, vi får være takknemlige for at denne generasjonen lever i fredstid. Hvem skulle forsvart oss om vi havnet i krig? Carl Aksel og Øystein med oppbrettede pastellfargede bukser, brunkrem og rettetang, som griner når de må forlate hotellet i Mexico? Eller sladrekjerringene Simen og Marius som fryser ut jenter og sipper og sipper og sipper på Brokeback Mount... unnskyld, gården i Halden?

Med en hær av menn som må ta på seg en mjuk genser og koselua, og ligge i skje med bestevennene sine og gråte før de går ut for å forsvare landet, tror jeg vi hadde ligget tynt an. Enda godt at Norge har innført verneplikt for kvinner. 

Stine har heldigvis ikke fått noen varige arr i sjelen, men jeg er oppriktig engstelig på vegne av min generasjon. Det er ikke bare innvandring som truer og endrer den tradisjonelt staute, solide og nøkterne norske kulturen og folkesjela. Vi har en hel generasjon av sippete metroseksuelle etniske nordmenn som har et følelsesliv og en moral på nivå med 14 år gamle Hannah Montana-fans. 

En hundrings rikere

22.11.2016 - 20:58 27 kommentarer

Da var vi i gang igjen. Vi har nok en gang funnet noe asylrelatert å krangle om, som er litt lettere å mene noe om enn det er å komme med forslag til å løse de ekte problemene flyktningsituasjonen i verden anno 2016 byr på: Facebook-krigen mellom skuespiller Kristoffer Joner og innvandringsminister Sylvi Listhaug.

Jeg synes ofte at slike aksjoner på sosiale medier er fåfengte og trangsynte, den ene eller andre veien. Såkalt «slacktivism», der to tastetrykk skal gi deg god samvittighet og en følelse av å ha engasjert deg i noe du tror på. I går kveld slang jeg meg likevel på og sendte «Hilsen Sylvi» til 2160. Tilbake fikk jeg denne meldingen.

 

Hvorfor? Fordi det vrenger seg i magen min å se en smilende statsråd skryte av å sende mennesker - fedre, mødre og barn - til krig og elendighet. Jeg er av dem som ikke tror løsningen ligger i å ta imot alle verdens flyktninger her i Norge. For selvom hjertet mitt brister og jeg gråter for mennesker i Syria og Afghanistan som mister sine hus, og for barn som blir foreldreløse, tror jeg Norges muligheter til å hjelpe blir dårligere på sikt dersom vi bosetter alle som trenger ly her i landet. Det betyr ikke at det er en lett avgjørelse å ta. Det er, eller bør være, forbanna vanskelig å nekte mennesker i nød umiddelbar hjelp, selv når intensjonen er å kunne hjelpe bedre på sikt. Å være for en fornuftig asylpolitikk er ikke ensbetydende med å være likegyldig, eller enda verre, positiv, til at folk som er akkurat som meg og deg må leve i et krigsherjet eller fattig land. Å være for en god integrering og engstelig for at for mange flyktninger inn til Norge ikke er bærekraftig, verken økonomisk eller kulturelt, betyr ikke at det føles greit at du og jeg sitter trygt i våre fine og varme hjem med kjøleskapet fullt av mat og ser lidelsene til medmennesker på Dagsrevyen på tv, før gullrekka begynner og vinglassene fylles opp. Når vår innvandringsminister legger ut gladmeldinger om å ha sendt så mange mennesker tilbake til krig og konflikt at det er lagt merke til helt borte i Amerika, blir jeg derfor spontant kvalm. Når hun ber folk like og dele et så trist budskap, som det jo er at vi ikke har plass til alle som trenger hjelp, gjør Listhaug at jeg ikke tror noe på hennes evinnelige mantra om å «hjelpe dem der de er» og «bli bedre i stand til å hjelpe i nærområdene». Det går ikke an å like et bilde der to politifolk fører en mann til et fly som skal ta ham til et land der livet hans er i fare. 

 



I dag viste det seg at Kristoffer Joner hadde samarbeidet med reklamebyrået Anorak som ville gi en julegave til NOAS. Det var slik det hadde gått til at skuespilleren satte seg ned og skrev det han skrev. Han mente det han skrev og pengene gikk dit han sa de skulle, men ideen om å tulle litt med Listhaug ble ikke til i et vakuum i hodet til Joner og dessuten så visste NOAS om det på forhånd. En perfekt anledning for mediene til å ta fram kanonene, skulle det vise seg. I hele dag har saken tapetsert samtlige nyhetskanaler. Folk er blitt lurt, sies det. Det skulle gått tydelig frem av Joners Facebook-utspill at et reklamebyrå var involvert, selv om verken han eller de fikk en krone for dette. Generalsekretær Ann-Margit Austenå har blitt stilt til veggs av alle aviser. NRK Dagsrevyen vurderte, i likhet med TV 2 Nyhetene, denne utspekulerte kampanjen som det viktigste som har skjedd i verden i dag og viet mange minutter til saken i starten av sendingen. Inkluderingsminister Listhaug har smilende stilt opp og helt uten å legge skjul på sin skadefryd snakket om hvor synd hun synes det er at folk har blitt lurt. Hun som har en Facebook-side der denne fyren, og ikke hun selv, skriver beskjeder som gir seg ut for å være fra statsråden personlig. Hun som har noen til å skrive taler for seg og noen til å lese rapporter og skrive noen passende kommentarer som hun kan pugge og gjenta når hun blir intervjuet om saker hun bryr seg filla om. Slik alle statsråder gjør, og slik mediene aldri avslører.

De samme journalistene som i dag raser over og skaper blest rundt «stuntet» som har kommet en organisasjon som hjelper noen av de svakeste i samfunnet til gode, de som i hele dag har kastet om seg med beskyldninger om «lureri» og «redusert troverdighet», serverer rett som det er nyheter og kommentarer om hendelser, konflikter, lanseringer, krangler og prosjekter som har blitt servert dem av noen som har interesse av at saken blir omtalt i avisen. Informasjonen om krangelen eller prosjektet har mange ganger kommet dem for øret på en måte lesere og seere aldri får vite om. Det er bånd i både politikk og media, og på tvers av dem, som er mye sterkere, bedre skjult og har langt større konsekvenser enn det mellom Kristoffer Joner, Anorak og NOAS.

Jeg synes selv det var fryktelig irriterende å ha bidratt til at en gjeng kreative schmartinger i et reklamebyrå ga hverandre high fives for en vellykket kampanje, men kan ikke si jeg føler meg lurt av verken Joner eller NOAS. Jeg er glad for at jeg har gitt penger til en organisasjon som hjelper folk som trenger hjelp og jeg synes det er kjempemorsomt at organisasjonen takker Sylvi Listhaug for hjelpen. Det jeg ikke synes er morsomt, og som jeg føler meg lurt av, er at vår regjering og statsråden som er satt til å bestemme hvordan vi som nasjon skal håndtere den grusomme flyktningkrisen, faktisk kjenner på en glede og en fryd over å sende mennesker til land der de blir bombet og drept. Å sette medmennesker på fly tilbake til et sted vi selv ikke tør reise til, er ikke det minste av to onder for dem. Det er noe de er stolt av. Vi trenger ledere som er empatiske samtidig som de ikke handler ut fra emosjonelle impulser. Per nå har vi dessverre ikke mange av dem. 

«Dessverre umulig»

17.11.2016 - 01:03 35 kommentarer

Da vi for noen uker siden sa opp vårt abonnementet på kabel-tv fordi vi skulle flytte, kjøpte vi abonnement på TV 2 Sumo og Dplay (TV Norge, Max, FEM etc.), så vi kunne ha tilgang på nett-tv i en overgangsfase. Dplay fordi fotball og Sumo fordi venninnen min er med på «Farmen» i år og «Farmen» går på TV 2. Viaplay (TV 3, TV 6 og Viasat 4) abonnerte vi på fra før, som et slags supplement til Netflix og HBO. Der ligger det nemlig et ganske ok utvalg av filmer og serier. Noen av seriene ligger ikke der, men på Viafree, den gratis lillebroren til Viaplay. Der kan man se en del TV 3-serier, som «Dr Phil», «Svenske Hollywoodfruer» og «Luksusfellen», med den forskjell at der må du også se reklame. Det er prisen man må betale når man benytter seg av en gratistjeneste, man må holde ut med reklamer som finansierer innholdet vi ikke betaler for. Her i huset synes vi MTG (som eier Viaplay, TV 3 og the whole shebang) godt kan tilby alle sine programmer reklamefritt på Viaplay for oss som betaler for tjenesten, men dette irritasjonsmomentet bleknet kraftig den dagen jeg rigget meg til i sofaen med bøtta med Dream sjokoladeis for å se (mitt livs) første episode av Farmen.

Dette var lettere sagt enn gjort. TV 2 Sumo har nemlig en app som er helt ubrukelig, noe TV 2 ser ut til å vite, for man får tilbud om å laste ned en ny og bedre app. Det var bare et problem: den nye appen, som jeg gikk inn på appstore og lastet ned mens isen smeltet og blodtrykket steg, fungerte ikke. Hehe. Tilbake til den dårlige appen. Etter mye knoting, der jeg blant annet prøvde meg frem med å sette på andre programmer enn Farmen, for så å bytte til Farmen, lyktes jeg endelig. Halleluja! Men lykken var kortvarig, for etter et kvarters tid, ser jeg en teaser om hva som skal skje etter reklamepausen. Reklame på tv-tjeneste jeg betaler for hørtes rart ut, så jeg regnet med at det var samme opplegget som det var på Viaplay da jeg i vinter fulgte med på min guilty pleasure Paradise Hotel. Da var det nemlig sånn at det stod at det skulle være en reklamepause, men denne var klippet vekk. Men neida! TV 2 Sumo, som har en minstepris på 129 kroner i måneden - 30 kroner dyrere enn både Dplay og Viaplay - sender faktisk reklame! Jeg betaler altså penger - mer penger enn til andre kommersielle kanaler - for muligheten til å knote mer og se reklame. Som Ivan (i Mads Mikkelsens skikkelse) sier i den formidable filmen «Adams æbler»: NEI, HVOR ER DE FRÆKKE! LABANER ER DE!

Som det godtroende mennesket jeg er, trodde jeg dette måtte skyldes en feil. Det kunne da ikke være med hensikt at TV 2, som tidligere i år truet med å legge ned nyhetene om ikke staten spyttet inn noen penger, sendte reklame på nett-tjenesten folk betaler for i dyre dommer. Det finnes tross alt folk som betaler 500 spenn i måneden for TV 2 Sumo. Men utrolig nok, er det ingen feil. Det vil si, det ER feil på alle mulige måter, men etter å ha spurt på Twitter tidligere i kveld, viser det seg at det er en feil TV 2 ikke akter å gjøre noe med. 





Skal man le eller gråte? Det er umulig å klippe bort reklame! Du vet, sånn som «Neste sommer» på Dplay er uten reklame, mens serien på TV Norge er med? Og sånn som «Masterchef» på Viaplay er reklamefritt, mens samme program er fullt av reklamepauser om du ser det på TV 3? Det er beint «umulig» for TV 2. De kan «dessverre» ikke gjøre noe med at din dyrekjøpte seeropplevelse blir avbrutt og vandalisert av «HAAAR DU HØRT HISTORIEN OM DE TRE SMÅ FISK», så de har bare akseptert at de må leve med å få i både pose og sekk. Som en collateral damage, må TV 2, tapre som de er, rett og slett ta penger fra både deg OG annonsørene. 

Det øyeblikket Stine ryker ut av eller vinner Farmen, er det hasta la vista for min del. Men om noen beslutter å belønne tv-kanalen med dyrest abonnement og dårligst tilbud med statlige midler, må vi ta en alvorsprat. 

Such A Nasty Man

10.11.2016 - 15:50 108 kommentarer

Både den 11/9 for femten år siden og den 9/11 i år skjedde det noe i USA som sendte sjokkbølger gjennom verden. Både da og nå har reaksjonen blant folk flest i Norge båret preg av avmakt, skuffelse og forvirring. På tv snakker de om hvordan vi bør fortelle barna hva som har skjedd, slik de ellers gjør når det har vært tsunami, terror eller skoleskyting der mange er drept på engang. Valget av Donald Trump som den neste amerikanske presidenten er i norske øyne det verste som har skjedd i USA siden terrorangrepene i 2001. 

Reaksjonene er vanvittige av flere grunner. Der flere tusen mennesker mistet livet momentant den gang da, døde ingen nå. Flyene som den gang kjørte rett inn i World Trade Center kom fullstendig og bokstavelig talt ut av det blå for de fleste, mens Trump har vært aktuell som presidentkandidat siden juni i fjor og én av to mulige til å overta presidentembetet siden juli i år. Disse åpenbare forskjellene gjør at sorgen og sjokket over valgresultatet krever en forklaring fra den som sørger og er i sjokk uten at noen har dødd i forbindelse med en hendelse som det lenge har vært 50 prosent sjanse for. Jeg tror det er det at så mange av oss egentlig ikke vet så mye om den amerikanske virkeligheten - og ingen kan forutsi hvilke konsekvenser Trumps presidentskap kommer til å få for USA og verden - som gjør at «analysene» og forklaringene på det vonde folk føler på, har gått så av skaftet. For det har det flere steder.

Et av de mest populære påskuddene til å bekymre seg over valgresultatet dreier seg om kjønn. 

Kulturredaktør Sigrid Hvidsten i Dagbladet forklarer sorgen og sjokket med at det nå blir mindre mangfold i USA når det kommer til hudfarge, etnisitet, seksuell legning og kroppsfasong. Hun blir deprimert av at den nyvalgte presidentens kvinnelige familiemedlemmer har «pudrete fjes, beige-fargede sminke og hårbølger» og mener det at ingen av dem er «kortvokst tjukkas», «svart», «latino» eller «lesbe» viser at ingen av dem kunne vært det.


Faksimile fra Dagbladet

Damene i Trumps liv er nemlig hvite, høye og tynne, de har «trange kjoler, rette neser, fyldige lepper, lange legger, høye hæler» og «håret i perfekt fønet midtskill med krølltangkrøll nederst». Kulturredaktøren har ikke lagt merke til at damene i Obamas liv er også høye og tynne. De har også trange kjoler, rette neser, fyldige lepper, lange legger, høye hæler og håret i perfekt fønet midtskill med krølltangkrøll nederst. Men de er brune! Da teller det ikke. At Trumps kone og døtre er hvite diskvalifiserer dem åpenbart fra å representere noe mangfold. Barack selv er relativt ung, veltrent, høy og kjekk i motsetning til sin etterfølger som drar på åra, er pløsete, har en mislykket fake-tan og en helt jævlig hentesveis. Men han er hvit! Da kan han ikke representere noen som sliter. Hillary Clinton har også en hvit datter som har alle de ovvennevnte flotte og ekskluderende trekkene ved sitt ytre, men selv er Hillary bare hvit. Amerikanerne var altså så nær å få en dame i det hvite hus som var lav, litt kraftig, hadde for kort hår til å ha midtskill og krøller nederst - eller som Hvidsten kanskje ville kalt henne «en kortvokst tjukkas», men den gang ei. Der røk mangfoldet. 

Hva den nye presidenten vil og kan utføre av gagn og ugagn, for sitt eget land og verden, for fattige og rike, skriver kulturredaktøren ikke noe om. Hvordan skiftet fra Obama til Trump - og ikke Clinton - kommer til å påvirke livene til folk, er redusert til bekymring over at pene og striglede kvinnelige familiemedlemmer kommer til å senke takhøyden for mangfold generelt. Kvinnelige altså, ikke mannlige. 

Men det er ikke bare Dagbladet som har en redaktør som ikke ser forbi kjønn. Både kulturredaktør Sarah Sørheim i Aftenposten og tidligere redaktør i Egmont Publishing (nå rådgiver i Trigger) Susanne Kaluza forklarer sin sorg blant annet gjennom å dele denne teksten fra New York Times på Facebook. Under tittelen «Her Loss» («Hennes tap») forteller skribent, feminist og «fat acceptance movement»-aktivist Lindy West at hun på valgdagen gråt så maskaraen (ikke den beige-fargede sminken) dryppet ned i frokostblandingen hennes, fordi hun så intenst gjerne ville at Clinton skulle vinne, utelukkende fordi hun er kvinne. West tenkte på alt Clinton har vært gjennom som kvinne (ikke menneske eller politiker), på hvor representativt det Clinton har opplevd er for kvinner generelt og dermed på hvor slitne alle kvinner hun kjenner (!) er. Etter at valgresultatet forelå, følte også hun, i likhet med store deler av den norske kultureliten, avmakt. For skribenten fortonet det seg slik:

«We have been weathering this hurricane wall of doubt and violence for so long, and now, more crystalline than ever, we have an enemy and a mandate. We have the smirking apotheosis of our oppression sliming, paw-first, toward our genitals. We have the popular vote. We have proof, in exit polls, that white women will pawn their humanity for the safety of white supremacy».  

 


Faksimile fra New York Times

Lindy West ser altså på valgresultatet i USA, der de fleste hvite av begge kjønn stemte på Donald Trump, som et bevis på at «hvite kvinner vil pantsette sin menneskelighet for å sikre hvit makt». Dette slutter sentrale norske kvinnelige aktører i kultur og samfunn seg til, gjennom deling, likes og heiarop i sosiale medier. I tillegg til de nevnte, er generalsekretær Mina Gerhardsen i Actis og politisk kommentator Marie Simonsen i Dagbladet to av flere profilerte og mektige skikkelser i norsk offentlighet som nikker. Til en tekst der valgresultatet i USA gråtes over, ene og alene på grunn av den tapende parts kjønn, og der det utvises sterk forakt for rundt halvparten av alle amerikanere. En slags analyse der ikke ett ord er skrevet om hvordan Clintons tap - og da altså Trumps seier - kan forklares gjennom hva som har foregått i USA de siste åtte årene under en president fra Demokratene, eller hvordan det kan påvirke livet til fattige og flyktninger i USA og verden. 

Jeg har også funnet den republikanske presidentkandidatens ord og oppførsel under valgkampen vemmelig, ekkel og latterlig. Han har gjennom det siste året med global oppmerksomhet vist seg som en gal og fremmedfiendtlig mannssjåvinist. At et menneske som har alle verdens kameralinser og mikrofoner rettet mot seg viser sine styggeste sider så åpenbart, er noe vi sjelden - eller kanskje aldri - har sett før. Da er det lett å glemme at ord ikke er ensbetydende med handling og at de som skinner utenpå også har mørke sider. Nettopp derfor har jeg hele tiden tenkt at hvis han vant, ville det bli som å se på en bil kræsje. På valgdagen da det begynte å bli klart at Trump faktisk kom til å bli president i USA, føltes det i et par timer som å sitte i bilen som var i ferd med å kræsje. Men sjokket gikk raskt over og sorgen kom aldri. For i likhet med bilkræsj, terrorangrep og naturkatastrofer er det en forklarlig grunn til at dette har skjedd, men vi vet ikke om skadene før etter at det har skjedd.

Edit: Støtende kommentarer blir slettet. 

 

Velkommen inn

03.11.2016 - 02:18 5 kommentarer

Jeg heter Mina Ghabel Lunde, er et barn av 80-tallet, gift med Jonas og mamma til verdens mest elskverdige doodle som heter Pepsi. Jeg ble født i Tehran, tenåring i Numedal, voksen i London og lykkelig i Oslo. Nå bor jeg i vakre Vollen, med den sjøutsikten jeg som innlandsjente har ønsket meg hele livet.

 



Jeg er utdannet journalist og medieviter fra University of Westminster og har de 15 siste årene jobbet med nyheter og aktualitet i NRK, Dagens Næringsliv, Laagendalsposten, TV 2 og Monster Entertainment. Jeg har vært frilanser i lokalavisen, reporter i Dagsrevyen, nyhetsoppleser på Dagsnytt, researcher i Dagsnytt 18, vaktsjef i Sommertid og journalist i Etterbørs-redaksjonen i DN.

I sommer valgte jeg å gjøre noe så skummelt som å slutte i min faste jobb for å gjøre et tappert forsøk på å gjøre noen av mine drømmer til virkelighet. Jeg har lyst til å fortelle historier som kanskje ikke vil bli fortalt hvis ikke jeg gjør det. Jeg har lyst til å lære mer om hvordan både Norge, verden, folk og fe henger sammen, hvorfor vi mennesker er som vi er og hva vi kan gjøre for at både vi selv og andre kan få det bedre. Planen - i hvert fall drømmen - er å bruke meg selv, min etterhvert ganske fargerike bakgrunn og mine erfaringer til å formidle det som engasjerer meg. Og kanskje deg. 

En av tre plattformer jeg har valgt meg er blogg og her kommer jeg til å skrive om det jeg bryr meg om. Den ene dagen kan det være norsk integreringspolitikk som gjør meg oppgitt, mens det neste dag er et par altfor dyre sko jeg er i ekstase over å ha kjøpt. Et innlegg med krass kritikk av mediebransjen, kan etterfølges av betraktninger om livet som hundeeier eller matoppskrifter. 

Håper det blir like fint for deg å lese som jeg tror det blir for meg å skrive. Takk for at du er her 

hits