Hvem har stjålet daten din, Sjøli?

13.02.2017 - 15:42 19 kommentarer

Jeg tror ikke vi har noe godt ord for det på norsk, men på engelsk kaller man det å tillegge rivaler negative egenskaper og hensikter gjerne for «bitching». Som om det bare er noe damer, eller tisper, driver med. Det ække det vet du.

I en forvirrende kronikk går VGs Hans Petter Sjøli til et slags bakholdsangrep på Leif Einar «Lothepus» Lothe som i går vant Farmen Kjendis på TV 2. Kommentatoren i Verdens Gang er mildt sagt ikke fan av 47-åringen fra Hardanger. Han er også veldig misfornøyd med at andre, særlig damer, liker Lothepus. Det synes jeg Sjøli må få lov til å være. Men det stopper ikke der.



Etter å ha plassert verdens mest forsmådde hermetegn rundt ordet «alfahann», og satt rekord i passiv-aggressiv ironi i en trist liten rant om hva som er best av by og land, svartner det helt for Sjøli. Før i tiden hitlet man når det svartnet, nå trumper man! 43-åringen fra Steinkjer - som nok en gang har fått bruke arbeidstid og spalteplass på personangrep mot Navngitt Mann Han Ikke Liker - forklarer Lothes eitrende popularitet ut fra et politisk perspektiv og mener han tilhører varianten «slike som før ofte ble kalt drittsekker, men som nå surfer såpass på tidsånden at de til og med har inntatt Det hvite hus». Lothepus er Trump, Trump er Lothepus! For alt Sjøli vet sier Lothepus sikkert «neger» også! Og han lukter sikkert vondt!

Altså, Sjølipus. Jeg vet ikke hvilken barsking med skitten langfinger som har stjålet daten din, men ta dette fra en dame som både har vært på bygdefest med mannemenn og hagefest med Akersgata-menn: Sleivete kommentarer og stram lukt er ikke forbeholdt første gruppe. Og så er jeg sikker på at det finnes noen der ute som ikke liker uredde, praktisk anlagte menn som er snille og trygge, men som foretrekker litt mer delikat anlagte menn som bruker sine ord og vendinger til å spre gift under dekke av bekymring for tidens ånd. Som Trump.  

En smak av Persia

23.01.2017 - 23:50 2 kommentarer

Som jeg skrev i forrige innlegg, er jeg flinkere til å spise persisk mat enn jeg er til å lage den. Men siden det ikke er særlig god tilgang på persisk mat her i Norge, og det er noe av det beste jeg vet, har jeg opp gjennom årene lært meg noen enklere varianter av de klassiske rettene. Disse rettene har blitt til ved at jeg ringer mormor i Teheran, spør hvordan man lager den og den matretten, og hun forteller meg hva jeg trenger og hvordan jeg skal gjøre det. Så sier jeg at jeg ikke har tid og tålmodighet til å lage mat i fem timer, og da forteller hun meg hvordan jeg kan lage en enklere versjon. Takket være disse telefonsamtalene har jeg i løpet av de siste årene perfeksjonert en rekke matretter som gir en smak av det persiske kjøkken, samtidig som de er tilpasset en norsk hverdag og utvalget i matbutikkene her. Ofte når jeg inviterer venner og familie på middag eller når jeg en gang i blant legger ut bilder av maten på Instagram, spør mange om oppskriftene. Derfor vil jeg fra tid til annen poste oppskrifter på persisk mat her på bloggen. 

De aller fleste hovedrettene i det persiske kjøkken består av ulike varianter ris og kjøtt, kylling, fisk eller gryte. Men alle retter smaker forskjellig i ulike hjem og familier. Maten er nesten aldri sterk, da salt, gurkemeie og safran er det man ofte holder seg til når man krydrer maten. For iranere er ris nærmest hellig. Uncle Bens eller annen ris du får kjøpt i vanlige dagligvarebutikker regnes IKKE som ris om du skal lage persisk mat. Nei, da må du kjøpe ris som kommer i striesekk og det gjør du på en tyrkisk butikk e.l. Jeg pleier å kjøpe den som heter Two Diamonds, men andre typer basmatiris i striesekk funker også. Også andre ingredienser som trengs i persisk mat som du ikke finner på Rema eller Meny, finner du i de fleste tyrkiske butikker.                                                                

I dag laget jeg en rett som er både sunn og enkel. «Sabzi polo ba mahi» (uttales sæbzi pålå ba mahi) betyr direkte oversatt urte-ris med fisk. Og det er akkurat dét det er. Da jeg var liten var denne en av mine to favorittretter. I Norge er det vanlig at barn ikke liker fisk, men sånn er det ikke i Iran. Jeg mistenker at det er fordi iranere steker fisken sånn at den som regel blir crispy og konsistensen blir lettere å like. Selv går jeg som regel for en mellomting og baker den i ovnen.

Dette trenger du (til to sultne voksne og et barn):

- 3 dl ris  
- 6 dl vann
- salt 
- 1 stor spiseskje smør
- 1 dill-plante
- 1 koriander-plante (kan sløyfes eller erstattes av persille) 
- 2 vårløk
- 3 fedd hvitløk
- 400 gram valgfri fisk, jeg synes det som passer best er laks, ørret, steinbit (som i dag) eller skrei/torsk
- olivenolje 
- 2 lime 
- 1/2 teskje safran
- 1 sukkerbit




Slik gjør du: 

1. Sett stekeovnen på 200 grader. 

2. Ha risen i en gryte og skyll den med rennende vann. Gjør dette to ganger. Fyll så gryten med dobbelt så mye kaldt vann som ris. Sleng opp i en god klatt med smør og så mye salt du vil, før du setter den på medium varme på platen. 

2. Hakk dill, koriander og ett fedd hvitløk. Skjær vårløk i ringer. Når risen koker skikkelig, ha dette oppi og rør godt. Sett på lokk. 

3. La koke på medium varme til vannivået såvidt er høyere enn risen. Det tar ca 5 minutter. Da skrur du ned plata (hvis varmeste er 10, skal du nå ha den på 2 eller 3 - fra 5 da du kokte opp), tar et rent kjøkkenhåndkle og pakker inn grytelokket i det før du setter det på. 

4. Ta litt olivenolje oppi et ildfast fat og legg fisken på. Press to fedd hvitløk over, litt olivenolje og press en halv lime over. Ha maldonsalt og pepper over før du setter inn. (Det grønne på fisken på bildet er restene av urter som var på skjærebrettet da jeg hakket hvitløken, du kan godt ta mer av dette på fisken før du setter den inn i ovnen hvis du vil). Fisken kan også stekes i panne hvis du vil ha stekeskorpe, helt nydelig det også. 

5. Mal safranen sammen med sukkerbiten og hell over bittelitt (2-3 spiseskjeer) kokende vann.

6. Risen er ferdig når den er luftig og ikke våt lenger, ca 15 minutter etter at du skrudde ned varmen og kledde lokket med håndkle. Fisken tar ca like lang tid. Ta tre spiseskjeer av risen over i den flytende safranen og vend forsiktig, slik at risen blir gul. Dette legger du på toppen av resten av risen på serveringsfatet. Servér med limebåter og salt til. 

Som den urutinerte matbloggeren jeg er, glemte jeg å ta bilde av det ferdig resultatet, men dette bildet fra Persian Delight er slik retten ser ut når den er ferdig. 



Om du får sabzi polo til overs, kan den oppbevares i kjøleskapet opp til fire dager og serveres med både kylling og kjøtt. 

 

Å ha et hjemland

20.01.2017 - 00:34 12 kommentarer

Når en velintegrert bioingeniør som har bodd i Norge mer enn halve livet blir fratatt statsborgerskapet med statsråder som Sylvi «godhetstyranni» Listhaug og Per-Willy «frykter for at et nytt korstog blir nødvendig» Amundsen ved roret, skaper det debatt. Nødvendig debatt. Om hva som kan kalles rasisme, både til hverdags og fest. Om hva som må til for å få kalle Norge sitt hjem. Hva som må til for å bli norsk nok.

Da jeg kom til Norge som niåring i 1991, var dette en av de tingene jeg var mest redd for. Å føle seg utenfor og være til bry er ikke noe man frykter mindre som barn enn som voksen, tvert imot. Heldigvis kom jeg til et bittelite sted der folk ikke tenkte så mye på begreper som integrering og assimilering, og enda mindre på forskjellen mellom dem. Menneskene i Flesberg var ikke så forsiktige i møte med meg, ei heller bar de preg av å kreve noe spesielt av meg som et nytt medlem av lokalsamfunnet. Jeg opplevde at det ble tatt for gitt at vi ikke var så fryktelig forskjellige bare fordi vi var født ulike steder og at hvis det var noe vi trengte å lære om hverandre, ville vi vel bare gjøre det. Vi hadde mye til felles, både barn og voksne. Barna ville ha det gøy, få til ting, ha venner og føle seg trygge. Foreldrene ville gi barna det de ville ha og trengte innenfor trygge rammer. Hvor man var født endret ikke noe av dette. De tingene vi gjorde annerledes hjemme hos oss, som at vi snakket persisk og hadde ris til kjøttet istedenfor poteter, ble verken møtt med avsky eller overdreven nysgjerrighet og interesse. Sånn var det bare. At moren min hørte på iransk musikk på kveldene mens moren til venninnen min hørte på Rune Rudberg var akkurat like funny for oss som ikke hørte på annet enn Roxette og Michael Jackson. En sånn oppvekst gjorde at det bare tok noen måneder før jeg følte meg akkurat som de andre. Følte meg norsk. 


Første skoledag i Norge

 

I dag gjør jeg ikke i det i like stor grad. Etter 25 år i Norge, føler jeg meg definitivt mer annerledes enn jeg gjorde etter to. Og det føles i blant ganske vondt, selv om jeg er veldig stolt av og glad for min iranske familiebakgrunn. For det relativt lille jeg har i meg av persisk kultur og språk er en berikelse, men det er ikke et hjem. Jeg er en turist når jeg er i Iran, jeg er langt fra like stø i persisk som i norsk og jeg er flinkere til å spise enn å lage persisk mat. Hvis ikke jeg er hjemme her, er jeg ikke hjemme noe sted. 

Jeg har lyst til å nevne tre helt ulike tilfeller der jeg har blitt tvunget til å føle meg annerledes. Kall det hverdagsrasisme, kall det festrasisme, kall det uvitenhet eller bare flåsete oppførsel. Hva enn du kaller det - dette er oppførsel som skaper utenforskap og frarøver tilhørighet. 

Min første opplevelse av annerledeshet hadde jeg da jeg var 25, nyutdannet journalist og hadde jobbet i NRK i noen få måneder. En kollega og jeg hadde funnet ut at presidentskapet i EU hadde sendt et brev til daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og advart mot iranske agenter som kom til Europa under dekke av å være asylsøkere. Jeg hadde hørt om norsk-iranere som mente seg overvåket av nettopp slike. Min kollega forsvant ut i permisjon, og jeg jobbet videre med saken. Å kunne persisk kom godt med. Da jeg nesten var i mål med saken og bare hadde intervjuet med Støre igjen, ble jeg bedt om å droppe saken. - Det er mulig du er inhabil siden du har familie fra Iran, fikk jeg høre av nærmeste leder, som mente det var best å være på den sikre siden. Jeg var fersk, turte ikke å protestere og la saken død. En tid senere, spurte en P2-redaksjon på huset om jeg kunne tenke meg å komme i studio og fortelle om den iranske revolusjonen i forbindelse med dens 30-årsjubileum. Min leder ga meg ikke lov. - Du er en nøytral nyhetsjournalist og skal ikke kommentere, var beskjeden. Forvirret gikk jeg til redaktøren: Jeg får ikke lage Iran-relatert journalistikk og jeg får ikke snakke om iransk historie. Hvorfor får jeg ikke bidra med min kunnskap om Iran?

- Om du har veldig lyst til å fortelle om revolusjonen, kan vi vurdere det på nytt. Men du skjønner vel at du ikke kunne lage saken om iranske agenter? 
- Nei, jeg gjør ikke det. 
- Men Mina. Se for deg lytteren ved frokostbordet: «Ja vel ja! Så iranske asylsøkere kan være agenter, altså! Mina Ghabel er jo iransk. Er hun kanskje en agent?» Du forstår vel at vi ikke kan skape den usikkerheten hos våre lyttere, Mina?

Det er ikke ofte jeg tar ordet «diskriminering» i min munn, men dette er så vidt jeg vet eneste gangen jeg har kjent fenomenet på kroppen. Jeg ble nektet noe på grunn av mitt etniske opphav. At det skjedde i det man antar er et så oppdatert og opplyst miljø som Marienlyst sier noe om hvordan det må stå til i samfunnet for øvrig.

Noe annet som gir meg en ekkel følelse er enkelte menneskers ukontrollerbare trang til å vitse og spøke om muslimske stereotypier. Selv om de vet at jeg ikke er muslim, benytter de enhver anledning til å trekke inn en eller annen referanse til islamske tradisjoner og regler: «Men spiser du ribbe du da, det er jo ikke halal? Så du går ikke med burka altså? Jeg hører du skal på fest, men er ikke alkohol haram da? Hehehehehe!» Hva skal jeg svare? Hvis jeg sier at jeg ikke er muslim, svarer skøyerne at de bare tuller. Men da er det allerede gjort: Jeg sitter der og tenker at det at jeg har en mørkere hudtone, brune øyne og svart hår gjør at disse menneskene konstant har i bakhodet at jeg er noe annet, at stedet jeg ble født står mellom meg og dem og gjør meg ute av stand til noen gang å bli en helt integrert del av fellesskapet. Alltid når slike mennesker er tilstede sitter jeg og venter på at en eller annen kommentar om islam og muslimer skal komme i min retning. Og jeg trenger sjelden vente veldig lenge. 

Det siste eksempelet er det eneste der jeg er sikker på at intensjonene er gode, men der konsekvensen likevel er den samme: En følelse av ikke å høre til. Dette er mennesker jeg har møtt i voksen alder og blitt glad i. De som bare vil meg vel, men som støtt og stadig sier ting som gjør at jeg lurer på om min hudfarge og etniske opprinnelse for evig kommer til å representere en avstand mellom oss, og gjøre meg annerledes, fremmed, ny og eksotisk: 

- Du bruker sitron, ja. Er det noe du er vant med fra Iran? 
- Trives du i Norge? 
- Dere bruker mye urter i maten, dere? 
- Hooooh, nå er det friskt ute. Dét er noe annet enn Teheran, tenker jeg? 

Jeg tror det eneste som ligger bak slike spørsmål er et ønske om å vise interesse, og jeg tror de som sier sånt som dette bare synes det er fint og spennende å ha et multikulturelt innslag i sine liv. I iveren etter å vise åpenhet og entusiasme glemmer de å spørre seg selv om jeg har grunnlag for å være dette innslaget. Jeg var et barn da jeg kom til Norge og det jeg er vant med er følgelig det jeg har gjort og spist og kjent her. Tradisjoner og værforhold i Iran er ikke et naturlig referansepunkt for meg i hverdagen. Når det forventes at de er det, blir jeg usikker og føler meg fremmed. Det som er fint med den siste gruppen er at det nytter å gi en tilbakemelding. Siden de bare mener godt og vil vel, blir de faktisk ille berørt og til og med lei seg av å høre at deres spørsmål kan oppleves kjipe - og slutter å snakke til deg som om du nylig ankom Norge. 


Se så norsk jeg er!

Ønsket om å høre til og føle seg hjemme handler ikke om å ta avstand fra sin historie. Det er i mine øyne ikke mer stas å være norsk enn å være iransk. Eller libanesisk, svensk eller peruansk. Det som er stas er å ha et hjemland. 

Etikk som hindrer liv

08.01.2017 - 18:36 11 kommentarer

Jeg har sagt at jeg skal bruke denne bloggen til å vise flere sider av meg selv og at den ikke skal bli en samling kronikker, men så langt har jeg verken hatt tid til eller turt noe annet. Nå som det pågår en debatt om assistert befruktning, tenker jeg det er en god anledning til å skrive om noe som angår meg personlig, og som jeg håper er til nytte for flere. 

Da jeg var yngre, det vil si i tenårene og i begynnelsen av 20-årene var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle få barn. Jeg mente det var galt å sette barn til en verden der det allerede er så mange barn som er foreldreløse. Det eneste rette, mente jeg, var å adoptere. Som følge av dette bastante og idealistiske verdenssynet, mente jeg at alle former for tukling med naturen for å lage barn - være seg prøverør, donasjon eller surrogati - var vanvittig uansvarlig. Jeg kunne ikke forstå at det fantes et system, delvis finansiert av myndighetene, som faktisk brukte masse tid og ressurser på å jukse til et barn, mens det lå nyfødte barn tett i tett på barnehjem rundt omkring i verden.

Sant å si, mener jeg på mange måter dette fortsatt. Men da jeg møtte han som jeg i dag er gift med, oppstod en følelse og et ønske i meg som var totalt ute av min kontroll og motstridende med det jeg alltid hadde ment om å få egne barn. Jeg utviklet etterhvert et stort behov for å produsere en miks av ham og meg, se hvordan denne miksen ville se ut og være, og vite at vi to ville leve videre gjennom denne felles skapningen. Jeg hadde imidlertid ikke dårlig tid, og vi fant stadig grunner til å utsette familieforøkelsen litt til. Vi ville ikke forhaste oss med barn, fordi det var så mye vi hadde lyst til å gjøre før vi tynget oss selv med et så stort ansvar. Vi ville starte på en karriere og ha en egen leilighet først. For meg som vanligvis er lite bundet av konvensjoner og tradisjoner, var det dessuten av en eller annen grunn viktig at vi giftet oss først og fikk barn etterpå. I den rekkefølgen. Ikke ville jeg være gravid i mitt eget bryllup heller. Og i hvert fall ikke på bryllupsreisen. Så måtte vi rekke å reise på en roadtrip langs USAs vestkyst. 



Vi ble kjærester da jeg var 24, flyttet sammen da jeg var 25, kjøpte vår første leilighet da jeg var 27 og giftet oss da jeg var 28. Det året jeg fylte 30 var vi endelig klare. Jeg hadde hele tiden sett for meg at det bare var å bestemme seg for at nå var det dags, og så ville jeg bli svanger just like that. Etter et år uten tegn til graviditet, gikk jeg til legen for å sjekke at alt var i orden. Han spurte om jeg var plaget med PMS og smerter. Siden jeg var tenåring har jeg vært nærmest paralysert av smerter i 1-4 dager i måneden. De siste årene hadde jeg også begynt å bli uforklarlig og bunnløst deppa i tillegg. Det var da, som 31-åring på den gamle Kvinneklinikken i Oslo, at jeg hørte ordet «endometriose» for første gang. Siden den gang har jeg blitt operert for tilstanden to ganger, og førstkommende onsdag skal jeg opereres for tredje gang. 

Etter fire år der jeg har vært nesten like mye hos legen, på klinikker og sykehus som utenfor, og med status som uforklarlig barnløs, har jeg fått innblikk i en verden der veldig mange par mellom 20-45 år befinner seg. En boble der usikkerhet, frykt, smerter, oppturer, nedturer og depresjon er hverdagskost. Når man er inne i den bobla - der jeg tidligere mente bare egoistiske og uansvarlige mennesker kunne befinne seg - er man så sårbar. I mitt tilfelle henger også ønsket om å bli mor sammen med årsaken til at jeg nå har en så alvorlig grad av endometriose at jeg har maks syv smertefrie dager i måneden. Etter graviditet og fødsel, er det nemlig vanlig at endometriose trekker seg tilbake. 

Dessverre kommer man som ufrivillig barnløs oppi en rekke situasjoner - i familien, på jobb, i helsevesenet og sosialt - der man opplever at det legges sten til byrden. Man kan oppleve å få god støtte fra mange, men det er så altfor mye og mange som uheldigvis bidrar til å gjøre et allerede utmattende problem verre og mer uutholdelig. Det er uforståelige regler, ignorante meninger, forvirrende tilnærminger, inkompetanse og sviktende dømmekraft som sjelden blir tatt tak i og ryddet opp i, noe jeg mistenker skyldes at det for mange - meg selv inkludert - er et tabu å ha trøbbel med å lage barn. Man godtar mer enn man ville gjort dersom det var en annen kronisk tilstand man led av. Man bruker årevis og hundretusenvis av kroner på behandlinger man ikke får stille spørsmål ved. Man godtar å bli behandlet dårlig av autoritetspersoner i både helsevesen og jobb, fordi man føler seg dum for å sette himmel og hav i bevegelse for å få et barn.

Hadde det vært like stor åpenhet og aksept for det å ønske seg et barn som det er å ønske seg en utdannelse, hadde det nok vært mer tydelig hvor urettferdig forbudet mot eggdonasjon er. Om ufrivillig barnløshet var like lite flaut å snakke om som diabetes eller leddgikt, tror jeg flere ville reagert høylydt på at politikere skal trekke en slags etisk og moralsk grense for hvor stor hjelp det er mulig å få til å bøte på sitt problem. 

Det er så himmelropende meningsløst og frustrerende at det er lov - og statsfinansiert - å proppe en kropp full med hormoner slik at man først kommer i en kunstig overgangsalder for deretter å få opp til 20 egg (mot normalt ett) til å vokse vilt i løpet av ti dager, provosere frem en eggløsning som man ved hjelp av medisiner har utsatt, hente ut alle eggene, befrukte disse kunstig, oppbevare de befruktede eggene i et varmeskap som simulerer miljøet i en livmor, plukke ut embryoene som har hatt normal celledeling, putte et eller to tilbake inn i livmoren og fryse ned potensielle søsken, for deretter å proppe kroppen full med nye hormoner for å lure den til å tro at den allerede er gravid slik at embryo(ene) som er satt inn fester seg i livmorveggen - men det er ikke lov å undersøke embryoene for å se om det er genetiske defekter (såkalt PGD) som gjør at en relativt ung og ellers frisk kvinne ikke har klart å bli gravid etter flere år med prøverørsbehandling. At det er en naturlig og god grunn til at kroppen støter fra seg et embryo, nemlig at det bærer på en alvorlig sykdom.

Det er nemlig «etiske problemstillinger» knyttet til en slik undersøkelse, som er det vi ønsker, slik det er med å bruke et friskt egg fra en annen kvinne og slik det er å tillate at noen blir født inn i tilværelsen med å ha én forelder. Selv om de to siste tilfellene ikke er noe jeg personlig rammes av, blir jeg provosert av lovgivningen. Å bruke en sædcelle fra en annen mann er derimot etisk forsvarlig og det samme er det å gå fra å ha hatt to foreldre til å leve med bare en mor. Politikerne våre har tatt disse avgjørelsene på vegne av oss, og med det sikret oss mot både å bli übermenschen og Gud forby, å komme til helvete. 



Nettopp fordi jeg tror mer åpenhet og informasjon om temaet vil bidra til en mer opplyst debatt og mer levelige omstendigheter for ufrivillig barnløse, vil noen av mine innlegg fremover handle om mine erfaringer, frustrasjoner, oppturer og nedturer i vår vei mot å lage, hente eller droppe barn. Det i håp om at andre som er i lignende situasjoner kjenner seg mindre alene og at de som ikke har kjent problematikken på kroppen får en større forståelse for en søster, venninne, kollega eller pasient som ønsker å få barn, men som ikke klarer det på egenhånd. 

 

Et juleønske

23.12.2016 - 16:18 8 kommentarer

Som alltid når «alle» er enige om en ting, kjenner jeg automatisk på en aversjon. For hvor enn man snur seg om dagen, er det noen som snakker om hvor fryktelig 2016 har vært. Så enige er folk om det at avisene faktisk i flere måneder allerede har laget saker der de lister opp de få lyspunktene som er å snakke om. I mitt hode har dette året vært ganske likt som de fleste andre. Med unntak av situasjonen i Syria - som jo har vart i flere år og vært akkurat like jævlig for dem som er direkte rammet av den både i fjor og året før - kommer jeg på lite som skulle tilsi at 2016 er et mørkere år enn andre år. Det har dessverre vært både terrorangrep og krig i verden hvert eneste år de siste 15 årene.

Så her jeg satt med litt pasta og et glass rødvin før ribbefett og akevitt flytter inn i kroppen for noen dager, googlet jeg for å se hva det er som gjør dette året så spesielt. Selvfølgelig ble jeg bare mer irritert av å gjøre nettopp det. Besserwisserne ramser opp det at de tilårskomne artistene David Bowie, Prince og Leonard Cohen er døde som årsaker til at 2016 er et mørkt år. Sånt går meg på nervene. Storbritannias utmelding av EU og det at Donald Trump vant presidentvalget i USA er også hendelser som viktigperene trekker frem som grunner til å svartmale året som straks er over. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i løpet av de siste par ukene på sosiale medier har lest slikt som «det skal bli godt å få dette året overstått» og «2017 kan ikke komme fort nok». Som om situasjonen for syrere umiddelbart blir bedre i det den vestlige verden fyrer avgårde nyttårsrakettene eller at David Bowie står opp fra de døde så snart vi skriver 2017. Melder britene seg tilbake inn i EU i januar? Skal ikke Trump ta over som president i 2017? 

Jeg har en generell tendens til å hisse meg opp over folk som gjør seg til og det er det veldig mange som gjør når de snakker om nettopp dette. Men det er litt mer enn bare den gode gamle grinchen i meg som reagerer på at vi som nasjon skal hate 2016. For ved å la den patospregede analysen til forståsegpåere innenfor ring 3 avgjøre hvordan vi kollektivt skal se på tilværelsen, tror jeg vi - og med «vi» mener jeg mediene - bidrar til den uheldige utviklingen vi ser i verden akkurat nå: De som er misfornøyde med tingenes tilstand føler seg forbigått og uglesett. Jo større skillet blir mellom det som ansees som anstendig og det folk faktisk føler, jo mer populære blir de politikerne som gir den mest tydelige fingeren til det anstendige. Jo mer populære politikerne som gir fingeren til anstendighet blir, jo færre nyanser blir det i vårt offentlige ordskifte. Jo færre nyanser det blir, jo sterkere blir motpolene. Jo sterkere motpolene blir, jo flere blir krigene. 

Så mitt lille juleønske i år er at vi ikke jazzer opp oss selv og hverandre med fortellinger og årskavalkader bare laget av og for dem som mener syrere og irakere har det verre enn oss, skulle ønske britene fortsatte å være en del av EU og synes Trump er en unådig drittsekk. I stedet håper jeg vi kan sette oss et mål om å gå inn i et år der vi alle gjør vårt aller beste for å forstå dem vi er aller mest uenige med. 

God jul ❤  





 

 

 

Ingen hjelper for deg

15.12.2016 - 00:55 3 kommentarer

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte eller hvordan det er best å si dette. Jeg vet bare at jeg ikke kan sitte og gråte foran Al Jazeera lenger, uten å gjøre noe mer. For akkurat nå gråter en far som ikke vet hvor familien hans skal sove i natt. Akkurat nå går en en mor rundt i et overfylt flyktningtelt og leter etter et stykke brød hun kan dele mellom barna sine. Akkurat nå gråter et barn som er redd. Akkurat nå fryser en bestemor som har holdt tritt med familien sin, til fots, i regnværet i Aleppo i dag. 

 


Foto: Reuters

Krigen som startet for snart seks år siden har tatt livet av over 300.000 mennesker. Av disse er en av tre sivile. Av de sivile er en av fem barn. Men det er ikke bare sivile som er uskyldige i denne krigen, mange tusen mennesker har ikke hatt noe annet valg enn å bli med på den ene eller den andre siden. Over dobbelt så mange som det bor i hele Norge er sendt på flukt. 

De siste dagene har bildene, meldingene og videoene fra Syria vist en situasjon det er vanskelig å være likegyldig til. Mennesker som like gjerne kunne vært våre venner og familie lever i dødsfrykt uten noe sted å gjøre av seg. De sender meldinger og videoer for å nå ut til oss med det siste de vil si før de dør. Våre syriske brødre og søstre lever i det utenkelige marerittet det er å befinne seg i en dødelig situasjon uten å få hjelp. Å bli angrepet av sine egne myndigheters styrker, godt hjulpet av Russland og Iran, uten at FN eller vestlige land griper inn.

Hvordan ville det føles for oss om Tyskland og Russland brukte Norge som en slagmark, jevnet våre hjem med jorda og drepte våre familier, uten at noen grep inn? Hvordan ville det kjennes å vite at alle verdens ledere satt og så på at det snart var din tur til å dø, uten å komme og hente deg? 

 


Foto: AFP

Jeg kan ikke nok om internasjonale lover, og de forskjellige landenes interesser og forpliktelser, til å vite nøyaktig hvem som kunne og burde gjort hva for syrerne. Men jeg vet at både FN, USA og Norge har gjort rarere ting enn å gå inn i et land og hente ut sivile. Jeg ser at de ikke gjør det nå. Jeg vet også at hjelpen vestlige land har gitt til opprørsstyrkene har forlenget den bedritne og blodige konflikten de åpenbart ikke hadde tenkt å involvere seg noe mer i.

Jeg vet også at tiden for å sitte og håpe på at våre politikere skal ta gode avgjørelser på vegne av oss som nasjon er over. For samme dag som bildene av det som er igjen av Aleppo og innbyggerne ser ut som en scene tatt ut av en skrekkfilm, diskuterer våre politikere om de selv skal få ett eller to års etterlønn når de ikke er politikere lenger. Mens våre medmennesker sulter og fryser ihjel, lager vår innvandringsminister politiske stunts av å samle inn penger til organisasjonen «Åpne dører» istedenfor NOAS som hun ikke mener trenger pengene. Den som sitter i den beste posisjonen i Norge til nettopp å åpne dører, lever og ånder for å lukke dem. 

Jeg har ikke noe tro på at våre forbund og allianser skal gjøre det rette på vegne av oss. Jeg vil ikke sette min lit til at våre politikere skal ta beslutninger som stemmer overens med min rettferdighetssans og samvittighet. De som trenger hjelp, trenger det nå. Akkurat nå. Frivillige mennesker og organisasjoner er vår forlengede hånd til våre redde, sultne og slitne medmennesker. 

 


Foto: Reuters
 

La julegaver være julegaver, Telenors lederkrise være Telenors lederkrise og SKAM være SKAM for et øyeblikk. Send det du kan til den du tror vil hjelpe best og mest. Her er noen av dem: 

The White Helmets
Donér penger til de hvite hjelmene som har reddet titusener av syrere fra bomberuinene med livet som innsats her: https://peoplesmillion.whitehelmets.org/act/peoples-million/?source=whweb 

Røde Kors
Send sms MATHJELP til 2272 for å gi 300 kroner (så mange ganger du vil) eller gå inn her: https://www.rodekors.no/stott-arbeidet 

Care 
Send sms CARE SYRIA til 2468 for å gi 200 kroner (så mange ganger du vil) eller gå inn her: https://www2.care.no/Modules/Gave/GiGave.aspx?id=8020 

NRC / Flyktninghjelpen
Send sms HJELP til 2142 for å gi 200 kroner (så mange ganger du vil) eller gå inn her: https://www.flyktninghjelpen.no/hjelp-mennesker-pa-flukt/ 

International Rescue Committee
https://help.rescue.org/donate  

MSF / Leger Uten Grenser
http://legerutengrenser.no/Stoett-Oss/Hjelp-Oss-Redde-Liv 

 

Jeg ønsker ikke at kommentarfeltet skal ta oppmerksomheten fra temaet, så jeg slipper kun gjennom konstruktive kommentarer om hjelp og bidrag.

 

Slike gutter det vil gamle Norge ha

29.11.2016 - 01:25 203 kommentarer

I have a confession to make: Jeg har i flere år fulgt slavisk med på Paradise Hotel. Programmet der unge folk, med liten interesse for allmennkunnskap og stor interesse for tøy fra Carlings, drikker seg fra sans og samling og behandler hverandre som søppel i flere uker til ende. Hver sesong danner det seg en gjev sirkel og akkurat som på ungdomsskolen, er det vanskelig å få øye på hva som avgjør hvem som havner i og utenfor sirkelen. Men i motsetning til ungdomsskolen, er det alltid guttene som lager ekskluderende klikker.

Når en av de som er i nedre sjikt av Parra-stigen ryker, spaserer han udramatisk ut av konkurransen om å vinne 300.000 kroner. Når derimot en av småkongene må ut, blir det ballade. Han griner og bærer seg over å  skulle skilles fra sin «bestekompis her inne». Han tasser som en martyr på rommet, pakker kofferten og skriver en øm beskjed til de beste gutta med en leppestift på speilet. For en mann, sier de gjenværende. Og for en drittsekk som sendte ham ut. 

Å titte inn i dette sirkuset av dramatikk, indre justis og vilkårlig hierarki er stor underholdning. Men jeg blir også litt motløs over hvilke egenskaper som belønnes. Ferdigheter, raushet, integritet og ærlighet er ikke verdifull valuta. De populære er de som er mest jålete, late, sutrete og uselvstendige.

I høst har jeg fulgt med på Farmen for første gang, fordi en veldig god venninne er med. Etter å ha sett alle episodene så langt, og hørt den usensurerte versjonen av hva som skjedde på gården under vårt tomannsjulebord her om dagen, er jeg seriøst bekymret over den unge norske mannen anno 2016. 


Øyafestivalen 2011, med solstrålen Stine. Foto: En mann som er mann. 
 

La meg nevne noen hendelser som gir et innblikk i akkurat hvor ille det står til. Noe er vist på tv, noe har TV 2 ikke funnet forsvarlig å kringkaste.

- 34 år gamle Simen fra Drammen - som tidlig meddelte Stine at han ikke hadde så mye til felles med henne - blir så rørt av sin egen tale til den ekskluderende gjengen han tydeligvis hadde noe til felles med, at han gråter så han hikster og hiver etter pusten. Han er så glad i Marius og Ali, som han har laget den lille gjengen «Olsenbanden» med. De kaller hverandre Egon, Kjell og Benny og nynner på melodien fra Olsenbanden. Dette rører mange til tårer. 

- Den eldste på gården, Lasse på 49, lar sin motstander vinne i en tvekamp. Dette blir ikke lagt merke til. 

- Den mest nevenyttige og reale fyren på gården, Oddvar, blir valgt som førstekjempe av en han har reddet ræva til, og sendes deretter hjem. Ingen feller en tåre.

- Stine velger Simen som førstekjempe, og helvete bryter løs. Ali kjefter og Marius gråter. Åsta synes det kjennes ut som et slag i «midtgølvet» og må gråtende bøye seg ned for å få puste. Sofie er stum av sjokk.

- Simen sier at «ærlighet, moral og trivsel» er det som er viktigst for ham før han kaller Stine «en forbanna drittkjerring», fordi hun ikke valgte Laila - den mest nevenyttige og reale kvinnen på gården - som førstekjempe i stedet. «Nå blir det tøft for Stine», advarer han. Det er hans fire venner enige i.

- Samme kveld, sitter de rundt bålet. Den indignerte vennegjengen på fem og Stine. I starten av oppholdet, da Stine trodde hun var blant venner, betrodde hun gjengen at hun nylig hadde vært gjennom en personlig krise, noe av det vondeste hun har opplevd så langt i livet. Nå, rundt bålet, snakker ingen til Stine, ingen møter blikket hennes. Slik sitter de helt til kameraene skrus av og produksjonsteamet tar kvelden. Det er da Simen benytter anledningen til å skjelle henne ut. Så sier han at hun fortjente det som skjedde med henne i vinter. 

- Simen gråter en skvett når han velger bestisen Marius som andrekjempe, men taper i melkespann med vilje. Den selvoppofrende helten hadde egentlig tenkt å kaste spannet med melk på Stine, men blir antagelig så beveget over eget heltemot, at han ikke makter annet enn bare å legge det ned. Ikke ett øye er tørt når guttebassene klemmer, rister og hulker. 

- I brevet Simen skriver før han reiser hjem, erklærer han sin udødelige kjærlighet for gjengen sin. Ali er et forbilde og Marius er hans nye bestevenn. Før han avslører at han har valgt sin nye bestevenn som den neste storbonden, skriver han dette: «Og til Stine: jeg mente hvert ord jeg sa til deg rundt bålet den kvelden». Dette leser ikke Gaute Grøtta Grav opp på tv. 

 


No caption needed. Foto: TV 2. 

Når syting, flokkmentalitet og furting blant voksne menn er et fast element i omtrent hvert eneste reality-konsept, blir jeg nysgjerrig på hva som er idealet for å være en bra mann i dag. For det kan jo ikke bare være på tv at menn bitcher mer enn kvinner. 

Nei, vi får være takknemlige for at denne generasjonen lever i fredstid. Hvem skulle forsvart oss om vi havnet i krig? Carl Aksel og Øystein med oppbrettede pastellfargede bukser, brunkrem og rettetang, som griner når de må forlate hotellet i Mexico? Eller sladrekjerringene Simen og Marius som fryser ut jenter og sipper og sipper og sipper på Brokeback Mount... unnskyld, gården i Halden?

Med en hær av menn som må ta på seg en mjuk genser og koselua, og ligge i skje med bestevennene sine og gråte før de går ut for å forsvare landet, tror jeg vi hadde ligget tynt an. Enda godt at Norge har innført verneplikt for kvinner. 

Stine har heldigvis ikke fått noen varige arr i sjelen, men jeg er oppriktig engstelig på vegne av min generasjon. Det er ikke bare innvandring som truer og endrer den tradisjonelt staute, solide og nøkterne norske kulturen og folkesjela. Vi har en hel generasjon av sippete metroseksuelle etniske nordmenn som har et følelsesliv og en moral på nivå med 14 år gamle Hannah Montana-fans. 

En hundrings rikere

22.11.2016 - 20:58 27 kommentarer

Da var vi i gang igjen. Vi har nok en gang funnet noe asylrelatert å krangle om, som er litt lettere å mene noe om enn det er å komme med forslag til å løse de ekte problemene flyktningsituasjonen i verden anno 2016 byr på: Facebook-krigen mellom skuespiller Kristoffer Joner og innvandringsminister Sylvi Listhaug.

Jeg synes ofte at slike aksjoner på sosiale medier er fåfengte og trangsynte, den ene eller andre veien. Såkalt «slacktivism», der to tastetrykk skal gi deg god samvittighet og en følelse av å ha engasjert deg i noe du tror på. I går kveld slang jeg meg likevel på og sendte «Hilsen Sylvi» til 2160. Tilbake fikk jeg denne meldingen.

 

Hvorfor? Fordi det vrenger seg i magen min å se en smilende statsråd skryte av å sende mennesker - fedre, mødre og barn - til krig og elendighet. Jeg er av dem som ikke tror løsningen ligger i å ta imot alle verdens flyktninger her i Norge. For selvom hjertet mitt brister og jeg gråter for mennesker i Syria og Afghanistan som mister sine hus, og for barn som blir foreldreløse, tror jeg Norges muligheter til å hjelpe blir dårligere på sikt dersom vi bosetter alle som trenger ly her i landet. Det betyr ikke at det er en lett avgjørelse å ta. Det er, eller bør være, forbanna vanskelig å nekte mennesker i nød umiddelbar hjelp, selv når intensjonen er å kunne hjelpe bedre på sikt. Å være for en fornuftig asylpolitikk er ikke ensbetydende med å være likegyldig, eller enda verre, positiv, til at folk som er akkurat som meg og deg må leve i et krigsherjet eller fattig land. Å være for en god integrering og engstelig for at for mange flyktninger inn til Norge ikke er bærekraftig, verken økonomisk eller kulturelt, betyr ikke at det føles greit at du og jeg sitter trygt i våre fine og varme hjem med kjøleskapet fullt av mat og ser lidelsene til medmennesker på Dagsrevyen på tv, før gullrekka begynner og vinglassene fylles opp. Når vår innvandringsminister legger ut gladmeldinger om å ha sendt så mange mennesker tilbake til krig og konflikt at det er lagt merke til helt borte i Amerika, blir jeg derfor spontant kvalm. Når hun ber folk like og dele et så trist budskap, som det jo er at vi ikke har plass til alle som trenger hjelp, gjør Listhaug at jeg ikke tror noe på hennes evinnelige mantra om å «hjelpe dem der de er» og «bli bedre i stand til å hjelpe i nærområdene». Det går ikke an å like et bilde der to politifolk fører en mann til et fly som skal ta ham til et land der livet hans er i fare. 

 



I dag viste det seg at Kristoffer Joner hadde samarbeidet med reklamebyrået Anorak som ville gi en julegave til NOAS. Det var slik det hadde gått til at skuespilleren satte seg ned og skrev det han skrev. Han mente det han skrev og pengene gikk dit han sa de skulle, men ideen om å tulle litt med Listhaug ble ikke til i et vakuum i hodet til Joner og dessuten så visste NOAS om det på forhånd. En perfekt anledning for mediene til å ta fram kanonene, skulle det vise seg. I hele dag har saken tapetsert samtlige nyhetskanaler. Folk er blitt lurt, sies det. Det skulle gått tydelig frem av Joners Facebook-utspill at et reklamebyrå var involvert, selv om verken han eller de fikk en krone for dette. Generalsekretær Ann-Margit Austenå har blitt stilt til veggs av alle aviser. NRK Dagsrevyen vurderte, i likhet med TV 2 Nyhetene, denne utspekulerte kampanjen som det viktigste som har skjedd i verden i dag og viet mange minutter til saken i starten av sendingen. Inkluderingsminister Listhaug har smilende stilt opp og helt uten å legge skjul på sin skadefryd snakket om hvor synd hun synes det er at folk har blitt lurt. Hun som har en Facebook-side der denne fyren, og ikke hun selv, skriver beskjeder som gir seg ut for å være fra statsråden personlig. Hun som har noen til å skrive taler for seg og noen til å lese rapporter og skrive noen passende kommentarer som hun kan pugge og gjenta når hun blir intervjuet om saker hun bryr seg filla om. Slik alle statsråder gjør, og slik mediene aldri avslører.

De samme journalistene som i dag raser over og skaper blest rundt «stuntet» som har kommet en organisasjon som hjelper noen av de svakeste i samfunnet til gode, de som i hele dag har kastet om seg med beskyldninger om «lureri» og «redusert troverdighet», serverer rett som det er nyheter og kommentarer om hendelser, konflikter, lanseringer, krangler og prosjekter som har blitt servert dem av noen som har interesse av at saken blir omtalt i avisen. Informasjonen om krangelen eller prosjektet har mange ganger kommet dem for øret på en måte lesere og seere aldri får vite om. Det er bånd i både politikk og media, og på tvers av dem, som er mye sterkere, bedre skjult og har langt større konsekvenser enn det mellom Kristoffer Joner, Anorak og NOAS.

Jeg synes selv det var fryktelig irriterende å ha bidratt til at en gjeng kreative schmartinger i et reklamebyrå ga hverandre high fives for en vellykket kampanje, men kan ikke si jeg føler meg lurt av verken Joner eller NOAS. Jeg er glad for at jeg har gitt penger til en organisasjon som hjelper folk som trenger hjelp og jeg synes det er kjempemorsomt at organisasjonen takker Sylvi Listhaug for hjelpen. Det jeg ikke synes er morsomt, og som jeg føler meg lurt av, er at vår regjering og statsråden som er satt til å bestemme hvordan vi som nasjon skal håndtere den grusomme flyktningkrisen, faktisk kjenner på en glede og en fryd over å sende mennesker til land der de blir bombet og drept. Å sette medmennesker på fly tilbake til et sted vi selv ikke tør reise til, er ikke det minste av to onder for dem. Det er noe de er stolt av. Vi trenger ledere som er empatiske samtidig som de ikke handler ut fra emosjonelle impulser. Per nå har vi dessverre ikke mange av dem. 

«Dessverre umulig»

17.11.2016 - 01:03 35 kommentarer

Da vi for noen uker siden sa opp vårt abonnementet på kabel-tv fordi vi skulle flytte, kjøpte vi abonnement på TV 2 Sumo og Dplay (TV Norge, Max, FEM etc.), så vi kunne ha tilgang på nett-tv i en overgangsfase. Dplay fordi fotball og Sumo fordi venninnen min er med på «Farmen» i år og «Farmen» går på TV 2. Viaplay (TV 3, TV 6 og Viasat 4) abonnerte vi på fra før, som et slags supplement til Netflix og HBO. Der ligger det nemlig et ganske ok utvalg av filmer og serier. Noen av seriene ligger ikke der, men på Viafree, den gratis lillebroren til Viaplay. Der kan man se en del TV 3-serier, som «Dr Phil», «Svenske Hollywoodfruer» og «Luksusfellen», med den forskjell at der må du også se reklame. Det er prisen man må betale når man benytter seg av en gratistjeneste, man må holde ut med reklamer som finansierer innholdet vi ikke betaler for. Her i huset synes vi MTG (som eier Viaplay, TV 3 og the whole shebang) godt kan tilby alle sine programmer reklamefritt på Viaplay for oss som betaler for tjenesten, men dette irritasjonsmomentet bleknet kraftig den dagen jeg rigget meg til i sofaen med bøtta med Dream sjokoladeis for å se (mitt livs) første episode av Farmen.

Dette var lettere sagt enn gjort. TV 2 Sumo har nemlig en app som er helt ubrukelig, noe TV 2 ser ut til å vite, for man får tilbud om å laste ned en ny og bedre app. Det var bare et problem: den nye appen, som jeg gikk inn på appstore og lastet ned mens isen smeltet og blodtrykket steg, fungerte ikke. Hehe. Tilbake til den dårlige appen. Etter mye knoting, der jeg blant annet prøvde meg frem med å sette på andre programmer enn Farmen, for så å bytte til Farmen, lyktes jeg endelig. Halleluja! Men lykken var kortvarig, for etter et kvarters tid, ser jeg en teaser om hva som skal skje etter reklamepausen. Reklame på tv-tjeneste jeg betaler for hørtes rart ut, så jeg regnet med at det var samme opplegget som det var på Viaplay da jeg i vinter fulgte med på min guilty pleasure Paradise Hotel. Da var det nemlig sånn at det stod at det skulle være en reklamepause, men denne var klippet vekk. Men neida! TV 2 Sumo, som har en minstepris på 129 kroner i måneden - 30 kroner dyrere enn både Dplay og Viaplay - sender faktisk reklame! Jeg betaler altså penger - mer penger enn til andre kommersielle kanaler - for muligheten til å knote mer og se reklame. Som Ivan (i Mads Mikkelsens skikkelse) sier i den formidable filmen «Adams æbler»: NEI, HVOR ER DE FRÆKKE! LABANER ER DE!

Som det godtroende mennesket jeg er, trodde jeg dette måtte skyldes en feil. Det kunne da ikke være med hensikt at TV 2, som tidligere i år truet med å legge ned nyhetene om ikke staten spyttet inn noen penger, sendte reklame på nett-tjenesten folk betaler for i dyre dommer. Det finnes tross alt folk som betaler 500 spenn i måneden for TV 2 Sumo. Men utrolig nok, er det ingen feil. Det vil si, det ER feil på alle mulige måter, men etter å ha spurt på Twitter tidligere i kveld, viser det seg at det er en feil TV 2 ikke akter å gjøre noe med. 





Skal man le eller gråte? Det er umulig å klippe bort reklame! Du vet, sånn som «Neste sommer» på Dplay er uten reklame, mens serien på TV Norge er med? Og sånn som «Masterchef» på Viaplay er reklamefritt, mens samme program er fullt av reklamepauser om du ser det på TV 3? Det er beint «umulig» for TV 2. De kan «dessverre» ikke gjøre noe med at din dyrekjøpte seeropplevelse blir avbrutt og vandalisert av «HAAAR DU HØRT HISTORIEN OM DE TRE SMÅ FISK», så de har bare akseptert at de må leve med å få i både pose og sekk. Som en collateral damage, må TV 2, tapre som de er, rett og slett ta penger fra både deg OG annonsørene. 

Det øyeblikket Stine ryker ut av eller vinner Farmen, er det hasta la vista for min del. Men om noen beslutter å belønne tv-kanalen med dyrest abonnement og dårligst tilbud med statlige midler, må vi ta en alvorsprat. 

Such A Nasty Man

10.11.2016 - 15:50 108 kommentarer

Både den 11/9 for femten år siden og den 9/11 i år skjedde det noe i USA som sendte sjokkbølger gjennom verden. Både da og nå har reaksjonen blant folk flest i Norge båret preg av avmakt, skuffelse og forvirring. På tv snakker de om hvordan vi bør fortelle barna hva som har skjedd, slik de ellers gjør når det har vært tsunami, terror eller skoleskyting der mange er drept på engang. Valget av Donald Trump som den neste amerikanske presidenten er i norske øyne det verste som har skjedd i USA siden terrorangrepene i 2001. 

Reaksjonene er vanvittige av flere grunner. Der flere tusen mennesker mistet livet momentant den gang da, døde ingen nå. Flyene som den gang kjørte rett inn i World Trade Center kom fullstendig og bokstavelig talt ut av det blå for de fleste, mens Trump har vært aktuell som presidentkandidat siden juni i fjor og én av to mulige til å overta presidentembetet siden juli i år. Disse åpenbare forskjellene gjør at sorgen og sjokket over valgresultatet krever en forklaring fra den som sørger og er i sjokk uten at noen har dødd i forbindelse med en hendelse som det lenge har vært 50 prosent sjanse for. Jeg tror det er det at så mange av oss egentlig ikke vet så mye om den amerikanske virkeligheten - og ingen kan forutsi hvilke konsekvenser Trumps presidentskap kommer til å få for USA og verden - som gjør at «analysene» og forklaringene på det vonde folk føler på, har gått så av skaftet. For det har det flere steder.

Et av de mest populære påskuddene til å bekymre seg over valgresultatet dreier seg om kjønn. 

Kulturredaktør Sigrid Hvidsten i Dagbladet forklarer sorgen og sjokket med at det nå blir mindre mangfold i USA når det kommer til hudfarge, etnisitet, seksuell legning og kroppsfasong. Hun blir deprimert av at den nyvalgte presidentens kvinnelige familiemedlemmer har «pudrete fjes, beige-fargede sminke og hårbølger» og mener det at ingen av dem er «kortvokst tjukkas», «svart», «latino» eller «lesbe» viser at ingen av dem kunne vært det.


Faksimile fra Dagbladet

Damene i Trumps liv er nemlig hvite, høye og tynne, de har «trange kjoler, rette neser, fyldige lepper, lange legger, høye hæler» og «håret i perfekt fønet midtskill med krølltangkrøll nederst». Kulturredaktøren har ikke lagt merke til at damene i Obamas liv er også høye og tynne. De har også trange kjoler, rette neser, fyldige lepper, lange legger, høye hæler og håret i perfekt fønet midtskill med krølltangkrøll nederst. Men de er brune! Da teller det ikke. At Trumps kone og døtre er hvite diskvalifiserer dem åpenbart fra å representere noe mangfold. Barack selv er relativt ung, veltrent, høy og kjekk i motsetning til sin etterfølger som drar på åra, er pløsete, har en mislykket fake-tan og en helt jævlig hentesveis. Men han er hvit! Da kan han ikke representere noen som sliter. Hillary Clinton har også en hvit datter som har alle de ovvennevnte flotte og ekskluderende trekkene ved sitt ytre, men selv er Hillary bare hvit. Amerikanerne var altså så nær å få en dame i det hvite hus som var lav, litt kraftig, hadde for kort hår til å ha midtskill og krøller nederst - eller som Hvidsten kanskje ville kalt henne «en kortvokst tjukkas», men den gang ei. Der røk mangfoldet. 

Hva den nye presidenten vil og kan utføre av gagn og ugagn, for sitt eget land og verden, for fattige og rike, skriver kulturredaktøren ikke noe om. Hvordan skiftet fra Obama til Trump - og ikke Clinton - kommer til å påvirke livene til folk, er redusert til bekymring over at pene og striglede kvinnelige familiemedlemmer kommer til å senke takhøyden for mangfold generelt. Kvinnelige altså, ikke mannlige. 

Men det er ikke bare Dagbladet som har en redaktør som ikke ser forbi kjønn. Både kulturredaktør Sarah Sørheim i Aftenposten og tidligere redaktør i Egmont Publishing (nå rådgiver i Trigger) Susanne Kaluza forklarer sin sorg blant annet gjennom å dele denne teksten fra New York Times på Facebook. Under tittelen «Her Loss» («Hennes tap») forteller skribent, feminist og «fat acceptance movement»-aktivist Lindy West at hun på valgdagen gråt så maskaraen (ikke den beige-fargede sminken) dryppet ned i frokostblandingen hennes, fordi hun så intenst gjerne ville at Clinton skulle vinne, utelukkende fordi hun er kvinne. West tenkte på alt Clinton har vært gjennom som kvinne (ikke menneske eller politiker), på hvor representativt det Clinton har opplevd er for kvinner generelt og dermed på hvor slitne alle kvinner hun kjenner (!) er. Etter at valgresultatet forelå, følte også hun, i likhet med store deler av den norske kultureliten, avmakt. For skribenten fortonet det seg slik:

«We have been weathering this hurricane wall of doubt and violence for so long, and now, more crystalline than ever, we have an enemy and a mandate. We have the smirking apotheosis of our oppression sliming, paw-first, toward our genitals. We have the popular vote. We have proof, in exit polls, that white women will pawn their humanity for the safety of white supremacy».  

 


Faksimile fra New York Times

Lindy West ser altså på valgresultatet i USA, der de fleste hvite av begge kjønn stemte på Donald Trump, som et bevis på at «hvite kvinner vil pantsette sin menneskelighet for å sikre hvit makt». Dette slutter sentrale norske kvinnelige aktører i kultur og samfunn seg til, gjennom deling, likes og heiarop i sosiale medier. I tillegg til de nevnte, er generalsekretær Mina Gerhardsen i Actis og politisk kommentator Marie Simonsen i Dagbladet to av flere profilerte og mektige skikkelser i norsk offentlighet som nikker. Til en tekst der valgresultatet i USA gråtes over, ene og alene på grunn av den tapende parts kjønn, og der det utvises sterk forakt for rundt halvparten av alle amerikanere. En slags analyse der ikke ett ord er skrevet om hvordan Clintons tap - og da altså Trumps seier - kan forklares gjennom hva som har foregått i USA de siste åtte årene under en president fra Demokratene, eller hvordan det kan påvirke livet til fattige og flyktninger i USA og verden. 

Jeg har også funnet den republikanske presidentkandidatens ord og oppførsel under valgkampen vemmelig, ekkel og latterlig. Han har gjennom det siste året med global oppmerksomhet vist seg som en gal og fremmedfiendtlig mannssjåvinist. At et menneske som har alle verdens kameralinser og mikrofoner rettet mot seg viser sine styggeste sider så åpenbart, er noe vi sjelden - eller kanskje aldri - har sett før. Da er det lett å glemme at ord ikke er ensbetydende med handling og at de som skinner utenpå også har mørke sider. Nettopp derfor har jeg hele tiden tenkt at hvis han vant, ville det bli som å se på en bil kræsje. På valgdagen da det begynte å bli klart at Trump faktisk kom til å bli president i USA, føltes det i et par timer som å sitte i bilen som var i ferd med å kræsje. Men sjokket gikk raskt over og sorgen kom aldri. For i likhet med bilkræsj, terrorangrep og naturkatastrofer er det en forklarlig grunn til at dette har skjedd, men vi vet ikke om skadene før etter at det har skjedd.

Edit: Støtende kommentarer blir slettet. 

 

hits