Er du et menneske med basalbehovene dekket, er sannsynligheten stor for at du synes du er for tynn, for tykk, har små armer, store lår, flat rumpe, dårlig skjeggvekst, lave kinnben, fæl hud, stor nese, tynt hår, stygge hender, gule tenner, høy panne eller liten tiss.

Komplekser oppstår ikke i et vakuum

Nesten alltid kommer kompleksene av at vi har sammenlignet oss med andre. Ønsket om mindre lår eller tykkere hår har jo ikke oppstått i et vakuum. Du har sett noen med tynnere lår eller en kraftigere hårmanke, og du har likt det du har sett. Nå vil du ha det samme.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvor viktig komplekset blir for deg derimot, dét varierer. Noen nøyer seg med en tannkrem som gjør tennene hvitere, andre slanker seg, noen legger seg under kniven én gang og atter andre blir liggende under kniven i årevis uten å bli fornøyd. Og jeg tror det er dette siste, altså hvor stor del av livet ditt som handler om bekymringene over en centimeter her eller fem kilo der, som avgjør om du har et problem eller ikke. For det er menneskelig å ville være finere og bedre enn man er, ja kanskje til og med naturlig. Men om lengselen etter høyere kinnben eller større muskler tar fra deg livsgnisten, er det på tide å ta affære. At DU tar affære altså, ikke de som har høyere kinnben eller større muskler enn deg. Heller ikke dem som viste deg at det finnes noen med høye kinnben eller store muskler.

«Flere detaljer enn vi er tjent med»

I den siste utgaven av Morgenbladet går forfatter Linnéa Myhre (26) hardt ut mot dokumentarserien «Innafor» på NRK, der journalist Emma Clare Gabrielsen (25) undersøker tendenser blant dagens unge. Én tendens er økt forekomst av kosmetisk intimkirurgi og Gabrielsen gir oss et innblikk inn i en verden som er ny for mange av oss – men åpenbart stor nok til at en bransje lever av den – der millimetermål av indre og ytre kjønnslepper definerer selvbilder og identitet. Ifølge Myhre sier NRK gjennom programmet at «den perfekte vagina finnes, og slik ser den ut» og at hun etter å ha sett programmet sitter «igjen med spørsmålet om jeg ikke burde operere meg, jeg også». Forfatteren, som av en eller annen grunn virker sikker på at NRK med programmet ønsker å stille til veggs og arrestere trenden, er misfornøyd med at den ikke gjør nettopp det tydelig nok. Myhre peker på at Emma Clare selv innrømmer å ha latt seg påvirke av alt vaginapratet: «Hvorfor hun [Emma Clare] ønsker å utsette oss for det samme – ved å presentere oss for flere detaljer enn vi er tjent med – er for meg imidlertid en gåte», skriver Myhre.

Programleder Emma Clare Gabrielsen. Foto: NRK

For meg er det en gåte hvem «vi» er og hvem som bestemmer hvor mange detaljer vi er tjent med. Hvem avgjør hvor stort informasjonsbehov vi har og hvor mye av vår nysgjerrighet vi skal få lov til å få dekket? Myhre er ikke alene om å ønske seg en offentlighet der vi skånes for usunne impulser. Listen over alt som skal være nærmest forbudt å snakke høyt om er etter hvert lang, og nesten daglig er det noen som formaner i mediene: Ikke si hva du veier! Ikke si hva du spiser! Ikke ta lettkledde bilder! Ikke fortell hvor mange situps du tar! Ikke si at du har tatt botox! Ikke si at du slanker deg!

Mitt problem, mitt ansvar

Påstanden er at slike impulser kan trigge mennesker til å sulte seg, trene for mye, ta kosmetisk kirurgi og whatnot. Det er som at et problematisk forhold til egen kropp er et problem med en helt egen status i vårt samfunn. Alle får utdelt et ansvar for at jenter ikke skal få psykiske plager knyttet til hvordan de ser ut. For hva med alt annet som i overdreven form fører til elendighet? Jeg kan ikke huske å ha lest eller hørt noen ved sine fulle fem be mediene sensurere detaljer om fast food, alkohol, religion, shopping, narkotika og gambling. Det til tross for at fryktelig mange – også unge – med anlegg for narkomani, spilleavhengighet og farlig fedme, ved synet av sin last på tv vil ha store problemer med å la være å gi etter for i verste fall fatale lyster.

Vi mennesker må manøvrere gjennom fryktelig mye i løpet av et liv. Det finnes like mange problemer i verden som det finnes mennesker. Om vi skal eliminere hver eneste ting som oppleves problematisk for en gruppe av oss, blir det fint lite igjen å se, kjenne, lære og oppleve. Vi må alle og enhver finne roten til vårt eget problem, og finne ut hvordan vi kan løse det. Ikke forvente at verden endrer seg og legger til rette for at vi kan fortsette å leve med vårt problem. For meg betyr det at når jeg etter 17 år med et anstrengt forhold til hva badevekten viser, står foran speilet og synes det som per definisjon er en undervektig kropp ser stor ut, så må jeg søke hjelp. Jeg innser at jeg har sløst bort dyrebar tid og energi på noe som er meningsløst og uviktig. At jeg kunne brukt den tiden på å gjøre noe godt for meg selv og andre. Heldigvis er ikke livet over ennå og jeg kan prøve å løfte blikket opp fra meg selv og vende det ut mot verden. Og om jeg en dag får en datter, så er det mitt – og ikke fremmede på tv, blogg og Instagram sitt – ansvar å gi henne verktøyene hun trenger for å kunne gjøre det samme.