Fire dager i Paris går mot slutten og jeg er så glad for at vi gjorde dette! En timeout i en by jeg aldri hadde vært i før var akkurat den adspredelsen jeg trengte nå. Vi har bare vandret rundt, sett på byen, spist deilig mat, drukket nydelig vin og slappet av. Jeg tror Paris er den vakreste byen jeg noensinne har vært i. Alt er så estetisk gjennomført, det er noe spektakulært i enhver bydel og noe eventyraktig over hele byen. Med sommergrønne trær, knallblå himmel og fluffy godværsskyer i tillegg, har rammene for de siste dagene virkelig vært en fryd for øyet. Dette var min første tur til den franske hovedstaden, men det blir definitivt ikke den siste. Men akkurat nå gleder jeg meg bare til å komme hjem til hunden min Pepsi, som jeg har savnet noe helt forferdelig her nede.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Så kommer jeg ikke utenom å nevne den helt overveldende responsen på det forrige innlegget, der jeg tillot meg en aldri så liten utblåsning. Dere som leser denne bloggen er jammen fine! Tusen takk for gode ord, varm støtte, oppløftende historier og gode råd. Det gjør meg glad å vite at jeg gjennom å sette ord på denne frustrerende prosessen målbærer noe så mange føler og kjenner seg igjen i. Jeg setter også enorm pris på at de som selv ikke er berørt av akkurat det jeg skriver om tar seg tid til å lese og kommentere. Det er så rørende å se at til og med menn har lest og kommentert! Noe av det fineste jeg vet er mennesker som viser forståelse og omsorg. Takk igjen ❤️

Noe jeg ikke tok høyde for, da jeg valgte å gi et innblikk i hvordan et av mine mørkeste øyeblikk kan oppleves, var at ikke alle ville forstå at dette var nettopp dét: Ett øyeblikk. For puh, det er litt av noen beskjeder som har tikket inn! Men hva annet kunne jeg egentlig vente meg? De som leser denne bloggen kan jo ikke vite at alle mine nærmeste venner har barn, og at jeg forguder både dem og barna deres. At jeg digger å kjøpe gaver til dem og sitte barnevakt. Alle som leser denne bloggen vet jo ikke at jeg elsker mine nevøer og nieser så mye at jeg blir deppa når det går lang tid mellom hver gang jeg ser dem. At jeg har felt gledestårer når evigsingle venninner som trodde de skulle dø ensomme har forelsket seg og blitt gravide på bare noen måneder. Alle dere vet jo ikke alt dette om meg. Slik vi aldri vet alt om hverandre. Heldigvis gir de aller fleste hverandre litt slækk likevel.