BURSDAG, FRYKT OG «LOVE»

Det har vært noen intense uker. Jeg har hatt en overveldende fin bursdagsfeiring med mange mennesker jeg setter pris på. Jeg har drukket meg full og ledd masse. Jeg har danset og fjaset. Til og med røyket en sigarett. Jeg har kost meg i sola, spist deilig mat og sett sesong to av «Love» som er en veldig fin serie på Netflix. Men jeg har også grått mer enn på veldig, veldig lenge.

Håpløsheten som antagelig har ligget og ulmet i underbevisstheten lenge, har endelig kommet til overflaten og blitt altoverskyggende. Lenge har jeg tviholdt på de historiene som underbygger troen på at vi har veldig gode sjanser til å få dette til. Historien om legene som sier at så lenge jeg er frisk og han er frisk, og vi produserer det vi skal, så er det bare et spørsmål om tid før det går. Historier om de som ble erklært sterile, men som ble spontant gravide. De som ikke ga opp og fikk det til etter mange år. De som fikk beskjed om at de var for gamle og likevel fikk både ett og to barn. De uten eggstokk, eggleder og whatnot som likevel fikk det til tilslutt.

Disse er historier som har kastet et optimistisk lys over vår situasjon: For vi har jo holdt på med ivf i «bare» tre år, jeg er «bare» 35, vi produserer begge bestanddelene som trengs og bortsett fra endometriosen, er alt hos meg i tipp topp shape. Det står supert til med eggledere, eggstokker, syklus, eggløsninger, livmor og slimhinner. Alt tilsier at vi skal lykkes! Når de med så mye dårligere utgangspunkt enn oss fikk det til, så er det bare rett og rimelig å tro at vi skal få det til. Jeg har gjentatt denne regla her, for meg selv og for andre. Sagt til både meg selv og andre at det bare er spørsmål om tid. Men det er jo absolutt ikke sikkert. Det vet jeg jo veldig godt innerst inne.

Men det måtte en brutalt ærlig samtalepartner til for å stikke hull i den boblen av falsk forhåpning som jeg har laget rundt meg og oss i løpet av de tre siste årene. C både kjenner og leser meg godt. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde hatt noen tunge dager etter at vi var hos fertilitetslegen i forrige uke. Hun spurte hva det var med legebesøket som gjorde meg trist. Og jeg brukte fem minutter på å pakke én nedbrytende setning fra legen inn i lagvis med grunner til å ha håp, før jeg serverte den til C: «Det ser jo ikke ut som dette her går, da», hadde legen sagt.

– Du kunne bare fortalt meg at legen var negativ og at det gjorde deg trist. I stedet fortalte du i detalj om alt som peker i en positiv retning, før du i en bisetning sa hva han hadde sagt. Jeg tror det er fordi du vil at jeg skal tro på deg og også at du selv skal tro på det. At det ser lyst ut. Men du er jo skikkelig redd. Jeg tror du kjenner på et bittelite håp mot en avgrunn av frykt, sa C.

Hun har så rett. Overfor både meg selv og andre har jeg lenge skapt et inntrykk av at håpet om å lykkes er et hav og frykten for aldri å lykkes er en dråpe i det havet. Mens det i realiteten er omvendt. Jeg frykter hundre ganger så mye som jeg håper. Og nå har jeg kommet dit at jeg har sagt det høyt og det er ingen vei tilbake.

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dette skiftet i mentalitet. Det at jeg har gått fra å være uttalt optimistisk til å si rett ut at jeg genuint ikke har tro på at dette kommer til å gå. At jeg virkelig ikke makter å se for meg meg selv som gravid. Min nye versjon av realiteten er ærlig, derfor er den befriende, selv om den også er vond som faen. Den gjør fallhøyden mindre og følelsene sårere. Men den er heldigvis ikke totalt blottet for håp. Vi gir oss ikke. Ikke ennå.

15 kommentarer
    1. Hei Mina, setter så utrolig stor pris på at du skriver om dette. For oss som går gjennom det samme men som ikke har krefter eller kapasitet til å være like åpne rundt det, så betyr det mye. Vi er i samme situasjon med maaaange forsøk bak oss, kun to ganger har vi fått satt noe tilbake. Etter x antall runder med hestedoser medisiner, bivirkninger, komplikasjoner og null og nada i retur tar jeg meg fortsatt i å tenke at “dette skjer ikke meg”
      Men innimellom, mellom alle tårer, gjentatte skuffelser, smerter og overveldende frykt for at dette aldri kommer til å gå, dukker det opp en liten bris av kortvarig lykkefølelse, over at barn skal det bli til slutt uansett, på den ene eller andre måten. Selv om alternativene fortsatt ikke er oppe til vurdering hos oss (og jeg fortsatt tenker ca annenhver dag at hvis jeg ikke kan få barn som er 50/50 meg og mannen min så kan det faen meg bare være) vet jeg innerst inne at helvete heller, vi skal også skal kjøpe babyklær en dag. Og vogn. Og vippestol og alt annet som hører med. Og for hvert mislykket forsøk så er man tross alt litt nærmere målet, enten fordi det til slutt klaffer eller fordi hodet og hjertet innser at nå er det nok. Da samler man sammen bitene og setter det sammen til noe nytt. Som på det tidspunktet kommer til å føles riktig likevel. Ønsker dere alt godt og tusen takk for at du bidrar til at alle i samme båt ikke føler oss alene ?

    2. Så innmari gjenkjennelig…. er selv på samme sted i prosessen. Og nå begynner alternative løsninger å modnes hos meg og sambo. Tungt, men og på en måte litt befriende. Jeg er dausliten. Tusen tusen Takk for at du deler <3 Masse lykke til <3

    3. Det var fint skrevet. Det er greit å være realist. Det ER jo mange som ikke får det til, tross årevis med diverse forsøk. Som gir opp. Som må finne alternativer. Hvorfor skulle ikke akkurat du være en del av den statistikken? Minst like sannsynlig det, som at plutselig klaffer. Eggdonasjon, Mina. Tenk på det. Ja, så må du til utlandet, nei, så er det ikke dine gener,. Men jo, det er ditt barn, fullt og helt. Du får gå gravid og elske barnet fra unnfangelsen. Noen par martcher bare ikke. Av en eller annen grunn blir det ikke barn selv om det ikke ee noe galt med dere. Med en ny partner kn det klaffe. Finnes mange eksempler på det. Har en bekjent som fikk tvillinger etter to måneder med ny mann. Hadde vært prøver i ti år mer sin forhenværende partner uten resultater. Eks mannen har også barn med ny dame. Det er selvsagt ikke noe alternativ for seg å bytte ut partneren din. Men et nytt egg? Tenk på det… årene går.. adopsjonsprosessen tar fire år..

    4. Sender dere mange gode tanker. Tusen takk for alt du deler, jeg sitter med tårer i øyene for hver innlegg. Det er så gjenkjennelig for meg. Vi har ikke prøvd like lenge som dere, men vi har fått beskjed om at vi ikke kan få biologiske barn sammen. Et slag midt i ansiktet. Og jeg forstår så inderlig godt at du holder fast i håpet, for alt annet er sårt, vondt og definitivt utenfor din kontroll. Du har mailadressen min her og må gjerne ta kontakt dersom du ønsker det. Ønsker dere alt godt.

    5. Hei Mina! Har ventet lenge på et innlegg fra deg, og håper du har det bra. Jeg tror det er lurt å senke skuldrene og forventningene. Ikke for å øke forventningene igjen, men jeg starter vårt siste forsøk med samme innstilling. Etter en avsluttende samtale på sykehuset etter 3 mislykka forsøk bestemte vi oss for å kjøpe 3 for 2 på en privat klinikk, legen på sykehuset sa omtrent det samme som han sa til deg og gav oss ingen store forhåpninger, men siden vi både har egg (til tross for amh på ca 1) og Ok – sæd så kunne det jo hende at det skulle kunne gå. Jeg hadde innstilt meg på Max 3 forsøk til, er så sliten av alle nedturene. Men vet du hva? Jeg ble søren meg gravid på første forsøk! Mange flere egg enn noen gang, og for første gang fikk vi blastocyst på frys. Så jeg har ikke bare ei reke i magen, men også 4 på frys. Mine forhåpninger ble virkelig skrudd opp et par hakk, selv om jeg ikke helt tørr å tro at det er sant . Har dere forresten vurdert å bytte klinikk, kan kanskje hjelpe med litt andre øyne og mennesker? På st Olavs anbefalte de hausken eller spiren.Skriver dette til deg, så du vet det kan gå bedre til tross for labre utsikter. Krysser både eggstokker og fingre for at det sitter til dere snart

    6. Så et program på NRK nylig om ei på 38 fra UK som skulle finne ut om assistert befruktning. Der var det en klinikk som testet befruktede egg for kromosomaavvik, for å finne egg som faktisk er potensielt levedyktige. Var ei dame der som fikk ut (latterlig) mange egg, men der de fleste hadde avvik, så hadde de ikke testet, hadde hun trolig gitt opp før hun fikk barn. Vet dette ikke er lovlig i Norge, noe jeg personlig synes er for strengt(hvorfor gå gjennom alle hormonene når det befruktede egget ikke kan overleve). Vet ikke om dette er aktuelt for dere, men kanskje verd å sjekke ut for noen som leser denne bloggen? ?

    7. Hei Mina,

      Takk for at du skriver.

      Jeg kjenner meg veldig igjen i din situasjon. Vi er der selv nå, med flere forsøk bak oss. Jeg kjenner realiteten komme snikende inn på meg. Vi har fortsatt noen forsøk igjen, så ja, vi har håp, men et synkende et.

      Grunnen til at jeg fikk lyst til å kommentere, var forskjellen på dette innlegget, og innlegget der du skrev om det forrige, mislykkede forsøket. Jeg synes det er så interessant at det ene innlegget høstet over hundre kommentarer, mens dette innlegget kun fikk noen få til sammenlikning. Jeg kritiserer virkelig ikke innholdet i kommentarene du fikk forrige gang, det var veldig (!) rørende lesning. Men det virker som folk sliter med hva de skal si, når man snakker om håpløsheten oppi en prøverørsprosess. Jeg kjenner dette igjen fra livet mitt.

      Det virker fantastisk å ha en venninne som kan si ting rett ut, som din venninne C. Du er heldig som har en som faktisk vil, og har evnene til, å lytte til den siden av historien.

      Jeg har merket meg at folk gjerne blir stille hvis jeg snakker om sannsynlighet for at vi ikke kommer til å få barn. Noen har til og med nevnt at jeg må tenke positivt, ikke bli for negativ. Jeg føler selv at jeg hele veien har vært veldig optimistisk, men at realiteten er den den er, oddsen er den den er. Jeg lurer noen ganger på om folk vil at man skal tenke positivt fordi det er enklere for dem selv å håndtere det. Da vet de hva de kan si. Det er ingen som spør hvordan det faktisk står til, så jeg har ikke, bortsett fra til mannen, fortalt noen hva mislykket forsøk faktisk betyr for meg. At jeg føler meg så utrolig utilstrekkelig, at det går på selvtilliten løs, at jeg plutselig føler at livet vakler, at jeg føler meg så utenfor, at hva faen gjør vi nå? Hva skal være målet med livet vårt nå?

      Jeg er ikke typen som alltid har gledet meg til å bli mor. Jeg har reist og jobbet, og vet at livet er mye mer enn barn. Det betyr ikke at vi ikke vil ha barn, vi vil ha barn (vi hadde aldri gått gjennom denne prosessen uten å ha snakka nøye gjennom det). Samtidig kjenner jeg at prøverørsprosessen rokker på noe helt grunnleggende i meg. Jeg føler at jeg har mistet meg selv litt på veien. Forholdet mitt er på mange måter styrket av å gå gjennom dette. Vi er sammen, han er utrolig nydelig og støttende. Han vil like mye som meg. Men mannen min er av den “positive” typen. Han vil helst ikke snakke om at det kanskje ikke går. Som gjør at jeg forblir den “negative” typen, som minner om at vi må kunne tenke tanken at dette kanskje ikke går. Jeg vil være forberedt på det og. Jeg er nok redd for hvordan livet vil se ut da.

      All denne ramblinga skulle vel ikke handle om meg, men om hvordan samfunnet er lite mottagelige for den realistiske praten rundt prøverør. Jeg føler ikke selv på så mye tabu rundt å fortelle om ivf og ICSI, folk er heller nysgjerrige, men jeg føler et trykkende tabu rundt å snakke om realiteten rundt slike prøverør. At for veldig mange så vil det aldri gå. Det er veldig mange solskinnshistorier på nettet, blogger der de endelig får det til, etter mange års prøving. Og det tok meg tid å skjønne at det er mange stemmer som bare blir stille. De som ikke fikk det til.

      Jeg leste at det er en økt andel selvmord bland kvinner som forblir ufrivillig barnløse (tror det var på forskning.no). Og det skremte meg. Ikke for min egen del, men fordi det betyr at det er så mye skam, så mye sorg, over å ikke få et liv med barn.

      Jeg forstår hvor sorgen kommer fra, at det er en brikke som mangler, savnet av samhørighet, i det også frykten for å bli alene. Men jeg tror mye også er en forventing fra oss selv og andre, om at livet først blir ordentlig bra når barna kommer inn i bildet. Jeg savner virkelig å se kvinner som ikke fikk barn, men som allikevel får et fantastisk fint liv. Jeg snakker ikke om de som aldri ønsket barn i utgangspunktet, men de som uttalt ville ha, men ikke fikk. Kanskje jeg trenger å se andre som får det til, kanskje fordi det skremmer meg hva som potensielt ligger foran meg og mannen min. Jeg vil fortsatt leve bra, selv om det bare blir meg og han.

      Jeg vet ikke om denne teksten gav særlig mening. Jeg bare kjenner et behov for å prate med noen. Ikke bare med mannen min, men med andre bra damer. Le med noen om hele opplegget jeg står i. Grine, fortelle om frykt, men også om alle de gangene jeg letta går forbi en unge i hylefistel, og tenker at takk og lov skal jeg hjem og ta meg en kald øl i solveggen.

      Jeg er veldig glad for å kunne skrive på veggen din. Ønsker deg og kjæresten alt godt!

    8. Hei Mina
      Dette er mitt første besøk på bloggen din, og jeg kommer tilbake 🙂 Vi er i samme prosess, på fjerde året. Er i offentlig behandling enn så lenge. Vi er på andre fryseegg til forsøk nr 2, om man kan si det sånn. Denne gangen har jeg fått helt andre medisiner, pregnylsprøyte istedenfor lutinus, som resulterer i at jeg ikke kan ta hjemmetest men må få blodprøve tatt med to dagers mellomrom. Da slipper jeg jo å teste for tidlig da, som jeg alltid gjør…Men ventetiden blir lang, første blodprøve på mandag og neste på onsdag. Så må jeg vente på svar fra klinikken forhåpentligvis dagen etterpå.
      Jeg har valgt å ikke være åpen om prosessen vi er i bortsett fra noen få venner. Det er jeg glad for nå, siden det har tatt så lang tid. Jeg synes folk sine ubetenksomme kommentarer er slitsomme nok uten å være åpen, men jeg beundrer dere som klarer det. Dere er en stor støtte for oss andre!

    9. Jeg vet, det er akkurat hva det er. Tungt, men også befriende. Tusen tusen takk for at du leser <3

    10. Det er fortsatt oppløftende å høre slike historier, jeg skal ikke nekte for det 🙂 Både ny klinikk og Hausken er på blokka, men takk for tips! Og for lykkeønskninger <3

    11. Maggi <3

      Dette var en rørende tekst, og jeg kjenner meg forferdelig godt igjen i deg og din situasjon. Jeg har skrevet litt om det i det nyeste innlegget, dette med å se for seg et godt liv uten barn. Du har jo helt rett, vi hører aldri de historiene. Du har epostadressen min, jeg prater gjerne med deg. Om jeg går under definisjonen «bra damer», da 😀

      Lykke til og klem!

    12. Tusen takk for at du forteller meg det, da får jeg mer lyst til å fortsette å skrive om dette. Jeg ønsker deg hell og lykke, det er en slitsom prosess, dette <3

    13. Tusen takk! Spiren satt faktisk, men nå blør jeg så jeg må ta nye blodprøver på mandag og onsdag. Uff, dette skal ikke være lett. Abortert to ganger tidligere så frykten er stooor.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg