Det er rolige dager nå. Jeg har endelig begynt å skrive igjen, etter en skrivesperre som har vart så lenge at jeg var i ferd med å få panikk for hele bokprosjektet. Jeg skriver på min første bok, den jeg sluttet i jobben for eksakt et år siden for å skrive. En dokumentarisk roman, om min familiehistorie, som skal ut på Cappelen Damm den vakre dagen den blir ferdig. Jeg har hatt så dårlig samvittighet for at jeg ikke har kommet lengre, at jeg ikke har låst meg inne for å skrive og for at jeg ligger etter skjema. For at jeg bare har brukt tiden på spalter, kommentarer og blogg. Men det har vært et heftig år, og det jeg skriver bok om er tidvis kraftig kost, så jeg har rett og slett innvilget meg selv litt forståelse og tålmodighet med dette prosjektet. Når jeg nå likevel er i gang igjen, føles det ganske bra. Å være produktiv igjen og gjøre noe som ikke har med hormoner og dritt å gjøre, gjør meg godt.

Vi har hatt en så fin helg. På fredag jobbet vi lang dag begge to, og på kvelden så vi bare på tv og spiste is. Vi så på SKAM og Orange Is The New Black, som begge er i sin beste sesong ever. Til langt på natt. Tok bare en pause for å gå tur med Pepsi og handle. Vi snakket masse om alle de tingene SKAM tar opp, og jeg kjente at det var så deilig at vi kunne engasjere oss i en samtale om noe utenfor oss selv. Det var altfor lenge siden. Lørdag lå vi og sløvet i hagen hele dagen. Spiste vannmelon, hørte på musikk og solte oss. På kvelden var vi invitert på fest hos noen venner som også bor her i Vollen. Vi trodde det kom til å bli en rask tur nedom for å si hei og henge litt, men endte opp med å bli en helaften med bobler, dans og nye og vanvittig hyggelige bekjentskaper.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Søndag var vi på middag hos et ungt afghansk par som har kommet til Norge som flyktninger. Vi har blitt kjent med dem gjennom Røde Kors, der Jonas er frivillig. Vi fikk nydelig mat, lo masse og ble skikkelig sjarmert av deres to dødssøte døtre som elsket Pepsi. Et kjærlighetsforhold vi håper skal bli mer gjensidig med tiden, haha. Pepsi kan styre seg for unger som løper etter henne.

I bilen på vei hjem fra middag i går, snakket vi om hvor fin denne helgen har vært. Vi har opplevd litt nye ting, truffet nye mennesker og tillatt oss selv å ha det bra. Deilig med en hel helg uten noe mas eller prat om vår evige hodepine. Da jeg sa det til Jonas i går kveld, var han enig.

– Digg med en pause fra barnløshet, sa jeg. – Ja, fy faen. Jeg er så lei av det jeg ass, sa han. – Jeg er drittlei av det jeg også, men jeg er like lei av ikke å ha barn også. Lei av å lengte etter barn. Det føles som jeg derfor må holde ut med én ting jeg er drittlei – altså ivf-helvetet – i håp om at det gjør at jeg blir kvitt en annen ting jeg er enda mer lei av, nemlig det å være barnløs, sa jeg. – Jeg synes det er litt deilig å si det høyt, jeg. At jeg er drittlei dette opplegget. At hele greia har kommet inn og overskygget selve ønsket om å få barn, sa Jonas.

Jeg skjønner hva han mener. Denne prosessen har blitt en kamp der gevinsten har blitt litt utydelig med tiden. Og hele prosessen oppleves nok ganske forskjellig for oss to, selv om vi er aldri så enige og samstemte om de viktige linjene. Jeg kjenner på en lengsel etter å bli mamma, jeg ser for meg et barn som er vårt og som jeg ikke får lov til å holde i armene. For ham er det ikke på den måten. Han sier han vet han vil ha barn og er drittlei av at det ikke bare kan ordne seg. Jeg blir lei meg, han blir forbanna. Og jeg tror han er mindre redd for tanken på å leve uten barn enn det jeg er. Men – og dette blir plutselig veldig virkelig og sant når jeg sier det høyt for første gang – jeg har faktisk begynt å bli en liten anelse mindre redd for tanken i det siste. Det vil si, jeg har så smått begynt å se de positive sidene ved ikke å ha barn. De er ikke mange så langt, og jeg er ikke i nærheten av å ønske meg et liv uten barn, men bare det at jeg faktisk kan tenke en positiv tanke eller to rundt en tilværelse uten noen som kaller meg mamma, gjør meg både litt glad og litt lei meg. Glad fordi det selvfølgelig er positivt om jeg ikke ser bekmørkt på et scenario der vi ikke lykkes. Lei meg fordi disse tankene føles som en fallitterklæring.

I dag ringte jeg litt motvillig til klinikken for å fortelle at jeg fikk mensen før helgen. Planen har nemlig vært å kjøre en runde ivf i naturlig syklus denne gangen, men etter disse chille dagene var jeg ganske lite lysten på å ta fram kalenderen og avtale ultralyd og alt som hører med. Så viser det seg at klinikken holder sommerstengt i intet mindre enn seks uker. Og siden vi reiser på ferie den siste uken i august, betyr det da at vi ikke får kommet i gang før i slutten av september igjen. Det synes jeg er helt ok, kjenner jeg. For nå har jeg bestemt meg for at de neste månedene skal være litt som den helgen som nå ligger bak oss: Jeg skal skrive, være sosial og gjøre ting som gjør meg glad.