Jeg hadde gledet meg sånn til å begynne å skrive litt hyppigere. Da jeg tidligere i oktober spurte dere om hva dere ville lese mer om, fikk jeg masse gode innspill i både kommentarfeltet, mail og meldinger på Instagram (tusen takk, alle! ❤️). Dessverre skjedde det litt uforutsette ting som måtte håndteres og løses, så det ble tyst litt lenger enn jeg hadde planlagt. Men nu er alt så meget bedre og jeg er tilbake!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om noe annet enn meg selv i dag, for det har vært et par ting jeg har irritert meg litt over den siste uken. Det ene er #metoo-kampanjen – altså ikke alt ved den, målet er jo godt og viktig – men jeg tror den, som stort sett all annen hashtag-aktivisme, kun engasjerer, beveger og skremmer de som allerede var klar over problemet. Mens de som faktisk trenger «awareness» bare rister på hodet, fnyser og latterliggjør. (Edit: Her sikter jeg altså til måten den norske debatten har utviklet seg. Anbefaler denne kommentaren om temaet: https://www.dn.no/meninger/2017/10/23/1444/Pa-innsiden/avsporet-metoo-debatt)

Og så var det Frode Thuen som i A-magasinet påstod at det er et «sunt prinsipp» i alle forhold at man har gjensidig tilgang på hverandres telefon. Nå vet jeg ikke hva han legger i tilgang, men uansett synes jeg det er en litt absurd påstand i 2017. Som om det ikke finnes ting man ikke har lyst til å vise den man elsker, ting man synes er flaut eller venners hemmeligheter. At dersom du ikke vil vise mobilen din, må det bety at du er utro. Eller at det du vil holde for deg selv er av en sånn karakter at kjæresten ville blitt lei seg elle sint på deg om han/hun så det. Selvfølgelig er det ikke sånn. Vi har for eksempel koden til hverandres telefoner og går inn i blant for å hente ut noen bilder eller få tak i en billett som er sendt på mail eller en kode til post som skal hentes. Men vi sitter jo ikke og scroller gjennom hverandres meldinger, mailer og bilder. Man må få lov til å være et menneske, også utover det å være kjæreste. Jeg synes dét er sunt, jeg.

En annen ting jeg har gått og kjefta litt på tv-en for, er folk som sier én ting, men gjør det stikk motsatte. De som «bare vil» fremme sunnhet, men lister opp kaloriinnhold i alt de putter i munnen på bloggen sin. De som er opptatt av å «spise rent», men som reklamerer for all slags tulle-pulver man får kjøpt hos lurendreiere. De som er så kule og avslappet rundt kropp og mat, som klager over usunne skjønnhetsidealer og «kroppshysteri», men som legger ut svette bilder av seg etter trening og tar bilder av sine grønne salater. Og så har vi dem som ikke vil at kropp skal være så viktig, men som legger ut tekst, bilder og video av nettopp (en jeg vil tro i egne øyne uperfekt) kropp absolutt hele tiden. Bloggverdenen er full av selvmotsigelser. Jeg har sikkert syndet selv uten at jeg er klar over det, men noen ganger er det så tydelig at jeg blir stum.

Jeg har jo et par guilty pleasures som jeg kikker på med et halvt øye på tv og en av dem er Bloggerne (desidert favoritt er Real Housewives of Beverly Hills, da setter jeg meg alltid ned og følger med!). Her om dagen var det en episode der en av profilene og venninnen hans (begge etter sigende veldig glad i trening) trener sammen. Begge er voksne, og ifølge seg selv opptatt av ikke å være dårlige forbilder og triggere for unge som står i fare for å utvikle spiseforstyrrelser. Men de har en samtale der på treningssenteret om kosthold som altså gjør meg fullstendig matt. Det snakkes om å «spise sunt», spise mat eller la være om du har EN dag du ikke trener (!!), skeie ut med speltlomper med syltetøy på og hvordan det å legge ut bilder av at man spiser «usunt» innimellom all treningen og grønne smoothies gjør deg til et bedre forbilde. Hele samtalen er egnet for å gi ikke bare barn og ungdom, men også voksne (ja, meg!) en følelse av å være lat, usunn og tjukk. Haha, jaja.

Men det er ikke disse tingene her som har okkupert mitt hode den siste tiden, det skulle jeg nesten ønske. Jeg har, som sikkert de fleste, mer prekære bekymringer. Jeg skrev tidligere om nye medisiner jeg hadde fått som gjorde smertene sjeldnere og mildere, men den lykken varte i rundt tre uker. Det som da kom, var verre enn sånn det hadde vært før. Nå er det konstant vondt igjen. Så jeg har vært ganske utålmodig mens jeg har ventet på resultatet av MR-undersøkelsen jeg tok i september. Svaret kom heldigvis endelig her om dagen.  Må bare først nevne dette: Min nye vidunderlige lege ringte meg klokken ti på kvelden for å fortelle resultatet! Ikke fordi det var akutt eller hastet, men han hadde vært på ferie og kommet hjem først da. Prøveresultatet lå da i posthylla hans og han ville ikke la meg vente lengre enn nødvendig. Så han tok seg tid til å prate med meg en halvtime ganske sent på kvelden. Å møte så samvittighetsfulle og dedikerte leger i denne situasjonen vi er i, er så verdifullt (og sjeldent) at jeg ikke får sagt det nok.

Funnene var, som forventet, at jeg har både endometriose og adenomyose. Jeg er glad for det, tross alt, fordi det forklarer smertene og det kan forhåpentligvis gjøres noe med. Så det blir operasjon, forhåpentligvis om ikke altfor lenge, og når jeg er bra igjen etter operasjonen (den fjerde i rekken!) skal vi som legen sier «få meg gravid».

Både fastlegen og spesialisten, begge veldig fine og flinke, bruker stadig denne formuleringen. «Vi må få deg gravid» etterfulgt av for eksempel at jeg da kanskje vil bli kvitt smertene, eller at de da kan fjerne hele livmoren. Hver gang jeg hører det blir jeg så oppspilt og glad i ett sekund, for det høres så lett ut. Så sikkert, liksom. At det skjer snart. At lykken er rett rundt hjørnet. Men så hopper pessimist-djevelen fram over skulderen og sier «hahaha, hvorfor skal det gå nå, når det ikke har gått før?» og heller kaldt vann over den lille flammen som fikk lyse i ett eneste sekund. Hvis du leser dette og kjenner deg igjen, må du vite at du ikke er alene. Denne berg-og-dal-banen av optimisme og pessimisme er klassisk for ufrivillig barnløse, har jeg skjønt. Det er så mange som skriver til meg om akkurat det. Lyst et sekund og mørkt i det neste. Den sterke troen på at det vil jo gå til slutt den ene dagen og tanken på at du godt kan være av de som ikke får det til den neste.

Jeg tror det er viktig å holde fast ved håpet mens jeg prøver. For det er jo rent faktisk derfor jeg går gjennom forsøk, er det ikke? Fordi det er håp. Fordi jeg har håp. Og så tror jeg det er viktig å tørre å tenke på hva som skjer hvis det ikke går. Tenke tanken helt ut, og ikke stoppe opp ved at det ikke blir en egenprodusert baby og hvor bunnløst trist og forjævlig akkurat det føles. Tenke på det som kommer etter denne sorgen, sorgen jeg tross alt har tatt og håndtert store deler av allerede. Tenke på aktuelle alternativer, uansett om det er donasjon, adopsjon eller å leve frie og franke uten barn og nyte livet som DINK Jeg jobber med dette og det er jo ikke enkelt, det skal jeg innrømme, men for hvert millimeter jeg beveger meg fremover, føles det bittelitt mindre som en stor og uoverkommelig krise om våre ivf-forsøk aldri lykkes. For da ser jeg at jeg faktisk, uansett hva som skjer, kommer til å ta valg som er gode for meg og som jeg kommer til å venne meg til og trives godt med. At fremtiden uansett blir bra, på den ene eller den andre måten. Prøv det, kanskje det funker for deg også.

Som jeg nevnte tidligere, ble jeg for et par uker siden intervjuet av Sara Lossius til podcasten hennes Ingefær. Episoden er publisert nå og kan høres her.

Om jeg skal blogge oftere, må jeg jobbe litt med lengden, ser jeg, haha. Kan jo ikke skrive et essay annenhver dag! Selvkritikk mottatt og tatt til etterretning. Lover kortere innlegg neste gang.