Noen ganger byr livet på bølgedaler som er så uforutsette og dype at jeg for et øyeblikk eller to mister fotfestet helt. I det frie fallet, der jeg verken ser bunnen eller aner om jeg kommer til å lande på beina, lengter jeg tilbake til tilværelsen slik den var, før grunnen under føttene plutselig forsvant. Visst var sekken tung, skoene vonde og magen tom før fallet, men jeg stod i det minste på beina og kunne selv velge hvilken retning de skulle ta meg. Nå tenker jeg at det der var jo en dans på roser! Samtidig, vet jeg nok innerst inne at jeg før eller siden måtte gjennomføre et slikt hopp. Terrenget der nede er mye bedre å gå på, luften er bedre å puste. Der jeg var før fallet var ikke et blivende sted. Jeg ser det nå. Men var det opp til meg, ville jeg i det minste ventet med å hoppe til sekken var lettere og føttene mindre såre. Til kroppen hadde fått næring og jeg var klar for et kontrollert fall. Men det
var ikke opp til meg, og nå står jeg her nede. På beina, tror jeg.
Jeg er vanligvis ikke så begeistret for selvhjelpssjangeren, men når det blåser i overkant friskt rundt ørene og det blir krisestemning i sjela, blir jeg mer mottagelig for all slags hjelp. Rart med det. Da kan noen velvalgte ord utrette de mest mirakuløse ting, som å få meg til å løfte blikket og tenke på ting som er viktigere. Noen ganger lar vi både relasjoner og posisjoner spille uforholdsmessig store og sentrale roller i livene våre. For det kan være helt nydelig å ha noe og noen som betyr mye. Men om noe av dette glipper for oss – om vi mister dem, ødelegger dem eller de skuffer oss – kan det på nært hold oppleves som verdens undergang. Da kan det å løfte blikket gi oss perspektivet som trengs for å puste med magen og zoome ut.
Tim Minchin er en australsk komiker og artist som jeg kom over gjennom en venn som har studert i Australia. Det var et eller annet med denne talen han holdt for avgangsklassen på sitt gamle universitet, University of Western Australia i 2013, som appellerte til meg. Ni leveregler for et best mulig liv, intet mindre. Men som han selv sier i introduksjonen, kommer de som er i salen (eller ser videoen her) til å glemme alt innen en uke. Derfor har jeg tatt meg den frihet å oversette punktene, i håp om at de er til glede og inspirasjon for flere enn meg.
1. DU TRENGER IKKE HA EN DRØM
Folk snakker mye om drømmene sine. Greit nok, om du har et eller annet du alltid har drømt om, i «hjertet ditt», gå for det. Det er tross alt tiden din du skal bruke til å følge drømmen. Og er det en stor nok drøm, vil det ta mesteparten av livet å oppnå den. Så innen du lykkes, og det går opp for deg hvor meningsløs denne drømmen din egentlig var, er du snart død.
Selv har jeg aldri hatt en av disse store drømmene. Derfor er jeg stor tilhenger av kortsiktige mål. Vær mikro-ambisiøs. Jobb med stolthet mot hva enn det er som er rett foran nesa di. Om du fokuserer på noe som er for langt framme, går du glipp av alt det fine som glitrer og blinker i øyekroken og periferien.
2. IKKE JAKT PÅ LYKKEN
Lykke er som orgasme: Hvis du tenker for mye på den, blir den borte. Hold deg travel og prøv å gjøre andre lykkelig, så skal du ikke se bort i fra at noe drypper på deg også. Det er ikke meningen at vi skal være tilfredse hele tiden. De tilfredse Australopithecus Afarensis døde for eksempel ut før de fikk videreført genene sine.
3. HUSK: ALT ER BARE FLAKS
Du er heldig som er her. Du var usannsynlig heldig som ble født, og ekstremt heldig som ble oppfostret i en god familie som hjalp og motiverte deg til å komme dit du er i dag. Eller, om du ble født inn i en grusom familie, var det uheldig og jeg føler med deg.. men du har fortsatt vært heldig: Du er nemlig laget av en slik type DNA som har gitt deg et sinn som – selv når det er plassert i et forferdelig oppvekstmiljø – har tatt gode avgjørelser og endt opp der du er. Gratulerer med det, men du har vært heldig. Det er ikke du som har skapt den biten av deg som har tatt resten av deg i nakkeskinnet. Du har ikke skapt nakkeskinnet heller, når jeg tenker meg om.
Å forstå at du egentlig ikke kan ta kred for egen suksess, og heller ikke klandre andre for deres nederlag, gjør deg både ydmyk og mer empatisk. For empati er intuitivt, men det er òg noe du kan jobbe med intellektuelt.
4. TREN!
Beklager til dere som vrenger trynet når dere ser mosjonister (jeg gjør det samme, red. anm.) i trafikken, men dere tar feil og de har rett. Trener du, får du mer av den gode søvnen og mindre av den eksistensielle angsten. Finn deg en idrett, gjør yoga, pump jern, løp, hva som helst. Bare ta vare på kroppen din, for du kommer til å trenge den. De fleste av dere kommer til å leve i nærmere hundre år, og selv de fattigste av dere kommer til å nå et nivå av velstand som de fleste mennesker opp gjennom historien bare kunne drømme om. Dette lange og luksuriøse livet som ligger foran dere kommer til å gjøre dere deprimerte. Men ikke fortvil! Det er en gjensidig utelukkende korrelasjon mellom depresjon og trening. Gjør det. Løp, mine vakre venner, løp!
5. VÆR HARD MOT MENINGENE DINE
Det er et ordtak som sier at meninger er som rumpehull, alle har dem. Det er mye visdom i dette, men jeg vil legge til at det er én stor forskjell mellom meninger og rumpehull: Du bør undersøke meningene dine både hyppig og nøye.
Vi må ha et kritisk blikk, og da ikke bare på andres ideer. Vær hard mot dine egne holdninger. Ta dem med ut i hagen og slå dem hardt med et balltre. Vær intellektuelt streng. Finn ut hva som er dine sympatier, fordommer og privilegier.
6. VÆR EN LÆRER
Vær så snill. Bli en lærer. Du trenger ikke gjøre det for alltid, men om du er i tvil om hva du skal gjøre i et år eller to, vær en fantastisk lærer. Og selv om du ikke skulle faktisk være en lærer, så vær en lærer likevel. Del dine ideer. Ikke ta for gitt det du kan. Fryd deg over det du har lært og spre det.
7. DEFINER DEG SELV UT FRA DET DU ELSKER
Det er en ting jeg i det siste har lagt merke til at jeg gjør, og det er at hvis noen for eksempel spør meg hva slags musikk jeg liker, så svarer jeg «jeg hører i hvert fall ikke på radio for poplåtene irriterer meg». Eller om noen spør hva slags mat jeg liker, svarer jeg «jeg synes trøffelolje er overvurdert og smaker egentlig småkvalmt». Og jeg ser dette på nett hele tiden. Folk som finner tilhørighet i å være en av de som hater Coldplay eller fotball eller feminister eller et politisk parti. Vi har en tendens til å definere oss ut fra våre motforestillinger. Prøv også å uttrykke lidenskap for ting du elsker. Vær tydelig og raus når du hyller dem du beundrer. Send takkekort og gi stående applaus. Vær pro-greier, ikke bare anti-greier.
8. RESPEKTER DE MED MINDRE MAKT ENN DEG SELV
Jeg har tatt viktige avgjørelser om folk jeg samarbeider med – agenter og produsenter – basert på hvordan de behandler ansatte på restauranter. Jeg bryr meg ikke om du er den med mest makt i rommet, jeg dømmer deg på bakgrunn av hvordan du behandler den med minst makt. Så det så.
9. IKKE HAST!
Du trenger ikke vite hva du skal gjøre med resten av ditt liv. De fleste jeg kjenner som var sikre på hvor de ville med karrieren da de var i 20-årene, har en midtlivskrise nå når de nærmer seg førti.
Livet er meningsløst. Jeg synes det er absurd å lete etter mening i noe som tilfeldigvis eksisterer etter 14 milliarder år med vilkårlige hendelser. At universet liksom skal ha en dypere mening for akkurat menneskene. Men jeg er ingen nihilist. Jeg er ikke engang en kyniker. Jeg er faktisk en romantiker. Og dette er min idé av romantikk:
Du kommer snart til å være død. Livet kommer noen ganger til å føles langt og tøft, og herregud så slitsomt. Noen ganger kommer du til å være glad og noen ganger kommer du til å være lei deg. Og du kommer til å være gammel. Og da kommer du til å dø. Det er bare én fornuftig ting å gjøre med denne tomme eksistensen, og det er å fylle den.
Og min mening (frem til jeg endrer den) er at det beste å fylle livet med, er å lære så mye du kan om så mange ting du kan, være stolt over det du driver med, ha medfølelse, dele ideer, løpe, være entusiastisk. Og så er det kjærlighet, og reiser, og vin, og sex, og kunst, og barn, og gi, og klatre i fjell.
Det er et utrolig spennende fenomen, dette ene, meningsløse livet ditt. Lykke til!
Sånn, det var Tims råd for et godt liv. Selv har jeg, som dere kanskje skjønner, hatt en litt røffere høst enn jeg hadde tenkt meg. Men nå tror jeg det ser lysere ut. Det vil si, ute blir det jo stadig mørkere, men inne i sjela er det fremover nå forsøksvis mykje lys og mykje varme. Og julestri og gavestress. Stress av den hyggelige varianten. Det er målet.
Takk for at dere leser og gir meg tilbakemeldinger. Jeg blir så glad, så glad ❤️
Du skriver så bra. Heier på deg! Og for et nydelig bilde av deg og Pepsi?
Mina, du skriver så bra. Takk for at du deler. Ta vare på deg og flotteste hunden? og mannen?
Kloke ord! Takk??
TAKK for dette. Skjønner så utrolig godt hva du mener med fallet. Har også kastet meg over div. selvhjelpsting i tunge stunder, man må bare gjøre det som hjelper når det står på som verst.
En ting som hjelper meg litt, et tips fra en psykolog jeg snakket med en gang: Noen ganger hjelper ikke kognitiv terapi/å snakke med sitt indre jeg, det er bare FOR vondt. Vit da at du rett og slett ikke har kapasitet til å opprettholde den følelsens intensitet i mer enn maks et par timer. Det vil fortsatt gjøre vondt, men etter hvert vil følelsen avta i styrke, og det vil ikke lenger kjennes som om alt er slutt og du må hoppe fra balkongen. Bare bit tenna sammen, så går selv det verste over <3
Har forresten en venninne med endometriose som er operert flere ganger og er gravid med sitt andre barn nå! Det KOMMER til å ordne seg for dere også!
Hei. Har aldri kommentert før, men er fast leser. Jeg liker deg SKIKKELIG godt. Det skal du vite. Jeg har også en røff høst, men har en veldig ulik bakgrunn fra deg. Er sykmeldt nå og sliter med å komme gjennom dagene pga av masse angst, vonde tanker og massivt stress i kroppen. Prøver å klamre meg til tanken at også dette vil gå over. Det vil det for deg og. Liker at du skriver om Tim Minchin – har hørt talen før og den gikk ” rett hjem ” hos meg. Han har så mye rett. Jeg ønsker deg alt godt ?
<3 Takk, Mina. Jeg har også hatt en tøff sommer og høst med hele to ganger lykkerus knust. Graviditet, SA, MA og påfølgende utskraping var nye erfaringer etter tidligere kun negative forsøk. Det kan vel kalles framskritt, men jeg vet ikke… det føles ikke sånn. Jeg hater denne berg og dalbanen, men klamrer meg fast så lenge det er håp. Etter seks turer kjenner jeg det tærer på kreftene og jeg er både svimmel og kvalm. Men helvete heller, jeg hopper ikke av nå.
Ønsker deg alt godt for tida som kommer!
Ps! Fint innslag av deg på Dagsrevyen her om dagen!???
Kjære Mina,
Flotte, gode du som er så flink til å formidle og skrive fengende tekster om selv vonde og personlige temaer. Du inspirerer så uendelig.
Ufrivillig barnløshet er jeg godt kjent med og siden jeg er ei av de som har drømt om mitt eget lille nurk siden jeg var liten var det ekstra tungt å ikke få det til.
Nesten fire år, to spontanaborter og et IVF- forsøk senere er jeg endelig gravid igjen, men dessverre sengeliggende med overstimulert eggstokk og masse smerter og blødninger. Jeg vet jeg er heldig selv jeg plages akkurat nå og jeg vet andre der ute lever med disse intense smertene hver eneste syklus. All ære til dere. Du og de som har det sånn er de sterkeste menneskene i hele verden – jeg er full av beundring.
Har stor forståelse for at barnløshet i kombinasjon med din sykdom oppleves som en byrde vanskelig å tåle. Men vit at du er en enorm inspirasjon som det mennesket du er, og det står mye respekt i de valgene du har gjort med tanke på jobb. Veien videre blir tøff, men forhåpentligvis vil den også inneholde masse gleder på veien .
Jeg heier så på deg og dere og sender mange varme hilsener til deg:)
Hilsen Henriette
Kjære Mina.
Jeg leser ikke blogger, bortsett fra din.
Fordi du treffer meg i hjertet og setter ord på alle de vonde og gode tankene og følelsene jeg selv har i dette IVF-sirkuset. Når jeg leser enkelte av dine innlegg er det som du har vært inne i hodet mitt og skrevet ned alt jeg selv har tenkt og følt på. Vi har holdt på siden 2014, men også for meg har 2017 vært et forferdelig tungt år. Ikke bare pga ufrivillig barnløshet, men fordi alt skal visst gå galt dette året. Jeg ser frem til å ønske 2018 velkommen, og håpe at dette året og dets skyer er noe jeg kan legge bak meg og ikke bruke for mye tid å dvele på i fremtiden.
Takk for at du deler!
Tusen takk, Carina! Nå ble jeg glad ??
Susanne, jeg løftes og gledes av at du leser og kommenterer ?? Tusen takk!
Selv takk, Stine! ?? (Og Tim, da, hehe)
Kjære Anna! Takk for kloke og oppløftende ord, både om det ene og det andre ??
Hege, du skal vite at jeg blir SKIKKELIG lykkelig av å lese sånt. Tusen takk ?? Og jeg håper det allerede er på vei over. Om ikke, er det rett rundt hjørnet!
Kjære Bente, tusen takk for at du leser og for at du deler ?? Det høres skikkelig beintøft ut, og jeg virkelig føler deg når du skriver om dobbeltheten i følelsen av fremskritt OG gedigen skuffelse. Jeg håper så inderlig det snart klaffer for deg!
For en nydelig kommentar! Tusen takk, Henriette ?? Gratulerer så hjerteligst med at du er gravid, selv om veien har vært og er urettferdig humpete for deg. Jeg lar meg oppløfte av dine ord, og så håper jeg smertene og blødningene har gått over nå. Klem!
Kjære, gode deg! Jeg blir altså så oppstemt og glad av å lese sånt som dette, at det faktisk er vanskelig å beskrive. Tusen, tusen takk for at du leser – og lykke, lykke til videre ?? 2018 er vårt år!