I flere måneder har jeg hatt ambisjoner om å oppdatere denne bloggen oftere. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker at jeg burde skrive. Jeg er så heldig at den innvendingen som går mest igjen fra dere som leser bloggen er at jeg skriver for sjeldent. Likevel er det noe som holder meg tilbake. Jeg føler liksom ikke at jeg har noe av interesse å melde. Hvor mange ganger skal jeg skrive om de samme tingene? Men så har jeg dager hvor jeg tenker at det er så mye jeg tenker på og bekymrer meg for og ler av og hisser meg opp over som sikkert er befriende for andre å lese. Jeg savner jo selv å lese fra likesinnede. Egentlig har jo masse på hjertet. Hjertet er faktisk helt proppfullt av ting som vil ned på papiret. Eller macen.

Foto: Ina Damli/Stella

Jeg vet jo så godt at den apatien jeg tidvis føler så sterkt på, den som rett som det er grenser til selvforakt og depresjon, har én eneste kur: Å skape noe. Å produsere. Å skrive. I stedet blir jeg sittende og scrolle på insta og se tomt på alle de fire hundre og åtti bildene «about last night» og de sekstifire som synes «baby it’s cold outside». Jeg bruker verdifull tid på å glo på alle disse menneskene som er «ambassadører» for ditt og datt. Disse folkene som for all del ikke reklamerer, men er diplomater ute på viktige oppdrag. De skal ha deg til å kjøpe en sveitsisk metallrull som du kan trille hardt over fjeset ditt til det blir rødt og så skal de ha deg til å vaske huset ditt med økologisk såpe. Alt dette skal du gjøre iført en slags lang morgenkåpe med hette i kashmir av elendig kvalitet til flere tusen kroner. Barnet ditt skal også vaskes med økologisk såpe og kles i svinedyr dårlig kashmir.

Jeg bruker så mye tid på å se på andres fjas på sosiale medier at jeg blir flau. Dagene går, tiden flyr og livet skjer, mens jeg titter inn i en skjerm. Det har jeg tenkt å gjøre noe med. Jeg vet ikke helt hva, men noe drastisk må skje. Jeg trenger faktisk ikke gå rundt og vite at Anniken Jørgensen har flyttet inn med venninna si. Eller at Emili Sindlev hadde med seg moren sin til New York Fashion Week. Mitt liv blir ikke rikere av at jeg følger med på livet til (de for all del kule og morsomme) bad taste kidsa i kretsen rundt Cezinando og Astrid S. Det jeg faktisk trenger er å vite er hvordan jeg selv egentlig har det. Hva jeg trenger i livet mitt og hvordan jeg kan skaffe det. Jeg trenger å vite behovene til mine nære og kjære. Livet mitt blir rikere av at de jeg bryr meg om har det bra, at jeg selv er happy og at vi har glede av hverandre. Istedenfor å sitte og glo på fremmede leve sitt liv, må jeg leve mitt.

Det er er skikkelig 2008 å reflektere skriftlig over tiden vi bruker på sosiale medier, men sånn er nå engang livet mitt (og kanskje ditt?) at det å kikke inn i andres hus og liv er den desidert største tidstyven. Som mine favorittfruer i Real Housewives of Beverly Hills sier, it is what it is. Så mitt mål denne våren – første vårmåneden er jo mars og den starter om bare to dager, hurra! – er å leve litt mer selv.