Da de ringte fra Dagsnytt 18 tidlig på formiddagen mandag og spurte om jeg kunne stille til sending senere på dagen var min første tanke: Hehehehehehehehehehehe, trokke det, men ellers takk. Hvorfor? Fordi jeg hadde våknet klokka halv sju av så sterke smerter at jeg trodde jeg skulle besvime liggende i senga. Jonas måtte jobbe hjemmefra for å passe på at jeg fikk i meg det jeg trengte av mat og medisiner, sånn at jeg med tid og stunder kunne klare å komme opp fra senga. Jeg er på en all time high – eller low – når det kommer til endometriosesmerter nå for tiden. Jeg har kanskje nevnt det før, men legen som opererte meg i januar (han flinke som jeg tidligere har skrevet om her) sa til meg at de tre første månedene etter operasjonen vil smertemessig bli verre enn noen gang før. Ikke aner jeg hvorfor, eller hvordan han kan vite at det liksom skal ta akkurat tre måneder, men han har i hvert fall hatt rett så langt.
Hver eneste dag kjennes det som to gafler river i, bak og under livmoren min, litt som når man lager pulled pork. Smertene stråler nedover beina, og river i korsryggen. Morgenene er ofte verst, og ofte tar det noen timer før jeg i det hele tatt klarer å komme meg i dusjen og starte dagen. Mandag morgen var det spesielt ille. Nå for tiden har jeg også blitt velsignet med masse vann i kroppen og det er særlig knærne mine som er hovne og vonde. Hendene mine har også svulmet opp og jeg har ikke hatt på meg ringene mine siden jul. Forlovelsesringen og gifteringen som jeg har gått med hver dag i henholdvis ni og åtte år. Den nydelige ringen i hvitt gull som jeg fikk av mormor til 18-årsdagen og som jeg absolutt alltid går med. Ingen av dem har jeg klart å få på meg på flere måneder, fordi fingerleddene mine er hovne. Det er visst en bivirkning av alle de hundre medisinene jeg går på.
Anyway. Jeg hadde en legetime midt på dagen mandag, men på grunn av den elendige formen jeg var i, trodde jeg faktisk at jeg skulle bli nødt til å kansellere. For syk til å dra til legen, liksom. Det var midt opp i dette at Dagsnytt 18 lurte på om jeg kunne tenke meg å komme i studio for å prate om #metoo i mediebransjen. Jeg svarte at det var uaktuelt samme dag, men at jeg kunne stille om de skjøv på debatten og tok den en annen dag denne uken. Er du sikker på at du ikke får det til i dag, lurte de på. Jeg kjente meg rimelig sikker der jeg lå i sengen og slet med å snu meg over på siden uten hjelp.
Etter en tålmodig kombo av smertestillende, varmeflaske, fosterstilling og en varm dusj klarte jeg å kle på meg og komme meg ned i bilen, og Jonas kjørte meg til legen. Hos fastlegen min satt jeg og gråt i en halvtime over at smertene aldri tar slutt, hvor ekstremt lei jeg er av alle medisinene og bivirkningene, og han sa at det eneste vi vet helt sikkert vil fjerne smertene for godt er å operere ut livmoren min. Det nekter jeg å gjøre før jeg vet at vi har prøvd alt vi kan, og det føler jeg ikke riktig ennå. Jeg vet at mange synes jeg er en idiot som ikke gir meg etter ni mislykkede forsøk, særlig når jeg i tillegg har så kraftige smerter. Men akkurat nå vil jeg heller bære disse smertene enn å innfinne meg med at jeg aldri skal kunne bli gravid. Jeg vil ha forsøkt i naturlig syklus og jeg vil ha prøvd denne klinikken før jeg vurderer å fjerne livmoren. Så sta er jeg, og så lenge jeg har Jonas sin støtte i dette, så må jeg prøve å drite i hva andre måtte mene om dette. Det er tross alt mitt liv. Vårt liv.
Tårevåt og hes kom jeg ut av legekontoret, kikket på telefonen og så en haug med henvendelser fra NRK. Saken hadde utviklet seg i løpet av formiddagen og de ville så gjerne kjøre den samme kveld. Først ble jeg sur og stressa og tenkte at det fikk være grenser for mas. Finnes det virkelig ikke ett eneste menneske utenom meg de kan spørre, tenkte jeg. Og det var vel egentlig nettopp den tanken som fikk meg til å bestemme meg for å bite tennene sammen og gjøre det. For det er jo det som er problemet. Det er nesten ingen journalister som vil si disse tingene høyt. Jeg har ikke tall på hvor mange som sier det til meg, men de føler prisen for å si det offentlig er for høy. Så jeg klarte rett og slett ikke å si nei.
På kvinnedagen begikk nemlig redaksjonen i TV 2-programmet «Snakk med Linn Wiik» en ulydighet mot ledelsen. Kanalen har, i likhet med hele resten av medie-Norge, bestemt seg for ikke å identifisere den tidligere TV 2-ansatte mannen som trakasserte flere kvinnelige kolleger, fikk fortsette over ett år i jobben etter at dette ble kjent, for så å få ros og skryt av sportsredaktør Vegard Jansen Hagen på vei ut av jobben. For å illustrere årsakene til at kvinnedagen fremdeles er relevant og viktig, viste Wiik på torsdag frem bilder av en rekke kjente menn som har havnet i søkelyset etter #metoo-bølgen. I tillegg til Harvey Weinstein, Kristian Tonning Riise og Trond Giske, fikk seerne også se et bilde av den tidligere TV 2-profilen som fikk sparken etter å ha seksuelt trakassert flere kvinner i kanalen. Det skulle journalistene i programmet få svi for.
Der varslene mot for eksempel Trond Giske har handlet om upassende seksuell oppmerksomhet og et uinvitert kyss, har den tidligere sportskommentatoren klådd på kvinnelige kolleger og holdt en av dem fanget på sitt hotellrom mot hennes vilje. I likhet med to andre mannlige TV 2-ansatte som fikk sparken for seksuell trakassering og overgrep – hvorav én jeg vet har vært ubehagelig mot og trakassert kvinner seksuelt i minst 15 år – har også denne mannen gått rett videre til en profilert mediejobb. Tre menn i gode jobber som trakasserer kvinner og går videre til nye gode jobber. Publikum får verken vite hvem disse mennene er eller hvor de jobber i dag. Hadde aldri skjedd om det var i en annen bransje, men slusene er tette når det kommer til mediebransjen. Man har venner som styrer nyhetsbildet, må vite. Innslaget fra Wiiks program på TV 2 ble fjernet fra nettet og hennes forestående program førstkommende fredag er nå tatt av luften. Når et knippe journalister endelig prøver å gjøre jobben sin og velger å behandle sine egne kolleger på samme måte som andre, straffes de. Jeg har tidligere skrevet om medienes rørende omtanke for #metoo-overgripere i egne rekker her og her, så det er ingen hemmelighet at jeg er opptatt av å belyse denne skjevheten. Når en journalistkollega (som jeg for øvrig ikke kjenner personlig, vi har faktisk aldri møttes) tas av luften for å prøve å gjøre det rette, kunne jeg faktisk ikke annet enn å stille opp og forsøke å tale hennes sak.
Tilbake til mitt private lille mareritt. Det var fortsatt uaktuelt å stille i studio. Jeg kunne knapt gå skikkelig, hadde gjemt meg bort i en svær hettegenser, med null sminke og var tett i nesa av all griningen. Så jeg avtalte med Dagsnytt 18-redaksjonen å gjøre intervjuet på telefon. Dagens tredje mentale sammenbrudd kom ca 15 minutter før jeg gikk på lufta. Da hadde vi kommet hjem til Vollen, den siste runden med smertestillende hadde mistet effekten, smertene slo inn og jeg fikk et major meltdown over alt som var galt og alt jeg ikke klarer å ha kontroll over. Da sendingen var i gang og jeg skjønte at det bare var et kvarter til jeg skulle på, var det nummeret før jeg ringte inn og sa at jeg dessverre måtte trekke meg. Det svartnet for meg og jeg gråt ustanselig. Men jeg bet tennene sammen, kastet litt kaldt vann i ansiktet og tok to dusjer med nesespray i hvert nesebor før jeg plutselig satt der og hørte min egen stemme direkte på lufta. Her må jeg skyte inn at dette ikke akkurat var min første gang på Dagsnytt 18. Jeg har jo jobbet som journalist i ti år og har gjennom årenes løp gjort alt fra direkterapportering og nyhetsopplesning til deltagelse i studio på både tv og radio mange, mange ganger. Jeg er fast medlem i Fredagspanelet på Østlandssendingen i P1, og har vanligvis null problem med nervøsitet før sånne ting. Det har jo vært jobben min i så mange år. Men på mandag var det rett og slett et lite helvete å gjøre det. Jeg glemte alt jeg egentlig ville si og gikk på en god gammeldags choke. Det ble ikke helt krise, men jeg var ikke særlig fornøyd med resultatet heller.
Likevel er jeg glad jeg gjorde det. For selv om det ikke var min beste opptreden, erfarte jeg at det å engasjere meg for noe større enn meg og mitt, akkurat når ting ser som svartest ut, faktisk kan være ganske effektivt. Å presse meg selv til å gjennomføre noe jeg mener er riktig, viktig og nyttig, er den beste kuren mot selvmedlidenhet. Det skal jeg ha i bakhodet når vi nå snart går inn i vårt tiende IVF-forsøk.
trist å høre om din sykdom, ønsker deg lykke til i kampen mot den og smertene.
Kom bare forbi for å si at i en medial verden preget av groupthink og feighet er du et fyrtårn av integritet.
Har ved flere anledninger notert meg ditt mot og din standhaftighet og ville vise min respekt.
Hadde flere vært som deg ville journaliststanden hatt betraktelig høyere anseelse.
Takk for at du ikke feiger ut
mvh Kjell Morten Akrell
Lykke til med alt du skal gjennom fremover. Du er ekstremt tøff.
Håper at du skriver masse i fremtiden, både om det som skjer med deg og dine tanker og synspunkter på samfunnet vi lever i. Du skriver veldig godt og jeg beundrer deg som sier din mening om vanskelige og utfordrende tema.
Fred være med deg.