Helt siden Pepsi og jeg kom hjem fra tur i går kveld har jeg vært lei meg og forbanna. Vi hadde gått en ganske lang tur og var på vei hjem da vi så en mann og hans relativt store hund komme mot oss. Som vanlig når vi møter hunder på vår vei satte jeg lydboka jeg hørte på på pause og fant fram smilet, forberedt på at hunden vi møtte skulle ville hilse på Pepsi. Men det smilet stivnet relativt kjapt. For da hunden prøvde å gå bort til Pepsi for å hilse, dro mannen så hardt i båndet at den ble kastet tilbake med en hjerteskjærende hostelyd, og så slo han hunden hardt over snuta flere ganger med noe han holdt i hånden mens han mumlet sinte ord. For meg er det der like jævlig å se som det ville vært om det var et barn han slo. Og et barn kan i det minste si fra, et barn har rettigheter, men jeg orker rett og slett ikke tanken på at dyr behandles sånn av de som skal ta vare på dem.

Jeg fatter ikke at det ikke er vanskeligere å skaffe seg dyr. Det er jo ingen menneskerett å ha hund eller katt eller ilder eller fugl i bur. Alle prosesser man må gjennom for å adoptere og være fosterforeldre, men aldeles ingenting – ikke ett eneste skjema å fylle ut, ikke en vandels- eller legeattest å vise til, ikke ett løfte å gi – før man kan åpne lommeboka og kjøpe et annet liv. Jeg mener ikke at det går ut på det samme å være foreldre til barn og foresatt for dyr, det er klart en adopsjonsprosess er og skal være mer omfattende, men en eller annen fordømt prosess bør det vel også være forut for at et menneske får råderett over et dyr? Sann mine ord, en dag kommer vi til å se med skam tilbake på hvordan vi lot hverandre behandle dyr. Faen ta de som ikke behandler dyr med respekt og empati.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sånn bortsett fra at jeg ikke får fred før det opprettes et dyrepoliti jeg kan melde fra om sånt til, så går det ganske bra om dagen. Etter gårsdagens møte med det som ser som ser ut til å være vår nye lege (hurra!), er vi litt mer optimistiske her i heimen. Jeg skal skrive mer om det i et senere innlegg, med detaljer om hva vi nå skal og hvorfor, men enn så lenge kan jeg si at legen fra St Petersburg virker en god del mer fremoverlent og løsningsorientert enn legene vi så langt har møtt på vår vei her i Norge. Den eneste andre fertilitetslegen vi har møtt som har virket så glad i jobben sin, var han vi møtte i Teheran for et par år siden. Det er liksom en lidenskap for faget, en nerdete iver etter å løse en utfordring, som gjør at vi føler oss trygge på at her skal alle steiner snus og ingenting stå uprøvd.

Ha en fin lillelørdag og vær snill med dyra ❤