KLART JEG ANGRER

Et spørsmål jeg har fått av relativt mange – både lesere, venner og familie – er om det hender at jeg angrer på åpenheten. Om det liksom er noe negativt ved det å være åpen om egen ufrivillige barnløshet. Ja, det er klart det er det. Jeg angrer i det store og hele ikke på at jeg har skrevet om denne prosessen, tvert imot er jeg glad for å ha gjort det, fordi jeg opplever at det er til hjelp og trøst for mange. Da gir det meg noe også, det gjør at jeg føler det kommer noe godt ut av noe vanskelig. Men åpenheten har sin pris, og det hender jeg angrer, ja.

Den mest negative konsekvensen er kanskje den at det føles litt som det nå står «barnløs» i pannen min. Jeg skal forklare hva jeg mener. 

ptr

Etter at jeg valgte å fortelle at vi prøver å få barn på bloggen, altså det siste halvannet året, har jeg knapt møtt noen uten at de spør meg hvordan det går med behandlingen, om vi er i gang med noe nytt forsøk, hva neste skritt i prosessen er osv. La meg si med én gang at jeg godt vet at det er omsorg og omtanke som ligger til grunn for spørsmålene. Men når man skriver om noe slikt, når man åpner opp om en så privat prosess, er det som om en automatisk konsekvens blir at folk tror du alltid har lyst til å snakke om det. Og det har jeg jo ikke! Jeg skriver om det på bloggen når jeg føler for det, og i blant når jeg ikke føler så sterkt for det, men føler at en viss hyppighet i oppdateringene på denne fronten forventes av meg. Da har jeg jo ikke lyst til også å bruke all min tid ellers på å fortelle og oppdatere folk på prosessen. Så akkurat den der er litt tricky. Hvordan forteller man folk, som er så snille og bryr seg, at man ikke orker å snakke om det? 

Lenge klarte jeg ikke det. Lenge bet jeg tennene sammen og leverte. Svarte på alle spørsmål, skrev lange tekstmeldinger og greide ut om alt vi stod i. Men jeg så på et tidspunkt at dét ikke går i lengden. Det sliter meg ut. Så jeg har begynt å takke for omtanken og si at vi tar det siden. Det blir helt fint mottatt!

Jeg vet jo at det ikke er mange som er like åpne som meg om denne kjipe prosessen, men jeg vil tro denne problemstillingen likevel gjelder for flere enn meg. Jeg husker at en av grunnene til at vi i starten ikke ville snakke med noen om det – altså ikke engang fortelle til venner og familie at vi prøvde å få barn – var at vi ikke orket alle spørsmålene. Vi trodde at dersom vi fortalte at det var dette vi holdt på med, ville våre sosiale relasjoner bli for preget av det. Og vi hadde jo helt rett. Men det jeg har lært, er at det er viktig å være bevisst på hvor mye man selv lar prosessen være et tema når man snakker med familie, venner og kolleger. Om den som spør gjør det fordi hun eller han bryr seg om deg, så vil vedkommende forstå og respektere at du ikke ønsker å snakke om det. 

Jeg har vært redd for at de som spør hvordan det går, vil bli indignert om jeg ikke vil svare. At de vil tenke «å ja, så du kan dele det med hele Norge, men ikke med meg?». Men det er jo bare tull å tenke sånn. For grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er jo ikke at det er hemmelig. Grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er at jeg gjerne vil snakke om noe annet. 

Så. Kjære dere som er i en lignende situasjon. Ikke vær for redd for å dele! Når alt kommer til alt gjør det prosessen lettere å være åpen om det. Du får flere å lene deg på, flere som støtter deg og heier på deg i prosessen. Og du har alltid rett til å si «tusen takk for at du tenker på meg, men jeg har ikke lyst til å snakke om det akkurat nå» ♥

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg