I innlegget fra i går nevnte jeg noe om en bok jeg leser for tiden. Jeg har tre bøker på nattbordet akkurat nå: «The Compassionate Mind» av Paul Gilbert, «Still Me» av Jojo Moyes og «Anorektisk» av Ingeborg Senneset. Du kan trygt si det er tre forskjellige bøker jeg har valgt meg, og det er helt bevisst. Den første er den som krever mest konsentrasjon, men også den som gir meg mest. Den andre er ren, tanketom underholdning og perfekt for dager der jeg bare trenger å få tankene over på noe annet (denne har jeg lest ut nå, go figure). Den siste har den tyngste og vondeste tematikken, men den er velskrevet og nyttig, fordi den gir et innblikk i en verden jeg ikke kjenner de aller mørkeste hjørnene av. 

Men det er altså den første boka som er den jeg vil fortelle om. Om du heller vil lese den på norsk, er den oversatt til «Kunsten å vise medfølelse». Første gang jeg hørte om denne boka var første gang jeg snakket med en psykolog. Hun mente at det først og fremst var meg selv jeg trengte å lære å vise medfølelse for, og at det var i hovedsak det boka også handlet om. Dette var da boka nettopp hadde kommet ut i 2010. Siden da har jeg tenkt at jeg skal lese den, men det var altså først nå at jeg kom så langt at jeg gikk til anskaffelse av den. 

Ifølge forfatteren Paul Gilbert, som er klinisk psykolog, er medfølelse selve nøkkelen til å ha det bra. Hva du eller jeg får til i livet er ifølge Gilbert i veldig stor grad pre-bestemt gjennom gener og hva som har formet oss i vår relativt tidlige barndom. Noen er musikalske, andre er atletiske, noen er akademisk anlagt, andre kulinarisk anlagt. Mantraet «du kan bli hva du vil» er ren løgn, mener han. Derfor er det også fullstendig meningsløst å sammenligne seg selv med andre for så å konkludere med at man selv er mindre verdt fordi «hun får det til og ikke jeg». Satt på spissen, sier Gilbert at det er ikke din skyld at du ikke får til de tingene du ikke får til og det er heller ikke din fortjeneste at du får til de tingene du får til. Du har ikke talent for det ene, men det andre har du talent for. Du kan naturligvis øve deg til å bli bedre på det du ikke kan, men om det ikke ligger for deg, vil du aldri bli best.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne pre-bestemte skjebnen vår, om vi skal kalle den det, gjelder både spesifikke og generelle evner. For eksempel kan du drømme om å være god på å designe klær eller du har en drøm om å være helt rå på gitar. Her har genene pretty much bestemt for deg om du enkelt kan bli god til dette eller ikke. Men også når det kommer til mer generelle evner – som for eksempel om du er et naturlig sosialt midtpunkt eller om du har høy arbeidskapasitet eller om du er flink med penger – er mye bestemt for deg, gjennom opplevelser og erfaringer du har hatt helt siden du ble unnfanget. Jo før du forstår dette, sier Gilbert, jo før vil du finne fred med deg selv. Meningen med livet er, slik jeg forstår ham, å finne ut hvordan du kan bruke det du har til å gjøre deg selv og dine omgivelser lykkelig. Godta ditt utgangspunkt og bruke tiden på å gjøre det beste du kan gjøre med det du har. Alternativet er å bruke livet på å skule misunnelig bort på andre som gjør nettopp dette, og forbanne deg selv for noe du absolutt ikke har noe skyld i: At du ikke er dem i stedet for deg.

Å godta sitt utgangspunkt, vise forståelse for den du er og gå aktivt inn for å gjøre deg selv glad er selve kunsten å vise medfølelse for deg selv. Får du til det, vil du lettere kunne utvise den samme aksepten, forståelsen og kjærligheten til andre mennesker i livet ditt. Dersom det å kjenne og vise medfølelse for deg selv og andre blir din største prioritet, vil du kjenne at livet er godt.

Jeg synes denne måten å se livet på virkelig gir mening, og derfor ville jeg dele dette med dere. I våre dager er det så lett å la seg blende av alt andre får til, fordi vi alle er utstyrt med milelange utstillingsvinduer i form av insta-kontoer og facebook-profiler. Noen bruker utstillingsvinduene sine flittigere enn andre, det betyr ikke at deres liv er rikere enn andres. Noen publiserer forseggjorte poster og statuser om alt de får til og alt de mener, men om du ikke gjør det samme, betyr det da at du ikke får til noe eller mener noe? Nei, så klart ikke. Det betyr bare at du har ikke hatt tid, lyst eller behov for å dele.

Vær snill med deg selv ❤️