ST. PETERSBURG

Da vi var i Russland tenkte jeg mye på dette med problemer, hvor mye plass de tar og hvor mye plass vi gir dem. Vi er så vanvittig privilegerte her i Norge. Jeg er så privilegert. Når man ser slik fattigdom, der familier på fire bor på 12 kvadratmeter, i boligblokker så skrøpelige at en gasslekkasje kan få hele bygningen til å rase sammen, er det vanskelig ikke å føle seg som en dritt med bagateller til problemer.

Jeg tror det sitter dypt i oss mennesker å se problemene våre tydeligere enn vi ser fordelene og ressursene. Jeg lurer på om vi tar vårt til enhver tid største problem og blåser det opp slik at det blir akkurat så stort at det er vanskelig å se forbi det. At vi behandler alt med like stort alvor og synes like synd på oss selv, uansett hvor mye godt vi har gående for oss ellers. Vi tar for gitt det vi har og blåser opp viktigheten og nødvendigheten av det vi mangler. Om jeg fikk uhelbredelig kreft i morgen, ville jeg med lengsel tenkt tilbake på den bekymringsfrie tiden da jeg bare slet med å bli gravid. Jeg tror disse tankene er viktige å tenke i blant. 

Det har sittet langt inne å skrive de siste dagene. Jeg har mest av alt hatt lyst til å grave meg et hull og gjemme meg der til jeg orker å komme opp igjen. Men jeg ser at det bare ville utsatt mitt uunngåelige møte med realitetene, og jeg innser at jo mer jeg venter med å reise meg opp igjen, jo tyngre blir det.

Vi kom hjem fra Russland i midten av forrige uke og fikk beskjed fra klinikken om hvordan det har gått nå i helgen. Lenge så det veldig bra ut, faktisk bedre enn noen tidligere forsøk vi har vært gjennom, men det holdt dessverre ikke helt inn. At vi kom såpass langt som vi gjorde, betyr imidlertid at det fortsatt er håp. Nå tar vi en pust i bakken, ser fremover og når vi har fått igjen pusten, reiser vi oss opp og går videre ❤️ 

17 kommentarer

Siste innlegg