hits

Livet

SKRU AV ALLE KRANENE!

Nr jeg fler meg litt tmt for ideer til noe skrive om, og jeg begynner lure p hvorfor all verden jeg har en blogg, gr jeg tilbake og leser gjennom kommentarene dere har lagt igjen hos meg. Det gjorde jeg n og ble s glad for alt det fine dere skriver! Jeg ble inspirert og minnet p hvorfor jeg gjr dette. Jeg benyttet ogs anledningen til svare p en del kommentarer, og selv om noen av dem er over to mneder gamle, s tenker jeg at det er bedre sent enn aldri. Jeg kom ikke lengre enn til cirka midten av mai, da. Men vit at jeg leser og setter pris p hver eneste kommentar, epost og dm dere sender meg ❤️

S, i mangel av noe annet melde akkurat i dag, gr jeg ls p noen av sprsmlene dere har sendt meg. 


Hvem er du, hvis man ser bort fra IVF-prosessen dere gr gjennom? Hvem er Mina, liksom? Fler du at du klarer vre deg selv, eller er prosessen altoppslukende?

Dette sprsmlet er like godt som det er vanskelig. For kunne svare p om jeg klarer vre meg oppi alt dette, m jeg nemlig vite hvem meg er. Og det, kjre lesere, lurer jeg p hver eneste dag. Jeg hrer i blant p podcasten til Synnve og Vanessa, og der ble det sagt noe jeg syntes var skikkelig klokt en gang. Vanessa fortalte at psykologen hennes hadde gitt henne et rd, kall det et triks, til de tidene da det blste som verst og alt fltes tungt. Med fare for gjengi dette feil, oppfattet i hvert fall jeg budskapet slik:

Prv skrelle vekk alle lagene som finnes utenp deg selv. Det som har lagt seg utenp deg p grunn av alt du har opplevd og blitt utsatt for. Alt det som suksesser og nederlag har gjort med deg. Hva du tror andre tenker om deg p grunn av ting du har gjort og sagt. Hvilke jobber du har hatt, hvilke gode og drlige valg du har tatt, alle ytre pvirkninger p deg og hvordan du som resultat av dem opplever deg selv som menneske. Skrell det vekk. Helt innerst, hva finner du da? Hvem er du hvis du skreller vekk alt det som ikke er deg men har skjedd deg? Om du finner deg selv inn i der, alts finner kjernen av den du er, vil du oppleve en ro - uansett omstendigheter. 

Hvordan gjr man dette, spr du kanskje. Jeg er neimen ikke sikker. Men jeg tror svaret p hvem jeg er - i og utenfor en prverrsprosess - finnes der et sted. Hvis jeg skrur av alle kranene som det flyter forventninger og dertilhrende frykt ut av - hvis jeg distanserer meg fra alt jeg burde, skulle og kunne - hvem er jeg da? Jeg er et menneske som har levd i 36 r. Jeg er nysgjerrig, lett begeistre og like lett irritere. Jeg har en sterk smaks- og luktesans. Det gjr at jeg elsker ting som smaker og lukter godt. Jeg engasjerer meg helhjertet og voldsomt i ting som oppleves viktige for meg. Jeg er utlmodig og klarer sjelden vente med belnning. Jeg fler s sterkt med mennesker og dyr i nd, at jeg gr rundt med en vond klump i magen nesten hele tiden. Jeg er lat, men klarer aldri slappe helt av. Jeg kan oppleve eufori av hre p musikk jeg liker, men kan ogs nesten f et raserianfall av hre p musikk jeg misliker. Jeg blir veldig sint. Jeg blir bunnlst trist. Jeg blir veldig glad. Jeg elsker veldig hyt. Jeg er ikke s god p vre et sted midt i mellom. Jeg opplever alt s sterkt. 

S, svaret mitt p dette sprsmlet m vre at jeg, som alle andre, er sammensatt. I en alder av 36 prver jeg fortsatt finne ut hvem jeg er og hvordan jeg kan leve dette livet best mulig. Det  st midt opp i en ivf-prosess er en voldsom og krisepreget situasjon. Den pvirker meg sterkt, og legger seg utenp meg, slik alle de andre lagene tidligere har gjort. Men jeg tror ikke den forandrer den jeg innerst inne er. 


Har du noen rd til hvordan man skal klare takle de tyngste tidene som ufrivillig barnls? Og er det noen tidspunkt som er verre/bedre?

Hvordan jeg takler de tyngste stundene varierer, og det er ikke alle variantene som er anbefale. Jeg kan for eksempel grte sammenhengende i fem timer, og g inn i en merkelig tilstand der fornuften nrmest forlater kroppen og jeg hulkende ramser opp alt som er galt med livet mitt og alt jeg ikke fr til. Andre ganger kan jeg drikke en hel flaske rdvin, mens jeg stirrer tomt ut i lufta. Men det som til syvende og sist redder meg, og holder meg i vater over tid, er at jeg strammer meg opp og tvinger meg selv til sette ting i perspektiv. Og dette tror jeg er lurt uansett om det er ufrivillig barnlshet eller noe annet som har forrsaket tristessen in the first place: Tenk p hvor ille det kunne vrt. Tenk p alt du har. Vi har alle noe vre takknemlige for. For meg er det fint tenke p at jeg har en mann og en hund jeg elsker over alt p denne jord. At jeg har en familie (som dessverre er langt, langt borte) og en svigerfamilie jeg er ekstremt glad i, og som jeg vet er veldig glade i meg. Jeg er takknemlig for at verken jeg eller noen av mine nrmeste lider av noen alvorlig sykdom. At jeg ikke opplever krig eller fattigdom. At jeg har tak over hodet, mat i kjleskapet og muligheten til tilegne meg kunnskap og realisere meg selv. At det er et knippe kvalitetsmennesker jeg kan kalle mine venner. Nr jeg tenker gjennom alt dette, fles det irrasjonelt se svart p hele tilvrelsen. Det nske seg et barn er en sterk og altoppslukende flelse. Det ikke f det til skaper et enormt tomrom og et gigantisk savn. Men husk minne deg selv p at det tross alt er bedre nske seg noe godt, enn ville bli kvitt noe vondt. 


Kan du svare p sprsmlene du fr i en videoblogg? 

Ja! Det kan jeg. Jeg var nylig p et seminar med bloggnettverket mitt i Egmont, og der var viktigheten av video et sentralt tema. Jeg skal kvinne meg opp og komme i gang med det. Lover! 


Okei, det var alt for n. Fortsett sende meg sprsml, s skal jeg svare etter beste evne. Ofte er det snn at sprsmlene fra dere tvinger meg til tenke gjennom ting som jeg selv ogs har godt av tenke gjennom. Vi blir vel alle bedre mennesker av snakke med hverandre, gjr vi ikke? 

Ha en god (og lummer!) onsdag ❤️

STAYCATION, VIN OG TEAK-MBLER

Tiden gr langsomt n om dagen. Det er varmt og stille, og hele verden ser ut til ha tatt ferie. Jeg sier ja takk til langsomheten, for om det var opp til meg skulle sommeren aldri tatt slutt. Bare det kunne ta p seg en lett kjole nr man str opp.  ta med seg kaffekoppen ut p balkongen eller i hagen.  g barbeint ned til postkassa. Disse bittesm tingene gjr livet s mye lettere. 

Vi har ikke tatt ferie. Det vil si, jeg har jo ikke ftt gjort stort de siste ukene. Etter ha hatt noen relativt gode mneder og turt begynne hpe p at resultatet av endomteriose-operasjonen var litt mer varig denne gangen, begynte smertene igjen p forsommeren. Det er noe dritt og det hindrer meg i en hel masse. Jeg var til kontroll i Tnsberg i begynnelsen av juli og fikk beskjed om at det var helt naturlig at endometriosen kom tilbake og forrsaket nye smerter. Jeg visste jo det, men det er s vanvittig frustrerende hre det igjen og igjen. Ikke regn med bli smertefri, liksom. Det nrmeste vi kommer en varig kur er visst graviditet. Hehe. 

Anyway. Jonas jobber ut august, og vi reiser mest sannsynlig p ferie da. Enn s lenge er det heldigvis ikke s ille at jeg ikke klarer nyte denne deilige glovarmen. Jeg elsker at vi har s mange uteomrder her: balkong, hage, enda en hage og en stor terrasse bak huset. Men jeg har ikke ftt det helt til med innredningen. Da vrsola tittet frem i fjor, alts den frste vren vi bodde her, ble vi s ivrige etter ta i bruk hager og balkonger at vi kastet oss i bilen og kjrte til Ikea og kjpte bord og stoler. Vi kjpte ogs en hvit benk og et hvitt bord p Jysk eller hvor det var, med masse puter som ikke ndvendigvis var de peneste eller mest behagelige. Jeg tenkte ikke s mye over materialer da, og det har jeg angret litt p i ettertid.

Det at uteplassen ikke har vrt helt p merket, har kanskje ogs resultert i at vi ikke har tilbrakt like mye tid der som jeg skulle nske. Vi har ofte endt opp med ta med et pledd og g ned p stranda nr vi frst skal vre ute. For det er ikke s lett nemlig, for en som ikke har hatt hage (i voksen alder), vite hva som er finest. Selv om jeg er ganske bestemt p hva jeg vil ha og hvordan jeg vil ha det inne, har jeg har vrt litt i villrede og ikke helt klart finne min stil utendrs. Men n fler jeg endelig at jeg er i gang med noe bra greier her! Jeg har nemlig (mye takket vre min svigermor, som heldigvis for meg har utskt smak nr det kommer til innredning og interir) ftt ynene opp for teak, og hvor fine teakmbler blir nr de blir slitt. Det jeg nemlig ikke liker noe srlig med de mblene vi kjpte p Ikea, er blant annet det rdskjret i treet. Teak har en kaldere farge, og nr det slites blir det helt grtt. Nydelig!

Jeg ville ikke bruke mange tusen kroner p mbler som jeg frst synes blir fine om tre r, s finn.no ble redningen. . Etter ha sendt melding til fire forskjellige som solgte akkurat snne stoler og bord som jeg ville ha, og ftt beskjed om at jeg var akkurat litt for sent ute, fikk jeg endelig tilslag p et bord og fire stoler, nesten ferdig slitt til den grfargen jeg helst ville ha. Vi hentet dem i helgen og n mangler jeg bare puter som jeg liker skikkelig godt. Det er ganske vanskelig finne! Men sammen med de rottingstolene og puffene vi fikk av svigermor i fjor, begynner det endelig ligne noe her.

S, det er snt smplukk det gr i her for tiden. Slow living uten tvil. Mlet for resten av juli er tilbringe flest mulig timer utendrs generelt, og i hagen spesielt. En lat og langsom staycation med lange lunsjer, middager og vin med utsikt over Oslofjorden. 

 

TRE TIPS TIL ET LYKKELIG EKTESKAP

Neida. Jeg er vel ingen ekteskapsrdgiver.

Vi har hatt noen helt nydelige dager p hytta med svigerforeldrene mine. Koste meg s mye at jeg helt glemte blogge. Tror Pepsi og jeg har synkronisert syklusene vre, for mens (no pun intended!) jeg begynte kjenne p smerter og pms her for noen dager siden, merket vi at hann-dachsen til svigers ble litt i overkant interessert i gullet. Haha! N er vi begge litt pjuske og midlertidig uinteressert i bade. 

I dag har Jonas og jeg vrt gift i tte r! Bronsebryllup er det visst. Flte meg plutselig hnngammal da jeg s p Wikipedia at det var bronsebryllup n, trodde man mtte vre gift i 25 r eller noe. Men det er visst slvbryllup, det! Men for en lur ting jeg gjorde der. At jeg giftet meg med Jonas, alts.

Jeg har spurt ham om det er greit at jeg skriver litt om ham og vrt forhold, for det er noe flere av dere har spurt om. Hva er det som gjr oss til oss? Hvorfor er vrt forhold solid nok til tle rene med utfordringer og nederlag? Hva tror jeg er hemmeligheten bak et godt ekteskap? Han har sagt det er greit at jeg skriver om det, s selv om dette balanserer helt p grensen av hvor privat jeg skal vre her, skal jeg bjuda p et par tanker i anledning dagens jubileum. 

Hender det at du frer et regnskap over livet og tilvrelsen? At du liksom deler opp livet i kategorier og gir hver kategori en vurdering, en slags karakter? Ikke vet jeg om det er vanlig eller sunt, men jeg gjr i hvert fall ofte det. Tar opp til en vurdering de ulike delene av tilvrelsen og spr meg selv hvor fornyd jeg er med tingenes tilstand nr det for eksempel gjelder jobben, samlivet, helsen, konomien osv. Hva kan bli bedre? Hva kan jeg gjre for heve nivet?

Jeg tipper jeg ikke er alene om sette litt vel hye krav til og dmme meg selv i overkant hardt nr jeg gjr denne velsen. Derfor er jeg aldri helt fornyd med noen av disse kategoriene. Det skorter alltid p noe overalt. Bortsett fra i samlivet! Der har jeg i elleve r - som er s lenge Jonas og jeg har vrt sammen - med hnden p hjertet, kunnet sagt at tingenes tilstand er 10/10. Jeg vet jeg er heldig, at vi er heldige, for det er s mye som kan g galt og krsje nr to mennesker skal leve s tett p hverandre.

For vr del tror jeg det er srlig tre grunner til at vi har det s bra sammen:

♥ Vi konkurrerer ikke
Helt siden starten har det vrt snn at vi har hatt hver vr plass og hver vr rolle i dette forholdet. Vi passer ikke p hvor mange ganger den andre har gtt ut med venner snn at vi ikke snytes for det samme antallet selv. Det er ingen som holder styr p hvem som stvsugde sist eller hvem som har vasket mest klr den siste mneden. Vi blir bare enige om hvem som skal gjre det n, basert p hvem som har kapasitet. Vi stoler p at begge vil hverandre s godt at bde fordeling av goder og byrder skjer p en rettferdig mte, og er enige om at det slett ikke betyr at alt alltid deles likt. 

♥ Vi gr for likestilling, ikke likhet
Noen vil kanskje si at vi har litt vel gammeldagse kjnnsroller i vrt forhold. Den praktiske fordelingen av bde hverdagslige oppgaver og de mer emosjonelle rollene hver av oss har i forholdet, svarer kanskje litt til klisjeene. Jonas tar seg av alt som har med bilen gjre, han brer alltid posene nr vi handler sammen, og han er den av oss som definitivt er mest handy og teknisk anlagt. Jeg lager mat, rydder, organiserer og innreder. Det er jeg som grter og han som trster. Og det er alltid jeg som plukker opp sokkene hans, aldri han som plukker opp mine. Men vi tar alle viktige avgjrelser sammen, og vr mening er like mye verdt. 

♥ Vi har felles konomi
Den dagen vi flyttet inn sammen, bestemte vi oss for at alt vi har, har vi sammen. Alt mitt er ditt og alt ditt er mitt. Inntektene vre legges sammen, utgiftene vre betales, og resten brukes/slses/spares av oss begge. Om jeg vil kjpe meg en ny veske eller han vil p weekendtur med kompisene, s tar vi en vurdering p om VI har rd. dele absolutt alt - ogs det materielle - gir en dyp flelse av fellesskap og gjensidig tillit. En hengivenhet og dedikasjon som fles bde naturlig, riktig og ndvendig for oss. Og selv om jeg har all respekt for at andre velger gjre ting annerledes, er det i mitt hode vanskelig forst at s mange synes det er mer intimt dele bankkonto enn dele seng. 

Det var mine tips til et langt og lykkelig ekteskap! Neida, hva vet vel jeg. For oss har det i hvert fall funket veldig fint vre rause og unne hverandre gode ting uten frst sjekke om vi selv har ftt vr del. N skal vi ut og g en tur i kveldssola, fr vi feirer med semifinale og sushi. Perfekt bryllupsdag! 

God kveld, gode lesere ❤️ 

KUNSTEN PAKKE LETT

Tid for sl inn pne drer igjen. En av de store utfordringene i livet er pakke. Om du er som meg, har du alltid med deg minst dobbelt s mye som du trenger nr du skal p tur. Og nr du kommer frem, har du ingenting ha p deg. Neida, det var kanskje overdrive, men vel fremme p hytta/hotellet/resorten/cruiseskipet/bungalowen/teltet er det minst fem plagg du angrer p at du ikke tok med. Kofferten kommer hjem igjen med cirka halvparten av innholdet urrt. Du tror du lrer, men s gjr du eksakt det samme neste gang.

edf

Denne runddansen av forventninger, frykt og skuffelser har vrt the story of my life helt siden frste gang jeg pakket for meg selv, da jeg skulle p leirskole i en uke til Sandefjord i femte klasse. Jeg har dog erfart at selvflelsen ved reisetidspunkt kan vre meget vesentlig for om pakkingen blir vellykket eller ikke. Og n kommer det noe som ikke er lov si lenger: Fler jeg meg tjukk, er det langt verre lykkes med pakkingen. Er jeg p den slankere siden, er det strre sjanse for at jeg klapper meg selv p skulderen nr jeg pakker opp kofferten. Grunnen til det er vel s enkel som at nr jeg fler meg bra, synes jeg klrne ser bra ut og vice versa.

Anyway, budene for gjre pakkingen til en lek er de samme uansett hvordan du fler deg. Det handler om vre realistisk og pragmatisk. P den mten kan du tilpasse pakkingen til hvordan ting faktisk er, ikke hvordan du skulle nske de var. Gjennom renes lp har jeg erfart (og lest!) meg frem til noen regler du med fordel kan vurdere overholde, der du ukritisk str og kaster plagg fra bakerst i skapet oppi kofferten.

Her er min lille guide til pakkesuksess: 

♠ Ta med kun plagg du har brukt de siste to mnedene
- Nr vi pakker til ferieturer, har vi en tendens til drmme oss bort. Vi ser gjennom klr vi ikke har sett p lenge, fordi det er begrenset hvor mye fashion som er forenelig med de fleste jobber, handleturer eller grilling i parken. Eller henting i barnehagen og foreldremter for dem som driver med snt. Men n som vi skal p ferie, str vi der og ser p alle plaggene, mens alt det som fr gjennom hodet da vi kjpte plaggene n gr i reprise. Men du vet like godt som meg: Dette er ikke tiden for eksperimentere med den morsomme flyelstoppen som har hengt i skapet i tre r med lappen p. Ta med klr du fler deg vel i, ogs hvis du fr feriemage eller vkner groggy etter en svnls natt. S kan du heller dresse dem opp med leppestift eller smykker. 

Til venstre er skjrtet fra Philip Lim som jeg skulle nske jeg klarte f til funke. Til hyre er kjolen fra H&M som jeg alltid tyr til hvis alt annet gr galt.

♠ Prioritr plagg du kan bruke ved flere anledninger og p flere mter 
- For meg betyr dette for eksempel litt romslige skjorter i bomull eller lin, i nytrale farger, fordi jeg kan bruke dem 1. pen over bikini/badedrakt 2. Kneppet igjen eller off-shoulder sammen med sykkelshorts eller low waist-bukser 3. Med knute p magen til highwaist bukser/shorts eller skjrt. For deg kan det bety saronger du kan bruke som skjrt, skjerf, kimono og kjole. Husk ogs tenke p hva du skal bruke til hva!

Til venstre er kjolen eller kimonoen fra Julie Fagerholt som jeg synes er nydelig men som jeg aldri har brukt. Til hyre er linskjorta fra Lacoste (den er strengt tatt Jonas sin) som kan brukes til absolutt alt.

♠ Du trenger bare ett par sko
- Ja, eller to da. Hvilke sko du skal velge kommer naturligvis an p hvor du skal. Men med mindre du skal p jordomseiling (eller kanskje srlig da) eller skal flytte for et halvr, er sjansene store for at to par sko vil vre nok til kle fttene dine i en passende drakt under hele turen. Jeg skal p hytta i fire dager n for eksempel. Og uansett hvordan jeg vrir og vender p det, kommer ikke mine elskede Veja sneakers eller dyrebare Castaer espadrilles til bli brukt der. Det fles rart  reise fra favorittskoene sine, men nr du tenker deg om: Er det ikke rarere drasse p flere par sko fram og tilbake uten bruke dem? Som om de var kosedyra dine. Det er de ikke. For meg blir det et par gode sko reise i og et par flate behagelige sandaler. Hardt og brutalt. 

Til venstre mine to favorittpar (Castaer og Veja) akkurat n. Til hyre skoene (Zara og Nike) jeg faktisk trenger der jeg skal.

♠ Vr monogam til n duft
- Er du, som meg, besatt av parfymer og har et tosifret antall du dypt og inderlig elsker? Da skjnner du hva jeg snakker om nr jeg sier at dette noen ganger fles som den vanskeligste delen av pakkingen. For velge mellom parfymeflasker er som velge mellom sine barn. Sjukt tunge barn. Men tenk p det snn: Velg deg n lukt for akkurat denne turen. La denne ene parfymen minne deg om akkurat disse dagene av livet. 

Til venstre tre favoritter som m bli hjemme. Til hyre den heldige.

♠ Ikke fyll opp bare fordi du kan
- Har du fulgt ovennevnte bud, vil du ved pakkeeventyrets slutt mest sannsynlig ikke ha en like stappfull koffert som du pleier. Ikke stapp den full bare fordi du kan! Kanskje kjper du deg noe p tur og trenger plassen? Uansett er det chill  komme tilbake til hverdagen uten lumbago. 

S gjenstr det se om jeg selv klarer holde meg til denne masterplanen. Jeg kommer sikkert til snike med en rar kimono eller et ekstra par sandaler, kjenner jeg meg selv rett. 

Lykke til og bon voyage!! 🌴

IKKE DU SOM BESTEMMER

I innlegget fra i gr nevnte jeg noe om en bok jeg leser for tiden. Jeg har tre bker p nattbordet akkurat n: The Compassionate Mind av Paul Gilbert, Still Me av Jojo Moyes og Anorektisk av Ingeborg Senneset. Du kan trygt si det er tre forskjellige bker jeg har valgt meg, og det er helt bevisst. Den frste er den som krever mest konsentrasjon, men ogs den som gir meg mest. Den andre er ren, tanketom underholdning og perfekt for dager der jeg bare trenger f tankene over p noe annet (denne har jeg lest ut n, go figure). Den siste har den tyngste og vondeste tematikken, men den er velskrevet og nyttig, fordi den gir et innblikk i en verden jeg ikke kjenner de aller mrkeste hjrnene av. 

Men det er alts den frste boka som er den jeg vil fortelle om. Om du heller vil lese den p norsk, er den oversatt til Kunsten vise medflelse. Frste gang jeg hrte om denne boka var frste gang jeg snakket med en psykolog. Hun mente at det frst og fremst var meg selv jeg trengte lre  vise medflelse for, og at det var i hovedsak det boka ogs handlet om. Dette var da boka nettopp hadde kommet ut i 2010. Siden da har jeg tenkt at jeg skal lese den, men det var alts frst n at jeg kom s langt at jeg gikk til anskaffelse av den. 

Iflge forfatteren Paul Gilbert, som er klinisk psykolog, er medflelse selve nkkelen til ha det bra. Hva du eller jeg fr til i livet er iflge Gilbert i veldig stor grad pre-bestemt gjennom gener og hva som har formet oss i vr relativt tidlige barndom. Noen er musikalske, andre er atletiske, noen er akademisk anlagt, andre kulinarisk anlagt. Mantraet du kan bli hva du vil er ren lgn, mener han. Derfor er det ogs fullstendig meningslst sammenligne seg selv med andre for s konkludere med at man selv er mindre verdt fordi hun fr det til og ikke jeg. Satt p spissen, sier Gilbert at det er ikke din skyld at du ikke fr til de tingene du ikke fr til og det er heller ikke din fortjeneste at du fr til de tingene du fr til. Du har ikke talent for det ene, men det andre har du talent for. Du kan naturligvis ve deg til bli bedre p det du ikke kan, men om det ikke ligger for deg, vil du aldri bli best.

Denne pre-bestemte skjebnen vr, om vi skal kalle den det, gjelder bde spesifikke og generelle evner. For eksempel kan du drmme om vre god p designe klr eller du har en drm om vre helt r p gitar. Her har genene pretty much bestemt for deg om du enkelt kan bli god til dette eller ikke. Men ogs nr det kommer til mer generelle evner - som for eksempel om du er et naturlig sosialt midtpunkt eller om du har hy arbeidskapasitet eller om du er flink med penger - er mye bestemt for deg, gjennom opplevelser og erfaringer du har hatt helt siden du ble unnfanget. Jo fr du forstr dette, sier Gilbert, jo fr vil du finne fred med deg selv. Meningen med livet er, slik jeg forstr ham, finne ut hvordan du kan bruke det du har til  gjre deg selv og dine omgivelser lykkelig. Godta ditt utgangspunkt og bruke tiden p gjre det beste du kan gjre med det du har. Alternativet er bruke livet p skule misunnelig bort p andre som gjr nettopp dette, og forbanne deg selv for noe du absolutt ikke har noe skyld i: At du ikke er dem i stedet for deg.

ptr

godta sitt utgangspunkt, vise forstelse for den du er og g aktivt inn for gjre deg selv glad er selve kunsten vise medflelse for deg selv. Fr du til det, vil du lettere kunne utvise den samme aksepten, forstelsen og kjrligheten til andre mennesker i livet ditt. Dersom det kjenne og vise medflelse for deg selv og andre blir din strste prioritet, vil du kjenne at livet er godt.

Jeg synes denne mten se livet p virkelig gir mening, og derfor ville jeg dele dette med dere. I vre dager er det s lett la seg blende av alt andre fr til, fordi vi alle er utstyrt med milelange utstillingsvinduer i form av insta-kontoer og facebook-profiler. Noen bruker utstillingsvinduene sine flittigere enn andre, det betyr ikke at deres liv er rikere enn andres. Noen publiserer forseggjorte poster og statuser om alt de fr til og alt de mener, men om du ikke gjr det samme, betyr det da at du ikke fr til noe eller mener noe? Nei, s klart ikke. Det betyr bare at du har ikke hatt tid, lyst eller behov for dele.

Vr snill med deg selv ❤️

SOFA, SYKEHUS OG FARGEMANI

edf

En ulempe ved vre sin egen sjef er at det ikke eksisterer noen grense mellom jobb og fritid. Jeg har i hvert fall ikke knekt den koden enn. S her flyter alt over i hverandre i et eneste stort kaos, fler jeg. Jeg kan ha perioder hvor jeg hver natt sitter oppe til morgengry og skriver, sover i noen timer, str opp og fortsetter skrive. Og s kan jeg ha perioder hvor jeg lar meg distrahere av alt alt mulig annet og ikke fr gjort noen ting. S nr folk spr nr har du ferie, da? er jeg litt usikker p hva jeg skal svare. Fler liksom ikke at jeg kan ta ferie nr jeg holder p snn. Vi tar ferie nr vi fler at vi har fortjent det, mest sannsynlig mot slutten av august. Ml for hsten er bli litt mer strukturert og skille mer mellom jobbtid og fritid! 

I dag har jeg vrt til kontroll p sykehuset i Tnsberg. Det er seks mneder siden jeg ble operert for endometriose og da tar de en ultralydunderskelse for se at alt er i orden. Heldigvis s det bra ut. Da er vi et skritt nrmere neste ivf-forsk, som vi har bestemt oss for at blir i St Petersburg. Det er mange av dere som har etterspurt en oppdatering p hvordan mtet vrt med den russiske legen gikk, og forstelig nok, lurer mange p detaljene rundt valget vrt, hva de gjr annerledes der borte osv. Jeg synes det er litt kjedelig snakke om de tingene n om dagen, s jeg skriver heller om det nr jeg fler for dykke ned i de greiene der. Men jeg lover dele!

Nei, n om dagen er jeg mer opptatt av litt mindre alvorlige utfordringer i livet. Som for eksempel hva jeg skal gjre med sofagruppen vr som har ftt trekkene delagt. Elsker sofaen vr, og vi har bare hatt den i typ tre r, men nye trekk koster omtrent like mye som en ny sofa. Snn s den ut da den var ny:

N ser den sren meg snn ut: 

Fr noen kommer med pekefingeren og sier noe om at jeg har meg sjl takke for ha Pepsi oppi sofaen, s vil jeg bare si at jeg vet. Snn er det nr man prioriterer  leve litt fremfor bare ha plettfrie ting rundt seg. Hun er babyen vr og hun sitter der vi sitter, noe annet fles fullstendig unaturlig. Men n viser det seg at mor ikke er s avslappa p dette med estetikk, s da blir det nye trekk eller sofa. Her tar vi i pose og sekk!

Ellers har jeg for rtende gang i livet kommet inn i en fase der jeg bare vil g i hvitt og bltt. Nr jeg tenker meg om kan jeg vel ikke komme p nr jeg sist var ute av den fasen. S jeg legger ut masse fine, ofte helt ubrukte, klr p Tise om dagen. Ta en titt! Prver liksom hardt omfavne andre farger og mnstre, men fler at jeg 90 prosent av tiden ender opp med hvitt, bltt, en kombo av de to og gjerne striper.

Alts... Og dette er visst ikke noe jeg har begynt med i voksen alder. 

S, et annet ml for hsten: Utvide klesrepertoaret! Alternativt sl meg til ro med at jeg aldri kommer til gjre det og bli ved min stripete bl og hvite lest.

Apropos det sl seg til ro med den man er: En av bkene jeg leser for tiden ER S BRA! Jeg er vanligvis (mildt sagt) ikke glad i selvhjelpsbker, og jeg vet ikke om denne kan kalles det heller, men at den hjelper p selvet er det ingen tvil om. Mer om det i morgen, her skal det grilles! ❣️

TRKKE P KNEKKEBRDSMULER

Jeg har lenge tenkt snn: Driver du en blogg, skal du inspirere. Du skal vre et utstillingsvindu for et liv som er godt leve. Du skal vise frem det som er vise frem. Ikke bare cupcakes og dagens outfit, men du skal sette et godt eksempel med det du melder. Du kan gjerne skrive om det som er vondt, men da skal det vre en lrdom i det. En slags happy ending eller en verdifull innsikt du ikke ville ftt uten oppleve det smertefulle. Du skal ha det kjipe under kontroll og vite hva du har lrt av det, fr du skriver om det. Du skal ha et avklaret forhold til det, som psykologen min sier. Slik jeg for eksempel har med det faktum at vi sliter med f barn: Jeg vet at vi sliter med det, jeg vet det er vondt, jeg vet at jeg har en frykt for at det aldri lser seg og jeg vet at jeg har et hp om at det gjr det. Jeg kan skrive om flelsene mine rundt dette temaet, fordi jeg ser dem og vet hva de er. 

Men s er det jo ikke snn at livet kun bestr av fine, flotte og inspirerende ting, i tillegg til ett og annet problem som vi har full oversikt over hva er og hvordan pvirker oss. fremstille tilvrelsen p den mten er ikke inspirerende. Det er en lgn.

De fleste av oss opplever bde tristhet, sinne og hplshet uten vite akkurat hvorfor vi fler det snn, eller hva vi skal gjre for f det til g bort. Det er ikke alltid gode grunner for at vi fler frustrasjon, angst og villfarelse. Ofte vet vi kanskje hva som trigget disse flelsene, men triggeren tler liksom ikke dagens lys. Det er liksom ikke lov bli s lei seg for noe s dumt. For det er ikke et ordentlig problem. Det er ikke ufrivillig barnlshet, alvorlig sykdom eller konomisk havari. Det er ikke ddsfall, samlivsbrudd eller naturkatastrofe. Det er ikke krig, fattigdom eller fangenskap. Er det da lov snakke om det? Skrive om det? 

ptr

Ja, jeg synes det m vre lov. Skal vi snakke om livet, skal jeg skrive om livet, hrer alle disse sm og store bekymringene med. De er, om jeg liker det eller ikke, med p danne bakteppet for alt annet jeg skriver. Alt annet jeg fler og mener. Jeg vil ikke vre nok en blogger som gir et bilde av at alt er p stell - ja, bortsett fra det penbare da. Hvem har bare ett problem i livet? Hvem grter bare over n ting? Jeg vil at du som leser skal fle deg litt mindre alene og litt mindre mislykket etter ha vrt innom meg. Jeg skal bjuda p. P bde store og sm problemer. Rasjonelle og irrasjonelle bekymringer. Viktige og uviktige tankerekker som tar over livet helt i perioder. For snn er det vre menneske. Snn er det vre meg. Og snn er det vre deg.

Noen dager i mneden - faktisk ikke alltid sammenfallende med pms - gr jeg ned i en blgedal. Det er en slags syklus, det g. Alt fles feil og jeg sliter med kjenne p glede. Sm gjreml blir til ubestigelige fjell, og bagateller blir til katastrofer. En full skittentyskurv, et rotete kontor og et lag av stv som har lagt seg i vinduskarmen fr hjertet mitt til banke fortere. En bukse som sitter strammere enn fr eller en epost som krever noe av meg fr det til snre seg i halsen og gir meg kvelningsfornemmelser. trkke p knekkebrdsmuler p kjkkenet eller lyden av en motorsykkel som ruser motoren akkurat idet den kjrer forbi meg gjr meg s forbanna at jeg kan fike til noen. Og nr jeg har det snn, blir jeg apatisk. Jeg klarer ikke vre kreativ, jeg klarer ikke skape, jeg klarer ikke skrive, jeg klarer ikke produsere. Jeg orker ikke lage middag, jeg orker ikke vaske ty, jeg orker ikke trke stv. Jeg klarer bare glo. Jeg orker bare scrolle. Scrolle og glo.

Glo p livet til alle som ikke har problemer. De som kaprer den ene fete jobben etter den andre, fder det ene barnet etter det andre, holder den ene festen etter den andre, lper den ene distansen etter den andre, baker den ene kaka etter den andre. Sammenligne mitt indre med deres ytre. 

Ja, noen ganger fles det snn og da er alt galt. Selv om sola skinner, jobben gr bra og familien er ved god helse, s er alt bare svart. Jeg synker dypere og dypere ned i misren helt til jeg ikke ser noe annet enn den. Det er ingen moral i denne historien. Bare at det er snn det er og at jeg vet at det snart gr over. For denne gang. 

God torsdag fra meg og hu her: 

SRE HENDER OG SMELTA OST

Den aller frste jeg husker, vagt vel merke, er VM i Mexico i 1986. Jeg var fire r gammel og husker bare at det ble hoiet og heiet foran tven. Mesterskapet etter derimot, dt husker jeg som om det var i gr.

Det var den sommeren jeg fylte tte, den siste sommeren fr jeg flyttet til Norge. I gata vr i Teheran var vi en gjeng kids som samlet p Panini-kort. Husker dere dem? Det var kort med bilder av fotballspillere fra de ulike landslagene, med navn, flagg og klubben de vanligvis spilte p. Alle hadde sine favoritter og vi byttet mellom oss. Jeg husker jeg ga bort tre av mine til nabogutten for f Maradona-kortet hans tilbake.

Noen ganger konkurrerte vi om kortene. Da var det ekstra deilig vinne, men herregud s surt det var tape. I de to stille timene midt p dagen nr hele byen sover siesta og alle butikkene er stengt, satt vi p de stvete trappene foran den lokale brdbakeren. Vi satset hvert vrt kort, som vi la ned ved siden av hverandre, med billedsiden ned. S slo vi med flat hnd p kortet, p en snn mte at det lille lufttrykket som oppstod mellom hndflaten og kortet skulle suge opp kortet og snu det. Den frste som klarte snu kortet sitt snn at det havnet med billedsiden opp vant den andres kort.

Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg falt snn for Argentina, men det gjorde jeg alts. Jeg byttet bort Ruud Gullit og Roberto Baggio mot nesten ukjente argentinske spillere. Og da Argentina tapte finalen mot Tyskland den julidagen i 1990, satt jeg klistret foran tven, med sre hndflater og grt for frste gang av noe jeg s p tv.

Den dag i dag heier jeg p Argentina hvert eneste VM, men ellers fortoner de fire deilige ukene hvert fjerde r seg annerledes i dag enn da jeg var liten. Stemningen er dog like magisk. N elsker jeg bare flelsen av at det skjer noe hver eneste dag i de fire ukene eventyret varer. Det er som om hele verden, en mned, hvert fjerde r, ser i samme retning.

Noen kamper ser vi p tv, andre kamper ser p Kontraskjret og atter andre str p i bakgrunnen mens vi jobber eller gjr andre ting. Vi spiser litt mer smelta ost enn vi pleier, drikker litt mer brus og l enn ellers, og jeg glir inn i litt mer komfortable og litt mindre feminine klr enn ellers. Nr jeg snakker med familien i Teheran p telefon, har vi for en gangs skyld sett p det samme p tv. I r er Iran med for femte gang, og selv om Argentina er favorittlaget, heier jeg selvflgelig litt ekstra p perserne.

Om du er av dem som ikke tror du liker fotball og som gleder deg til VM er over, anbefaler jeg deg legge vekk skepsisen og gjre flgende:

  1. Velg deg et lag!
  2. Omfavn athleisure de neste fire ukene (med mindre du m noe annet)
  3. Sverg til det amerikanske kjkken, vekselvis hjemmelaget og take-away fra lokale sjapper
  4. Se flest mulig kamper og lag mest mulig lyd!

Nr finalen er ferdig 15. juli, lover jeg deg at du bare kommer til glede deg til neste gang!

Enjoy, og lykke til! ⚽❤

IKKE EN MENNESKERETT

Helt siden Pepsi og jeg kom hjem fra tur i gr kveld har jeg vrt lei meg og forbanna. Vi hadde gtt en ganske lang tur og var p vei hjem da vi s en mann og hans relativt store hund komme mot oss. Som vanlig nr vi mter hunder p vr vei satte jeg lydboka jeg hrte p p pause og fant fram smilet, forberedt p at hunden vi mtte skulle ville hilse p Pepsi. Men det smilet stivnet relativt kjapt. For da hunden prvde g bort til Pepsi for hilse, dro mannen s hardt i bndet at den ble kastet tilbake med en hjerteskjrende hostelyd, og s slo han hunden hardt over snuta flere ganger med noe han holdt i hnden mens han mumlet sinte ord. For meg er det der like jvlig se som det ville vrt om det var et barn han slo. Og et barn kan i det minste si fra, et barn har rettigheter, men jeg orker rett og slett ikke tanken p at dyr behandles snn av de som skal ta vare p dem.

Jeg fatter ikke at det ikke er vanskeligere skaffe seg dyr. Det er jo ingen menneskerett ha hund eller katt eller ilder eller fugl i bur. Alle prosesser man m gjennom for adoptere og vre fosterforeldre, men aldeles ingenting - ikke ett eneste skjema fylle ut, ikke en vandels- eller legeattest vise til, ikke ett lfte gi - fr man kan pne lommeboka og kjpe et annet liv. Jeg mener ikke at det gr ut p det samme vre foreldre til barn og foresatt for dyr, det er klart en adopsjonsprosess er og skal vre mer omfattende, men en eller annen fordmt prosess br det vel ogs vre forut for at et menneske fr rderett over et dyr? Sann mine ord, en dag kommer vi til se med skam tilbake p hvordan vi lot hverandre behandle dyr. Faen ta de som ikke behandler dyr med respekt og empati.

Snn bortsett fra at jeg ikke fr fred fr det opprettes et dyrepoliti jeg kan melde fra om snt til, s gr det ganske bra om dagen. Etter grsdagens mte med det som ser som ser ut til vre vr nye lege (hurra!), er vi litt mer optimistiske her i heimen. Jeg skal skrive mer om det i et senere innlegg, med detaljer om hva vi n skal og hvorfor, men enn s lenge kan jeg si at legen fra St Petersburg virker en god del mer fremoverlent og lsningsorientert enn legene vi s langt har mtt p vr vei her i Norge. Den eneste andre fertilitetslegen vi har mtt som har virket s glad i jobben sin, var han vi mtte i Teheran for et par r siden. Det er liksom en lidenskap for faget, en nerdete iver etter lse en utfordring, som gjr at vi fler oss trygge p at her skal alle steiner snus og ingenting st uprvd.

Ha en fin lillelrdag og vr snill med dyra❤

GRILLMAT OG RUSSISK KLINIKK

Hvorfor fles det allerede som at sommeren er p hell? Det gidder jeg ikke forholde meg til. Den har jo svidt begynt. Det fles vel bare snn fordi vi har hatt tidenes tropevarme i uke etter uke fr vi engang har ndd midten av juni.

Vi har forresten kjpt oss grill! For en lur ting ha. Alt blir jo bedre nr man griller det!

OBS! IKKE BRK ENGANGSGRILL ELLER TENN BL NR SKOG OG MARK!

Siden vi flyttet inn her sent i 2016, har vi hatt den ene store visjonen etter den andre. Det er frste gang vi har hage, s det er mange drmmer man gjerne vil ha gjort til virkelighet. De litt mindre ambisise ideene, som for eksempel at jeg nsket meg mynte og rabarbra i hagen, har vi allerede satt ut i live. Det var bare f med en rabarbra-plante med rtter og et par mynte-planter av svigermor, som har nok av begge deler p hytta. De satte vi bare i jorda og selv om begge s ut til d de frste par dagene, kviknet de jammen til etterhvert.

Ser p bildene at jeg m lre meg luke litt, haha. Ikke fdt med grnne fingre, det er i hvert fall sikkert og visst. Ambisjonen er bli litt flinkere p hagestell i lpet av denne sommeren her.

De litt mer avanserte ideene, som mure inn en grill og lage en utendrs steinovn, ser ut til kreve mer tid og krefter enn det vi har hatt s langt. Siden jeg elsker grille ting, og tlmodighet ikke er min sterkeste side, overtalte jeg Jonas til kjpe en gassgrill, som vi kan ha til vi fr laget den mer permanente lsningen. Siden det bare er en midlertidig grill, gikk vi for et billig merke. Men den funker som bare det! I helgen hadde vi besk av noen venner og vi serverte et, om jeg fr si det selv, meget vellykket grillmltid.

Vi helstekte entrecote, som fikk flge av salsicciaplser, angusplser, maiskolber, store champignon, stpaprika, en grnn salat og en kald potetstappe med vrlk, hvitlk, salvie og persille. Nydelig med rdvin til! Jeg droppet dessert og serverte bare kaffe og sjokolade, noe som passet finfint da det begynte regne idet vi var ferdige med spise og vi mtte flytte inn. Jeg tok selvflgelig bare bilder p instastory, s kvaliteten ble ikke den beste.

Noe annet som skjedde denne helgen, var at vi kontaktet vr frste utenlandske fertilitetsklinikk. Ava-Peter-klinikken i St Petersburg virker s langt veldig proffe og gode til flge opp. Vi har hatt epost-kontakt med dem, svart p en del sprsml p nett om forskene vi har hatt s langt og medisinene vi har brukt, og i kveld skal vi faktisk p et seminar i regi av dem p Litteraturhuset i Oslo. I morgen har vi ftt time til en personlig konsultasjon med doktor Olga Zaytseff, s da fr vi se hva hun tenker om vr vei videre. Klinikken har de siste rene hjulpet flere hundre norske kvinner og par til bli foreldre, gjennom ivf, icsi og eggdonasjon, og vi kjenner selv noen som etter en lang og kronglete vei fikk det til nettopp ved denne klinikken og i dag har en frisk og fin snn. Jeg er superspent p hva som kommer ut av i dag og i morgen, og kommer til fortelle p bloggen hvordan det gr.

S vil jeg nok en gang minne om den nye gruppa jeg har opprettet p Facebook, der alle som p en eller annen mte interesserer seg for ufrivillig barnlshet er velkomne til vre med. Det er allerede over 30 damer som har joinet og det er s fint se at mange vil dele sine historier, hjelpe hverandre med sine erfaringer og heie p sine medsstre i samme bt. Bli med og/eller tips noen du kjenner til bli med!

Gruppa finner du her:https://www.facebook.com/groups/362443537493008/

Ha en fin uke��

DU ER S MYE MER

Okei, her er et helt gratis tips: Om du er litt deppa og trist, og fler at alt er leit og at du er udugelig, finn en unnskyldning til holde en fest! Jeg lover at det hjelper.

De siste mnedene har jeg serist lurt p om jeg er bipolar. Det ene yeblikket kan jeg vre oppstemt og optimistisk, fle at det meste gr p skinner og at jeg nrmest kan f til hva jeg vil. Jeg tolker alt i beste mening og ser hver lille tilfeldige hendelse eller mte i et positivt, nrmest rosenrdt lys. S, som lyn fra klar himmel, slr det om. Alt - alts ALT - ser plutselig svart ut. Jeg ser meg ikke kapabel til gjre noe som helst. De enkleste oppgaver fles uoverkommelige og de minste bagateller fles som katastrofer. Mitt eget speilbilde, bde det ytre og det indre, skremmer livskiten ut av meg. Livet fles vanskelig - nrmest umulig - leve.

I et forsk p bryte disse mnstrene, bestemte jeg meg midt i en snn mrk periode, for invitere til fest! Bursdagen min nrmet seg, og jeg som ofte har hatt store fester, hadde ingen planer. Ikke det at 36 er et rundt - eller for den saks skyld spesielt gledelig - tall. Men jeg visste at bursdagsentusiasten i meg muligens ville bli enda mer deprimert om dagen kom og jeg satt her uten s mye som litt halloi. I en spagat mellom tiltakslshet og frykten for synke enda dypere ned i et mrkt hull, bestemte jeg meg for invitere de aller nrmeste til en liten hagefest. Maten stod den lokale sushirestauranten for og kaken var det Pascal som mekket, s det var minst mulig forberedelser for oss tenke p. Vi gjorde rent i huset dagen fr. Jonas klippet plenen og gjorde hagen klar, jeg fnet hret og lakkerte neglene. Og s tok vi imot de fineste vennene denne verden har by p, og hadde en helt nydelig kveld. Vet ikke om naboene er enige etter nattlig og utendrs allsang til Jahn Teigen og Sissel Kyrkjeb, men jeg koste meg i hvert fall glugg!

Jeg tror det er noe med samle de du har gode flelser for, rundt deg. De du er glad i, og som du vet er glad i deg. Vi mennesker er, enten vi liker det eller ikke, avhengige av bekreftelse. Bekreftelse p at vi er verdt noe, p at noen bryr seg om oss, p at vi er bra nok. Tffe perioder kan rokke ved denne flelsen av selvverd. De burde ikke det, for vr verdi er ikke knyttet til hva vi fr til, men hvem vi er. Likevel fles det snn. Uansett om det er issues p jobb, konflikt med venner, trbbel i familien, mislykkede prverrsforsk eller konomiske utfordringer, s har vi en tendens til la problemene vre pvirke vr egen definisjon av hvor mye vi er verdt. Og det er akkurat nr vi befinner oss i en snn dal at jeg tror det er viktig at vi fr en pminnelse om at vi er s mye mer enn vre til enhver tid kjipeste bekymringer.

vre omgitt av mennesker som tar en dag av sitt liv og gir det til deg. Skaffer barnevakt, kjper flybilletter, baker kaker, finner gaver som akkurat du vil bli glad for, skriver kort fra sitt hjerte til ditt, klemmer deg hardt og lenge. Som skryter av deg, trster deg og heier p deg. Som over et glass forteller deg om alt de selv gr og grubler p. Som deler sine hjertesukk med deg og for et yeblikk glemmer du dine egne bekymringer, fordi du m steppe opp som venn og stille opp med trst og (forsksvis) gode rd. Det minnet i hvert fall meg p at jeg ikke er summen av mine til enhver tid mest irriterende nederlag og bekymringer. Jeg bde er og har s mye mer. Og det var faktisk den aller beste gaven jeg kunne f!

DJEVELEN P SKULDEREN

Dette er det femte blogginnlegget jeg begynner p siden torsdag. De siste tre dagene har jeg brukt mye tid p prve skrive et innlegg som gir mening. Jeg har lovt meg selv (og de jeg i disse dager er i ferd med inng et samarbeid med) om publisere minst to blogginnlegg i uka. Det er nemlig lite som gjr meg s godt som skrive. f tankene ned p papiret, uansett om tankene er av den dype eller grunne sorten, har en terapeutisk effekt for meg. Dessuten er det konstruktivt forplikte seg til en viss hyppighet og rytme nr man har s frie tyler som det jeg har i min frilanstilvrelse. Men jo mer jeg har tenkt p at jeg m skrive, jo strre har skrivesperra vokst seg. Og jeg har forkastet den ene halvferdige posten etter den andre. rsakene til at ideene har havnet i den mentale spla har variert. Men det har ikke vrt ideene det har vrt noe galt med. Det har vrt meg.

cof

Frst tenkte jeg for eksempel at jeg skulle svare p noen av sprsmlene dere har sendt meg i sprsmlsrunden. Jeg har ftt inn masse gode sprsml, og for at jeg skal f svart skikkelig p dem, tror jeg det er best fordele dem ut over to eller tre innlegg. Men da jeg satte meg ned og begynte skrive et svar p sprsmlet hvilken stimuleringsprotokoll har du fulgt i dine tidligere forsk sa det stopp. Jeg orket rett og slett ikke skrive nok et innlegg om barnlshet. Misforst meg rett, jeg kommer til svare p sprsmlene deres og jeg kommer (nok dessverre) til skrive mye mer om veien videre i vr neverending story. Men jeg kjente p lysten til skrive om noe annet akkurat n. Variere litt, vre noe mer enn bare ufrivillig barnls. Snakke om noe annet enn ivf for en gangs skyld. Noe som ikke er s jvla trist, liksom.

S fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive om vekt, kropp og selvbilde. Denne dumme og altoverskyggende bekymringen min som forsterkes hver vr, og som fr meg til fle meg som verdens mest overfladiske og mislykkede menneske. Jeg har s mye p hjertet om akkurat denne tematikken, som jeg har samlet p flelser og erfaringer rundt siden jeg var 17 r gammel, men det sitter ganske langt inne for meg skrive om det. Litt fordi det er et s oppbrukt og ihjeldiskutert tema, men ogs fordi det skal s lite til fr man trkker noen p trne og beskyldes for trigge spiseforstyrrelser. Dessuten er ikke issues med vekt et akkurat muntert tema, det heller. Men jeg kommer til skrive om det, det m bare bli en annen gang.

Skulle jeg rett og slett bare dele en oppskrift? Jeg legger jo ut en del bilder av maten jeg lager p instagram, og da er det mange som spr om oppskrift. Men nei, jeg hadde ikke noe lyst til det heller. Jeg flte at det poste et bilde av ovnsbakte kyllinglr med stpoteter ikke akkurat fanget stemningen min i dag. Det fltes nesten litt bedragersk skulle motivere mine lesere til lage et fresht mltid nr jeg selv ikke orket by p annet enn brdskiver til middag i dag.

S la jeg merke til at det var 12. mai i dag. P dagen elleve r siden jeg bestemte meg for droppe en bursdagsfest med min da on-and-off-eks-kjreste til fordel for en jobbfest der jeg visste jeg kom til treffe Jonas. Det som ble starten p forholdet vrt. Den vren lrte jeg fryktelig mye om livet, kjrligheten og om meg selv. Nr jeg tenker tilbake p valgene jeg tok - jeg var jo tross alt bare 24 - blir jeg nesten litt stolt over hvor lur jeg var som prioriterte som jeg gjorde, haha. Men nei, jeg ville ikke skrive den historien i dag heller.

Alt jeg har kommet p skrive om de siste dagene, har jeg sltt fra meg. Den lille djevelen p skulderen min, hun som er beredt til benytte enhver anledning til trykke med ned og f meg til fle meg verdils, har ropt inn i ret mitt: Hva er poenget ditt? Hvorfor skal noen gidde lese dette? Hva vil du med det? Kan du ikke bare la vre? Det siste verden trenger er enda en selvsentrert blogger!

Ikke vet jeg om den har rett. Jeg klarer ikke bestemme meg for om den representerer ndvendig selvinnsikt eller om den bare en destruktiv dritt. Alt jeg vet er at den er der hele tiden. I blant klarer jeg stoppe kjeften p den, i blant fr den utfolde seg fritt. N vil jeg bare vre rlig og fortelle at den har ftt herje litt vel hardt med meg denne uka. Den har spist opp bde produktivitet og nattesvn. Men i dag bestemte jeg meg for at vi trenger en liten pause fra hverandre. Djevelen og jeg m ha litt tid hver for oss. S jeg har vrt p polet og kjpt noen flasker cremant, jeg har byttet ut de visne blomstene i vasene med friske og Jonas er s elskverdig og stvsuger mens jeg skriver dette rare innlegget. Snart kommer en av mine beste venner og hennes mann p besk, og vi skal tvinge vre bedre halvdeler til se p Eurovision-finale, med stemmeskjema, bobler i glasset og full pakke. That's how you write takk-og-farvel til djevelen p skulderen.

Heia Norge!

BLOGG, BURSDAG OG BAMSEKAKE

It's gonna be May! Og gudskjelov for det. Favorittmneden er rett rundt hjrnet. Som om ikke det var nok med 1. mai, himmelsprett, 17. mai og pinse i n og samme mned, s har jeg bursdag i mai ogs. Jeg har alltid vrt barnslig opptatt av bursdagen min. Som barn var jeg nok ikke alene om ha en egen tidsregning med utgangspunkt i egen fdselsdag. Alt som hadde med tid gjre ble mlt ut ifra hvor lenge fr eller etter bursdagen min det var. En gang inviterte jeg hele klassen i bursdagsselskap til meg uten at de hjemme hadde noen anelse om det. Plutselig ringte det p dra en ettermiddag midt i uka og der stod det en skokk med unger, med sine mdre som lurte p nr de skulle hentes igjen. Mens mormor (som jeg kaller mamma, fordi hun i praksis er mamma, men det er en helt annen historie, som m komme i sin helhet en annen gang) stod litt svar skyldig i dra, lp jeg inn p rommet mitt og kledde p meg feststasen. Tror ingen har skaffet en bursdagskake raskere enn det mormor gjorde den dagen. En svr bltkake formet som en brun bamse med rosa tversoverslyfe og tte lys p. Bursdagen min skulle egentlig feires noen dager senere, men jeg klarte ikke vente. Da mine 15 bursdagsgjester omsider hadde blitt hentet og roen senket seg over et hus fylt med gavepapir, plastemballasje, kakesmuler og kremsl, hstet jeg heldigvis mer latter enn kjeft for surprise-partyet jeg hadde holdt for meg selv.

Bursdagsentusiasten i meg tok en pause p fem r etter 30-rsdagen min som ble feiret med brask og bram. Det var i denne perioden vi begynte med ivf og plutselig handlet livet liksom bare om det. Det var ikke bare bursdagene mine som ble visket ut av kalenderen til fordel for sprytestart, siste dag med nesespray, uttak?, egglsning og ultralyd. Ogs 17. mai, sankthans, festivaler og andre festlige anledninger havnet i skyggen av behandling og forsk. I fjor feiret jeg imidlertid 35-rsdagen min med en superhyggelig hage- og hattefest i vrt da nye hjem her i Vollen. I r skal jeg ha p bunad og feire 17. mai skikkelig igjen for frste gang p fem r.

Jeg har det siste ret blitt mer bevisst p at det ikke er godt for noe sette hele livet p hold fordi vi prver lage barn. Misforst meg rett, jeg er ikke en av de som (til tidvis stor irritasjon) sier du m bare ikke tenke s mye p det til dem som sliter med bli gravide. For det, kjre deg som sier slikt og nok mener det godt, er UMULIG! Du kan ikke la vre tenke p det som betyr mest for deg. Men jeg vil sl et slag for multitaske litt, rett og slett. Tenk s mye du m p det hersens fertilitetshelvetet du sliter med, men gjr andre ting samtidig! For meg handler det om begrense tapet, gjre skaden minst mulig. S lenge du sliter med bli gravid, gr du jo glipp av vre mamma. Det tapet er liksom bankers. Du trenger ikke g glipp av ha bursdag, sosialisering, feire 17. mai og ha det hyggelig ogs. Jeg vet at det i blant er vanskelig tenke slik, men tror det er lurt prve.

Etter at jeg ba dere sprre meg om det dere lurer p i forrige innlegg, har jeg ftt mange gode sprsml som jeg jobber med lage en egen bloggpost om. Den skal jeg prve f ut i lpet av uka. Dere er s elskverdige og ber meg skrive oftere, fremover lover jeg gjre det ogs. MEN! Dere finner ikke meg og mine blogginnlegg p kk.no fremover! De av dere som pleier finne veien inn til meg via kk.no har kanskje allerede merket at bloggkarusellen til KK har forsvunnet n. De legger nemlig i disse dager om nettsidene sine, noe som blant annet betyr at bloggene som hittil har hatt kk.no som et utstillingsvindu, ikke er finne der lenger. Jeg regner med de kommer opp med en ny lsning p det etterhvert, men det er sannsynlig at jeg (eller min blogg, da) flytter til en annen portal. Siden jeg er i samtaler om dette og forelpig ikke har signert noe, skal jeg ikke buse ut med hvor enn. Det viktige er uansett at enn s lenge er det p minalunde.no og min instagram-profil at nye poster og oppdateringer fra meg popper opp.

N skal jeg, med skrekkblandet fryd, til fertilitetsklinikken for frste gang p et r. Hva jeg skal der, kommer i neste innlegg. Wish me luck!

FYR LS!

Kjre gode, trofaste, interesserte, engasjerte og rause lesere!

Dere gjr meg s glad hver eneste dag, med deres kommentarer, eposter, sprsml, tips og heiarop. Jeg setter enormt pris p at dere tar dere tid til gi tilbakemeldinger, og jeg er takknemlig for f vite at min blogg er til hjelp eller glede. Heldigvis kommer det ganske mange meldinger fra dere, bde her og der. Det tror jeg er tegn p at det er altfor f som forteller pent om ufrivillig barnlshet og at det er mange der ute som har tanker og sprsml de har lyst til lufte. Og s hper jeg det ogs er et tegn p at dere har tillit til meg, selvflgelig :)

Dessverre er det vanskelig for meg svare p alt dere sender meg, og jeg fr spesielt drlig samvittighet nr dere spr om noe og ikke fr svar. S jeg tenkte vre en skikkelig klisjblogger og kjre en sprsmlsrunde! Send meg sprsml, store eller sm! Det beste er om dere bruker kommentarfeltet under dette innlegget, men epost (mina@lunde.info) gr ogs bra. Har du allerede stilt meg sprsml og ikke ftt svar? Spr igjen, s skal jeg love fange det opp denne gangen. Ingen sprsml er for dumme, jeg er bare happy for kunne bidra med det jeg kan. Svarene kommer i en egen bloggpost. Det er ogs absolutt lov foresl tema for fremtidige innlegg.

Gleder meg til hre fra akkurat deg!❤

 

APATI, KIKKING OG ANSIKTSRULL

I flere mneder har jeg hatt ambisjoner om oppdatere denne bloggen oftere. Det gr ikke en eneste dag uten at jeg tenker at jeg burde skrive. Jeg er s heldig at den innvendingen som gr mest igjen fra dere som leser bloggen er at jeg skriver for sjeldent. Likevel er det noe som holder meg tilbake. Jeg fler liksom ikke at jeg har noe av interesse melde. Hvor mange ganger skal jeg skrive om de samme tingene? Men s har jeg dager hvor jeg tenker at det er s mye jeg tenker p og bekymrer meg for og ler av og hisser meg opp over som sikkert er befriende for andre lese. Jeg savner jo selv lese fra likesinnede. Egentlig har jo masse p hjertet. Hjertet er faktisk helt proppfullt av ting som vil ned p papiret. Eller macen.

Foto: Ina Damli/Stella

Jeg vet jo s godt at den apatien jeg tidvis fler s sterkt p, den som rett som det er grenser til selvforakt og depresjon, har n eneste kur: skape noe. produsere. skrive. I stedet blir jeg sittende og scrolle p insta og se tomt p alle de fire hundre og tti bildene about last night og de sekstifire som synes baby it's cold outside. Jeg bruker verdifull tid p glo p alle disse menneskene som er ambassadrer for ditt og datt. Disse folkene som for all del ikke reklamerer, men er diplomater ute p viktige oppdrag. De skal ha deg til kjpe en sveitsisk metallrull som du kan trille hardt over fjeset ditt til det blir rdt og s skal de ha deg til vaske huset ditt med kologisk spe. Alt dette skal du gjre ifrt en slags lang morgenkpe med hette i kashmir av elendig kvalitet til flere tusen kroner. Barnet ditt skal ogs vaskes med kologisk spe og kles i svinedyr drlig kashmir.

Jeg bruker s mye tid p se p andres fjas p sosiale medier at jeg blir flau. Dagene gr, tiden flyr og livet skjer, mens jeg titter inn i en skjerm. Det har jeg tenkt gjre noe med. Jeg vet ikke helt hva, men noe drastisk m skje. Jeg trenger faktisk ikke g rundt og vite at Anniken Jrgensen har flyttet inn med venninna si. Eller at Emili Sindlev hadde med seg moren sin til New York Fashion Week. Mitt liv blir ikke rikere av at jeg flger med p livet til (de for all del kule og morsomme) bad taste kidsa i kretsen rundt Cezinando og Astrid S. Det jeg faktisk trenger er vite er hvordan jeg selv egentlig har det. Hva jeg trenger i livet mitt og hvordan jeg kan skaffe det. Jeg trenger vite behovene til mine nre og kjre. Livet mitt blir rikere av at de jeg bryr meg om har det bra, at jeg selv er happy og at vi har glede av hverandre. Istedenfor sitte og glo p fremmede leve sitt liv, m jeg leve mitt.

Det er er skikkelig 2008 reflektere skriftlig over tiden vi bruker p sosiale medier, men snn er n engang livet mitt (og kanskje ditt?) at det kikke inn i andres hus og liv er den desidert strste tidstyven. Som mine favorittfruer i Real Housewives of Beverly Hills sier, it is what it is. S mitt ml denne vren - frste vrmneden er jo mars og den starter om bare to dager, hurra! - er leve litt mer selv.

VINTER, VR OG VIXEN

Var ikke januar ekstra lang i r? Nr jeg tenker meg om, er den det hvert r. Men n er det bare litt over tre uker til mars og det er nesten litt sjukt tenke p. Jeg gleder meg veldig til vren, kjenner jeg. Har flt meg litt isolert denne vinteren. Tror p en mte at det er frst n at det har gtt opp for meg at det er en viss forskjell mellom bo i byen og her ute. Ikke minst er det en ganske annen tilvrelse jobbe for seg selv kontra det vre ansatt et sted. Bor du i byen og jobber et sted tte til fire, vil du bde se og snakke med folk hver eneste dag, enten du vil eller ikke. Jeg merker godt at begge deler har falt bort fra livet mitt n, og selv om jeg setter stor pris p bde friheten og roen det gir leve som jeg gjr n, hender det at det blir akkurat en liten anelse for stille. Srlig etter en vinter der jeg har vrt s mye drlig og i flere uker sengeliggende etter en operasjon, har det vrt rimelig tyst. Likevel setter jeg for mye pris p de vakre omgivelsene, nrheten til vannet og det deilige huset vrt til at jeg kan si jeg savner bo i byen.

Tyst var det derimot ikke p Vixen Awards p sndag. Eller Vixen INFLUENCER Awards som det heter. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det ordet, synes det har en litt ekkel klang. Hva er det jeg liksom pvirker med? Kanskje er ordet faktisk representativt for det norske bloggmarkedet, der de fleste bruker mye av sin synlighet til pvirke folk til bli mer som dem selv ved kjpe forskjellige ting. Uansett, arrangementet var litt av et skue. Blytung sminke, st parfyme, knivete stemning og flakkende blikk fylte Grand til randen. Det kan ogs virke som at det er en slags omvendt korrelasjon mellom vennlighet og lesertall: Jo flere followers p insta, jo surere fjes. Haha, det er sikkert unntak fra den regelen alts. Uansett, tilstelningen var ikke helt min kopp med te, men det var moro vre der med to venner (Morten og Anders) og ta imot pris for en tredje venn (Lisa) og hennes kollega som ikke var der. Jeg ble ogs kledd opp av selveste Pia Tjelta, som i seg selv var grunn god nok til g.

Tusvik & Tnne fikk prisen for rets Gullpenn.

Jeg hadde ikke hrt om s mange av de som ble nevnt og hedret, men jeg syntes Helsesista og Kristin Gjelsvik hadde fine takketaler. Det er ikke s altfor mange (kjente) norske bloggere som retter blikket utover egen contour-sminkede nese, s nr noen gjr det, legges det merke til. Og det synes jeg er bra!

N om dagen jobber jeg hardt med motivasjonen til g p en ny runde med ivf. Det har gtt godt og vel en mned siden operasjonen og vi skulle vel strengt tatt kunne sette i gang nr som helst n. Jo fr, jo heller egentlig. Bde fordi det visstnok er strre sjanse for bli gravid rett etter et snt inngrep og fordi jeg, ehm, har fylt 35 og fler at den allerede elendige fruktbarheten er i fritt fall.

Apropos fruktbarhet, kom over denne lekre saken da jeg nettshoppet litt her om dagen. Lurer serist p om jeg hadde klart beherske meg om jeg s noen vandre rundt i denne en sommerdag. Typ rett etter et mislykket eller avbrutt forsk. Haha, da hadde jeg blitt olm!

Hper februar behandler dere godt❤

HEIA 2018!

Plutselig er det jammen her, det herrens r 2018. Og velkomment skal det vre!

Etter en litt mrk hst med mye knall og fall, m jeg faktisk si at 2017 tok seg ganske fint opp p slutten der. For det er jo faktisk ofte litt snn, at nr n dr lukkes, pnes en annen. It's always darkest before the dawn. Ting ordner seg jo som regel til slutt. Jeg er ikke av typen som tror p snne svevende, optimistiske greier som at universet srger for noen form for balanse, alts. Jeg tror bare at vi mennesker vil vrt eget beste s sterkt, at vi tar de valgene som er riktige for oss selv. Vi srger for den balansen selv. Vi kvitter oss med det - og de - som ikke er bra for oss, og tomrommet som etterlates, fyller vi med ting og mennesker som gjr oss godt.

Men nr livet byr p utfordringer, er det lett havne i et selvmedlidende hjrne der alt bare ser trist og leit ut. For meg ble det litt snn i hst, da jeg plutselig s meg tvunget til ta noen smertefulle oppgjr. Det var beinhardt, og p et tidspunkt gjorde det ekstremt vondt. For brudd er jo vonde greier, selv nr det ikke er romantiske forhold som tar slutt og selv nr den du bryter med er en snik og en pipelort. Vondt er det uansett. S da det stod p som verst, kastet dramatikken en s stor skygge over tilvrelsen, at jeg rett og slett syntes ordentlig synd p meg selv. Hvor mye er det egentlig meningen at jeg skal tle, spurte jeg meg selv retorisk og selvmedlidende. For et drittr dette har vrt, tenkte jeg. Men p et tidspunkt mtte plasteret, i hvert fall det som var igjen av det, dras av fort og gli. Og da det var gjort, s jeg alt mye klarere. S grusomt hadde da virkelig ikke 2017 vrt.

For 2017 var ikke bare et r som bd p skuffelser og sorg. Det var ogs ret da jeg tegnet bloggkontrakt med KK, fikk hundre tusen kroner i stipend av Fritt Ord til skrive min debutbok og ble fast spaltist i Aftenposten. Ikke fr ret var omme ble jeg sannelig ogs semifinalist til Vixen Influencer Awards (jeg hper dere fortsetter stemme her!!❤️)

2017 var ogs ret da vi kom p plass i vrt deilige hjem i Vollen og ret da vi reiste p tidenes ferietur gjennom Europa. Ikke minst er 2017 et r jeg kommer til huske for noen eksepsjonelt gode stunder med bde nye og gamle venner.

Anyway, n er det gamle tilbakelagt og vi er godt i gang med det nye. Og med en litt heftig start, fr jeg vel si, med endometriose- og adenomyoseoperasjon allerede 2. nyttrsdag. Fyttikatta s vondt! Jeg har kommet hjem fra sykehuset n, men er rimelig pleietrengende her jeg stort sett ligger i sengen, eller i sofaen om jeg har noen gode timer. Det frste jeg husker fra jeg vknet etter operasjonen var at legen meget fornyd kunne meddele at operasjonen hadde gtt veldig bra, og at det, hvis alt gikk som han hpet, bare ville vre skikkelig vondt i tre mneder til. S blir det bra! Hahaha! Jeg elsker denne legen. Det er han jeg har skrevet om tidligere. Liker s godt at han er helt rlig, pynter liksom ikke p det. Men jeg er fornyd jeg, s lenge vi faktisk kan se en ende p dette smertehelvetet. Forhpentligvis m vi ikke vente i hele tre mneder fr vi gr ls p et nytt forsk, men det regner jeg med at jeg fr vite mer om nr jeg prater med ham over helgen.

Akkurat n gr det i smertestillende og mye svn, og litt surfing og tv-serier nr jeg klarer holde meg vken. Heldigvis er jeg min egen sjef og slipper ha drlig samvittighet for at jeg ikke er p jobb. Glemmer aldri venninnen min som hadde hatt en tilsvarende operasjon og fikk beskjed om at hun kunne g p jobb dagen etter. Du skal f sykemelding for i dag, men synes ikke vi kan kalle deg syk i morgen, hadde legen sagt. Hun besvimte p trikken p vei til jobb. Visst skal vi ikke definere sykdom s bredt at det gr utover velferdsstaten. Men akkurat i disse dager, nr en av vre toppolitikere er sykemeldt p tredje uka fordi han har oppfrt seg upassende mot kvinner, er det litt festlig tenke p alle de kvinnene som paralysert av smerter gr p jobb hver eneste dag, fordi vi ikke skal vre s lsslupne med sykemeldinger i dette landet.

Et godt nytt r og en god ny uke nskes dere alle som n!❤️

 

VR JUL

Ja, hvordan gr det med dere i julebobla? Her tror jeg endelig at jeg har klart spise meg mett p ribbe, etter ha sneket til meg rause porsjoner av den fettete herligheten til bde frokost, lunsj, nattmat og mellommltider. Mtte bruke spe for f av meg gifteringen i morges, og enda gjenstr pinnekjttmltidet jeg skal forsyne meg grovt av i kveld.

Vi har, som hvert r etter at vi ble kjrester, feiret jul hos mine svigerforeldre i Grenland. Det er ordentlig koselig og jeg er heldig som har svigerforeldre jeg er s glad i og komfortabel med. Ikke minst er julematen i dette huset i en klasse for seg selv, s jeg lever gladelig med at buksene sitter litt trangere i noen uker.

Jeg vet ikke om jeg er alene om ha det snn, men for meg er julen blitt en tid der jeg tenker ekstra mye p den forbaskede unskede barnlsheten. Kanskje ikke s rart nr barn, naturligvis, er i fokus gjennom hele hytiden. Jeg tror jeg er over gjennomsnittet glad i barn, srlig barn jeg kjenner og som str meg nr, s det blir en veldig delt flelse: P den ene siden elsker jeg henge med barna, dille og dulle og leke med dem, se hvor store de har blitt siden sist og nrmest bli rrt til trer nr de roper navnet mitt eller gir meg en god klem. Samtidig, kjenner jeg s ekstra sterkt p at jeg ikke har en liten morotass som kaller meg for mamma. Jeg blir s bunnlst trist og lengselsfull av den altoppslukende flelsen av mangle noe, noe jeg jo ikke aner om jeg noensinne vil f engang. feire jul har de siste rene - i tillegg til vre genuint koselig - fltes litt som vre en tilskuer. En tilskuer som hvert r de siste fire rene har tenkt at neste r skal vi ut p banen, at neste r skal bli vrt r. Men s kommer neste jul, og vi er fortsatt der vi var.

Ikke vet jeg om det er mulig f denne flelsen til forsvinne fr vi eventuelt lykkes med f et barn i hus. Men jeg har tenkt prve. Jeg tror det er p tide lage noen egne juletradisjoner, der vi fokuserer p det vi har og ikke det vi mangler. At vi hygger oss med resten av familien p julaften, med all kos det innebrer spise god mat, pen gaver og henge med bde store og sm familiemedlemmer, men at vi bestemmer oss for at 1. juledag feirer vi tre: Jonas, Pepsi og jeg. Spare noen av gavene vre til hverandre til da, lage deilig mat, drikke vin og se en julefilm eller to. Jeg tror det er en skikkelig god id.

Nr man har et uoppfylt nske om bli foreldre, tror jeg det er ekstra viktig styrke flelsen av det vre en kjernefamilie. En kjernefamilie bestende av to som elsker hverandre, eller som i vrt tilfelle med Pepsi, tre som betyr alt for hverandre. For nr folk fr barn - enten om det er par i familien eller par i omgangskretsen - blir de sm naturlige sentrum. Som ufrivillig barnlse som sosialiserer med smbarnsfamilier, tror jeg det derfor er lett fle at man selv mangler et sentrum. Den flelsen m bort, tror jeg. Finn deres sentrum, og pass godt p dyrke og elske det. Vr rak i ryggen, og vern om det dere har sammen. Ikke la det dere mangler vre det som definerer dere. Det er mitt lille julerd!❤️

N skal det pyntes og jles, fr det blir pinnekjtt og akevitt i herlig og folksomt selskap. Fortsatt gledelig jul, alle!

JEG ER SEMIFINALIST!

Tenk at jeg faktisk skulle gjre alvor av dagdrmmen om starte en blogg. Tenk at jeg skulle f meg selv til skrive om helt andre ting enn hard news, som er det jeg mer eller mindre har beskjeftiget meg med de siste ti rene. Tenk at jeg skulle vge skrive om noe s nrt, vondt og sensitivt som ufrivillig barnlshet. Tenk at det skulle vise seg at det fantes mennesker der ute som gadd lese mine skriblerier. Og tenk at disse menneskene skulle vre s fine og bra, at tilbakemeldingene fra nettopp dem skulle bli det som lyste opp en hst der ufrivillig barnlshet og fltes som mitt minste problem.

Kjre lesere, tusen takk for at dere har nominert meg som rets sterke mening 2017 i Vixen Influencer Awards. Jeg er, tro det eller ei, en av ti semifinalister! Ti skal, basert p lesernes stemmer, bli til fem finalister. Til alt overml er det faktisk lov stemme p sin favoritt n gang hver 12. time, og det kan man gjre frem til 15. januar. Juryen velger til slutt en vinner i hver kategori, og prisen deles ut p nyret.

Jeg hper dere har lyst til g inn og stemme her:http://vixen.no/2017/12/15/dette-er-semifinalistene-i-vixen-influencer-awards-2017/��❤️

Ellers har jeg ogs ftt potensielle gladnyheter fra sykehuset, for det kan se ut som de muligens klarer skvise meg inn for operasjon allerede frste uken i januar. Selv tviler jeg ganske sterkt p at operasjonen vil gjre det s mye lettere bli svanger, all den tid min endometriose for det meste sitter andre steder enn i livmoren, men jeg har et sterkt hp om at den vil hjelpe p smertene. S fr vi se, da. Det strste nsket for 2018 er jo at smerter byttes ut med en baby, selv om det hres ut som en utopi. Men det er alltids lov til drmme.

I kveld er det tid for vr rlige juletaco, en tradisjon som bare er ett r gammel. I fjor hadde vi nemlig invitert middagsgjester like fr jul, og snakket i forkant om hva vi skulle servere. Julematen alle stapper i seg fra november og ut ret er nydelig, men s tett opp mot jul har nok de fleste ftt i seg noen runder av bde ribbe og pinnekjtt. Mye fett, mye kjtt og mye carbs. Det eneste grnne man finner p matbordene de siste ukene i ret, er treet det er bilde av p etiketten p den mest vanlige akevittflasken. Vi tenkte derfor at det kunne vre deilig med et avbrekk, og drusa rett og slett p med et skikkelig tacomltid! Langtidsstekt entrecte marinert i hvitlk, spisskummen, paprika, olivenolje, chili og korianderfr. Pico de gallo, ananas- og mangosalsa og guacamole. Frisk salat, lime i lange baner, jalapeos og crme frache. Julel ble byttet ut med Corona og snapsglassene ble fylt med Jose Cuervo istedenfor Gilde Juleaquavit. Bde vertskap og gjester syntes mltidet var s kjrkomment at vi bestemte oss for gjre det til en tradisjon.

I r har vi i tillegg besk av min britiske kusine, noe som er ordentlig hyggelig, siden vi alltid feiret jul sammen da vi var sm. Annethvert r i London og Numedal. S jeg gleder meg litt ekstra til i kveld. Vi ser ikke helt ut som p dette bildet fra 1991 lenger, men jeg holder like hardt rundt henne n som jeg gjorde da.

Hper frjulstiden er snill med dere gode, greie lesere❤️

JULEKLISS, JULEANGST OG JULETRE

Jeg har alltid vrt glad i jula. Srlig de siste ti rene, alts etter at jeg mtte Jonas, har jeg elsket desember og alt den byr p av klissete greier: Julefilmene, hendene etter klementinskrelling, glggrestene p kjkkenbenken og julepopmusikk p radioen. Jeg har jo bde hrt og lest om de som opplever jula som ekstra vanskelig, men aldri forsttt helt hvordan en s hyggelig tid kan f noe som helst til fles verre. Selvflgelig har jeg hatt bde respekt og forstelse for at for eksempel spiseforstyrrelser, en vond oppvekst eller kjrlighetssorg er bde nedbrytende og vanskelig bre, men jeg har alltid tenkt at denne lune tiden m da bare legge et litt trstende filter over den tunge tilvrelsen. S kom hsten 2017 og sa hold my beer.

Denne hsten bd, som tidligere nevnt, p mye kjipt. P alle fronter. En stund der, fltes det som alt og alle sviktet p en og samme tid. Da de frste julesangene kom i bakgrunnen p tv-reklamene i mnedskiftet oktober/november, fikk jeg en flelsesmessig reaksjon som sikkert er det folk kaller angst. Plutselig fltes det som det minste tegn p jul skulle bli drpen som fikk mkkabegeret til renne over. Jeg som tidligere r ikke har kunnet vente med pynte til jul og hre p julealbumet til Michael Bubl (jada, hahaha), hadde n lyst til snu og lpe tilbake innover i 2017 s fort at jula ikke kunne ta meg igjen. Da kjente jeg virkelig p hvordan tanken p jula kan vre vond og vanskelig. Kontrasten mellom hvordan det ideelt sett skulle vre, og hvordan det faktisk var, ble s stor at jeg ikke trodde jeg kunne bre det. Ingenting var p stell og jeg gledet meg ikke til noe som helst. Tvert imot kunne jeg komme p en hel masse jeg gruet meg til. Ting jeg aldri fr hadde sett p som noe vanskelig, som for eksempel julegaveshopping eller bilder av luciabarn p Instagram, fikk meg nesten til kaldsvette.

Vanligvis har Jonas et mildt sagt avslappet forhold til denne hytiden. Det vil si at han synes det er hyggelig med et julebord eller to, setter pris p ribbe og akevitt p julaften og pinnekjtt og akevitt andre dag, og gr til nd gr med p se Love Actually med meg en gang i lpet av desember. Men der stopper det. Men i r, da han merket fravret av min sedvanlige entusiasme, tror jeg han skjnte at ting ikke var helt som de skulle vre. For plutselig en dag i november, kom han hjem med et juletre! Vi har aldri hatt vrt eget juletre fr, for vi har alltid vrt hos mine svigerforeldre fra lille julaften og da har det liksom vrt litt poenglst ha det hjemme i tillegg. Men det at Jonas, som selv ikke er noe opptatt av snt, hadde gtt til det skritt kjpe et nydelig (og fake, for det er det jeg alltid har sagt at jeg vil ha) juletre for muntre meg opp, gjorde meg s glad. Det gikk nok en gang opp for meg hvor vanvittig heldig jeg er.

Og jammen ble det ikke straks litt mindre angst og litt mer glede i heimen. Fr jeg visste ordet av det, satt jeg der og skrelte en klementin, mens jeg s p en drlig julefilm p Netflix. Jeg orker hre julesanger igjen og har opparbeidet motivasjon til kjpe de (heldigvis) f julegavene jeg har p listen.

I dag ringte de fra sykehuset og sa at de prver f meg inn til operasjon allerede frste uken i januar. Jeg krysser fingrene for at det skjer. Vi har ikke hatt noe forsk siden den skrekkelige runden i vr da ingen egg overlevde og jeg skrev blant annetdette innlegget. S snart srene etter operasjonen gror, skal vi i gang med nytt forsk. Kan ikke si jeg gleder meg, ikke er jeg spesielt optimistisk heller, men vi m jo se om operasjonen fjerner noe hinder for graviditet eller om den bare hjelper mot smertene. Uansett, tr jeg vre s freidig hpe p at 2018 blir bedre enn i r.

MEG G

Fr jeg begynte studere, jobbet jeg i underkant av ett r i salgsavdelingen i et av landets strste mediehus. Det var stort aldersspenn p de som jobbet der, men jeg med mine 20 r var blant de yngste. Jobben bestod i selge avisabonnement over telefonen, mot en lav fastlnn og en grei provisjon. Vi som var yngst, var der gjerne fordi vi trengte penger mens vi fant ut av hva vi skulle gjre med livene vre, men det var ogs godt voksne der som hadde telefonsalg som sin vanlige jobb. Og s var det et par mellomledere med ambisjoner innen salg og markedsfring. Det var disse som gikk rundt og ropte fraser som skulle motivere/irritere oss til ringe hjem til uskyldige folk og prakke p dem avisabonnement. Haha, ikke det stolteste yeblikket i karrieren, det der.

En kveld, etter en jobbmiddag med hele gjengen, kom jeg i prat med en av disse mannlige mellomlederne. Vi var en gjeng som hadde gtt videre ut p byen, og det ble l og skrl til langt p natt. Mellomlederen var en hyggelig og omgjengelig fyr sent i 20-rene, som jeg hadde en lreit tone med p jobb. Jeg var nok p ei litta snurr, for plutselig satt jeg der og la ut om min ulykkelige forelskelse i en kollega, som denne mellomlederen ogs var sjef for. Jeg hadde nemlig klart falle for en av de andre som jobbet der, en helt uaktuell greie fordi vi begge skulle flytte utenlands kort tid etter. Men vi hang litt sammen og jeg satte stor pris p det som var, selv om det ikke var stort. Anyway. Den kvelden var ikke han jeg crushet p med ut, det var derimot noen av de andre p min alder. Da utestedet stengte, ville mellomlederen ha oss med hjem til seg p nachspiel. Jeg husker ikke hvor mange vi var, bare at vi var en gjeng - bde gutter og jenter - som ikke var vonde be. I ettromsleiligheten p Oslo vest fikk vi mer drikke, og s husker jeg ikke mer.

Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg sovnet. Men jeg vknet, heldigvis pkledd, av at mellomlederen l og presset seg mot meg og prvde kysse meg. vkne til det svette ansiktet med sporadiske skjeggstubber som stakk meg i fjeset som nler er en opplevelse jeg aldri glemmer. Eimen av Galliano-shots og L’oreal Studioline river fremdeles i nesa, nr jeg tenker tilbake.

Det tok meg noen sekunder forst hvor jeg var og hvem han var, men da jeg skjnte det, lukket jeg ynene, snudde meg med ryggen til ham, gryntet litt og lot som jeg sov. Heldigvis ga han seg ganske raskt etter dette. Jeg l der urrlig med ynene pne i det som kjentes som flere timer, og ventet p at jeg var helt sikker p at han sov. S reiste jeg meg fra senga, fant jakken og skoene mine, og listet meg ut og hjem.

Jeg hadde s angst resten av den helgen at jeg nesten ikke orket g p jobb da mandagen kom. Jeg flte at det var jeg som hadde driti meg ut, og jeg var livredd for at han jeg likte skulle hre om dette. Jeg flte meg skitten og billig, forst det den som kan. Heldigvis var ikke mellomlederen der da jeg kom p jobb den mandagen, noe som gjorde meg roligere til sinns. Et par timer senere, satt jeg med endelig relativt lave skuldre og snakket med han jeg hadde crush p, da jeg plutselig s mellomlederen som var p vei bort til oss. Han gliste bredt og sa takk for sist, fr han lftet hnden opp og dinglet med det jeg til min store forskrekkelse s at var mine store gullreringer. Du savner kanskje disse, du? spurte han, og s skikkelig kry ut. Hvordan og hvorfor jeg hadde tatt dem av, ante jeg ikke. Men de var mine. Og der stod svinet og dinglet med dem rett foran ynene p han jeg ville imponere.

I ettertid er jeg glad for at han gjorde akkurat det. Jeg er glad for at han stod der foran fyren jeg likte og ga inntrykk av at jeg hadde tilbrakt helgen eller natten med ham. Da ble jeg nemlig s forbanna at jeg gikk til sjefen hans og fortalte om alt sammen. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det ellers. For jeg flte meg ekstremt dum, og var srlig flau over at jeg hadde lagt ut om kjrlighet- og flelseslivet mitt til mellomlederen. Mitt 20 r gamle hode hadde en eller annen idiotisk logikk som sa at jeg ved gjre det, hadde invitert mellomlederen inn i min private sfre. Nr jeg i tillegg hadde blitt med p nachspiel, s hadde jeg s til de grader meg selv takke, tenkte jeg.

Men sjefen min - som ogs var sjefen til mellomlederen - mente noe annet. Han takket for at jeg ville fortelle ham det og spurte om vi kunne prate mer dagen etter. Dagen etter kalte han meg inn til seg, og spurte om han kunne bruke navnet mitt nr han tok dette videre. Jeg sa frst nei, men da han forsikret meg om at jeg skulle f slippe jobbe med mellomlederen igjen, sa jeg at det var greit. At jeg sa ja til det, gjorde at flere jenter - som ogs hadde hatt ekle opplevelser med samme mellomleder - ogs turte la navnet sitt bli brukt. Jeg mener huske at han mtte g p dagen.

Da #metoo-kampanjen frst ndde Norge, ble jeg litt oppgitt over hvor det bar av sted. De frste historiene som kom handlet nemlig mer om klnete idioter enn om seksuell trakassering. Heldigvis endret dette seg og de siste ukene har flere blger av etterlengtede oppgjr skylt over den ene bransjen etter den andre. Drittsekker som har sttt for alt fra upassende kommentarer til regelrette voldtekter har skjelvet i buksene, mens de som har dekket over for dem, har mttet forklare seg. Det var noe skikkelig tilfredsstillende over se sportsredaktren i TV 2 st skolerett for Lisa Tnne i debattprogrammet Underhuset p TV 2 her for et par uker siden. Han har visst om overgrep i redaksjonen, men ikke gjort noe med det. Han er ikke den eneste: Gjennom denne kampanjen har vi hrt og lest s mange historier om dem som har sagt fra om overgrep, men ikke blitt lyttet til. Jeg har lest om damer som har kommet til sjefen sin og sagt at en kollega har krenket dem seksuelt, og ftt til svar at det sikkert ikke var uprovosert. Om unge vikarer som har sagt fra om upassende oppfrsel, for selv bli straffet gjennom ikke f forlenget sitt vikariat. Om sjefer som istedenfor sparke overgripere, sladrer til dem, slik at den som har meldt fra blir den tapende part.

Alle disse historiene har ftt meg til tenke tilbake p det jeg selv opplevde som 20-ring. Hadde jeg den gangen lest disse historiene, hadde jeg kanskje kviet meg mer for si noe til sjefen. I dag vet jeg at denne kampanjen nettopp gjr det enklere for oss si fra, bde fordi holdningene endres, men ogs fordi de frreste tr noe annet n som de vet de kan bli holdt ansvarlig for snu det blinde yet til. Men som 20-ring kan det hende at jeg ikke hadde forsttt det. Kanskje ville jeg blitt livredd for at det ville koste meg jobben si fra. Derfor hadde jeg lyst til dele min egen #metoo-historie. Den er sammenlignet med mange andre nrmest en solskinnshistorie regne, men den er ikke unik. For det finnes sjefer der ute som er p ditt lag nr det gjelder. Selvom mange begr unnlatelsessynder rett som det er, er det g mange som har evne til forst problemet og baller til gjre noe med det. Du m bare si fra.

LAMMELR OG DRLIG IMPULSKONTROLL

En deilig helg gr mot slutten og jeg er bde mett, uthvilt og happy. De som hater p Black Friday har ikke vrt p Sandvika Storsenter. Herrejesus for noen tilbud! Jeg dro dit for kjpe bursdagsgave til Jonas og endte opp med g fullstendig bananas med gaver til meg selv.

En genser fra Totme (den jeg har p meg p bildet) og et nydelig skjrt fra Isabel Marant som jeg hadde gtt og siklet p i hele hst var satt ned s masse at jeg mtte gni meg litt i ynene. Det skjer jo aldri at de fine plaggene kommer p salg, og i hvert fall ikke plagg du har nsket deg skikkelig. Men p fredag stoppet (u)lykken ikke der. I Ganni-butikken var et skjrt jeg har holdt p kjpe p nett satt ned og de hadde bare ett igjen - i min strrelse. Det er et tegn! Ja, det m det faktisk vre. Og s har jeg hatt s lyst p en knallrd genser, men ikke klart finne en som svarer til alle kravene mine: Den skulle vre litt baggy, men ikke s lang og ikke slaskete. Og den skulle vre av ull eller bomull, helst en miks. Og tror du ikke eksakt denne herligheten fra Samse hang der ensom og skinte, under 50%-skiltet? Da fikk det bare passere at den egentlig var to strrelser for stor, jeg tror faktisk den er finere nr den er for stor.

Der hadde jeg egentlig tenkt sette et skamfullt punktum, men s fikk jeg ye p en lang lysegr cardigan med knyting rundt livet, som s p en prikk ut som morgenkpen jeg har gtt og drmt om finne. S jeg gikk bort og kjente p den, og himmel og hav s mjuk! Hadde ikke noe valg da, hadde jeg? Den er av like deler ull og kashmir, dessuten gr en ikke s liten cut av overskuddet til de nepalske damene som har strikket den. Jeg mtte rett hjem og legge ut fem plagg p Tise fr jeg kunne starte prosessen med tilgi meg selv for ha s drlig impulskontroll.

Lrdag feiret vi Jonas sin bursdag, som egentlig er frst p mandag, med deilig (om jeg fr si det selv) middag, rdvin, kake og gaver. Han hadde nsket seg lammelr. Siden vi hadde frikl p tirsdag og ribbe p fredag, orket jeg ikke mer poteter, s jeg gikk for en persisk vri. Det ble langtidsstekt lammelr med safranris, karamelliserte berberis og urte-tzatziki. Jeg skal bli flinkere til ta bilder nr jeg lager mat og dele litt oppskrifter. Dette mltidet falt i hvert fall i smak hos bde soon-to-be-37-ringen og gullet.

Jeg hadde egentlig tenkt skrive en aldri s liten #metoo-historie i dag ogs, men da blir jeg sittende oppe til langt p natt og det kan jeg ikke. Jeg m vre opplagt til uken som blir av det travle slaget. Den fr komme i neste innlegg, forhpentligvis om bare et par dager. Fredag er jeg forresten hre p Fredagspanelet i stlandssendingen, kl 14-ish p P1. Jeg er en av rundt ti faste panelmedlemmer som p fredager bytter p sitte og synse om nyhetsuka som har gtt. Sist jeg var der, ble det mildt sagt frisk stemning i studio, da vi diskuterte avliving av hunden Bob. Er nok ikke s vanskelig gjette seg til hvilken side jeg stod p, haha.

Det er noen av dere snille fine lesere som spr hvordan det gr med meg og hvordan vi ligger an i babyprosjeket om dagen, men der kan jeg melde om at det er stille som i graven. Jeg venter fortsatt p operasjonsdato (endometriosen, alts) og fr den operasjonen, er det lite vi kan gjre. Jeg begynner bli ganske utlmodig, bde fordi jeg har s mye vondt og fordi jeg fr hetta av at tiden gr.

Og nr jeg frst er inne p fine og snille lesere: Tusen takk til dere som mener jeg fortjener vinne en pris i Vixen Influencer Awards!❤️Tviler p at jeg faktisk ender opp som en av de nominerte, og det skal vel godt gjres at en prverrfrue vinner en bloggpris, men jeg er ordentlig rrt og glad for hver eneste som har skrevet til meg og sagt at dere har nominert meg. Jeg turte ikke nevne det p bloggen fr fristen gikk ut, men jeg m innrmme at jeg spurte noen av venninnene mine om de ville nominere meg. Haha, s flaut!

Ha en knallstart p uka, da - og husk at det er under en mned til det begynner bli lysere!

NOVEMBER, DU NOVEMBER

Hsten 2017 skulle visst bli en for historiebkene. Hver i sr ville kanskje ikke de tingene som har skjedd denne hsten vippet meg av pinnen, men en stund ble summen litt mer enn jeg trodde jeg kunne takle. At en ulykke sjelden kommer alene er tydeligvis ikke bare noe de sier. Plutselig skulle visst alt skje p n gang. Noe dritt finne i hver leir, liksom. vre ufrivillig barnls har denne hsten nesten vrt mitt minste problem. Men n - serist N - m dette ret ha tmt seg for skit. Det fles snn, i hvert fall. For frste gang siden vr nydelige ferie p sensommeren, er jeg p ordentlig i vater og ved godt mot. De som har opplevd nedetid, for s komme seg ovenp igjen, vet nok hva jeg snakker om. Det er virkelig en god flelse. Det fles nesten fysisk. Som om noe inne i magen bekrefter at det som ikke dreper deg gjr deg sterkere heller ikke bare er noe de sier. En nrmest eksplosiv fornemmelse av vre klar for hva n enn det mtte vre, etter en tid der flelsen av det stikk motsatte har ligget som et slr over tilvrelsen. Sammen med det vkne en tirsdag morgen til synet av rosa soloppgang og rets frste sn, bak lingardinene jeg endelig hadde ftt opp etter ett r i dette huset, ble det en uslelig kombo som gjorde midten av november til en av rets hittil lyseste stunder.

Det er ikke meningen vre kryptisk. Jeg mener bare at ingen egentlig har glede av at jeg gr i detalj p alle rettene denne hsten har servert meg. Den har nok ogs servert dere ett og annet. Vi vet jo alle hvordan det er, ikke sant? Nr det baller p seg, og summen av utfordringer blir s stor og kjennes s urettferdig, at en god porsjon selvmedlidenhet ikke er til unng. Ikke srlig konstruktivt, men jeg tror man bare m gjennom det. Men s er det jo sjelden at livet serverer en rett som ikke ligner bestillingen i det hele tatt, ikke sant? Vi har jo skyld i det meste av det som kommer vr vei. Noen ganger litt, andre ganger mye. Ikke sykdommer og ulykker og slikt, selvflgelig. Men alt annet ubehag i livet kan jo ledes tilbake til oss selv p den ene eller andre mten. S det gjelder grte seg tom, sortere tankene, evaluere, ta noen valg og g videre med livet. Eller som minvenninnepleier si, #jobbep.

November er virkelig lys og fin i r. Masse sol og sn som legger seg, i hvert fall her ute i provinsen. Jeg var innom Oslo i gr, og rent vrmessig, var det bare sorgen. De siste rene har jeg gruet meg s til november. Om tre dager er det nemlig tre r siden et av de kjreste menneskene i livet mitt gikk bort, helt uventet og plutselig. Jeg savner Chalotte hver eneste dag hele ret, men november har pleid vre ekstra tung. I r gr det bittelitt bedre. Jeg tror det er fordi jeg har funnet en plass i meg, vi kan kalle det i hjertet mitt, der hun sitter og er med hele tiden. Jeg begynner kanskje akseptere at det er der hun kommer til vre fremover. Jeg har gjort en slags deal med livet: Fr var hun hos meg i blant, og da kunne jeg klemme henne og hre henne snakke. N kan jeg ikke klemme henne, og hun snakker bare nr jeg drmmer om henne, men til gjengjeld er hun hos meg hele tiden. Jeg kan leve med det.

Noe av det ypperste denne verden har hatt by p ?? (Foto: Erik Tranberg)

P Ekko i gr (for vrig mitt favorittprogram p radio, kl 9 p P2) snakket de nettopp om dette med venner. Spania, Mexico og Costa Rica er de landene der folk er mest inkluderende overfor utlendinger, og dermed der det er lettest f seg venner. Norge havner sammen med Sverige og Danmark nederst p listen. Vi nordmenn drasser p barndomsvenner gjennom hele livet, ble det sagt. Der er vi forskjellige fra de fleste andre. Amerikanere for eksempel flytter i strre grad fra der de har vokst opp, og treffer nye mennesker som blir deres venner i voksen alder. Jeg har tenkt en del p akkurat det i det siste. Chalotte er en barndomsvenn, det vil si tenringsvenn. Vi mttes og klaffet kontant da vi var 15-16 r gamle. Noen vennskap er annerledes enn andre. For meg som ikke har hatt en stor og sammensveiset familie, med dype rtter der jeg vokste opp, var venner p mange mter alt. For Chalotte var det p noen mter ikke helt ulikt. Vi kjente oss mye igjen i hverandre, og hun fikk meg til fle en trygghet og tilhrighet s genuin at fravret av familie med ett kjentes langt lettere bre.

Jeg tror mangelen p stramme familiebnd ogs gjr det lettere bryte ut av oppvekstmiljet og komme seg ut i verden. Chalotte og jeg har begge alltid hatt lopper i blodet, og vi kom oss ogs raskt ut av hjembyen for aldri flytte tilbake igjen. Jeg flyttet til London for studere, men hun var langt modigere enn meg. Og flinkere til forflge drmmene sine og lre en hel del p sin vei. Hennes eventyrlyst og pne sinn tok henne verden rundt og gjorde at hun, da hun ble borte, etterlot seg en tomhet i bde mange hjerter og mange land. Livet hennes ble derfor, om ikke langt, s utrolig rikt.

Ikke ha s mange faste mennesker i livet i oppveksten - alts en komplett pakke av mor, far, sster, bror, bestemor x 2 og bestefar x 2 - er til tider bde ensomt og smertefullt. Men det gir god trening i tilknytte seg nye mennesker og investere i relasjoner. Min erfaring er - og her er det selvflgelig mange unntak begge veier - at det ofte er de som ikke har hatt disse faste rammene, som jobber hardest for bygge gode og solide relasjoner gjennom livet. De fr nye venner, uavhengig av geografi og alder. Mitt inntrykk er imidlertid at de som vokser opp i en kjernefamilie, anstrenger seg mindre og drasser oftere p barndomsvenner gjennom livet. De trives med faste posisjoner og konstellasjoner, og deres plass i barndomsvennegjengen er en viktig del av identiteten deres.

Barndomsvenner kan by p bde noen av de steste kakene og de sureste eplene i livet. Jeg ler aldri s mye som jeg gjr med venner jeg har gtt gjennom de kleine tenrene sammen med. Det er en deilig flelse av tilhrighet i gamle vennskap, som bare flere tir med minner sammen kan fremkalle. Men barndomsvennegjenger kan ogs vre vanskelige leve i som voksen, fordi premissene ofte har blitt satt p et tidspunkt da hjernen mildt sagt tenkte og resonnerte annerledes. Som voksne omgs vi jo hverandre p helt andre mter enn det vi gjorde som barn. Men det er overraskende ofte snn at vennegjenger som har holdt sammen siden de var sm, forholder seg til hverandre som om verden har sttt stille. Srlig de som ikke har inngtt nevneverdig nre vennskap utenfor gjengen i voksen alder, kan i en alder av bde 30 og 40 r styre sine vennskap etter koder og normer som ikke er endret siden ungdomsskolen. De som derimot har ftt seg nye og nre venner i voksen alder, ser kanskje tydeligere at barndommens allianser og rangeringer nettopp hrer barndommen til, og at barndomsvenner ogs fortjener bli behandlet som voksne. Da kan nemlig barndomsvennskap vre noe av det fineste som fins. Det var snn det var med Chalotte.

Etter Ekko var ferdig, kom det en teaser for en ny radiodokumentar. Dette er historien om mislykkes og mtte forsone seg med ikke klare bli gravid. Hr "Aldri mamma" p P2 i kveld sa stemmen p radioen og jeg bare hrte meg selv si nehei takk! fr jeg skrudde av radioen. Den dokumentaren fr vente.

I gr kveld feiret vi i stedet at det har skjedd store og gode ting i jobben til Jonas denne uken. Jeg skal fortelle mer om dette senere, men for n nyer jeg meg med si at han endelig har lyktes med noe han har jobbet fryktelig hardt og lenge for. Jeg er s stolt (og fortsatt s mett) at jeg nesten sprekker. Jeg laget tidenes hjemmelagede tapas, om jeg fr si det selv. Entrecte med granateple- og honningsaus (som Jonas flamberte!��). Aspargesbnner med sitron- og hvitlksdressing. Brd og aioli. Ruccola- og fetasalat med basilikumolje og hvit balsamico. Tomatsalat med rdlk, babybasilikum, olivenolje og 12-rs lagret balsamico. Sitronmarinerte oliven. Og manchego. Spansk vin fikk vike plass for en flaske av vr italienske favoritt. Nei, n skal jeg gi meg fr jeg blir sulten igjen! I kveld skal vi p frjulsfest til et vennepar vi er veldig glad i og har det skikkelig hyggelig sammen med. Jeg gleder meg snn til det!

God helg!❤️

PS. Glemte forresten fortelle at jeg ble intervjuet av Dagsrevyen her for et par uker siden. Innslaget handlet om den dramatiske kningen i barnlshet blant nordmenn og kan ses her(starter ca 15.50 ut i klippet).

DRITTHST, LEVEREGLER OG KRISESTEMNING

Noen ganger byr livet p blgedaler som er s uforutsette og dype at jeg for et yeblikk eller to mister fotfestet helt. I det frie fallet, der jeg verken ser bunnen eller aner om jeg kommer til lande p beina, lengter jeg tilbake til tilvrelsen slik den var, fr grunnen under fttene plutselig forsvant. Visst var sekken tung, skoene vonde og magen tom fr fallet, men jeg stod i det minste p beina og kunne selv velge hvilken retning de skulle ta meg. N tenker jeg at det der var jo en dans p roser! Samtidig, vet jeg nok innerst inne at jeg fr eller siden mtte gjennomfre et slikt hopp. Terrenget der nede er mye bedre g p, luften er bedre puste. Der jeg var fr fallet var ikke et blivende sted. Jeg ser det n. Men var det opp til meg, ville jeg i det minste ventet med hoppe til sekken var lettere og fttene mindre sre. Til kroppen hadde ftt nring og jeg var klar for et kontrollert fall. Men det var ikke opp til meg, og n str jeg her nede. P beina, tror jeg.

Jeg er vanligvis ikke s begeistret for selvhjelpssjangeren, men nr det blser i overkant friskt rundt rene og det blir krisestemning i sjela, blir jeg mer mottagelig for all slags hjelp. Rart med det. Da kan noen velvalgte ord utrette de mest mirakulse ting, som f meg til lfte blikket og tenke p ting som er viktigere. Noen ganger lar vi bde relasjoner og posisjoner spille uforholdsmessig store og sentrale roller i livene vre. For det kan vre helt nydelig ha noe og noen som betyr mye. Men om noe av dette glipper for oss - om vi mister dem, delegger dem eller de skuffer oss - kan det p nrt hold oppleves som verdens undergang. Da kan det lfte blikket gi oss perspektivet som trengs for puste med magen og zoome ut.

Tim Minchin er en australsk komiker og artist som jeg kom over gjennom en venn som har studert i Australia. Det var et eller annet med denne talen han holdt for avgangsklassen p sitt gamle universitet, University of Western Australia i 2013, som appellerte til meg. Ni leveregler for et best mulig liv, intet mindre. Men som han selv sier i introduksjonen, kommer de som er i salen (eller ser videoen her) til glemme alt innen en uke. Derfor har jeg tatt meg den frihet oversette punktene, i hp om at de er til glede og inspirasjon for flere enn meg.


1. DU TRENGER IKKE HA EN DRM

Folk snakker mye om drmmene sine. Greit nok, om du har et eller annet du alltid har drmt om, i hjertet ditt, g for det. Det er tross alt tiden din du skal bruke til flge drmmen. Og er det en stor nok drm, vil det ta mesteparten av livet oppn den. S innen du lykkes, og det gr opp for deg hvor meningsls denne drmmen din egentlig var, er du snart dd.

Selv har jeg aldri hatt en av disse store drmmene. Derfor er jeg stor tilhenger av kortsiktige ml. Vr mikro-ambisis. Jobb med stolthet mot hva enn det er som er rett foran nesa di. Om du fokuserer p noe som er for langt framme, gr du glipp av alt det fine som glitrer og blinker i yekroken og periferien.

2. IKKE JAKT P LYKKEN

Lykke er som orgasme: Hvis du tenker for mye p den, blir den borte. Hold deg travel og prv gjre andre lykkelig, s skal du ikke se bort i fra at noe drypper p deg ogs. Det er ikke meningen at vi skal vre tilfredse hele tiden. De tilfredseAustralopithecus Afarensis dde for eksempel ut fr de fikk viderefrt genene sine.

3. HUSK: ALT ER BARE FLAKS

Du er heldig som er her. Du var usannsynlig heldig som ble fdt, og ekstremt heldig som ble oppfostret i en god familie som hjalp og motiverte deg til komme dit du er i dag. Eller, om du ble fdt inn i en grusom familie, var det uheldig og jeg fler med deg.. men du har fortsatt vrt heldig: Du er nemlig laget av en slik type DNA som har gitt deg et sinn som - selv nr det er plassert i et forferdelig oppvekstmilj - har tatt gode avgjrelser og endt opp der du er. Gratulerer med det, men du har vrt heldig. Det er ikke du som har skapt den biten av deg som har tatt resten av deg i nakkeskinnet. Du har ikke skapt nakkeskinnet heller, nr jeg tenker meg om.

forst at du egentlig ikke kan ta kred for egen suksess, og heller ikke klandre andre for deres nederlag, gjr deg bde ydmyk og mer empatisk. For empati er intuitivt, men det er g noe du kan jobbe med intellektuelt.

4. TREN!

Beklager til dere som vrenger trynet nr dere ser mosjonister (jeg gjr det samme, red. anm.) i trafikken, men dere tar feil og de har rett. Trener du, fr du mer av den gode svnen og mindre av den eksistensielle angsten. Finn deg en idrett, gjr yoga, pump jern, lp, hva som helst. Bare ta vare p kroppen din, for du kommer til trenge den. De fleste av dere kommer til leve i nrmere hundre r, og selv de fattigste av dere kommer til n et niv av velstand som de fleste mennesker opp gjennom historien bare kunne drmme om. Dette lange og luksurise livet som ligger foran dere kommer til gjre dere deprimerte. Men ikke fortvil! Det er en gjensidig utelukkende korrelasjon mellom depresjon og trening. Gjr det. Lp, mine vakre venner, lp!

5. VR HARD MOT MENINGENE DINE

Det er et ordtak som sier at meninger er som rumpehull, alle har dem. Det er mye visdom i dette, men jeg vil legge til at det er n stor forskjell mellom meninger og rumpehull: Du br underske meningene dine bde hyppig og nye.

Vi m ha et kritisk blikk, og da ikke bare p andres ideer. Vr hard mot dine egne holdninger. Ta dem med ut i hagen og sl dem hardt med et balltre. Vr intellektuelt streng. Finn ut hva som er dine sympatier, fordommer og privilegier.

6. VR EN LRER

Vr s snill. Bli en lrer. Du trenger ikke gjre det for alltid, men om du er i tvil om hva du skal gjre i et r eller to, vr en fantastisk lrer. Og selv om du ikke skulle faktisk vre en lrer, s vr en lrer likevel. Del dine ideer. Ikke ta for gitt det du kan. Fryd deg over det du har lrt og spre det.

7. DEFINER DEG SELV UT FRA DET DU ELSKER

Det er en ting jeg i det siste har lagt merke til at jeg gjr, og det er at hvis noen for eksempel spr meg hva slags musikk jeg liker, s svarer jeg jeg hrer i hvert fall ikke p radio for popltene irriterer meg. Eller om noen spr hva slags mat jeg liker, svarer jeg jeg synes trffelolje er overvurdert og smaker egentlig smkvalmt. Og jeg ser dette p nett hele tiden. Folk som finner tilhrighet i vre en av de som hater Coldplay eller fotball eller feminister eller et politisk parti. Vi har en tendens til definere oss ut fra vre motforestillinger. Prv ogs uttrykke lidenskap for ting du elsker. Vr tydelig og raus nr du hyller dem du beundrer. Send takkekort og gi stende applaus. Vr pro-greier, ikke bare anti-greier.

8. RESPEKTER DE MED MINDRE MAKT ENN DEG SELV

Jeg har tatt viktige avgjrelser om folk jeg samarbeider med - agenter og produsenter - basert p hvordan de behandler ansatte p restauranter. Jeg bryr meg ikke om du er den med mest makt i rommet, jeg dmmer deg p bakgrunn av hvordan du behandler den med minst makt. S det s.

9. IKKE HAST!

Du trenger ikke vite hva du skal gjre med resten av ditt liv. De fleste jeg kjenner som var sikre p hvor de ville med karrieren da de var i 20-rene, har en midtlivskrise n nr de nrmer seg frti.

Livet er meningslst. Jeg synes det er absurd lete etter mening i noe som tilfeldigvis eksisterer etter 14 milliarder r med vilkrlige hendelser. At universet liksom skal ha en dypere mening for akkurat menneskene. Men jeg er ingen nihilist. Jeg er ikke engang en kyniker. Jeg er faktisk en romantiker. Og dette er min id av romantikk:

Du kommer snart til vre dd. Livet kommer noen ganger til fles langt og tft, og herregud s slitsomt. Noen ganger kommer du til vre glad og noen ganger kommer du til vre lei deg. Og du kommer til vre gammel. Og da kommer du til d. Det er bare n fornuftig ting gjre med denne tomme eksistensen, og det er fylle den.

Og min mening (frem til jeg endrer den) er at det beste fylle livet med, er lre s mye du kan om s mange ting du kan, vre stolt over det du driver med, ha medflelse, dele ideer, lpe, vre entusiastisk. Og s er det kjrlighet, og reiser, og vin, og sex, og kunst, og barn, og gi, og klatre i fjell.

Det er et utrolig spennende fenomen, dette ene, meningslse livet ditt. Lykke til!


Snn, det var Tims rd for et godt liv. Selv har jeg, som dere kanskje skjnner, hatt en litt rffere hst enn jeg hadde tenkt meg. Men n tror jeg det ser lysere ut. Det vil si, ute blir det jo stadig mrkere, men inne i sjela er det fremover n forsksvis mykje lys og mykje varme. Og julestri og gavestress. Stress av den hyggelige varianten. Det er mlet.

Takk for at dere leser og gir meg tilbakemeldinger. Jeg blir s glad, s glad❤️

OKTOBER, MOBILSNOKING OG DOBBELTMORAL

Jeg hadde gledet meg snn til begynne skrive litt hyppigere. Da jeg tidligere i oktober spurte dereom hva dere ville lese mer om, fikk jeg masse gode innspill i bde kommentarfeltet, mail og meldinger p Instagram (tusen takk, alle!❤️). Dessverre skjedde det litt uforutsette ting som mtte hndteres og lses, s det ble tyst litt lenger enn jeg hadde planlagt. Men nu er alt s meget bedre og jeg er tilbake!

Egentlig hadde jeg tenkt skrive om noe annet enn meg selv i dag, for det har vrt et par ting jeg har irritert meg litt over den siste uken. Det ene er #metoo-kampanjen - alts ikke alt ved den, mleter jo godt og viktig - men jeg tror den, som stort sett all annen hashtag-aktivisme, kun engasjerer, beveger og skremmer de som allerede var klar over problemet. Mens de som faktisk trenger awareness bare rister p hodet, fnyser og latterliggjr. (Edit: Her sikter jeg alts til mten den norske debatten har utviklet seg. Anbefaler denne kommentaren om temaet: https://www.dn.no/meninger/2017/10/23/1444/Pa-innsiden/avsporet-metoo-debatt)

Og s var det Frode Thuen som i A-magasinet pstod at det er et sunt prinsipp i alle forhold at man har gjensidig tilgang p hverandres telefon. N vet jeg ikke hva han legger i tilgang, men uansett synes jeg det er en litt absurd pstand i 2017. Som om det ikke finnes ting man ikke har lyst til vise den man elsker, ting man synes er flaut eller venners hemmeligheter. At dersom du ikke vil vise mobilen din, m det bety at du er utro. Eller at det du vil holde for deg selv er av en snn karakter at kjresten ville blitt lei seg elle sint p deg om han/hun s det. Selvflgelig er det ikke snn. Vi har for eksempel koden til hverandres telefoner og gr inn i blant for hente ut noen bilder eller f tak i en billett som er sendt p mail eller en kode til post som skal hentes. Men vi sitter jo ikke og scroller gjennom hverandres meldinger, mailer og bilder. Man m f lov til vre et menneske, ogs utover det vre kjreste. Jeg synes dt er sunt, jeg.

En annen ting jeg har gtt og kjefta litt p tv-en for, er folk som sier n ting, men gjr det stikk motsatte. De som bare vil fremme sunnhet, men lister opp kaloriinnhold i alt de putter i munnen p bloggen sin. De som er opptatt av spise rent, men som reklamerer for all slags tulle-pulver man fr kjpt hos lurendreiere. De som er s kule og avslappet rundt kropp og mat, som klager over usunne skjnnhetsidealer og kroppshysteri, men som legger ut svette bilder av seg etter trening og tar bilder av sine grnne salater. Og s har vi dem som ikke vil at kropp skal vre s viktig, men som legger ut tekst, bilder og video av nettopp (en jeg vil tro i egne yne uperfekt) kropp absolutt hele tiden. Bloggverdenen er full av selvmotsigelser. Jeg har sikkert syndet selv uten at jeg er klar over det, men noen ganger er det s tydelig at jeg blir stum.

Jeg har jo et par guilty pleasures som jeg kikker p med et halvt ye p tv og en av dem er Bloggerne (desidert favoritt er Real Housewives of Beverly Hills, da setter jeg meg alltid ned og flger med!). Her om dagen var det en episode der en av profilene og venninnen hans (begge etter sigende veldig glad i trening) trener sammen. Begge er voksne, og iflge seg selv opptatt av ikke vre drlige forbilder og triggere for unge som str i fare for utvikle spiseforstyrrelser. Men de har en samtale der p treningssenteret om kosthold som alts gjr meg fullstendig matt. Det snakkes om spise sunt, spise mat eller la vre om du har EN dag du ikke trener (!!), skeie ut med speltlomper med syltety p og hvordan det legge ut bilder av at man spiser usunt innimellom all treningen og grnne smoothies gjr deg til et bedre forbilde. Hele samtalen er egnet for gi ikke bare barn og ungdom, men ogs voksne (ja, meg!) en flelse av vre lat, usunn og tjukk. Haha, jaja.

Men det er ikke disse tingene her som har okkupert mitt hode den siste tiden, det skulle jeg nesten nske. Jeg har, som sikkert de fleste, mer prekre bekymringer. Jeg skrev tidligere om nye medisiner jeg hadde ftt som gjorde smertene sjeldnere og mildere, men den lykken varte i rundt tre uker. Det som da kom, var verre enn snn det hadde vrt fr. N er det konstant vondt igjen. S jeg har vrt ganske utlmodig mens jeg har ventet p resultatet av MR-underskelsen jeg tok i september. Svaret kom heldigvis endelig her om dagen. M bare frst nevne dette: Min nye vidunderlige lege ringte meg klokken ti p kvelden for fortelle resultatet! Ikke fordi det var akutt eller hastet, men han hadde vrt p ferie og kommet hjem frst da. Prveresultatet l da i posthylla hans og han ville ikke la meg vente lengre enn ndvendig. S han tok seg tid til prate med meg en halvtime ganske sent p kvelden. mte s samvittighetsfulle og dedikerte leger i denne situasjonen vi er i, er s verdifullt (og sjeldent) at jeg ikke fr sagt det nok.

Funnene var, som forventet, at jeg har bde endometriose og adenomyose. Jeg er glad for det, tross alt, fordi det forklarer smertene og det kan forhpentligvis gjres noe med. S det blir operasjon, forhpentligvis om ikke altfor lenge, og nr jeg er bra igjen etter operasjonen (den fjerde i rekken!) skal vi som legen sier f meg gravid.

Bde fastlegen og spesialisten, begge veldig fine og flinke, bruker stadig denne formuleringen. Vi m f deg gravid etterfulgt av for eksempel at jeg da kanskje vil bli kvitt smertene, eller at de da kan fjerne hele livmoren. Hver gang jeg hrer det blir jeg s oppspilt og glad i ett sekund, for det hres s lett ut. S sikkert, liksom. At det skjer snart. At lykken er rett rundt hjrnet. Men s hopper pessimist-djevelen fram over skulderen og sier hahaha, hvorfor skal det g n, nr det ikke har gtt fr? og heller kaldt vann over den lille flammen som fikk lyse i ett eneste sekund. Hvis du leser dette og kjenner deg igjen, m du vite at du ikke er alene.Denne berg-og-dal-banen av optimisme og pessimisme er klassisk for ufrivillig barnlse, har jeg skjnt. Det er s mange som skriver til meg om akkurat det. Lyst et sekund og mrkt i det neste. Den sterke troen p at det vil jo g til slutt den ene dagen og tanken p at du godt kan vre av de som ikke fr det til den neste.

Jeg tror det er viktig holde fast ved hpet mens jeg prver. For det er jo rent faktisk derfor jeg gr gjennom forsk, er det ikke? Fordi det er hp. Fordi jeg har hp. Og s tror jeg det er viktig trre tenke p hva som skjer hvis det ikke gr. Tenke tanken helt ut, og ikke stoppe opp ved at det ikke blir en egenprodusert baby og hvor bunnlst trist og forjvlig akkurat det fles. Tenke p det som kommer etter denne sorgen, sorgen jeg tross alt har tatt og hndtert store deler av allerede. Tenke p aktuelle alternativer, uansett om det er donasjon, adopsjon eller leve frie og franke uten barn og nyte livet som DINKJeg jobber med dette og det er jo ikke enkelt, det skal jeg innrmme, men for hvert millimeter jeg beveger meg fremover, fles det bittelitt mindre som en stor og uoverkommelig krise om vre ivf-forsk aldri lykkes. For da ser jeg at jeg faktisk, uansett hva som skjer, kommer til ta valg som er gode for meg og som jeg kommer til venne meg til og trives godt med. At fremtiden uansett blir bra, p den ene eller den andre mten. Prv det, kanskje det funker for deg ogs.

Som jeg nevnte tidligere, ble jeg for et par uker siden intervjuet av Sara Lossius til podcasten hennes Ingefr. Episoden er publisert n og kan hres her.

Om jeg skal blogge oftere, m jeg jobbe litt med lengden, ser jeg, haha. Kan jo ikke skrive et essay annenhver dag! Selvkritikk mottatt og tatt til etterretning. Lover kortere innlegg neste gang.

TOUR DE EUROPA

Advarsel: Mange bilder!

Siden vi fikk Pepsi julen 2014, har hver ferie vi har reist p hatt en liten bismak, fordi vi rett og slett savner henne snn. Selv om vi har de absolutt fineste menneskene i familien som passer henne, og vi vet hun har det kjempefint, er det ikke noe moro reise fra henne. Derfor har det blitt f utenlandsturer de siste tre rene. Da en god venn av oss tidligere i r spurte om vi hadde lyst til lne huset deres i Cannes, takket vi ja til det sjenerse tilbudet og bestemte oss raskt for at denne gangen ville vi ha med oss Pepsi. Siden hun er strre enn den strrelsen som er tillatt ombord p et fly, og det ikke var aktuelt traumatisere henne ved putte henne i bur og sende henne inn med bagasjen, mtte det bli bil. Og s utrolig glad jeg er for det!

Bilferier, srlig nr de gr til utlandet, er et prosjekt folk har litt forskjellige meninger om. Vi ble i hvert fall advart av flere, mot alt som kunne g galt - trafikk, ker, varm/dehydrert hund, you name it. Men alle advarsler ble gjort til skamme! Vi var nok litt heldige med tidspunktet for reisen vr, for den s ikke ut til krsje med typ hele Nord-Tysklands fellesferie, hvis de har noe snt. Og det ville kanskje vrt mer slitsomt om vi hadde hatt sm barn, en mindre bil og en hund som ikke var s medgjrlig. Men for oss gikk det rett og slett skikkelig smooth, og jeg vil anbefale bilferie i Europa p det aller sterkeste!

Vi reiste hjemmefra supertidlig fredag morgen, og tok fergen fra Larvik klokka tte. Fire timer senere var vi i Hirtshals og allerede der var det merkbart varmere enn hjemme. Det var skikkelig sommer! Vi smspiste oss gjennom Danmark, mens vi hrte p podcast av Dagsnytt 18, Nytt p nytt og Tusvik & Tnne.

Trtt i trynet, men happy!

Jeg har vrt i Tyskland to ganger fr - en gang i Berlin og en gang i Dortmund. Sistnevnte var en gr og random by, og Berlin var liksom ikke helt min kopp med te. Det er s mange som elsker Berlin, men jeg var ikke solgt. I forhold til for eksempel London, NYC og Barcelona, som jeg tenker det er naturlig sammenligne med, synes jeg ikke Berlin var s stas og innbydende. S jeg hadde p en mte avskrevet Tyskland litt. Men herregud for et vakkert land! Vi kom frem til Lbeck rundt klokka ni p kvelden. I tropenatten (!) spiste vi middag p en fortausrestaurant, fr vi kjpte med oss en flaske rdvin fra en kiosk (det er noe s befriende ved kjpe vin p kiosk klokka ti p kvelden) og kjrte til Rupensdorf - en landsby 15 minutter nord for Lbeck - der vi hadde bestilt vr frste overnatting p Airbnb. Vi hadde s lave forventninger til denne innlosjeringen, fordi vi hadde bestilt den i hui og hast for en stund siden, da vi plutselig oppdaget at vi hadde noen penger bruke opp p Airbnb og bare kort tid p oss fr de ikke var gyldige lenger. S vi bare tok noe, og tok hyde for at vi kom til droppe bo der hvis det ikke var noe srlig. Men den lille leiligheten viste seg vre inne i et idyllisk tysk storgods, fullt av fine dyr, mennesker og blomster. Det var hester, hunder, geiter og katter, og vertskapet som bodde i huset ved siden av hadde delt en flaske vin fr vi kom, s det ble litt lettere snakke med hverandre tross vr drlige tysk og deres ditto engelsk. En flaske eplejuice fra grden og en flaske vin fra kiosken senere, la vi oss for frste gang siden vi reiste hjemmefra.

Fredag kveld i Rupensdorf.

Lrdag morgen i Rupensdorf.

vkne p en tysk herregrd til ren luft og fuglekvitter er liksom ikke noe man fr oppleve snn uten videre, s allerede der hadde jeg begynt ane gledene ved velge seg en bilferie. Etter en tur innom min store guilty pleasure, et utenlandsk supermarked, der jeg handlet to poser fulle av tyske delikatesser - tre typer skinke, fire typer ost, rabarbra- og jordbrsuppe, pretzel og masse mer - satte vi kursen srover. Vi klarte ikke kjre srlig langt fr vi bare mtte smake p alt det deilige vi hadde kjpt, s det ble en classic tysk rasteplass langs motorveien, der vi fikk nok en mulighet til bruke de rustne tyskferdighetene med et eldre ektepar vi delte bord med. Jonas kan jo faktisk en del tysk, men jeg har glemt nesten alt jeg lrte p skolen. Der jeg stod inne i supermarkedet og spurte etter hundemat, begynte jeg le hyt av meg selv mens den tyske dama som ikke kunne ett eneste engelsk ord s p meg med store yne. Haben Sie etwas fr DER HUND ZU ESSEN? You know, FLEISCH? Fr tier? mens jeg lftet en imaginr skje (!) til munnen.

Mens Jonas kjrte bil, bidro jeg p mitt vis fra passasjersetet. Leste hyt fra avisene, lastet ned podcaster, bestilte hotellrom p neste stoppested. Vi valgte en rute gjennom Tyskland som var en times tid lengre enn den korteste, fordi vi hadde lyst til se Heidelberg, s overnatting nummer to ble p et hotell der. Grden i nord var vakker, men det var jammen litt lyxigt komme til et sivilisert, striglet og svrt hotellrom ogs. Etter en kjapp dusj og et klesskift (det var sjukt varmt i Heidelberg, jeg ante ikke at noe sted i Tyskland kunne vre s varmt, 31 grader p natten), sminket jeg meg litt, mens Jonas tok seg en velfortjent l. Det var s festlig se Pepsi p et hotellrom, trodde aldri jeg skulle oppleve det. Jeg innbilte meg ogs at det kom til bli et problem sjekke inn med hund, men de var s ste i resepsjonen. Sa de elsket hunder og at det bare var et bittelite tillegg i prisen. I hvert fall, vi gikk alle tre den halvtimes gturen gjennom byen og til gamlebyen i Heidelberg. Der spiste vi et altfor stort mltid, fr vi gode og mette trillet tilbake til hotellet, og sov skikkelig godt.

Hotellet i Heidelberg.

Dagen etter fikk vi se den skikkelig pene byen i dagslys. Spiste lunsj med et grnt fjell midt i byen som utsikt, og satte kursen srover igjen. Den dagen var vi innom tre land. Tyskland, Sveits og Italia. Det fltes nesten litt merkelig kjre inn i Milano i vr egen bil. At man kan kjre s langt med bil, liksom. Jeg hadde aldri vrt i Milano fr, og det var ikke mange timene vi var der n, men jeg likte det jeg s. Vi bodde i en hip og trendy leilighet sentralt i byen, s veien var heldigvis ikke lang til en glimrende liten fiskerestaurant. Jeg spiste min store italienske favoritt spaghetti vongole - nam! - og s drakk vi noen glass vin fr yelokkene ble for tunge.

Milano.

Mer Milano.

Etter frokost dagen etter, tok vi fatt p siste etappe fr Cannes.

Den dagen var vi innom fire land: Italia, Sveits, Monaco og Frankrike. S mye vakkert se p veien, og samtidig himmelsk komme frem. Vi gledet oss jo litt til sove i samme seng mer enn en natt av gangen, vi gjorde jo det. Det deiligste sommerhuset ever stod og ventet p oss, og jeg kjente umiddelbart at skuldrene senket seg tre niver.

Det deilige huset vi fikk lne <3

Huset vi bodde i ligger i La Croix des Gardes, et vakkert nabolag noen f minutters kjretur fra festivalplassen - alts sentrum - i Cannes. Naboene rundt er lokale, s man kommer p trygg avstand fra turister. Jeg visste ikke hva noen dager der skulle komme til gjre for kropp og sjel. En skikkelig ferie var det. Late dager i sola, svmme noen lengder i bassenget, lese litt aviser, hre p podcaster og bare vre. G turer med Pepsi i turomrdet rett ved siden av huset, handle litt p det lokale supermarkedet, spise deilig mat og drikke nydelig vin.

(Nei, jeg lp ikke. Jeg bare gikk.)

Eselfamilien i parken.

Downtown Cannes.

Etter en tur i busken med borrelsblomster.

Det var s deilig bare vre der og slappe av, at det ble bare n middag ute. Til gjengjeld var det p hyggelige La Petite Maison, der maten er himmelsk og stemningen chill og fin. Anbefaler virkelig noen dager i et snt hus p den franske rivieraen. Eller minst en uke. Akkurat dette huset kan du ogs faktisk leie, om du skulle ville g i vre fotspor, hehe. Men dette er ikke reklame, bare s det er p det rene!

Etter ti dager, var det helt nydelige oppholdet ubnnhrlig over. Det var nesten motvillig at jeg pakket kofferten, satte meg i bilen og vinket farvel til sommerparadiset. Men vi mtte jo hjem en gang, haha. Hadde jeg bare visst at ferien var langt fra over. Da hadde separasjonsangsten vrt erstattet med iver og entusiasme. Jeg visste riktignok hvor vi skulle derfra, jeg bare visste ikke hvor ubeskrivelig fantastisk det stedet vi skulle til var. Vi kjrte strake veien til Venezia. Den som har vrt i denne vakre italienske byen som flyter p vann, vet nok hva jeg snakker om. Det er ikke lov med biler i Venezia, s vi mtte parkere bilen i et parkeringshus rett utenfor byens kjerne og g ca en kilometer til hotellet derfra. Litt slitne, med litt for mye bre p og med Pepsi ivrig etter lukte p alt det nye, hadde vi derfor ikke det beste utgangspunktet der vi trasket avgrde. Ut av parkeringshuset, over den frste broen og inn i Venezia. Jeg har rett og slett aldri flt noe snt ved frste mte med et sted i hele mitt liv. Denne vakre byen med 400 broer, der det meste av den opprinnelige bebyggelsen bestr, gjorde et s sterkt inntrykk p meg at jeg begynte grte!

Venezia, som tok fra meg pusten.

Jeg har aldri opplevd noe lignende, jeg ironiserer jo over folk som snakker om Mitt Barcelona eller Mitt Brooklyn, men Venezia bare flt inn i hjertet mitt og gjorde meg salig. Vi visste snn ca tre sekunder etter at vi kom inn p hotellrommet at det ikke holdt med n natt. Rommet, eller rommene (det var to som hang sammen, lol), hadde balkong mot kanalen og hotellet befant seg p en av de mer stille av de 118 yene byen bestr av.

Butikken der maskene til Eyes Wide Shut og mange andre filmer ble laget.

Gaten vr <3

Ja, hun fr nesten gjre hva hun vil <3

Frokost p det deilige hotellet i Venezia.

Venezia falt s i smak, at en natt ble til to, med et hellig lfte om reise tilbake ved frste anledning. Til og med Pepsi var ekstra perky der hun utforsket den bilfrie byen, der alle elsket hunder!

Neste stopp ble Mnchen. Alts. De som har giddet lese s langt, m tenke at n m hun der slutte med superlativene, men serist: Jeg har aldri opplevd bedre shopping og mer trivelig folkeferd! Menneskene man mter p gaten, dag som kveld, i butikker som p restaurant, er s fantastisk imtekommende. Tilfeldige folk alts, ikke bare de som jobber disse stedene. Vi satt og spiste p en uteservering, og minst ti stykker stoppet og spurte om de fikk klappe Pepsi, mens de slo av en prat med (sprkmektige) oss. Ikke bare er de hyggelige, men de er g velkledde. NYC, London, Barcelona, Los Angeles, Roma (srlig ikke Roma), Kbenhavn, Stockholm, Las Vegas eller noe annet sted jeg har vrt, har jeg funnet mer jeg har lyst p konsentrert innenfor to kilometers radius. S vi ble en ekstra natt der ogs, vi.

Rdhuset i Mnchen.

Litt fattigere p penger, men mye rikere p opplevelser, satte vi lrdag formiddag kursen nordover. Natten tilbrakte vi i Hannover, og her skal jeg ikke ta frem superlativene. Kjedelig dekker ikke hvor gr og anonym byen fremstod, men hotellrommet var - i motsetning til det vi hadde siste natten i Mnchen - komfortabelt. S det ble ansiktsmaske, norsk nett-tv og pizza p rommet. Digg!

Hahaha!

Dagen etter kjrte vi i ni timer, tok fergen fra Hirtshals til Larvik og hjem derfra.

Bilferie er uten tvil noe vi skal gjre igjen. vre p veien byr p s mange opplevelser og stor frihet. Aldri et fly rekke, og man kan ta valgene sine underveis basert p hvordan man liker stedene man kommer til. Dessuten er det mer miljvennlig enn fly!

For frste gang kan jeg med hnden p hjertet si at jeg faktisk har ladet opp til en travel hst. Vanligvis er det snn at ferien gjr meg mindre motivert for hverdagen, litt som Benedicte s fint skrev her. Men ikke denne gangen. Og godt er det, for bde Jonas og jeg har veldig mye gjre og tenke p denne hsten. Heldigvis er det bare tre mneder til jul!

 

STJERNER, PMS OG RUSLEDRAM

Her om dagen slo det meg plutselig at dere som leser denne bloggen og kun kjenner meg herfra m tro jeg er en ganske dll og deppa dame. Det frste er kanskje sant, men det siste er jo ikke det. For selv om jeg har endt opp med skrive fryktelig mye om kjipe nederlag og uoppfylte nsker her p denne bloggen, er jo det bare n del av livet. S jeg skal prve utvide repertoaret med litt annet enn den helsikes babydrmmen.

Lrdag hadde jeg det morsommere enn p veldig lenge. Noen venner av oss giftet seg for et par uker siden, med vielse og en middag med de nrmeste. Det var en nydelig dag og de hadde skrevet s fine taler til hverandre at jeg grein av meg maskaraen. Jonas var forlover, vi spiste vanvittig digg mat og tok en tidlig kveld alle mann. Festen derimot ble holdt n p lrdag, og til tross for at den forbaskede endodriten tidvis gjorde at jeg holdt meg til ryggen og s ut som jeg var 90, klarte jeg sl ut hret ganske ettertrykkelig!

Kvelden startet med at Pepsi mtte flges bort til svigertante og svigeronkel som skulle passe henne. Jeg hadde fire timers jleri som mte gjres unna p to timer, s det var helt uaktuelt for meg pta meg noen annen oppgave enn de jeg allerede hadde fremfor meg: epilere, eksfoliere, dusje, kure, nappe, skylle, fne, lakkere, smre, sminke et lag, s et lag til, kle p meg, finne ut hvilke (fine nok) sko som var mulige ha p med de blemmene jeg hadde pdratt meg med nye joggesko to dager fr og pakke vesken med alt som trengtes av gnagsrplaster og smertestillende til sminke, mobil, hrstrikk, lommebok og paraply. S det ble Jonas som gikk en tur med Pepsi, fr han leverte henne.

Da han kom hjem igjen, stod jeg med hndkleturban p snei, svetteperler i fjeset som jeg hadde smurt med litt for mye av den kremen jeg prver bruke opp fort s jeg kan kjpe en som er mindre fet, og en neglelakk jeg hadde prvd pne i ti minutter.

- Pepsi sneik seg til et bad hun, sier han nr han ser meg.

- Jaha? sier jeg.

- Ja, s hun var klissvt da jeg leverte henne.

- Hva mener du sneik seg til? Tok du henne med p stranda fr du skulle levere henne i et selskap?

Lrdag var det nemlig fullt hus hos Jonas sin tante og onkel, dette visste vi fra fr. Jeg hadde dessuten spurt med altfor kort varsel om de kunne passe Pepsi. De er likevel s snille at de sa det ikke var noe problem, og siden Pepsi kjenner dem s godt og de har hund selv, s takket jeg for det og spurte ikke noen andre. N hadde alts Jonas attptil levert dem en vt hund.

- Ja, hva sa de da? spurte jeg.

- Nei, de sa ikke noe. Men hun gikk litt opp et babyteppe og snn, s det ble kanskje litt dumt det der.

Ikke vet jeg om det var pms eller om jeg bare var stressa fordi jeg l etter skjema eller om det han hadde gjort faktisk var innmari irriterende, men jeg holdt i hvert fall p klikke fullstendig i vinkel. Trolig var det en kombinasjon, pluss litt sydlandsk temperament. Fr i tiden hadde jeg nok gjort akkurat det. Klikket i vinkel, alts. Jeg ville ropt at n fr du meg til fremst som en tankels og utakknemlig slask, de kommer aldri til ville passe Pepsi igjen og N GIDDER JEG IKKE BLI MED LIKEVEL, men heldigvis har jeg roet ned hysteriet og krisemaksimeringen litt de siste par rene. Jeg ble riktig nok irritert, og jeg kjenner jeg blir det biiittelitt igjen nr jeg skriver om det, haha, for hvem leverer en vt hund til vertinne for et selskap? Men jeg besinnet meg. Sendte bare svigertante en melding om at jeg skulle gjre det godt igjen (hvorp hun svarte at jeg mtte slutte opp og at det overhodet ikke hadde vrt noe problem) og hentet meg en l i kjleskapet. Tror det vi har balet med de siste rene muligens har gitt meg litt perspektiv og gjort at jeg ikke orker la hysteriet velte frem i meg fr det virkelig m. Hell i uhell, si.

 

Jeg vet ikke nr jeg sist hentet meg en l i kjleskapet, s det smakte i hvert fall vidunderlig! S satte vi p en spilleliste fra 90-tallet, jeg sminket meg og tok p meg min nye favorittkjole. Frste gang Jonas og jeg traff hverandre, i det herrens r 2007, hadde jeg p meg en mrkebl kjole med hvite prikker og knyting rundt livet, s det har liksom blitt en greie for oss. Eller for ham, haha. N har jeg ftt meg en ny mrkebl kjole med bittesm hvite stjerner og knyting i siden. Jeg har hatt lyst p den lenge, men har latt det vre fordi det fles som alle har den, men jeg klarte til slutt ikke st imot lenger. Og det er jeg glad for, for jeg fler meg ganske fin i den!

Kvelden ble ddsbra. Vi tok bussen til Oslo, hadde med oss rusledram (vet alle hva det er, eller er det Kongsberg-uttrykk?) og delte hodetelefoner og hrte p musikk bakerst i bussen. P festen koste vi oss med gode venner og drinker, og masse dans. Kunne kanskje spart meg for den twerkingen mens jeg rappet refrenget p Bngshot p instastory, siden jeg tross alt er nrmere frti enn tredve n, men snn gr det nr man er p fest to ganger i ret og ikke to ganger i uka lenger. Vi hadde det s gy at jeg ikke tok noen andre bilder enn en selfie. Urutinert blogger der alts.

N skal jeg skrive intensivt i tre dager, og n et delml jeg har satt meg med boka, fr jeg pakker stjernekjolen og en haug med ting jeg ikke kommer til bruke, fr vi reiser p ferie. Det tror jeg blir ordentlig fint!

MIDTSOMMER, FEST OG FERTILITETSFRI

Det er rolige dager n. Jeg har endelig begynt skrive igjen, etter en skrivesperre som har vart s lenge at jeg var i ferd med f panikk for hele bokprosjektet. Jeg skriver p min frste bok, den jeg sluttet i jobben for eksakt et r siden for skrive. En dokumentarisk roman, om min familiehistorie, som skal ut p Cappelen Damm den vakre dagen den blir ferdig. Jeg har hatt s drlig samvittighet for at jeg ikke har kommet lengre, at jeg ikke har lst meg inne for skrive og for at jeg ligger etter skjema. For at jeg bare har brukt tiden p spalter, kommentarer og blogg. Men det har vrt et heftig r, og det jeg skriver bok om er tidvis kraftig kost, s jeg har rett og slett innvilget meg selv litt forstelse og tlmodighet med dette prosjektet. Nr jeg n likevel er i gang igjen, fles det ganske bra. vre produktiv igjen og gjre noe som ikke har med hormoner og dritt gjre, gjr meg godt.

Vi har hatt en s fin helg. P fredag jobbet vi lang dag begge to, og p kvelden s vi bare p tv og spiste is. Vi s p SKAM og Orange Is The New Black, som begge er i sin beste sesong ever. Til langt p natt. Tok bare en pause for g tur med Pepsi og handle. Vi snakket masse om alle de tingene SKAM tar opp, og jeg kjente at det var s deilig at vi kunne engasjere oss i en samtale om noe utenfor oss selv. Det var altfor lenge siden. Lrdag l vi og slvet i hagen hele dagen. Spiste vannmelon, hrte p musikk og solte oss. P kvelden var vi invitert p fest hos noen venner som ogs bor her i Vollen. Vi trodde det kom til bli en rask tur nedom for si hei og henge litt, men endte opp med bli en helaften med bobler, dans og nye og vanvittig hyggelige bekjentskaper.

 

Sndag var vi p middag hos et ungt afghansk par som har kommet til Norge som flyktninger. Vi har blitt kjent med dem gjennom Rde Kors, der Jonas er frivillig. Vi fikk nydelig mat, lo masse og ble skikkelig sjarmert av deres to ddsste dtre som elsket Pepsi. Et kjrlighetsforhold vi hper skal bli mer gjensidig med tiden, haha. Pepsi kan styre seg for unger som lper etter henne.

I bilen p vei hjem fra middag i gr, snakket vi om hvor fin denne helgen har vrt. Vi har opplevd litt nye ting, truffet nye mennesker og tillatt oss selv ha det bra. Deilig med en hel helg uten noe mas eller prat om vr evige hodepine. Da jeg sa det til Jonas i gr kveld, var han enig.

- Digg med en pause fra barnlshet, sa jeg. - Ja, fy faen. Jeg er s lei av det jeg ass, sa han. - Jeg er drittlei av det jeg ogs, men jeg er like lei av ikke ha barn ogs. Lei av lengte etter barn. Det fles som jeg derfor m holde ut med n ting jeg er drittlei - alts ivf-helvetet - i hp om at det gjr at jeg blir kvitt en annen ting jeg er enda mer lei av, nemlig det vre barnls, sa jeg. - Jeg synes det er litt deilig si det hyt, jeg. At jeg er drittlei dette opplegget. At hele greia har kommet inn og overskygget selve nsket om f barn, sa Jonas.

Jeg skjnner hva han mener. Denne prosessen har blitt en kamp der gevinsten har blitt litt utydelig med tiden. Og hele prosessen oppleves nok ganske forskjellig for oss to, selv om vi er aldri s enige og samstemte om de viktige linjene. Jeg kjenner p en lengsel etter bli mamma, jeg ser for meg et barn som er vrt og som jeg ikke fr lov til holde i armene. For ham er det ikke p den mten. Han sier han vet han vil ha barn og er drittlei av at det ikke bare kan ordne seg. Jeg blir lei meg, han blir forbanna. Og jeg tror han er mindre redd for tanken p leve uten barn enn det jeg er. Men - og dette blir plutselig veldig virkelig og sant nr jeg sier det hyt for frste gang - jeg har faktisk begynt bli en liten anelse mindre redd for tanken i det siste. Det vil si, jeg har s smtt begynt se de positive sidene ved ikke ha barn. De er ikke mange s langt, og jeg er ikke i nrheten av nske meg et liv uten barn, men bare det at jeg faktisk kan tenke en positiv tanke eller to rundt en tilvrelse uten noen som kaller meg mamma, gjr meg bde litt glad og litt lei meg. Glad fordi det selvflgelig er positivt om jeg ikke ser bekmrkt p et scenario der vi ikke lykkes. Lei meg fordi disse tankene fles som en fallitterklring.

I dag ringte jeg litt motvillig til klinikken for fortelle at jeg fikk mensen fr helgen. Planen har nemlig vrt kjre en runde ivf i naturlig syklus denne gangen, men etter disse chille dagene var jeg ganske lite lysten p ta fram kalenderen og avtale ultralyd og alt som hrer med. S viser det seg at klinikken holder sommerstengt i intet mindre enn seks uker. Og siden vi reiser p ferie den siste uken i august, betyr det da at vi ikke fr kommet i gang fr i slutten av september igjen. Det synes jeg er helt ok, kjenner jeg. For n har jeg bestemt meg for at de neste mnedene skal vre litt som den helgen som n ligger bak oss: Jeg skal skrive, vre sosial og gjre ting som gjr meg glad.

 

PARIS, SLKK OG FINE LESERE

 

Fire dager i Paris gr mot slutten og jeg er s glad for at vi gjorde dette! En timeout i en by jeg aldri hadde vrt i fr var akkurat den adspredelsen jeg trengte n. Vi har bare vandret rundt, sett p byen, spist deilig mat, drukket nydelig vin og slappet av. Jeg tror Paris er den vakreste byen jeg noensinne har vrt i. Alt er s estetisk gjennomfrt, det er noe spektakulrt i enhver bydel og noe eventyraktig over hele byen. Med sommergrnne trr, knallbl himmel og fluffy godvrsskyer i tillegg, har rammene for de siste dagene virkelig vrt en fryd for yet. Dette var min frste tur til den franske hovedstaden, men det blir definitivt ikke den siste. Men akkurat n gleder jeg meg bare til komme hjem til hunden min Pepsi, som jeg har savnet noe helt forferdelig her nede.

S kommer jeg ikke utenom nevne den helt overveldende responsen p det forrige innlegget, der jeg tillot meg en aldri s liten utblsning. Dere som leser denne bloggen er jammen fine! Tusen takk for gode ord, varm sttte, opplftende historier og gode rd. Det gjr meg glad vite at jeg gjennom sette ord p denne frustrerende prosessen mlbrer noe s mange fler og kjenner seg igjen i. Jeg setter ogs enorm pris p at de som selv ikke er berrt av akkurat det jeg skriver om tar seg tid til lese og kommentere. Det er s rrende se at til og med menn har lest og kommentert! Noe av det fineste jeg vet er mennesker som viser forstelse og omsorg. Takk igjen❤️

Noe jeg ikke tok hyde for, da jeg valgte gi et innblikk i hvordan et av mine mrkeste yeblikk kan oppleves, var at ikke alle ville forst at dette var nettopp dt: Ett yeblikk. For puh, det er litt av noen beskjeder som har tikket inn! Men hva annet kunne jeg egentlig vente meg? De som leser denne bloggen kan jo ikke vite at alle mine nrmeste venner har barn, og at jeg forguder bde dem og barna deres. At jeg digger kjpe gaver til dem og sitte barnevakt. Alle som leser denne bloggen vet jo ikke at jeg elsker mine never og nieser s mye at jeg blir deppa nr det gr lang tid mellom hver gang jeg ser dem. At jeg har felt gledestrer nr evigsingle venninner som trodde de skulle d ensomme har forelsket seg og blitt gravide p bare noen mneder. Alle dere vet jo ikke alt dette om meg. Slik vi aldri vet alt om hverandre. Heldigvis gir de aller fleste hverandre litt slkk likevel.

VRDEPRESJON, ALVORSPRAT OG VAGE SVAR

 

Der andre blir muntre og glade om vren, har jeg, nr dagene blir lengre og vret blir varmere, en tendens til f en liten vrdepresjon. Hvert eneste r. Jeg har tenkt mye p hva det skyldes og lurt p om det er fordi det er et slags press der om at man skal vre lys til sinns om vren. Jeg har ogs fundert p om det kan vre et noe frynsete selvbilde som setter meg ut av spill nr den hersens bikinisesongen nrmer seg, og man ikke lenger kan pakke seg inn og bort i svre gensere og skjerf og ullsokker. P toppen av det hele blir dagene lengre og man fr mange flere timer til rdighet, noe som gjr det nrmest umulig fortsette en asosial trend fra vinteren.Det er egentlig veldig merkelig at jeg tenker alt dette, for jeg elsker sommeren og hater kulde og mrke. Likevel blir jeg alts overmannet av en tristesse som legger en demper p alt som er godt.

I r hadde jeg trodd det skulle bli annerledes. For det frste har vi flyttet til Vollen, som m vre et av de deiligste stedene man kan boi Norge. Vi har en deilig hage, store vinduer som slipper inn lys dagen lang og en nydelig utsikt over Oslofjorden fra alle rom. Soloppgangene her er som daglige lfter om at akkurat denne dagen skal bli den beste noensinne, mens aftensolen varmer uforskammelig lenge p baksiden av huset. bo her gir s beroligende og vakre rammer til tilvrelsen at jeg s for meg at nr vren kom, ville det vre nrmest umulig vre deppa her. For det andre, styrer jeg endelig jobbhverdagen min selv. Det har jeg hatt et nske om gjre veldig lenge og n har jeg klart realisere det. Det betyr at jeg stort sett gjr ting jeg synes er spennende og jeg gjr dem nr og hvordan jeg vil. Sndagsblues og siste-feriedag-noia er blitt et ikke-eksisterende element i livet. Likevel sitter jeg her midt i april, mens det gror og blomstrer ute, og sturer. Vi vet vel alle en av grunnene til det. Og det blir ikke akkurat bedre av monster-pmsen som har lagt seg som et tungt ullteppe over meg og nekter la seg rive vekk.

I morgen skal vi til samtale p klinikken, for snakke om veien videre. Vi har nemlig brukt opp de tre forskene vi har betalt for og m n ta stilling til hva vi vil gjre videre. Jeg gruer meg, fordi jeg har for en gangs skyld bestemt meg for vre litt direkte nr jeg snakker med legen. Jeg er lei av vage svar og uengasjert tilnrming til vr behandling. Bde i det offentlige og i det private, har dessverre erfaringen vr s langt vrt at det er en skjematisk tilnrming til infertilitet. Man stilles opp p samlebnd og behandles likt, uansett hvor mange ganger det gr skeis. Aldri noe initiativ om prve noe nytt, og nr jeg spr hva han tror er rsaken til at det ikke gr, mumler han bare at det aner han ikke. Hva med prve i naturlig syklus, sa jeg en gang. Ja, det kan vi godt, svarte han. Hva med dyrke til blastocyst, spurte vi en annen gang. Ja, hvorfor ikke, svarte han. Denne likegyldigheten og ordknappheten gjr meg s usikker p om vi fr det som er den beste behandlingen for oss.

S, i et forsk p ta grep om mitt mentale velvre denne vren, har jeg tenkt ta tak i de konkrete tingene som plager meg, og dette blir det frste. Om litt mer entusiasme og snakkesalighet ikke er oppdrive der vi er i dag, m vi finne ny klinikk. Anbefalinger i kommentarfeltet mottas med takk.

Jeg setter s stor pris p alle dere som leser, flger meg og gir meg tilbakemeldinger <3

DRMMEJOBBEN

Foto: Per Ervland / Aller

I flere mneder har jeg sttt opp minst en time fr alarmen gr hver morgen og jeg har ikke lagt meg igjen. I like lang tid har jeg jobbet bde kvelder og helger, uten at det har plaget meg ett sekund. Hva gjr jeg annerledes? Jeg gjr endelig det jeg vil.

Da jeg studerte journalistikk i London p midten av 2000-tallet, snakket alle om hvor vanskelig det var f jobb som journalist hjemme i Norge. Derfor var gleden enorm da jeg etter studiene kom inn i et stipendiatprogram i NRK. Jeg flte meg heldig og flink der jeg gikk rundt i korridorene og hilste avslappet p legender i st og vest.

Da jeg etter tre r i statskanalen takket ja til en promosjef-stilling i plateselskapet Warner Music, var det mange som lurte p om jeg var blitt gal. Jeg kunne jo f fast jobb i NRK, hva var det jeg holdt p med? Srlig var det mine jevnaldrende kvinnelige kolleger som var vantro. Vi jenter har en strre tendens til gjre det andre mener vi br gjre. Hadde man ftt en fot innenfor det hvite huset p Marienlyst, s tok man den vel for pokker aldri ut igjen? Men jeg var 27 r og hadde ikke lyst til bli p et sted der det gikk flere mneder mellom hver gang jeg fikk jobbe med noe jeg syntes var viktig eller gy. Da fikk det bare vre at jeg mtte levere inn adgangskortet med de rbdige tre bokstavene p.

ret i Warner Music var veldig gy! Jeg var med p alt fra plateinnspilling med deLillos i London til shopping med Ed Sheeran. Her henger jeg casually med Wiz Khalifa p ya i 2011 ;)

Etter et par r med musikk etterfulgt av underholdning, kom tvilen. Hadde jeg blitt journalist for drive med tant og fjas? Passe p at ufordragelige artister hadde nok l backstage eller at noen realitydeltagere var p plass i sminken i god nok tid fr det lettbente talkshowet jeg var vaktsjef for? Nei, jeg skulle aldri ha sluttet i NRK.

S jeg kjempet meg frem blant en haug med skere til jobb i en av landets mest prestisjefylte redaksjoner, Etterbrs i Dagens Nringsliv. Med fast ansettelse i DN kom det anerkjennende nikk fra de som hadde ristet p hodet av meg noen r tidligere, da jeg sluttet i krinken. Snn ja, n er du p rett kjl igjen, liksom. Jeg var stolt som en hane og tenkte at n blir jeg her. For alltid.

Men mnedene gikk og tungsinnet kom. Jeg syntes ikke jeg var flink nok og trodde ingen andre syntes det heller. Jeg slet med opparbeide entusiasme for prosjektene jeg jobbet med og jeg var ofte uenig med de som bestemte. Om morgenen gruet jeg meg og bekymret meg for hvordan jeg skulle gjre en best mulig jobb. P ettermiddagen var jeg deppa over hvilket elendig produkt jeg hadde levert fra meg. Resultatet ble at jeg gikk i konstant frykt for at folk snakket om hvor drlig journalist jeg var.

Mange hythengende arbeidsplasser er preget av hierarki, spisse albuer og kald corporate-kultur. Gjennom ti r i mediebransjen – som nok ikke er alene som bransje i s mte – har jeg mange ganger flt at trynefaktor og list setter folk med ikke ndvendigvis hyest intelligens, men – pardon my french - brunest nese, i sjefsstolen. Men jeg har aldri klappet meg selv p skulderen for sette egne verdier hyt og heve stemmen der jeg mente det var riktig, selv om det kostet meg heder og forfremmelse. Jeg har latt kommentarer som du gr jo ikke akkurat stille i drene og jeg skjnner ikke at du tr treffe meg midt i hjertet, og f meg til fle meg liten, dum og nrmest krakilsk.

Nr disse flelsene gjr at du ser etter ting p jobb som bekrefter hvor hplse alle er, er det p tide ta en alvorsprat med deg selv. For n ting er sikkert: Det er bde lettere og mer nyttig for alle parter at du finner en jobb du trives med, enn at du prver endre ting der du er.

Etter to r i det jeg hadde vrt overbevist om var kremjobben, spurte jeg derfor meg selv om hvorfor jeg var der. Fra jeg stilte sprsmlet, til svaret l der foran meg, tok det ytterligere et r. Svaret var pinlig, samtidig som det var en lettelse endelig finne det: S jeg bort ifra fast inntekt og hyggelige kolleger – som jo finnes overalt – var det som ruvet verst p listen over hva jeg likte med jobben, det at jeg var stolt over si til andre at jeg hadde den. Folk ble s imponert nr jeg sa hvor jeg jobbet!

I en alder av 33 inns jeg at jeg mtte skjerpe meg. Bli snillere mot meg selv og prioritere bedre. Jeg skte om en sluttpakke for gjre det jeg hadde lyst til: skrive de historiene jeg mener er viktige fortelle.

Som spaltist, blogger og forfatter in spe, har jeg i dag flere arbeidstimer og frre penger p konto enn jeg hadde frem til jeg sa opp. Men jeg har det bedre enn noensinne. Jeg elsker skrive om det jeg selv vil, og nettopp dt gjr meg mer produktiv. ha kuttet ut mellomleddet mellom meg og publikum – les: hundre mellomledere og ti redaktrer – har gitt meg strre arbeidsro og flere lesere.

N skal det ogs nevnes at en aldri s liten medieskandale nok hjalp meg litt p vei. For kort tid etter at jeg hadde bestemt meg for g solo, ble det kjent at jeg bidro til twitterkontoen Fru Hjorth, som harselerte og herjet med (hovedsakelig menn i 40- og 50-rene) i medie-Norge. Selv om det bli forskt knust av en gjeng sinte og srede gubber med spalteplass ikke var noen dans p roser, og tok fra meg bde svn og matlyst hele den sommeren, s bidro saken til syvende og sist s mye til fremskritt i min karriere, at jeg tror noen mistenker at jeg regisserte det hele selv.

Fra et intervju i Natt&Dagetter @fruhjorth-saken i fjor. Foto: Christian Tunge.

N tenker du kanskje at ikke alle er s heldige at de kan leve av det deres hjerter brenner mest for. Men jeg tr pst at de fleste kan det. Det kommer ofte bare an p hva man velger prioritere. Selv er jeg forberedt p at det kommer en dag da jeg trenger mer penger enn det virksomheten som en fri formidler generer, og da selger jeg gjerne min tid, fysiske arbeidskapasitet og omsorg. Men jeg vil heller pleie syke fine mennesker, selge morgenkaffe til stressa stakkarer p vei til mter de ikke aner hva handler om eller jobbe i en fresh klesbutikk, enn leie ut min penn og stemme til noen som ikke bruker den riktig. Det er en deilig erkjennelse.

Klisjeer er klisjeer av en grunn, og jeg slr et slag for en akkurat n: Lev hver dag som om den skulle vre din aller siste. Du vil bli overrasket over hvor mye genuin livsglede det er i gi fra seg noen penger og en tittel, nr det du fr tilbake er motivasjon, selvrespekt og frihet.

NORSK P NDE

Jeg har bodd i Norge i 26 r. Jeg flte meg mer velkommen da jeg hadde bodd her i ett.

De siste mnedene har tilvrelsen for mennesker som er oppvokst men ikke fdt i Norge endret seg voldsomt. Det er som en virvelvind som blir kraftigere for hver dag og som jeg oppriktig er bekymret for hvor vil ende.

Kanskje er det bare jeg som kjente jeg at det begynte blse rundt fttene mine frst n. Jeg har vokst opp med norske venner og vaner, jeg har vrt flink i sprk og p skolen. Dessuten er jeg jente, og kommer fra en liten og liberal familie som ikke har vrt s involvert med andre innvandrere. Kanskje er det fordi jeg er ateist og gift med en etnisk nordmann. Ikke bare kanskje, men ganske sikkert er det derfor at flelsen jeg fikk, da jeg hrte fdelandet mitt listet opp blant de syv landene hvis innfdte ikke fikk lov til reise inn til USA, var s ny for meg. Jeg flte meg nedverdiget og diskriminert p en for meg fremmed mte. At jeg ikke skulle f beske familie og venner i USA fordi jeg er fdt i Teheran var nesten litt flaut. Jeg er s vant til vre som alle andre rundt meg og jeg har alltid tatt for gitt at det jeg har med meg fra de frste leverene i Iran bare har vrt en berikelse. N ble det sagt rett ut at det er en ulempe at jeg ikke ble fdt i Norge.

Fuck Trump, tenkte jeg da. Har ikke tid til reise noe sted n uansett.

Den nye Brochmann-rapporten kom, og spdde bde mrke skyer og bl himmel i horisonten. Innvandringen vil fortsette by p problemer, men gjr vi dette riktig, kan det g ganske bra likevel. Bra, tenkte jeg. Vi m stramme oss opp p integrering. De som kommer m bde forventes og nskes inn samfunnet p en bedre mte. Hvis de m og fr delta og bidra, blir ikke dette s halvgrent. Men s krp virvelvinden oppover akkurat der jeg stod.

Forskningsdirektr ved Det Norske Nobelinstitutt Asle Toje sa stopp en hal!.

– Rapportens fremskrivinger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall, sa han. Og det vil dere, mener han.

S kom journalist Lars Akerhaug p banen. Iflge ham blir Tojes bekymringer ikke tatt alvorlig fordi Brochmann-utvalget har lagt til grunn Statistisk Sentralbyrs definisjon av innvandrere: De som er fdt i et annet land og deres barn som er fdt i Norge. Ikke barna deres igjen. Og deres igjen.

– Dessverre vet vi at andelen innvandrere fra utviklingsland i liten grad gifter seg eller fr barn med etniske nordmenn, skrev Akerhaug og oppfordret regjeringen til hyre inn Toje s galskapen kan ende.

Jeg er frstegenerasjonsinnvandrer. Jeg vandret inn p mine to ben da jeg var liten. Alle jeg kjenner som har flerkulturell bakgrunn, men som i likhet med meg selv lever helt normale norske liv, har ogs enten kommet til Norge som barn eller blitt fdt her av utenlandskfdte foreldre. Vi har ikke noe annet hjem enn Norge, og bde fler oss og behandles som turister nr vi reiser til Iran, Bosnia, Marokko eller hvor det n var vre forfedre kalte sitt hjemland. Mener disse sentrale meningsbrerne i Norge at vre barnebarn ikke skal anses som ekte nordmenn?

Den sure vinden blste meg inn p Akerhaugs Facebook-profil der jeg spurte om vi alle havnet p minussiden i hans regnskap. Og om ikke vi, s hvem? Dette sa han ble uinteressant diskutere.

– Jeg tror de aller, aller fleste av oss, helt intuitivt og uten store problemer, klarer definere med en presisjonsgrad p 99% hvem som er og hvem som ikke er etnisk norske. Det er omtrent like enkelt som definere kjnn, skrev han da noen andre spurte.

Det er ikke s enkelt beskrive hvordan det fles lese slikt. Norge er mitt hjem. Jeg har hatt min barndom her, jeg har blitt tenring her, jeg har ftt mitt frste kyss, min frste jobb, min frste leilighet, min frste bil, mine opp- og nedturer her. Jeg har truffet mannen i mitt liv her og selv om jeg hater klimaet, fr jeg alltid hjemlengsel nr jeg er borte for lenge.

Den kalde vinden som prver blse meg av min hjemmebane blir bare sterkere og sterkere. Denne uken leste jeg at journalist og redaktr Nina Hjerpset-stlie kalte programleder Leo Ajkic i NRK for en islamist og et problem. Han hadde visst ikke gjort noe for motbevise det. Leo er p min alder, han var ogs flink i matte da han var liten, har ogs vokst opp i Norge og er ogs journalist. Han er s vidt jeg vet ikke religis, han heller.

Torsdag skrev Aftenposten om familien fra Palestina som etter 27 r i Norge har blitt bedt om levere inn sine pass og forlate landet. Han ene er et r eldre enn meg og kom til Norge ret fr meg. Han har som meg giftet seg her, og ftt barn, slik jeg nsker meg. I gr grt jeg og spurte min mann om hvor vi skal dra om det samme skjer med meg.

For alt vi vet kan det ha vrt en feil dato eller en overdrivelse i det vre foreldre eller besteforeldre fortalte UDI da de endelig ndde en trygg havn for flere tir siden. Paralysert av den iskalde virvelvinden som for lengst har ftt meg til miste fotfestet, tenker jeg n at jeg m vre klar for hva som helst. Dette er ikke hjem likevel.

HA ET HJEMLAND

Min frste skoledag i Norge. Flesberg, juni 1991.

Nr en velintegrert bioingenir som har bodd i Norge mer enn halve livet blir fratatt statsborgerskapet med statsrder som Sylvi godhetstyranni Listhaug og Per-Willy frykter for at et nytt korstog blir ndvendig Amundsen ved roret, skaper det debatt. Ndvendig debatt. Om hva som kan kalles rasisme, bde til hverdags og fest. Om hva som m til for f kalle Norge sitt hjem. Hva som m til for bli norsk nok.

Da jeg kom til Norge som niring i 1991, var dette en av de tingene jeg var mest redd for. fle seg utenfor og vre til bry er ikke noe man frykter mindre som barn enn som voksen, tvert imot. Heldigvis kom jeg til et bittelite sted der folk ikke tenkte s mye p begreper som integrering og assimilering, og enda mindre p forskjellen mellom dem. Menneskene i Flesberg var ikke s forsiktige i mte med meg, ei heller bar de preg av kreve noe spesielt av meg som et nytt medlem av lokalsamfunnet. Jeg opplevde at det ble tatt for gitt at vi ikke var s fryktelig forskjellige bare fordi vi var fdt ulike steder og at hvis det var noe vi trengte lre om hverandre, ville vi vel bare gjre det. Vi hadde mye til felles, bde barn og voksne. Barna ville ha det gy, f til ting, ha venner og fle seg trygge. Foreldrene ville gi barna det de ville ha og trengte innenfor trygge rammer. Hvor man var fdt endret ikke noe av dette. De tingene vi gjorde annerledes hjemme hos oss, som at vi snakket persisk og hadde ris til kjttet istedenfor poteter, ble verken mtt med avsky eller overdreven nysgjerrighet og interesse. Snn var det bare. At moren min hrte p iransk musikk p kveldene mens moren til venninnen min hrte p Rune Rudberg var akkurat like funny for oss som ikke hrte p annet enn Roxette og Michael Jackson. En snn oppvekst gjorde at det bare tok noen mneder fr jeg flte meg akkurat som de andre. Flte meg norsk.

I dag gjr jeg ikke i det i like stor grad. Etter 25 r i Norge, fler jeg meg definitivt mer annerledes enn jeg gjorde etter to. Og det fles i blant ganske vondt, selv om jeg er veldig stolt av og glad for min iranske familiebakgrunn. For det relativt lille jeg har i meg av persisk kultur og sprk er en berikelse, men det er ikke et hjem. Jeg er en turist nr jeg er i Iran, jeg er langt fra like st i persisk som i norsk og jeg er flinkere til spise enn lage persisk mat. Hvis ikke jeg er hjemme her, er jeg ikke hjemme noe sted.

Jeg har lyst til nevne tre helt ulike tilfeller der jeg har blitt tvunget til fle meg annerledes. Kall det hverdagsrasisme, kall det festrasisme, kall det uvitenhet eller bare flsete oppfrsel. Hva enn du kaller det - dette er oppfrsel som skaper utenforskap og frarver tilhrighet.

Min frste opplevelse av annerledeshet hadde jeg da jeg var 25, nyutdannet journalist og hadde jobbet i NRK i noen f mneder. En kollega og jeg hadde funnet ut at presidentskapet i EU hadde sendt et brev til davrende utenriksminister Jonas Gahr Stre og advart mot iranske agenter som kom til Europa under dekke av vre asylskere. Jeg hadde hrt om norsk-iranere som mente seg overvket av nettopp slike. Min kollega forsvant ut i permisjon, og jeg jobbet videre med saken. kunne persisk kom godt med. Da jeg nesten var i ml med saken og bare hadde intervjuet med Stre igjen, ble jeg bedt om droppe saken. - Det er mulig du er inhabil siden du har familie fra Iran, fikk jeg hre av nrmeste leder, som mente det var best vre p den sikre siden. Jeg var fersk, turte ikke protestere og la saken dd. En tid senere, spurte en P2-redaksjon p huset om jeg kunne tenke meg komme i studio og fortelle om den iranske revolusjonen i forbindelse med dens 30-rsjubileum. Min leder ga meg ikke lov. - Du er en nytral nyhetsjournalist og skal ikke kommentere, var beskjeden. Forvirret gikk jeg til redaktren: Jeg fr ikke lage Iran-relatert journalistikk og jeg fr ikke snakke om iransk historie. Hvorfor fr jeg ikke bidra med min kunnskap om Iran?

- Om du har veldig lyst til fortelle om revolusjonen, kan vi vurdere det p nytt. Men du skjnner vel at du ikke kunne lage saken om iranske agenter?

- Nei, jeg gjr ikke det.

- Men Mina. Se for deg lytteren ved frokostbordet: Ja vel ja! S iranske asylskere kan vre agenter, alts! Mina Ghabel er jo iransk. Er hun kanskje en agent? Du forstr vel at vi ikke kan skape den usikkerheten hos vre lyttere, Mina?

Det er ikke ofte jeg tar ordet diskriminering i min munn, men dette er s vidt jeg vet eneste gangen jeg har kjent fenomenet p kroppen. Jeg ble nektet noe p grunn av mitt etniske opphav. At det skjedde i det man antar er et s oppdatert og opplyst milj som Marienlyst sier noe om hvordan det m st til i samfunnet for vrig.

Noe annet som gir meg en ekkel flelse er enkelte menneskers ukontrollerbare trang til vitse og spke om muslimske stereotypier. Selv om de vet at jeg ikke er muslim, benytter de enhver anledning til trekke inn en eller annen referanse til islamske tradisjoner og regler: Men spiser du ribbe du da, det er jo ikke halal? S du gr ikke med burka alts? Jeg hrer du skal p fest, men er ikke alkohol haram da? Hehehehehe! Hva skal jeg svare? Hvis jeg sier at jeg ikke er muslim, svarer skyerne at de bare tuller. Men da er det allerede gjort: Jeg sitter der og tenker at det at jeg har en mrkere hudtone, brune yne og svart hr gjr at disse menneskene konstant har i bakhodet at jeg er noe annet, at stedet jeg ble fdt str mellom meg og dem og gjr meg ute av stand til noen gang bli en helt integrert del av fellesskapet. Alltid nr slike mennesker er tilstede sitter jeg og venter p at en eller annen kommentar om islam og muslimer skal komme i min retning. Og jeg trenger sjelden vente veldig lenge.

Det siste eksempelet er det eneste der jeg er sikker p at intensjonene er gode, men der konsekvensen likevel er den samme: En flelse av ikke hre til. Dette er mennesker jeg har mtt i voksen alder og blitt glad i. De som bare vil meg vel, men som sttt og stadig sier ting som gjr at jeg lurer p om min hudfarge og etniske opprinnelse for evig kommer til representere en avstand mellom oss, og gjre meg annerledes, fremmed, ny og eksotisk:

- Du bruker sitron, ja. Er det noe du er vant med fra Iran?

- Trives du i Norge?

- Dere bruker mye urter i maten, dere?

- Hooooh, n er det friskt ute. Dt er noe annet enn Teheran, tenker jeg?

Jeg tror det eneste som ligger bak slike sprsml er et nske om vise interesse, og jeg tror de som sier snt som dette bare synes det er fint og spennende ha et multikulturelt innslag i sine liv. I iveren etter vise penhet og entusiasme glemmer de sprre seg selv om jeg har grunnlag for vre dette innslaget. Jeg var et barn da jeg kom til Norge og det jeg er vant med er flgelig det jeg har gjort og spist og kjent her. Tradisjoner og vrforhold i Iran er ikke et naturlig referansepunkt for meg i hverdagen. Nr det forventes at de er det, blir jeg usikker og fler meg fremmed. Det som er fint med den siste gruppen er at det nytter gi en tilbakemelding. Siden de bare mener godt og vil vel, blir de faktisk ille berrt og til og med lei seg av hre at deres sprsml kan oppleves kjipe - og slutter snakke til deg som om du nylig ankom Norge.

Se s norsk jeg er!

nsket om hre til og fle seg hjemme handler ikke om ta avstand fra sin historie. Det er i mine yne ikke mer stas vre norsk enn vre iransk. Eller libanesisk, svensk eller peruansk. Det som er stas er ha et hjemland.