hits

januar 2017

EN SMAK AV PERSIA

Som jeg skrev i forrige innlegg, er jeg flinkere til spise persisk mat enn jeg er til lage den. Men siden det ikke er srlig god tilgang p persisk mat her i Norge, og det er noe av det beste jeg vet, har jeg opp gjennom rene lrt meg noen enklere varianter av de klassiske rettene. Disse rettene har blitt til ved at jeg ringer mormor i Teheran, spr hvordan man lager den og den matretten, og hun forteller meg hva jeg trenger og hvordan jeg skal gjre det. S sier jeg at jeg ikke har tid og tlmodighet til lage mat i fem timer, og da forteller hun meg hvordan jeg kan lage en enklere versjon. Takket vre disse telefonsamtalene har jeg i lpet av de siste rene perfeksjonert en rekke matretter som gir en smak av det persiske kjkken, samtidig som de er tilpasset en norsk hverdag og utvalget i matbutikkene her. Ofte nr jeg inviterer venner og familie p middag eller nr jeg en gang i blant legger ut bilder av maten p Instagram, spr mange om oppskriftene. Derfor vil jeg fra tid til annen poste oppskrifter p persisk mat her p bloggen.

De aller fleste hovedrettene i det persiske kjkken bestr av ulike varianter ris og kjtt, kylling, fisk eller gryte. Men alle retter smaker forskjellig i ulike hjem og familier. Maten er nesten aldri sterk, da salt, gurkemeie og safran er det man ofte holder seg til nr man krydrer maten. For iranere er ris nrmest hellig. Uncle Bens eller annen ris du fr kjpt i vanlige dagligvarebutikker regnes IKKE som ris om du skal lage persisk mat. Nei, da m du kjpe ris som kommer i striesekk og det gjr du p en tyrkisk butikk e.l. Jeg pleier kjpe den som heter Two Diamonds, men andre typer basmatiris i striesekk funker ogs. Ogs andre ingredienser som trengs i persisk mat som du ikke finner p Rema eller Meny, finner du i de fleste tyrkiske butikker.

I dag laget jeg en rett som er bde sunn og enkel. Sabzi polo ba mahi (uttales sbzi pl ba mahi) betyr direkte oversatt urte-ris med fisk. Og det er akkurat dt det er. Da jeg var liten var denne en av mine to favorittretter. I Norge er det vanlig at barn ikke liker fisk, men snn er det ikke i Iran. Jeg mistenker at det er fordi iranere steker fisken snn at den som regel blir crispy og konsistensen blir lettere like. Selv gr jeg som regel for en mellomting og baker den i ovnen.

Dette trenger du (til to sultne voksne og et barn):

- 3 dl ris

- 6 dl vann

- salt

- 1 stor spiseskje smr

- 1 dill-plante

- 1 koriander-plante (kan slyfes eller erstattes av persille)

- 2 vrlk

- 3 fedd hvitlk

- 400 gram valgfri fisk, jeg synes det som passer best er laks, rret, steinbit (som i dag) eller skrei/torsk

- olivenolje

- 2 lime

- 1/2 teskje safran

- 1 sukkerbit

Slik gjr du:

1. Sett stekeovnen p 200 grader.

2. Ha risen i en gryte og skyll den med rennende vann. Gjr dette to ganger. Fyll s gryten med dobbelt s mye kaldt vann som ris. Sleng opp i en god klatt med smr og s mye salt du vil, fr du setter den p medium varme p platen.

2. Hakk dill, koriander og ett fedd hvitlk. Skjr vrlk i ringer. Nr risen koker skikkelig, ha dette oppi og rr godt. Sett p lokk.

3. La koke p medium varme til vannivet svidt er hyere enn risen. Det tar ca 5 minutter. Da skrur du ned plata (hvis varmeste er 10, skal du n ha den p 2 eller 3 - fra 5 da du kokte opp), tar et rent kjkkenhndkle og pakker inn grytelokket i det fr du setter det p.

4. Ta litt olivenolje oppi et ildfast fat og legg fisken p. Press to fedd hvitlk over, litt olivenolje og press en halv lime over. Ha maldonsalt og pepper over fr du setter inn. (Det grnne p fisken p bildet er restene av urter som var p skjrebrettet da jeg hakket hvitlken, du kan godt ta mer av dette p fisken fr du setter den inn i ovnen hvis du vil). Fisken kan ogs stekes i panne hvis du vil ha stekeskorpe, helt nydelig det ogs.

5. Mal safranen sammen med sukkerbiten og hell over bittelitt (max to spiseskjeer) kokende vann.

6. Risen er ferdig nr den er luftig og ikke vt lenger, ca 15 minutter etter at du skrudde ned varmen og kledde lokket med hndkle. Fisken tar ca like lang tid. Ta tre spiseskjeer av risen over i den flytende safranen og vend forsiktig, slik at risen blir gul. Dette legger du p toppen av resten av risen p serveringsfatet. Servr med limebter og salt til.

Som den urutinerte matbloggeren jeg er, glemte jeg ta bilde av det ferdig resultatet, men dette bildet fra det store internett viser omtrent hvordan risen ser ut nr den er ferdig.

Om du fr sabzi polo til overs, kan den oppbevares i kjleskapet opp til fire dager og serveres med bde kylling og kjtt.

HA ET HJEMLAND

Min frste skoledag i Norge. Flesberg, juni 1991.

Nr en velintegrert bioingenir som har bodd i Norge mer enn halve livet blir fratatt statsborgerskapet med statsrder som Sylvi godhetstyranni Listhaug og Per-Willy frykter for at et nytt korstog blir ndvendig Amundsen ved roret, skaper det debatt. Ndvendig debatt. Om hva som kan kalles rasisme, bde til hverdags og fest. Om hva som m til for f kalle Norge sitt hjem. Hva som m til for bli norsk nok.

Da jeg kom til Norge som niring i 1991, var dette en av de tingene jeg var mest redd for. fle seg utenfor og vre til bry er ikke noe man frykter mindre som barn enn som voksen, tvert imot. Heldigvis kom jeg til et bittelite sted der folk ikke tenkte s mye p begreper som integrering og assimilering, og enda mindre p forskjellen mellom dem. Menneskene i Flesberg var ikke s forsiktige i mte med meg, ei heller bar de preg av kreve noe spesielt av meg som et nytt medlem av lokalsamfunnet. Jeg opplevde at det ble tatt for gitt at vi ikke var s fryktelig forskjellige bare fordi vi var fdt ulike steder og at hvis det var noe vi trengte lre om hverandre, ville vi vel bare gjre det. Vi hadde mye til felles, bde barn og voksne. Barna ville ha det gy, f til ting, ha venner og fle seg trygge. Foreldrene ville gi barna det de ville ha og trengte innenfor trygge rammer. Hvor man var fdt endret ikke noe av dette. De tingene vi gjorde annerledes hjemme hos oss, som at vi snakket persisk og hadde ris til kjttet istedenfor poteter, ble verken mtt med avsky eller overdreven nysgjerrighet og interesse. Snn var det bare. At moren min hrte p iransk musikk p kveldene mens moren til venninnen min hrte p Rune Rudberg var akkurat like funny for oss som ikke hrte p annet enn Roxette og Michael Jackson. En snn oppvekst gjorde at det bare tok noen mneder fr jeg flte meg akkurat som de andre. Flte meg norsk.

I dag gjr jeg ikke i det i like stor grad. Etter 25 r i Norge, fler jeg meg definitivt mer annerledes enn jeg gjorde etter to. Og det fles i blant ganske vondt, selv om jeg er veldig stolt av og glad for min iranske familiebakgrunn. For det relativt lille jeg har i meg av persisk kultur og sprk er en berikelse, men det er ikke et hjem. Jeg er en turist nr jeg er i Iran, jeg er langt fra like st i persisk som i norsk og jeg er flinkere til spise enn lage persisk mat. Hvis ikke jeg er hjemme her, er jeg ikke hjemme noe sted.

Jeg har lyst til nevne tre helt ulike tilfeller der jeg har blitt tvunget til fle meg annerledes. Kall det hverdagsrasisme, kall det festrasisme, kall det uvitenhet eller bare flsete oppfrsel. Hva enn du kaller det - dette er oppfrsel som skaper utenforskap og frarver tilhrighet.

Min frste opplevelse av annerledeshet hadde jeg da jeg var 25, nyutdannet journalist og hadde jobbet i NRK i noen f mneder. En kollega og jeg hadde funnet ut at presidentskapet i EU hadde sendt et brev til davrende utenriksminister Jonas Gahr Stre og advart mot iranske agenter som kom til Europa under dekke av vre asylskere. Jeg hadde hrt om norsk-iranere som mente seg overvket av nettopp slike. Min kollega forsvant ut i permisjon, og jeg jobbet videre med saken. kunne persisk kom godt med. Da jeg nesten var i ml med saken og bare hadde intervjuet med Stre igjen, ble jeg bedt om droppe saken. - Det er mulig du er inhabil siden du har familie fra Iran, fikk jeg hre av nrmeste leder, som mente det var best vre p den sikre siden. Jeg var fersk, turte ikke protestere og la saken dd. En tid senere, spurte en P2-redaksjon p huset om jeg kunne tenke meg komme i studio og fortelle om den iranske revolusjonen i forbindelse med dens 30-rsjubileum. Min leder ga meg ikke lov. - Du er en nytral nyhetsjournalist og skal ikke kommentere, var beskjeden. Forvirret gikk jeg til redaktren: Jeg fr ikke lage Iran-relatert journalistikk og jeg fr ikke snakke om iransk historie. Hvorfor fr jeg ikke bidra med min kunnskap om Iran?

- Om du har veldig lyst til fortelle om revolusjonen, kan vi vurdere det p nytt. Men du skjnner vel at du ikke kunne lage saken om iranske agenter?

- Nei, jeg gjr ikke det.

- Men Mina. Se for deg lytteren ved frokostbordet: Ja vel ja! S iranske asylskere kan vre agenter, alts! Mina Ghabel er jo iransk. Er hun kanskje en agent? Du forstr vel at vi ikke kan skape den usikkerheten hos vre lyttere, Mina?

Det er ikke ofte jeg tar ordet diskriminering i min munn, men dette er s vidt jeg vet eneste gangen jeg har kjent fenomenet p kroppen. Jeg ble nektet noe p grunn av mitt etniske opphav. At det skjedde i det man antar er et s oppdatert og opplyst milj som Marienlyst sier noe om hvordan det m st til i samfunnet for vrig.

Noe annet som gir meg en ekkel flelse er enkelte menneskers ukontrollerbare trang til vitse og spke om muslimske stereotypier. Selv om de vet at jeg ikke er muslim, benytter de enhver anledning til trekke inn en eller annen referanse til islamske tradisjoner og regler: Men spiser du ribbe du da, det er jo ikke halal? S du gr ikke med burka alts? Jeg hrer du skal p fest, men er ikke alkohol haram da? Hehehehehe! Hva skal jeg svare? Hvis jeg sier at jeg ikke er muslim, svarer skyerne at de bare tuller. Men da er det allerede gjort: Jeg sitter der og tenker at det at jeg har en mrkere hudtone, brune yne og svart hr gjr at disse menneskene konstant har i bakhodet at jeg er noe annet, at stedet jeg ble fdt str mellom meg og dem og gjr meg ute av stand til noen gang bli en helt integrert del av fellesskapet. Alltid nr slike mennesker er tilstede sitter jeg og venter p at en eller annen kommentar om islam og muslimer skal komme i min retning. Og jeg trenger sjelden vente veldig lenge.

Det siste eksempelet er det eneste der jeg er sikker p at intensjonene er gode, men der konsekvensen likevel er den samme: En flelse av ikke hre til. Dette er mennesker jeg har mtt i voksen alder og blitt glad i. De som bare vil meg vel, men som sttt og stadig sier ting som gjr at jeg lurer p om min hudfarge og etniske opprinnelse for evig kommer til representere en avstand mellom oss, og gjre meg annerledes, fremmed, ny og eksotisk:

- Du bruker sitron, ja. Er det noe du er vant med fra Iran?

- Trives du i Norge?

- Dere bruker mye urter i maten, dere?

- Hooooh, n er det friskt ute. Dt er noe annet enn Teheran, tenker jeg?

Jeg tror det eneste som ligger bak slike sprsml er et nske om vise interesse, og jeg tror de som sier snt som dette bare synes det er fint og spennende ha et multikulturelt innslag i sine liv. I iveren etter vise penhet og entusiasme glemmer de sprre seg selv om jeg har grunnlag for vre dette innslaget. Jeg var et barn da jeg kom til Norge og det jeg er vant med er flgelig det jeg har gjort og spist og kjent her. Tradisjoner og vrforhold i Iran er ikke et naturlig referansepunkt for meg i hverdagen. Nr det forventes at de er det, blir jeg usikker og fler meg fremmed. Det som er fint med den siste gruppen er at det nytter gi en tilbakemelding. Siden de bare mener godt og vil vel, blir de faktisk ille berrt og til og med lei seg av hre at deres sprsml kan oppleves kjipe - og slutter snakke til deg som om du nylig ankom Norge.

Se s norsk jeg er!

nsket om hre til og fle seg hjemme handler ikke om ta avstand fra sin historie. Det er i mine yne ikke mer stas vre norsk enn vre iransk. Eller libanesisk, svensk eller peruansk. Det som er stas er ha et hjemland.

ETIKK, ENDOMETRIOSE OG UFRIVILLIG BARNLSHET

Jeg har sagt at jeg skal bruke denne bloggen til vise flere sider av meg selv og at den ikke skal bli en samling kronikker, men s langt har jeg verken hatt tid til eller turt noe annet. N som det pgr en debatt om assistert befruktning, tenker jeg det er en god anledning til skrive om noe som angr meg personlig, og som jeg hper er til nytte for flere.

Da jeg var yngre, det vil si i tenrene og i begynnelsen av 20-rene var jeg fast bestemt p at jeg aldri skulle f barn. Jeg mente det var galt sette barn til en verden der det allerede er s mange barn som er foreldrelse. Det eneste rette, mente jeg, var adoptere. Som flge av dette bastante og idealistiske verdenssynet, mente jeg at alle former for tukling med naturen for lage barn - vre seg prverr, donasjon eller surrogati - var vanvittig uansvarlig. Jeg kunne ikke forst at det fantes et system, delvis finansiert av myndighetene, som faktisk brukte masse tid og ressurser p jukse til et barn, mens det l nyfdte barn tett i tett p barnehjem rundt omkring i verden.

Sant si, mener jeg p mange mter dette fortsatt. Men da jeg mtte han som jeg i dag er gift med, oppstod en flelse og et nske i meg som var totalt ute av min kontroll og motstridende med det jeg alltid hadde ment om f egne barn. Jeg utviklet etterhvert et stort behov for produsere en miks av ham og meg, se hvordan denne miksen ville se ut og vre, og vite at vi to ville leve videre gjennom denne felles skapningen. Jeg hadde imidlertid ikke drlig tid, og vi fant stadig grunner til utsette familieforkelsen litt til. Vi ville ikke forhaste oss med barn, fordi det var s mye vi hadde lyst til gjre fr vi tynget oss selv med et s stort ansvar. Vi ville starte p en karriere og ha en egen leilighet frst. For meg som vanligvis er lite bundet av konvensjoner og tradisjoner, var det dessuten av en eller annen grunn viktig at vi giftet oss frst og fikk barn etterp. I den rekkeflgen. Ikke ville jeg vre gravid i mitt eget bryllup heller. Og i hvert fall ikke p bryllupsreisen. S mtte vi rekke reise p en roadtrip langs USAs vestkyst.

Vi ble kjrester da jeg var 24, flyttet sammen da jeg var 25, kjpte vr frste leilighet da jeg var 27 og giftet oss da jeg var 28. Det ret jeg fylte 30 var vi endelig klare. Jeg hadde hele tiden sett for meg at det bare var bestemme seg for at n var det dags, og s ville jeg bli svanger just like that. Etter et r uten tegn til graviditet, gikk jeg til legen for sjekke at alt var i orden. Han spurte om jeg var plaget med PMS og smerter. Siden jeg var tenring har jeg vrt nrmest paralysert av smerter i 1-4 dager i mneden. De siste rene hadde jeg ogs begynt bli uforklarlig og bunnlst deppa i tillegg. Det var da, som 31-ring p den gamle Kvinneklinikken i Oslo, at jeg hrte ordet endometriose for frste gang. Siden den gang har jeg blitt operert for tilstanden to ganger, og frstkommende onsdag skal jeg opereres for tredje gang.

Etter fire r der jeg har vrt nesten like mye hos legen, p klinikker og sykehus som utenfor, og med status som uforklarlig barnls, har jeg ftt innblikk i en verden der veldig mange par mellom 20-45 r befinner seg. En boble der usikkerhet, frykt, smerter, oppturer, nedturer og depresjon er hverdagskost. Nr man er inne i den bobla - der jeg tidligere mente bare egoistiske og uansvarlige mennesker kunne befinne seg - er man s srbar. I mitt tilfelle henger ogs nsket om bli mor sammen med rsaken til at jeg n har en s alvorlig grad av endometriose at jeg har maks syv smertefrie dager i mneden. Etter graviditet og fdsel, er det nemlig vanlig at endometriose trekker seg tilbake.

Dessverre kommer man som ufrivillig barnls oppi en rekke situasjoner - i familien, p jobb, i helsevesenet og sosialt - der man opplever at det legges sten til byrden. Man kan oppleve f god sttte fra mange, men det er s altfor mye og mange som uheldigvis bidrar til gjre et allerede utmattende problem verre og mer uutholdelig. Det er uforstelige regler, ignorante meninger, forvirrende tilnrminger, inkompetanse og sviktende dmmekraft som sjelden blir tatt tak i og ryddet opp i, noe jeg mistenker skyldes at det for mange - meg selv inkludert - er et tabu ha trbbel med lage barn. Man godtar mer enn man ville gjort dersom det var en annen kronisk tilstand man led av. Man bruker revis og hundretusenvis av kroner p behandlinger man ikke fr stille sprsml ved. Man godtar bli behandlet drlig av autoritetspersoner i bde helsevesen og jobb, fordi man fler seg dum for sette himmel og hav i bevegelse for f et barn.

Hadde det vrt like stor penhet og aksept for det nske seg et barn som det er nske seg en utdannelse, hadde det nok vrt mer tydelig hvor urettferdig forbudet mot eggdonasjon er. Om ufrivillig barnlshet var like lite flaut snakke om som diabetes eller leddgikt, tror jeg flere ville reagert hylydt p at politikere skal trekke en slags etisk og moralsk grense for hvor stor hjelp det er mulig f til bte p sitt problem.

Det er s himmelropende meningslst og frustrerende at det er lov - og statsfinansiert - proppe en kropp full med hormoner slik at man frst kommer i en kunstig overgangsalder for deretter f opp til 20 egg (mot normalt ett) til vokse vilt i lpet av ti dager, provosere frem en egglsning som man ved hjelp av medisiner har utsatt, hente ut alle eggene, befrukte disse kunstig, oppbevare de befruktede eggene i et varmeskap som simulerer miljet i en livmor, plukke ut embryoene som har hatt normal celledeling, putte et eller to tilbake inn i livmoren og fryse ned potensielle ssken, for deretter proppe kroppen full med nye hormoner for lure den til tro at den allerede er gravid slik at embryo(ene) som er satt inn fester seg i livmorveggen - men det er ikke lov underske embryoene for se om det er genetiske defekter (skalt PGD) som gjr at en relativt ung og ellers frisk kvinne ikke har klart bli gravid etter flere r med prverrsbehandling. At det er en naturlig og god grunn til at kroppen stter fra seg et embryo, nemlig at det brer p en alvorlig sykdom.

Det er nemlig etiske problemstillinger knyttet til en slik underskelse, som er det vi nsker, slik det er med bruke et friskt egg fra en annen kvinne og slik det er tillate at noen blir fdt inn i tilvrelsen med ha n forelder. Selv om de to siste tilfellene ikke er noe jeg personlig rammes av, blir jeg provosert av lovgivningen. bruke en sdcelle fra en annen mann er derimot etisk forsvarlig og det samme er det g fra ha hatt to foreldre til leve med bare en mor. Politikerne vre har tatt disse avgjrelsene p vegne av oss, og med det sikret oss mot bde bli bermenschen og Gud forby, komme til helvete.

Nettopp fordi jeg tror mer penhet og informasjon om temaet vil bidra til en mer opplyst debatt og mer levelige omstendigheter for ufrivillig barnlse, vil noen av mine innlegg fremover handle om mine erfaringer, frustrasjoner, oppturer og nedturer i vr vei mot lage, hente eller droppe barn. Det i hp om at andre som er i lignende situasjoner kjenner seg mindre alene og at de som ikke har kjent problematikken p kroppen fr en strre forstelse for en sster, venninne, kollega eller pasient som nsker f barn, men som ikke klarer det p egenhnd.