hits

januar 2018

JANUAR, BABYBOOM OG ULL

Er det bare meg eller opplever vi historiens strste babyboom akkurat n? Hvor enn jeg snur meg er folk enten gravide eller s har de nettopp fdt. P gata, venterommet hos legen, facebook, instagram, tv. Baby, baby, baby. Jesus christ, kan dere slutte gni det inn? Haha.

Sosiale medier er serist fulle til randen av To blir til tre, snn derre trekant eller hjerte eller hva det n er de former hendene til opp en helt flat mage med hashtag #12uker, Ny sjef i huset!, bilde av ultralyd og Se hva vi har laga!. Hvis jeg kjenner de som blir foreldre, blir jeg selvflgelig glad. Jeg er jo, kanskje ingen bombe, veldig glad i barn. Men det er liksom summen som gnir det inn og gjr meg til en verpesjuk og hvesende katt!

Her om dagen satt vi i bilen p vei inn til byen. Jonas kjrte og jeg scrollet. Plutselig og helt ut av det bl hrer jeg meg selv si, med tilgjort stemme (men ganske lavt alts): Nssstebaaarn.

- H?

- Haha, sa jeg det hyt?

- Ja, men hva sa du? Hvafforno-barn?

- Nstebarn. Jeg har serist scrolla forbi hundre og femti reklamer for babyprodukter p Facebook. Den der Nstebarn er overalt. Til og med p Tise er det mas om de klrne. nsker kjpe alle typer klr fra Nstebarn i strrelse 74 til 92

- Er det klr av god kvalitet det eller? Da sier vel damene snn Disse her kjrer jeg bare p 60 grader jeg ass. Like fine som nye etterp, vet du.

- Ja, erru gren! S mye som minsten sler, halve grten havner jo p klrne, s skal tyet liksom tle litt.

- Og s er det alle basseluskene i barnehagen! Jeg vasker alt jeg ass! Er det bomull s gr det rett p kokvask.

- M jo det! Ogs klr det ikke. Ja, nei, alt av ullty hos oss er fra Nstebarn. Er jo ikke det billigste, men det fr ikke hjelpe!

Og vi lo, som Kevin Vgenes sier. Jeg liker godt disse stundene nr vi kan le litt av vr egen elendighet. Og de er det heldigvis ganske mange av. For livet er jo tross alt godt nr alt kommer til alt. Det er bare akkurat disse barnegreiene som matter ut og tar fra meg motet i blant.

N for tiden kjenner jeg p to parallelle flelser rundt akkurat dette med barn. P den ene siden har jeg helt klart gjort et fremskritt nr det gjelder se ting i perspektiv. Jeg har blitt mye flinkere til tenke rasjonelt p livet som helhet, og vre bevisst p at den ufrivillige barnlsheten bare er n av mange ting livet vrt inneholder.

P den andre siden kjenner jeg at jeg blir mer og mer var for enkelte ting som har med barn gjre. For eksempel kan jeg bli lei meg hvis jeg er sammen med en venninne og hun koseprater mer med babyen sin enn hun prater vanlig med meg. Og s kjenner jeg det skikkelig i magen nr noen snakker om hvor vanskelig det er med barn, at det nrmest er synd p en mor som skal f ting til g opp mens far er p jobb. Jeg skjnner jo egentlig godt at det er utfordrende vre mor, selvflgelig gjre jeg det. Men det er vel bare det irrasjonelle som skyter inn og gjr meg litt trist og forbanna over at noen som burde vite bedre, klager til MEG om hvor tungt ditten og datten er. Jeg nsker meg jo alle disse utfordringene de snakker om. Jeg vil jo mer enn noe annet ha dette tunge, vanskelige, viktige og altoppslukende ansvaret i livet mitt. Kan de ikke vre litt mer taktfulle nr de vet hvor vanskelig jeg har det? Snakk gjerne om barna, og aller helst ha dem med, for jeg blir jo s glad av vre rundt barn, men please velg en annen samtalepartner enn meg nr du skal klage over hvor tft det er med disse barna og deres hverdagslige behov. Jeg vil jo ikke at folk skal p t rundt meg fordi vi m vre forsiktige rundt henne barnlse, men jeg m vel bare innrmme at jeg har blitt mer sensitiv og sr enn jeg skulle nske.

Men nok om det! Ny uke, nye muligheter. Jeg begynner endelig bli litt bedre etter operasjonen. Har en del vondt fortsatt, men tror det gr rette veien n. Det er verre n enn de tre forrige gangene jeg har operert, men legen sier det er forvente fordi masse nerver er i klem og en haug med annen kjedelig informasjon. S lenge han vet hva det er og sier at det blir bra, s stoler jeg p det. Stoler p det, og gleder meg stort over at solen skinner nesten en hel time lengre utp ettermiddagen enn den gjorde for en mned siden, og at det bare er 60 dager igjen til vren.

MEDIENES EGNE GISKER

Etter noen ukers stigende kvalme som tilskuer, og tre dagers resultatls diskusjon med min redaktr i Aftenposten der jeg som fast spaltist skriver mediekritikk, har jeg bestemt meg. Jeg m lette hjertet mitt. Og jeg m gjre det p en plattform der jeg selv legger premissene.

Hovefestivalen 2007. Foto: vg.no

Sommeren 2007, da davrende kulturminister Trond Giske lnte sine skuldre til artisten Mira Craig p Hovefestivalen, var det mange journalister og redaktrer som hnlo godt og lenge. Som nyutdannet journalist i en av landets strste nyhetsredaksjoner, reagerte jeg p mten en statsrd vi stadig intervjuet ble omtalt p internt. Ikke bare i gangene, men ogs p redaksjonsmter. - Han ser jo bare latterlig ut, husker jeg at en av redaktrene sa. Jeg var for s vidt enig i det, men jeg husker jeg reagerte p at akkurat han sa det.

Jeg hadde nemlig nettopp sett ham p en jobbfest, der han hang over en kvinnelig kollega og fortalte henne hvor nydelig hun var. Hun stod med ryggen inntil en vegg, han stod lent over henne med en hndflate plassert p hver side av henne p veggen. S kysset han henne p halsen. Den kvelden hadde jeg selv blitt lagt kraftig an p av en reportasjeleder. Han holdt meg fast, sa jeg ikke trengte vre s overlegen selv om jeg var vakker, og han nektet slippe meg fr jeg lovte at jeg skulle ble med p nachspiel. Da jeg endelig fikk ye p en ledig taxi utenfor festlokalene, fikk jeg ikke stoppet den fordi han holdt meg fast. Jeg mtte vente 20 minutter til, mens forbipasserende kolleger, bde de som var p vei til nachspielet reportasjelederen ville ha meg med p, og andre som var p vei hjem, enten ikke la merke til at han hang p meg som en klegg eller lo litt av det. Selv om jeg syntes han var ekkel, lo jeg ogs. Jeg ville ikke vre hun sure som lagde drlig stemning.

P Skup-festivalen ret etter, var det min tur til f litt oppmerksomhet av frstnevnte redaktr og til vre nydelig. Han hang over meg med slrete blikk og snvlet at han var s populr at han fikk tilsendt dametruser i posten.Begge mennene var gifte familiefedre. Begge har steget i gradene siden den gang.

Svein stvik (Charter-Svein) i hotellbaren under Skup-konferansen i Tnsberg i 2012.

Jeg har ikke tall p hvor mange slike opplevelser jeg har hatt i mine ti r i norsk rikspresse. Ikke heller har jeg tall p hvor mange ganger jeg har blitt spurt om fester og nachspiel. Oppmerksomhet av den frste typen - der det henges over og sikles, kysses p og man fr utseendet kommentert - har jeg som regel opplevd patetisk eller ekkel, og i blant skikkelig ubehagelig. Men sprsml om hvor festen er, har jeg aldri tenkt over at jeg ikke burde ftt. I sekulre samfunn, er det bare hyggelig – og vel nskelig - at man kan feste p tvers av kjnn og generasjoner. Derimot har jeg de siste ukene tenkt mye p dobbeltmoralen i norsk presse. Det er den som har gjort meg uvel.

For Giske er ikke den eneste mektige personen som har vrt omgitt av uforholdsmessig mange, unge og pene kvinner. Han er langt i fra alene om ha benyttet seg av anledningen hans posisjon og makt har gitt ham til tilegne seg kontakt med det motsatte kjnn. Kontakt som tidvis har vrt langt over grensen for hva bde kvinnene og partiet han representerer br tle. Men i norsk sammenheng er Giske s langt alene om bli identifisert som en #metoo-overgriper og bli gjenstand for en samlet norsk presses langvarige moralske forargelse. Hvorfor?

Takket vre #metoo-kampanjen har mye dritt kommet opp til overflaten, og mange ubehageligheter har blitt satt en stopper for. At ogs Giskes upassende oppfrsel - tilnrmelser han penbart har tillatt seg i kraft av sin posisjon - har ftt konsekvenser for hans stilling, er bare rett og rimelig. Nr det foreligger flere varsler om at en politiker p hans niv har opptrdt upassende og ubehagelig, er det ogs p sin plass at nyhetsmediene dekker dette. Men mediene har jo ikke bare formidlet til allmennheten hva som foregr i Arbeiderpartiet. De har publisert over 3000 oppslag om Giske siden desember, og de har drevet saken fremover, med et etterhvert tydelig ml om avsette ham. Men dette har andre skrevet bedre om enn meg.

Det jeg har blitt kvalm av er revolverintervjuerne og det fasitinnehavende kommentariatet. Fordi jeg sitter og ser p dem, hrer p dem p radio, leser dem i avisen, og s vet jeg at flere av dem godt vet at deres egen sjef ellers deres egen kollega harlangt verre episoder p samvittigheten enn de verste kjente varslene om Giske. Jeg ser noen av de samme som gikk forbi og lo den litt koselige haha-han-blir-s-amors-i-fylla-alts-latteren da mellomlederen som er fdt samme r som min mor, holdt meg bom fast mens han snvlet. N snakker de om en tekstmelding med sprsml om hvor festen er og et psttt kyss som et sjokkerende overgrep, og de spr: Er det en ukultur i Arbeiderpartiet som har tillatt dette, eller er kvinnene i partiet trygge n som Giske er avslrt og luket ut?

Jeg spr meg hva motivasjonen til de ivrige, ptatt sjokkerte og fordmmende journalistene og kommentatorene er. Jeg snakker her ikke om den streite journalistikken som er gjort p saken. Det er forstelig at pressen har fulgt maktkampen og alliansene internt i Arbeiderpartiet tett i lys av denne saken. Jeg snakker om moraliseringen. Om alle de som kastet seg p da saken sprakk fr jul, og som en hund som ikke vil slippe et buksebein, biter de seg fortsatt fast. Er motivasjonen gjre det lettere vre kvinne i Arbeiderpartiet? I s fall, nr skal de gjre det lettere vre kvinne i egne redaksjoner? Nr skal redaktrer og mellomledere i mediene stilles til veggs?

Kjre kolleger, er det bare jeg som hrer det single i glasshus og ser pfallende selektiv moralisme i debattprogrammer og p kommentarplass? Er det bare jeg som savner feiing for egen forbannede dr, n som vi er s godt i gang med kosten?

For n blir sprsmlet om mediene vil vre en vken og sterk vaktbikkje, eller om de vil fortsette som en flokk veskehunder som sitter i veskene til eierne sine og gneldrer.

HEIA 2018!

Plutselig er det jammen her, det herrens r 2018. Og velkomment skal det vre!

Etter en litt mrk hst med mye knall og fall, m jeg faktisk si at 2017 tok seg ganske fint opp p slutten der. For det er jo faktisk ofte litt snn, at nr n dr lukkes, pnes en annen. It's always darkest before the dawn. Ting ordner seg jo som regel til slutt. Jeg er ikke av typen som tror p snne svevende, optimistiske greier som at universet srger for noen form for balanse, alts. Jeg tror bare at vi mennesker vil vrt eget beste s sterkt, at vi tar de valgene som er riktige for oss selv. Vi srger for den balansen selv. Vi kvitter oss med det - og de - som ikke er bra for oss, og tomrommet som etterlates, fyller vi med ting og mennesker som gjr oss godt.

Men nr livet byr p utfordringer, er det lett havne i et selvmedlidende hjrne der alt bare ser trist og leit ut. For meg ble det litt snn i hst, da jeg plutselig s meg tvunget til ta noen smertefulle oppgjr. Det var beinhardt, og p et tidspunkt gjorde det ekstremt vondt. For brudd er jo vonde greier, selv nr det ikke er romantiske forhold som tar slutt og selv nr den du bryter med er en snik og en pipelort. Vondt er det uansett. S da det stod p som verst, kastet dramatikken en s stor skygge over tilvrelsen, at jeg rett og slett syntes ordentlig synd p meg selv. Hvor mye er det egentlig meningen at jeg skal tle, spurte jeg meg selv retorisk og selvmedlidende. For et drittr dette har vrt, tenkte jeg. Men p et tidspunkt mtte plasteret, i hvert fall det som var igjen av det, dras av fort og gli. Og da det var gjort, s jeg alt mye klarere. S grusomt hadde da virkelig ikke 2017 vrt.

For 2017 var ikke bare et r som bd p skuffelser og sorg. Det var ogs ret da jeg tegnet bloggkontrakt med KK, fikk hundre tusen kroner i stipend av Fritt Ord til skrive min debutbok og ble fast spaltist i Aftenposten. Ikke fr ret var omme ble jeg sannelig ogs semifinalist til Vixen Influencer Awards (jeg hper dere fortsetter stemme her!!❤️)

2017 var ogs ret da vi kom p plass i vrt deilige hjem i Vollen og ret da vi reiste p tidenes ferietur gjennom Europa. Ikke minst er 2017 et r jeg kommer til huske for noen eksepsjonelt gode stunder med bde nye og gamle venner.

Anyway, n er det gamle tilbakelagt og vi er godt i gang med det nye. Og med en litt heftig start, fr jeg vel si, med endometriose- og adenomyoseoperasjon allerede 2. nyttrsdag. Fyttikatta s vondt! Jeg har kommet hjem fra sykehuset n, men er rimelig pleietrengende her jeg stort sett ligger i sengen, eller i sofaen om jeg har noen gode timer. Det frste jeg husker fra jeg vknet etter operasjonen var at legen meget fornyd kunne meddele at operasjonen hadde gtt veldig bra, og at det, hvis alt gikk som han hpet, bare ville vre skikkelig vondt i tre mneder til. S blir det bra! Hahaha! Jeg elsker denne legen. Det er han jeg har skrevet om tidligere. Liker s godt at han er helt rlig, pynter liksom ikke p det. Men jeg er fornyd jeg, s lenge vi faktisk kan se en ende p dette smertehelvetet. Forhpentligvis m vi ikke vente i hele tre mneder fr vi gr ls p et nytt forsk, men det regner jeg med at jeg fr vite mer om nr jeg prater med ham over helgen.

Akkurat n gr det i smertestillende og mye svn, og litt surfing og tv-serier nr jeg klarer holde meg vken. Heldigvis er jeg min egen sjef og slipper ha drlig samvittighet for at jeg ikke er p jobb. Glemmer aldri venninnen min som hadde hatt en tilsvarende operasjon og fikk beskjed om at hun kunne g p jobb dagen etter. Du skal f sykemelding for i dag, men synes ikke vi kan kalle deg syk i morgen, hadde legen sagt. Hun besvimte p trikken p vei til jobb. Visst skal vi ikke definere sykdom s bredt at det gr utover velferdsstaten. Men akkurat i disse dager, nr en av vre toppolitikere er sykemeldt p tredje uka fordi han har oppfrt seg upassende mot kvinner, er det litt festlig tenke p alle de kvinnene som paralysert av smerter gr p jobb hver eneste dag, fordi vi ikke skal vre s lsslupne med sykemeldinger i dette landet.

Et godt nytt r og en god ny uke nskes dere alle som n!❤️