hits

februar 2018

APATI, KIKKING OG ANSIKTSRULL

I flere mneder har jeg hatt ambisjoner om oppdatere denne bloggen oftere. Det gr ikke en eneste dag uten at jeg tenker at jeg burde skrive. Jeg er s heldig at den innvendingen som gr mest igjen fra dere som leser bloggen er at jeg skriver for sjeldent. Likevel er det noe som holder meg tilbake. Jeg fler liksom ikke at jeg har noe av interesse melde. Hvor mange ganger skal jeg skrive om de samme tingene? Men s har jeg dager hvor jeg tenker at det er s mye jeg tenker p og bekymrer meg for og ler av og hisser meg opp over som sikkert er befriende for andre lese. Jeg savner jo selv lese fra likesinnede. Egentlig har jo masse p hjertet. Hjertet er faktisk helt proppfullt av ting som vil ned p papiret. Eller macen.

Foto: Ina Damli/Stella

Jeg vet jo s godt at den apatien jeg tidvis fler s sterkt p, den som rett som det er grenser til selvforakt og depresjon, har n eneste kur: skape noe. produsere. skrive. I stedet blir jeg sittende og scrolle p insta og se tomt p alle de fire hundre og tti bildene about last night og de sekstifire som synes baby it's cold outside. Jeg bruker verdifull tid p glo p alle disse menneskene som er ambassadrer for ditt og datt. Disse folkene som for all del ikke reklamerer, men er diplomater ute p viktige oppdrag. De skal ha deg til kjpe en sveitsisk metallrull som du kan trille hardt over fjeset ditt til det blir rdt og s skal de ha deg til vaske huset ditt med kologisk spe. Alt dette skal du gjre ifrt en slags lang morgenkpe med hette i kashmir av elendig kvalitet til flere tusen kroner. Barnet ditt skal ogs vaskes med kologisk spe og kles i svinedyr drlig kashmir.

Jeg bruker s mye tid p se p andres fjas p sosiale medier at jeg blir flau. Dagene gr, tiden flyr og livet skjer, mens jeg titter inn i en skjerm. Det har jeg tenkt gjre noe med. Jeg vet ikke helt hva, men noe drastisk m skje. Jeg trenger faktisk ikke g rundt og vite at Anniken Jrgensen har flyttet inn med venninna si. Eller at Emili Sindlev hadde med seg moren sin til New York Fashion Week. Mitt liv blir ikke rikere av at jeg flger med p livet til (de for all del kule og morsomme) bad taste kidsa i kretsen rundt Cezinando og Astrid S. Det jeg faktisk trenger er vite er hvordan jeg selv egentlig har det. Hva jeg trenger i livet mitt og hvordan jeg kan skaffe det. Jeg trenger vite behovene til mine nre og kjre. Livet mitt blir rikere av at de jeg bryr meg om har det bra, at jeg selv er happy og at vi har glede av hverandre. Istedenfor sitte og glo p fremmede leve sitt liv, m jeg leve mitt.

Det er er skikkelig 2008 reflektere skriftlig over tiden vi bruker p sosiale medier, men snn er n engang livet mitt (og kanskje ditt?) at det kikke inn i andres hus og liv er den desidert strste tidstyven. Som mine favorittfruer i Real Housewives of Beverly Hills sier, it is what it is. S mitt ml denne vren - frste vrmneden er jo mars og den starter om bare to dager, hurra! - er leve litt mer selv.

EGGDONASJON

Etter mange r som journalist og samfunnsdebattant, og n som blogger, har jeg gjennom mine tekster og debattopptredener, etterlatt et visst inntrykk av hvem jeg er som person. Nr jeg mter folk som kun kjenner meg fra media, sier de nesten uten unntak at de trodde jeg var mye strengere. For jeg er egentlig ikke srlig streng. Tvert imot, mener jeg folk m f gjre som de vil og at vi her i Norge er altfor opptatt av konsensus. Nr jeg skriver strenge tekster, er det ofte fordi jeg mener vi skal vre ganske kompromisslse nr det kommer til retten til kunne bestemme selv.

Da jeg var yngre, hadde jeg derimot en litt streng kjepphest: Jeg mente at folk ikke burde f egne barn s lenge det fantes s mange foreldrelse barn i verden. Jeg var fast bestemt p at jeg selv en dag skulle adoptere, og jeg ble rett ut sjokkert nr jeg hrte om folk som gikk gjennom prverrsforsk for lure naturen til gi dem egenproduserte barn. Herregud, s egoistisk, tenkte jeg. Men s mtte jeg den store kjrligheten og kastet alle prinsippene p bten. Nei da, det var ikke helt slik det skjedde. Men det mte mannen i mitt liv, og dermed for frste gang virkelig kjenne p lysten til bli mor, frte til at jeg gjorde meg nrmere kjent med de ulike alternativene bli mor p. De gamle prinsippene viste seg vre bygget p et noe naivt og lite opplyst verdensbilde. For det frste skal man ikke undervurdere den overveldende trangen som melder seg i en viss alder, den bermte biologiske klokka om du vil. Det er snakk om instinkter, og instinkter skal man ikke ndvendigvis flge for enhver pris, men man skal heller ikke kimse av dem. For det andre er det ikke snn at man bare bestemmer seg for adoptere og vips, s leverer storken et nyfdt barn p dra. For vr del, viste det seg ogs at det f barn p vanlig mte skulle bli en lang og trblete vei g. Men i dag, ni mislykkede IVF-forsk senere, har vi enn ikke gitt opp hpet.

Hvorfor? Fordi legene, i motsetning til vr erfaring fra de fire siste rene, sier at det er liv laga for oss. At vi begge har det som trengs for kunne lage et barn. Og at hvis det ikke gr med mine egg – vi mistenker nemlig at det er der problemet ligger – s kan vi reise til en klinikk i utlandet og f eggdonasjon. Jeg sier mistenker fordi vi ikke vet. En underskelse som kunne gitt oss svaret p det, skalt PGS, er nemlig ikke tillatt i Norge. Underskelsen kan i samme slengen komme i skade for vise at det er anlegg for Downs i genmaterialet. Bioteknologirdet, med Kristin Halvorsen i spissen, er s engstelige for at vi dermed skal bli et sorteringssamfunn, at tusenvis av par heller bruker flere r av livet sitt og hundretusenvis av kroner p noe som kanskje er umulig.

Vre lovgiveres hye moral stikker alts kjepper i hjulene vre hele veien. Ikke fr vi vite hvor feilen ligger og vi fr heller ikke benytte oss av andres frivillige hjelp til bte p den eventuelle feilen. Men hvis vi p et tidspunkt bare bestemmer oss for ta en wild guess p at mine egg er av drlig kvalitet, har alle de legene vi s langt har mtt det samme svaret: Eggdonasjon i utlandet. Legene ved bde offentlige og private klinikker anbefaler norske par g for eggdonasjon i et av de over 20 europeiske landene der dette er tillatt. La meg gjenta: Leger ved offentlige norske sykehus anbefaler norske pasienter reise til utlandet for f en behandling som ikke er tillatt i Norge. I likhet med de fleste av oss, skjnner heller ikke de hvorfor det er lov donere sd, men ikke egg. De er tett p pasientene som fortvilte og desperate bruker all sin tid, helse og penger p oppfylle drmmen om bli foreldre. Det er ikke Bioteknologirdet.

S hva er rsaken til at eggdonasjon ikke er lov i Norge? Det fikk vi et slags svar p denne uken, da programkomiteen i Hyre gikk inn for fortsatt forby eggdonasjon i Norge. – Det har alltid vrt slik at den som fder deg, ogs er din genetiske mor, sa komiteens leder Jan Tore Sanner som hadde tvilt seg frem til et nei. P Dagsnytt 18 mandag forfektet kunnskaps- og integreringsministeren at et barn frst er trygt nr det vet at kvinnen som har bret det frem og er dets mor, ogs er opphavet til dets gener. Med en synkende grad av respekt melde, pisset dermed vr statsrd p alle som har blitt til ved sddonasjon, de som av ulike rsaker har vokst opp i utradisjonelle familiesammensetninger, fosterbarn og adoptivbarn - inkludert programleder i studio, Fredrik Solvang, som er adoptert fra Sr-Korea. Han devaluerer deres trygghetsflelse og insinuerer at deres tilknytning til deres mdre er mindre sterk enn den mellom barn og mdre som er genetisk forbundet. Mindre hyverdig. Mindre reell.

At den norske lovgivningen gjr forskjell p sd- og eggdonasjon er dessuten et dobbeltsidig likestillingsproblem. Menn som ikke fr til lage barn har mulighet til lne bestanddelen de mangler og likevel bli fedre, mens kvinner ikke fr lov til gjre det samme. Men det er ogs et annet underkommunisert aspekt i forskjellsbehandlingen: Nr forbudet mot eggdonasjon begrunnes med at barnets genetiske tilknytning til mor er en avgjrende trygghetsfaktor, m det bety at det ikke er s farlig med barnets genetiske tilknytning til far, siden sddonasjon er lov og barnet ikke har rett til f vite sitt genetiske opphav fr fylte 18 r. Norges lover sier alts i dag at forholdet mellom mor og barn er vesentlig viktigere enn forholdet mellom far og barn.

Heldigvis er et flertall p Stortinget for en lovendring p dette omrdet, men her skal ingen gleder tas p forskudd. For det er fortsatt holdningene til Sanner som har loven p sin side. Sanner som sier at teknologien tillater oss ta i bruk stadig nye metoder for lse helsemessige utfordringer, men vi m sprre oss selv om vi br pne denne dren og presenterer vikarierende motiver for hvorfor vi ikke br. Med et flertall i programkomiteen i det liberale partiet Hyre i ryggen, advarer Sanner mot en utvikling der det neste blir tillate surrogati. Som om dt er noe vi uomtvistelig skal frykte eller se p som problematisk. Og da, mener Sanner, skaper vi et samfunn der vi i teorien kan f en situasjon der et barn har n genetisk mor, n surrogatmor og n sosial mor. For det frste er det et skt og sjeldent tilfelle han skisserer, og for det andre: Hva s? Hvis alle parter er enige om hvilke roller hver av dem skal ha, m det vel vre opp til voksne mennesker selv bestemme hva de skal gjre med sin egen kropp og sine liv?

I dagens Norge er svaret nei. Det ene yeblikket er det etter sigende av hensyn til det ufdte barnet at vi ikke fr lov donere egg eller bre frem en annen kvinnes baby, i det neste yeblikket er det av hensyn til kvinnenes ve og vel at vi skal forby det samme. Det som ligger uforanderlig i bunnen, er at en liten gruppe menneskers moralflelse fr avgjre en stor gruppe menneskers skjebne. Skjebnen til oss som vet s inderlig godt at uansett hvordan i helvete - eller eventuelt i Danmark/Spania/Tsjekkia/Hellas/Sr-Korea/Latvia/Kina/Sverige – et barn vi kan kalle vrt blir til, vil vi elske det hyere enn himmelen og enda litt til.

Denne teksten ble frst publisert p kk.no.

VINTER, VR OG VIXEN

Var ikke januar ekstra lang i r? Nr jeg tenker meg om, er den det hvert r. Men n er det bare litt over tre uker til mars og det er nesten litt sjukt tenke p. Jeg gleder meg veldig til vren, kjenner jeg. Har flt meg litt isolert denne vinteren. Tror p en mte at det er frst n at det har gtt opp for meg at det er en viss forskjell mellom bo i byen og her ute. Ikke minst er det en ganske annen tilvrelse jobbe for seg selv kontra det vre ansatt et sted. Bor du i byen og jobber et sted tte til fire, vil du bde se og snakke med folk hver eneste dag, enten du vil eller ikke. Jeg merker godt at begge deler har falt bort fra livet mitt n, og selv om jeg setter stor pris p bde friheten og roen det gir leve som jeg gjr n, hender det at det blir akkurat en liten anelse for stille. Srlig etter en vinter der jeg har vrt s mye drlig og i flere uker sengeliggende etter en operasjon, har det vrt rimelig tyst. Likevel setter jeg for mye pris p de vakre omgivelsene, nrheten til vannet og det deilige huset vrt til at jeg kan si jeg savner bo i byen.

Tyst var det derimot ikke p Vixen Awards p sndag. Eller Vixen INFLUENCER Awards som det heter. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det ordet, synes det har en litt ekkel klang. Hva er det jeg liksom pvirker med? Kanskje er ordet faktisk representativt for det norske bloggmarkedet, der de fleste bruker mye av sin synlighet til pvirke folk til bli mer som dem selv ved kjpe forskjellige ting. Uansett, arrangementet var litt av et skue. Blytung sminke, st parfyme, knivete stemning og flakkende blikk fylte Grand til randen. Det kan ogs virke som at det er en slags omvendt korrelasjon mellom vennlighet og lesertall: Jo flere followers p insta, jo surere fjes. Haha, det er sikkert unntak fra den regelen alts. Uansett, tilstelningen var ikke helt min kopp med te, men det var moro vre der med to venner (Morten og Anders) og ta imot pris for en tredje venn (Lisa) og hennes kollega som ikke var der. Jeg ble ogs kledd opp av selveste Pia Tjelta, som i seg selv var grunn god nok til g.

Tusvik & Tnne fikk prisen for rets Gullpenn.

Jeg hadde ikke hrt om s mange av de som ble nevnt og hedret, men jeg syntes Helsesista og Kristin Gjelsvik hadde fine takketaler. Det er ikke s altfor mange (kjente) norske bloggere som retter blikket utover egen contour-sminkede nese, s nr noen gjr det, legges det merke til. Og det synes jeg er bra!

N om dagen jobber jeg hardt med motivasjonen til g p en ny runde med ivf. Det har gtt godt og vel en mned siden operasjonen og vi skulle vel strengt tatt kunne sette i gang nr som helst n. Jo fr, jo heller egentlig. Bde fordi det visstnok er strre sjanse for bli gravid rett etter et snt inngrep og fordi jeg, ehm, har fylt 35 og fler at den allerede elendige fruktbarheten er i fritt fall.

Apropos fruktbarhet, kom over denne lekre saken da jeg nettshoppet litt her om dagen. Lurer serist p om jeg hadde klart beherske meg om jeg s noen vandre rundt i denne en sommerdag. Typ rett etter et mislykket eller avbrutt forsk. Haha, da hadde jeg blitt olm!

Hper februar behandler dere godt❤