hits

mars 2017

ADOPSJON, MISLYKKET FORSK OG TIPSBONANZA

Det er et sprsml jeg fr overraskende ofte. Jeg regner med at jeg som ufrivillig barnls ikke akkurat er alene om f sprsml og rd som, til tross for at de er velmente, kan gjre meg ganske opprrt. Etter at jeg begynte skrive om denne delen av livet vrt, har det naturligvis blitt mer av dette ogs. Det er en vanskelig balansegang, dette med vre pen og dele. For samtidig som jeg har tatt et valg om skrive om dette og har mine grunner til mene at det er riktig for meg gjre det, s betyr det ikke at jeg til enhver tid har et brennende nske om snakke med hvem som helst om barnlshet. Idet man forteller folk at man prver bli gravid, blir det nemlig snn at du ikke fr lov til vre noe annet enn nettopp et menneske som prver bli gravid. Det er som det str skrevet i panna mi, det er alltid det frste folk spr om og jeg svarer nrmest pliktskyldig p alt de mtte lure p.

Her om dagen var det noen som spurte Men har dere snakket noe om alternativer, for eksempel adopsjon? Jeg svarte blidt og vennlig, fortalte om hva vi har tenkt rundt det og at vi begge er positive, men at ogs den prosessen er tff og s videre,men inni meg kokte det. Om vi har snakket noe om alternativer? Hva i all verden tror du?! At vi har prvd f barn i flere r, brukt alt vi har av penger, tid og energi, satt livet p vent og nedprioritert alt annet, og s har vi ikke snakket om hva hvis det likevel ikke gr? S har du de som forteller meg at jeg ikke br spise ditt og spise mer av datt. Pass p f i deg nok juice/honning/ntter/avokado, da, det skal visst vre bra for fertiliteten! Mens jeg smilende sier Jss, sier du det? Fr prve det da! s tenker jeg inni meg at det er ganske vanvittig at noen fr seg til tro at honning og ntter skal fikse det som utallige spryter og hormoner og medisinske hjelpemidler ikke har klart fikse. Men jeg kan jo ikke klikke og rope ut det jeg tenker heller, for jeg fler at jeg har lagt opp til disse samtalene selv, ved skrive om denne prosessen og dele vre utfordringer med hele Norge.

N hper jeg at jeg ikke har skremt dere bort fra dele deres historier med meg, for jeg setter pris p hver og n! Bde solskinnshistoriene og hjertesukkene. Det som ikke alltid er like velkomment er ubetenksomme innspill fra de som ikke har satt seg noe srlig inn i problemstillingen, men som graver i og anbefaler akkurat det som faller dem inn. De som mener godt, men som jeg skulle nske tenkte seg litt mer om.

S skal det ogs sies at det er ekstra ille f snne sprsml og tips rett etter at et forsk har gtt skeis. Da er man p sitt mest flsomme og tler ikke stort.

Ja, det er der jeg er n. Vrt syvende forsk gikk ogs i vasken. Ni dager etter at to fine embryo ble satt inn i meg, kom den hersens mensen. Av en eller annen grunn er nederlaget ekstra tft hndtere denne gangen. Der jeg tidligere har funnet trst i at mange som har slitt like mye som oss til slutt har ftt det til,kjenner jeg n p en helt ny flelse av hplshet. Hele syv ganger har vi gtt gjennom denne forferdelige prosessen og ikke n gang har den resultert i graviditet. Til tross for at legene sier at ting ligger til rette for at vi skal f til dette om vi bare holder ut at det tar tid, har jeg akkurat n store problemer med se for meg at denne kroppen noensinne skal klare bli svanger. S n skal vi bruke litt tid p legge en plan for hva vi vil gjre videre, og jeg hper inderlig at en slagplan vil gjre at jeg klarer legge nok et smertefullt nederlag bak meg, og igjen greie se fremover.

 

TABU, RUGING OG EMBRYOHELVETE

De siste dagene har jeg tenkt mye p om det var noe lurt vre s pen om denne prosessen likevel. For da jeg skrev sist var jeg jo i starten av forsket, og siden det var nesten et r siden sist vi var gjennom et, hadde jeg kanskje glemt hvor jvlig det ville fles bare en ukes tid senere. Jeg var liksom s kjekk og grei der jeg skrev om prosessen med et skrblikk,men s kom realiteten med all den usikkerhet, hp, tvil, desillusjon og trer som flger med, og slo luften ut av meg. Men jeg har konkludert med at det var lurt. At det er lurt. For p de to ukene siden jeg skrev innlegget om IVF, har jeg ftt s mange tilbakemeldinger fra folk jeg kjenner og ikke kjenner, som er i samme situasjon og som takker meg. Flere titalls damer som har flt seg alene og fortapt i dette hersens egg- og embryohelvetet, som syntes det var fint lese at noen andre har det p samme mten. Venner og bekjente som jeg ikke ante levde i det samme som meg. Vilt fremmede som deler sin historie og krysser fingrene for meg. Detteer grunn god nok til fortsette skrive om det som utrolig nok fremdeles er et tabu.

S her er en slags oppdatering fra hjemmet der tiden str bom stille.

P uttaket, som var den fredagen for 11 dager siden, klarte de f ut fire egg. Det er det mest smertefulle uttaket jeg har hatt, men heldigvis ga smertene seg rett etterp. De kom riktignok tilbake dagen etter og de neste fem dagene hadde jeg s vondt i livmor, mage, korsrygg og setemusklene at jeg trodde jeg skulle omkomme. Men det er en annen historie. Den redselsfulle telefonen dagen etter kom, og var heldigvis ikke s redselsfull denne gangen: Det var hele tre egg som hadde latt seg befrukte! Det er en hyere ratio enn vi noengang har hatt, s da var det fest i stua. Hele helgen gikk jeg likevel og bekymret meg for at de skulle ringe tilbake mandag morgen og si at det ikke var noe vits i komme inn for f tilbakefrt egg, for alle tre hadde daua. Men de gjorde ikke det, og da vi kom inn mandag ettermiddag, var det faktisk hele to embryoer som l og ventet p oss. Hurra! I utgangspunktet putter man da ett embryo inn i livmoren og fryser ned det andre, for unng tvillingfdsel. Men nr man har prvd s lenge og s mange ganger som oss, er det ikke uvanlig at man da putter begge inn for ke sjansene. Innerst inne hper jeg faktisk p tvillinger, jeg. Men det er ikke helt lov si, har jeg inntrykk av. Uansett, vi kjrte p med to! Og siden da har tiden sttt stille.

Gangen i det videre er at man fr tilbakefrt befruktede egg, hviler litt og drar hjem med ny haug med medisiner. Det er visst det samme om man sitter eller str etter innsett, men jeg innbiller meg at det er lurt bli liggende en stund, s da gjr jeg det. En gang l jeg nesten opp ned i den sengen, med beina hyt over hodet. Da lo de godt av meg p klinikken, s n nyer jeg meg med ligge nesten rett ut i en halvtimes tid.

S fr man beskjed om at man skal leve s normalt som mulig, men ikke stresse, ikke trene s mye og ikke lfte tungt. De forrige gangene jeg har vrt gjennom dette, s har den tiden vrt preget av nettopp stress. Mentalt stress. For hvis jeg har vrt sykemeldt, har jeg gtt og bekymret meg for hva sjefene mine tenker. Jeg har da ogs ftt bekreftet at de tenker sitt, for som en av mine sjefer s taktfullt sa det: Vi bare lurer p hvorfor du har flere sykedager enn xx som ogs hadde prverrsforsk?

S jeg har prvd jobbe i den perioden ogs. Men da har jeg tenkt at kontrabeskjeder, deadlines og livet i en redaksjon formelig hindrer meg i bli gravid. Naturligvis er det ikke s lite som skal til. Som den elskverdige sykepleieren fortalte meg her om dagen da jeg ringte og spurte om hun trodde jeg hadde presset ut embryoene: Er det liv laga, fester det seg i kjkkenbenken om det vil!. Likevel har dette plaget meg mye. Men denne gangen har det vrt annerledes. vre sin egen sjef har virkelig sine fordeler. Jeg har slappet av med god samvittighet. Jeg har jobbet nr jeg har flt for det, tatt meg ekstra god tid med alt mulig, laget mat, gtt turer og generelt tatt livet mer med ro enn jeg pleier.

Vi som holder p med disse greiene lurer jo stadig p hva som er innafor f i seg mens man ruger, men fr som regel til svar at det ikke er stort man kan gjre fra eller til. Likevel er det et par ting som sier seg selv at man skal kutte ut og det er alkohol og nikotin, og s skal man vre litt forsiktig med koffeinen. S jeg drikker maks to kopper kaffe om dagen og har byttet ut snus med uhorvelige mengder sukker. Sikkert kjempelurt spise en halv pose Kloakkslam og en btte Ben & Jerrys daglig��

S n er vi her, p dag 9 etter innsett. Det er rundt njeg har ftt mensen de tidligere forskene. I gr kveld hadde jeg murringer og smerter som vitnet om at den var p vei, og da grt jeg og sa at jeg aldri vil gjre dette igjen. Det er ikke noe vits i, det kommer aldri til g. Jeg ans forsket for vre over. Men den kom ikke, og i dag har jeg bde vrt kvalm og hatt veldig hy puls, begge mulige tidlige graviditetssymptomer. Den emosjonelle berg- og dalbanen er s dyp p det dypeste og s hy p det hyeste at jeg blir svimmel.

Etter jeg skrev det forrige innlegget, fikk jeg en melding fra en gammel venninne. Hun gr gjennom det samme, fortalte hun. Nyaktigdet samme, viste det seg! Hun har fem forsk bak seg, og hadde ogs uttak den fredagen jeg hadde. Hun har gtt p de samme hye dosene som meg. Hun har hatt det helt likedan. S n har jeg ftt en partner in crime. Vi har kontakt nesten daglig og det er veldig fint ha noen snakke med som er i eksakt samme situasjon. Det er mye frustrasjon over medisiner, smerter og lang ventetid, men det er ogs hyggelig dele sm tillp til glede. Hun fikk ogs satt tilbake to embryo p samme dag som meg. I dag skulle vi teste for frste gang begge to, men jeg glemte kjpe test i gr, s jeg m vente til i morgen. Hun testet og fikk en svakt positiv test. Jeg ble s opprmt og s genuint glad at jeg for et yeblikk glemte min egen grusomme usikkerhet. N krysser vi fingrene for at hennes tester bare blir tydeligere og at det unevnelige uteblir her hos meg. Det er lov hpe.

DRMMEJOBBEN

Foto: Per Ervland / Aller

I flere mneder har jeg sttt opp minst en time fr alarmen gr hver morgen og jeg har ikke lagt meg igjen. I like lang tid har jeg jobbet bde kvelder og helger, uten at det har plaget meg ett sekund. Hva gjr jeg annerledes? Jeg gjr endelig det jeg vil.

Da jeg studerte journalistikk i London p midten av 2000-tallet, snakket alle om hvor vanskelig det var f jobb som journalist hjemme i Norge. Derfor var gleden enorm da jeg etter studiene kom inn i et stipendiatprogram i NRK. Jeg flte meg heldig og flink der jeg gikk rundt i korridorene og hilste avslappet p legender i st og vest.

Da jeg etter tre r i statskanalen takket ja til en promosjef-stilling i plateselskapet Warner Music, var det mange som lurte p om jeg var blitt gal. Jeg kunne jo f fast jobb i NRK, hva var det jeg holdt p med? Srlig var det mine jevnaldrende kvinnelige kolleger som var vantro. Vi jenter har en strre tendens til gjre det andre mener vi br gjre. Hadde man ftt en fot innenfor det hvite huset p Marienlyst, s tok man den vel for pokker aldri ut igjen? Men jeg var 27 r og hadde ikke lyst til bli p et sted der det gikk flere mneder mellom hver gang jeg fikk jobbe med noe jeg syntes var viktig eller gy. Da fikk det bare vre at jeg mtte levere inn adgangskortet med de rbdige tre bokstavene p.

ret i Warner Music var veldig gy! Jeg var med p alt fra plateinnspilling med deLillos i London til shopping med Ed Sheeran. Her henger jeg casually med Wiz Khalifa p ya i 2011 ;)

Etter et par r med musikk etterfulgt av underholdning, kom tvilen. Hadde jeg blitt journalist for drive med tant og fjas? Passe p at ufordragelige artister hadde nok l backstage eller at noen realitydeltagere var p plass i sminken i god nok tid fr det lettbente talkshowet jeg var vaktsjef for? Nei, jeg skulle aldri ha sluttet i NRK.

S jeg kjempet meg frem blant en haug med skere til jobb i en av landets mest prestisjefylte redaksjoner, Etterbrs i Dagens Nringsliv. Med fast ansettelse i DN kom det anerkjennende nikk fra de som hadde ristet p hodet av meg noen r tidligere, da jeg sluttet i krinken. Snn ja, n er du p rett kjl igjen, liksom. Jeg var stolt som en hane og tenkte at n blir jeg her. For alltid.

Men mnedene gikk og tungsinnet kom. Jeg syntes ikke jeg var flink nok og trodde ingen andre syntes det heller. Jeg slet med opparbeide entusiasme for prosjektene jeg jobbet med og jeg var ofte uenig med de som bestemte. Om morgenen gruet jeg meg og bekymret meg for hvordan jeg skulle gjre en best mulig jobb. P ettermiddagen var jeg deppa over hvilket elendig produkt jeg hadde levert fra meg. Resultatet ble at jeg gikk i konstant frykt for at folk snakket om hvor drlig journalist jeg var.

Mange hythengende arbeidsplasser er preget av hierarki, spisse albuer og kald corporate-kultur. Gjennom ti r i mediebransjen – som nok ikke er alene som bransje i s mte – har jeg mange ganger flt at trynefaktor og list setter folk med ikke ndvendigvis hyest intelligens, men – pardon my french - brunest nese, i sjefsstolen. Men jeg har aldri klappet meg selv p skulderen for sette egne verdier hyt og heve stemmen der jeg mente det var riktig, selv om det kostet meg heder og forfremmelse. Jeg har latt kommentarer som du gr jo ikke akkurat stille i drene og jeg skjnner ikke at du tr treffe meg midt i hjertet, og f meg til fle meg liten, dum og nrmest krakilsk.

Nr disse flelsene gjr at du ser etter ting p jobb som bekrefter hvor hplse alle er, er det p tide ta en alvorsprat med deg selv. For n ting er sikkert: Det er bde lettere og mer nyttig for alle parter at du finner en jobb du trives med, enn at du prver endre ting der du er.

Etter to r i det jeg hadde vrt overbevist om var kremjobben, spurte jeg derfor meg selv om hvorfor jeg var der. Fra jeg stilte sprsmlet, til svaret l der foran meg, tok det ytterligere et r. Svaret var pinlig, samtidig som det var en lettelse endelig finne det: S jeg bort ifra fast inntekt og hyggelige kolleger – som jo finnes overalt – var det som ruvet verst p listen over hva jeg likte med jobben, det at jeg var stolt over si til andre at jeg hadde den. Folk ble s imponert nr jeg sa hvor jeg jobbet!

I en alder av 33 inns jeg at jeg mtte skjerpe meg. Bli snillere mot meg selv og prioritere bedre. Jeg skte om en sluttpakke for gjre det jeg hadde lyst til: skrive de historiene jeg mener er viktige fortelle.

Som spaltist, blogger og forfatter in spe, har jeg i dag flere arbeidstimer og frre penger p konto enn jeg hadde frem til jeg sa opp. Men jeg har det bedre enn noensinne. Jeg elsker skrive om det jeg selv vil, og nettopp dt gjr meg mer produktiv. ha kuttet ut mellomleddet mellom meg og publikum – les: hundre mellomledere og ti redaktrer – har gitt meg strre arbeidsro og flere lesere.

N skal det ogs nevnes at en aldri s liten medieskandale nok hjalp meg litt p vei. For kort tid etter at jeg hadde bestemt meg for g solo, ble det kjent at jeg bidro til twitterkontoen Fru Hjorth, som harselerte og herjet med (hovedsakelig menn i 40- og 50-rene) i medie-Norge. Selv om det bli forskt knust av en gjeng sinte og srede gubber med spalteplass ikke var noen dans p roser, og tok fra meg bde svn og matlyst hele den sommeren, s bidro saken til syvende og sist s mye til fremskritt i min karriere, at jeg tror noen mistenker at jeg regisserte det hele selv.

Fra et intervju i Natt&Dagetter @fruhjorth-saken i fjor. Foto: Christian Tunge.

N tenker du kanskje at ikke alle er s heldige at de kan leve av det deres hjerter brenner mest for. Men jeg tr pst at de fleste kan det. Det kommer ofte bare an p hva man velger prioritere. Selv er jeg forberedt p at det kommer en dag da jeg trenger mer penger enn det virksomheten som en fri formidler generer, og da selger jeg gjerne min tid, fysiske arbeidskapasitet og omsorg. Men jeg vil heller pleie syke fine mennesker, selge morgenkaffe til stressa stakkarer p vei til mter de ikke aner hva handler om eller jobbe i en fresh klesbutikk, enn leie ut min penn og stemme til noen som ikke bruker den riktig. Det er en deilig erkjennelse.

Klisjeer er klisjeer av en grunn, og jeg slr et slag for en akkurat n: Lev hver dag som om den skulle vre din aller siste. Du vil bli overrasket over hvor mye genuin livsglede det er i gi fra seg noen penger og en tittel, nr det du fr tilbake er motivasjon, selvrespekt og frihet.

LIVET I IVF-BOBLA

Da er vi i gang igjen. Jeg mtte faktisk se i kalenderen og telle over for se hvor mange ganger vi har vrt gjennom det lille helvetet som heter et forsk.

Jeg har skrevet litt om bakgrunnen for at vi til slutt bestemte oss for be om hjelp til prve bli foreldre her. Frste IVF-forsk var vren 2014. I dag, tre r etter, er vi alts i gang med forsk nummer syv. Jeg tr ikke engang tenke p hvor mange penger, spryter, trer og sykedager det har kostet!

Nr man holder p med dette, fles det som vre i en helt egen boble. Tilvrelsen er nok forskjellig for alle, og jeg skal ikke pberope meg at jeg er representativ. Jeg tror likevel mange har det til felles at de fler seg som de eneste i verden som sliter med f til dette p normal mte. Med Facebook som et evinnelig bakteppe til vr hverdag og virkelighet, er det kanskje ikke s rart at det fles snn. Hver eneste dag er det noen som forteller at de enten venter barn, har ftt barn eller at barnet de allerede har fyller r. For meg har det vrt viktig unng bli bitter, og jeg tror jeg har lykkes med det. I den forstand at jeg genuint gleder meg sammen med venner som fr barn. Jeg fr jo ikke mer barn av at andre ikke fr det. Samtidig m jeg innrmme at jeg blir skikkelig irritert nr jeg ser Kim Kardashian som har lyst p sitt tredje barn og som p grunn av risiko for komplikasjoner vurderer surrogatmor. Haha.

Uansett, jeg har funnet ut at penhet om denne kjipe prosessen kan vre en god ting. For jeg har selv googlet meg halvt ihjel etter andre som har det som meg, og trsten jeg finner p forum der ansiktslse I-want-a-fucking-baby-zillas konkurrerer om antall dpo (days past ovulation) er heller mager. Jeg har savnet se et ansikt p et helt vanlig menneske som gr gjennom det samme som meg. Som lever et vanlig liv, har andre interesser enn dulle med en familie, men som lengter like mye etter bli mamma som det jeg gjr. Og jeg har skjnt at flere har det snn. Siden jeg valgte fortelle om vr uforklarlige og ufrivillige barnlshet, har jeg ftt mange henvendelser fra andre i samme situasjon. Kjente og ukjente. Det viser seg at jeg faktisk kjenner en hel delsom gr gjennom akkurat det samme som oss!

S, om du er i samme barnlse bt og trenger fle deg mindre alene - eller om dubare aldri har skjnt hva det er de som gr gjennom forsk egentlig driver med - les videre.

Snn her ser en vanlig (srgelig at det er blitt vanlig) runde ut for meg:

Frst er det en nesespray, som du bruker i alt fra to uker til to mneder. Sprayen setter deg i en kunstig overgangsalder, noe som er umulig unng f med seg. Hetetokter (det er ikke som vre varm, det er som brenne opp fra innsiden) og humrsvingninger blir det livet bestr av i de ukene dette pgr.

Den dagen du fr mensen, ringer du klinikken. De forteller deg at det ligger resepter for nye medisiner til deg p apoteket, og du henter medisinene som koster ei litta sydenferie for en smbarnsfamilie p fire, i hvert fall om du settes p s hye doser som jeg m g p. I tillegg til nesespray og eventuelle piller, starter du n p hormonspryter. Hver eneste kveld setter du en eller to spryter i magen. Og for hver dag som gr blir du mer stinn og oppblst enn dagen fr.

Noen dager senere er det tid for ultralyd. N skal legen se om alle hormonene du har puttet i deg har gjort jobben. For der du hver mned naturlig har ett egg som vokser og slipper taket ved egglsning, jukser man det til gjennom assistert befruktning: Man dyrker frem alt som er av egg i omrdet, og srger for at alle blir s store som mulig. For unng at kroppen foregriper begivenhetene, begynner du fem dager ut i hormonsprytekuren p enda en spryte. Denne hindrer kroppen i sette i gang egglsning. Du gr alts rundt med (forhpentligvis) unaturlig mange unaturlig store eggsom ikke fr lov lsne. Du fler deg som en sprekkeferdig hne.

Etter flere uker med spray, rundt ti dager med hormonspryter og fem dager med ikke-egglsning-spryter, er det tid for... en ny spryte! Denne skal sette igang en kontrollert egglsning 36 timer etter at den tas. S nr du har funnet det lille punktet p magen som ikke er gjennomhullet, bltt, gult og rdt allerede, stikker du. S er det bare telle ned til kanskje den kjipeste dagen av dem alle: Uttaksdagen.

Fr du behandling ved et offentlig sykehus, noe du gjerne gjr de tre frste gangene du prver, er det ofte en del andre par p det litt slitne venterommet nr du kommer om morgenen med korte skritt (noe annet gjr for vondt) og tom mage (fordi dette jo er en operasjon). Nr det er s mange par, hender det at det gr i surr for de overarbeidede offentlig ansatte. Var det dere som hadde s f egg eller var det dere som hadde for mange?

Litt samlebndsflelse fr man leve med nr staten subsidierer. No such thing as a free lunch, si! Men om du har brukt opp dine tre statlige forsk, noe vi gjorde i lpet av det frste ret, s er det bare slutte reise p ferie og bla opp for finere venterom og mrk sjokolade mens du venter p smerte og drlige nyheter.

P uttaksdagen, blir du kort sagt dopet ned, mens det stikkes og graves etter eggposer. Disse tmmes og telles, og du trilles ut igjen. Grunnen til at jeg har ftt et anstrengt forhold til denne delen av behandlingen, er at jeg ved to av seks uttak har ftt komplikasjoner og smerter som har sendt meg rett p en avdeling med overvking og smertelindring. Nr man i tillegg erindrer ha hrt i morfinrus at legen ikke virket s imponert over antallet egg som kom ut etter alle ukene med spryting og grining, kjennes det hele ganske enkelt rimelig rva.

S er det hjem til nye medisiner. Denne gangen av typen som skal lure kroppen din til tro at den allerede er gravid, snn at den oppfrer seg som at den er det. Og spryter, da. Blodfortynnende spryter. Og s teller du timer. Teller timer til den bermte telefonen, som kommer nyaktig et dgn etter at det ikke s imponerende antallet egg ble tatt ut av deg og legen mumlet noe om at det KAN g, vet du og vi trenger bare ETT egg som er bra.

Laben har n blandet dine egg med hans troopers, og satt hele kalaset i et varmeskap. Der har disse minglets godt de kan. Etter 48 timer er det gjerne noen som er dde, men forhpentligvis ikke alle. Hadde du i utgangspunktet ikke s mange egg eller han s mange celler, er du avhengig av at det ikke er kjip kvalitet p det dere hadde. Nr laben endelig ringer, lper du inn p soverommet, lukker dren og presseren pute rundt rene, mens han svarer i stua. S tyvlytter du forsiktig og hrer i lpet av et halvt sekund p stemmen hans om det er noe embryo sette inn dagen etter eller ikke. Jeg blir like glad hver gang de sier at det eret embryo som ser bra ut, selv om jeg vet godt at det ikke er i nrheten av bety en graviditet, og at det s langt for meg alltid har gtt skeis rundt en uke etter telefonen.

For alternativet er prverrsfolks store marerittet: Et skalt avbrutt forsk alle . Det har skjedd meg n gang og jeg tror jeg aldri har vrt s lei meg i denne prosessen som jeg ble da. Midt i vrt tredje forsk, ringte en lege med relativt underutviklede people skills (mer om slike ved en senere anledning) og fortalte at det dessverre ikke var noen egg som var bra nok. No more treatment for you! Flere ukers hormonhelvete til ingen nytte.

Hvis du enn henger med, og selv ikke har vrt gjennom denne prosessen, tenker du kanskje n at det har tydeligvis ikke vrt til noen nytte de fem andre gangene heller, siden du ikke har et barn i dag. Men forskjellen mellom avbryte et forsk fordi det ikke er liv laga underveis,og det sette tilbake et befruktet egg som ikke klarer feste seg i livmoren og bli en baby, er enorm. Sistnevnte er s mye lettere leve med, for prosessen har vist at maskineriet tross alt funket fintet godt stykke.

Om telefonen fra laben derimot var opplftende, er du n nr ved ha fullfrt et skalt prverrsforsk. Det gjenstr bare at du tropper opp p stedet derdu for 48 timer siden grein og bar deg, legger deg i stolen som etterhvert har blitt likevelkjent for deg som kontorstolen din p jobb, og fr tilbakefrt den hpefulle. Inn i det du hper skal bli dens hjem de neste ni mnedene.

Den pflgende uken er du optimistisk og nesten p grensen til glad. Du googleretter historier om andre som ikke fikk det til de seks frste forskene, men som fikk det til p det syvende. Du finner flere! Nr han kommer hjem fra jobb, leser du historiene hyt for ham. Du plotter inn datoen for egguttak i en terminkalkulator p nett, for se hva som ville blitt termindato dersom at hvis at det mot formodning skulle vre snn at... Du ser p lister over populre barnenavn. Du leser om veldig tidlige graviditetssymptomer og kjenner fryktelig godt etter. Du forteller ham at du faktisk er litt kvalm og at du ogs fler deg litt ekstra trtt. Han blir glad, men du vet at han har hrt deg si alt dette fr. Men det er lov hpe. I bare en uke, for min del. For etter den frste uken har gtt, s vet jeg bare om denne versjonen: Du begynner f vondt i magen og i korsryggen. Smertene ligner p de du pleier f en gang i mneden. Det er de samme smertene. Det gikk ikke denne gangen heller.

I tre r har dette vrt livet. Opp og ned, opp og ned. Jeg aner ikke hvor lenge det kommer til fortsette vre det, og om det er naturen eller vi som en dag bestemmer oss for at det er nok. Alt jeg vet akkurat n er at det er uttak p fredag. Blir ikke mer #friyay enn det!