hits

mars 2018

HVA HPER DU?

Hatten av for dere som har klart gjre noe som helst annet enn flge med p det politiske kaoset i dag. Eller, en viss interesse for hva som skjer med styre og stell i landet vrt er jo bare bra! Men jeg har alts sittet klistret til alt av norske nyhetsmedier i stort sett hele dag. Hadde egentlig tenkt skrive et litt vr-relevant innlegg (fordi jeg drmmer om vr, derav bildet), om sommerkropp blant annet, men det fltes litt feil nr landets ledelse str p hodet.

Ikke det at vi trenger flere som ser av sin kunnskap om den politiske situasjonen. De som har fulgt meg utenfor denne bloggen, for eksempel p Twitter og i kommentarer jeg har skrevet, har kanskje ftt med seg at politiske kommentatorer ikke er den yrkesgruppen som str hyest i kurs hos meg. Misforst meg rett, de har tidvis en funksjon, som for eksempel nr de forklarer hva mistillitsforslag betyr eller forteller oss hvilken praktisk betydning ulike politiske forslag og retninger fr for folket. Problemet er bare at de fryktelig ofte gjr s mye mer enn det. Uten ha finregnet p det, vil jeg ansl at tte av ti ord som kommer ut av munnen (eller pennen) til politiske kommentatorer er selvflgeligheter. Dette er selvsagt ikke (bare) kommentatorenes egen skyld, men ogs snne som meg, som ser p og leser det de serverer, m ta litt selvkritikk her. Og s har vi nyhetsankerne og reporterne fra samme kanal, da. Det er nok, nr alt kommer til alt, de som som gir herr kommentator mest vann p mlla. Etter at Knut-Arild Hareide i dag meldte at landsstyremtet tydelig hadde uttrykt at det ikke har tillit til Sylvi Listhaug som justisminister, kom flgende spennende sprsml fra studio til herr kommentator: Betyr dette at KrF ikke har tillit til justisministeren? hvorp herr kommentator svarte: Ja, det betyr at KrF ikke har tillit til Sylvi Listhaug som justisminister. Hahaha! Ut over gjentakelser av dette - og i rettferdighetens navn et par nyttige forklaringer av hvordan en votering foregr og hvem som kan danne regjering, hvis dagens regjering avsettes - har de bare gtt i loop i hele dag. Hva kommer til skje i morgen? fra studio, og Det gjenstr se hva som skjer i morgen fra herr (og en og annen fru) kommentator. Og jeg har hrt p. Og sett p. Og lest. Alt!

Fordi jeg er s vanvittig spent p hva som skjer n. Jeg har, som jeg ogs sa i forrige ukes fredagspanel, vanligvis vrt den som synes det i norsk politikk handler for mye om hvordan noe sies enn hva det som blir sagtbetyr. For eksempel syntes jeg mediene tok helt av i imam-sleiking-gate i forkant av valget i fjor hst. slikke noen opp etter ryggen betyr bare smiske med dem, stryke dem medhrs, hva s om Listhaug ordla seg litt mer sleivete enn det? Kunne man ikke bare svare p kritikken hennes? Jeg skrev forresten om det da ogs. Men denne gangen er det annerledes. Det handler ikke om formuleringen, eller sprket i noe Listhaug har sagt. Det handler om at hun som er verste myndighet p lov og orden i Norge er s aktivt ute etter skape et inntrykk av at vi som nasjon er mer splittet enn vi er. Alle er enige om at vi skal frata fremmedkrigere deres norsk pass, uenigheten handler om rekkeflgen - fr eller etter de har ftt en dom mot seg. Denne uenigheten klarer alts en statsrd, den voksne blant oss liksom, presentere som et landssvik. For det er jo det det er, er det ikke? Er det ikke landssvik gjre det Listhaug beskylder Arbeiderpartiet for? Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet, skrev hun. Og hisset opp den urovekkende store gruppen med mennesker i dette landet som er livredde for innvandring og er sterkt fiendtlig innstilt til alle som ikke er like som dem selv. De som mener Ap har solgt landet og latt utlendingene trkke p ekte nordmenn. Nr sannheten er at de fleste i norsk politikk vil omtrent det samme, med sm forskjeller i politikk og strre forskjeller i retorikk. De fleste vil begrense innvandring, ke integrering, bekjempe terror og hjelpe mennesker i nd. Sylvi Listhaug forteller at det ikke er slik, men at vi er delt, at vi nrmest er i krig. Nr hun s sletter innlegget, gjr hun det fordi hun ikke hadde rettigheter til bruke bildet.

Det er s ekstremt viktig at det hun gjr der - AKKURAT det hun gjr der - sls hardt ned p. Jeg hper ikke vre folkevalgte lar et menneske som egger til strid sitte i en av landets absolutt viktigste stillinger. For det handler ikke bare om en Facebook-post slik mange har sagt de siste dagene. ret er 2018 og Facebook er ikke lenger et nettsamfunn for spesielt interesserte. Vi mtes der, snakker sammen der, uttrykker oss der, debatterer der, poster bde private og profesjonelle kunngjringer der, forteller om alt fra barnebursdag til jobbytte der. Det er der, midt p torget, at vr justis- og innvandringsminister serverer en lgn om sine politiske motstandere. Det er der, i en megafon, at Listhaug roper og ber om at vi viser mindre forstelse og mer harme overfor hverandre. Jeg hper inderlig at hun forsvinner ut av regjeringen i morgen.

Hva hper du?

NOIA, #METOO OG DAGSNYTT 18

Foto: Ina Damli/Stella

Da de ringte fra Dagsnytt 18 tidlig p formiddagen mandag og spurte om jeg kunne stille til sending senere p dagen var min frste tanke: Hehehehehehehehehehehe, trokkedet, men ellers takk. Hvorfor? Fordi jeg hadde vknet klokka halv sju av s sterke smerter at jeg trodde jeg skulle besvime liggende i senga. Jonas mtte jobbe hjemmefra for passe p at jeg fikk i meg det jeg trengte av mat og medisiner, snn at jeg med tid og stunder kunne klare komme opp fra senga. Jeg er p en all time high - eller low - nr det kommer til endometriosesmerter n for tiden. Jeg har kanskje nevnt det fr, men legen som opererte meg i januar (han flinke som jeg tidligere har skrevet om her) sa til meg at de tre frste mnedene etter operasjonen vil smertemessig bli verre enn noen gang fr. Ikke aner jeg hvorfor, eller hvordan han kan vite at det liksom skal ta akkurat tre mneder, men han har i hvert fall hatt rett s langt.

Hver eneste dag kjennes det som to gafler river i, bak og under livmoren min, litt som nr man lager pulled pork. Smertene strler nedover beina, og river i korsryggen. Morgenene er ofte verst, og ofte tar det noen timer fr jeg i det hele tatt klarer komme meg i dusjen og starte dagen. Mandag morgen var det spesielt ille. N for tiden har jeg ogs blitt velsignet med masse vann i kroppen og det er srlig knrne mine som er hovne og vonde. Hendene mine har ogs svulmet opp og jeg har ikke hatt p meg ringene mine siden jul. Forlovelsesringen og gifteringen som jeg har gtt med hver dag i henholdvis ni og tte r. Den nydelige ringen i hvitt gull som jeg fikk av mormor til 18-rsdagen og som jeg absolutt alltid gr med. Ingen av dem har jeg klart f p meg p flere mneder, fordi fingerleddene mine er hovne. Det er visst en bivirkning av alle de hundre medisinene jeg gr p.

Anyway. Jeg hadde en legetime midt p dagen mandag, men p grunn av den elendige formen jeg var i, trodde jeg faktisk at jeg skulle bli ndt til kansellere. For syk til dra til legen, liksom. Det var midt opp i dette at Dagsnytt 18 lurte p om jeg kunne tenke meg komme i studio for prate om #metoo i mediebransjen. Jeg svarte at det var uaktuelt samme dag, men at jeg kunne stille om de skjv p debatten og tok den en annen dag denne uken. Er du sikker p at du ikke fr det til i dag, lurte de p. Jeg kjente meg rimelig sikker der jeg l i sengen og slet med snu meg over p siden uten hjelp.

Etter en tlmodig kombo av smertestillende, varmeflaske, fosterstilling og en varm dusj klarte jeg kle p meg og komme meg ned i bilen, og Jonas kjrte meg til legen. Hos fastlegen min satt jeg og grt i en halvtime over at smertene aldri tar slutt, hvor ekstremt lei jeg er av alle medisinene og bivirkningene, og han sa at det eneste vi vet helt sikkert vil fjerne smertene for godt er operere ut livmoren min. Det nekter jeg gjre fr jeg vet at vi har prvd alt vi kan, og det fler jeg ikke riktig enn. Jeg vet at mange synes jeg er en idiot som ikke gir meg etter ni mislykkede forsk, srlig nr jeg i tillegg har s kraftige smerter. Men akkurat n vil jeg heller bre disse smertene enn innfinne meg med at jeg aldri skal kunne bli gravid. Jeg vil ha forskt i naturlig syklus og jeg vil ha prvd denne klinikkenfr jeg vurderer fjerne livmoren. S sta er jeg, og s lenge jeg har Jonas sin sttte i dette, s m jeg prve drite i hva andre mtte mene om dette. Det er tross alt mitt liv. Vrt liv.

Trevt og hes kom jeg ut av legekontoret, kikket p telefonen og s en haug med henvendelser fra NRK. Saken hadde utviklet seg i lpet av formiddagen og de ville s gjerne kjre den samme kveld. Frst ble jeg sur og stressa og tenkte at det fikk vre grenser for mas. Finnes det virkelig ikke ett eneste menneske utenom meg de kan sprre, tenkte jeg. Og det var vel egentlig nettopp den tanken som fikk meg til bestemme meg for bite tennene sammen og gjre det. For det er jo det som er problemet. Det er nesten ingen journalister som vil si disse tingene hyt. Jeg har ikke tall p hvor mange som sier det til meg, men de fler prisen for si det offentlig er for hy. S jeg klarte rett og slett ikke si nei.

P kvinnedagen begikk nemlig redaksjonen i TV 2-programmet Snakk med Linn Wiik en ulydighet mot ledelsen. Kanalen har, i likhet med hele resten av medie-Norge, bestemt seg for ikke identifisere den tidligere TV 2-ansatte mannen som trakasserte flere kvinnelige kolleger, fikk fortsette over ett r i jobben etter at dette ble kjent, for s f ros og skryt av sportsredaktr Vegard Jansen Hagen p vei ut av jobben. For illustrere rsakene til at kvinnedagen fremdeles er relevant og viktig, viste Wiik p torsdag frem bilder av en rekke kjente menn som har havnet i skelyset etter #metoo-blgen. I tillegg til Harvey Weinstein, Kristian Tonning Riise og Trond Giske, fikk seerne ogs se et bilde av den tidligere TV 2-profilen som fikk sparken etter ha seksuelt trakassert flere kvinner i kanalen. Det skulle journalistene i programmet f svi for.

Der varslene mot for eksempel Trond Giske har handlet om upassende seksuell oppmerksomhet og et uinvitert kyss, har den tidligere sportskommentatoren kldd p kvinnelige kolleger og holdt en av dem fanget p sitt hotellrom mot hennes vilje. I likhet med to andre mannlige TV 2-ansatte som fikk sparken for seksuell trakassering og overgrep - hvorav n jeg vet har vrt ubehagelig mot og trakassert kvinner seksuelt i minst 15 r - har ogs denne mannen gtt rett videre til en profilert mediejobb. Tre menn i gode jobber som trakasserer kvinner og gr videre til nye gode jobber. Publikum fr verken vite hvem disse mennene er eller hvor de jobber i dag. Hadde aldri skjedd om det var i en annen bransje, men slusene er tette nr det kommer til mediebransjen. Man har venner som styrer nyhetsbildet, m vite. Innslaget fra Wiiks program p TV 2 ble fjernet fra nettet og hennes forestende program frstkommende fredag er n tatt av luften. Nr et knippe journalister endelig prver gjre jobben sin og velger behandle sine egne kolleger p samme mte som andre, straffes de. Jeg har tidligere skrevet om medienes rrende omtanke for #metoo-overgripere i egne rekker her og her, s det er ingen hemmelighet at jeg er opptatt av belyse denne skjevheten. Nr en journalistkollega (som jeg for vrig ikke kjenner personlig, vi har faktisk aldri mttes) tas av luften for prve gjre det rette, kunne jeg faktisk ikke annet enn stille opp og forske tale hennes sak.

Tilbake til mitt private lille mareritt. Det var fortsatt uaktuelt stille i studio. Jeg kunne knapt g skikkelig, hadde gjemt meg bort i en svr hettegenser, med null sminke og var tett i nesa av all griningen. S jeg avtalte med Dagsnytt 18-redaksjonen gjre intervjuet p telefon. Dagens tredje mentale sammenbrudd kom ca 15 minutter fr jeg gikk p lufta. Da hadde vi kommet hjem til Vollen, den siste runden med smertestillende hadde mistet effekten, smertene slo inn og jeg fikk et major meltdown over alt som var galt og alt jeg ikke klarer ha kontroll over. Da sendingen var i gang og jeg skjnte at det bare var et kvarter til jeg skulle p, var det nummeret fr jeg ringte inn og sa at jeg dessverre mtte trekke meg. Det svartnet for meg og jeg grt ustanselig. Men jeg bet tennene sammen, kastet litt kaldt vann i ansiktet og tok to dusjer med nesespray i hvert nesebor fr jeg plutselig satt der og hrte min egen stemme direkte p lufta. Her m jeg skyte inn at dette ikke akkurat var min frste gang p Dagsnytt 18. Jeg har jo jobbet som journalist i ti r og har gjennom renes lp gjort alt fra direkterapportering og nyhetsopplesning til deltagelse i studio p bde tv og radio mange, mange ganger. Jeg er fast medlem i Fredagspanelet p stlandssendingen i P1, og har vanligvis null problem med nervsitet fr snne ting. Det har jo vrt jobben min i s mange r. Men p mandag var det rett og slett et lite helvete gjre det. Jeg glemte alt jeg egentlig ville si og gikk p en god gammeldags choke. Det ble ikke helt krise, men jeg var ikke srlig fornyd med resultatet heller.

Likevel er jeg glad jeg gjorde det. For selv om det ikke var min beste opptreden, erfarte jeg at det engasjere meg for noe strre enn meg og mitt, akkurat nr ting ser som svartest ut, faktisk kan vre ganske effektivt. presse meg selv til gjennomfre noe jeg mener er riktig, viktig og nyttig, er den beste kuren mot selvmedlidenhet. Det skal jeg ha i bakhodet nr vi n snart gr inn i vrt tiende IVF-forsk.