hits

juni 2017

MIDTSOMMER, FEST OG FERTILITETSFRI

Det er rolige dager n. Jeg har endelig begynt skrive igjen, etter en skrivesperre som har vart s lenge at jeg var i ferd med f panikk for hele bokprosjektet. Jeg skriver p min frste bok, den jeg sluttet i jobben for eksakt et r siden for skrive. En dokumentarisk roman, om min familiehistorie, som skal ut p Cappelen Damm den vakre dagen den blir ferdig. Jeg har hatt s drlig samvittighet for at jeg ikke har kommet lengre, at jeg ikke har lst meg inne for skrive og for at jeg ligger etter skjema. For at jeg bare har brukt tiden p spalter, kommentarer og blogg. Men det har vrt et heftig r, og det jeg skriver bok om er tidvis kraftig kost, s jeg har rett og slett innvilget meg selv litt forstelse og tlmodighet med dette prosjektet. Nr jeg n likevel er i gang igjen, fles det ganske bra. vre produktiv igjen og gjre noe som ikke har med hormoner og dritt gjre, gjr meg godt.

Vi har hatt en s fin helg. P fredag jobbet vi lang dag begge to, og p kvelden s vi bare p tv og spiste is. Vi s p SKAM og Orange Is The New Black, som begge er i sin beste sesong ever. Til langt p natt. Tok bare en pause for g tur med Pepsi og handle. Vi snakket masse om alle de tingene SKAM tar opp, og jeg kjente at det var s deilig at vi kunne engasjere oss i en samtale om noe utenfor oss selv. Det var altfor lenge siden. Lrdag l vi og slvet i hagen hele dagen. Spiste vannmelon, hrte p musikk og solte oss. P kvelden var vi invitert p fest hos noen venner som ogs bor her i Vollen. Vi trodde det kom til bli en rask tur nedom for si hei og henge litt, men endte opp med bli en helaften med bobler, dans og nye og vanvittig hyggelige bekjentskaper.

 

Sndag var vi p middag hos et ungt afghansk par som har kommet til Norge som flyktninger. Vi har blitt kjent med dem gjennom Rde Kors, der Jonas er frivillig. Vi fikk nydelig mat, lo masse og ble skikkelig sjarmert av deres to ddsste dtre som elsket Pepsi. Et kjrlighetsforhold vi hper skal bli mer gjensidig med tiden, haha. Pepsi kan styre seg for unger som lper etter henne.

I bilen p vei hjem fra middag i gr, snakket vi om hvor fin denne helgen har vrt. Vi har opplevd litt nye ting, truffet nye mennesker og tillatt oss selv ha det bra. Deilig med en hel helg uten noe mas eller prat om vr evige hodepine. Da jeg sa det til Jonas i gr kveld, var han enig.

- Digg med en pause fra barnlshet, sa jeg. - Ja, fy faen. Jeg er s lei av det jeg ass, sa han. - Jeg er drittlei av det jeg ogs, men jeg er like lei av ikke ha barn ogs. Lei av lengte etter barn. Det fles som jeg derfor m holde ut med n ting jeg er drittlei - alts ivf-helvetet - i hp om at det gjr at jeg blir kvitt en annen ting jeg er enda mer lei av, nemlig det vre barnls, sa jeg. - Jeg synes det er litt deilig si det hyt, jeg. At jeg er drittlei dette opplegget. At hele greia har kommet inn og overskygget selve nsket om f barn, sa Jonas.

Jeg skjnner hva han mener. Denne prosessen har blitt en kamp der gevinsten har blitt litt utydelig med tiden. Og hele prosessen oppleves nok ganske forskjellig for oss to, selv om vi er aldri s enige og samstemte om de viktige linjene. Jeg kjenner p en lengsel etter bli mamma, jeg ser for meg et barn som er vrt og som jeg ikke fr lov til holde i armene. For ham er det ikke p den mten. Han sier han vet han vil ha barn og er drittlei av at det ikke bare kan ordne seg. Jeg blir lei meg, han blir forbanna. Og jeg tror han er mindre redd for tanken p leve uten barn enn det jeg er. Men - og dette blir plutselig veldig virkelig og sant nr jeg sier det hyt for frste gang - jeg har faktisk begynt bli en liten anelse mindre redd for tanken i det siste. Det vil si, jeg har s smtt begynt se de positive sidene ved ikke ha barn. De er ikke mange s langt, og jeg er ikke i nrheten av nske meg et liv uten barn, men bare det at jeg faktisk kan tenke en positiv tanke eller to rundt en tilvrelse uten noen som kaller meg mamma, gjr meg bde litt glad og litt lei meg. Glad fordi det selvflgelig er positivt om jeg ikke ser bekmrkt p et scenario der vi ikke lykkes. Lei meg fordi disse tankene fles som en fallitterklring.

I dag ringte jeg litt motvillig til klinikken for fortelle at jeg fikk mensen fr helgen. Planen har nemlig vrt kjre en runde ivf i naturlig syklus denne gangen, men etter disse chille dagene var jeg ganske lite lysten p ta fram kalenderen og avtale ultralyd og alt som hrer med. S viser det seg at klinikken holder sommerstengt i intet mindre enn seks uker. Og siden vi reiser p ferie den siste uken i august, betyr det da at vi ikke fr kommet i gang fr i slutten av september igjen. Det synes jeg er helt ok, kjenner jeg. For n har jeg bestemt meg for at de neste mnedene skal vre litt som den helgen som n ligger bak oss: Jeg skal skrive, vre sosial og gjre ting som gjr meg glad.

 

BURSDAG, FRYKT OG LOVE

Det har vrt noen intense uker. Jeg har hatt en overveldende fin bursdagsfeiring med mange mennesker jeg setter pris p. Jeg har drukket meg full og ledd masse. Jeg har danset og fjaset. Til og med ryket en sigarett. Jeg har kost meg i sola, spist deilig mat og sett sesong to av Love som er en veldig fin serie p Netflix. Men jeg har ogs grtt mer enn p veldig, veldig lenge.

Hplsheten som antagelig har ligget og ulmet i underbevisstheten lenge, har endelig kommet til overflaten og blitt altoverskyggende. Lenge har jeg tviholdt p de historiene som underbygger troen p at vi har veldig gode sjanser til f dette til. Historien om legene som sier at s lenge jeg er frisk og han er frisk, og vi produserer det vi skal, s er det bare et sprsml om tid fr det gr. Historier om de som ble erklrt sterile, men som ble spontant gravide. De som ikke ga opp og fikk det til etter mange r. De som fikk beskjed om at de var for gamle og likevel fikk bde ett og to barn. De uten eggstokk, eggleder og whatnot som likevel fikk det til tilslutt.

Disse er historier som har kastet et optimistisk lys over vr situasjon: For vi har jo holdt p med ivf i bare tre r, jeg er bare 35, vi produserer begge bestanddelene som trengs og bortsett fra endometriosen, er alt hos meg i tipp topp shape. Det str supert til med eggledere, eggstokker, syklus, egglsninger, livmor og slimhinner. Alt tilsier at vi skal lykkes! Nr de med s mye drligere utgangspunkt enn oss fikk det til, s er det bare rett og rimelig tro at vi skal f det til. Jeg har gjentatt denne regla her, for meg selv og for andre. Sagt til bde meg selv og andre at det bare er sprsml om tid. Men det er jo absolutt ikke sikkert. Det vet jeg jo veldig godt innerst inne.

Men det mtte en brutalt rlig samtalepartner til for stikke hull i den boblen av falsk forhpning som jeg har laget rundt meg og oss i lpet av de tre siste rene. C bde kjenner og leser meg godt. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde hatt noen tunge dager etter at vi var hos fertilitetslegen i forrige uke. Hun spurte hva det var med legebesket som gjorde meg trist. Og jeg brukte fem minutter p pakke n nedbrytende setning fra legen inn i lagvis med grunner til ha hp, fr jeg serverte den til C: Det ser jo ikke ut som dette her gr, da, hadde legen sagt.

- Du kunne bare fortalt meg at legen var negativ og at det gjorde deg trist. I stedet fortalte du i detalj om alt som peker i en positiv retning, fr du i en bisetning sa hva han hadde sagt. Jeg tror det er fordi du vil at jeg skal tro p deg og ogs at du selv skal tro p det. At det ser lyst ut. Men du er jo skikkelig redd. Jeg tror du kjenner p et bittelite hp mot en avgrunn av frykt, sa C.

Hun har s rett. Overfor bde meg selv og andre har jeg lenge skapt et inntrykk av at hpet om lykkes er et hav og frykten for aldri lykkes er en drpe i det havet. Mens det i realiteten er omvendt. Jeg frykter hundre ganger s mye som jeg hper. Og n har jeg kommet dit at jeg har sagt det hyt og det er ingen vei tilbake.

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dette skiftet i mentalitet. Det at jeg har gtt fra vre uttalt optimistisk til si rett ut at jeg genuint ikke har tro p at dette kommer til g. At jeg virkelig ikke makter se for meg meg selv som gravid. Min nye versjon av realiteten er rlig, derfor er den befriende, selv om den ogs er vond som faen. Den gjr fallhyden mindre og flelsene srere. Men den er heldigvis ikke totalt blottet for hp. Vi gir oss ikke. Ikke enn.