hits

oktober 2017

KARRIERE, PRVERR OG SYKEDAGER

Jeg har tidligere skrevet om valget om slutte i en gjev jobb og begynne for meg selv. Om hvordan det var grue seg til jobb og ikke fle seg flink nok. Om statusen og andres meninger. Og om motivasjonen som kom da jeg endelig valgte gjre det jeg ville, og ikke det jeg trodde jeg mtte.

Et tema mange har lyst til lese om her p bloggen er hvordan nsket om bli mamma pvirker karrieren. Alts hvor mye tid, plass og oppmerksomhet det frstnevnte skal ta fra det sistnevnte. Dere spr om mitt syn p sykemelding under forskene, min holdning til lik fordeling av foreldrepermisjon, hvor lenge jeg tenker man burde f vre hjemme med barnet sitt, hvor mye man skal jobbe under det srt etterlengtede svangerskapet og om jeg tror et ambisist karrierelp er forenlig med et sterkt nske om bli mor.

Disse er viktige og relevante sprsml som jeg (naturligvis) ikke har noen fasitsvar p. Jeg har heller ikke sttt overfor de fleste av disse avgjrelsene enn, s jeg har f erfaringer dele. Men jeg kan fortelle at det l mer enn bare karrieremessige hensyn bak mitt valg om ske sluttpakke i fjor sommer. For den historien sier ogs noe om mine tanker rundt dette med familie vs karriere. Det var alts ikke kun det at jeg nsket skrive og utvikle meg i en annen retning faglig, som gjorde at jeg sluttet i ni til fire-jobben og begynte for meg selv. Ja, jeg nsket meg en jobbhverdag der jeg flte meg mer nyttig og tro mot egne idealer og ambisjoner, men det hadde ogs over tid presset seg frem et behov for kunne prioritere andre ting enn jobb nr jeg nsket det.

 

Jeg har lenge tenkt snn. At det fles feil gi bort kontrollen over s mye av tiden til en arbeidsgiver. At det er noe unaturlig med overlate disponeringen av en fast tredel av dgnet - gjennom hele mitt voksne liv - til noen andre enn de som str meg nr, de jeg er glad i, de som bryr seg om meg og de jeg har valgt ha i livet mitt fordi de er den de er. Men n er verden en gang snn at vi er avhengige av penger for kunne leve. S skal jeg ikke her g inn p det srgelige i at trangen til eie og forbruke gjr at vi bruker livene vre til skaffe oss alle de tingene vi uansett ikke fr tid til bruke, fordi vi hele tiden er p jobb s vi kan skaffe oss enda flere ting. For det kan noen andre si bedre enn meg - se for eksempel for all del dokumentaren Minimalism p Netflix - og dessuten vil det single hyt i glass om jeg skal begynne moralisere over undig overforbruk.

Nei, det var ikke idealismen som skjv konomisk frihet nedover p prioriteringslisten. Det var nsket om frihet til bruke tiden p det som til enhver tid betyr mest for meg. Misforst meg rett; jeg nsker meg og vil jobbe for det frste ogs. Det handler bare om selv kunne velge hva jeg skal prioritere i gitte perioder.

Jeg hadde min frste endometriose-operasjon i 2013 og vi hadde vrt frste ivf-forsk vren 2014. Deretter ble det stadige repetisjoner av begge deler. Vrt nske om bli foreldre - og helseutfordringene som gjorde dette nsket trblete oppfylle - ble en tidkrevende affre. Alle operasjonene har vrt smertefulle, gjort meg sengeliggende i en uke og knapt mobil i to. Hvert forsk har vrt et fire ukers fysisk og mentalt helvete. Legene sier det er individuelt hvordan man reagerer p hormonene og inngrepene. Som mange andre, ble jeg ogs sykemeldt hver gang. Jeg slet skikkelig med bestemme meg for hva som var best. Skulle jeg flge legens anbefaling? Eller skulle jeg jobbe s lenge jeg kunne st p beina? Hva med noe midt i mellom? Hva skulle i s fall denne gylne middelveien vre? Var jeg i stand til avgjre hvor i prosessen det var viktig lytte til legens rd, og hvor i prosessen jeg hadde rd til trosse den og g p jobb? Jeg var nok ikke det, men jeg gjorde det likevel. Jeg var sjeldent borte fra jobb alle dagene jeg p papiret var sykemeldt.

Noen av rundene stablet jeg meg p beina og gikk p jobb mens jeg var s stinn at jeg var p grensen til eksplosiv i hele magen og underlivet. Jeg kunne svidt sette det ene beinet foran det andre, og var mentalt s nedsyltet i hormoner at jeg rett som det var gikk p do og grt. Andre runder holdt jeg meg hjemme de dagene jeg fysisk slet, men gikk p jobb s snart srene etter uttak hadde grodd. Det vil si dagene der du ikke lenger har fysisk vondt, men stapper i deg progesteron til alle dgnets tider for lure kroppen til tro at den er gravid, s den holder p det skjre embryoet du med blod, svette og trer har ftt laget og puttet inn. Dagene graviditetssymptomene du har drmt om i flere r herjer med kroppen og hodet ditt, men du ikke gleder deg over dem fordi du vet de er fake. Kvalm, m, trtt og ekstremt sensitiv gikk jeg p jobb. Kanskje det er lurt f tankene over p noe annet, sa jeg forsksvis overbevisende til meg selv. I realiteten utsatte jeg meg selv for jobbstress i tillegg til den konstante frykten for at embryoet ikke skulle feste seg og - ironisk nok - en bekymring for om jeg reduserte sjansene mine ved nettopp stresse i denne tiden, hvor det er anbefalt stresse ned og vre god mot seg selv.

Det var ikke det at jeg ivret snn etter komme tilbake p jobb. Nei, jeg er ikke av dem som - sant eller usant - pstr de gleder seg til jobb etter ferier, og at de kjeder vettet av seg nr de er syke og hjemme fra jobb. Jeg kom p jobb mens jeg var sykemeldt fordi jeg fikk drlig samvittighet av la vre. Jeg flte meg dum og lat, og jeg fryktet at sjefer og kolleger irriterte seg over meg og trodde at jeg sluntret unna.

Jeg var svidt inne p dette da jeg var gjest i podcasten til Sara i forrige uke: Ufrivillig barnlshet og assistert befruktning er (vanvittig nok) s tabu og dysset ned som tema, at de som lider av og baler med det ikke blir tatt p alvor. Elementet av frivillighet som finnes der - alts at jeg i teorien KAN la vre g gjennom disse forskene - har gitt flere enn meg flelsen av vre fritt vilt. For det var ikke bare jeg som hadde gitt meg selv noia der jeg gikk og bekymret meg for hva som ble tenkt og sagt om meg. Riktignok opplevde jeg de fleste som forstelsesfulle, men de som tross alt bestemte, ga tydelig uttrykk for at de helst s at jeg ikke var s mye borte fra jobb. Dette er naturligvis avhengig av hvor man jobber og hvem man jobber for. Jeg bde hper og regner med at ikke alle som har hatt sykefravr pga infertilitet har ftt beskjedene vi ansatte deg fordi ville ha deg p jobb, ikke for at du skulle vre syk og vi lurer bare p hvorfor du har flere sykedager enn xx som ogs hadde prverrsforsk. Jeg forstr dog p dere at fortvilelsen i disse sprsmlene er relativt stor og utbredt. For min del bidro dette sterkt til at jeg valgte ta over som egen sjef p det tidspunktet jeg gjorde.

Mange tenker gjerne at de ikke har noe valg. At de bare m bite tennene sammen og enten a) Jobbe mer enn legen anbefaler og kroppen orker eller b) Benytte seg av sin lovfestede rett til sykemelding og drite i hva sjefer og kolleger mtte mene. Holde ut enten a eller b, for p den mten sikre best mulig betingelser nr en eventuell mammaperm str p trappene. Jeg tenkte selv det, selvflgelig gjorde jeg det. Derfor testet jeg ut begge deler. Flere ganger. Du trenger ikke vre et konomisk mastermind for skjnne at tiden mellom mislykket forsk nummer syv og trolig mislykket forsk nummer tte, ikke er det mest lnnsomme tidpunktet for slutte i en fast og godt betalt jobb, og starte for deg selv. At jeg likevel gjorde det, var fordi tanken p mindre penger plaget meg mye mindre enn det flelsen av ikke innfri p jobb gjorde.

Denne kampen er tung nok som den er, s det er viktig holde antallet sten som legges til byrden p et minimum. Du vet best hva dt betyr deg. For meg betd det kvitte meg med en arbeidsgiver.Etter det har jeg vrt gjennom n operasjon og et par forsk til. De har vrt like vonde og jvlige som operasjonene og forskene jeg har hatt fr, men den store forskjellen har vrt at jeg har kunnet slikke mine sr i fred, uten i tillegg ha drlig samvittighet og grue meg til ubehagelige mter. I en ideell verden frer ikke det benytte seg av sin lovfestede rett til drlig samvittighet og ubehagelige mter, men nr det n en gang var slik, er jeg glad for at jeg valgte sjelefred over fast lnn.

Om jeg klinker til og blir gravid, vet jeg n ogs at jeg med god samvittighet kan ta det litt med ro. Skulle det frst klaffe, ser jeg for meg at jeg kommer til kjenne et stort behov for passe veldig, veldig godt p meg selv. Da er jeg glad for at jeg ikke kommer til fle meg presset til jobbe hele svangerskapet. Skulle vi endelig og etter revis med blodslit f et lite troll i hus, fles det nok heller ikke s veldig naturlig ta til takke med en halv foreldrepermisjon, fr det er business as usual. Da er jeg glad for at jeg slipper det. Selv om det skulle g p bekostning av en ferie eller to.

 

For jeg har kommet frem til at livet mitt blir rikere nr jeg har frihet til gripe og bli i yeblikk som gjr meg lykkelig. Den friheten er ganske langt nede p prioriteringslisten til bde arbeidsgivere og velferdsstaten, derfor strekker jeg meg langt for ikke gjre meg avhengig av noen av delene.

God helg, kjre snille fine kloke lesere❤️

PS. I know. Lengden.

OKTOBER, MOBILSNOKING OG DOBBELTMORAL

Jeg hadde gledet meg snn til begynne skrive litt hyppigere. Da jeg tidligere i oktober spurte dereom hva dere ville lese mer om, fikk jeg masse gode innspill i bde kommentarfeltet, mail og meldinger p Instagram (tusen takk, alle!❤️). Dessverre skjedde det litt uforutsette ting som mtte hndteres og lses, s det ble tyst litt lenger enn jeg hadde planlagt. Men nu er alt s meget bedre og jeg er tilbake!

Egentlig hadde jeg tenkt skrive om noe annet enn meg selv i dag, for det har vrt et par ting jeg har irritert meg litt over den siste uken. Det ene er #metoo-kampanjen - alts ikke alt ved den, mleter jo godt og viktig - men jeg tror den, som stort sett all annen hashtag-aktivisme, kun engasjerer, beveger og skremmer de som allerede var klar over problemet. Mens de som faktisk trenger awareness bare rister p hodet, fnyser og latterliggjr. (Edit: Her sikter jeg alts til mten den norske debatten har utviklet seg. Anbefaler denne kommentaren om temaet: https://www.dn.no/meninger/2017/10/23/1444/Pa-innsiden/avsporet-metoo-debatt)

Og s var det Frode Thuen som i A-magasinet pstod at det er et sunt prinsipp i alle forhold at man har gjensidig tilgang p hverandres telefon. N vet jeg ikke hva han legger i tilgang, men uansett synes jeg det er en litt absurd pstand i 2017. Som om det ikke finnes ting man ikke har lyst til vise den man elsker, ting man synes er flaut eller venners hemmeligheter. At dersom du ikke vil vise mobilen din, m det bety at du er utro. Eller at det du vil holde for deg selv er av en snn karakter at kjresten ville blitt lei seg elle sint p deg om han/hun s det. Selvflgelig er det ikke snn. Vi har for eksempel koden til hverandres telefoner og gr inn i blant for hente ut noen bilder eller f tak i en billett som er sendt p mail eller en kode til post som skal hentes. Men vi sitter jo ikke og scroller gjennom hverandres meldinger, mailer og bilder. Man m f lov til vre et menneske, ogs utover det vre kjreste. Jeg synes dt er sunt, jeg.

En annen ting jeg har gtt og kjefta litt p tv-en for, er folk som sier n ting, men gjr det stikk motsatte. De som bare vil fremme sunnhet, men lister opp kaloriinnhold i alt de putter i munnen p bloggen sin. De som er opptatt av spise rent, men som reklamerer for all slags tulle-pulver man fr kjpt hos lurendreiere. De som er s kule og avslappet rundt kropp og mat, som klager over usunne skjnnhetsidealer og kroppshysteri, men som legger ut svette bilder av seg etter trening og tar bilder av sine grnne salater. Og s har vi dem som ikke vil at kropp skal vre s viktig, men som legger ut tekst, bilder og video av nettopp (en jeg vil tro i egne yne uperfekt) kropp absolutt hele tiden. Bloggverdenen er full av selvmotsigelser. Jeg har sikkert syndet selv uten at jeg er klar over det, men noen ganger er det s tydelig at jeg blir stum.

Jeg har jo et par guilty pleasures som jeg kikker p med et halvt ye p tv og en av dem er Bloggerne (desidert favoritt er Real Housewives of Beverly Hills, da setter jeg meg alltid ned og flger med!). Her om dagen var det en episode der en av profilene og venninnen hans (begge etter sigende veldig glad i trening) trener sammen. Begge er voksne, og iflge seg selv opptatt av ikke vre drlige forbilder og triggere for unge som str i fare for utvikle spiseforstyrrelser. Men de har en samtale der p treningssenteret om kosthold som alts gjr meg fullstendig matt. Det snakkes om spise sunt, spise mat eller la vre om du har EN dag du ikke trener (!!), skeie ut med speltlomper med syltety p og hvordan det legge ut bilder av at man spiser usunt innimellom all treningen og grnne smoothies gjr deg til et bedre forbilde. Hele samtalen er egnet for gi ikke bare barn og ungdom, men ogs voksne (ja, meg!) en flelse av vre lat, usunn og tjukk. Haha, jaja.

Men det er ikke disse tingene her som har okkupert mitt hode den siste tiden, det skulle jeg nesten nske. Jeg har, som sikkert de fleste, mer prekre bekymringer. Jeg skrev tidligere om nye medisiner jeg hadde ftt som gjorde smertene sjeldnere og mildere, men den lykken varte i rundt tre uker. Det som da kom, var verre enn snn det hadde vrt fr. N er det konstant vondt igjen. S jeg har vrt ganske utlmodig mens jeg har ventet p resultatet av MR-underskelsen jeg tok i september. Svaret kom heldigvis endelig her om dagen. M bare frst nevne dette: Min nye vidunderlige lege ringte meg klokken ti p kvelden for fortelle resultatet! Ikke fordi det var akutt eller hastet, men han hadde vrt p ferie og kommet hjem frst da. Prveresultatet l da i posthylla hans og han ville ikke la meg vente lengre enn ndvendig. S han tok seg tid til prate med meg en halvtime ganske sent p kvelden. mte s samvittighetsfulle og dedikerte leger i denne situasjonen vi er i, er s verdifullt (og sjeldent) at jeg ikke fr sagt det nok.

Funnene var, som forventet, at jeg har bde endometriose og adenomyose. Jeg er glad for det, tross alt, fordi det forklarer smertene og det kan forhpentligvis gjres noe med. S det blir operasjon, forhpentligvis om ikke altfor lenge, og nr jeg er bra igjen etter operasjonen (den fjerde i rekken!) skal vi som legen sier f meg gravid.

Bde fastlegen og spesialisten, begge veldig fine og flinke, bruker stadig denne formuleringen. Vi m f deg gravid etterfulgt av for eksempel at jeg da kanskje vil bli kvitt smertene, eller at de da kan fjerne hele livmoren. Hver gang jeg hrer det blir jeg s oppspilt og glad i ett sekund, for det hres s lett ut. S sikkert, liksom. At det skjer snart. At lykken er rett rundt hjrnet. Men s hopper pessimist-djevelen fram over skulderen og sier hahaha, hvorfor skal det g n, nr det ikke har gtt fr? og heller kaldt vann over den lille flammen som fikk lyse i ett eneste sekund. Hvis du leser dette og kjenner deg igjen, m du vite at du ikke er alene.Denne berg-og-dal-banen av optimisme og pessimisme er klassisk for ufrivillig barnlse, har jeg skjnt. Det er s mange som skriver til meg om akkurat det. Lyst et sekund og mrkt i det neste. Den sterke troen p at det vil jo g til slutt den ene dagen og tanken p at du godt kan vre av de som ikke fr det til den neste.

Jeg tror det er viktig holde fast ved hpet mens jeg prver. For det er jo rent faktisk derfor jeg gr gjennom forsk, er det ikke? Fordi det er hp. Fordi jeg har hp. Og s tror jeg det er viktig trre tenke p hva som skjer hvis det ikke gr. Tenke tanken helt ut, og ikke stoppe opp ved at det ikke blir en egenprodusert baby og hvor bunnlst trist og forjvlig akkurat det fles. Tenke p det som kommer etter denne sorgen, sorgen jeg tross alt har tatt og hndtert store deler av allerede. Tenke p aktuelle alternativer, uansett om det er donasjon, adopsjon eller leve frie og franke uten barn og nyte livet som DINKJeg jobber med dette og det er jo ikke enkelt, det skal jeg innrmme, men for hvert millimeter jeg beveger meg fremover, fles det bittelitt mindre som en stor og uoverkommelig krise om vre ivf-forsk aldri lykkes. For da ser jeg at jeg faktisk, uansett hva som skjer, kommer til ta valg som er gode for meg og som jeg kommer til venne meg til og trives godt med. At fremtiden uansett blir bra, p den ene eller den andre mten. Prv det, kanskje det funker for deg ogs.

Som jeg nevnte tidligere, ble jeg for et par uker siden intervjuet av Sara Lossius til podcasten hennes Ingefr. Episoden er publisert n og kan hres her.

Om jeg skal blogge oftere, m jeg jobbe litt med lengden, ser jeg, haha. Kan jo ikke skrive et essay annenhver dag! Selvkritikk mottatt og tatt til etterretning. Lover kortere innlegg neste gang.

HEIAROP, UDUGELIGHET OG TANKEREKKER

I begynnelsen, rett etter at vi hadde skjnt at det skulle blir vrient for oss bli foreldre, husker jeg at jeg leste et eller annet sted om en dame som ikke kunne f barn. Hun sa at hun flte seg udugelig som kvinne. Da husker jeg at jeg tenkte at det var rart. Vi har vel kommet lengre enn at vr fruktbarhet definerer hvor fullkomne vi er som mennesker, tenkte jeg. Senere snakket jeg med en kollega som selv hadde slitt litt med f sitt frste barn, og hun sa at hun alltid hadde drmt om bli mor og at det derfor hadde gjort ekstra vondt da hun inns at det ikke var sikkert at hun kunne bli det. Selv har jeg ikke alltid drmt om bli mor, jeg fikk lyst til det frst da jeg mtte mannen min.

Nei, klumpen som stadig vokste seg strre i magen - som ikke var den rette typen klump som skal vokse i magen - var verken flelsen av udugelighet eller knuste pikedrmmer. Jeg flte et savn og en irritasjon. Jeg fler et savn og en irritasjon. Savnet kommer nr jeg ser for meg hvordan vrt barn ville blitt, sett ut, oppfrt seg, luktet, ledd og grtt. Irritasjonen kommer av ikke f tak i noe jeg vil ha tak i, nske seg noe, men ikke kunne gjre noe som helst for komme nrmere det man nsker seg. Noe man akkurat ikke klarer gripe tak i.

Men s gr tiden, og man fr kjenne p flere flelser. Savnet og irritasjonen ligger der hele tiden, men stadig kommer det nye tanker som gjr meg trist, bekymret og redd. Vel er det ofte dramatiske, kanskje til og med overdramatiske, tankerekker. Men de er jo bde reelle og relevante for meg. Og jeg regner med flere enn meg.

For eksempel nr jeg har hatt skrivesperre og tenkt at jeg er udugelig som forfatter, fordi jeg i perioder ikke klarer skrive godt nok og mye nok p boka. Da har veien blitt kort til konkludere med at jeg rett og slett ikke duger som menneske. Jeg er udugelig i det jeg jobber med, og jeg klarer ikke f barn, s jeg er ogs udugelig som kvinne, hva er det jeg egentlig fr til? S kommer jeg over kneika, begynner skrive igjen og tenker at dette kan bli bra.

Da kommer neste bekymring: Hva hvis det skjer noe med Jonas? Eller med meg? Jeg har vrt livredd for at det skal skje ham noe helt siden vi ble sammen. N tenker jeg med jevne mellomrom p hvilken trygghet vi mangler, som par med barn har. Om det skjer en av dem noe, har de alltids barna som er produktet av dem sammen. De har noen de er like glad i som sin kjre, noen som fr dem gjennom hva det mtte vre.

Flelsen av udugelighet og utrygghet kommer inn og blander seg med irritasjonen og savnet som allerede ligger i bunn. Og de fr selskap av stadig nye tanker og bekymringer. Snn fles det vre barnls mot sin egen vilje.

Heldigvis er det plass til andre ting i hjertet og hjernen ogs. Jeg har hatt noen veldig positive opplevelser denne hsten, som har motbevist min teori om at jeg ikke kom til bli genuint glad for eller oppspilt av noe som helst fr vi lyktes med f barn. Frst var det ferien vr helt p begynnelsen av hsten, som ble den beste ferien vi noen gang har vrt p. Den har jeg skrevet om her. Jeg tenkte jo p det da ogs, men jeg klarte virkelig nyte yeblikkene og ta alt det vakre og deilige inn. Snn har jeg ikke hatt det p veldig lenge, kanskje noensinne egentlig. Det andre fine som skjedde, var at jeg skrev en kommentar om noe som er viktig for meg p KK.no og fikk en s himla overveldende respons at jeg grt av glede. For dere som ikke har lest det, eller vil se bildene jeg har lagt til teksten her p bloggen, er den her. Jeg hadde aldri trodd at s mange ville engasjere seg i det som i lpet av rene har blitt en hjertesak for meg. Responsen, engasjementet, forslagene, lftene, erkjennelsene og heiaropene som fylte alle innbokser og kommentarfelt i flere dager fikk meg til fle meg alt annet udugelig. Om noen av dere som leser dette var delaktige i det, s TUSEN TAKK❤️

N var jeg ekstra heldig med en super ferie og en tekst som traff leserne, men jeg tror det bare gjelder pne seg for gode opplevelser og vre mottagelig for positiv respons. Ikke la den husk-at-du-er-barnls-djevelen sitte p skulderen og si at du ikke fortjener nyte en seier p jobb, en deilig kveld i sofaen med godis og kjresten eller en skikkelig fest der dere slipper bekymre dere for unger og barnevakt. La barnlsheten vre akkurat det den er og sett pris p alt som tross alt fortjener din oppmerksomhet og entusiasme.

I dag ble jeg intervjuet av Sara Lossius til Ingefr, som er timelange podcast om helse og livet. Den har dessverre gtt meg hus forbi frem til n, men siden jeg skulle dit i dag, hrte jeg p episoden med Anne Bitsch i gr. Det ble en interessant, trist og bevisstgjrende time, som jeg anbefaler. Jeg likte ogs godt formatet som er uredigert og gir rom for g i dybden p saker og ting. Jeg vet ikke om episoden med meg ble like bra - eller bra i det hele tatt - men om dere vil hre, legges den ut sndag 22. oktober.

Til slutt har jeg lyst til sprre dere som leser bloggen min om noe, derav tittelen p dette innlegget. Jeg fr stadig sprsml om ikke jeg kan skrive oftere, og det er noe av det hyggeligste jeg vet. vite at det er noen som har glede av det jeg skriver, som til og med kunne tenke seg lese mer. Jeg vil gjerne blogge oftere! Problemet er at jeg ikke alltid bugner over av ideer, og er det noe jeg ikke vil, er det gjenta meg selv. S jeg hper dere vil hjelpe meg litt. Jeg er jo - i tillegg til ufrivillig barnlshet - opptatt av masse annet. Det er en hel del viktige og uviktige ting jeg bruker masse tid p og synes det er morsomt skrive om:

Jeg elsker lage mat, er usunt glad i klr og sko, tenker trolig litt for mye p hva som er viktigst i livet og hva jeg br prioritere bruke tiden og livet p. Jeg er opptatt av politikk og hva som kjennetegner et godt samfunn, hvordan kultur former oss p godt og vondt, og jeg grubler mye p og analyserer gleder og sorger i familieforhold, vennskap og samliv. Jeg leser en del bker, og blir ofte voldsomt engasjert i bde bkene jeg leser, filmer og serier jeg ser og podcaster jeg hrer p. Og s har jeg jo etterhvert blitt rimelig rik p erfaringer og kunnskap om infertilitet og behandlingen av det. S, kjre lesere, hva vil dere lese mer om? Jeg gleder meg til hre!

Nyt hsten s lenge❤️