hits

oktober 2018

FOLLIKELREKORD OG PINGVINGANGE

Denne hsten ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde tenkt at jeg skulle skrive masse, f satt en dato for boka, oppdatere bloggen minst to ganger i uka, gjre yoga hver morgen, s stauder i hagen som kan blomstre til vren og rekke en tur p fjellet fr snen kom. Men jeg har ikke ftt gjort noe av det. Jeg har ikke klart det. Det eneste jeg har klart, er jobbe med forst og godta at ting ikke alltid gr som planlagt, at kjipe tider ikke varer evig og at jeg verken blir flinkere eller sterkere av dmme meg selv hardt og brutalt, snarere tvert imot. Jeg har rett og slett kjempet mot min indre kritiske stemme for gi meg selv litt slack og leve med at jeg ikke klarer mer enn n kamp akkurat n. Akseptere at snn er det for meg, uansett hvordan det er - eller jeg tror det er - for andre. 

Snn ser et usminka og uinspirert hormontroll ut.

For medisinregimet i forkant av hstens forestende forsk i St. Petersburg startet allerede i august. Det betyr at det er den lengste hormonbehandlingen jeg har vrt gjennom hittil. Det startet med piller som ga meg magesmerter, kviser og humrsvingninger. Etter tre uker begynte jeg med nesesprayen fra helvete, den som skal sette meg i en kunstig overgangsalder. Etter to uker med hetetokter, insomnia, kvalme, migrene og daglige sammenbrudd, begynte jeg n i helgen ogs p de sprytene som jeg skal ta helt frem til egguttak. Rense, mle, trekke opp, stikke, spryte, trykke, vente. To hver kveld. N kan jeg fye til sprengesmerter, oppblsthet og svimmelhet p listen. Det er helt frivillig, jeg vet det, men det gjr det ikke noe lettere akkurat nr jeg str midt opp i det. De frste rundene var det liksom noe helt annet, da var hpet s stort at hele behandlingstiden nesten kjentes litt spennende og lystbetont. N fles det bare som utsette en realitetsorientering. Jeg tenker hver eneste dag p at jeg for lengst burde ha tatt innover meg at dette, bokstavelig talt, ikke er liv laga. Hvorfor gidder jeg dette her? Men s tenker jeg p det legene sier. At det ikke er noen grunn til at det ikke skulle g. At vi har hatt uflaks. Og jeg minner meg selv om at vi allerede har tatt en avgjrelse om gi denne klinikken en sjanse. Da er det bare slitsomt og smertefullt  stille sprsml ved alt sammen hver eneste dag. N har vi tatt et valg og det har vi basert p en hel rekke vurderinger, n m jeg bare st ved valget og tro p det. Dt har blitt min heltidsgeskjeft denne hsten. 

Det er under en uke til vi reiser til St. Petersburg og ca halvannen uke til planlagt egguttak. Da vi var p ultralyd for fem dager siden, s vi flere follikler enn vi noen gang har sett fr. Seks stykker! En frisk og fertil kvinne i 20-rene har som regel mellom tte og tolv. Men vi vet bedre enn ta gledene p forskudd. Kanskje vi til og med har blitt litt for gode til ta sorgene p forskudd. Det er jo s mye som kan g galt. Er det egg inne i alle folliklene? I noen av dem i det hele tatt? Er de modne? Lar de seg befrukte? Vil eventuelle embryo dele seg normalt? Vil noen av dem leve helt til den magiske grensen, dag fem? Umulig si. Men skal jeg holde ut ti dager til med smerter fra morgen til kveld, mme eggstokker og pingvingange, m jeg bare trre hpe ♥