hits

november 2017

LAMMELR OG DRLIG IMPULSKONTROLL

En deilig helg gr mot slutten og jeg er bde mett, uthvilt og happy. De som hater p Black Friday har ikke vrt p Sandvika Storsenter. Herrejesus for noen tilbud! Jeg dro dit for kjpe bursdagsgave til Jonas og endte opp med g fullstendig bananas med gaver til meg selv.

En genser fra Totme (den jeg har p meg p bildet) og et nydelig skjrt fra Isabel Marant som jeg hadde gtt og siklet p i hele hst var satt ned s masse at jeg mtte gni meg litt i ynene. Det skjer jo aldri at de fine plaggene kommer p salg, og i hvert fall ikke plagg du har nsket deg skikkelig. Men p fredag stoppet (u)lykken ikke der. I Ganni-butikken var et skjrt jeg har holdt p kjpe p nett satt ned og de hadde bare ett igjen - i min strrelse. Det er et tegn! Ja, det m det faktisk vre. Og s har jeg hatt s lyst p en knallrd genser, men ikke klart finne en som svarer til alle kravene mine: Den skulle vre litt baggy, men ikke s lang og ikke slaskete. Og den skulle vre av ull eller bomull, helst en miks. Og tror du ikke eksakt denne herligheten fra Samse hang der ensom og skinte, under 50%-skiltet? Da fikk det bare passere at den egentlig var to strrelser for stor, jeg tror faktisk den er finere nr den er for stor.

Der hadde jeg egentlig tenkt sette et skamfullt punktum, men s fikk jeg ye p en lang lysegr cardigan med knyting rundt livet, som s p en prikk ut som morgenkpen jeg har gtt og drmt om finne. S jeg gikk bort og kjente p den, og himmel og hav s mjuk! Hadde ikke noe valg da, hadde jeg? Den er av like deler ull og kashmir, dessuten gr en ikke s liten cut av overskuddet til de nepalske damene som har strikket den. Jeg mtte rett hjem og legge ut fem plagg p Tise fr jeg kunne starte prosessen med tilgi meg selv for ha s drlig impulskontroll.

Lrdag feiret vi Jonas sin bursdag, som egentlig er frst p mandag, med deilig (om jeg fr si det selv) middag, rdvin, kake og gaver. Han hadde nsket seg lammelr. Siden vi hadde frikl p tirsdag og ribbe p fredag, orket jeg ikke mer poteter, s jeg gikk for en persisk vri. Det ble langtidsstekt lammelr med safranris, karamelliserte berberis og urte-tzatziki. Jeg skal bli flinkere til ta bilder nr jeg lager mat og dele litt oppskrifter. Dette mltidet falt i hvert fall i smak hos bde soon-to-be-37-ringen og gullet.

Jeg hadde egentlig tenkt skrive en aldri s liten #metoo-historie i dag ogs, men da blir jeg sittende oppe til langt p natt og det kan jeg ikke. Jeg m vre opplagt til uken som blir av det travle slaget. Den fr komme i neste innlegg, forhpentligvis om bare et par dager. Fredag er jeg forresten hre p Fredagspanelet i stlandssendingen, kl 14-ish p P1. Jeg er en av rundt ti faste panelmedlemmer som p fredager bytter p sitte og synse om nyhetsuka som har gtt. Sist jeg var der, ble det mildt sagt frisk stemning i studio, da vi diskuterte avliving av hunden Bob. Er nok ikke s vanskelig gjette seg til hvilken side jeg stod p, haha.

Det er noen av dere snille fine lesere som spr hvordan det gr med meg og hvordan vi ligger an i babyprosjeket om dagen, men der kan jeg melde om at det er stille som i graven. Jeg venter fortsatt p operasjonsdato (endometriosen, alts) og fr den operasjonen, er det lite vi kan gjre. Jeg begynner bli ganske utlmodig, bde fordi jeg har s mye vondt og fordi jeg fr hetta av at tiden gr.

Og nr jeg frst er inne p fine og snille lesere: Tusen takk til dere som mener jeg fortjener vinne en pris i Vixen Influencer Awards!❤️Tviler p at jeg faktisk ender opp som en av de nominerte, og det skal vel godt gjres at en prverrfrue vinner en bloggpris, men jeg er ordentlig rrt og glad for hver eneste som har skrevet til meg og sagt at dere har nominert meg. Jeg turte ikke nevne det p bloggen fr fristen gikk ut, men jeg m innrmme at jeg spurte noen av venninnene mine om de ville nominere meg. Haha, s flaut!

Ha en knallstart p uka, da - og husk at det er under en mned til det begynner bli lysere!

NOVEMBER, DU NOVEMBER

Hsten 2017 skulle visst bli en for historiebkene. Hver i sr ville kanskje ikke de tingene som har skjedd denne hsten vippet meg av pinnen, men en stund ble summen litt mer enn jeg trodde jeg kunne takle. At en ulykke sjelden kommer alene er tydeligvis ikke bare noe de sier. Plutselig skulle visst alt skje p n gang. Noe dritt finne i hver leir, liksom. vre ufrivillig barnls har denne hsten nesten vrt mitt minste problem. Men n - serist N - m dette ret ha tmt seg for skit. Det fles snn, i hvert fall. For frste gang siden vr nydelige ferie p sensommeren, er jeg p ordentlig i vater og ved godt mot. De som har opplevd nedetid, for s komme seg ovenp igjen, vet nok hva jeg snakker om. Det er virkelig en god flelse. Det fles nesten fysisk. Som om noe inne i magen bekrefter at det som ikke dreper deg gjr deg sterkere heller ikke bare er noe de sier. En nrmest eksplosiv fornemmelse av vre klar for hva n enn det mtte vre, etter en tid der flelsen av det stikk motsatte har ligget som et slr over tilvrelsen. Sammen med det vkne en tirsdag morgen til synet av rosa soloppgang og rets frste sn, bak lingardinene jeg endelig hadde ftt opp etter ett r i dette huset, ble det en uslelig kombo som gjorde midten av november til en av rets hittil lyseste stunder.

Det er ikke meningen vre kryptisk. Jeg mener bare at ingen egentlig har glede av at jeg gr i detalj p alle rettene denne hsten har servert meg. Den har nok ogs servert dere ett og annet. Vi vet jo alle hvordan det er, ikke sant? Nr det baller p seg, og summen av utfordringer blir s stor og kjennes s urettferdig, at en god porsjon selvmedlidenhet ikke er til unng. Ikke srlig konstruktivt, men jeg tror man bare m gjennom det. Men s er det jo sjelden at livet serverer en rett som ikke ligner bestillingen i det hele tatt, ikke sant? Vi har jo skyld i det meste av det som kommer vr vei. Noen ganger litt, andre ganger mye. Ikke sykdommer og ulykker og slikt, selvflgelig. Men alt annet ubehag i livet kan jo ledes tilbake til oss selv p den ene eller andre mten. S det gjelder grte seg tom, sortere tankene, evaluere, ta noen valg og g videre med livet. Eller som minvenninnepleier si, #jobbep.

November er virkelig lys og fin i r. Masse sol og sn som legger seg, i hvert fall her ute i provinsen. Jeg var innom Oslo i gr, og rent vrmessig, var det bare sorgen. De siste rene har jeg gruet meg s til november. Om tre dager er det nemlig tre r siden et av de kjreste menneskene i livet mitt gikk bort, helt uventet og plutselig. Jeg savner Chalotte hver eneste dag hele ret, men november har pleid vre ekstra tung. I r gr det bittelitt bedre. Jeg tror det er fordi jeg har funnet en plass i meg, vi kan kalle det i hjertet mitt, der hun sitter og er med hele tiden. Jeg begynner kanskje akseptere at det er der hun kommer til vre fremover. Jeg har gjort en slags deal med livet: Fr var hun hos meg i blant, og da kunne jeg klemme henne og hre henne snakke. N kan jeg ikke klemme henne, og hun snakker bare nr jeg drmmer om henne, men til gjengjeld er hun hos meg hele tiden. Jeg kan leve med det.

Noe av det ypperste denne verden har hatt by p ?? (Foto: Erik Tranberg)

P Ekko i gr (for vrig mitt favorittprogram p radio, kl 9 p P2) snakket de nettopp om dette med venner. Spania, Mexico og Costa Rica er de landene der folk er mest inkluderende overfor utlendinger, og dermed der det er lettest f seg venner. Norge havner sammen med Sverige og Danmark nederst p listen. Vi nordmenn drasser p barndomsvenner gjennom hele livet, ble det sagt. Der er vi forskjellige fra de fleste andre. Amerikanere for eksempel flytter i strre grad fra der de har vokst opp, og treffer nye mennesker som blir deres venner i voksen alder. Jeg har tenkt en del p akkurat det i det siste. Chalotte er en barndomsvenn, det vil si tenringsvenn. Vi mttes og klaffet kontant da vi var 15-16 r gamle. Noen vennskap er annerledes enn andre. For meg som ikke har hatt en stor og sammensveiset familie, med dype rtter der jeg vokste opp, var venner p mange mter alt. For Chalotte var det p noen mter ikke helt ulikt. Vi kjente oss mye igjen i hverandre, og hun fikk meg til fle en trygghet og tilhrighet s genuin at fravret av familie med ett kjentes langt lettere bre.

Jeg tror mangelen p stramme familiebnd ogs gjr det lettere bryte ut av oppvekstmiljet og komme seg ut i verden. Chalotte og jeg har begge alltid hatt lopper i blodet, og vi kom oss ogs raskt ut av hjembyen for aldri flytte tilbake igjen. Jeg flyttet til London for studere, men hun var langt modigere enn meg. Og flinkere til forflge drmmene sine og lre en hel del p sin vei. Hennes eventyrlyst og pne sinn tok henne verden rundt og gjorde at hun, da hun ble borte, etterlot seg en tomhet i bde mange hjerter og mange land. Livet hennes ble derfor, om ikke langt, s utrolig rikt.

Ikke ha s mange faste mennesker i livet i oppveksten - alts en komplett pakke av mor, far, sster, bror, bestemor x 2 og bestefar x 2 - er til tider bde ensomt og smertefullt. Men det gir god trening i tilknytte seg nye mennesker og investere i relasjoner. Min erfaring er - og her er det selvflgelig mange unntak begge veier - at det ofte er de som ikke har hatt disse faste rammene, som jobber hardest for bygge gode og solide relasjoner gjennom livet. De fr nye venner, uavhengig av geografi og alder. Mitt inntrykk er imidlertid at de som vokser opp i en kjernefamilie, anstrenger seg mindre og drasser oftere p barndomsvenner gjennom livet. De trives med faste posisjoner og konstellasjoner, og deres plass i barndomsvennegjengen er en viktig del av identiteten deres.

Barndomsvenner kan by p bde noen av de steste kakene og de sureste eplene i livet. Jeg ler aldri s mye som jeg gjr med venner jeg har gtt gjennom de kleine tenrene sammen med. Det er en deilig flelse av tilhrighet i gamle vennskap, som bare flere tir med minner sammen kan fremkalle. Men barndomsvennegjenger kan ogs vre vanskelige leve i som voksen, fordi premissene ofte har blitt satt p et tidspunkt da hjernen mildt sagt tenkte og resonnerte annerledes. Som voksne omgs vi jo hverandre p helt andre mter enn det vi gjorde som barn. Men det er overraskende ofte snn at vennegjenger som har holdt sammen siden de var sm, forholder seg til hverandre som om verden har sttt stille. Srlig de som ikke har inngtt nevneverdig nre vennskap utenfor gjengen i voksen alder, kan i en alder av bde 30 og 40 r styre sine vennskap etter koder og normer som ikke er endret siden ungdomsskolen. De som derimot har ftt seg nye og nre venner i voksen alder, ser kanskje tydeligere at barndommens allianser og rangeringer nettopp hrer barndommen til, og at barndomsvenner ogs fortjener bli behandlet som voksne. Da kan nemlig barndomsvennskap vre noe av det fineste som fins. Det var snn det var med Chalotte.

Etter Ekko var ferdig, kom det en teaser for en ny radiodokumentar. Dette er historien om mislykkes og mtte forsone seg med ikke klare bli gravid. Hr "Aldri mamma" p P2 i kveld sa stemmen p radioen og jeg bare hrte meg selv si nehei takk! fr jeg skrudde av radioen. Den dokumentaren fr vente.

I gr kveld feiret vi i stedet at det har skjedd store og gode ting i jobben til Jonas denne uken. Jeg skal fortelle mer om dette senere, men for n nyer jeg meg med si at han endelig har lyktes med noe han har jobbet fryktelig hardt og lenge for. Jeg er s stolt (og fortsatt s mett) at jeg nesten sprekker. Jeg laget tidenes hjemmelagede tapas, om jeg fr si det selv. Entrecte med granateple- og honningsaus (som Jonas flamberte!��). Aspargesbnner med sitron- og hvitlksdressing. Brd og aioli. Ruccola- og fetasalat med basilikumolje og hvit balsamico. Tomatsalat med rdlk, babybasilikum, olivenolje og 12-rs lagret balsamico. Sitronmarinerte oliven. Og manchego. Spansk vin fikk vike plass for en flaske av vr italienske favoritt. Nei, n skal jeg gi meg fr jeg blir sulten igjen! I kveld skal vi p frjulsfest til et vennepar vi er veldig glad i og har det skikkelig hyggelig sammen med. Jeg gleder meg snn til det!

God helg!❤️

PS. Glemte forresten fortelle at jeg ble intervjuet av Dagsrevyen her for et par uker siden. Innslaget handlet om den dramatiske kningen i barnlshet blant nordmenn og kan ses her(starter ca 15.50 ut i klippet).

DRITTHST, LEVEREGLER OG KRISESTEMNING

Noen ganger byr livet p blgedaler som er s uforutsette og dype at jeg for et yeblikk eller to mister fotfestet helt. I det frie fallet, der jeg verken ser bunnen eller aner om jeg kommer til lande p beina, lengter jeg tilbake til tilvrelsen slik den var, fr grunnen under fttene plutselig forsvant. Visst var sekken tung, skoene vonde og magen tom fr fallet, men jeg stod i det minste p beina og kunne selv velge hvilken retning de skulle ta meg. N tenker jeg at det der var jo en dans p roser! Samtidig, vet jeg nok innerst inne at jeg fr eller siden mtte gjennomfre et slikt hopp. Terrenget der nede er mye bedre g p, luften er bedre puste. Der jeg var fr fallet var ikke et blivende sted. Jeg ser det n. Men var det opp til meg, ville jeg i det minste ventet med hoppe til sekken var lettere og fttene mindre sre. Til kroppen hadde ftt nring og jeg var klar for et kontrollert fall. Men det var ikke opp til meg, og n str jeg her nede. P beina, tror jeg.

Jeg er vanligvis ikke s begeistret for selvhjelpssjangeren, men nr det blser i overkant friskt rundt rene og det blir krisestemning i sjela, blir jeg mer mottagelig for all slags hjelp. Rart med det. Da kan noen velvalgte ord utrette de mest mirakulse ting, som f meg til lfte blikket og tenke p ting som er viktigere. Noen ganger lar vi bde relasjoner og posisjoner spille uforholdsmessig store og sentrale roller i livene vre. For det kan vre helt nydelig ha noe og noen som betyr mye. Men om noe av dette glipper for oss - om vi mister dem, delegger dem eller de skuffer oss - kan det p nrt hold oppleves som verdens undergang. Da kan det lfte blikket gi oss perspektivet som trengs for puste med magen og zoome ut.

Tim Minchin er en australsk komiker og artist som jeg kom over gjennom en venn som har studert i Australia. Det var et eller annet med denne talen han holdt for avgangsklassen p sitt gamle universitet, University of Western Australia i 2013, som appellerte til meg. Ni leveregler for et best mulig liv, intet mindre. Men som han selv sier i introduksjonen, kommer de som er i salen (eller ser videoen her) til glemme alt innen en uke. Derfor har jeg tatt meg den frihet oversette punktene, i hp om at de er til glede og inspirasjon for flere enn meg.


1. DU TRENGER IKKE HA EN DRM

Folk snakker mye om drmmene sine. Greit nok, om du har et eller annet du alltid har drmt om, i hjertet ditt, g for det. Det er tross alt tiden din du skal bruke til flge drmmen. Og er det en stor nok drm, vil det ta mesteparten av livet oppn den. S innen du lykkes, og det gr opp for deg hvor meningsls denne drmmen din egentlig var, er du snart dd.

Selv har jeg aldri hatt en av disse store drmmene. Derfor er jeg stor tilhenger av kortsiktige ml. Vr mikro-ambisis. Jobb med stolthet mot hva enn det er som er rett foran nesa di. Om du fokuserer p noe som er for langt framme, gr du glipp av alt det fine som glitrer og blinker i yekroken og periferien.

2. IKKE JAKT P LYKKEN

Lykke er som orgasme: Hvis du tenker for mye p den, blir den borte. Hold deg travel og prv gjre andre lykkelig, s skal du ikke se bort i fra at noe drypper p deg ogs. Det er ikke meningen at vi skal vre tilfredse hele tiden. De tilfredseAustralopithecus Afarensis dde for eksempel ut fr de fikk viderefrt genene sine.

3. HUSK: ALT ER BARE FLAKS

Du er heldig som er her. Du var usannsynlig heldig som ble fdt, og ekstremt heldig som ble oppfostret i en god familie som hjalp og motiverte deg til komme dit du er i dag. Eller, om du ble fdt inn i en grusom familie, var det uheldig og jeg fler med deg.. men du har fortsatt vrt heldig: Du er nemlig laget av en slik type DNA som har gitt deg et sinn som - selv nr det er plassert i et forferdelig oppvekstmilj - har tatt gode avgjrelser og endt opp der du er. Gratulerer med det, men du har vrt heldig. Det er ikke du som har skapt den biten av deg som har tatt resten av deg i nakkeskinnet. Du har ikke skapt nakkeskinnet heller, nr jeg tenker meg om.

forst at du egentlig ikke kan ta kred for egen suksess, og heller ikke klandre andre for deres nederlag, gjr deg bde ydmyk og mer empatisk. For empati er intuitivt, men det er g noe du kan jobbe med intellektuelt.

4. TREN!

Beklager til dere som vrenger trynet nr dere ser mosjonister (jeg gjr det samme, red. anm.) i trafikken, men dere tar feil og de har rett. Trener du, fr du mer av den gode svnen og mindre av den eksistensielle angsten. Finn deg en idrett, gjr yoga, pump jern, lp, hva som helst. Bare ta vare p kroppen din, for du kommer til trenge den. De fleste av dere kommer til leve i nrmere hundre r, og selv de fattigste av dere kommer til n et niv av velstand som de fleste mennesker opp gjennom historien bare kunne drmme om. Dette lange og luksurise livet som ligger foran dere kommer til gjre dere deprimerte. Men ikke fortvil! Det er en gjensidig utelukkende korrelasjon mellom depresjon og trening. Gjr det. Lp, mine vakre venner, lp!

5. VR HARD MOT MENINGENE DINE

Det er et ordtak som sier at meninger er som rumpehull, alle har dem. Det er mye visdom i dette, men jeg vil legge til at det er n stor forskjell mellom meninger og rumpehull: Du br underske meningene dine bde hyppig og nye.

Vi m ha et kritisk blikk, og da ikke bare p andres ideer. Vr hard mot dine egne holdninger. Ta dem med ut i hagen og sl dem hardt med et balltre. Vr intellektuelt streng. Finn ut hva som er dine sympatier, fordommer og privilegier.

6. VR EN LRER

Vr s snill. Bli en lrer. Du trenger ikke gjre det for alltid, men om du er i tvil om hva du skal gjre i et r eller to, vr en fantastisk lrer. Og selv om du ikke skulle faktisk vre en lrer, s vr en lrer likevel. Del dine ideer. Ikke ta for gitt det du kan. Fryd deg over det du har lrt og spre det.

7. DEFINER DEG SELV UT FRA DET DU ELSKER

Det er en ting jeg i det siste har lagt merke til at jeg gjr, og det er at hvis noen for eksempel spr meg hva slags musikk jeg liker, s svarer jeg jeg hrer i hvert fall ikke p radio for popltene irriterer meg. Eller om noen spr hva slags mat jeg liker, svarer jeg jeg synes trffelolje er overvurdert og smaker egentlig smkvalmt. Og jeg ser dette p nett hele tiden. Folk som finner tilhrighet i vre en av de som hater Coldplay eller fotball eller feminister eller et politisk parti. Vi har en tendens til definere oss ut fra vre motforestillinger. Prv ogs uttrykke lidenskap for ting du elsker. Vr tydelig og raus nr du hyller dem du beundrer. Send takkekort og gi stende applaus. Vr pro-greier, ikke bare anti-greier.

8. RESPEKTER DE MED MINDRE MAKT ENN DEG SELV

Jeg har tatt viktige avgjrelser om folk jeg samarbeider med - agenter og produsenter - basert p hvordan de behandler ansatte p restauranter. Jeg bryr meg ikke om du er den med mest makt i rommet, jeg dmmer deg p bakgrunn av hvordan du behandler den med minst makt. S det s.

9. IKKE HAST!

Du trenger ikke vite hva du skal gjre med resten av ditt liv. De fleste jeg kjenner som var sikre p hvor de ville med karrieren da de var i 20-rene, har en midtlivskrise n nr de nrmer seg frti.

Livet er meningslst. Jeg synes det er absurd lete etter mening i noe som tilfeldigvis eksisterer etter 14 milliarder r med vilkrlige hendelser. At universet liksom skal ha en dypere mening for akkurat menneskene. Men jeg er ingen nihilist. Jeg er ikke engang en kyniker. Jeg er faktisk en romantiker. Og dette er min id av romantikk:

Du kommer snart til vre dd. Livet kommer noen ganger til fles langt og tft, og herregud s slitsomt. Noen ganger kommer du til vre glad og noen ganger kommer du til vre lei deg. Og du kommer til vre gammel. Og da kommer du til d. Det er bare n fornuftig ting gjre med denne tomme eksistensen, og det er fylle den.

Og min mening (frem til jeg endrer den) er at det beste fylle livet med, er lre s mye du kan om s mange ting du kan, vre stolt over det du driver med, ha medflelse, dele ideer, lpe, vre entusiastisk. Og s er det kjrlighet, og reiser, og vin, og sex, og kunst, og barn, og gi, og klatre i fjell.

Det er et utrolig spennende fenomen, dette ene, meningslse livet ditt. Lykke til!


Snn, det var Tims rd for et godt liv. Selv har jeg, som dere kanskje skjnner, hatt en litt rffere hst enn jeg hadde tenkt meg. Men n tror jeg det ser lysere ut. Det vil si, ute blir det jo stadig mrkere, men inne i sjela er det fremover n forsksvis mykje lys og mykje varme. Og julestri og gavestress. Stress av den hyggelige varianten. Det er mlet.

Takk for at dere leser og gir meg tilbakemeldinger. Jeg blir s glad, s glad❤️