hits

desember 2017

VR JUL

Ja, hvordan gr det med dere i julebobla? Her tror jeg endelig at jeg har klart spise meg mett p ribbe, etter ha sneket til meg rause porsjoner av den fettete herligheten til bde frokost, lunsj, nattmat og mellommltider. Mtte bruke spe for f av meg gifteringen i morges, og enda gjenstr pinnekjttmltidet jeg skal forsyne meg grovt av i kveld.

Vi har, som hvert r etter at vi ble kjrester, feiret jul hos mine svigerforeldre i Grenland. Det er ordentlig koselig og jeg er heldig som har svigerforeldre jeg er s glad i og komfortabel med. Ikke minst er julematen i dette huset i en klasse for seg selv, s jeg lever gladelig med at buksene sitter litt trangere i noen uker.

Jeg vet ikke om jeg er alene om ha det snn, men for meg er julen blitt en tid der jeg tenker ekstra mye p den forbaskede unskede barnlsheten. Kanskje ikke s rart nr barn, naturligvis, er i fokus gjennom hele hytiden. Jeg tror jeg er over gjennomsnittet glad i barn, srlig barn jeg kjenner og som str meg nr, s det blir en veldig delt flelse: P den ene siden elsker jeg henge med barna, dille og dulle og leke med dem, se hvor store de har blitt siden sist og nrmest bli rrt til trer nr de roper navnet mitt eller gir meg en god klem. Samtidig, kjenner jeg s ekstra sterkt p at jeg ikke har en liten morotass som kaller meg for mamma. Jeg blir s bunnlst trist og lengselsfull av den altoppslukende flelsen av mangle noe, noe jeg jo ikke aner om jeg noensinne vil f engang. feire jul har de siste rene - i tillegg til vre genuint koselig - fltes litt som vre en tilskuer. En tilskuer som hvert r de siste fire rene har tenkt at neste r skal vi ut p banen, at neste r skal bli vrt r. Men s kommer neste jul, og vi er fortsatt der vi var.

Ikke vet jeg om det er mulig f denne flelsen til forsvinne fr vi eventuelt lykkes med f et barn i hus. Men jeg har tenkt prve. Jeg tror det er p tide lage noen egne juletradisjoner, der vi fokuserer p det vi har og ikke det vi mangler. At vi hygger oss med resten av familien p julaften, med all kos det innebrer spise god mat, pen gaver og henge med bde store og sm familiemedlemmer, men at vi bestemmer oss for at 1. juledag feirer vi tre: Jonas, Pepsi og jeg. Spare noen av gavene vre til hverandre til da, lage deilig mat, drikke vin og se en julefilm eller to. Jeg tror det er en skikkelig god id.

Nr man har et uoppfylt nske om bli foreldre, tror jeg det er ekstra viktig styrke flelsen av det vre en kjernefamilie. En kjernefamilie bestende av to som elsker hverandre, eller som i vrt tilfelle med Pepsi, tre som betyr alt for hverandre. For nr folk fr barn - enten om det er par i familien eller par i omgangskretsen - blir de sm naturlige sentrum. Som ufrivillig barnlse som sosialiserer med smbarnsfamilier, tror jeg det derfor er lett fle at man selv mangler et sentrum. Den flelsen m bort, tror jeg. Finn deres sentrum, og pass godt p dyrke og elske det. Vr rak i ryggen, og vern om det dere har sammen. Ikke la det dere mangler vre det som definerer dere. Det er mitt lille julerd!❤️

N skal det pyntes og jles, fr det blir pinnekjtt og akevitt i herlig og folksomt selskap. Fortsatt gledelig jul, alle!

JEG ER SEMIFINALIST!

Tenk at jeg faktisk skulle gjre alvor av dagdrmmen om starte en blogg. Tenk at jeg skulle f meg selv til skrive om helt andre ting enn hard news, som er det jeg mer eller mindre har beskjeftiget meg med de siste ti rene. Tenk at jeg skulle vge skrive om noe s nrt, vondt og sensitivt som ufrivillig barnlshet. Tenk at det skulle vise seg at det fantes mennesker der ute som gadd lese mine skriblerier. Og tenk at disse menneskene skulle vre s fine og bra, at tilbakemeldingene fra nettopp dem skulle bli det som lyste opp en hst der ufrivillig barnlshet og fltes som mitt minste problem.

Kjre lesere, tusen takk for at dere har nominert meg som rets sterke mening 2017 i Vixen Influencer Awards. Jeg er, tro det eller ei, en av ti semifinalister! Ti skal, basert p lesernes stemmer, bli til fem finalister. Til alt overml er det faktisk lov stemme p sin favoritt n gang hver 12. time, og det kan man gjre frem til 15. januar. Juryen velger til slutt en vinner i hver kategori, og prisen deles ut p nyret.

Jeg hper dere har lyst til g inn og stemme her:http://vixen.no/2017/12/15/dette-er-semifinalistene-i-vixen-influencer-awards-2017/��❤️

Ellers har jeg ogs ftt potensielle gladnyheter fra sykehuset, for det kan se ut som de muligens klarer skvise meg inn for operasjon allerede frste uken i januar. Selv tviler jeg ganske sterkt p at operasjonen vil gjre det s mye lettere bli svanger, all den tid min endometriose for det meste sitter andre steder enn i livmoren, men jeg har et sterkt hp om at den vil hjelpe p smertene. S fr vi se, da. Det strste nsket for 2018 er jo at smerter byttes ut med en baby, selv om det hres ut som en utopi. Men det er alltids lov til drmme.

I kveld er det tid for vr rlige juletaco, en tradisjon som bare er ett r gammel. I fjor hadde vi nemlig invitert middagsgjester like fr jul, og snakket i forkant om hva vi skulle servere. Julematen alle stapper i seg fra november og ut ret er nydelig, men s tett opp mot jul har nok de fleste ftt i seg noen runder av bde ribbe og pinnekjtt. Mye fett, mye kjtt og mye carbs. Det eneste grnne man finner p matbordene de siste ukene i ret, er treet det er bilde av p etiketten p den mest vanlige akevittflasken. Vi tenkte derfor at det kunne vre deilig med et avbrekk, og drusa rett og slett p med et skikkelig tacomltid! Langtidsstekt entrecte marinert i hvitlk, spisskummen, paprika, olivenolje, chili og korianderfr. Pico de gallo, ananas- og mangosalsa og guacamole. Frisk salat, lime i lange baner, jalapeos og crme frache. Julel ble byttet ut med Corona og snapsglassene ble fylt med Jose Cuervo istedenfor Gilde Juleaquavit. Bde vertskap og gjester syntes mltidet var s kjrkomment at vi bestemte oss for gjre det til en tradisjon.

I r har vi i tillegg besk av min britiske kusine, noe som er ordentlig hyggelig, siden vi alltid feiret jul sammen da vi var sm. Annethvert r i London og Numedal. S jeg gleder meg litt ekstra til i kveld. Vi ser ikke helt ut som p dette bildet fra 1991 lenger, men jeg holder like hardt rundt henne n som jeg gjorde da.

Hper frjulstiden er snill med dere gode, greie lesere❤️

JULEKLISS, JULEANGST OG JULETRE

Jeg har alltid vrt glad i jula. Srlig de siste ti rene, alts etter at jeg mtte Jonas, har jeg elsket desember og alt den byr p av klissete greier: Julefilmene, hendene etter klementinskrelling, glggrestene p kjkkenbenken og julepopmusikk p radioen. Jeg har jo bde hrt og lest om de som opplever jula som ekstra vanskelig, men aldri forsttt helt hvordan en s hyggelig tid kan f noe som helst til fles verre. Selvflgelig har jeg hatt bde respekt og forstelse for at for eksempel spiseforstyrrelser, en vond oppvekst eller kjrlighetssorg er bde nedbrytende og vanskelig bre, men jeg har alltid tenkt at denne lune tiden m da bare legge et litt trstende filter over den tunge tilvrelsen. S kom hsten 2017 og sa hold my beer.

Denne hsten bd, som tidligere nevnt, p mye kjipt. P alle fronter. En stund der, fltes det som alt og alle sviktet p en og samme tid. Da de frste julesangene kom i bakgrunnen p tv-reklamene i mnedskiftet oktober/november, fikk jeg en flelsesmessig reaksjon som sikkert er det folk kaller angst. Plutselig fltes det som det minste tegn p jul skulle bli drpen som fikk mkkabegeret til renne over. Jeg som tidligere r ikke har kunnet vente med pynte til jul og hre p julealbumet til Michael Bubl (jada, hahaha), hadde n lyst til snu og lpe tilbake innover i 2017 s fort at jula ikke kunne ta meg igjen. Da kjente jeg virkelig p hvordan tanken p jula kan vre vond og vanskelig. Kontrasten mellom hvordan det ideelt sett skulle vre, og hvordan det faktisk var, ble s stor at jeg ikke trodde jeg kunne bre det. Ingenting var p stell og jeg gledet meg ikke til noe som helst. Tvert imot kunne jeg komme p en hel masse jeg gruet meg til. Ting jeg aldri fr hadde sett p som noe vanskelig, som for eksempel julegaveshopping eller bilder av luciabarn p Instagram, fikk meg nesten til kaldsvette.

Vanligvis har Jonas et mildt sagt avslappet forhold til denne hytiden. Det vil si at han synes det er hyggelig med et julebord eller to, setter pris p ribbe og akevitt p julaften og pinnekjtt og akevitt andre dag, og gr til nd gr med p se Love Actually med meg en gang i lpet av desember. Men der stopper det. Men i r, da han merket fravret av min sedvanlige entusiasme, tror jeg han skjnte at ting ikke var helt som de skulle vre. For plutselig en dag i november, kom han hjem med et juletre! Vi har aldri hatt vrt eget juletre fr, for vi har alltid vrt hos mine svigerforeldre fra lille julaften og da har det liksom vrt litt poenglst ha det hjemme i tillegg. Men det at Jonas, som selv ikke er noe opptatt av snt, hadde gtt til det skritt kjpe et nydelig (og fake, for det er det jeg alltid har sagt at jeg vil ha) juletre for muntre meg opp, gjorde meg s glad. Det gikk nok en gang opp for meg hvor vanvittig heldig jeg er.

Og jammen ble det ikke straks litt mindre angst og litt mer glede i heimen. Fr jeg visste ordet av det, satt jeg der og skrelte en klementin, mens jeg s p en drlig julefilm p Netflix. Jeg orker hre julesanger igjen og har opparbeidet motivasjon til kjpe de (heldigvis) f julegavene jeg har p listen.

I dag ringte de fra sykehuset og sa at de prver f meg inn til operasjon allerede frste uken i januar. Jeg krysser fingrene for at det skjer. Vi har ikke hatt noe forsk siden den skrekkelige runden i vr da ingen egg overlevde og jeg skrev blant annetdette innlegget. S snart srene etter operasjonen gror, skal vi i gang med nytt forsk. Kan ikke si jeg gleder meg, ikke er jeg spesielt optimistisk heller, men vi m jo se om operasjonen fjerner noe hinder for graviditet eller om den bare hjelper mot smertene. Uansett, tr jeg vre s freidig hpe p at 2018 blir bedre enn i r.

MEG G

Fr jeg begynte studere, jobbet jeg i underkant av ett r i salgsavdelingen i et av landets strste mediehus. Det var stort aldersspenn p de som jobbet der, men jeg med mine 20 r var blant de yngste. Jobben bestod i selge avisabonnement over telefonen, mot en lav fastlnn og en grei provisjon. Vi som var yngst, var der gjerne fordi vi trengte penger mens vi fant ut av hva vi skulle gjre med livene vre, men det var ogs godt voksne der som hadde telefonsalg som sin vanlige jobb. Og s var det et par mellomledere med ambisjoner innen salg og markedsfring. Det var disse som gikk rundt og ropte fraser som skulle motivere/irritere oss til ringe hjem til uskyldige folk og prakke p dem avisabonnement. Haha, ikke det stolteste yeblikket i karrieren, det der.

En kveld, etter en jobbmiddag med hele gjengen, kom jeg i prat med en av disse mannlige mellomlederne. Vi var en gjeng som hadde gtt videre ut p byen, og det ble l og skrl til langt p natt. Mellomlederen var en hyggelig og omgjengelig fyr sent i 20-rene, som jeg hadde en lreit tone med p jobb. Jeg var nok p ei litta snurr, for plutselig satt jeg der og la ut om min ulykkelige forelskelse i en kollega, som denne mellomlederen ogs var sjef for. Jeg hadde nemlig klart falle for en av de andre som jobbet der, en helt uaktuell greie fordi vi begge skulle flytte utenlands kort tid etter. Men vi hang litt sammen og jeg satte stor pris p det som var, selv om det ikke var stort. Anyway. Den kvelden var ikke han jeg crushet p med ut, det var derimot noen av de andre p min alder. Da utestedet stengte, ville mellomlederen ha oss med hjem til seg p nachspiel. Jeg husker ikke hvor mange vi var, bare at vi var en gjeng - bde gutter og jenter - som ikke var vonde be. I ettromsleiligheten p Oslo vest fikk vi mer drikke, og s husker jeg ikke mer.

Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg sovnet. Men jeg vknet, heldigvis pkledd, av at mellomlederen l og presset seg mot meg og prvde kysse meg. vkne til det svette ansiktet med sporadiske skjeggstubber som stakk meg i fjeset som nler er en opplevelse jeg aldri glemmer. Eimen av Galliano-shots og L’oreal Studioline river fremdeles i nesa, nr jeg tenker tilbake.

Det tok meg noen sekunder forst hvor jeg var og hvem han var, men da jeg skjnte det, lukket jeg ynene, snudde meg med ryggen til ham, gryntet litt og lot som jeg sov. Heldigvis ga han seg ganske raskt etter dette. Jeg l der urrlig med ynene pne i det som kjentes som flere timer, og ventet p at jeg var helt sikker p at han sov. S reiste jeg meg fra senga, fant jakken og skoene mine, og listet meg ut og hjem.

Jeg hadde s angst resten av den helgen at jeg nesten ikke orket g p jobb da mandagen kom. Jeg flte at det var jeg som hadde driti meg ut, og jeg var livredd for at han jeg likte skulle hre om dette. Jeg flte meg skitten og billig, forst det den som kan. Heldigvis var ikke mellomlederen der da jeg kom p jobb den mandagen, noe som gjorde meg roligere til sinns. Et par timer senere, satt jeg med endelig relativt lave skuldre og snakket med han jeg hadde crush p, da jeg plutselig s mellomlederen som var p vei bort til oss. Han gliste bredt og sa takk for sist, fr han lftet hnden opp og dinglet med det jeg til min store forskrekkelse s at var mine store gullreringer. Du savner kanskje disse, du? spurte han, og s skikkelig kry ut. Hvordan og hvorfor jeg hadde tatt dem av, ante jeg ikke. Men de var mine. Og der stod svinet og dinglet med dem rett foran ynene p han jeg ville imponere.

I ettertid er jeg glad for at han gjorde akkurat det. Jeg er glad for at han stod der foran fyren jeg likte og ga inntrykk av at jeg hadde tilbrakt helgen eller natten med ham. Da ble jeg nemlig s forbanna at jeg gikk til sjefen hans og fortalte om alt sammen. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det ellers. For jeg flte meg ekstremt dum, og var srlig flau over at jeg hadde lagt ut om kjrlighet- og flelseslivet mitt til mellomlederen. Mitt 20 r gamle hode hadde en eller annen idiotisk logikk som sa at jeg ved gjre det, hadde invitert mellomlederen inn i min private sfre. Nr jeg i tillegg hadde blitt med p nachspiel, s hadde jeg s til de grader meg selv takke, tenkte jeg.

Men sjefen min - som ogs var sjefen til mellomlederen - mente noe annet. Han takket for at jeg ville fortelle ham det og spurte om vi kunne prate mer dagen etter. Dagen etter kalte han meg inn til seg, og spurte om han kunne bruke navnet mitt nr han tok dette videre. Jeg sa frst nei, men da han forsikret meg om at jeg skulle f slippe jobbe med mellomlederen igjen, sa jeg at det var greit. At jeg sa ja til det, gjorde at flere jenter - som ogs hadde hatt ekle opplevelser med samme mellomleder - ogs turte la navnet sitt bli brukt. Jeg mener huske at han mtte g p dagen.

Da #metoo-kampanjen frst ndde Norge, ble jeg litt oppgitt over hvor det bar av sted. De frste historiene som kom handlet nemlig mer om klnete idioter enn om seksuell trakassering. Heldigvis endret dette seg og de siste ukene har flere blger av etterlengtede oppgjr skylt over den ene bransjen etter den andre. Drittsekker som har sttt for alt fra upassende kommentarer til regelrette voldtekter har skjelvet i buksene, mens de som har dekket over for dem, har mttet forklare seg. Det var noe skikkelig tilfredsstillende over se sportsredaktren i TV 2 st skolerett for Lisa Tnne i debattprogrammet Underhuset p TV 2 her for et par uker siden. Han har visst om overgrep i redaksjonen, men ikke gjort noe med det. Han er ikke den eneste: Gjennom denne kampanjen har vi hrt og lest s mange historier om dem som har sagt fra om overgrep, men ikke blitt lyttet til. Jeg har lest om damer som har kommet til sjefen sin og sagt at en kollega har krenket dem seksuelt, og ftt til svar at det sikkert ikke var uprovosert. Om unge vikarer som har sagt fra om upassende oppfrsel, for selv bli straffet gjennom ikke f forlenget sitt vikariat. Om sjefer som istedenfor sparke overgripere, sladrer til dem, slik at den som har meldt fra blir den tapende part.

Alle disse historiene har ftt meg til tenke tilbake p det jeg selv opplevde som 20-ring. Hadde jeg den gangen lest disse historiene, hadde jeg kanskje kviet meg mer for si noe til sjefen. I dag vet jeg at denne kampanjen nettopp gjr det enklere for oss si fra, bde fordi holdningene endres, men ogs fordi de frreste tr noe annet n som de vet de kan bli holdt ansvarlig for snu det blinde yet til. Men som 20-ring kan det hende at jeg ikke hadde forsttt det. Kanskje ville jeg blitt livredd for at det ville koste meg jobben si fra. Derfor hadde jeg lyst til dele min egen #metoo-historie. Den er sammenlignet med mange andre nrmest en solskinnshistorie regne, men den er ikke unik. For det finnes sjefer der ute som er p ditt lag nr det gjelder. Selvom mange begr unnlatelsessynder rett som det er, er det g mange som har evne til forst problemet og baller til gjre noe med det. Du m bare si fra.