hits

Samfunn

LETTELSE, PRESTASJONSANGST OG SOMMERTIPS FRA MINMOTE

I flere mneder har jeg gtt og visst at det er en ting jeg m gjre, en slags misforstelse jeg m rette opp i. Men fordi det hele var en lite hyggelig sak ta tak i, har jeg utsatt det. Jeg har til og med sagt til meg selv at at jeg ikke trenger gjre det, at det ikke er mitt problem, at jeg kan spare meg selv for ubehaget. Men s har jeg bare innsett at jeg ikke kan komme utenom, at jeg fr eller siden m som amerikanerne sier set the record straight. Av hensyn til bde noen andre og meg selv. S i helgen tok jeg tak i det, og fikk det - i hvert fall for min egen del - ut av verden.

Akkurat hva dette dreier seg om er ikke interessant, men grunnen til at jeg i det hele tatt nevner det er at det var frst etterp at jeg kjente hvor enormt mye dette hadde tynget meg. N som det er oversttt, skjnner jeg ikke hvorfor jeg ikke tok tak i det fr. S, du som vet det er en ting du br gjr, noe du vet er det rette gjre, men ikke tr/er for lat: Do it! Du kommer til fle deg mange kilo lettere etterp.

Ellers m jeg bare fortelle om lydboken jeg hrer p akkurat n, for den fr meg bde til le og grte, og jeg er ikke engang halvveis. Det er debutromanen til Zeshan Shekar som heter Tante Ulrikkes vei. Jeg skal ikke spoile, bare si to ting: 1. Jeg er glad jeg hrer den som lydbok (og ikke leser den). Lytt og du vil skjnne hvorfor! og 2. Jeg vet ikke om jeg tr skrive ferdig min egen bok, for den kommer aldri til bli noe i nrheten av det denne Zeshan-fyren fr til. 

Og nr vi frst er inne p minoritetsungdom og deres oppvekstkr, for det er det boka handler om, er det noe annet jeg ikke klarer - eller synes jeg br - holde kjeft om. 

De fleste vet vel hva jeg fler om hijab, og da srlig p barn. Jeg har skrevet om det mange ganger, for eksempel her. Det er et seksualiserende og kvinneundertrykkende plagg, skapt for kontrollere kvinnen og beskytte henne mot menns blikk og instinkter. Det er et plagg som slr fast at kvinnen m vre mer smmelig enn mannen. Det er et plagg som gjr at menn blir mer bevegelige og frie enn kvinner.

Jeg vet at mange kvinner brer dette plagget frivillig, fordi det sitter s dypt i kulturer og forstelse av egen identitet, men okke som: Hva hijab betyr, og det skillet mellom gutt og jente som det representerer, gjr jenter mindre likestilt, ikke mer. Det gir jenter frre muligheter, ikke flere. Derfor har ogs min frustrasjon vrt stor over feminister som hisser seg opp over bruk av rosa til jenter og bltt til gutter, men som ikke synes det er noe problem at jentebarn kles i hijab. Du kan lese om da jeg klikket p en av disse kvinnene her

Og nettopp fordi et samfunn tuftet p likestilling br jobbe for at frre bruker hijab, ikke flere, blir jeg s himla oppgitt nr jeg ser snt som dette: 

Jeg forstr at MinMote prver vre inkluderende, at de handler i god tro. Men nr man midt p en rekordvarm sommer med temperaturer over tredve i ukevis, og mens butikker er utsolgt for bde vifter og plastbassenger, kaller dette antrekket for perfekt sommeroutfit er det noe som skurrer. Med mindre MinMote-redaksjonen virkelig mener anbefale sine flgere  dekke til bde bryst, hals, nakke, skuldre, albuer, bein, nakke, panne, rer og hr i denne vanvittige varmen, er ikke dette et motetips, men et feilsltt forsk p toleranse og godhet. Jeg skjnner at det man vil oppn er representere et mangfold, gi ogs muslimske jenter med hijab noen identifisere seg med, men noen ganger er vi ndt til  prioritere: Hva er det viktigst kjempe for?

Skal vi jobbe for gjre det lettere for dagens og morgendagens jentebarn slippe hijab i oppveksten - og dermed bidra til at at alle jenter fr like muligheter som gutter? Eller skal vi prioritere vre inkluderende overfor dem som kler seg i begrensende og kvinneundertrykkende plagg - og kalle plagg, som kvinner i land som Iran straffes om de ikke bruker, for perfekt sommeroutfit? Det er et sprsml jeg er sikker p at MinMote ikke stilte seg, fr de presenterte denne dekkende religise bekledningen som det ideelle sommerantrekk. 

Snn, det var dagens rant. Dere fr ha meg unnskyldt, jeg m kjle meg litt ned. 

HVA HPER DU?

Hatten av for dere som har klart gjre noe som helst annet enn flge med p det politiske kaoset i dag. Eller, en viss interesse for hva som skjer med styre og stell i landet vrt er jo bare bra! Men jeg har alts sittet klistret til alt av norske nyhetsmedier i stort sett hele dag. Hadde egentlig tenkt skrive et litt vr-relevant innlegg (fordi jeg drmmer om vr, derav bildet), om sommerkropp blant annet, men det fltes litt feil nr landets ledelse str p hodet.

Ikke det at vi trenger flere som ser av sin kunnskap om den politiske situasjonen. De som har fulgt meg utenfor denne bloggen, for eksempel p Twitter og i kommentarer jeg har skrevet, har kanskje ftt med seg at politiske kommentatorer ikke er den yrkesgruppen som str hyest i kurs hos meg. Misforst meg rett, de har tidvis en funksjon, som for eksempel nr de forklarer hva mistillitsforslag betyr eller forteller oss hvilken praktisk betydning ulike politiske forslag og retninger fr for folket. Problemet er bare at de fryktelig ofte gjr s mye mer enn det. Uten ha finregnet p det, vil jeg ansl at tte av ti ord som kommer ut av munnen (eller pennen) til politiske kommentatorer er selvflgeligheter. Dette er selvsagt ikke (bare) kommentatorenes egen skyld, men ogs snne som meg, som ser p og leser det de serverer, m ta litt selvkritikk her. Og s har vi nyhetsankerne og reporterne fra samme kanal, da. Det er nok, nr alt kommer til alt, de som som gir herr kommentator mest vann p mlla. Etter at Knut-Arild Hareide i dag meldte at landsstyremtet tydelig hadde uttrykt at det ikke har tillit til Sylvi Listhaug som justisminister, kom flgende spennende sprsml fra studio til herr kommentator: Betyr dette at KrF ikke har tillit til justisministeren? hvorp herr kommentator svarte: Ja, det betyr at KrF ikke har tillit til Sylvi Listhaug som justisminister. Hahaha! Ut over gjentakelser av dette - og i rettferdighetens navn et par nyttige forklaringer av hvordan en votering foregr og hvem som kan danne regjering, hvis dagens regjering avsettes - har de bare gtt i loop i hele dag. Hva kommer til skje i morgen? fra studio, og Det gjenstr se hva som skjer i morgen fra herr (og en og annen fru) kommentator. Og jeg har hrt p. Og sett p. Og lest. Alt!

Fordi jeg er s vanvittig spent p hva som skjer n. Jeg har, som jeg ogs sa i forrige ukes fredagspanel, vanligvis vrt den som synes det i norsk politikk handler for mye om hvordan noe sies enn hva det som blir sagtbetyr. For eksempel syntes jeg mediene tok helt av i imam-sleiking-gate i forkant av valget i fjor hst. slikke noen opp etter ryggen betyr bare smiske med dem, stryke dem medhrs, hva s om Listhaug ordla seg litt mer sleivete enn det? Kunne man ikke bare svare p kritikken hennes? Jeg skrev forresten om det da ogs. Men denne gangen er det annerledes. Det handler ikke om formuleringen, eller sprket i noe Listhaug har sagt. Det handler om at hun som er verste myndighet p lov og orden i Norge er s aktivt ute etter skape et inntrykk av at vi som nasjon er mer splittet enn vi er. Alle er enige om at vi skal frata fremmedkrigere deres norsk pass, uenigheten handler om rekkeflgen - fr eller etter de har ftt en dom mot seg. Denne uenigheten klarer alts en statsrd, den voksne blant oss liksom, presentere som et landssvik. For det er jo det det er, er det ikke? Er det ikke landssvik gjre det Listhaug beskylder Arbeiderpartiet for? Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet, skrev hun. Og hisset opp den urovekkende store gruppen med mennesker i dette landet som er livredde for innvandring og er sterkt fiendtlig innstilt til alle som ikke er like som dem selv. De som mener Ap har solgt landet og latt utlendingene trkke p ekte nordmenn. Nr sannheten er at de fleste i norsk politikk vil omtrent det samme, med sm forskjeller i politikk og strre forskjeller i retorikk. De fleste vil begrense innvandring, ke integrering, bekjempe terror og hjelpe mennesker i nd. Sylvi Listhaug forteller at det ikke er slik, men at vi er delt, at vi nrmest er i krig. Nr hun s sletter innlegget, gjr hun det fordi hun ikke hadde rettigheter til bruke bildet.

Det er s ekstremt viktig at det hun gjr der - AKKURAT det hun gjr der - sls hardt ned p. Jeg hper ikke vre folkevalgte lar et menneske som egger til strid sitte i en av landets absolutt viktigste stillinger. For det handler ikke bare om en Facebook-post slik mange har sagt de siste dagene. ret er 2018 og Facebook er ikke lenger et nettsamfunn for spesielt interesserte. Vi mtes der, snakker sammen der, uttrykker oss der, debatterer der, poster bde private og profesjonelle kunngjringer der, forteller om alt fra barnebursdag til jobbytte der. Det er der, midt p torget, at vr justis- og innvandringsminister serverer en lgn om sine politiske motstandere. Det er der, i en megafon, at Listhaug roper og ber om at vi viser mindre forstelse og mer harme overfor hverandre. Jeg hper inderlig at hun forsvinner ut av regjeringen i morgen.

Hva hper du?

NOIA, #METOO OG DAGSNYTT 18

Foto: Ina Damli/Stella

Da de ringte fra Dagsnytt 18 tidlig p formiddagen mandag og spurte om jeg kunne stille til sending senere p dagen var min frste tanke: Hehehehehehehehehehehe, trokkedet, men ellers takk. Hvorfor? Fordi jeg hadde vknet klokka halv sju av s sterke smerter at jeg trodde jeg skulle besvime liggende i senga. Jonas mtte jobbe hjemmefra for passe p at jeg fikk i meg det jeg trengte av mat og medisiner, snn at jeg med tid og stunder kunne klare komme opp fra senga. Jeg er p en all time high - eller low - nr det kommer til endometriosesmerter n for tiden. Jeg har kanskje nevnt det fr, men legen som opererte meg i januar (han flinke som jeg tidligere har skrevet om her) sa til meg at de tre frste mnedene etter operasjonen vil smertemessig bli verre enn noen gang fr. Ikke aner jeg hvorfor, eller hvordan han kan vite at det liksom skal ta akkurat tre mneder, men han har i hvert fall hatt rett s langt.

Hver eneste dag kjennes det som to gafler river i, bak og under livmoren min, litt som nr man lager pulled pork. Smertene strler nedover beina, og river i korsryggen. Morgenene er ofte verst, og ofte tar det noen timer fr jeg i det hele tatt klarer komme meg i dusjen og starte dagen. Mandag morgen var det spesielt ille. N for tiden har jeg ogs blitt velsignet med masse vann i kroppen og det er srlig knrne mine som er hovne og vonde. Hendene mine har ogs svulmet opp og jeg har ikke hatt p meg ringene mine siden jul. Forlovelsesringen og gifteringen som jeg har gtt med hver dag i henholdvis ni og tte r. Den nydelige ringen i hvitt gull som jeg fikk av mormor til 18-rsdagen og som jeg absolutt alltid gr med. Ingen av dem har jeg klart f p meg p flere mneder, fordi fingerleddene mine er hovne. Det er visst en bivirkning av alle de hundre medisinene jeg gr p.

Anyway. Jeg hadde en legetime midt p dagen mandag, men p grunn av den elendige formen jeg var i, trodde jeg faktisk at jeg skulle bli ndt til kansellere. For syk til dra til legen, liksom. Det var midt opp i dette at Dagsnytt 18 lurte p om jeg kunne tenke meg komme i studio for prate om #metoo i mediebransjen. Jeg svarte at det var uaktuelt samme dag, men at jeg kunne stille om de skjv p debatten og tok den en annen dag denne uken. Er du sikker p at du ikke fr det til i dag, lurte de p. Jeg kjente meg rimelig sikker der jeg l i sengen og slet med snu meg over p siden uten hjelp.

Etter en tlmodig kombo av smertestillende, varmeflaske, fosterstilling og en varm dusj klarte jeg kle p meg og komme meg ned i bilen, og Jonas kjrte meg til legen. Hos fastlegen min satt jeg og grt i en halvtime over at smertene aldri tar slutt, hvor ekstremt lei jeg er av alle medisinene og bivirkningene, og han sa at det eneste vi vet helt sikkert vil fjerne smertene for godt er operere ut livmoren min. Det nekter jeg gjre fr jeg vet at vi har prvd alt vi kan, og det fler jeg ikke riktig enn. Jeg vet at mange synes jeg er en idiot som ikke gir meg etter ni mislykkede forsk, srlig nr jeg i tillegg har s kraftige smerter. Men akkurat n vil jeg heller bre disse smertene enn innfinne meg med at jeg aldri skal kunne bli gravid. Jeg vil ha forskt i naturlig syklus og jeg vil ha prvd denne klinikkenfr jeg vurderer fjerne livmoren. S sta er jeg, og s lenge jeg har Jonas sin sttte i dette, s m jeg prve drite i hva andre mtte mene om dette. Det er tross alt mitt liv. Vrt liv.

Trevt og hes kom jeg ut av legekontoret, kikket p telefonen og s en haug med henvendelser fra NRK. Saken hadde utviklet seg i lpet av formiddagen og de ville s gjerne kjre den samme kveld. Frst ble jeg sur og stressa og tenkte at det fikk vre grenser for mas. Finnes det virkelig ikke ett eneste menneske utenom meg de kan sprre, tenkte jeg. Og det var vel egentlig nettopp den tanken som fikk meg til bestemme meg for bite tennene sammen og gjre det. For det er jo det som er problemet. Det er nesten ingen journalister som vil si disse tingene hyt. Jeg har ikke tall p hvor mange som sier det til meg, men de fler prisen for si det offentlig er for hy. S jeg klarte rett og slett ikke si nei.

P kvinnedagen begikk nemlig redaksjonen i TV 2-programmet Snakk med Linn Wiik en ulydighet mot ledelsen. Kanalen har, i likhet med hele resten av medie-Norge, bestemt seg for ikke identifisere den tidligere TV 2-ansatte mannen som trakasserte flere kvinnelige kolleger, fikk fortsette over ett r i jobben etter at dette ble kjent, for s f ros og skryt av sportsredaktr Vegard Jansen Hagen p vei ut av jobben. For illustrere rsakene til at kvinnedagen fremdeles er relevant og viktig, viste Wiik p torsdag frem bilder av en rekke kjente menn som har havnet i skelyset etter #metoo-blgen. I tillegg til Harvey Weinstein, Kristian Tonning Riise og Trond Giske, fikk seerne ogs se et bilde av den tidligere TV 2-profilen som fikk sparken etter ha seksuelt trakassert flere kvinner i kanalen. Det skulle journalistene i programmet f svi for.

Der varslene mot for eksempel Trond Giske har handlet om upassende seksuell oppmerksomhet og et uinvitert kyss, har den tidligere sportskommentatoren kldd p kvinnelige kolleger og holdt en av dem fanget p sitt hotellrom mot hennes vilje. I likhet med to andre mannlige TV 2-ansatte som fikk sparken for seksuell trakassering og overgrep - hvorav n jeg vet har vrt ubehagelig mot og trakassert kvinner seksuelt i minst 15 r - har ogs denne mannen gtt rett videre til en profilert mediejobb. Tre menn i gode jobber som trakasserer kvinner og gr videre til nye gode jobber. Publikum fr verken vite hvem disse mennene er eller hvor de jobber i dag. Hadde aldri skjedd om det var i en annen bransje, men slusene er tette nr det kommer til mediebransjen. Man har venner som styrer nyhetsbildet, m vite. Innslaget fra Wiiks program p TV 2 ble fjernet fra nettet og hennes forestende program frstkommende fredag er n tatt av luften. Nr et knippe journalister endelig prver gjre jobben sin og velger behandle sine egne kolleger p samme mte som andre, straffes de. Jeg har tidligere skrevet om medienes rrende omtanke for #metoo-overgripere i egne rekker her og her, s det er ingen hemmelighet at jeg er opptatt av belyse denne skjevheten. Nr en journalistkollega (som jeg for vrig ikke kjenner personlig, vi har faktisk aldri mttes) tas av luften for prve gjre det rette, kunne jeg faktisk ikke annet enn stille opp og forske tale hennes sak.

Tilbake til mitt private lille mareritt. Det var fortsatt uaktuelt stille i studio. Jeg kunne knapt g skikkelig, hadde gjemt meg bort i en svr hettegenser, med null sminke og var tett i nesa av all griningen. S jeg avtalte med Dagsnytt 18-redaksjonen gjre intervjuet p telefon. Dagens tredje mentale sammenbrudd kom ca 15 minutter fr jeg gikk p lufta. Da hadde vi kommet hjem til Vollen, den siste runden med smertestillende hadde mistet effekten, smertene slo inn og jeg fikk et major meltdown over alt som var galt og alt jeg ikke klarer ha kontroll over. Da sendingen var i gang og jeg skjnte at det bare var et kvarter til jeg skulle p, var det nummeret fr jeg ringte inn og sa at jeg dessverre mtte trekke meg. Det svartnet for meg og jeg grt ustanselig. Men jeg bet tennene sammen, kastet litt kaldt vann i ansiktet og tok to dusjer med nesespray i hvert nesebor fr jeg plutselig satt der og hrte min egen stemme direkte p lufta. Her m jeg skyte inn at dette ikke akkurat var min frste gang p Dagsnytt 18. Jeg har jo jobbet som journalist i ti r og har gjennom renes lp gjort alt fra direkterapportering og nyhetsopplesning til deltagelse i studio p bde tv og radio mange, mange ganger. Jeg er fast medlem i Fredagspanelet p stlandssendingen i P1, og har vanligvis null problem med nervsitet fr snne ting. Det har jo vrt jobben min i s mange r. Men p mandag var det rett og slett et lite helvete gjre det. Jeg glemte alt jeg egentlig ville si og gikk p en god gammeldags choke. Det ble ikke helt krise, men jeg var ikke srlig fornyd med resultatet heller.

Likevel er jeg glad jeg gjorde det. For selv om det ikke var min beste opptreden, erfarte jeg at det engasjere meg for noe strre enn meg og mitt, akkurat nr ting ser som svartest ut, faktisk kan vre ganske effektivt. presse meg selv til gjennomfre noe jeg mener er riktig, viktig og nyttig, er den beste kuren mot selvmedlidenhet. Det skal jeg ha i bakhodet nr vi n snart gr inn i vrt tiende IVF-forsk.

MEDIENES EGNE GISKER

Etter noen ukers stigende kvalme som tilskuer, og tre dagers resultatls diskusjon med min redaktr i Aftenposten der jeg som fast spaltist skriver mediekritikk, har jeg bestemt meg. Jeg m lette hjertet mitt. Og jeg m gjre det p en plattform der jeg selv legger premissene.

Hovefestivalen 2007. Foto: vg.no

Sommeren 2007, da davrende kulturminister Trond Giske lnte sine skuldre til artisten Mira Craig p Hovefestivalen, var det mange journalister og redaktrer som hnlo godt og lenge. Som nyutdannet journalist i en av landets strste nyhetsredaksjoner, reagerte jeg p mten en statsrd vi stadig intervjuet ble omtalt p internt. Ikke bare i gangene, men ogs p redaksjonsmter. - Han ser jo bare latterlig ut, husker jeg at en av redaktrene sa. Jeg var for s vidt enig i det, men jeg husker jeg reagerte p at akkurat han sa det.

Jeg hadde nemlig nettopp sett ham p en jobbfest, der han hang over en kvinnelig kollega og fortalte henne hvor nydelig hun var. Hun stod med ryggen inntil en vegg, han stod lent over henne med en hndflate plassert p hver side av henne p veggen. S kysset han henne p halsen. Den kvelden hadde jeg selv blitt lagt kraftig an p av en reportasjeleder. Han holdt meg fast, sa jeg ikke trengte vre s overlegen selv om jeg var vakker, og han nektet slippe meg fr jeg lovte at jeg skulle bli med p nachspiel. Da jeg endelig fikk ye p en ledig taxi utenfor festlokalene, fikk jeg ikke stoppet den fordi han holdt meg fast. Jeg mtte vente 20 minutter til, mens forbipasserende kolleger, bde de som var p vei til nachspielet reportasjelederen ville ha meg med p, og andre som var p vei hjem, enten ikke la merke til at han hang p meg som en klegg eller lo litt av det. Selv om jeg syntes han var ekkel, lo jeg ogs. Jeg ville ikke vre hun sure som lagde drlig stemning.

P Skup-konferansen ret etter, var det min tur til f litt oppmerksomhet av frstnevnte redaktr og til vre nydelig. Han hang over meg med slrete blikk og snvlet at han var s populr at han fikk tilsendt dametruser i posten. Begge mennene var gifte familiefedre. Begge har steget i gradene siden den gang.

Svein stvik (Charter-Svein) i hotellbaren under Skup-konferansen i Tnsberg i 2012.

Jeg har ikke tall p hvor mange slike opplevelser jeg har hatt i mine ti r i norsk rikspresse. Ikke heller har jeg tall p hvor mange ganger jeg har blitt spurt om fester og nachspiel. Oppmerksomhet av den frste typen - der det henges over og sikles, kysses p og man fr utseendet kommentert - har jeg som regel opplevd patetisk eller ekkel, og i blant skikkelig ubehagelig. Men sprsml om hvor festen er, har jeg aldri tenkt over at jeg ikke burde ftt. I sekulre samfunn, er det bare hyggelig ? og vel nskelig - at man kan feste p tvers av kjnn og generasjoner. Derimot har jeg de siste ukene tenkt mye p dobbeltmoralen i norsk presse. Det er den som har gjort meg uvel.

For Giske er ikke den eneste mektige personen som har vrt omgitt av uforholdsmessig mange, unge og pene kvinner. Han er langt i fra alene om ha benyttet seg av anledningen hans posisjon og makt har gitt ham til tilegne seg kontakt med det motsatte kjnn. Kontakt som tidvis har vrt langt over grensen for hva bde kvinnene og partiet han representerer br tle. Men i norsk sammenheng er Giske s langt alene om bli identifisert som en #metoo-overgriper og bli gjenstand for en samlet norsk presses langvarige moralske forargelse. Hvorfor?

Takket vre #metoo-kampanjen har mye dritt kommet opp til overflaten, og mange ubehageligheter har blitt satt en stopper for. At ogs Giskes upassende oppfrsel - tilnrmelser han penbart har tillatt seg i kraft av sin posisjon - har ftt konsekvenser for hans stilling, er bare rett og rimelig. Nr det foreligger flere varsler om at en politiker p hans niv har opptrdt upassende og ubehagelig, er det ogs p sin plass at nyhetsmediene dekker dette. Men mediene har jo ikke bare formidlet til allmennheten hva som foregr i Arbeiderpartiet. De har publisert over 3000 oppslag om Giske siden desember, og de har drevet saken fremover, med et etterhvert tydelig ml om avsette ham. Men dette har andre skrevet bedre om enn meg.

Det jeg har blitt kvalm av er revolverintervjuerne og det fasitinnehavende kommentariatet. Fordi jeg sitter og ser p dem, hrer p dem p radio, leser dem i avisen, og s vet jeg at flere av dem godt vet at deres egen sjef ellers deres egen kollega har langt verre episoder p samvittigheten enn de verste kjente varslene om Giske. Jeg ser noen av de samme som gikk forbi og lo den litt koselige haha-han-blir-s-amors-i-fylla-alts-latteren da mellomlederen som er fdt samme r som min mor, holdt meg bom fast mens han snvlet. N snakker de om en tekstmelding med sprsml om hvor festen er og et psttt kyss som et sjokkerende overgrep, og de spr: Er det en ukultur i Arbeiderpartiet som har tillatt dette, eller er kvinnene i partiet trygge n som Giske er avslrt og luket ut?

Jeg spr meg hva motivasjonen til de ivrige, ptatt sjokkerte og fordmmende journalistene og kommentatorene er. Jeg snakker her ikke om den streite journalistikken som er gjort p saken. Det er forstelig at pressen har fulgt maktkampen og alliansene internt i Arbeiderpartiet tett i lys av denne saken. Jeg snakker om moraliseringen. Om alle de som kastet seg p da saken sprakk fr jul, og som en hund som ikke vil slippe et buksebein, fortsatt biter seg fast. Er motivasjonen gjre det lettere vre kvinne i Arbeiderpartiet? I s fall, nr skal de gjre det lettere vre kvinne i egne redaksjoner? Nr skal redaktrer og mellomledere i mediene stilles til veggs?

Kjre kolleger, er det bare jeg som hrer det single i glasshus og ser pfallende selektiv moralisme i debattprogrammer og p kommentarplass? Er det bare jeg som savner feiing for egen forbannede dr, n som vi er s godt i gang med kosten?

For n blir sprsmlet om mediene vil vre en vken og sterk vaktbikkje, eller om de vil fortsette som en flokk veskehunder som sitter i veskene til eierne sine og gneldrer.

HIJAB, FEMINISTER OG HJERTEKNUSER-BODY

Min iranske venninnes fem r gamle datter Sofia, dagen fr hun skulle begynne p skolen i fjor.

Husker dere babyklrne det ble brk rundt for et par r siden? Det var kleskjeden Name It som solgte bl og rosa bodyer med ptrykkene Adm. dir og Hjerteknuser. Det skulle de ikke ha gjort. P nakken fikk de mdre, bloggere, feminister, ja selveste likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva rstavik. Skuffelsen var stor og bekymringen dyp over at det ble gjort forskjell p jenter og gutter: Der gutter skulle bli direktrer, skulle visst jenter bare bli hjerteknusere. Da hjalp det lite at kleskjeden sa at mange hadde kjpt direktr-bodyen til dtrene sine. Alle visste nemlig at bltt var til gutter. Det ble klagestorm og kundeopprr p nett og nyhetssaker i avisen.

Bare et halvt r tidligere hadde de samme avisene og de samme likestillingsforkjemperne uttrykt frustrasjon over en lignende forskjellsbehandling av gutter og jenter. Da var det Prior som var synderen. Som et triks for f barn til spise egg, hadde kyllingprodusenten pakket eggene i rosa og bl kartonger som de kalte for prinsesse- og sjrveregg. Det skulle de ikke ha gjort. N mtte de st skolerett i avisen og forklare seg. Slik sportsbutikkene mtte, da avisen skrev at rosa og bl klr solgte best til barn. Et stort tilbakeslag, kalte likestillingsombudet utviklingen.

Hvorfor forteller jeg alt dette n? Fordi jeg er forbanna. Ikke p de som lager rosa ting til jenter. Nei, jeg er dirrende forbanna p de som fyller blogger og aviser med harme over alt fra rosa skolesekker til rosa Lego-brikker, men som aldri sier ett ord om hijaben mange barn brer. Nr jenter som gr p barneskolen er tullet inn i et tystykke som er til for dekke til en kvinnes skjnnhet og beskytte det fra menns blikk, br det opprre alle som er opptatt av jenters likestilling. Alle! Om en rosa matboks eller sparkesykkel prakker kjnnsstereotypier p en seksring, tr jeg ikke tenke p hva en smmelig slr gjr.

Men barna med stramme tystykker p hodet har ikke engasjerte bloggere og feminister som passer p dem og deres framtidsutsikter. De som raser mot rosa prinsessekjoler, raser ikke mot rosa hijab. Selv om hijab, i motsetning til rosa klr, hindrer fritt valg i alt fra fritidsaktiviteter nr man er liten, til livsledsager og karriere nr man blir stor.

De eneste gangene jeg har sett inkluderings- og likestillingsombudet uttale seg om hijab, har det vrt for retten til bre det. Inkludering av kulturelle minoriteter har alts trumfet likestilling mellom kjnnene. gjemme vekk jenter bak slr er visst ikke noe stort tilbakeslag.

En annen varm forkjemper for barns likestilling er blogger og forfatter Suzanne Kaluza, som p bloggen sin skriver om da hun la vekk alle rosa babyklr hun fikk i gave da datteren ble fdt. I et intervju med Dagsavisen sier hun at hun er villig til g i demonstrasjonstog for alt som har med kvinnesak gjre. Hun sier: Vi har ikke likestilling i Norge i dag! Masse gjenstr. Den der idiotiske kjnnssegregeringen vi holder p med, for eksempel, med sexy og rosa til sm jenter. Likevel heier Kaluza p rektoren i Oslo som i forrige uke tok til orde mot et hijabforbud i barneskoler og barnehager. Barnehager! Terje Andersen ved Tyen skole slr fast at barnehijab er ikke noe problem og at det er mest et moteplagg.

Da regner jeg med det er ok at jeg sender datteren min p barneskolen med glitter-BH under pen skjorte og tung partysminke ogs. Det er jo bare mote.

Hvorfor er det snn? Hva fr mennesker som vil fri barn fra prinsessekjoler, til forsvare at de tulles inn i religise slr?

For vre rlig sliter jeg med forst det. Er det fordi man er redd for trkke foreldrene til barn med hijab p trne? At man ikke vil blande seg inn i hvordan andre mennesker vil oppdra sine barn? Synes man ikke at man kan stille seg til doms over andres tradisjoner og tro? Det gir i s fall ingen mening. For er det n ting vi tr i dette landet, er det jo mene og synse. S lenge skal du amme barnet ditt. Ikke ta p klr p hunden din. Ikke kjp dyr veske til datteren din. Ikke kjp dyr boblejakke til snnen din. Jobb fulltid, ikke deltid. Ikke pynt for tidlig til jul. Den bunaden kan du ha. Ikke ta botox i sinnarynka. Ikke ta silikon i hengepuppene. Lag barnematen selv, ikke kjp p glass. Det er ingen grenser for hjelpsomheten nr det kommer til synspunkter om hva som er riktigst, best og sunnest. Eller jo, det er jo nettopp det det er. Grensen gr ved de andre.

Det er ikke frste gang jeg skriver om barnehijab. Denne tildekkingen av barn, eller rettere sagt kampen mot den, har blitt en hjertesak for meg. Med jevne mellomrom kommer debatten opp, og politikerne diskuterer om man br innfre et forbud mot barnehijab i skolen. S langt har det ikke blitt noe forbud, fordi de fleste er mer opptatt av at voksne fr praktisere religion i fred enn at barn fr vre barn i fred. Mens de gr rundt og bekymrer seg for at en hjerteknuser-body skal innbille deres datter at hun ikke kan bli direktr nr hun blir stor, tar de det med knusende ro at datterens klassevenninne ikke er med p svmmeundervisning fordi kroppen hennes ikke skal vises frem.

Jeg har selv gtt med hijab da jeg var barn. Ikke fordi jeg var, eller for den saks skyld er, muslim. Ingen barn p seks, syv og tte r – de tre rene jeg dekket til hret mitt – er religise. Jeg skjulte hret mitt fordi jeg gikk fra frste til tredje klasse i Iran, og der er hijab pbudt fra frste skoledag. Koranen sier at kvinnelig skjnnhet skal skjules, og at bde kvinnen og mannen m bidra til at det skjer: Hun ved dekke seg til, han ved sl ned blikket. Hun m ikke friste, han m ikke se. Mannens skjnnhet sier Koranen ikke noe om. S guttene som gikk p gutteskolen ned i gata, mtte ikke dekke til hret. De mtte bare se vekk om vi mistet slret.

Dette bildet er tatt dagen etter det frste bildet. Der Sofia bor, i Iran, er det pbudt med hijab fra frste skoledag. Hver eneste dag spr hun mammaen sin Solmaz om hvorfor gutter ikke m dekke til hret. Min venninne aner ikke hva hun skal svare. Da jeg fortalte Solmaz om at mange barn i Norge bruker hijab p skolen, trodde hun at jeg spkte.

leve etter disse reglene gjr noe med deg. Du blir srbar og selvbevisst. Ditt forhold til det motsatte kjnn blir anstrengt og unaturlig. Nr det verste som kan skje er at gutter og menn ser deg, blir de automatisk skumle og farlige. Det utvikler seg sjelden vennskap eller konkurranse p tvers av kjnn nr jenter dekker seg til. For gutter og jenter lever i forskjellige verdener. Guttene er frie, tffe og fremtidige direktrer. Jentene er bundet, smmelige og beskjedne. Virkelighetens Sana er dessverre nesten aldri buddies med Isak.

Det har gtt et kvart rhundre siden jeg var en barneskoleelev med hijab. N dekker jeg bare hret mitt nr jeg reiser til Teheran for beske mormor. Men jeg ser stadig flere barn her i Norge som er tullet inn i det skjnnhetsbeskyttende plagget. Her om dagen s jeg en liten jente med bleie og hijab. Ikke gammel nok til g p do for egen maskin, men gammel nok til bre ansvaret for en manns upassende blikk.

Alle barn m f lov til vre barn, fle seg trygge og f like muligheter uansett om de er jenter eller gutter, hvite eller brune. Som voksne er det ikke bare vr rett, men ogs vr fordmte plikt protestere om vi ser noe som truer en fri barndom, en harmonisk oppvekst og en sunn utvikling. Det er p tide at vi inviterer alle barn til vre med i likestillingsfesten.

FLUFF, PEPSI OG KJRLEIK

Det tok meg syv r f viljen min. Mannen min har vokst opp med hund og mente det var et strre ansvar ta p seg enn det jeg var klar over. Dessuten mente han at det nrmest ville vre dyreplageri skaffe seg en hund nr man bor i byen. Jeg har vokst opp p landet med katt, s han hadde nok litt rett i at jeg ikke helt visste hva jeg ba om. Men da jeg for snart tre r siden, plutselig og samtidig, gikk gjennom tre vanskelige hendelser i livet, forbarmet han seg over meg. Etter ekstase og gledeshyl over seieren som lyste opp en ellers bekmrk hst, startet researchen og diskusjonene om hvilken rase vi skulle g for. Han var veldig klar p at vi ikke skulle ha noen veskehund og ville ha mer hund enn det man fr i en maltipoo, som jeg foreslo. Jeg nsket meg en hund med litt mer fluff enn det vorsteher har, som han foreslo. Valget falt p en gyllen middelvei og den glimrende miksen mellom puddel og labrador.

Vi hentet den lille skatten noen uker senere. Kjrte ti timer hver vei for f akkurat henne som vi hadde falt for. Pepsi er, selvflgelig, verdens vakreste skapning. 15 kilo pur kjrlighet. Hun er vr baby, og lykkes vi en dag med lage barn, fr Pepsi en sster eller bror.

For meg er det et instinkt passe p at Pepsi har det bra. Det er en prioritet at hun til enhver tid fr nok mat, vann, tur, lek og kos. At hun fler seg trygg og er glad. Nr hun lper rundt og logrer med halen, fler jeg lykke. Nr hun kommer hjem fra tur, drikker vann s det blir et lite basseng rundt skla, haster og henter ballen sin og slipper den ned foran meg, blir jeg fylt med kjrlighet. Nr hun overfaller og trster meg nr jeg er sint eller grter, tenker jeg at livet fr henne var trist. Nr hun piper og gjemmer seg bak meg fordi masse unger jager henne og kaster ting etter henne, river det meg i hjertet og gjr meg rasende.

Pepsi flger med og trster. Her fra en av de mange slitsomme rundene med IVF.

P samme mte som mange nybakte mdre synes det blir tyngre enn fr se barn som lider, blir jeg fra meg nr jeg ser hunder som ikke har det bra. Det er naturligvis en fare for at noen vil tenke at jeg er skrullete nr jeg forteller alt dette. Men det jeg synes er skrullete, er anta det motsatte. anta at folk ikke virkelig elsker hundene sine.

Med barn er det nemlig s annerledes. Tror dere! Mens hundene gr i bnd i parken, venter utenfor butikken og blir hjemme nr eieren skal p kaf, er barn i fri dressur overalt. Der en hund som bjeffer raskt blir hysjet p og frt vekk av eieren, kan barn opp til skolealder skrike og skrle i det uendelige, uten at deres eier reagerer. Sitter du p en fortauskaf og har ftt lov av personalet ha hunden din liggende p bakken ved siden av, fr bde du og hunden din bebreidende blikk av andre kafgjester. Men str det en firering opp p stolen og smuler opp en bolle som han kaster rund seg mens han lager monotone gnlelyder, er det bare for hans voksne snakke hyere til hverandre og overdve prinsen. For av en eller annen grunn er det pkrevd at deres sm, kravstore, snrrete, frekke, grinete og brkete krabater skal tolereres p et helt annet niv enn vre som oftest lydlse og veldresserte krabater.

Mennesker trumfer av en eller annen uviss grunn dyr. Uansett hvor rva mennesket er og hvor awesome dyret er. I sin ytterste konsekvens betyr dette at dersom mitt hundebarn biter ditt barn i selvforsvar, s m det d. Mens hvis ditt menneskebarn slr en fremmed mann i balla, skal han helst bare le og si at det er stt. Der det for meg er en selvflge ile til, beklage og f kustus p hunden min om den er til sjenanse for andre, er det for mange smbarnsforeldre en like stor selvflge bli sittende p pleddet sitt, mens deres lille yensten prver ri p min lille yensten.

N skal det sies at det heldigvis finnes mange observante og passe strenge smbarnsforeldre der ute, slik det ogs finnes mange idioter som eier hund. Men nr tlmodigheten med og hensynet til barn er s mye strre enn med hunder, tror jeg det skyldes en misforstelse om at barn er viktigere enn hunder. Et hierarki som fordi det er skapt av oss setter nettopp oss verst og gir oss en fundamental rett til anse dyr for vre underlegne oss og vre barn. Men det er de alts ikke. Dyrenes enklere intellekt gjr dem ikke mindre snille, srbare, mottagelige for kjrlighet og mottagelige for smerte. P samme mte som vi ikke anser mennesker med begrensede evner som mindre verdifulle og behandler dem drligere, br vi ikke ha rett til gjre det mot dyr heller. Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn.

Er du ikke velsignet med en skatt p fire ben, er det kanskje vanskelig forestille seg at noen kan bli s glad i en hund. Jeg har selv alltid elsket barn og hadde ingen anelse om hvor tett knyttet det var mulig bli til den fluffy familieforkelsen. Men det forventes jo rett som det er at folk uten barn skal forgude andres skatter p to ben, i det minste ta dem godt imot og vise dem positiv oppmerksomhet. Skal vi kalle oss siviliserte, er det pokker meg p tide at vi begynner vise samme respekt for dyr som for mennesker.

IKKE DIN BUSINESS

Da jeg for noen helger siden beskte en venninne i Kbenhavn, snakket vi litt om forskjellene mellom nordmenn og dansker. Hun har bodd der i mange r og ser Norge med et utenfra-blikk jeg synes er interessant. Det er ikke som i Norge her, alle har ikke en mening om alt, sa hun og pekte med det p en stor forskjell mellom nordmenn og dansker - og ikke minst en av grunnene til at huner mer komfortabel der enn her: Nordmenn har virkelig en mening om alt!

Jeg er s enig. I Norge skal alt mellom himmel og jord debatteres og diskuteres, og vi gir oss ikke fr vi har hamret gjennom vr mening. Det virker som nordmenns strste frykt her i livet er ikke oppn konsensus om et tema eller en problemstilling. Hvor lenge skal du amme barnet ditt? Hvilken bunad skal du ha p 17. mai? Br du kle p hunden din? Hvor dyr veske skal datteren din ha? Hvor dyr boblejakke skal snnen din f?Skal du jobbe i eller utenfor hjemmet? Nr skal du pynte til jul? Skal du ta botox i sinnarynka? Hva med silikon i hengepuppene? Skal du lage barnematen fra bunnen av? Ingenting av dette er opp til deg bestemme, m vite. Alle forstsegperne m p banen og fortelle deg hva som er riktig. Det er til miste pusten og f klaus av. Bare de mest frigjorte og vgale sjelene ser ut til blse i hva andre mener om hva de br gjre i sine liv. Og da fr de sannelig hre det.

Om du forteller p bloggen din at du har slanket deg eller ftt utfrt et kosmetisk inngrep, str damene med meningene klare. Hvordan tror du tykke mennesker fler seg n? Hva signaliserer du til unge jenter n? Om du forteller at du heller vil vre hjemme med barna dine og leve med lavere budsjett enn jobbe, str en annen gjeng klare til arrestere deg.

Det ferskeste eksemplet p ihuga kamp for presse gjennomegen mening og ptvinge andre konsensus er det nyhetsredaktren i Nettavisen som str for. For noen uker siden fortalte nemlig komiker Lisa Tnne om en livskrise i podkasten hun lagersammen med Sigrid Bonde Tusvik. Der har damene i fire r pratet om alt mulig og gjort stor suksess nettopp fordi de har valgt vre rlige og uten filter. Det er en podkast med en stor, trofast og dedikert fanbase bestende av nesten utelukkende kvinner der det er intern sjargong, humor og alvor.

N skal alts nyhetsredaktren i Nettavisen, en mann p noen og femti, inn og mene noe om hva to yngre damer han ikke kjenner skal og ikke skal snakke om i podkasten sin. Jesus Maria Josef og samtlige disipler HVORFOR SKAL HAN DET? Og han stopper ikke der: Han har ogs sterke meninger om hvordan Lisa Tnne br hndtere dette vanskelige som har skjedd i livet hennes med tanke p barna sine. Han argumenterer aggressivt og spydig mot hennes argumenter! Om hva som er best for hennes barn! For i Norge mener alle noe om alt, og da er det bare rett og rimelig at nyhetsredaktren i den norske nettavisen med frrest skrupler og flest klikkprostituerte mener noe om hva en dame han ikke kjenner velger gjre i livet sitt og med sine barn. Og dette er helt normalt. Heldigvis hindrer Vr varsom-plakaten de andre avisene fra kaste seg inn i ballet, hvis ikke hadde vi for lengst hrt og lest alskens barnepsykologer, samlivsterapeuter og whatnot mene, anbefale, frarde og kritisere Lisas hndtering av sitt private anliggende.

Selv har jeg stadig som et ideal manvrere etter hva jeg genuint tror er best, og ikke la hva andre mtte mene vre det jeg styrer etter. Men i dette konsensus-landet der selv bittesm og trivielle valg har vrt prefikser for en eller annen debatt -ammedebatt, bunadsdebatt, botoxdebatt, slankedebatt - er det faen meg lettere sagt enn gjort.

ETIKK, ENDOMETRIOSE OG UFRIVILLIG BARNLSHET

Jeg har sagt at jeg skal bruke denne bloggen til vise flere sider av meg selv og at den ikke skal bli en samling kronikker, men s langt har jeg verken hatt tid til eller turt noe annet. N som det pgr en debatt om assistert befruktning, tenker jeg det er en god anledning til skrive om noe som angr meg personlig, og som jeg hper er til nytte for flere.

Da jeg var yngre, det vil si i tenrene og i begynnelsen av 20-rene var jeg fast bestemt p at jeg aldri skulle f barn. Jeg mente det var galt sette barn til en verden der det allerede er s mange barn som er foreldrelse. Det eneste rette, mente jeg, var adoptere. Som flge av dette bastante og idealistiske verdenssynet, mente jeg at alle former for tukling med naturen for lage barn - vre seg prverr, donasjon eller surrogati - var vanvittig uansvarlig. Jeg kunne ikke forst at det fantes et system, delvis finansiert av myndighetene, som faktisk brukte masse tid og ressurser p jukse til et barn, mens det l nyfdte barn tett i tett p barnehjem rundt omkring i verden.

Sant si, mener jeg p mange mter dette fortsatt. Men da jeg mtte han som jeg i dag er gift med, oppstod en flelse og et nske i meg som var totalt ute av min kontroll og motstridende med det jeg alltid hadde ment om f egne barn. Jeg utviklet etterhvert et stort behov for produsere en miks av ham og meg, se hvordan denne miksen ville se ut og vre, og vite at vi to ville leve videre gjennom denne felles skapningen. Jeg hadde imidlertid ikke drlig tid, og vi fant stadig grunner til utsette familieforkelsen litt til. Vi ville ikke forhaste oss med barn, fordi det var s mye vi hadde lyst til gjre fr vi tynget oss selv med et s stort ansvar. Vi ville starte p en karriere og ha en egen leilighet frst. For meg som vanligvis er lite bundet av konvensjoner og tradisjoner, var det dessuten av en eller annen grunn viktig at vi giftet oss frst og fikk barn etterp. I den rekkeflgen. Ikke ville jeg vre gravid i mitt eget bryllup heller. Og i hvert fall ikke p bryllupsreisen. S mtte vi rekke reise p en roadtrip langs USAs vestkyst.

Vi ble kjrester da jeg var 24, flyttet sammen da jeg var 25, kjpte vr frste leilighet da jeg var 27 og giftet oss da jeg var 28. Det ret jeg fylte 30 var vi endelig klare. Jeg hadde hele tiden sett for meg at det bare var bestemme seg for at n var det dags, og s ville jeg bli svanger just like that. Etter et r uten tegn til graviditet, gikk jeg til legen for sjekke at alt var i orden. Han spurte om jeg var plaget med PMS og smerter. Siden jeg var tenring har jeg vrt nrmest paralysert av smerter i 1-4 dager i mneden. De siste rene hadde jeg ogs begynt bli uforklarlig og bunnlst deppa i tillegg. Det var da, som 31-ring p den gamle Kvinneklinikken i Oslo, at jeg hrte ordet endometriose for frste gang. Siden den gang har jeg blitt operert for tilstanden to ganger, og frstkommende onsdag skal jeg opereres for tredje gang.

Etter fire r der jeg har vrt nesten like mye hos legen, p klinikker og sykehus som utenfor, og med status som uforklarlig barnls, har jeg ftt innblikk i en verden der veldig mange par mellom 20-45 r befinner seg. En boble der usikkerhet, frykt, smerter, oppturer, nedturer og depresjon er hverdagskost. Nr man er inne i den bobla - der jeg tidligere mente bare egoistiske og uansvarlige mennesker kunne befinne seg - er man s srbar. I mitt tilfelle henger ogs nsket om bli mor sammen med rsaken til at jeg n har en s alvorlig grad av endometriose at jeg har maks syv smertefrie dager i mneden. Etter graviditet og fdsel, er det nemlig vanlig at endometriose trekker seg tilbake.

Dessverre kommer man som ufrivillig barnls oppi en rekke situasjoner - i familien, p jobb, i helsevesenet og sosialt - der man opplever at det legges sten til byrden. Man kan oppleve f god sttte fra mange, men det er s altfor mye og mange som uheldigvis bidrar til gjre et allerede utmattende problem verre og mer uutholdelig. Det er uforstelige regler, ignorante meninger, forvirrende tilnrminger, inkompetanse og sviktende dmmekraft som sjelden blir tatt tak i og ryddet opp i, noe jeg mistenker skyldes at det for mange - meg selv inkludert - er et tabu ha trbbel med lage barn. Man godtar mer enn man ville gjort dersom det var en annen kronisk tilstand man led av. Man bruker revis og hundretusenvis av kroner p behandlinger man ikke fr stille sprsml ved. Man godtar bli behandlet drlig av autoritetspersoner i bde helsevesen og jobb, fordi man fler seg dum for sette himmel og hav i bevegelse for f et barn.

Hadde det vrt like stor penhet og aksept for det nske seg et barn som det er nske seg en utdannelse, hadde det nok vrt mer tydelig hvor urettferdig forbudet mot eggdonasjon er. Om ufrivillig barnlshet var like lite flaut snakke om som diabetes eller leddgikt, tror jeg flere ville reagert hylydt p at politikere skal trekke en slags etisk og moralsk grense for hvor stor hjelp det er mulig f til bte p sitt problem.

Det er s himmelropende meningslst og frustrerende at det er lov - og statsfinansiert - proppe en kropp full med hormoner slik at man frst kommer i en kunstig overgangsalder for deretter f opp til 20 egg (mot normalt ett) til vokse vilt i lpet av ti dager, provosere frem en egglsning som man ved hjelp av medisiner har utsatt, hente ut alle eggene, befrukte disse kunstig, oppbevare de befruktede eggene i et varmeskap som simulerer miljet i en livmor, plukke ut embryoene som har hatt normal celledeling, putte et eller to tilbake inn i livmoren og fryse ned potensielle ssken, for deretter proppe kroppen full med nye hormoner for lure den til tro at den allerede er gravid slik at embryo(ene) som er satt inn fester seg i livmorveggen - men det er ikke lov underske embryoene for se om det er genetiske defekter (skalt PGD) som gjr at en relativt ung og ellers frisk kvinne ikke har klart bli gravid etter flere r med prverrsbehandling. At det er en naturlig og god grunn til at kroppen stter fra seg et embryo, nemlig at det brer p en alvorlig sykdom.

Det er nemlig etiske problemstillinger knyttet til en slik underskelse, som er det vi nsker, slik det er med bruke et friskt egg fra en annen kvinne og slik det er tillate at noen blir fdt inn i tilvrelsen med ha n forelder. Selv om de to siste tilfellene ikke er noe jeg personlig rammes av, blir jeg provosert av lovgivningen. bruke en sdcelle fra en annen mann er derimot etisk forsvarlig og det samme er det g fra ha hatt to foreldre til leve med bare en mor. Politikerne vre har tatt disse avgjrelsene p vegne av oss, og med det sikret oss mot bde bli bermenschen og Gud forby, komme til helvete.

Nettopp fordi jeg tror mer penhet og informasjon om temaet vil bidra til en mer opplyst debatt og mer levelige omstendigheter for ufrivillig barnlse, vil noen av mine innlegg fremover handle om mine erfaringer, frustrasjoner, oppturer og nedturer i vr vei mot lage, hente eller droppe barn. Det i hp om at andre som er i lignende situasjoner kjenner seg mindre alene og at de som ikke har kjent problematikken p kroppen fr en strre forstelse for en sster, venninne, kollega eller pasient som nsker f barn, men som ikke klarer det p egenhnd.

SLIKE GUTTER DET VIL GAMLE NORGE HA

I have a confession to make: Jeg har i flere r fulgt slavisk med p Paradise Hotel. Programmet der unge folk, med liten interesse for allmennkunnskap og stor interesse for ty fra Carlings, drikker seg fra sans og samling og behandler hverandre som sppel i flere uker til ende. Hver sesong danner det seg en gjev sirkel og akkurat som p ungdomsskolen, er det vanskelig f ye p hva som avgjr hvem som havner i og utenfor sirkelen. Men i motsetning til ungdomsskolen, er det alltid guttene som lager ekskluderende klikker.

Nr en av de som er i nedre sjikt av Parra-stigen ryker, spaserer han udramatisk ut av konkurransen om vinne 300.000 kroner. Nr derimot en av smkongene m ut, blir det ballade. Han griner og brer seg over skulle skilles fra sin bestekompis her inne. Han tasser som en martyr p rommet, pakker kofferten og skriver en m beskjed til de beste gutta med en leppestift p speilet. For en mann, sier de gjenvrende. Og for en drittsekk som sendte ham ut.

titte inn i dette sirkuset av dramatikk, indre justis og vilkrlig hierarki er stor underholdning. Men jeg blir ogs litt motls over hvilke egenskaper som belnnes. Ferdigheter, raushet, integritet og rlighet er ikke verdifull valuta. De populre er de som er mest jlete, late, sutrete og uselvstendige.

I hst har jeg fulgt med p Farmen for frste gang, fordi en veldig god venninne er med. Etter ha sett alle episodene s langt, og hrt den usensurerte versjonen av hva som skjedde p grden under vrt tomannsjulebord her om dagen, er jeg serist bekymret over den unge norske mannen anno 2016.

La meg nevne noen hendelser som gir et innblikk i akkurat hvor ille det str til. Noe er vist p tv, noe har TV 2 ikke funnet forsvarlig kringkaste.

- 34 r gamle Simen fra Drammen - som tidlig meddelte Stine at han ikke hadde s mye til felles med henne - blir s rrt av sin egen tale til den ekskluderende gjengen han tydeligvis hadde noe til felles med, at han grter s han hikster og hiver etter pusten. Han er s glad i Marius og Ali, som han har laget den lille gjengen Olsenbanden med. De kaller hverandre Egon, Kjell og Benny og nynner p melodien fra Olsenbanden. Dette rrer mange til trer.

- Den eldste p grden, Lasse p 49, lar sin motstander vinne i en tvekamp. Dette blir ikke lagt merke til.

- Den mest nevenyttige og reale fyren p grden, Oddvar, blir valgt som frstekjempe av en han har reddet rva til, og sendes deretter hjem. Ingen feller en tre.

- Stine velger Simen som frstekjempe, og helvete bryter ls. Ali kjefter og Marius grter. sta synes det kjennes ut som et slag i midtglvet og m grtende bye seg ned for f puste. Sofie er stum av sjokk.

- Simen sier at rlighet, moral og trivsel er det som er viktigst for ham fr han kaller Stine en forbanna drittkjerring, fordi hun ikke valgte Laila - den mest nevenyttige og reale kvinnen p grden - som frstekjempe i stedet. N blir det tft for Stine, advarer han. Det er hans fire venner enige i.

- Samme kveld, sitter de rundt blet. Den indignerte vennegjengen p fem og Stine. I starten av oppholdet, da Stine trodde hun var blant venner, betrodde hun gjengen at hun nylig hadde vrt gjennom en personlig krise, noe av det vondeste hun har opplevd s langt i livet. N, rundt blet, snakker ingen til Stine, ingen mter blikket hennes. Slik sitter de helt til kameraene skrus av og produksjonsteamet tar kvelden. Det er da Simen benytter anledningen til skjelle henne ut. S sier han at hun fortjente det som skjedde med henne i vinter.

- Simen grter en skvett nr han velger bestisen Marius som andrekjempe, men taper i melkespann med vilje. Den selvoppofrende helten hadde egentlig tenkt kaste spannet med melk p Stine, men blir antagelig s beveget over eget heltemot, at han ikke makter annet enn bare legge det ned. Ikke ett ye er trt nr guttebassene klemmer, rister og hulker.

- I brevet Simen skriver fr han reiser hjem, erklrer han sin uddelige kjrlighet for gjengen sin. Ali er et forbilde og Marius er hans nye bestevenn. Fr han avslrer at han har valgt sin nye bestevenn som den neste storbonden, skriver han dette: Og til Stine: jeg mente hvert ord jeg sa til deg rundt blet den kvelden. Dette leser ikke Gaute Grtta Grav opp p tv.

No caption needed. Foto: TV 2.

Nr syting, flokkmentalitet og furting blant voksne menn er et fast element i omtrent hvert eneste reality-konsept, blir jeg nysgjerrig p hva som er idealet for vre en bra mann i dag. For det kan jo ikke bare vre p tv at menn bitcher mer enn kvinner.

Nei, vi fr vre takknemlige for at denne generasjonen lever i fredstid. Hvem skulle forsvart oss om vi havnet i krig? Carl Aksel og ystein med oppbrettede pastellfargede bukser, brunkrem og rettetang, som griner nr de m forlate hotellet i Mexico? Eller sladrekjerringene Simen og Marius som fryser ut jenter og sipper og sipper og sipper p Brokeback Mount... unnskyld, grden i Halden?

Med en hr av menn som m ta p seg en mjuk genser og koselua, og ligge i skje med bestevennene sine og grte fr de gr ut for forsvare landet, tror jeg vi hadde ligget tynt an. Enda godt at Norge har innfrt verneplikt for kvinner.

Stine har heldigvis ikke ftt noen varige arr i sjelen, men jeg er oppriktig engstelig p vegne av min generasjon. Det er ikke bare innvandring som truer og endrer den tradisjonelt staute, solide og nkterne norske kulturen og folkesjela. Vi har en hel generasjon av sippete metroseksuelle etniske nordmenn som har et flelsesliv og en moral p niv med 14 r gamle Hannah Montana-fans.