hits

Veien til barn

KLART JEG ANGRER

Et sprsml jeg har ftt av relativt mange - bde lesere, venner og familie - er om det hender at jeg angrer p penheten. Om det liksom er noe negativt ved det vre pen om egen ufrivillige barnlshet. Ja, det er klart det er det. Jeg angrer i det store og hele ikke p at jeg har skrevet om denne prosessen, tvert imot er jeg glad for ha gjort det, fordi jeg opplever at det er til hjelp og trst for mange. Da gir det meg noe ogs, det gjr at jeg fler det kommer noe godt ut av noe vanskelig. Men penheten har sin pris, og det hender jeg angrer, ja.

Den mest negative konsekvensen er kanskje den at det fles litt som det n str barnls i pannen min. Jeg skal forklare hva jeg mener. 

ptr

Etter at jeg valgte fortelle at vi prver f barn p bloggen, alts det siste halvannet ret, har jeg knapt mtt noen uten at de spr meg hvordan det gr med behandlingen, om vi er i gang med noe nytt forsk, hva neste skritt i prosessen er osv. La meg si med n gang at jeg godt vet at det er omsorg og omtanke som ligger til grunn for sprsmlene. Men nr man skriver om noe slikt, nr man pner opp om en s privat prosess, er det som om en automatisk konsekvens blir at folk tror du alltid har lyst til snakke om det. Og det har jeg jo ikke! Jeg skriver om det p bloggen nr jeg fler for det, og i blant nr jeg ikke fler s sterkt for det, men fler at en viss hyppighet i oppdateringene p denne fronten forventes av meg. Da har jeg jo ikke lyst til ogs bruke all min tid ellers p fortelle og oppdatere folk p prosessen. S akkurat den der er litt tricky. Hvordan forteller man folk, som er s snille og bryr seg, at man ikke orker snakke om det? 

Lenge klarte jeg ikke det. Lenge bet jeg tennene sammen og leverte. Svarte p alle sprsml, skrev lange tekstmeldinger og greide ut om alt vi stod i. Men jeg s p et tidspunkt at dt ikke gr i lengden. Det sliter meg ut. S jeg har begynt takke for omtanken og si at vi tar det siden. Det blir helt fint mottatt!

Jeg vet jo at det ikke er mange som er like pne som meg om denne kjipe prosessen, men jeg vil tro denne problemstillingen likevel gjelder for flere enn meg. Jeg husker at en av grunnene til at vi i starten ikke ville snakke med noen om det - alts ikke engang fortelle til venner og familie at vi prvde f barn - var at vi ikke orket alle sprsmlene. Vi trodde at dersom vi fortalte at det var dette vi holdt p med, ville vre sosiale relasjoner bli for preget av det. Og vi hadde jo helt rett. Men det jeg har lrt, er at det er viktig vre bevisst p hvor mye man selv lar prosessen vre et tema nr man snakker med familie, venner og kolleger. Om den som spr gjr det fordi hun eller han bryr seg om deg, s vil vedkommende forst og respektere at du ikke nsker snakke om det. 

Jeg har vrt redd for at de som spr hvordan det gr, vil bli indignert om jeg ikke vil svare. At de vil tenke ja, s du kan dele det med hele Norge, men ikke med meg?. Men det er jo bare tull tenke snn. For grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er jo ikke at det er hemmelig. Grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er at jeg gjerne vil snakke om noe annet. 

S. Kjre dere som er i en lignende situasjon. Ikke vr for redd for dele! Nr alt kommer til alt gjr det prosessen lettere vre pen om det. Du fr flere lene deg p, flere som sttter deg og heier p deg i prosessen. Og du har alltid rett til si tusen takk for at du tenker p meg, men jeg har ikke lyst til snakke om det akkurat n ♥

Q & A (andre del)

Jeg er inne i en periode hvor jeg synes det er litt vanskelig snakke om dette med barn. Siden sist jeg skrev om temaet, det vil si dette innlegget, har jeg kjent p en aversjon mot prate om prosessen. I dag fler jeg at det gr greit skrive litt om det igjen, s da tenkte jeg gyve ls p neste del av sprsml og svar. Det kommer stadig inn flere sprsml, s jeg skal prve poste et innlegg der jeg svarer p sprsml rundt n gang i uka. S det er bare fortsette sende meg sprsml, om bde det ene og det andre.

Hvordan ligger dere an i lypa med tanke p neste ivf-forsk?

Denne vren har vi prvd f utfrt et forsk i naturlig syklus ved klinikken der vi har hatt vre private forsk hittil, hvor vi har ett forsk igjen av en skalt trepakning. Dessverre har vi ikke ftt til gjennomfre noe forsk. Frste runden rotet de med prvene vre og vi ble sendt hjem med et perfekt timet egg. Andre gangen falt egglsningen min til en helg, noe som betd null egguttak igjen, fordi legene og sykepleierne ved denne klinikken ikke jobber i helgene. N om dagen snakker vi om veien videre. Sta er den at vi har lagt sju gjennomfrte og mislykkede forsk bak oss, og vi kjenner at vi har begrenset med energi og ressurser til fortsette. Samtidig er vi ikke helt der at vi er klare for gi opp. Vi synes det er for galt gi opp nr vi bare har prvd standard ivf-protokoll om og om igjen. Det vi n tenker er at det ikke er riktig for oss bruke mer tid ved en klinikk vi ikke har full tillit til. Vi er i en prosess der vi kontakter en rekke nye klinikker, bde i Norge og utlandet, i hp om at en av dem peker seg ut som et naturlig valg for oss. Det betyr at vi mest sannsynlig ikke benytter oss av det forsket vi har til gode hos klinikken i Oslo, fordi vi opplever at det koster mer enn det smaker akkurat n. Jeg fylte akkurat 36 r og har lyst til bruke det jeg har igjen av bde egg og krefter et sted der jeg ser en fremoverlent holdning og seris tilnrming, og kan stole p at vre behandlere har vre sjanser til lykkes som sin verste prioritet.


Hvilke utenlandske klinikker har dere vurdert og hvorfor?

Jeg har ftt et overveldende antall tips om den danske klinikken Maigaard i rhus. Min svigerfar som er gynekolog har i mange r samarbeidet med klinikken Ciconia i samme by. S disse to har vrt og er oppe til vurdering. Vi har selv vrt hos gynekolog og spesialist p fertilitet doktor Pakravesh i Teheran, mens vr norske lege har anbefalt oss Royan-klinikken i Teheran. I tillegg har vi hrt mye godt om klinikken Ava-Peter i St. Petersburg i Russland som drives av gynekolog Olga Zaysteff. Det samme gjelder Serum i Athen og Ava i Riga. Til slutt vet vi at det finnes gode klinikker i de spanske byene Valencia og Barcelona, der srlig frstnevnte skal ha et godt og kompetent forskningsmilj. Alle disse klinikkene er p lista vr, og jeg kommer til oppdatere her etterhvert som vi nrmer oss en beslutning p hvor vi skal sette snuta mot.


Hva legger dere vekt p i valget av neste klinikk og hvordan skal dere stole p at akkurat den klinikken dere velger er det beste for dere, og ikke bare vil tjene penger?

For oss er det viktig at vre neste behandlere har en individuell tilnrming til oss og at de viser fleksibiliteten som trengs nr man har med s tids- og syklussensitive sprsml som fertilitet gjre. At de er pne for gjre uttak og innsett i helger og p fridager. At de er villige til prve nye ting. Vi kan aldri gardere oss mot risikoen for at noen setter hensynet til konomi over vre sjanser til lykkes, s vi m bare stille alle sprsmlene vi har og p et eller annet tidspunkt stole p mageflelsen.


Vi skal snart starte utredning for barnlshet i det offentlige. Er det noe vi br vre spesielt obs p/sprre om sjl nr vi mter legen? (Mtp din opplevelse av at det er et samlebnd.)

Jeg ville startet med sprre om legen har noen tanker om hvorfor akkurat dere ikke har klart bli gravide p egenhnd. Deretter gjelder det vre litt p, rett og slett. Si fra om alle symptomer og uregelmessigheter du kjenner p selv. Har du mye smerter i forbindelse med mens og/eller egglsning? Da kan det vre at du br utredes for endometriose fr dere gr i gang og kaster bort et statlig finansiert forsk. Har du symptomer p PCOS (dette har jeg selv ingen erfaring med, men det er en veldig vanlig rsak til ufrivillig barnlshet), m du nevne disse. Har du normalt stoffskifte? Gr mannen din rundt med en ubehandlet prostatitt? Slikt kan pvirke fertiliteten. Husk ogs be om at de tester mannens sperm med jevne mellomrom, det er det slettes ingen selvflge at de gjr av seg selv. Det rder nemlig fremdeles, i 2018, en oppfatning om at infertilitet primrt er et kvinneproblem.


Hvordan klarer dere holde motet oppe?

Det rlige svaret er at det slettes ikke er alltid vi klarer holde motet oppe. Likevel kan jeg med hnden p hjertet - og takknemlighet i sjela! - si at dette marerittet ikke har svekket oss som par. Vi str fjellsttt sammen, selv om jeg tidvis er s lei meg og langt nede at jeg tror verden gr under. Hemmeligheten tror jeg er god kommunikasjon og genuin opptatthet av hverandres ve og vel. Vi vil dette like mye, vi gr fremover sammen, vi snakker ofte om hvorfor vi vil det og om det er like viktig n som det var for et halvt r siden. Evaluerer underveis. Jonas har fra dag n vrt klar p at vi holder p bare s lenge det ikke koster meg for mye. For selv om vi er to i dette, tror jeg det har vrt veldig avgjrende for meg at Jonas anerkjenner at det er jeg som fr hardest medfart i dette. I de verste stundene, har det betydd s enormt mye at han bde tler meg og trster meg. De dagene vi kjenner p litt hp, snakker vi om alt vi enn ikke har prvd, alle vi vet om som har ftt det til til slutt. De dagene vi fler at det ser umulig ut, snakker vi helt konkret om fordelene ved et liv uten barn. Prver lfte blikket og se hvor heldige vi tross alt er, som har hverandre og Pepsi. Vi ville jo ikke byttet bort noen av oss tre mot noe annet! Da kan vi tenke at det f et barn vil vre en bonus, men ikke et avgjrende grunnlag for vr eksistens. P den mten blir det lettere se fremover, bde mot neste forsk, men ogs mot dagen vi kanskje driter i det hele og sier fuck it.


Jeg har under min nye page p Facebook, laget en lukket gruppe som heter Veien til barn. Join den her om du vil skravle, sprre, fortelle, tipse, lre, diskutere eller lufte frustrasjoner om ufrivillig barnlshet.

N er det tid for litt sol i ynene og mat i magen! Hper dere har en deilig sndag ❤

 

Q & A (frste del)

For ganske s nyaktig n mned siden ba jeg dere om sende meg sprsml og det skal jeg jammen si dere har gjort! Det har kommet store og sm sprsml inn via diverse kanaler. En del av sprsmlene har gtt igjen, mens andre har vrt av det mer originale slaget. Noen ber om generelle rd i ulike valg og situasjoner, mens andre er nysgjerrige p helt spesifikke ting i vrt privatliv. Ikke overraskende har imidlertid de aller fleste sprsmlene, i en eller annen form, handlet om ufrivillig barnlshet. Jeg har prvd samle opp og sortere s godt jeg kan, og skal i dette og et innlegg til forske svare s godt jeg kan p det jeg fler meg komfortabel med pne opp om. S hper jeg dere brer over med at rekkeflgen er noe tilfeldig og at det blir noen gjentagelser.

Let's go!

 

Hvilken stimuleringsprotokoll har du fulgt i dine tidligere forsk?

Fordi vi har vrt gjennom hele ni runder med stimulering (hvorav syv har endt opp med innsett og to har blitt avbrutt), er det vanskelig huske nyaktige doser ved hvert enkelt forsk, men i de frste rundene, alts de i det offentlige, fikk jeg en kombinasjon av Puregon og Menopur. Mener det var 100 IE av Puregon og 250 IE av Menopur. I privatforskene har jeg noen ganger gtt p bare Puregon og andre ganger p Bemfola. Dosene her har vrt 450 IE hver gang. Ved tre av forskene har jeg hatt skalt lang protokoll, dvs at jeg har blitt satt p en nedregulering ved hjelp av Synarela (nesespray, et sant helvete av humrsvingninger og hetetokter), resten av gangene har jeg startet rett p sprytene i skalte kortprotokoller. I de forskene vi hadde p offentlig sykehus ble jeg ogs satt p en pille som het Letrozol, mens jeg i mine private forsk har ftt 5 mg Prednisolon. De gangene vi har hatt innsett, har jeg gtt p progesteron og noen ganger har jeg ogs ftt blodfortynnende fra og med den dagen vi har satt inn embryo eller blastocyst.


Hvor hadde dere deres statlige forsk?

Vi gikk hos p Fertilitetsavdelingen Sr (Sykehuset i Telemark), fertilitetsklinikken i Porgrunn. Grunnen til det var at Jonas er derfra og min svigerfar som selv er gynekolog kjente dermed til deler av det faglige miljet der. Vi hadde hrt gode ting om behandlingen som ble tilbudt der, i motsetning til det vi hrte om den offentlige behandlingen i Oslo, der vi bodde da vi begynte med ivf i 2014. Srlig hadde jeg snakket med venninner og bekjente som hadde vrt p Rikshospitalet og som alle fortalte om en hektisk prosess uten srlig individuell oppflging. I Porsgrunn flte vi oss sett, og de fleste legene og alle sykepleierne tok godt vare oss i prosessen. Det var fint komme til en klinikk der de husket navnet vrt og der personalet gadd g the extra mile for gi oss det vi trengte.


P hvilket grunnlag valgte dere den private klinikken dere er tilknyttet n? 

Da vi var ferdige i Porsgrunn, hadde vi null id om hvor vi skulle henvende oss. Jeg hadde p det tidspunktet ikke begynt blogge om dette enn, og hadde dermed heller ikke hrt om og fra alle vi i dag vet at har vrt gjennom samme prosess og ftt sine barn ved hjelp av ivf. Vi googlet etter klinikker og valget falt frst p Hausken, som vi leste mye bra om. Vi reiste til Bergen og mtte Jon Hausken, som for s vidt var en hyggelig og imtekommende lege. Men ettersom han satte oss p eksakt samme opplegg som det vi hadde vrt gjennom i Porsgrunn, s vi ikke noe poeng i reise s langt og dermed legge en ekstra byrde til en allerede utmattende prosess. Vi endte opp p klinikken vi n gr til, fordi han som startet klinikken, Nicolai Holst, er kjent som en av de som har lengst erfaring med fertilitetsbehandling i Norge og det ga oss en flelse av trygghet. Fertilitetssenteret holder til p Pilestredet park i Oslo og har p sitt beste tilbudt oss omtrent det samme som vi fikk (statlig subsidiert) i Porsgrunn. Hyggelige og omsorgsfulle sykepleiere og rask respons nr vi har hatt sprsml. Leger som tidvis har tatt seg god tid til svare p vre sprsml. Men dessverre er det ogs ting som ikke har vrt like bra, som for eksempel rotet med prvene som jeg skrev om her, kommunikasjonssvikten jeg skrev om her og det faktum at de timer uttak og innsett etter sine arbeidstider og ikke etter det som gagner behandlingen best.


Har du ftt noen kostholdsrd nr det gjelder endometriose og graviditet?

Nei, egentlig ikke. Jeg vet at det finnes alternative behandlere som mener at visse matvarer kan ha god eller drlig effekt p bde endometriose, fertilitet og forholdet mellom disse. Men jeg har ikke gtt til alternative behandlere. Jeg har, med respekt melde, en tendens til se p alt medisinsk som ikke er dokumentert som humbug, og har derfor verken prvd akupunktur eller dietter for f bukt med disse problemene. Jeg har spurt bde fastlegen og spesialistene jeg har vrt hos om noe av dette vil hjelpe, og svaret har vrt det samme: Kanskje hvis du tror veldig hardt p det selv. Og det gjr jeg ikke. Jeg prver spise variert og merker selv at lite fiber og mye sterk mat kan gjre smertene verre. Jeg prver f i meg nok grnnsaker og fiber, men klarer dessverre ikke avst fra sterk mat nr sjansen byr seg. Sikkert ikke s lurt av meg, men man m jo leva litt g!


Hvordan takler du vre sammen med venner og familie som har barn? Er det srt eller bare hyggelig?

Dette sprsmlet synes jeg er litt skummelt svare p, fordi bde venner og familie kan finne p lese denne bloggen og ta det jeg svarer n personlig. Jeg hper jo ikke det, for jeg er veldig glad i bde mine venner og familie, og ikke minst i deres barn. Men siden selve intensjonen bak min penhet i denne prosessen er by p den rligheten jeg selv har savnet i denne prosessen, skal jeg svare rlig. Jeg synes det er veldig, veldig hyggelig med barn. Bde nr de er s sm at de nesten er som pusekatter eller valper regne, og nr de er eldre. Jeg elsker barn som stiller rare sprsml om alt mellom himmel og jord, som vil lre meg ett og annet om lekene sine eller by meg p et lite teselskap p rommet sitt. sitte barnevakt er noe jeg gjr med den strste glede og jeg synes til og med det er ordentlig koselig skifte bleie og bli kastet grt p. S den direkte kontakten med barn setter jeg udelt pris p. Det som derimot kan oppleves litt srt er situasjoner der kommunikasjonen mellom voksne nesten utelukkende handler om barnet/barna til stede. N trenger man antageligvis ikke ha fertilitetsproblemer for stusse litt nr en voksen person man prver fre en samtale med, kun sitter og ser p babyen sin og lager dullelyder og grimaser. Men det stikker nok litt ekstra for den som selv ikke klarer f barn. Det er heller ikke det beste for mentalhygienen vre for mye i selskap der alle de voksne tilstede, i det som fles som timevis, sitter i ring rundt et lite barn som reiser seg opp, fomler med noe, faller ned p rumpa og sier noe utydelig. Og nr samtalene og sprsmlene kun dreier seg om barnas matvaner, bsjkonsistens og leggerutiner, kan det i svake stunder fles som man ikke er interessant hvis man ikke har et barn man kan dele den type informasjon om. La meg legge til at jeg meget godt forstr at foreldre og besteforeldre er altoppslukende opptatt av de(n) lille, og at jeg selv nok kommer til bli ganske koko om jeg en dag er s heldig og fr oppleve morsrollen. Men da hviler det et ekstra stort ansvar p meg vre oppmerksom p dette, og huske p at det ikke er alle som befinner seg i samme boble som meg og ungen min.


Apropos barn i sentrum, i morgen er det 17. mai! Jeg skal for frste gang siden vi startet p ivf ta p meg bunad og feire skikkelig. Jeg skal feire med niese og never som jeg skal stikke en ekstra is til nr foreldrene ikke ser og jeg skal ta meg et ekstra glass champagne n som det ikke ble noe forsk denne syklusen likevel.

Gratulerer med dagen, gode lesere! 🇳🇴🇳🇴🇳🇴

EN UBELEILIG FUCKUP

Vkne opp en sndag etter en etterlengtet god natts svn til sol og 20 grader i skyggen. Ta p hvite joggesko, g ned til brygga og spise softis. Spasere ned til stranda, myse mot sola og se Pepsi klikke av glede nr hun bader. G hjem igjen, bestemme seg for ikke gidde lage middag i dag og bestille en svr pizza fra Peppes. Se seg i speilet, noen fregner rikere og endelig smile litt etter fire tffe dager. Frst n orker jeg skrive.

De som har fulgt min instastory har ftt med seg hva som skjedde. Vi kom til klinikken p onsdag, spente p om eggposen fremdeles var der. Ultralyden viste at det var den. Bokstavelig talt klar som et egg til tas ut. Dette ser jo kjempebra ut, sa legen.

- Sett dere ut p gangen, s fr du snart medisiner og s er vi klare for uttak.

Optimistiske og glade satte vi oss i stolene vi kjenner like godt som godstolene hjemme. - S langt har vi aldri kommet med et naturlig egg fr! sa jeg til Jonas. - Ja, tenk om det er akkurat dette som skal til da! svarte han.

Men det ble aldri noe egguttak. Noen hadde klart rote bort blodprvene vi tok to dager tidligere. Rutineprvene som skal tas annet hvert r, som viser at par som skal utfre ivf ikke har hiv og hepatitt.

Spol tilbake til to dager tidligere, da vi var p ultralyd: Vi fr beskjed om at de siste prvene vi hadde tatt er blitt akkurat for gamle. De holder bare i to r. Derfor blir vi sendt til Frst for ta nye. P vei ut spr jeg legen om vi vil rekke f resultatet fr uttak og fr til svar at det ville vi med god margin. Vi kjrer rett opp og tar prvene, fr vi gr p apoteket for hente ut egglsningsspryten jeg skal sette samme kveld. Men det ligger ingen resept inne. Jeg ringer klinikken for sprre hva som har skjedd, men kommer til en telefonsvarer som sier at telefonen stengte klokka 15. Klokka er fem over tre. Stresset og bekymret googler jeg legen, finner hennes private mobilnummer og ringer. Ingen svar. Kjenner at hjertet banker litt ekstra nr jeg tenker p at vi n kan g glipp av denne muligheten fordi jeg ikke fr tak i egglsningsspryten som jeg m sette samme kveld for rekke uttak p onsdag. Sender en sms til samme nummer, og prver s ringe fastlegen min i hp om at han kan skrive den ut til meg. Ingen svar. S kommer det svar fra legen p klinikken. Det var visst hennes feil, n har hun lagt inn resepten. S henter vi spryten p apoteket og puster lettet ut. Setter spryten klokka 22 samme kveld og tenker at de neste 36 timene kommer til bli skikkelig lange. Jeg orker knapt vente p ultralyden som skal vise oss om kroppen spiller p lag med oss denne gangen eller ikke.

36 timer senere satt vi alts her, etter en opplftende ultralyd, og fikk vite at noen hadde fucket opp. Igjen.

Det er menneskelig gjre feil. Men nr man er i en s srbar situasjon som man er nr man er i kontakt med helsevesenet, s skulle jeg nske enkelte kunne anstrenge seg litt mer. For det er ille nok at kroppen ikke fungerer som den skal, det er kjipt nok leve med disse evinnelige smertene og det er nervepirrende nok at det skal s enormt mye til for treffe p riktig tidspunkt for f ut dette ene egget. Da fles det s jvlig urettferdig nr alt for en gangs skyld klaffer, men at man blir hindret i gripe en sjelden sjanse fordi noen ikke har gjort jobben sin. Jeg vet ikke om det er klinikken som har glemt si fra til Frst at prvesvarene haster, eller om det er Frst som ikke har oppfattet dette og likevel somlet med prvene. Kanskje var det en kombinasjon. Alt jeg vet er at vi s en helt fin eggpose p ultralyd som var klar til tmmes, men at vi ble sendt hjem med uforrettet sak fordi en formalitet ikke var i orden, takket vre deres eget rot. Jeg kaller det for en formalitet fordi blodprver som viser at man ikke har hiv og hepatitt kan vre inntil to r gamle. Vre siste var tatt i april 2016. Alts var de bare noen uker for gamle. Hadde vi tatt prvene i mai 2016, hadde vi vrt good to go. Som om ikke man kan pdra seg bde hiv og hepatitt p to r. Det er p grunn av smittefare og av hensyn til alle andre som fr sine egg og sdceller behandlet p samme laboratorie, forklarte de. Ja, da s. Godt vite at det er egg- og sdceller fra folk som kan dokumentere at de ikke hadde hiv og hepatitt sommeren 2016, da. Jammen bra at de som tok prven en mned tidligere nektes uttak, si!

Nei, det er lett bli bitter og usaklig. Jeg prver ta meg sammen. Men jeg har vrt s forbanna de siste dagene at jeg nesten ikke har klart se ut av mitt eget hode. Vi ble sendt hjem med et smil og da fr vi satse p neste syklus som om det var snakk om vente p neste trikk. Det er s tungt grave opp ny motivasjon at det er umulig beskrive med ord. Men vi har ikke noe valg. Om vi vil gjre et nytt forsk p oppfylle vrt nske om bli foreldre, m vi vr s god sette i gang og grave.

Men frst: pizza!

PLUTSELIG

Hjelp, vi er i gang igjen! Og denne gangen ble vi kastet ut i det uten forvarsel. Jeg skrev jo nylig at vi har bestemt oss for sette i gang med nye forsk, men dere som er i dette gamet vet jo at det ikke skjer snn helt uten videre. Frst ringer man klinikken, s venter man p mensen, s setter man i gang med medisiner og s kan man s smtt begynne hpe p at det blir noen egg ta ut og s videre. N var det uansett ikke planen at jeg skulle p medisiner denne gangen, for vi bestemte oss jo allerede etter kriseforsket for at det neste forsket skulle vre i naturlig syklus. Ingen av de mange rundene med stimulering de siste fire rene har gitt resultater og vi ville prve denne metoden n.

Forsk i naturlig syklus betyr rett og slett at man ikke tar sprytene som skal modne frem flest mulig egg, men setter i stedet sin lit til det ene egget kroppen selv modner frem. Gjennom hyppige ultralydunderskelser flger man med p folliklene som naturlig finnes i eggstokkene, og s setter man i gang en kontrollert egglsning nr en eggpose ser ut til vre stor nok.

Fordelen med denne metoden er at man slipper det helvetet som hormonsprytene er. Riktignok er det ikke alle som reagerer like sterkt p hormoner, og det er noen som kommer seg unna med mindre doser. Men jeg er av de heldige som settes p maksdose og som takler hormoner s elendig som det trolig er mulig. S det slippe sette disse sprytene i nesten to uker er i seg selv en enorm velsignelse. Den viktigste fordelen er imidlertid at hormonstimuleringen kan, mens den ker kvantiteten, g p bekostning av kvaliteten av eggene. Kvinner som, som meg, likevel ikke sitter igjen med mer enn ett eller to egg som kan brukes nr innsettelsesdagen kommer, kan derfor ha nytte av satse p kroppens egen seleksjon. Makes sense? Vi syntes det og legen var enig. Ulempen med forsk i naturlig syklus er at alle penga settes p ett eneste kort. Eller egg. Og det egget kan lsne fr planen, eggposen kan vre tom eller egget kan vre av drlig kvalitet. Det skal alts mye til for at dette ene egget er s bra at man fr gjennomfrt et fullverdig forsk.

Planen var n at jeg skulle ringe klinikken, fortelle at det har gtt over tre mneder siden den siste endometriose-operasjonen og at jeg er klar. Jeg m innrmme at jeg har utsatt denne telefonen en stund n. Har ikke orket sette i gang dette skuffelsesmaksineriet igjen. Men da jeg endelig ringte klinikken i 10-tiden p morgenen i gr, s jeg for meg at jeg skulle f beskjed om ringe igjen etter neste mens, snn at vi kunne avtale ultralyd ti dager etter det igjen. Hvis kroppen spilte p lag og egget ikke levde sitt eget liv, tenkte jeg i mitt stille sinn at det kom til bli et uttak litt fr sankthans, kanskje. Men nei da!

Ti minutter etter at jeg snakket med sekretren p klinikken, ringte sykepleier opp igjen. Etter en kjapp opptelling av dager etter siste mens, sa hun at jeg mtte inn p ultralyd med det samme. Tre timer senere satt vi der igjen, et helt r etter siste besk. Denne gangen mtte vi en annen lege enn de tidligere rundene, og det var egentlig ganske fint, for jeg flte at vi fikk et litt nytt blikk p hele greia. Hun tok seg god tid og vi pratet i nesten en time fr underskelsen. Vi fikk svar p flere sprsml som vi har gtt med lenge, noe jeg kommer tilbake til i innlegget der jeg skal svare p sprsmlene dere stilte etter denne posten.

Siden i gr var dag 10 i syklusen, regnet jeg med at det ikke var stort p gang i eggstokkene riktig enn. Men det var det! Eggposen vi hpet se skinte mot oss fra skjermen, og mlene var akkurat som de skulle. Jeg fikk med meg resept p vr gamle venn Ovitrelle, som jeg satte i gr kveld. For de uinnvidde er dette en egglsningsspryte som settes 36 timer fr et planlagt egguttak. I morgen tidlig er det ny ultralyd der vi hper se en eggpose som ikke har vrt dust og blitt borte i mellomtiden, slik at vi rett og slett kan sette i gang med egguttak. S er det bare krysse fingrene for at det faktisk er et egg inne i posen, at egget er modent og til slutt at det lar seg befrukte.

Ja, det skal holde hardt. Ja, det er en mkkaprosess med hundre fallgruver. Ja, det kan og vil mest sannsynlig g galt lenge fr det i det hele tatt er snakk om sette noe tilbake igjen. Men det er likevel litt godt vre i gang igjen. Nr vi frst skal gjennom dette igjen, er jeg glad vi ble kastet ut i det, s jeg slapp g og grue meg i ukevis. Oppdatering kommer!

PAUSEN ER OVER

Nei, denne barnlsheten gr visst ikke over av seg selv! Du kan prve legge den vekk litt, slutte med hormoner, droppe egglsningstester, ta deg et ekstra glass vin og engasjere deg i samfunnsdebatten, men innerst inne vet du - eller jeg, da - at jeg fr eller siden m forholde meg til dritten igjen. Og den tiden har kommet n.

Det har gtt nesten ett r siden vrt siste forsk. Dere som har fulgt meg siden starten husker kanskje at forsket ble avbrutt. Det var den niende gangen jeg gikk gjennom stimulering med hye doser hormoner. Seks ganger hadde vi satt inn embryo p tredje dagen etter egguttak, n gang hadde vi satt inn blastocyst p den femte dagen og n gang hadde vi ikke sittet igjen med noe som helst sette inn. Forsket i mai i fjor ble det andre der dette skjedde. Uker med stimulering og ultralyd, smertefullt egguttak, optimisme p laboratoriet fordi tre egg lot seg befrukte, men s ville ingen dele seg skikkelig. Ingenting sette inn, hele prosessen hadde vrt nyttels. Nye lesere kan, p eget ansvar, lese hvordan jeg taklet akkurat det her. Etter det trengte vi en pause. For puste, tenke og kjenne litt etter hva ville og burde.

Albert Einstein definerte galskap slik: Galskap er gjre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat. Vi har bestemt oss for stoppe galskapen i samlebndsbehandlingen vi mottar i Norge. Vi har n runde igjen p klinikken i Oslo, og den har vi bestemt oss for bruke p et forsk i naturlig syklus. Jeg har ftt tips om testosteron-priming av en leser og tenker at det ikke skader prve i samme syklus. Funker ikke denne runden, ser vi mot utlandet. Per n er det rhus og St. Petersburg vi vurderer, vi skal bruke de neste mnedene p underske hva som passer best for oss. Det som uansett er sikkert, er at jo mer vi lrer om denne prosessen, jo mer angrer vi p at vi ikke tidligere s ut av Norge. Mange faktorer som kan vre avgjrende for lykkes med fertilitetsbehandling er enten ikke lov eller bare ikke in her hjemme. Vi settes p samme greia alle mann og klinikkene tjener fett p at suksessraten er lav. Man skal passe seg for la sin frustrasjon over unsket barnlshet eller andre helseplager g over i konspiranoia, men inntrykket etter fire r i denne delen av norsk offentlig og privat helsevesen er at det er mye hente p vende seg til land der det mer kunnskap og interesse rundt infertilitet.

Dere spr hvordan det gr med meg etter operasjonen, og det korte svaret er at det endelig gr litt bedre. Legen sa de tre frste mnedene etter operasjonen ville bli verre enn noensinne og at det deretter ville begynne bli sakte og gradvis bedre. Snn cirka akkurat slik vil jeg si at det har vrt. Smerter er det mest slitsomme man kan leve med, konstant tilstede og tidvis totalt altomfattende. Jeg har i flere r gtt p smertestillende for lindre plagene, men er n i ferd med legge disse helt vekk. Det betyr litt mer smerter, men ogs en nydelig flelse av ikke ha s altfor mye kjemikalier som kdder med kroppen og hodet. Jeg skal ikke si at det er for alle, og jeg vet hvor jvlig vondt det er ha endometriose, men for meg fles det veldig riktig velge tle noe mer smerter fremfor alle medisinene jeg har blitt satt p i renes lp.

For vrig var det virkelig gledelig se at Hyres landsmte gikk inn for tillate eggdonasjon i Norge! Jeg har jo skrevet litt om dette med lover og prinsipper rundt eggdonasjon tidligere - blant annet her - men jeg har s langt ikke vrt s pen om mine egne tanker om bruke donoregg. N som metoden blir mer aktuell, er det kanskje p tide skrive litt om alle tankene og flelsene som omgir sprsmlet, p et mer personlig plan. Men n skinner sola og Pepsi har lyst til g tur, s da fr det bli i et annet innlegg.

Hper dere nyter vren, gode, oppmerksomme og trofaste lesere❤

EGGDONASJON

Etter mange r som journalist og samfunnsdebattant, og n som blogger, har jeg gjennom mine tekster og debattopptredener, etterlatt et visst inntrykk av hvem jeg er som person. Nr jeg mter folk som kun kjenner meg fra media, sier de nesten uten unntak at de trodde jeg var mye strengere. For jeg er egentlig ikke srlig streng. Tvert imot, mener jeg folk m f gjre som de vil og at vi her i Norge er altfor opptatt av konsensus. Nr jeg skriver strenge tekster, er det ofte fordi jeg mener vi skal vre ganske kompromisslse nr det kommer til retten til kunne bestemme selv.

Da jeg var yngre, hadde jeg derimot en litt streng kjepphest: Jeg mente at folk ikke burde f egne barn s lenge det fantes s mange foreldrelse barn i verden. Jeg var fast bestemt p at jeg selv en dag skulle adoptere, og jeg ble rett ut sjokkert nr jeg hrte om folk som gikk gjennom prverrsforsk for lure naturen til gi dem egenproduserte barn. Herregud, s egoistisk, tenkte jeg. Men s mtte jeg den store kjrligheten og kastet alle prinsippene p bten. Nei da, det var ikke helt slik det skjedde. Men det mte mannen i mitt liv, og dermed for frste gang virkelig kjenne p lysten til bli mor, frte til at jeg gjorde meg nrmere kjent med de ulike alternativene bli mor p. De gamle prinsippene viste seg vre bygget p et noe naivt og lite opplyst verdensbilde. For det frste skal man ikke undervurdere den overveldende trangen som melder seg i en viss alder, den bermte biologiske klokka om du vil. Det er snakk om instinkter, og instinkter skal man ikke ndvendigvis flge for enhver pris, men man skal heller ikke kimse av dem. For det andre er det ikke snn at man bare bestemmer seg for adoptere og vips, s leverer storken et nyfdt barn p dra. For vr del, viste det seg ogs at det f barn p vanlig mte skulle bli en lang og trblete vei g. Men i dag, ni mislykkede IVF-forsk senere, har vi enn ikke gitt opp hpet.

Hvorfor? Fordi legene, i motsetning til vr erfaring fra de fire siste rene, sier at det er liv laga for oss. At vi begge har det som trengs for kunne lage et barn. Og at hvis det ikke gr med mine egg – vi mistenker nemlig at det er der problemet ligger – s kan vi reise til en klinikk i utlandet og f eggdonasjon. Jeg sier mistenker fordi vi ikke vet. En underskelse som kunne gitt oss svaret p det, skalt PGS, er nemlig ikke tillatt i Norge. Underskelsen kan i samme slengen komme i skade for vise at det er anlegg for Downs i genmaterialet. Bioteknologirdet, med Kristin Halvorsen i spissen, er s engstelige for at vi dermed skal bli et sorteringssamfunn, at tusenvis av par heller bruker flere r av livet sitt og hundretusenvis av kroner p noe som kanskje er umulig.

Vre lovgiveres hye moral stikker alts kjepper i hjulene vre hele veien. Ikke fr vi vite hvor feilen ligger og vi fr heller ikke benytte oss av andres frivillige hjelp til bte p den eventuelle feilen. Men hvis vi p et tidspunkt bare bestemmer oss for ta en wild guess p at mine egg er av drlig kvalitet, har alle de legene vi s langt har mtt det samme svaret: Eggdonasjon i utlandet. Legene ved bde offentlige og private klinikker anbefaler norske par g for eggdonasjon i et av de over 20 europeiske landene der dette er tillatt. La meg gjenta: Leger ved offentlige norske sykehus anbefaler norske pasienter reise til utlandet for f en behandling som ikke er tillatt i Norge. I likhet med de fleste av oss, skjnner heller ikke de hvorfor det er lov donere sd, men ikke egg. De er tett p pasientene som fortvilte og desperate bruker all sin tid, helse og penger p oppfylle drmmen om bli foreldre. Det er ikke Bioteknologirdet.

S hva er rsaken til at eggdonasjon ikke er lov i Norge? Det fikk vi et slags svar p denne uken, da programkomiteen i Hyre gikk inn for fortsatt forby eggdonasjon i Norge. – Det har alltid vrt slik at den som fder deg, ogs er din genetiske mor, sa komiteens leder Jan Tore Sanner som hadde tvilt seg frem til et nei. P Dagsnytt 18 mandag forfektet kunnskaps- og integreringsministeren at et barn frst er trygt nr det vet at kvinnen som har bret det frem og er dets mor, ogs er opphavet til dets gener. Med en synkende grad av respekt melde, pisset dermed vr statsrd p alle som har blitt til ved sddonasjon, de som av ulike rsaker har vokst opp i utradisjonelle familiesammensetninger, fosterbarn og adoptivbarn - inkludert programleder i studio, Fredrik Solvang, som er adoptert fra Sr-Korea. Han devaluerer deres trygghetsflelse og insinuerer at deres tilknytning til deres mdre er mindre sterk enn den mellom barn og mdre som er genetisk forbundet. Mindre hyverdig. Mindre reell.

At den norske lovgivningen gjr forskjell p sd- og eggdonasjon er dessuten et dobbeltsidig likestillingsproblem. Menn som ikke fr til lage barn har mulighet til lne bestanddelen de mangler og likevel bli fedre, mens kvinner ikke fr lov til gjre det samme. Men det er ogs et annet underkommunisert aspekt i forskjellsbehandlingen: Nr forbudet mot eggdonasjon begrunnes med at barnets genetiske tilknytning til mor er en avgjrende trygghetsfaktor, m det bety at det ikke er s farlig med barnets genetiske tilknytning til far, siden sddonasjon er lov og barnet ikke har rett til f vite sitt genetiske opphav fr fylte 18 r. Norges lover sier alts i dag at forholdet mellom mor og barn er vesentlig viktigere enn forholdet mellom far og barn.

Heldigvis er et flertall p Stortinget for en lovendring p dette omrdet, men her skal ingen gleder tas p forskudd. For det er fortsatt holdningene til Sanner som har loven p sin side. Sanner som sier at teknologien tillater oss ta i bruk stadig nye metoder for lse helsemessige utfordringer, men vi m sprre oss selv om vi br pne denne dren og presenterer vikarierende motiver for hvorfor vi ikke br. Med et flertall i programkomiteen i det liberale partiet Hyre i ryggen, advarer Sanner mot en utvikling der det neste blir tillate surrogati. Som om dt er noe vi uomtvistelig skal frykte eller se p som problematisk. Og da, mener Sanner, skaper vi et samfunn der vi i teorien kan f en situasjon der et barn har n genetisk mor, n surrogatmor og n sosial mor. For det frste er det et skt og sjeldent tilfelle han skisserer, og for det andre: Hva s? Hvis alle parter er enige om hvilke roller hver av dem skal ha, m det vel vre opp til voksne mennesker selv bestemme hva de skal gjre med sin egen kropp og sine liv?

I dagens Norge er svaret nei. Det ene yeblikket er det etter sigende av hensyn til det ufdte barnet at vi ikke fr lov donere egg eller bre frem en annen kvinnes baby, i det neste yeblikket er det av hensyn til kvinnenes ve og vel at vi skal forby det samme. Det som ligger uforanderlig i bunnen, er at en liten gruppe menneskers moralflelse fr avgjre en stor gruppe menneskers skjebne. Skjebnen til oss som vet s inderlig godt at uansett hvordan i helvete - eller eventuelt i Danmark/Spania/Tsjekkia/Hellas/Sr-Korea/Latvia/Kina/Sverige – et barn vi kan kalle vrt blir til, vil vi elske det hyere enn himmelen og enda litt til.

Denne teksten ble frst publisert p kk.no.

JANUAR, BABYBOOM OG ULL

Er det bare meg eller opplever vi historiens strste babyboom akkurat n? Hvor enn jeg snur meg er folk enten gravide eller s har de nettopp fdt. P gata, venterommet hos legen, facebook, instagram, tv. Baby, baby, baby. Jesus christ, kan dere slutte gni det inn? Haha.

Sosiale medier er serist fulle til randen av To blir til tre, snn derre trekant eller hjerte eller hva det n er de former hendene til opp en helt flat mage med hashtag #12uker, Ny sjef i huset!, bilde av ultralyd og Se hva vi har laga!. Hvis jeg kjenner de som blir foreldre, blir jeg selvflgelig glad. Jeg er jo, kanskje ingen bombe, veldig glad i barn. Men det er liksom summen som gnir det inn og gjr meg til en verpesjuk og hvesende katt!

Her om dagen satt vi i bilen p vei inn til byen. Jonas kjrte og jeg scrollet. Plutselig og helt ut av det bl hrer jeg meg selv si, med tilgjort stemme (men ganske lavt alts): Nssstebaaarn.

- H?

- Haha, sa jeg det hyt?

- Ja, men hva sa du? Hvafforno-barn?

- Nstebarn. Jeg har serist scrolla forbi hundre og femti reklamer for babyprodukter p Facebook. Den der Nstebarn er overalt. Til og med p Tise er det mas om de klrne. nsker kjpe alle typer klr fra Nstebarn i strrelse 74 til 92

- Er det klr av god kvalitet det eller? Da sier vel damene snn Disse her kjrer jeg bare p 60 grader jeg ass. Like fine som nye etterp, vet du.

- Ja, erru gren! S mye som minsten sler, halve grten havner jo p klrne, s skal tyet liksom tle litt.

- Og s er det alle basseluskene i barnehagen! Jeg vasker alt jeg ass! Er det bomull s gr det rett p kokvask.

- M jo det! Ogs klr det ikke. Ja, nei, alt av ullty hos oss er fra Nstebarn. Er jo ikke det billigste, men det fr ikke hjelpe!

Og vi lo, som Kevin Vgenes sier. Jeg liker godt disse stundene nr vi kan le litt av vr egen elendighet. Og de er det heldigvis ganske mange av. For livet er jo tross alt godt nr alt kommer til alt. Det er bare akkurat disse barnegreiene som matter ut og tar fra meg motet i blant.

N for tiden kjenner jeg p to parallelle flelser rundt akkurat dette med barn. P den ene siden har jeg helt klart gjort et fremskritt nr det gjelder se ting i perspektiv. Jeg har blitt mye flinkere til tenke rasjonelt p livet som helhet, og vre bevisst p at den ufrivillige barnlsheten bare er n av mange ting livet vrt inneholder.

P den andre siden kjenner jeg at jeg blir mer og mer var for enkelte ting som har med barn gjre. For eksempel kan jeg bli lei meg hvis jeg er sammen med en venninne og hun koseprater mer med babyen sin enn hun prater vanlig med meg. Og s kjenner jeg det skikkelig i magen nr noen snakker om hvor vanskelig det er med barn, at det nrmest er synd p en mor som skal f ting til g opp mens far er p jobb. Jeg skjnner jo egentlig godt at det er utfordrende vre mor, selvflgelig gjre jeg det. Men det er vel bare det irrasjonelle som skyter inn og gjr meg litt trist og forbanna over at noen som burde vite bedre, klager til MEG om hvor tungt ditten og datten er. Jeg nsker meg jo alle disse utfordringene de snakker om. Jeg vil jo mer enn noe annet ha dette tunge, vanskelige, viktige og altoppslukende ansvaret i livet mitt. Kan de ikke vre litt mer taktfulle nr de vet hvor vanskelig jeg har det? Snakk gjerne om barna, og aller helst ha dem med, for jeg blir jo s glad av vre rundt barn, men please velg en annen samtalepartner enn meg nr du skal klage over hvor tft det er med disse barna og deres hverdagslige behov. Jeg vil jo ikke at folk skal p t rundt meg fordi vi m vre forsiktige rundt henne barnlse, men jeg m vel bare innrmme at jeg har blitt mer sensitiv og sr enn jeg skulle nske.

Men nok om det! Ny uke, nye muligheter. Jeg begynner endelig bli litt bedre etter operasjonen. Har en del vondt fortsatt, men tror det gr rette veien n. Det er verre n enn de tre forrige gangene jeg har operert, men legen sier det er forvente fordi masse nerver er i klem og en haug med annen kjedelig informasjon. S lenge han vet hva det er og sier at det blir bra, s stoler jeg p det. Stoler p det, og gleder meg stort over at solen skinner nesten en hel time lengre utp ettermiddagen enn den gjorde for en mned siden, og at det bare er 60 dager igjen til vren.

KARRIERE, PRVERR OG SYKEDAGER

Jeg har tidligere skrevet om valget om slutte i en gjev jobb og begynne for meg selv. Om hvordan det var grue seg til jobb og ikke fle seg flink nok. Om statusen og andres meninger. Og om motivasjonen som kom da jeg endelig valgte gjre det jeg ville, og ikke det jeg trodde jeg mtte.

Et tema mange har lyst til lese om her p bloggen er hvordan nsket om bli mamma pvirker karrieren. Alts hvor mye tid, plass og oppmerksomhet det frstnevnte skal ta fra det sistnevnte. Dere spr om mitt syn p sykemelding under forskene, min holdning til lik fordeling av foreldrepermisjon, hvor lenge jeg tenker man burde f vre hjemme med barnet sitt, hvor mye man skal jobbe under det srt etterlengtede svangerskapet og om jeg tror et ambisist karrierelp er forenlig med et sterkt nske om bli mor.

Disse er viktige og relevante sprsml som jeg (naturligvis) ikke har noen fasitsvar p. Jeg har heller ikke sttt overfor de fleste av disse avgjrelsene enn, s jeg har f erfaringer dele. Men jeg kan fortelle at det l mer enn bare karrieremessige hensyn bak mitt valg om ske sluttpakke i fjor sommer. For den historien sier ogs noe om mine tanker rundt dette med familie vs karriere. Det var alts ikke kun det at jeg nsket skrive og utvikle meg i en annen retning faglig, som gjorde at jeg sluttet i ni til fire-jobben og begynte for meg selv. Ja, jeg nsket meg en jobbhverdag der jeg flte meg mer nyttig og tro mot egne idealer og ambisjoner, men det hadde ogs over tid presset seg frem et behov for kunne prioritere andre ting enn jobb nr jeg nsket det.

 

Jeg har lenge tenkt snn. At det fles feil gi bort kontrollen over s mye av tiden til en arbeidsgiver. At det er noe unaturlig med overlate disponeringen av en fast tredel av dgnet - gjennom hele mitt voksne liv - til noen andre enn de som str meg nr, de jeg er glad i, de som bryr seg om meg og de jeg har valgt ha i livet mitt fordi de er den de er. Men n er verden en gang snn at vi er avhengige av penger for kunne leve. S skal jeg ikke her g inn p det srgelige i at trangen til eie og forbruke gjr at vi bruker livene vre til skaffe oss alle de tingene vi uansett ikke fr tid til bruke, fordi vi hele tiden er p jobb s vi kan skaffe oss enda flere ting. For det kan noen andre si bedre enn meg - se for eksempel for all del dokumentaren Minimalism p Netflix - og dessuten vil det single hyt i glass om jeg skal begynne moralisere over undig overforbruk.

Nei, det var ikke idealismen som skjv konomisk frihet nedover p prioriteringslisten. Det var nsket om frihet til bruke tiden p det som til enhver tid betyr mest for meg. Misforst meg rett; jeg nsker meg og vil jobbe for det frste ogs. Det handler bare om selv kunne velge hva jeg skal prioritere i gitte perioder.

Jeg hadde min frste endometriose-operasjon i 2013 og vi hadde vrt frste ivf-forsk vren 2014. Deretter ble det stadige repetisjoner av begge deler. Vrt nske om bli foreldre - og helseutfordringene som gjorde dette nsket trblete oppfylle - ble en tidkrevende affre. Alle operasjonene har vrt smertefulle, gjort meg sengeliggende i en uke og knapt mobil i to. Hvert forsk har vrt et fire ukers fysisk og mentalt helvete. Legene sier det er individuelt hvordan man reagerer p hormonene og inngrepene. Som mange andre, ble jeg ogs sykemeldt hver gang. Jeg slet skikkelig med bestemme meg for hva som var best. Skulle jeg flge legens anbefaling? Eller skulle jeg jobbe s lenge jeg kunne st p beina? Hva med noe midt i mellom? Hva skulle i s fall denne gylne middelveien vre? Var jeg i stand til avgjre hvor i prosessen det var viktig lytte til legens rd, og hvor i prosessen jeg hadde rd til trosse den og g p jobb? Jeg var nok ikke det, men jeg gjorde det likevel. Jeg var sjeldent borte fra jobb alle dagene jeg p papiret var sykemeldt.

Noen av rundene stablet jeg meg p beina og gikk p jobb mens jeg var s stinn at jeg var p grensen til eksplosiv i hele magen og underlivet. Jeg kunne svidt sette det ene beinet foran det andre, og var mentalt s nedsyltet i hormoner at jeg rett som det var gikk p do og grt. Andre runder holdt jeg meg hjemme de dagene jeg fysisk slet, men gikk p jobb s snart srene etter uttak hadde grodd. Det vil si dagene der du ikke lenger har fysisk vondt, men stapper i deg progesteron til alle dgnets tider for lure kroppen til tro at den er gravid, s den holder p det skjre embryoet du med blod, svette og trer har ftt laget og puttet inn. Dagene graviditetssymptomene du har drmt om i flere r herjer med kroppen og hodet ditt, men du ikke gleder deg over dem fordi du vet de er fake. Kvalm, m, trtt og ekstremt sensitiv gikk jeg p jobb. Kanskje det er lurt f tankene over p noe annet, sa jeg forsksvis overbevisende til meg selv. I realiteten utsatte jeg meg selv for jobbstress i tillegg til den konstante frykten for at embryoet ikke skulle feste seg og - ironisk nok - en bekymring for om jeg reduserte sjansene mine ved nettopp stresse i denne tiden, hvor det er anbefalt stresse ned og vre god mot seg selv.

Det var ikke det at jeg ivret snn etter komme tilbake p jobb. Nei, jeg er ikke av dem som - sant eller usant - pstr de gleder seg til jobb etter ferier, og at de kjeder vettet av seg nr de er syke og hjemme fra jobb. Jeg kom p jobb mens jeg var sykemeldt fordi jeg fikk drlig samvittighet av la vre. Jeg flte meg dum og lat, og jeg fryktet at sjefer og kolleger irriterte seg over meg og trodde at jeg sluntret unna.

Jeg var svidt inne p dette da jeg var gjest i podcasten til Sara i forrige uke: Ufrivillig barnlshet og assistert befruktning er (vanvittig nok) s tabu og dysset ned som tema, at de som lider av og baler med det ikke blir tatt p alvor. Elementet av frivillighet som finnes der - alts at jeg i teorien KAN la vre g gjennom disse forskene - har gitt flere enn meg flelsen av vre fritt vilt. For det var ikke bare jeg som hadde gitt meg selv noia der jeg gikk og bekymret meg for hva som ble tenkt og sagt om meg. Riktignok opplevde jeg de fleste som forstelsesfulle, men de som tross alt bestemte, ga tydelig uttrykk for at de helst s at jeg ikke var s mye borte fra jobb. Dette er naturligvis avhengig av hvor man jobber og hvem man jobber for. Jeg bde hper og regner med at ikke alle som har hatt sykefravr pga infertilitet har ftt beskjedene vi ansatte deg fordi ville ha deg p jobb, ikke for at du skulle vre syk og vi lurer bare p hvorfor du har flere sykedager enn xx som ogs hadde prverrsforsk. Jeg forstr dog p dere at fortvilelsen i disse sprsmlene er relativt stor og utbredt. For min del bidro dette sterkt til at jeg valgte ta over som egen sjef p det tidspunktet jeg gjorde.

Mange tenker gjerne at de ikke har noe valg. At de bare m bite tennene sammen og enten a) Jobbe mer enn legen anbefaler og kroppen orker eller b) Benytte seg av sin lovfestede rett til sykemelding og drite i hva sjefer og kolleger mtte mene. Holde ut enten a eller b, for p den mten sikre best mulig betingelser nr en eventuell mammaperm str p trappene. Jeg tenkte selv det, selvflgelig gjorde jeg det. Derfor testet jeg ut begge deler. Flere ganger. Du trenger ikke vre et konomisk mastermind for skjnne at tiden mellom mislykket forsk nummer syv og trolig mislykket forsk nummer tte, ikke er det mest lnnsomme tidpunktet for slutte i en fast og godt betalt jobb, og starte for deg selv. At jeg likevel gjorde det, var fordi tanken p mindre penger plaget meg mye mindre enn det flelsen av ikke innfri p jobb gjorde.

Denne kampen er tung nok som den er, s det er viktig holde antallet sten som legges til byrden p et minimum. Du vet best hva dt betyr deg. For meg betd det kvitte meg med en arbeidsgiver.Etter det har jeg vrt gjennom n operasjon og et par forsk til. De har vrt like vonde og jvlige som operasjonene og forskene jeg har hatt fr, men den store forskjellen har vrt at jeg har kunnet slikke mine sr i fred, uten i tillegg ha drlig samvittighet og grue meg til ubehagelige mter. I en ideell verden frer ikke det benytte seg av sin lovfestede rett til drlig samvittighet og ubehagelige mter, men nr det n en gang var slik, er jeg glad for at jeg valgte sjelefred over fast lnn.

Om jeg klinker til og blir gravid, vet jeg n ogs at jeg med god samvittighet kan ta det litt med ro. Skulle det frst klaffe, ser jeg for meg at jeg kommer til kjenne et stort behov for passe veldig, veldig godt p meg selv. Da er jeg glad for at jeg ikke kommer til fle meg presset til jobbe hele svangerskapet. Skulle vi endelig og etter revis med blodslit f et lite troll i hus, fles det nok heller ikke s veldig naturlig ta til takke med en halv foreldrepermisjon, fr det er business as usual. Da er jeg glad for at jeg slipper det. Selv om det skulle g p bekostning av en ferie eller to.

 

For jeg har kommet frem til at livet mitt blir rikere nr jeg har frihet til gripe og bli i yeblikk som gjr meg lykkelig. Den friheten er ganske langt nede p prioriteringslisten til bde arbeidsgivere og velferdsstaten, derfor strekker jeg meg langt for ikke gjre meg avhengig av noen av delene.

God helg, kjre snille fine kloke lesere❤️

PS. I know. Lengden.

HEIAROP, UDUGELIGHET OG TANKEREKKER

I begynnelsen, rett etter at vi hadde skjnt at det skulle blir vrient for oss bli foreldre, husker jeg at jeg leste et eller annet sted om en dame som ikke kunne f barn. Hun sa at hun flte seg udugelig som kvinne. Da husker jeg at jeg tenkte at det var rart. Vi har vel kommet lengre enn at vr fruktbarhet definerer hvor fullkomne vi er som mennesker, tenkte jeg. Senere snakket jeg med en kollega som selv hadde slitt litt med f sitt frste barn, og hun sa at hun alltid hadde drmt om bli mor og at det derfor hadde gjort ekstra vondt da hun inns at det ikke var sikkert at hun kunne bli det. Selv har jeg ikke alltid drmt om bli mor, jeg fikk lyst til det frst da jeg mtte mannen min.

Nei, klumpen som stadig vokste seg strre i magen - som ikke var den rette typen klump som skal vokse i magen - var verken flelsen av udugelighet eller knuste pikedrmmer. Jeg flte et savn og en irritasjon. Jeg fler et savn og en irritasjon. Savnet kommer nr jeg ser for meg hvordan vrt barn ville blitt, sett ut, oppfrt seg, luktet, ledd og grtt. Irritasjonen kommer av ikke f tak i noe jeg vil ha tak i, nske seg noe, men ikke kunne gjre noe som helst for komme nrmere det man nsker seg. Noe man akkurat ikke klarer gripe tak i.

Men s gr tiden, og man fr kjenne p flere flelser. Savnet og irritasjonen ligger der hele tiden, men stadig kommer det nye tanker som gjr meg trist, bekymret og redd. Vel er det ofte dramatiske, kanskje til og med overdramatiske, tankerekker. Men de er jo bde reelle og relevante for meg. Og jeg regner med flere enn meg.

For eksempel nr jeg har hatt skrivesperre og tenkt at jeg er udugelig som forfatter, fordi jeg i perioder ikke klarer skrive godt nok og mye nok p boka. Da har veien blitt kort til konkludere med at jeg rett og slett ikke duger som menneske. Jeg er udugelig i det jeg jobber med, og jeg klarer ikke f barn, s jeg er ogs udugelig som kvinne, hva er det jeg egentlig fr til? S kommer jeg over kneika, begynner skrive igjen og tenker at dette kan bli bra.

Da kommer neste bekymring: Hva hvis det skjer noe med Jonas? Eller med meg? Jeg har vrt livredd for at det skal skje ham noe helt siden vi ble sammen. N tenker jeg med jevne mellomrom p hvilken trygghet vi mangler, som par med barn har. Om det skjer en av dem noe, har de alltids barna som er produktet av dem sammen. De har noen de er like glad i som sin kjre, noen som fr dem gjennom hva det mtte vre.

Flelsen av udugelighet og utrygghet kommer inn og blander seg med irritasjonen og savnet som allerede ligger i bunn. Og de fr selskap av stadig nye tanker og bekymringer. Snn fles det vre barnls mot sin egen vilje.

Heldigvis er det plass til andre ting i hjertet og hjernen ogs. Jeg har hatt noen veldig positive opplevelser denne hsten, som har motbevist min teori om at jeg ikke kom til bli genuint glad for eller oppspilt av noe som helst fr vi lyktes med f barn. Frst var det ferien vr helt p begynnelsen av hsten, som ble den beste ferien vi noen gang har vrt p. Den har jeg skrevet om her. Jeg tenkte jo p det da ogs, men jeg klarte virkelig nyte yeblikkene og ta alt det vakre og deilige inn. Snn har jeg ikke hatt det p veldig lenge, kanskje noensinne egentlig. Det andre fine som skjedde, var at jeg skrev en kommentar om noe som er viktig for meg p KK.no og fikk en s himla overveldende respons at jeg grt av glede. For dere som ikke har lest det, eller vil se bildene jeg har lagt til teksten her p bloggen, er den her. Jeg hadde aldri trodd at s mange ville engasjere seg i det som i lpet av rene har blitt en hjertesak for meg. Responsen, engasjementet, forslagene, lftene, erkjennelsene og heiaropene som fylte alle innbokser og kommentarfelt i flere dager fikk meg til fle meg alt annet udugelig. Om noen av dere som leser dette var delaktige i det, s TUSEN TAKK❤️

N var jeg ekstra heldig med en super ferie og en tekst som traff leserne, men jeg tror det bare gjelder pne seg for gode opplevelser og vre mottagelig for positiv respons. Ikke la den husk-at-du-er-barnls-djevelen sitte p skulderen og si at du ikke fortjener nyte en seier p jobb, en deilig kveld i sofaen med godis og kjresten eller en skikkelig fest der dere slipper bekymre dere for unger og barnevakt. La barnlsheten vre akkurat det den er og sett pris p alt som tross alt fortjener din oppmerksomhet og entusiasme.

I dag ble jeg intervjuet av Sara Lossius til Ingefr, som er timelange podcast om helse og livet. Den har dessverre gtt meg hus forbi frem til n, men siden jeg skulle dit i dag, hrte jeg p episoden med Anne Bitsch i gr. Det ble en interessant, trist og bevisstgjrende time, som jeg anbefaler. Jeg likte ogs godt formatet som er uredigert og gir rom for g i dybden p saker og ting. Jeg vet ikke om episoden med meg ble like bra - eller bra i det hele tatt - men om dere vil hre, legges den ut sndag 22. oktober.

Til slutt har jeg lyst til sprre dere som leser bloggen min om noe, derav tittelen p dette innlegget. Jeg fr stadig sprsml om ikke jeg kan skrive oftere, og det er noe av det hyggeligste jeg vet. vite at det er noen som har glede av det jeg skriver, som til og med kunne tenke seg lese mer. Jeg vil gjerne blogge oftere! Problemet er at jeg ikke alltid bugner over av ideer, og er det noe jeg ikke vil, er det gjenta meg selv. S jeg hper dere vil hjelpe meg litt. Jeg er jo - i tillegg til ufrivillig barnlshet - opptatt av masse annet. Det er en hel del viktige og uviktige ting jeg bruker masse tid p og synes det er morsomt skrive om:

Jeg elsker lage mat, er usunt glad i klr og sko, tenker trolig litt for mye p hva som er viktigst i livet og hva jeg br prioritere bruke tiden og livet p. Jeg er opptatt av politikk og hva som kjennetegner et godt samfunn, hvordan kultur former oss p godt og vondt, og jeg grubler mye p og analyserer gleder og sorger i familieforhold, vennskap og samliv. Jeg leser en del bker, og blir ofte voldsomt engasjert i bde bkene jeg leser, filmer og serier jeg ser og podcaster jeg hrer p. Og s har jeg jo etterhvert blitt rimelig rik p erfaringer og kunnskap om infertilitet og behandlingen av det. S, kjre lesere, hva vil dere lese mer om? Jeg gleder meg til hre!

Nyt hsten s lenge❤️

HP, ENDOMETRIOSE OG MAIGAARD

Enten er jeg spesielt skjr, eller s fikk jeg en smule mangelfull informasjon fr MR-underskelsen i gr. For fyttikatta for et syn jeg er i dag. Haha! Jeg halter og drar det ene beinet etter meg nr jeg gr, klarer ikke bye den ene armen og har skikkelig vondt i magen og korsryggen. Men jeg fr nesten ta det fra begynnelsen. Bildet er for ordens skyld IKKE fra i dag. I wish.

Jeg har skrevet om endometriosen fr, s dere som leser denne bloggen, vet at den har satt sitt preg p livet siden jeg var tenring. Frst gjorde det bare vanvittig vondt i dagene fr mensen. S begynte det gjre vondt ogs under selve kalaset. En gang i lpet av 20-rene begynte det gjre vondt ved egglsning ogs. For et par r siden merket jeg at jeg gradvis hadde gtt over til leve med smerter hele tiden og at jeg knapt hadde smertefrie dager.

De av dere som flger meg p Instagram (til de som vil flge, heter jeg @minalundeno) kan se p mine stories at jeg fra tid til annen er inn og av legekontorer, sykehus og klinikker. Noen av dere har ogs spurt om vi er i gang med forsk igjen, men neida. Det er som regel den hersens endometriosen som bringer meg til alle disse stedene. Jeg har vrt hos mange leger og jeg har blitt operert tre ganger. Men smertene har enten ikke gitt seg, eller gitt seg i et par mneder fr de s har dukket opp igjen. Legene jeg har vrt hos har enten avfeid det med det er individuelt hvor godt kvinner kjenner mens og egglsning eller trodd meg, men ikke kunnet forklare hvorfor jeg har vondt hele tiden. De har alle sagt at det er vanlig ha vondt i magen og korsryggen nr man har endometriose, men de har sett ut som sprsmlstegn nr jeg har fortalt at jeg har dritvondt i lrene og beina. Min fastlege er super og har gjort det han kan for finne ut av dette, han har henvist meg tusen steder, men til vr felles frustrasjon har det aldri frt frem.

Men s leste jeg denne artikkelen her p kk.noi vres, og omtrent samtidig fortalte min svigerfar (som er gynekolog) at han hadde lest noe interessant i et legetidsskrift om endometriose fra den samme legen som er intervjuet i artikkelen. Andreas Putz er tysk, men heldigvis for meg (og andre som har endometriose) holder han til her i Norge, nrmere bestemt i Tnsberg. Han er seksjonsoverlege ved gynekologisk avdeling ved sykehuset i Vestfold, og daglig leder i Norsk gynekologisk endoskopiregister. Vi bestemte oss for prve og i juli var jeg hos Putz for frste gang. Jeg forstod raskt at jeg hadde kommet til riktig person. Han stilte sprsml jeg aldri har blitt stilt fr og han hadde svar p mange av mine ubesvarte sprsml. Da han spurte om jeg hadde vondt i lrene og om jeg kjente at smertene strlte nedover beina, begynte jeg grine! Haha, jeg hres jo sikkert helt gal ut, men det er noe forlsende ved bli sett og forsttt nr man har blitt vant til det motsatte.

Uansett, jeg skal ikke kjede dere med detaljer. Men bottom line er: Mest sannsynlig er endometriosen aldri blitt skikkelig fjernet og restene har sunket nedi vevet, der de konstant legger trykk p nervene. S det er nervesmerter jeg har. I tillegg har jeg noe som heter adenomyose. Summen av dette har gjort det nr umulig for et embryo feste seg.Jeg fikk nervemedisiner (som hjelper!!) mot smertene og henvisning til MR av bekkenet. Snart fr jeg vite om jeg m opereres igjen.

Det var alts MR-underskelsen jeg var i Tnsberg og fikk utfrt i gr. De ga meg en spryte i lret og en diger veneflon i armen. Begge preparatene skulle f tarmene til holde seg i ro i de FEMTI minuttene jeg l inne i klausmaskinen. N er bde lret og armen stive og skikkelig mme, og disse tarmgreiene har gitt meg skikkelig vondt nettopp i tarmene, som vi vet er et av stedene endometriosen har spredd seg til.

S, her sitter jeg da, midlertidig invalid og fin. Men jeg er ved godt mot! For endelig har jeg kommet til en som forstr hvordan jeg har det og som har den ndvendige ekspertisen til kunne f det til forsvinne. Det er virkelig betryggende.

Det bde min fastlege og doktor Putz sier, er at kvinner som har en s alvorlig grad av endometriose/adenomyose, br f fjernet et og annet i det reproduktive systemet. Men siden vi jo febrilsk prver produsere et barn her, skal en eventuell operasjon vre organbevarende. P den betingelse at vi skynder oss og fr det til raskt (lol), snn at hele dritten kan fjernes etterp.

Mens vi var p ferie, fikk jeg melding fra tre (!) ulike mennesker om at det er klinikken Maigaard i rhus som gjelder. De fyer seg bare inn i rekken av alle de andre som har fortalt suksesshistorier derfra. Tror nesten alle jeg vet om som har hatt en litt ekstra humpete vei mot det bli foreldre, men som til slutt har ftt det til, har ftt det til der. De kan nok ikke trylle, men jeg tror nesten ikke vi kan la vre gi Maigaard en sjanse. M bare f endo-situasjonen noenlunde under kontroll frst. S, kjre lesere, en bitteliten mikroskopisk flamme av hp er tent!

IVF, SAMLEBND OG 3-FOR-2

Da er fellesferien over og den ufrivillige pausen i behandling kan n opphre. Hastverket som flger med det vre en ufrivillig barnls kvinne i tredverene gjr at jeg ikke har rd til slse med tiden. Vi m gjre noe. Vi m igjen foreta oss et eller annet som ker vre sjanser for bli foreldre. Men frst m vi finne ut hva.

Jeg har lenge tenkt p skrive litt om behandlingstilbudene for ufrivillig barnlse i Norge. Eller rettere sagt, min erfaring med og inntrykk av disse. Jeg har rett og slett litt p hjertet etter tre r, ni runder med hormonstimulering, syv ivf-forsk og utallige mter med det offentlige og private helsevesen. Ikke minst har jeg, som et resultat av ha vrt pen om egen ufrivillige barnlshet, ftt ta del i erfaringer som andre i samme situasjon har gjort seg. Dette blir et langt innlegg, nok en gang trolig for de spesielt interesserte.

First things first. Er du en kvinne med et uoppfylt barnenske, og oppsker legen for hre hvorfor du ikke blir gravid, fr du i Norge i dag beskjed om at du ikke kan f svar fr du og din partner har prvd i minst ett r. Det hjelper ikke om dere sluttet med prevensjon for flere r siden. Dere m aktivt ha forskt i over 365 dager. Flere kvinner p 30+ som jeg kjenner, inkludert meg selv, har ftt denne beskjeden. Kvinner i en alder der fertiliteten er i fritt fall, fr alts beskjed om sitte og vente p bli utredet, mens deres fysiske egnethet til f barn raskt forvitrer.

Da vi endelig kom i gang med utredning, som skulle gi svar p hvorfor vi ikke klarte f meg gravid, ble det raskt konkludert med at jeg hadde endometriose. Det evinnelige endometrioseeventyret kommer i et eget innlegg, men fra jeg gikk til legen til vi kom i gang med det frste ivf-forsket gikk det to r. To r er ganske lang tid nr du har passert tredve og nsker bli mor.

I Norge fr man subsidiert inntil tre ivf-forsk i det offentlige. Det betyr at staten betaler for behandlingen ved et offentlig sykehus som tilbyr denne behandlingen, og refunderer det du har brukt p medisiner som overskrider 17 000 kroner. Avhengig av hvor mye medisiner du blir foreskrevet, og om det er ivf- eller icsi-behandling dere trenger, koster et forsk mellom 40 og 50 000 kroner. Statens bidrag kommer derfor mildt sagt godt med. Det er imidlertid ikke alle som fr dette bidraget. Det stilles nemlig krav om alt fra hva slags forhold dere er i (ekteskap/samboerskap) til hvor store sjanser dere har til lykkes. Noen jeg kjenner ble i begynnelsen av tredverene nektet forsk i det offentlige, fordi legen ved et offentlig sykehus mente at hun var s si steril. F r senere er hun mor til tre jenter. Hvordan kunne det skje, spr du. Lignende skandaler skjer hele tiden, svarer jeg.

Min erfaring er at de fleste norske legers tilnrming til infertilitet er skjematisk. Det vil si, satt litt men ikke mye p spissen, at alle fr samme behandling, uansett rsak til barnlshet. God gammeldags samlebnd. Inn, resept p Puregon/Menopur/Bemfola etc, ut, inn igjen til egguttak, ut, inn igjen tre dager senere, tilbakefring av embryo, ut, mensen - repeat. Nr et ivf-forsk mislykkes, er det i norsk helsevesen ikke vanlig forske finne ut rsaken. Du mtes med et skuldertrekk om du spr. Vanlig prosedyre er ta frem kalenderen og sette en dato for gjre akkurat det samme en gang til. Etter to mislykkede forsk ved et offentlig sykehus, der vi hadde ftt ut henholdsvis 7 og 12 egg, spurte vi legen om det var mulig at endometriosen var tilbake etter operasjonen jeg hadde hatt ret fr. Det er et godt sprsml, sa legen og henviste meg til ny operasjon for avdekke om det var tilfellet. Det viste det seg at det var. En god del, faktisk. Flaks at vi - pasientene - foreslo ta en titt. Noen vil si at det var legens jobb foresl riktig behandling.

Neste forsk ble avbrutt, etter at vi fikk ut tre egg og ingen overlevde befruktningen. Legen ringte for gi oss den drlige nyheten. Dere m ta en prat om hva dere skal gjre videre n, hrte jeg i telefonen jeg skjelvende holdt i hnden. Jeg hadde sekunder fr ftt vite at ukene med spryter og hormonhelvete hadde vrt til ingen nytte. Legen fortsatte. Man kan ikke holde p i det uendelige, vet du. Nr du fr ut s f egg, er det ikke noe jobbe med. Det er mange mter bli foreldre p. Dere br vurdere eggdonasjon, adopsjon, fosterbarn... fikk jeg beskjed om, der jeg satt opplst i trer, 31 r gammel, f mneder etter vrt aller frste mte med fertilitetsmedisiner og assistert befruktning. Kunne man bruke formuleringer som i det uendelige nr vi bare hadde to forsk bak oss? Nr et forsk avbrytes, regnes det ikke som et forsk, og du fr et nytt. Legen ved det offentlgie sykehuset mente det ikke var noen vits for oss benytte oss av det siste statlig finansierte forsket. Vi kunne komme inn p en samtale over helgen for snakke om veien videre. Men vi burde ta stilling til om vi var klare for eggdonasjon (som til alt overml er ulovlig i Norge) fr vi kom, var oppfordringen. Resten av den fredagen grt jeg. Det kjentes som livet var over.

Mannen min tok ordet med en gang vi hadde satt oss ned. Jeg vil bare si med en gang at vi er her for f vite om mulighetene vi to har for lage barn, vi er ikke her for hre om alternative mter bli foreldre p, sa han og fortsatte: S det vi lurer p n er hva som gjr at det er fnyttes prve igjen. Hvorfor satser dere p at det lave antallet egg i siste uttak er mer representativt enn de to frste uttakene der eggene var flere?

Skal vi se p journalen her, da sa legen og forsvant inn i dataskjermen. Myste litt, hevet yenbrynene, myste litt til og hevet yenbrynene p nytt. Jss, se her ja. Dette er jo veldig bra. Her har dere ftt ut syv egg - og alle var modne. Skal vi se.. Fikk dere ut tolv egg i forrige runde?! Elleve av dem var modne? Dette er jo veldig gode forsk, det m jeg si! Nei, da er det bare fortsette prve. Dette ser jo riktig s lovende ut!

Legen vi hadde satt vr lit til hadde ikke sett p journalen fr han ringte en fredag ettermiddag og foreslo at vi burde kaste inn hndkleet. Det er litt vanskelig beskrive det jeg flte da. P den ene siden glede og lettelse over ikke vre en lost case enn likevel, p den andre siden flelsen av utrygghet og det ikke ha tillit til den vi s inderlig hadde hpet p skulle hjelpe oss.

I det private, der vi har vrt de siste to rene, har det ikke vrt bedre. Jeg har blitt satt p samme hestedose-hormonkur, ftt ut et varierende antall egg, bare ett eller to har overlevd befruktningen, dette/disse er tilbakefrt og jeg har ftt mensen p dag ni etter tilbakefringen. Ikke n gang har legen sagt kanskje vi skal prve noe annet. Jeg har gang p gang spurt om han tror det er hp for oss, svaret har alltid vrt det samme: Selvflgelig! Hvis ikke hadde vi jo ikke gjort dette. Du fungerer, han fungerer, dere er relativt unge, det er bare et sprsml om tid fr det klaffer. Sist han sa dette, var i begynnelsen av mai, da vi var til ultralyd underveis i vrt hittil siste forsk. Etter at forsket nok en gang gikk i dass, og vi fortsatt hadde et forsk igjen i 3-for-2-pakken vi hadde kjpt, fikk pipen en annen lyd. Dette gr jo ikke, var beskjeden da vi var hos ham i slutten av samme mned. Hva som hadde endret seg s radikalt p tre uker, vet vi fortsatt ikke. Visst hadde vi vrt gjennom et mislykket forsk i mellomtiden, men at forskjellen mellom tte og ni runder skulle vre som dag og natt, var vanskelig forst.

Under samme samtale, foreslo vi et forsk i naturlig syklus. Vi hadde lest oss opp p nettet om metoden og mente den hrtes aktuell ut for oss. Forsk i naturlig syklus er rett og slett et ivf-forsk der man ikke stimulerer kvinnen med hormoner fr et egguttak, men lar naturen dyrke frem egg. Der man i en stimulert syklus booster modningen av s mange egg som mulig, og ved hindre egglsning srger for at alle modnes og kan tas ut, lar man i en naturlig syklus kroppen dyrke frem eggene og velge ut det beste til egglsningen. Man sitter alts igjen med kun ett, det egget kroppen mener er det mest overlevelsesdyktige. Derfra utfrer man assistert befruktning som normalt. Poenget med stimulert syklus er ke antallet egg, noe som kan g p bekostning av kvaliteten. Nr antallet kes betraktelig, ser man tross kvalitetsreduksjon, en gevinst ved stimulere. Vi har vrt gjennom ni runder med hydosestimulering, men aldri sittet igjen med mer enn maks to egg ved innsetting. De fleste gangene har vi sittet igjen med ett. Alts har stimuleringen ikke gitt oss mer enn det kroppen selv ville dyrket frem, uten medisiner. Det eneste medisinene har gitt oss har vrt drligere kvalitet p det ene egget vi har tilbakefrt.

Vi spurte legen om det var hensiktsmessig for oss gjre et forsk i naturlig syklus. Det var en god id, svarte han. Det er nettopp hos par som dere, der kvinnen faktisk produserer egg, men responderer drlig p hormonstimulering, at man har sett gode resultater av forsk i naturlig syklus. Vi gr for det!. Vi holdt p falle av stolen. Hadde vi nettopp googlet oss frem til behandlingen som passet oss best? Ikke bare er hormonstimulering fysisk og mentalt beintft, men hver runde med medisiner koster nesten 20 000 kroner. Vi har gtt gjennom ni runder med medisiner som har tatt knekken p bde kropp, sjel og lommebok - og ingen leger har reagert p at de kun har gjort skade. Vi har blitt plassert p samlebndet og blitt behandlet av maskiner.

Til hsten blir det alts et forsk i naturlig syklus. Jeg skal muligens gjennom min fjerde endometrioseoperasjon frst. Ulempen med forsk i naturlig syklus er at man kan bomme p egglsning og dermed m vente p neste syklus. I mange land minimerer man denne risikoen ved ha hyppige ultralydunderskelser. I Norge glipper egg rett som det er, fordi nesten ingen klinikker gidder jobbe i helgene. Jeg har mast meg til f et lfte om daglig ultralyd nr vi kommer s langt. Gr det ikke denne gangen heller, ser vi mot utlandet. Pfallende mange jeg kjenner og kjenner til, har gode ting si om fertilitetsbehandling i rhus i Danmark.

I den srbare situasjonen vi befinner oss i, er det en enorm tilleggsbelastning ikke kunne stole p de som behandler oss. At vi, i tillegg til holde ut smerte, lengsel, nederlag, konomisk belastning og skuffelser, ogs selv m passe nye p at vi fr riktig medisinsk behandling, er intet mindre enn skandalst.

Ja, det er frivillig forflge nsket om lage egne barn nr naturen butter imot. Nei, leger kan ikke trylle. Men som pasient br man kunne forvente at man fr den rette og best tilpassede behandlingen. Man skal ikke mtte google seg frem til sin kur. Uansett om det er influensa eller ufrivillig barnlshet man lider av.

 

SOMMER, HYTTELIV OG IVF-PAUSE

Livet er virkelig bedre om sommeren. Selv om jeg i r som alle andre r fikk min lille kontraintuitive vrtristesse da dagene begynte bli lengre og luften slightly varmere, er det jo dette som er min rstid. Det er s mye lettere leve om sommeren. Lettere kle seg, sminke blir overfldig, blomster overalt, flere brukbare timer i dgnet, alt er bare velstand. Nesten alt.

Planen var jo bruke denne sommeren til puste litt. Benytte oss av anledningen med sommerstengt klinikk til legge det hele litt p hylla og ta en timeout fra fertilitetshelvetet. Ideen var prve ha det bra, nyte sommeren og ikke la vrt evige prosjekt skyggelegge tilvrelsen helt. Srlig n som vi uansett ikke fr gjort noe annet enn vente p neste runde. Denne sommeren skulle jeg ikke tenke p den hyst ufrivillige barnlsheten. Men jeg har n, etter flere forsk p slike pauser, lrt at det faktisk ikke er noe som heter en timeout fra dette opplegget. Snn er det, og det m man bare lre seg leve med.

For du kan ta en fysisk pause, i den forstand at du akkurat n ikke spryter deg selv full av hormoner eller er til ultralyd annenhver dag. Men all den tid du har lyst p barn og ikke har barn, er du jo ufrivillig barnls. Kan liksom ikke ta en pause fra det. La meg forklare hvordan et tappert, men mislykket forsk p det jeg s kjekt kalte pustepause i mitt forrige innlegg, typisk kan fortone seg.

Jeg str opp etter en god natts svn p hytta, tar med meg en kaffe ned p brygga og registrerer p vei forbi stua at svigerinnen har bde hendene, hret og fjeset fullt av babygrt der hun nesten sloss med ettringen som ropende kaster mat og leker veggimellom. Jeg sender henne en vennlig tanke, sier til meg selv at det tross alt er mye ro og frihet i livet uten barn. Jeg har sikkert sovet dobbelt s lenge som henne i natt, og n kan jeg bruke dagen min p akkurat det jeg vil, uten at noen krever noe som helst av meg. S sjukt deilig, egentlig! H? JA, DET ER JAMMEN DEILIG, tenker jeg og plukker med meg avisen p vei ut av hytta. Setter meg ned p brygga og dingler med beina, myser smilende mot sola og tar en slurk av kaffen. Klapper meg selv p skulderen og tenker at n er jeg flink til nyte livet, istedenfor sette det p vent. Kikker ned p den svindyre sommerkjolen og pedikyren jeg fikk fr helgen, og tenker at dette er fruktene av frihet og egentid.

Blar litt i avisa, der str det om alt fra hstens forestende valg til samlivsproblemer, DAB-radio og Norges beste softis. Jeg blar og leser, men bare minutter senere sitter jeg der plutselig og har den vonde flelsen inni meg igjen. Den som kjennes som en knyttneve, som treffer meg tungt i magen og gjr meg urolig. Den som gjr at hjertet synker og jeg blir mrk inne i hodet. Smilehullene er vekk og sinnarynken er tilbake. Hva skjedde n?

Nei, det som skjedde var at jeg satt der, ante fred og ingen fare. Var flink til nyte yeblikket. Men s glemte jeg at det ikke er mulig styre tankerekker og blokkere utvalgte tankeruter. S da jeg leste en artikkel om politisk uenighet om kontantsttten, la plutselig tankene mine ut p en egen liten spasertur. Plutselig satt jeg der og stirret p bilder av barn med softis i hele trynet, mens jeg tenkte over hvilken holdning jeg selv har til kontantsttten. Konkluderte med at den nok er nyttig og viktig for mange, men at jeg selv ville valgt ha barna mine i barnehagen. Barnehagen. Barnehageplass, tenkte jeg. En ting nesten alle jeg kjenner snakker om. Barnehageplass er et ord som gir meg litt vondt i magen, kjenner jeg n. Det er et ord som minner meg p et problem jeg ikke har. Et problem jeg s inderlig gjerne skulle nske jeg hadde. Jeg kommer aldri til levere og hente i barnehagen, tenker jeg. Det er dette jeg tenker, der jeg sitter og myser med sinnarynke, og kald kaffe i koppen. S fr jeg panikk. Jeg har ingen tid miste. Jeg har for svarte fylt 35 r n, hva da pause?! Vil jeg bli mor eller vil jeg ikke? Jvlig drlig id utsette noe som helst da i s fall. Jeg har f nok egg som det er. S jeg heller ut kaffen, ruller sammen avisa, reiser meg opp, gr og finner mannen min. N sover neven min og foreldrene hans slapper av i solen. Jeg og mannen min bruker hele formiddagen til google etter forsk i naturlig syklus, fertilitetsklinikker Danmark og forskningsartikler endometriose.

Det er ikke mulig slappe av p kommando, er vel det jeg prver si. I hvert fall hvis det slappe av er ensbetydende med stenge ute alle tanker om temaet som tross alt opptar deg mest. Jeg vil sl et slag for kutte ut selvplagte timeouts. For hva er avslappende med tvinge seg selv til noe som er umulig? Slutt fortelle folk som er ufrivillig barnlse at de skal tenke p noe annet, for det gr ikke. Og er du den barnlse, slutt gi deg selv mental juling for at du ikke klarer legge til side lengselen etter bli mor. Innse i stedet at en stor del av livet akkurat n bestr av nettopp dette nsket, og at det da er helt naturlig at du tenker mye p det. Men, og det er et stort men, det betyr ikke at det ikke er plass til noe annet i tilvrelsen. Det er ikke slik at du ikke fortjener gjre noe som helst annet enn piske deg selv for at kroppen din ikke lystrer. Du blir ikke fortere gravid om du luker jobb, venner, middagsselskap og tv-serier ut av livet ditt. Du blir ikke mer fertil av at fertilitetsforsk er din heltidsgeskjeft.N er det dessverre i mitt tilfelle snn at en konstant, smertefull og ekstremt dll endometriose legger sine begrensninger p livet, men jeg er overbevist om at det er sunt for kropp og sjel skvise inn en balansert miks av den jobbingen, de sosiale sammenkomstene og den populrkulturen man kan - inn i en hvilken som helst tilvrelse, egentlig. Ogs den som ufrivillig barnls.

Jeg har i hvert fall lagt den tvungne timeouten p hylla, og gtt tilbake til bde googling, kalender, testing og alt det koko som omgir oss som er i denne bobla. Men n er jeg samtidig opptatt av at denne tiden, disse rene vi bruker p dette, skal bli husket for mer enn bare forskene og trene. Jeg vil at nr vi sitter der om tjue r og snakker om da vi var i 30-rene, uansett om vi da har barn eller ikke, s skal det ogs hoppe frem bilder og minner i hodet, som handler om helt andre ting enn fuckings jvla ivf.

Fortsatt god sommer��

BURSDAG, FRYKT OG LOVE

Det har vrt noen intense uker. Jeg har hatt en overveldende fin bursdagsfeiring med mange mennesker jeg setter pris p. Jeg har drukket meg full og ledd masse. Jeg har danset og fjaset. Til og med ryket en sigarett. Jeg har kost meg i sola, spist deilig mat og sett sesong to av Love som er en veldig fin serie p Netflix. Men jeg har ogs grtt mer enn p veldig, veldig lenge.

Hplsheten som antagelig har ligget og ulmet i underbevisstheten lenge, har endelig kommet til overflaten og blitt altoverskyggende. Lenge har jeg tviholdt p de historiene som underbygger troen p at vi har veldig gode sjanser til f dette til. Historien om legene som sier at s lenge jeg er frisk og han er frisk, og vi produserer det vi skal, s er det bare et sprsml om tid fr det gr. Historier om de som ble erklrt sterile, men som ble spontant gravide. De som ikke ga opp og fikk det til etter mange r. De som fikk beskjed om at de var for gamle og likevel fikk bde ett og to barn. De uten eggstokk, eggleder og whatnot som likevel fikk det til tilslutt.

Disse er historier som har kastet et optimistisk lys over vr situasjon: For vi har jo holdt p med ivf i bare tre r, jeg er bare 35, vi produserer begge bestanddelene som trengs og bortsett fra endometriosen, er alt hos meg i tipp topp shape. Det str supert til med eggledere, eggstokker, syklus, egglsninger, livmor og slimhinner. Alt tilsier at vi skal lykkes! Nr de med s mye drligere utgangspunkt enn oss fikk det til, s er det bare rett og rimelig tro at vi skal f det til. Jeg har gjentatt denne regla her, for meg selv og for andre. Sagt til bde meg selv og andre at det bare er sprsml om tid. Men det er jo absolutt ikke sikkert. Det vet jeg jo veldig godt innerst inne.

Men det mtte en brutalt rlig samtalepartner til for stikke hull i den boblen av falsk forhpning som jeg har laget rundt meg og oss i lpet av de tre siste rene. C bde kjenner og leser meg godt. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde hatt noen tunge dager etter at vi var hos fertilitetslegen i forrige uke. Hun spurte hva det var med legebesket som gjorde meg trist. Og jeg brukte fem minutter p pakke n nedbrytende setning fra legen inn i lagvis med grunner til ha hp, fr jeg serverte den til C: Det ser jo ikke ut som dette her gr, da, hadde legen sagt.

- Du kunne bare fortalt meg at legen var negativ og at det gjorde deg trist. I stedet fortalte du i detalj om alt som peker i en positiv retning, fr du i en bisetning sa hva han hadde sagt. Jeg tror det er fordi du vil at jeg skal tro p deg og ogs at du selv skal tro p det. At det ser lyst ut. Men du er jo skikkelig redd. Jeg tror du kjenner p et bittelite hp mot en avgrunn av frykt, sa C.

Hun har s rett. Overfor bde meg selv og andre har jeg lenge skapt et inntrykk av at hpet om lykkes er et hav og frykten for aldri lykkes er en drpe i det havet. Mens det i realiteten er omvendt. Jeg frykter hundre ganger s mye som jeg hper. Og n har jeg kommet dit at jeg har sagt det hyt og det er ingen vei tilbake.

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dette skiftet i mentalitet. Det at jeg har gtt fra vre uttalt optimistisk til si rett ut at jeg genuint ikke har tro p at dette kommer til g. At jeg virkelig ikke makter se for meg meg selv som gravid. Min nye versjon av realiteten er rlig, derfor er den befriende, selv om den ogs er vond som faen. Den gjr fallhyden mindre og flelsene srere. Men den er heldigvis ikke totalt blottet for hp. Vi gir oss ikke. Ikke enn.

NO FILTER

N ER JEG ALTS S DRITTLEI!

I dag er jeg ikke frst og fremst trist, jeg er rett og slett forbanna. Totalt irrasjonell og helt ekstremt sint og bitter. Jeg grter ikke stille, jeg hulker hyt. Dette innlegget skrives i affekt og jeg beklager p forhnd overfor sarte sjeler at jeg legger vekk alt av filter, fintflelse og anstendighet. Jeg inntar en ukledelig offerrolle og jeg syter. Les eller la vre. Men jeg trenger f det ut.

For jeg er s helvetes opprrt over hvor urettferdig dette er, og at det ser ut som det aldri skal ordne seg. P tre r har jeg stukket meg selv i magen nesten 350 ganger ogvi har brukt s mye penger p de nyttelse drittmedisinene at jeg blir gal bare av tenke p det. Medisinene som har som eneste oppgave srge for at flest mulig egg blir modne og lar seg befrukte. Men ni ganger, NI JVLA GANGER, har jeg gtt gjennom det svindyre hormonhelvetet i nesten to uker hver gang og det har aldri - absolutt aldri - resultert i mer enn ett eller to egg inn igjen. Det har kommet ut alt fra tre til 12 egg, men nr tiden er inne for sette inn igjen, er nesten alle borte. De er rett og slett ikke levedyktige. Fem ganger har vi sittet igjen med ett egg, alts det samme som kroppen naturlig ville dyrket frem og modnet for oss uten de helvetes hormonene. Nr man i tillegg vet at hormonstimuleringen kan forringe kvaliteten p eggene og at det derfor kun er verdt det dersom man fr ut s mange at kvantitet trumfer kvalitet, er det faen meg et under at legene har fortsatt proppe meg med hormoner igjen og igjen og igjen.

For fem dager siden, p onsdag, hadde vi egguttak. Nok en gang - herregud s dum jeg fler meg nr jeg tenker p det n - ble vi ekstatiske av glede da de fikk ut hele syv egg. Dagen etter ringte de fra klinikken og fortalte at hele fem av syv hadde latt seg befrukte og s ut til dele seg normalt. Fem stykker p dag to er det beste vi noensinne har hatt! Jeg sendte Jonas sms med fem kylling-i-egg-emojier og han ringte opp igjen. Like glad som meg. Den spesielt interesserte har kanskje ftt med seg at planen denne gangen var dyrke embryoenei fem dager, alts over helgen. S de ringte oss igjen dagen etter, p fredag, for gi en ny oppdatering fr helgen: Fire fortsetter utvikle seg, et har falt fra. Dette ser lovende ut. Vi ringer igjen i morgen lrdag hvis det skulle se mrkt ut for innsett mandag. Hrer dere ikke noe, er det bare mte opp her p klinikken klokken 12.40 p mandag for sette inn.

Fra og med onsdag har jeg firedoblet Prednisolon-dosen min og som flge av det ftt helt elendig svnkvalitet og kronisk ulvehunger. I tillegg er jeg satt p dobbel dose progesteron i dagene mellom uttak og innsett. S i fem dager har jeg startet og avsluttet dagen med stappe to stikkpiller opp i der hvor INTET FUCKINGS SER UT TIL VILLE SKJE og ligge en halvtime slik at det absorberes. Progesteron er raus p bivirkningene, det skal hormonet ha. Byr p det aller meste innen ubehag. Men mest fremtredende for meg er alltid oppblsthet, forstoppelse, kvalme, mhet og et aggresjonsniv jeg har null mulighet til kontrollere.

Siste dobbeldosen av herligheten tok jeg i morges, fr jeg la meg ned i sengen igjen for la det g 30 minutter fr jeg gikk i dusjen. L der og tenkte p hvor mange blastocyster som ventet p oss p klinikken. Tekstet med venninnen min, som gudskjelov er en helt uvurderlig sttte for meg i denne helt bedritne tiden. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

- Det m vre minst n blastocyst der siden vi ikke har hrt noe, skrev jeg.

- Jeg tror det er et par, skrev hun tilbake.

S ringte telefonen. S RINGTE FAEN MEG DEN JVLA TELEFONEN. Hei Mina, det er fra klinikken. Jeg har dessverre ikke s gode nyheter til deg.

S her sitter vi igjen. Ni ganger har kroppen min blitt stimulert med hestedose hormoner. Fem ganger har jeg ftt tilbake ett egg, to ganger har jeg ftt tilbake to og to ganger har vi sittet igjen med nada sette inn. Det er visst ikke godt si hvorfor i satan de slutter utvikle seg. Dette er et usikkert fag, vet du sa hun da jeg spurte.

Jeg er tross alt glad for at vi fikk vite at de ubrukelige egga er ubrukelige n. S slapp vi dra inn til Oslo, ligge p den mkkastolen igjen, fre inn falskt hp og ligge med beina hyt. Drikke lunka eplejuice p 17. mai og te p flyet til Paris. G rundt p en etterlengtet ferie og grue oss til neste gang jeg skal p do, i tilfelle det kommer blod p papiret. F mensen tre dager fr jeg skal ha bursdagsfest med nesten alle jeg kjenner. Da fr det bare vre like s greit at vi fikk det i fleisen n. Men det fles ikke mindre urettferdig av den grunn.

Jeg vet dette ikke er lov si, men jeg er sikker p at jeg ikke er alene om fle det snn. Ja, jeg er bitter. Jeg er ddsbitter! Jeg synes vi fortjener f barn n. Jeg har ingen familie i Norge utenom Jonas og hans familie. Jeg har prvd gjre alt riktig og i rett rekkeflge. Jeg har levd sunt, vrt sammen med samme mann i ti r og vi har lagt alt til rette for at et barn kan ha det bra hos oss. Ja, det er forferdelig usjarmerende, men jeg blir eitrende forbanna av se de nytrale trynene p Facebook som var single i gr og er gravide i dag. Som har hatt like mange kjrester og one night stands som jeg har hatt ultralydunderskelser de siste tre rene. Og s vips! Som den strste selvflge sitter de der, under et r etter at de markedsfrte seg medet filterbefengt bilde av seg selv og Aperol Spritzen sin p Tinder,med en kid p fanget og en halvengasjert fyr ved siden av: Gjengen min <3 NEI! JEG ORKER IKKE! Jeg unner dem det ikke. Jeg har blitt en snn en. Fuck off, bde du og gjengen din.

N skal jeg ut og kjpe en fin kjole og noen flasker champagne. En av dem skal vi drikke i kveld, resten skal g ned p 17. mai. I morgen er det ti r siden frste gang jeg ble med Jonas hjem. Ti r siden vi ble oss to. Vi skal feire at selv om vi ikke har klart lage barn sammen, s har vi klart noe langt frre klarer: Vi har funnet vr sjelevenn i hverandre. Det er vi heldigvis enige om at er det viktigste, det er nettopp p grunn av dt at vi i det hele tatt vil ha barn og detfr vre mer enn godt nok akkurat n.

 

LEGEGLIPP, BLASTOCYST OG PRVERRFRUE

For litt siden, spurte jeg Jonas om han fortsatt flte seg komfortabel med at jeg skriver om disse tross alt intime tingene p bloggen. Han er jo halvparten av dette, og selv om jeg hadde forsikret meg helt om at han var helt on board med denne penheten, er det naturlig om han ikke elsker det nr det faktisk skjer. Ja, det gr helt fint for meg, sa han. Men du har jo sagt selv at du ikke vil vre en prverrsblogger som bare skriver om barnlshet.Du har s mye annet by p. Du kan skrive bde morsomt og smart om s mange ting. Det er synd om du mister lesere som avskriver deg som en som bare skriver om IVF, liksom.

Han har rett i at jeg var livredd for bli hun verpesyke som blogger om babydrmmen, og det siste jeg vil er bli oppfattet som en dame med tunnelsyn, som kun har interesse for eget egoistiske private prosjekt. Men akkurat n om dagen er det dette jeg har i hodet og p hjertet, s da fr jeg heller tle at en delfinner innleggene mine kjedelige eller repetitive n. For dere andre, her er siste nytt fra Prverrfrue:

Vrdepresjonen var heldigvis kort i r oger n et tilbakelagt kapittel. Nr man har kjent p hvor tungt og mrkt det kan vre, setter man desto strre pris p letthet og lys. Jeg er naturligvis langt fra ferdig med bekymre meg for at jeg aldri skal bli mamma, menjeg klarer prate om det igjen og se fremover. Det som skjedde p det siste forsket var - og dette er for spesielt interesserte alts - at vi var blitt enige med legen vr om prve dyrke eventuelle embryoertil blastocyster. Vanligvis setter man tilbake embryoetp dag tre etter uttak, men man kan dyrke det utenfor livmoren i to ekstra dager og sette det inn igjen etter fem dager. P denne mten risikerer manat embryoene dr fr de kommer s langt, men da hadde de nok ikke overlevd p innsiden av livmoren heller. Om du derimot fr satt inn en blastocyst, er sjansene strre for at det fester seg enn om du hadde ftt tilbake etvanlig tredagers-egg. Vr lege foreslo dette selv og vi ville gjerne det. Men dette hadde de ikke klart kommunisere seg imellom internt p klinikken, s embryoene ble - til tross for at vi prvde si fra om at vi hadde denne avtalen med vr egen lege som ikke var der dagen - satt inn etter tre dager. Denne glippen ble drpen som fikk mitt tlmodighetsbeger til renne over, s da vi var p samtale etter at forsket gikk skeis, tok vi opp noen av de tingene som har plaget oss. Heldigvisforstod legen vr frustrasjon og beklaget at de andre i hans fravr hadde avfeid vre innsigelser. Jeg har inntrykk av at vi blir tatt mer p alvor n. Og han ga oss et nytt forsk (for sterkt redusert pris) der vi n skal forske dyrke det som eventuelt blir til av embryoer til blastocyster.

S jadda, vi er i gang igjen. Forsk nummer tte. Denne gangen varer stimuleringen med hormonspryter lengre enn noen gang fr, fordi eggene har brukt s lang tid p vokse. Det betyr at jeg i skrivende stund holder p sprekke etter ha proppet meg selv full med hydose hormoner siden tirsdag i forrige uke - og det er ikke uttak fr onsdag! Jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve de neste dagene. Jeg er s stinn og sprengt at det er smertefullt ligge, st, sitte og g. Jeg er stuptrtt, men fr ikke sove. Sulten og kvalm samtidig. Svimmel dagen lang. Jeg har blmerker og hull over hele magen, og er s m der jeg har stukket to spryter om dagen i snart to uker n, at jeg skriker hyt om noe eller noen kommer borti meg. Men jeg er heldigvis ved godt mot. Misforst meg rett, jeg har null hp om bli gravid og skjnner ikke hvorfor i all verden vi gjentar noe som ikke har funket de syv gangene vi har prvd det. Men jeg er ikke s deppa n, og det fles ikke som jeg kommer til bli snderknust nr mensen atter en gang kommer og sier haha, her jeg!. Kanskje det er fordelen med ha opplevd mange skuffelser, at man blir herdet og tler nederlag bedre?

En annen ting jeg n har tatt opp med legen er timing p uttak og tilbakesetting. Legen vi var hos i Teheran snakket om hvor viktig det er at man tar ut eggene p det nyaktig rette tidspunktet for deg og din kropp, og at de blir satt inn igjen presist nr de er klare. Dette varierer fra person til person, fra kropp til kropp. Men her i Norge virker det som tidspunkt bestemmes ut fra et skjema, og helgene ser ut til vre hellige - ogs i det private. Jeg tok mot til meg og spurte legen om hvordan det hadde seg at at dette rette tidspunktet aldri har havnet p en lrdag eller sndag. Eller har det det, men man har trosset det fordi det ikke passet med vaktlister og kontortid? Nordmenn og helg, ass. Jeg fikk vel egentlig ikke noe ordentlig svar p det, men han lovte at denne gangen skulle han komme inn og gjre uttaket p en sndag om det s var det som var det beste for meg. Med andre ord, har det ikke vrt slik fr. At man som pasient - i en s srbar situasjon - ikke kan stole p at de aller beste medisinske avgjrelser blir tatt for deg, er en utmattende tilleggsbelastning.

Et grep vi tar for bevare psyken og vettet denne runden, er ikke sette livet p vent, slik vi alltid har gjort fr. Ved tidligere forsk har vi ikke avtalt eller planlagt noe som helst i de fire ukene fra stimuleringen starter til resultatet foreligger. Men denne gangen gjr vi det helt motsatt: Tre dager etter en blastocyst (forhpentligvis) settes inn, skal vi til Paris! Fire vrdager i La ville de l'amour tror jeg er riktig medisin akkurat da. Og ikke nok med det, bare f dager etter at vi kommer hjem igjen skal jeg feire 35-rsdagen min med (litt i overkant) mange gjester. Bursdagsentusiast som jeg er, sier det litt om sinnsstemningen at jeg ikke har feiret bursdagen min p fem r - alts like lenge som vi har prvd bli foreldre. Nr jeg n har invitert til stor fest, er det selvflgelig med en skrekkblandet fryd. Men jeg tenker at hvis - eller nr - dette forsket ogs gr i dass, kan jeg drikke champagne rett fra flaska p bursdagen min!

 

 

ADOPSJON, MISLYKKET FORSK OG TIPSBONANZA

Det er et sprsml jeg fr overraskende ofte. Jeg regner med at jeg som ufrivillig barnls ikke akkurat er alene om f sprsml og rd som, til tross for at de er velmente, kan gjre meg ganske opprrt. Etter at jeg begynte skrive om denne delen av livet vrt, har det naturligvis blitt mer av dette ogs. Det er en vanskelig balansegang, dette med vre pen og dele. For samtidig som jeg har tatt et valg om skrive om dette og har mine grunner til mene at det er riktig for meg gjre det, s betyr det ikke at jeg til enhver tid har et brennende nske om snakke med hvem som helst om barnlshet. Idet man forteller folk at man prver bli gravid, blir det nemlig snn at du ikke fr lov til vre noe annet enn nettopp et menneske som prver bli gravid. Det er som det str skrevet i panna mi, det er alltid det frste folk spr om og jeg svarer nrmest pliktskyldig p alt de mtte lure p.

Her om dagen var det noen som spurte Men har dere snakket noe om alternativer, for eksempel adopsjon? Jeg svarte blidt og vennlig, fortalte om hva vi har tenkt rundt det og at vi begge er positive, men at ogs den prosessen er tff og s videre,men inni meg kokte det. Om vi har snakket noe om alternativer? Hva i all verden tror du?! At vi har prvd f barn i flere r, brukt alt vi har av penger, tid og energi, satt livet p vent og nedprioritert alt annet, og s har vi ikke snakket om hva hvis det likevel ikke gr? S har du de som forteller meg at jeg ikke br spise ditt og spise mer av datt. Pass p f i deg nok juice/honning/ntter/avokado, da, det skal visst vre bra for fertiliteten! Mens jeg smilende sier Jss, sier du det? Fr prve det da! s tenker jeg inni meg at det er ganske vanvittig at noen fr seg til tro at honning og ntter skal fikse det som utallige spryter og hormoner og medisinske hjelpemidler ikke har klart fikse. Men jeg kan jo ikke klikke og rope ut det jeg tenker heller, for jeg fler at jeg har lagt opp til disse samtalene selv, ved skrive om denne prosessen og dele vre utfordringer med hele Norge.

N hper jeg at jeg ikke har skremt dere bort fra dele deres historier med meg, for jeg setter pris p hver og n! Bde solskinnshistoriene og hjertesukkene. Det som ikke alltid er like velkomment er ubetenksomme innspill fra de som ikke har satt seg noe srlig inn i problemstillingen, men som graver i og anbefaler akkurat det som faller dem inn. De som mener godt, men som jeg skulle nske tenkte seg litt mer om.

S skal det ogs sies at det er ekstra ille f snne sprsml og tips rett etter at et forsk har gtt skeis. Da er man p sitt mest flsomme og tler ikke stort.

Ja, det er der jeg er n. Vrt syvende forsk gikk ogs i vasken. Ni dager etter at to fine embryo ble satt inn i meg, kom den hersens mensen. Av en eller annen grunn er nederlaget ekstra tft hndtere denne gangen. Der jeg tidligere har funnet trst i at mange som har slitt like mye som oss til slutt har ftt det til,kjenner jeg n p en helt ny flelse av hplshet. Hele syv ganger har vi gtt gjennom denne forferdelige prosessen og ikke n gang har den resultert i graviditet. Til tross for at legene sier at ting ligger til rette for at vi skal f til dette om vi bare holder ut at det tar tid, har jeg akkurat n store problemer med se for meg at denne kroppen noensinne skal klare bli svanger. S n skal vi bruke litt tid p legge en plan for hva vi vil gjre videre, og jeg hper inderlig at en slagplan vil gjre at jeg klarer legge nok et smertefullt nederlag bak meg, og igjen greie se fremover.

 

TABU, RUGING OG EMBRYOHELVETE

De siste dagene har jeg tenkt mye p om det var noe lurt vre s pen om denne prosessen likevel. For da jeg skrev sist var jeg jo i starten av forsket, og siden det var nesten et r siden sist vi var gjennom et, hadde jeg kanskje glemt hvor jvlig det ville fles bare en ukes tid senere. Jeg var liksom s kjekk og grei der jeg skrev om prosessen med et skrblikk,men s kom realiteten med all den usikkerhet, hp, tvil, desillusjon og trer som flger med, og slo luften ut av meg. Men jeg har konkludert med at det var lurt. At det er lurt. For p de to ukene siden jeg skrev innlegget om IVF, har jeg ftt s mange tilbakemeldinger fra folk jeg kjenner og ikke kjenner, som er i samme situasjon og som takker meg. Flere titalls damer som har flt seg alene og fortapt i dette hersens egg- og embryohelvetet, som syntes det var fint lese at noen andre har det p samme mten. Venner og bekjente som jeg ikke ante levde i det samme som meg. Vilt fremmede som deler sin historie og krysser fingrene for meg. Detteer grunn god nok til fortsette skrive om det som utrolig nok fremdeles er et tabu.

S her er en slags oppdatering fra hjemmet der tiden str bom stille.

P uttaket, som var den fredagen for 11 dager siden, klarte de f ut fire egg. Det er det mest smertefulle uttaket jeg har hatt, men heldigvis ga smertene seg rett etterp. De kom riktignok tilbake dagen etter og de neste fem dagene hadde jeg s vondt i livmor, mage, korsrygg og setemusklene at jeg trodde jeg skulle omkomme. Men det er en annen historie. Den redselsfulle telefonen dagen etter kom, og var heldigvis ikke s redselsfull denne gangen: Det var hele tre egg som hadde latt seg befrukte! Det er en hyere ratio enn vi noengang har hatt, s da var det fest i stua. Hele helgen gikk jeg likevel og bekymret meg for at de skulle ringe tilbake mandag morgen og si at det ikke var noe vits i komme inn for f tilbakefrt egg, for alle tre hadde daua. Men de gjorde ikke det, og da vi kom inn mandag ettermiddag, var det faktisk hele to embryoer som l og ventet p oss. Hurra! I utgangspunktet putter man da ett embryo inn i livmoren og fryser ned det andre, for unng tvillingfdsel. Men nr man har prvd s lenge og s mange ganger som oss, er det ikke uvanlig at man da putter begge inn for ke sjansene. Innerst inne hper jeg faktisk p tvillinger, jeg. Men det er ikke helt lov si, har jeg inntrykk av. Uansett, vi kjrte p med to! Og siden da har tiden sttt stille.

Gangen i det videre er at man fr tilbakefrt befruktede egg, hviler litt og drar hjem med ny haug med medisiner. Det er visst det samme om man sitter eller str etter innsett, men jeg innbiller meg at det er lurt bli liggende en stund, s da gjr jeg det. En gang l jeg nesten opp ned i den sengen, med beina hyt over hodet. Da lo de godt av meg p klinikken, s n nyer jeg meg med ligge nesten rett ut i en halvtimes tid.

S fr man beskjed om at man skal leve s normalt som mulig, men ikke stresse, ikke trene s mye og ikke lfte tungt. De forrige gangene jeg har vrt gjennom dette, s har den tiden vrt preget av nettopp stress. Mentalt stress. For hvis jeg har vrt sykemeldt, har jeg gtt og bekymret meg for hva sjefene mine tenker. Jeg har da ogs ftt bekreftet at de tenker sitt, for som en av mine sjefer s taktfullt sa det: Vi bare lurer p hvorfor du har flere sykedager enn xx som ogs hadde prverrsforsk?

S jeg har prvd jobbe i den perioden ogs. Men da har jeg tenkt at kontrabeskjeder, deadlines og livet i en redaksjon formelig hindrer meg i bli gravid. Naturligvis er det ikke s lite som skal til. Som den elskverdige sykepleieren fortalte meg her om dagen da jeg ringte og spurte om hun trodde jeg hadde presset ut embryoene: Er det liv laga, fester det seg i kjkkenbenken om det vil!. Likevel har dette plaget meg mye. Men denne gangen har det vrt annerledes. vre sin egen sjef har virkelig sine fordeler. Jeg har slappet av med god samvittighet. Jeg har jobbet nr jeg har flt for det, tatt meg ekstra god tid med alt mulig, laget mat, gtt turer og generelt tatt livet mer med ro enn jeg pleier.

Vi som holder p med disse greiene lurer jo stadig p hva som er innafor f i seg mens man ruger, men fr som regel til svar at det ikke er stort man kan gjre fra eller til. Likevel er det et par ting som sier seg selv at man skal kutte ut og det er alkohol og nikotin, og s skal man vre litt forsiktig med koffeinen. S jeg drikker maks to kopper kaffe om dagen og har byttet ut snus med uhorvelige mengder sukker. Sikkert kjempelurt spise en halv pose Kloakkslam og en btte Ben & Jerrys daglig��

S n er vi her, p dag 9 etter innsett. Det er rundt njeg har ftt mensen de tidligere forskene. I gr kveld hadde jeg murringer og smerter som vitnet om at den var p vei, og da grt jeg og sa at jeg aldri vil gjre dette igjen. Det er ikke noe vits i, det kommer aldri til g. Jeg ans forsket for vre over. Men den kom ikke, og i dag har jeg bde vrt kvalm og hatt veldig hy puls, begge mulige tidlige graviditetssymptomer. Den emosjonelle berg- og dalbanen er s dyp p det dypeste og s hy p det hyeste at jeg blir svimmel.

Etter jeg skrev det forrige innlegget, fikk jeg en melding fra en gammel venninne. Hun gr gjennom det samme, fortalte hun. Nyaktigdet samme, viste det seg! Hun har fem forsk bak seg, og hadde ogs uttak den fredagen jeg hadde. Hun har gtt p de samme hye dosene som meg. Hun har hatt det helt likedan. S n har jeg ftt en partner in crime. Vi har kontakt nesten daglig og det er veldig fint ha noen snakke med som er i eksakt samme situasjon. Det er mye frustrasjon over medisiner, smerter og lang ventetid, men det er ogs hyggelig dele sm tillp til glede. Hun fikk ogs satt tilbake to embryo p samme dag som meg. I dag skulle vi teste for frste gang begge to, men jeg glemte kjpe test i gr, s jeg m vente til i morgen. Hun testet og fikk en svakt positiv test. Jeg ble s opprmt og s genuint glad at jeg for et yeblikk glemte min egen grusomme usikkerhet. N krysser vi fingrene for at hennes tester bare blir tydeligere og at det unevnelige uteblir her hos meg. Det er lov hpe.

LIVET I IVF-BOBLA

Da er vi i gang igjen. Jeg mtte faktisk se i kalenderen og telle over for se hvor mange ganger vi har vrt gjennom det lille helvetet som heter et forsk.

Jeg har skrevet litt om bakgrunnen for at vi til slutt bestemte oss for be om hjelp til prve bli foreldre her. Frste IVF-forsk var vren 2014. I dag, tre r etter, er vi alts i gang med forsk nummer syv. Jeg tr ikke engang tenke p hvor mange penger, spryter, trer og sykedager det har kostet!

Nr man holder p med dette, fles det som vre i en helt egen boble. Tilvrelsen er nok forskjellig for alle, og jeg skal ikke pberope meg at jeg er representativ. Jeg tror likevel mange har det til felles at de fler seg som de eneste i verden som sliter med f til dette p normal mte. Med Facebook som et evinnelig bakteppe til vr hverdag og virkelighet, er det kanskje ikke s rart at det fles snn. Hver eneste dag er det noen som forteller at de enten venter barn, har ftt barn eller at barnet de allerede har fyller r. For meg har det vrt viktig unng bli bitter, og jeg tror jeg har lykkes med det. I den forstand at jeg genuint gleder meg sammen med venner som fr barn. Jeg fr jo ikke mer barn av at andre ikke fr det. Samtidig m jeg innrmme at jeg blir skikkelig irritert nr jeg ser Kim Kardashian som har lyst p sitt tredje barn og som p grunn av risiko for komplikasjoner vurderer surrogatmor. Haha.

Uansett, jeg har funnet ut at penhet om denne kjipe prosessen kan vre en god ting. For jeg har selv googlet meg halvt ihjel etter andre som har det som meg, og trsten jeg finner p forum der ansiktslse I-want-a-fucking-baby-zillas konkurrerer om antall dpo (days past ovulation) er heller mager. Jeg har savnet se et ansikt p et helt vanlig menneske som gr gjennom det samme som meg. Som lever et vanlig liv, har andre interesser enn dulle med en familie, men som lengter like mye etter bli mamma som det jeg gjr. Og jeg har skjnt at flere har det snn. Siden jeg valgte fortelle om vr uforklarlige og ufrivillige barnlshet, har jeg ftt mange henvendelser fra andre i samme situasjon. Kjente og ukjente. Det viser seg at jeg faktisk kjenner en hel delsom gr gjennom akkurat det samme som oss!

S, om du er i samme barnlse bt og trenger fle deg mindre alene - eller om dubare aldri har skjnt hva det er de som gr gjennom forsk egentlig driver med - les videre.

Snn her ser en vanlig (srgelig at det er blitt vanlig) runde ut for meg:

Frst er det en nesespray, som du bruker i alt fra to uker til to mneder. Sprayen setter deg i en kunstig overgangsalder, noe som er umulig unng f med seg. Hetetokter (det er ikke som vre varm, det er som brenne opp fra innsiden) og humrsvingninger blir det livet bestr av i de ukene dette pgr.

Den dagen du fr mensen, ringer du klinikken. De forteller deg at det ligger resepter for nye medisiner til deg p apoteket, og du henter medisinene som koster ei litta sydenferie for en smbarnsfamilie p fire, i hvert fall om du settes p s hye doser som jeg m g p. I tillegg til nesespray og eventuelle piller, starter du n p hormonspryter. Hver eneste kveld setter du en eller to spryter i magen. Og for hver dag som gr blir du mer stinn og oppblst enn dagen fr.

Noen dager senere er det tid for ultralyd. N skal legen se om alle hormonene du har puttet i deg har gjort jobben. For der du hver mned naturlig har ett egg som vokser og slipper taket ved egglsning, jukser man det til gjennom assistert befruktning: Man dyrker frem alt som er av egg i omrdet, og srger for at alle blir s store som mulig. For unng at kroppen foregriper begivenhetene, begynner du fem dager ut i hormonsprytekuren p enda en spryte. Denne hindrer kroppen i sette i gang egglsning. Du gr alts rundt med (forhpentligvis) unaturlig mange unaturlig store eggsom ikke fr lov lsne. Du fler deg som en sprekkeferdig hne.

Etter flere uker med spray, rundt ti dager med hormonspryter og fem dager med ikke-egglsning-spryter, er det tid for... en ny spryte! Denne skal sette igang en kontrollert egglsning 36 timer etter at den tas. S nr du har funnet det lille punktet p magen som ikke er gjennomhullet, bltt, gult og rdt allerede, stikker du. S er det bare telle ned til kanskje den kjipeste dagen av dem alle: Uttaksdagen.

Fr du behandling ved et offentlig sykehus, noe du gjerne gjr de tre frste gangene du prver, er det ofte en del andre par p det litt slitne venterommet nr du kommer om morgenen med korte skritt (noe annet gjr for vondt) og tom mage (fordi dette jo er en operasjon). Nr det er s mange par, hender det at det gr i surr for de overarbeidede offentlig ansatte. Var det dere som hadde s f egg eller var det dere som hadde for mange?

Litt samlebndsflelse fr man leve med nr staten subsidierer. No such thing as a free lunch, si! Men om du har brukt opp dine tre statlige forsk, noe vi gjorde i lpet av det frste ret, s er det bare slutte reise p ferie og bla opp for finere venterom og mrk sjokolade mens du venter p smerte og drlige nyheter.

P uttaksdagen, blir du kort sagt dopet ned, mens det stikkes og graves etter eggposer. Disse tmmes og telles, og du trilles ut igjen. Grunnen til at jeg har ftt et anstrengt forhold til denne delen av behandlingen, er at jeg ved to av seks uttak har ftt komplikasjoner og smerter som har sendt meg rett p en avdeling med overvking og smertelindring. Nr man i tillegg erindrer ha hrt i morfinrus at legen ikke virket s imponert over antallet egg som kom ut etter alle ukene med spryting og grining, kjennes det hele ganske enkelt rimelig rva.

S er det hjem til nye medisiner. Denne gangen av typen som skal lure kroppen din til tro at den allerede er gravid, snn at den oppfrer seg som at den er det. Og spryter, da. Blodfortynnende spryter. Og s teller du timer. Teller timer til den bermte telefonen, som kommer nyaktig et dgn etter at det ikke s imponerende antallet egg ble tatt ut av deg og legen mumlet noe om at det KAN g, vet du og vi trenger bare ETT egg som er bra.

Laben har n blandet dine egg med hans troopers, og satt hele kalaset i et varmeskap. Der har disse minglets godt de kan. Etter 48 timer er det gjerne noen som er dde, men forhpentligvis ikke alle. Hadde du i utgangspunktet ikke s mange egg eller han s mange celler, er du avhengig av at det ikke er kjip kvalitet p det dere hadde. Nr laben endelig ringer, lper du inn p soverommet, lukker dren og presseren pute rundt rene, mens han svarer i stua. S tyvlytter du forsiktig og hrer i lpet av et halvt sekund p stemmen hans om det er noe embryo sette inn dagen etter eller ikke. Jeg blir like glad hver gang de sier at det eret embryo som ser bra ut, selv om jeg vet godt at det ikke er i nrheten av bety en graviditet, og at det s langt for meg alltid har gtt skeis rundt en uke etter telefonen.

For alternativet er prverrsfolks store marerittet: Et skalt avbrutt forsk alle . Det har skjedd meg n gang og jeg tror jeg aldri har vrt s lei meg i denne prosessen som jeg ble da. Midt i vrt tredje forsk, ringte en lege med relativt underutviklede people skills (mer om slike ved en senere anledning) og fortalte at det dessverre ikke var noen egg som var bra nok. No more treatment for you! Flere ukers hormonhelvete til ingen nytte.

Hvis du enn henger med, og selv ikke har vrt gjennom denne prosessen, tenker du kanskje n at det har tydeligvis ikke vrt til noen nytte de fem andre gangene heller, siden du ikke har et barn i dag. Men forskjellen mellom avbryte et forsk fordi det ikke er liv laga underveis,og det sette tilbake et befruktet egg som ikke klarer feste seg i livmoren og bli en baby, er enorm. Sistnevnte er s mye lettere leve med, for prosessen har vist at maskineriet tross alt funket fintet godt stykke.

Om telefonen fra laben derimot var opplftende, er du n nr ved ha fullfrt et skalt prverrsforsk. Det gjenstr bare at du tropper opp p stedet derdu for 48 timer siden grein og bar deg, legger deg i stolen som etterhvert har blitt likevelkjent for deg som kontorstolen din p jobb, og fr tilbakefrt den hpefulle. Inn i det du hper skal bli dens hjem de neste ni mnedene.

Den pflgende uken er du optimistisk og nesten p grensen til glad. Du googleretter historier om andre som ikke fikk det til de seks frste forskene, men som fikk det til p det syvende. Du finner flere! Nr han kommer hjem fra jobb, leser du historiene hyt for ham. Du plotter inn datoen for egguttak i en terminkalkulator p nett, for se hva som ville blitt termindato dersom at hvis at det mot formodning skulle vre snn at... Du ser p lister over populre barnenavn. Du leser om veldig tidlige graviditetssymptomer og kjenner fryktelig godt etter. Du forteller ham at du faktisk er litt kvalm og at du ogs fler deg litt ekstra trtt. Han blir glad, men du vet at han har hrt deg si alt dette fr. Men det er lov hpe. I bare en uke, for min del. For etter den frste uken har gtt, s vet jeg bare om denne versjonen: Du begynner f vondt i magen og i korsryggen. Smertene ligner p de du pleier f en gang i mneden. Det er de samme smertene. Det gikk ikke denne gangen heller.

I tre r har dette vrt livet. Opp og ned, opp og ned. Jeg aner ikke hvor lenge det kommer til fortsette vre det, og om det er naturen eller vi som en dag bestemmer oss for at det er nok. Alt jeg vet akkurat n er at det er uttak p fredag. Blir ikke mer #friyay enn det!