BLOGG, BURSDAG OG BAMSEKAKE

It’s gonna be May! Og gudskjelov for det. Favorittmåneden er rett rundt hjørnet. Som om ikke det var nok med 1. mai, himmelsprett, 17. mai og pinse i én og samme måned, så har jeg bursdag i mai også. Jeg har alltid vært barnslig opptatt av bursdagen min. Som barn var jeg nok ikke alene om å ha en egen tidsregning med utgangspunkt i egen fødselsdag. Alt som hadde med tid å gjøre ble målt ut ifra hvor lenge før eller etter bursdagen min det var. En gang inviterte jeg hele klassen i bursdagsselskap til meg uten at de hjemme hadde noen anelse om det. Plutselig ringte det på døra en ettermiddag midt i uka og der stod det en skokk med unger, med sine mødre som lurte på når de skulle hentes igjen. Mens mormor (som jeg kaller mamma, fordi hun i praksis
er mamma, men det er en helt annen historie, som må komme i sin helhet en annen gang) stod litt svar skyldig i døra, løp jeg inn på rommet mitt og kledde på meg feststasen. Tror ingen har skaffet en bursdagskake raskere enn det mormor gjorde den dagen. En svær bløtkake formet som en brun bamse med rosa tversoversløyfe og åtte lys på. Bursdagen min skulle egentlig feires noen dager senere, men jeg klarte ikke å vente. Da mine 15 bursdagsgjester omsider hadde blitt hentet og roen senket seg over et hus fylt med gavepapir, plastemballasje, kakesmuler og kremsøl, høstet jeg heldigvis mer latter enn kjeft for surprise-partyet jeg hadde holdt for meg selv.

Bursdagsentusiasten i meg tok en pause på fem år etter 30-årsdagen min som ble feiret med brask og bram. Det var i denne perioden vi begynte med ivf og plutselig handlet livet liksom bare om det. Det var ikke bare bursdagene mine som ble visket ut av kalenderen til fordel for «sprøytestart», «siste dag med nesespray», «uttak?», «eggløsning» og «ultralyd». Også 17. mai, sankthans, festivaler og andre festlige anledninger havnet i skyggen av behandling og forsøk. I fjor feiret jeg imidlertid 35-årsdagen min med en superhyggelig hage- og hattefest i vårt da nye hjem her i Vollen. I år skal jeg ha på bunad og feire 17. mai skikkelig igjen for første gang på fem år.

Jeg har det siste året blitt mer bevisst på at det ikke er godt for noe å sette hele livet på hold fordi vi prøver å lage barn. Misforstå meg rett, jeg er ikke en av de som (til tidvis stor irritasjon) sier «du må bare ikke tenke så mye på det» til dem som sliter med å bli gravide. For det, kjære deg som sier slikt og nok mener det godt, er UMULIG! Du kan ikke la være å tenke på det som betyr mest for deg. Men jeg vil slå et slag for å multitaske litt, rett og slett. Tenk så mye du må på det hersens fertilitetshelvetet du sliter med, men gjør andre ting samtidig! For meg handler det om å begrense tapet, gjøre skaden minst mulig. Så lenge du sliter med å bli gravid, går du jo glipp av å være mamma. Det tapet er liksom bankers. Du trenger ikke gå glipp av å ha bursdag, sosialisering, feire 17. mai og ha det hyggelig også. Jeg vet at det i blant er vanskelig å tenke slik, men tror det er lurt å prøve.

Etter at jeg ba dere spørre meg om det dere lurer på i forrige innlegg, har jeg fått mange gode spørsmål som jeg jobber med å lage en egen bloggpost om. Den skal jeg prøve å få ut i løpet av uka. Dere er så elskverdige og ber meg skrive oftere, fremover lover jeg å gjøre det også. MEN! Dere finner ikke meg og mine blogginnlegg på kk.no fremover! De av dere som pleier å finne veien inn til meg via kk.no har kanskje allerede merket at «bloggkarusellen» til KK har forsvunnet nå. De legger nemlig i disse dager om nettsidene sine, noe som blant annet betyr at bloggene som hittil har hatt kk.no som et utstillingsvindu, ikke er å finne der lenger. Jeg regner med de kommer opp med en ny løsning på det etterhvert, men det er sannsynlig at jeg (eller min blogg, da) flytter til en annen portal. Siden jeg er i samtaler om dette og foreløpig ikke har signert noe, skal jeg ikke buse ut med hvor ennå. Det viktige er uansett at enn så lenge er det på minalunde.no og min instagram-profil at nye poster og oppdateringer fra meg popper opp.

Nå skal jeg, med skrekkblandet fryd, til fertilitetsklinikken for første gang på et år. Hva jeg skal der, kommer i neste innlegg. Wish me luck!

FYR LØS!

Kjære gode, trofaste, interesserte, engasjerte og rause lesere!

Dere gjør meg så glad hver eneste dag, med deres kommentarer, eposter, spørsmål, tips og heiarop. Jeg setter enormt pris på at dere tar dere tid til å gi tilbakemeldinger, og jeg er takknemlig for å få vite at min blogg er til hjelp eller glede. Heldigvis kommer det ganske mange meldinger fra dere, både her og der. Det tror jeg er tegn på at det er altfor få som forteller åpent om ufrivillig barnløshet og at det er mange der ute som har tanker og spørsmål de har lyst til å lufte. Og så håper jeg det også er et tegn på at dere har tillit til meg, selvfølgelig 🙂

Dessverre er det vanskelig for meg å svare på alt dere sender meg, og jeg får spesielt dårlig samvittighet når dere spør om noe og ikke får svar. Så jeg tenkte å være en skikkelig klisjéblogger og kjøre en «spørsmålsrunde»! Send meg spørsmål, store eller små! Det beste er om dere bruker kommentarfeltet under dette innlegget, men epost ([email protected]) går også bra. Har du allerede stilt meg spørsmål og ikke fått svar? Spør igjen, så skal jeg love å fange det opp denne gangen. Ingen spørsmål er for dumme, jeg er bare happy for å kunne bidra med det jeg kan. Svarene kommer i en egen bloggpost. Det er også absolutt lov å foreslå tema for fremtidige innlegg.

Gleder meg til å høre fra akkurat deg! ❤

 

PAUSEN ER OVER

Nei, denne barnløsheten går visst ikke over av seg selv! Du kan prøve å legge den vekk litt, slutte med hormoner, droppe eggløsningstester, ta deg et ekstra glass vin og engasjere deg i samfunnsdebatten, men innerst inne vet du – eller jeg, da – at jeg før eller siden må forholde meg til dritten igjen. Og den tiden har kommet nå.

Det har gått nesten ett år siden vårt siste forsøk. Dere som har fulgt meg siden starten husker kanskje at forsøket ble avbrutt. Det var den niende gangen jeg gikk gjennom stimulering med høye doser hormoner. Seks ganger hadde vi satt inn embryo på tredje dagen etter egguttak, én gang hadde vi satt inn blastocyst på den femte dagen og én gang hadde vi ikke sittet igjen med noe som helst å sette inn. Forsøket i mai i fjor ble det andre der dette skjedde. Uker med stimulering og ultralyd, smertefullt egguttak, optimisme på laboratoriet fordi tre egg lot seg befrukte, men så ville ingen dele seg skikkelig. Ingenting å sette inn, hele prosessen hadde vært nytteløs. Nye lesere kan, på eget ansvar, lese hvordan jeg taklet akkurat det her. Etter det trengte vi en pause. For å puste, tenke og kjenne litt etter hva ville og burde.

Albert Einstein definerte galskap slik: «Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat.» Vi har bestemt oss for å stoppe galskapen i samlebåndsbehandlingen vi mottar i Norge. Vi har én runde igjen på klinikken i Oslo, og den har vi bestemt oss for å bruke på et forsøk i naturlig syklus. Jeg har fått tips om testosteron-priming av en leser og tenker at det ikke skader å prøve i samme syklus. Funker ikke denne runden, ser vi mot utlandet. Per nå er det Århus og St. Petersburg vi vurderer, vi skal bruke de neste månedene på å undersøke hva som passer best for oss. Det som uansett er sikkert, er at jo mer vi lærer om denne prosessen, jo mer angrer vi på at vi ikke tidligere så ut av Norge. Mange faktorer som kan være avgjørende for å lykkes med fertilitetsbehandling er enten ikke lov eller bare ikke «in» her hjemme. Vi settes på samme greia alle mann og klinikkene tjener fett på at suksessraten er lav. Man skal passe seg for å la sin frustrasjon over uønsket barnløshet eller andre helseplager gå over i konspiranoia, men inntrykket etter fire år i denne delen av norsk offentlig og privat helsevesen er at det er mye å hente på å vende seg til land der det mer kunnskap og interesse rundt infertilitet.

Dere spør hvordan det går med meg etter operasjonen, og det korte svaret er at det endelig går litt bedre. Legen sa de tre første månedene etter operasjonen ville bli verre enn noensinne og at det deretter ville begynne å bli sakte og gradvis bedre. Sånn cirka akkurat slik vil jeg si at det har vært. Smerter er det mest slitsomme man kan leve med, konstant tilstede og tidvis totalt altomfattende. Jeg har i flere år gått på smertestillende for å lindre plagene, men er nå i ferd med å legge disse helt vekk. Det betyr litt mer smerter, men også en nydelig følelse av ikke å ha så altfor mye kjemikalier som kødder med kroppen og hodet. Jeg skal ikke si at det er for alle, og jeg vet hvor jævlig vondt det er å ha endometriose, men for meg føles det veldig riktig å velge å tåle noe mer smerter fremfor alle medisinene jeg har blitt satt på i årenes løp.

For øvrig var det virkelig gledelig å se at Høyres landsmøte gikk inn for å tillate eggdonasjon i Norge! Jeg har jo skrevet litt om dette med lover og prinsipper rundt eggdonasjon tidligere – blant annet her – men jeg har så langt ikke vært så åpen om mine egne tanker om å bruke donoregg. Nå som metoden blir mer aktuell, er det kanskje på tide å skrive litt om alle tankene og følelsene som omgir spørsmålet, på et mer personlig plan. Men nå skinner sola og Pepsi har lyst til å gå tur, så da får det bli i et annet innlegg.

Håper dere nyter våren, gode, oppmerksomme og trofaste lesere ❤