HODET OVER VANNET

Den siste uka har gått så fryktelig fort. Det har rukket å skje så mye. Altfor mye. Jeg klarer nesten ikke å ta det innover meg at det bare er fem dager siden egguttaket i Trondheim. Fem dager siden vi fikk beskjed om at to uker med sprøyter i magen og hormoner i ubalanse hadde resultert i to egg. Dagen etter, mandag morgen, fikk vi melding om at ett av dem hadde latt seg fertilisere. På kvelden ringte gynekologen fra Spiren og fortalte at embryoet så skikkelig bra ut, men at vi ennå hadde mange milepæler å passere før vi kunne slippe gleden løs.

De neste dagene skulle vi bare krysse fingrene for at embryoet fortsatte sin celledeling, slik at vi på fredag eller lørdag – i dag eller i morgen – skulle sitte igjen med vår etterlengtede blastocyst. Femdagers-embryoet som skal fryses ned og tines opp igjen når min kropp er klar for å ta det imot. Settes tilbake i min livmor når den er klar for å være et hjem for et skjørt lite embryo som skal bli til et barn.

De påfølgende dagene skulle bli uutholdelig spennende. Embryoet som mandag kveld hadde delt seg i fire, skulle deles videre til åtte i løpet av tirsdagen, til 16 i løpet av onsdagen. Så skulle det holde oss på pinebenken gjennom torsdagen. «Da vil det se litt ut som et sprengt bringebær», sa Liv Bente, den fine, varme, engasjerte og trygge gynekologen vår, da hun ringte mandag kveld. Så skulle vi håpe på at det ut av bringebæret sprengte seg frem et 32-delt embryo en eller gang i løpet av fredagen. Den kvelden skrev jeg på storyen min på instagram at de neste dagene ville no news være good news.

Men allerede tirsdag ettermiddag kom det nyheter. Embryoet delte seg asymmetrisk. Og dett var dett for denne gang. For tiende gang.

Vi har vært i en tåke de siste tre dagene. Dagene som skulle vært fylt med spenning, har blitt fylt med mental flaksing med armene i et forsøk på å holde oss flytende så vi ikke synker. Og når det bare er så vidt man ikke drukner, har man ikke mye pust til overs. Ikke mange åndedragene å avse. Vi må være sparsommelige med det lille vi har og velge med omhu hva vi bruker den til. Pusten, altså. Så selv om jeg setter stor pris på hver eneste melding og hvert eneste tegn på omsorg, fra fjern og nær, så har jeg ikke pust nok til å svare akkurat nå.

Klinikk Spiren viste seg å være alt vi håpet på, og mer. Gynekolog Liv Bente, sykepleier Bente og embryolog Peter er en trekløver vi ikke skjønner at vi har klart oss uten hittil. Så dyktige, interesserte, varme, ærlige og omsorgsfulle. Nå skal de snakke sammen, se på hva som gikk galt, hjelpe oss med å tenke ut veien videre. For første gang siden vi for fem år siden innså at vår vei mot det å bli foreldre skulle bli en mørk og kronglete en, har vi nå et apparat vi stoler helt og fullt på. Det å vite at våre behandlere gjør det som står i deres makt for å hjelpe oss, betyr at vi kan konsentrere oss om å være pasienter. Midt oppi dette helvetet, er det en stor hjelp og trygghet i akkurat det.

Jeg har en uke på meg til å ta meg sammen, for fredag om nøyaktig en uke skal jeg sitte på scenen under Nordiske Mediedager i Bergen. Jeg har sagt ja til å delta i et panel der vi skal snakke om helt andre ting enn det som fyller hele meg akkurat nå.

Før ville jeg fortet meg og meldt avbud, ville tenkt at én uke var for ambisiøst, men nå har jeg tenkt å gjennomføre det. For jeg tror det er helt avgjørende at jeg tvinger meg selv til å være mer enn bare ufrivillig barnløs. Jeg trenger å minne meg selv på at det også finnes ting jeg er og gjør frivillig. Arenaer jeg har kontroll i, roller jeg kan besitte om jeg vil.

Så håper jeg at ubesvarte meldinger og spørsmål, glemte invitasjoner og bursdager, og et generelt fravær av oppmerksomhet både forstås og tilgis. For nå.