Da jeg for noen helger siden besøkte en venninne i København, snakket vi litt om forskjellene mellom nordmenn og dansker. Hun har bodd der i mange år og ser Norge med et utenfra-blikk jeg synes er interessant. «Det er ikke som i Norge her, alle har ikke en mening om alt», sa hun og pekte med det på en stor forskjell mellom nordmenn og dansker – og ikke minst en av grunnene til at hun er mer komfortabel der enn her: Nordmenn har virkelig en mening om alt!

Jeg er så enig. I Norge skal alt mellom himmel og jord debatteres og diskuteres, og vi gir oss ikke før vi har hamret gjennom vår mening. Det virker som nordmenns største frykt her i livet er ikke å oppnå konsensus om et tema eller en problemstilling. Hvor lenge skal du amme barnet ditt? Hvilken bunad skal du ha på 17. mai? Bør du kle på hunden din? Hvor dyr veske skal datteren din ha? Hvor dyr boblejakke skal sønnen din få? Skal du jobbe i eller utenfor hjemmet? Når skal du pynte til jul? Skal du ta botox i sinnarynka? Hva med silikon i hengepuppene? Skal du lage barnematen fra bunnen av? Ingenting av dette er opp til deg å bestemme, må vite. Alle forståsegpåerne må på banen og fortelle deg hva som er riktig. Det er til å miste pusten og få klaus av. Bare de mest frigjorte og vågale sjelene ser ut til å blåse i hva andre mener om hva de bør gjøre i sine liv. Og da får de sannelig høre det.

Om du forteller på bloggen din at du har slanket deg eller fått utført et kosmetisk inngrep, står damene med meningene klare. Hvordan tror du tykke mennesker føler seg nå? Hva signaliserer du til unge jenter nå? Om du forteller at du heller vil være hjemme med barna dine og leve med lavere budsjett enn å jobbe, står en annen gjeng klare til å arrestere deg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det ferskeste eksemplet på ihuga kamp for å presse gjennom egen mening og påtvinge andre konsensus er det nyhetsredaktøren i Nettavisen som står for. For noen uker siden fortalte nemlig komiker Lisa Tønne om en livskrise i podkasten hun lager sammen med Sigrid Bonde Tusvik. Der har damene i fire år pratet om alt mulig og gjort stor suksess nettopp fordi de har valgt å være ærlige og uten filter. Det er en podkast med en stor, trofast og dedikert fanbase bestående av nesten utelukkende kvinner der det er intern sjargong, humor og alvor.

Nå skal altså nyhetsredaktøren i Nettavisen, en mann på noen og femti, inn og mene noe om hva to yngre damer han ikke kjenner skal og ikke skal snakke om i podkasten sin. Jesus Maria Josef og samtlige disipler HVORFOR SKAL HAN DET? Og han stopper ikke der: Han har også sterke meninger om hvordan Lisa Tønne bør håndtere dette vanskelige som har skjedd i livet hennes med tanke på barna sine. Han argumenterer aggressivt og spydig mot hennes argumenter! Om hva som er best for hennes barn! For i Norge mener alle noe om alt, og da er det bare rett og rimelig at nyhetsredaktøren i den norske nettavisen med færrest skrupler og flest klikkprostituerte mener noe om hva en dame han ikke kjenner velger å gjøre i livet sitt og med sine barn. Og dette er helt normalt. Heldigvis hindrer Vær varsom-plakaten de andre avisene fra å kaste seg inn i ballet, hvis ikke hadde vi for lengst hørt og lest alskens barnepsykologer, samlivsterapeuter og whatnot mene, anbefale, fraråde og kritisere Lisas håndtering av sitt private anliggende.

Selv har jeg stadig som et ideal å manøvrere etter hva jeg genuint tror er best, og ikke la hva andre måtte mene være det jeg styrer etter. Men i dette konsensus-landet der selv bittesmå og trivielle valg har vært prefikser for en eller annen debatt -ammedebatt, bunadsdebatt, botoxdebatt, slankedebatt – er det faen meg lettere sagt enn gjort.

Der andre blir muntre og glade om våren, har jeg, når dagene blir lengre og været blir varmere, en tendens til å få en liten vårdepresjon. Hvert eneste år. Jeg har tenkt mye på hva det skyldes og lurt på om det er fordi det er et slags press der om at man skal være lys til sinns om våren. Jeg har også fundert på om det kan være et noe frynsete selvbilde som setter meg ut av spill når den hersens bikinisesongen nærmer seg, og man ikke lenger kan pakke seg inn og bort i svære gensere og skjerf og ullsokker. På toppen av det hele blir dagene lengre og man får mange flere timer til rådighet, noe som gjør det nærmest umulig å fortsette en asosial trend fra vinteren. Det er egentlig veldig merkelig at jeg tenker alt dette, for jeg elsker sommeren og hater kulde og mørke. Likevel blir jeg altså overmannet av en tristesse som legger en demper på alt som er godt.

I år hadde jeg trodd det skulle bli annerledes. For det første har vi flyttet til Vollen, som må være et av de deiligste stedene man kan bo i Norge. Vi har en deilig hage, store vinduer som slipper inn lys dagen lang og en nydelig utsikt over Oslofjorden fra alle rom. Soloppgangene her er som daglige løfter om at akkurat denne dagen skal bli den beste noensinne, mens aftensolen varmer uforskammelig lenge på baksiden av huset. Å bo her gir så beroligende og vakre rammer til tilværelsen at jeg så for meg at når våren kom, ville det være nærmest umulig å være deppa her. For det andre, styrer jeg endelig jobbhverdagen min selv. Det har jeg hatt et ønske om å gjøre veldig lenge og nå har jeg klart å realisere det. Det betyr at jeg stort sett gjør ting jeg synes er spennende og jeg gjør dem når og hvordan jeg vil. Søndagsblues og siste-feriedag-noia er blitt et ikke-eksisterende element i livet. Likevel sitter jeg her midt i april, mens det gror og blomstrer ute, og sturer. Vi vet vel alle en av grunnene til det. Og det blir ikke akkurat bedre av monster-pmsen som har lagt seg som et tungt ullteppe over meg og nekter å la seg rive vekk.

I morgen skal vi til samtale på klinikken, for å snakke om veien videre. Vi har nemlig brukt opp de tre forsøkene vi har betalt for og må nå ta stilling til hva vi vil gjøre videre. Jeg gruer meg, fordi jeg har for en gangs skyld bestemt meg for å være litt direkte når jeg snakker med legen. Jeg er lei av vage svar og uengasjert tilnærming til vår behandling. Både i det offentlige og i det private, har dessverre erfaringen vår så langt vært at det er en skjematisk tilnærming til infertilitet. Man stilles opp på samlebånd og behandles likt, uansett hvor mange ganger det går skeis. Aldri noe initiativ om å prøve noe nytt, og når jeg spør hva han tror er årsaken til at det ikke går, mumler han bare at det aner han ikke. Hva med å prøve i naturlig syklus, sa jeg en gang. Ja, det kan vi godt, svarte han. Hva med å dyrke til blastocyst, spurte vi en annen gang. Ja, hvorfor ikke, svarte han. Denne likegyldigheten og ordknappheten gjør meg så usikker på om vi får det som er den beste behandlingen for oss.

Så, i et forsøk på å ta grep om mitt mentale velvære denne våren, har jeg tenkt å ta tak i de konkrete tingene som plager meg, og dette blir det første. Om litt mer entusiasme og snakkesalighet ikke er å oppdrive der vi er i dag, må vi finne ny klinikk. Anbefalinger i kommentarfeltet mottas med takk.

Jeg setter så stor pris på alle dere som leser, følger meg og gir meg tilbakemeldinger <3