ST. PETERSBURG

Da vi var i Russland tenkte jeg mye på dette med problemer, hvor mye plass de tar og hvor mye plass vi gir dem. Vi er så vanvittig privilegerte her i Norge. Jeg er så privilegert. Når man ser slik fattigdom, der familier på fire bor på 12 kvadratmeter, i boligblokker så skrøpelige at en gasslekkasje kan få hele bygningen til å rase sammen, er det vanskelig ikke å føle seg som en dritt med bagateller til problemer.

Jeg tror det sitter dypt i oss mennesker å se problemene våre tydeligere enn vi ser fordelene og ressursene. Jeg lurer på om vi tar vårt til enhver tid største problem og blåser det opp slik at det blir akkurat så stort at det er vanskelig å se forbi det. At vi behandler alt med like stort alvor og synes like synd på oss selv, uansett hvor mye godt vi har gående for oss ellers. Vi tar for gitt det vi har og blåser opp viktigheten og nødvendigheten av det vi mangler. Om jeg fikk uhelbredelig kreft i morgen, ville jeg med lengsel tenkt tilbake på den bekymringsfrie tiden da jeg bare slet med å bli gravid. Jeg tror disse tankene er viktige å tenke i blant. 

Det har sittet langt inne å skrive de siste dagene. Jeg har mest av alt hatt lyst til å grave meg et hull og gjemme meg der til jeg orker å komme opp igjen. Men jeg ser at det bare ville utsatt mitt uunngåelige møte med realitetene, og jeg innser at jo mer jeg venter med å reise meg opp igjen, jo tyngre blir det.

Vi kom hjem fra Russland i midten av forrige uke og fikk beskjed fra klinikken om hvordan det har gått nå i helgen. Lenge så det veldig bra ut, faktisk bedre enn noen tidligere forsøk vi har vært gjennom, men det holdt dessverre ikke helt inn. At vi kom såpass langt som vi gjorde, betyr imidlertid at det fortsatt er håp. Nå tar vi en pust i bakken, ser fremover og når vi har fått igjen pusten, reiser vi oss opp og går videre ❤️ 

FOLLIKELREKORD OG PINGVINGANGE

Denne høsten ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde tenkt at jeg skulle skrive masse, få satt en dato for boka, oppdatere bloggen minst to ganger i uka, gjøre yoga hver morgen, så stauder i hagen som kan blomstre til våren og rekke en tur på fjellet før snøen kom. Men jeg har ikke fått gjort noe av det. Jeg har ikke klart det. Det eneste jeg har klart, er å jobbe med å forstå og godta at ting ikke alltid går som planlagt, at kjipe tider ikke varer evig og at jeg verken blir flinkere eller sterkere av å dømme meg selv hardt og brutalt, snarere tvert imot. Jeg har rett og slett kjempet mot min indre kritiske stemme for å gi meg selv litt slack og leve med at jeg ikke klarer mer enn én kamp akkurat nå. Akseptere at sånn er det for meg, uansett hvordan det er – eller jeg tror det er – for andre. 

Sånn ser et usminka og uinspirert hormontroll ut.

For medisinregimet i forkant av høstens forestående forsøk i St. Petersburg startet allerede i august. Det betyr at det er den lengste hormonbehandlingen jeg har vært gjennom hittil. Det startet med piller som ga meg magesmerter, kviser og humørsvingninger. Etter tre uker begynte jeg med nesesprayen fra helvete, den som skal sette meg i en kunstig overgangsalder. Etter to uker med hetetokter, insomnia, kvalme, migrene og daglige sammenbrudd, begynte jeg nå i helgen også på de sprøytene som jeg skal ta helt frem til egguttak. Rense, måle, trekke opp, stikke, sprøyte, trykke, vente. To hver kveld. Nå kan jeg føye til sprengesmerter, oppblåsthet og svimmelhet på listen. Det er helt frivillig, jeg vet det, men det gjør det ikke noe lettere akkurat når jeg står midt opp i det. De første rundene var det liksom noe helt annet, da var håpet så stort at hele behandlingstiden nesten kjentes litt spennende og lystbetont. Nå føles det bare som å utsette en realitetsorientering. Jeg tenker hver eneste dag på at jeg for lengst burde ha tatt innover meg at dette, bokstavelig talt, ikke er liv laga. Hvorfor gidder jeg dette her? Men så tenker jeg på det legene sier. At det ikke er noen grunn til at det ikke skulle gå. At vi har hatt uflaks. Og jeg minner meg selv om at vi allerede har tatt en avgjørelse om å gi denne klinikken en sjanse. Da er det bare slitsomt og smertefullt å stille spørsmål ved alt sammen hver eneste dag. Nå har vi tatt et valg og det har vi basert på en hel rekke vurderinger, nå må jeg bare stå ved valget og tro på det. Dét har blitt min heltidsgeskjeft denne høsten. 

Det er under en uke til vi reiser til St. Petersburg og ca halvannen uke til planlagt egguttak. Da vi var på ultralyd for fem dager siden, så vi flere follikler enn vi noen gang har sett før. Seks stykker! En frisk og fertil kvinne i 20-årene har som regel mellom åtte og tolv. Men vi vet bedre enn å ta gledene på forskudd. Kanskje vi til og med har blitt litt for gode til å ta sorgene på forskudd. Det er jo så mye som kan gå galt. Er det egg inne i alle folliklene? I noen av dem i det hele tatt? Er de modne? Lar de seg befrukte? Vil eventuelle embryo dele seg normalt? Vil noen av dem leve helt til den magiske grensen, dag fem? Umulig å si. Men skal jeg holde ut ti dager til med smerter fra morgen til kveld, ømme eggstokker og pingvingange, må jeg bare tørre å håpe ♥