VÅR JUL

Ja, hvordan går det med dere i julebobla? Her tror jeg endelig at jeg har klart å spise meg mett på ribbe, etter å ha sneket til meg rause porsjoner av den fettete herligheten til både frokost, lunsj, nattmat og mellommåltider. Måtte bruke såpe for å få av meg gifteringen i morges, og enda gjenstår pinnekjøttmåltidet jeg skal forsyne meg grovt av i kveld.

Vi har, som hvert år etter at vi ble kjærester, feiret jul hos mine svigerforeldre i Grenland. Det er ordentlig koselig og jeg er heldig som har svigerforeldre jeg er så glad i og komfortabel med. Ikke minst er julematen i dette huset i en klasse for seg selv, så jeg lever gladelig med at buksene sitter litt trangere i noen uker.

Jeg vet ikke om jeg er alene om å ha det sånn, men for meg er julen blitt en tid der jeg tenker ekstra mye på den forbaskede uønskede barnløsheten. Kanskje ikke så rart når barn, naturligvis, er i fokus gjennom hele høytiden. Jeg tror jeg er over gjennomsnittet glad i barn, særlig barn jeg kjenner og som står meg nær, så det blir en veldig delt følelse: På den ene siden elsker jeg å henge med barna, dille og dulle og leke med dem, se hvor store de har blitt siden sist og nærmest bli rørt til tårer når de roper navnet mitt eller gir meg en god klem. Samtidig, kjenner jeg så ekstra sterkt på at jeg ikke har en liten morotass som kaller meg for mamma. Jeg blir så bunnløst trist og lengselsfull av den altoppslukende følelsen av å mangle noe, noe jeg jo ikke aner om jeg noensinne vil få engang. Å feire jul har de siste årene – i tillegg til å være genuint koselig – føltes litt som å være en tilskuer. En tilskuer som hvert år de siste fire årene har tenkt at neste år skal vi ut på banen, at neste år skal bli vårt år. Men så kommer neste jul, og vi er fortsatt der vi var.

Ikke vet jeg om det er mulig å å få denne følelsen til å forsvinne før vi eventuelt lykkes med å få et barn i hus. Men jeg har tenkt å prøve. Jeg tror det er på tide å lage noen egne juletradisjoner, der vi fokuserer på det vi har og ikke det vi mangler. At vi hygger oss med resten av familien på julaften, med all kos det innebærer å spise god mat, åpen gaver og henge med både store og små familiemedlemmer, men at vi bestemmer oss for at 1. juledag feirer vi tre: Jonas, Pepsi og jeg. Spare noen av gavene våre til hverandre til da, lage deilig mat, drikke vin og se en julefilm eller to. Jeg tror det er en skikkelig god idé.

Når man har et uoppfylt ønske om å bli foreldre, tror jeg det er ekstra viktig å styrke følelsen av det å være en kjernefamilie. En kjernefamilie bestående av to som elsker hverandre, eller som i vårt tilfelle med Pepsi, tre som betyr alt for hverandre. For når folk får barn – enten om det er par i familien eller par i omgangskretsen – blir de små naturlige sentrum. Som ufrivillig barnløse som sosialiserer med småbarnsfamilier, tror jeg det derfor er lett å føle at man selv mangler et sentrum. Den følelsen må bort, tror jeg. Finn deres sentrum, og pass godt på å dyrke og elske det. Vær rak i ryggen, og vern om det dere har sammen. Ikke la det dere mangler være det som definerer dere. Det er mitt lille juleråd! ❤️

Nå skal det pyntes og jåles, før det blir pinnekjøtt og akevitt i herlig og folksomt selskap. Fortsatt gledelig jul, alle!

JEG ER SEMIFINALIST!

Tenk at jeg faktisk skulle gjøre alvor av dagdrømmen om å starte en blogg. Tenk at jeg skulle få meg selv til å skrive om helt andre ting enn «hard news», som er det jeg mer eller mindre har beskjeftiget meg med de siste ti årene. Tenk at jeg skulle våge å skrive om noe så nært, vondt og sensitivt som ufrivillig barnløshet. Tenk at det skulle vise seg at det fantes mennesker der ute som gadd å lese mine skriblerier. Og tenk at disse menneskene skulle være så fine og bra, at tilbakemeldingene fra nettopp dem skulle bli det som lyste opp en høst der ufrivillig barnløshet og føltes som mitt minste problem.

Kjære lesere, tusen takk for at dere har nominert meg som «Årets sterke mening 2017» i Vixen Influencer Awards. Jeg er, tro det eller ei, en av ti semifinalister! Ti skal, basert på lesernes stemmer, bli til fem finalister. Til alt overmål er det faktisk lov å stemme på sin favoritt én gang hver 12. time, og det kan man gjøre frem til 15. januar. Juryen velger til slutt en vinner i hver kategori, og prisen deles ut på nyåret.

Jeg håper dere har lyst til å gå inn og stemme her: http://vixen.no/2017/12/15/dette-er-semifinalistene-i-vixen-influencer-awards-2017/ �� ❤️ 

Ellers har jeg også fått potensielle gladnyheter fra sykehuset, for det kan se ut som de muligens klarer å skvise meg inn for operasjon allerede første uken i januar. Selv tviler jeg ganske sterkt på at operasjonen vil gjøre det så mye lettere å bli svanger, all den tid min endometriose for det meste sitter andre steder enn i livmoren, men jeg har et sterkt håp om at den vil hjelpe på smertene. Så får vi se, da. Det største ønsket for 2018 er jo at smerter byttes ut med en baby, selv om det høres ut som en utopi. Men det er alltids lov til å drømme.

I kveld er det tid for vår årlige juletaco, en tradisjon som bare er ett år gammel. I fjor hadde vi nemlig invitert middagsgjester like før jul, og snakket i forkant om hva vi skulle servere. Julematen alle stapper i seg fra november og ut året er nydelig, men så tett opp mot jul har nok de fleste fått i seg noen runder av både ribbe og pinnekjøtt. Mye fett, mye kjøtt og mye carbs. Det eneste grønne man finner på matbordene de siste ukene i året, er treet det er bilde av på etiketten på den mest vanlige akevittflasken. Vi tenkte derfor at det kunne være deilig med et avbrekk, og drusa rett og slett på med et skikkelig tacomåltid! Langtidsstekt entrecôte marinert i hvitløk, spisskummen, paprika, olivenolje, chili og korianderfrø. Pico de gallo, ananas- og mangosalsa og guacamole. Frisk salat, lime i lange baner, jalapeños og crème fraîche. Juleøl ble byttet ut med Corona og snapsglassene ble fylt med Jose Cuervo istedenfor Gilde Juleaquavit. Både vertskap og gjester syntes måltidet var så kjærkomment at vi bestemte oss for å gjøre det til en tradisjon.

I år har vi i tillegg besøk av min britiske kusine, noe som er ordentlig hyggelig, siden vi alltid feiret jul sammen da vi var små. Annethvert år i London og Numedal. Så jeg gleder meg litt ekstra til i kveld. Vi ser ikke helt ut som på dette bildet fra 1991 lenger, men jeg holder like hardt rundt henne nå som jeg gjorde da.

Håper førjulstiden er snill med dere gode, greie lesere ❤️  

JULEKLISS, JULEANGST OG JULETRE

Jeg har alltid vært glad i jula. Særlig de siste ti årene, altså etter at jeg møtte Jonas, har jeg elsket desember og alt den byr på av klissete greier: Julefilmene, hendene etter klementinskrelling, gløggrestene på kjøkkenbenken og julepopmusikk på radioen. Jeg har jo både hørt og lest om de som opplever jula som ekstra vanskelig, men aldri forstått helt hvordan en så hyggelig tid kan få noe som helst til å føles verre. Selvfølgelig har jeg hatt både respekt og forståelse for at for eksempel spiseforstyrrelser, en vond oppvekst eller kjærlighetssorg er både nedbrytende og vanskelig å bære, men jeg har alltid tenkt at denne lune tiden må da bare legge et litt trøstende filter over den tunge tilværelsen. Så kom høsten 2017 og sa hold my beer.

Denne høsten bød, som tidligere nevnt, på mye kjipt. På alle fronter. En stund der, føltes det som alt og alle sviktet på en og samme tid. Da de første julesangene kom i bakgrunnen på tv-reklamene i månedskiftet oktober/november, fikk jeg en følelsesmessig reaksjon som sikkert er det folk kaller angst. Plutselig føltes det som det minste tegn på jul skulle bli dråpen som fikk møkkabegeret til å renne over. Jeg som tidligere år ikke har kunnet vente med å pynte til jul og høre på julealbumet til Michael Bublé (jada, hahaha), hadde nå lyst til å snu og løpe tilbake innover i 2017 så fort at jula ikke kunne ta meg igjen. Da kjente jeg virkelig på hvordan tanken på jula kan være vond og vanskelig. Kontrasten mellom hvordan det ideelt sett skulle være, og hvordan det faktisk var, ble så stor at jeg ikke trodde jeg kunne bære det. Ingenting var på stell og jeg gledet meg ikke til noe som helst. Tvert imot kunne jeg komme på en hel masse jeg gruet meg til. Ting jeg aldri før hadde sett på som noe vanskelig, som for eksempel julegaveshopping eller bilder av luciabarn på Instagram, fikk meg nesten til å kaldsvette.

Vanligvis har Jonas et mildt sagt avslappet forhold til denne høytiden. Det vil si at han synes det er hyggelig med et julebord eller to, setter pris på ribbe og akevitt på julaften og pinnekjøtt og akevitt andre dag, og går til nød går med på å se Love Actually med meg en gang i løpet av desember. Men der stopper det. Men i år, da han merket fraværet av min sedvanlige entusiasme, tror jeg han skjønte at ting ikke var helt som de skulle være. For plutselig en dag i november, kom han hjem med et juletre! Vi har aldri hatt vårt eget juletre før, for vi har alltid vært hos mine svigerforeldre fra lille julaften og da har det liksom vært litt poengløst å ha det hjemme i tillegg. Men det at Jonas, som selv ikke er noe opptatt av sånt, hadde gått til det skritt å kjøpe et nydelig (og fake, for det er det jeg alltid har sagt at jeg vil ha) juletre for å muntre meg opp, gjorde meg så glad. Det gikk nok en gang opp for meg hvor vanvittig heldig jeg er.

Og jammen ble det ikke straks litt mindre angst og litt mer glede i heimen. Før jeg visste ordet av det, satt jeg der og skrelte en klementin, mens jeg så på en dårlig julefilm på Netflix. Jeg orker å høre julesanger igjen og har opparbeidet motivasjon til å kjøpe de (heldigvis) få julegavene jeg har på listen.

I dag ringte de fra sykehuset og sa at de prøver å få meg inn til operasjon allerede første uken i januar. Jeg krysser fingrene for at det skjer. Vi har ikke hatt noe forsøk siden den skrekkelige runden i vår da ingen egg overlevde og jeg skrev blant annet dette innlegget. Så snart sårene etter operasjonen gror, skal vi i gang med nytt forsøk. Kan ikke si jeg gleder meg, ikke er jeg spesielt optimistisk heller, men vi må jo se om operasjonen fjerner noe hinder for graviditet eller om den «bare» hjelper mot smertene. Uansett, tør jeg være så freidig å håpe på at 2018 blir bedre enn i år.

MEG ÒG

Før jeg begynte å studere, jobbet jeg i underkant av ett år i salgsavdelingen i et av landets største mediehus. Det var stort aldersspenn på de som jobbet der, men jeg med mine 20 år var blant de yngste. Jobben bestod i å selge avisabonnement over telefonen, mot en lav fastlønn og en grei provisjon. Vi som var yngst, var der gjerne fordi vi trengte penger mens vi fant ut av hva vi skulle gjøre med livene våre, men det var også godt voksne der som hadde telefonsalg som sin «vanlige» jobb. Og så var det et par mellomledere med ambisjoner innen salg og markedsføring. Det var disse som gikk rundt og ropte fraser som skulle motivere/irritere oss til å ringe hjem til uskyldige folk og prakke på dem avisabonnement. Haha, ikke det stolteste øyeblikket i karrieren, det der.

En kveld, etter en jobbmiddag med hele gjengen, kom jeg i prat med en av disse mannlige mellomlederne. Vi var en gjeng som hadde gått videre ut på byen, og det ble øl og skrål til langt på natt. Mellomlederen var en hyggelig og omgjengelig fyr sent i 20-årene, som jeg hadde en ålreit tone med på jobb. Jeg var nok på ei litta snurr, for plutselig satt jeg der og la ut om min ulykkelige forelskelse i en kollega, som denne mellomlederen også var sjef for. Jeg hadde nemlig klart å falle for en av de andre som jobbet der, en helt uaktuell greie fordi vi begge skulle flytte utenlands kort tid etter. Men vi hang litt sammen og jeg satte stor pris på det som var, selv om det ikke var stort. Anyway. Den kvelden var ikke han jeg crushet på med ut, det var derimot noen av de andre på min alder. Da utestedet stengte, ville mellomlederen ha oss med hjem til seg på nachspiel. Jeg husker ikke hvor mange vi var, bare at vi var en gjeng – både gutter og jenter – som ikke var vonde å be. I ettromsleiligheten på Oslo vest fikk vi mer å drikke, og så husker jeg ikke mer.

Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg sovnet. Men jeg våknet, heldigvis påkledd, av at mellomlederen lå og presset seg mot meg og prøvde å kysse meg. Å våkne til det svette ansiktet med sporadiske skjeggstubber som stakk meg i fjeset som nåler er en opplevelse jeg aldri glemmer. Eimen av Galliano-shots og L’oreal Studioline river fremdeles i nesa, når jeg tenker tilbake.

Det tok meg noen sekunder å forstå hvor jeg var og hvem han var, men da jeg skjønte det, lukket jeg øynene, snudde meg med ryggen til ham, gryntet litt og lot som jeg sov. Heldigvis ga han seg ganske raskt etter dette. Jeg lå der urørlig med øynene åpne i det som kjentes som flere timer, og ventet på at jeg var helt sikker på at han sov. Så reiste jeg meg fra senga, fant jakken og skoene mine, og listet meg ut og hjem.

Jeg hadde så angst resten av den helgen at jeg nesten ikke orket å gå på jobb da mandagen kom. Jeg følte at det var jeg som hadde driti meg ut, og jeg var livredd for at han jeg likte skulle høre om dette. Jeg følte meg skitten og billig, forstå det den som kan. Heldigvis var ikke mellomlederen der da jeg kom på jobb den mandagen, noe som gjorde meg roligere til sinns. Et par timer senere, satt jeg med endelig relativt lave skuldre og snakket med han jeg hadde crush på, da jeg plutselig så mellomlederen som var på vei bort til oss. Han gliste bredt og sa takk for sist, før han løftet hånden opp og dinglet med det jeg til min store forskrekkelse så at var mine store gulløreringer. «Du savner kanskje disse, du?» spurte han, og så skikkelig kry ut. Hvordan og hvorfor jeg hadde tatt dem av, ante jeg ikke. Men de var mine. Og der stod svinet og dinglet med dem rett foran øynene på han jeg ville imponere.

I ettertid er jeg glad for at han gjorde akkurat det. Jeg er glad for at han stod der foran fyren jeg likte og ga inntrykk av at jeg hadde tilbrakt helgen eller natten med ham. Da ble jeg nemlig så forbanna at jeg gikk til sjefen hans og fortalte om alt sammen. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det ellers. For jeg følte meg ekstremt dum, og var særlig flau over at jeg hadde lagt ut om kjærlighet- og følelseslivet mitt til mellomlederen. Mitt 20 år gamle hode hadde en eller annen idiotisk logikk som sa at jeg ved å gjøre det, hadde invitert mellomlederen inn i min private sfære. Når jeg i tillegg hadde blitt med på nachspiel, så hadde jeg så til de grader meg selv å takke, tenkte jeg.

Men sjefen min – som også var sjefen til mellomlederen – mente noe annet. Han takket for at jeg ville fortelle ham det og spurte om vi kunne prate mer dagen etter. Dagen etter kalte han meg inn til seg, og spurte om han kunne bruke navnet mitt når han tok dette videre. Jeg sa først nei, men da han forsikret meg om at jeg skulle få slippe å jobbe med mellomlederen igjen, sa jeg at det var greit. At jeg sa ja til det, gjorde at flere jenter – som også hadde hatt ekle opplevelser med samme mellomleder – også turte å la navnet sitt bli brukt. Jeg mener å huske at han måtte gå på dagen.

Da #metoo-kampanjen først nådde Norge, ble jeg litt oppgitt over hvor det bar av sted. De første historiene som kom handlet nemlig mer om klønete idioter enn om seksuell trakassering. Heldigvis endret dette seg og de siste ukene har flere bølger av etterlengtede oppgjør skylt over den ene bransjen etter den andre. Drittsekker som har stått for alt fra upassende kommentarer til regelrette voldtekter har skjelvet i buksene, mens de som har dekket over for dem, har måttet forklare seg. Det var noe skikkelig tilfredsstillende over å se sportsredaktøren i TV 2 stå skolerett for Lisa Tønne i debattprogrammet Underhuset på TV 2 her for et par uker siden. Han har visst om overgrep i redaksjonen, men ikke gjort noe med det. Han er ikke den eneste: Gjennom denne kampanjen har vi hørt og lest så mange historier om dem som har sagt fra om overgrep, men ikke blitt lyttet til. Jeg har lest om damer som har kommet til sjefen sin og sagt at en kollega har krenket dem seksuelt, og fått til svar at det sikkert ikke var uprovosert. Om unge vikarer som har sagt fra om upassende oppførsel, for selv å bli straffet gjennom ikke å få forlenget sitt vikariat. Om sjefer som istedenfor å sparke overgripere, sladrer til dem, slik at den som har meldt fra blir den tapende part.

Alle disse historiene har fått meg til å tenke tilbake på det jeg selv opplevde som 20-åring. Hadde jeg den gangen lest disse historiene, hadde jeg kanskje kviet meg mer for å si noe til sjefen. I dag vet jeg at denne kampanjen nettopp gjør det enklere for oss å si fra, både fordi holdningene endres, men også fordi de færreste tør noe annet nå som de vet de kan bli holdt ansvarlig for å snu det blinde øyet til. Men som 20-åring kan det hende at jeg ikke hadde forstått det. Kanskje ville jeg blitt livredd for at det ville koste meg jobben å si fra. Derfor hadde jeg lyst til å dele min egen #metoo-historie. Den er sammenlignet med mange andre nærmest en solskinnshistorie å regne, men den er ikke unik. For det finnes sjefer der ute som er på ditt lag når det gjelder. Selvom mange begår unnlatelsessynder rett som det er, er det òg mange som har evne til å forstå problemet og baller til å gjøre noe med det. Du må bare si fra.