Da er fellesferien over og den ufrivillige pausen i behandling kan nå opphøre. Hastverket som følger med det å være en ufrivillig barnløs kvinne i tredveårene gjør at jeg ikke har råd til å sløse med tiden. Vi må gjøre noe. Vi må igjen foreta oss et eller annet som øker våre sjanser for å bli foreldre. Men først må vi finne ut hva.
Jeg har lenge tenkt på å skrive litt om behandlingstilbudene for ufrivillig barnløse i Norge. Eller rettere sagt, min erfaring med og inntrykk av disse. Jeg har rett og slett litt på hjertet etter tre år, ni runder med hormonstimulering, syv ivf-forsøk og utallige møter med det offentlige og private helsevesen. Ikke minst har jeg, som et resultat av å ha vært åpen om egen ufrivillige barnløshet, fått ta del i erfaringer som andre i samme situasjon har gjort seg. Dette blir et langt innlegg, nok en gang trolig for de spesielt interesserte.

First things first. Er du en kvinne med et uoppfylt barneønske, og oppsøker legen for å høre hvorfor du ikke blir gravid, får du i Norge i dag beskjed om at du ikke kan få svar før du og din partner har prøvd i minst ett år. Det hjelper ikke om dere sluttet med prevensjon for flere år siden. Dere må aktivt ha forsøkt i over 365 dager. Flere kvinner på 30+ som jeg kjenner, inkludert meg selv, har fått denne beskjeden. Kvinner i en alder der fertiliteten er i fritt fall, får altså beskjed om å sitte og vente på å bli utredet, mens deres fysiske egnethet til å få barn raskt forvitrer.
Da vi endelig kom i gang med utredning, som skulle gi svar på hvorfor vi ikke klarte å få meg gravid, ble det raskt konkludert med at jeg hadde endometriose. Det evinnelige endometrioseeventyret kommer i et eget innlegg, men fra jeg gikk til legen til vi kom i gang med det første ivf-forsøket gikk det to år. To år er ganske lang tid når du har passert tredve og ønsker å bli mor.
I Norge får man subsidiert inntil tre ivf-forsøk i det offentlige. Det betyr at staten betaler for behandlingen ved et offentlig sykehus som tilbyr denne behandlingen, og refunderer det du har brukt på medisiner som overskrider 17 000 kroner. Avhengig av hvor mye medisiner du blir foreskrevet, og om det er ivf- eller icsi-behandling dere trenger, koster et forsøk mellom 40 og 50 000 kroner. Statens bidrag kommer derfor mildt sagt godt med. Det er imidlertid ikke alle som får dette bidraget. Det stilles nemlig krav om alt fra hva slags forhold dere er i (ekteskap/samboerskap) til hvor store sjanser dere har til å lykkes. Noen jeg kjenner ble i begynnelsen av tredveårene nektet forsøk i det offentlige, fordi legen ved et offentlig sykehus mente at hun var «så å si steril». Få år senere er hun mor til tre jenter. Hvordan kunne det skje, spør du. Lignende skandaler skjer hele tiden, svarer jeg.
Min erfaring er at de fleste norske legers tilnærming til infertilitet er skjematisk. Det vil si, satt litt men ikke mye på spissen, at alle får samme behandling, uansett årsak til barnløshet. God gammeldags samlebånd. Inn, resept på Puregon/Menopur/Bemfola etc, ut, inn igjen til egguttak, ut, inn igjen tre dager senere, tilbakeføring av embryo, ut, mensen – repeat. Når et ivf-forsøk mislykkes, er det i norsk helsevesen ikke vanlig å forsøke å finne ut årsaken. Du møtes med et skuldertrekk om du spør. Vanlig prosedyre er å ta frem kalenderen og sette en dato for å gjøre akkurat det samme en gang til. Etter to mislykkede forsøk ved et offentlig sykehus, der vi hadde fått ut henholdsvis 7 og 12 egg, spurte vi legen om det var mulig at endometriosen var tilbake etter operasjonen jeg hadde hatt året før. «Det er et godt spørsmål», sa legen og henviste meg til ny operasjon for å avdekke om det var tilfellet. Det viste det seg at det var. En god del, faktisk. Flaks at vi – pasientene – foreslo å ta en titt. Noen vil si at det var legens jobb å foreslå riktig behandling.
Neste forsøk ble avbrutt, etter at vi fikk ut tre egg og ingen overlevde befruktningen. Legen ringte for å gi oss den dårlige nyheten. «Dere må ta en prat om hva dere skal gjøre videre nå», hørte jeg i telefonen jeg skjelvende holdt i hånden. Jeg hadde sekunder før fått vite at ukene med sprøyter og hormonhelvete hadde vært til ingen nytte. Legen fortsatte. «Man kan ikke holde på i det uendelige, vet du. Når du får ut så få egg, er det ikke noe å jobbe med. Det er mange måter å bli foreldre på. Dere bør vurdere eggdonasjon, adopsjon, fosterbarn…» fikk jeg beskjed om, der jeg satt oppløst i tårer, 31 år gammel, få måneder etter vårt aller første møte med fertilitetsmedisiner og assistert befruktning. Kunne man bruke formuleringer som «i det uendelige» når vi bare hadde to forsøk bak oss? Når et forsøk avbrytes, regnes det ikke som et forsøk, og du får et nytt. Legen ved det offentlgie sykehuset mente det ikke var noen vits for oss å benytte oss av det siste statlig finansierte forsøket. Vi kunne komme inn på en samtale over helgen for å snakke om veien videre. Men vi burde ta stilling til om vi var klare for eggdonasjon (som til alt overmål er ulovlig i Norge) før vi kom, var oppfordringen. Resten av den fredagen gråt jeg. Det kjentes som livet var over.
Mannen min tok ordet med en gang vi hadde satt oss ned. «Jeg vil bare si med en gang at vi er her for å få vite om mulighetene vi to har for å lage barn, vi er ikke her for å høre om alternative måter å bli foreldre på», sa han og fortsatte: «Så det vi lurer på nå er hva som gjør at det er fånyttes å prøve igjen. Hvorfor satser dere på at det lave antallet egg i siste uttak er mer representativt enn de to første uttakene der eggene var flere?»
«Skal vi se på journalen her, da» sa legen og forsvant inn i dataskjermen. Myste litt, hevet øyenbrynene, myste litt til og hevet øyenbrynene på nytt. «Jøss, se her ja. Dette er jo veldig bra. Her har dere fått ut syv egg – og alle var modne. Skal vi se.. Fikk dere ut tolv egg i forrige runde?! Elleve av dem var modne? Dette er jo veldig gode forsøk, det må jeg si! Nei, da er det bare å fortsette å prøve. Dette ser jo riktig så lovende ut!»
Legen vi hadde satt vår lit til hadde ikke sett på journalen før han ringte en fredag ettermiddag og foreslo at vi burde kaste inn håndkleet. Det er litt vanskelig å beskrive det jeg følte da. På den ene siden glede og lettelse over ikke å være en lost case ennå likevel, på den andre siden følelsen av utrygghet og det ikke å ha tillit til den vi så inderlig hadde håpet på skulle hjelpe oss.

I det private, der vi har vært de siste to årene, har det ikke vært bedre. Jeg har blitt satt på samme hestedose-hormonkur, fått ut et varierende antall egg, bare ett eller to har overlevd befruktningen, dette/disse er tilbakeført og jeg har fått mensen på dag ni etter tilbakeføringen. Ikke én gang har legen sagt «kanskje vi skal prøve noe annet». Jeg har gang på gang spurt om han tror det er håp for oss, svaret har alltid vært det samme: «Selvfølgelig! Hvis ikke hadde vi jo ikke gjort dette. Du fungerer, han fungerer, dere er relativt unge, det er bare et spørsmål om tid før det klaffer». Sist han sa dette, var i begynnelsen av mai, da vi var til ultralyd underveis i vårt hittil siste forsøk. Etter at forsøket nok en gang gikk i dass, og vi fortsatt hadde et forsøk igjen i 3-for-2-pakken vi hadde kjøpt, fikk pipen en annen lyd. «Dette går jo ikke», var beskjeden da vi var hos ham i slutten av samme måned. Hva som hadde endret seg så radikalt på tre uker, vet vi fortsatt ikke. Visst hadde vi vært gjennom et mislykket forsøk i mellomtiden, men at forskjellen mellom åtte og ni runder skulle være som dag og natt, var vanskelig å forstå.
Under samme samtale, foreslo vi et forsøk i naturlig syklus. Vi hadde lest oss opp på nettet om metoden og mente den hørtes aktuell ut for oss. Forsøk i naturlig syklus er rett og slett et ivf-forsøk der man ikke stimulerer kvinnen med hormoner før et egguttak, men lar naturen dyrke frem egg. Der man i en stimulert syklus booster modningen av så mange egg som mulig, og ved å hindre eggløsning sørger for at alle modnes og kan tas ut, lar man i en naturlig syklus kroppen dyrke frem eggene og velge ut det beste til eggløsningen. Man sitter altså igjen med kun ett, det egget kroppen mener er det mest overlevelsesdyktige. Derfra utfører man assistert befruktning som normalt. Poenget med stimulert syklus er å øke antallet egg, noe som kan gå på bekostning av kvaliteten. Når antallet økes betraktelig, ser man tross kvalitetsreduksjon, en gevinst ved å stimulere. Vi har vært gjennom ni runder med høydosestimulering, men aldri sittet igjen med mer enn maks to egg ved innsetting. De fleste gangene har vi sittet igjen med ett. Altså har stimuleringen ikke gitt oss mer enn det kroppen selv ville dyrket frem, uten medisiner. Det eneste medisinene har gitt oss har vært dårligere kvalitet på det ene egget vi har tilbakeført.
Vi spurte legen om det var hensiktsmessig for oss å gjøre et forsøk i naturlig syklus. «Det var en god idé», svarte han. «Det er nettopp hos par som dere, der kvinnen faktisk produserer egg, men responderer dårlig på hormonstimulering, at man har sett gode resultater av forsøk i naturlig syklus. Vi går for det!». Vi holdt på å falle av stolen. Hadde vi nettopp googlet oss frem til behandlingen som passet oss best? Ikke bare er hormonstimulering fysisk og mentalt beintøft, men hver runde med medisiner koster nesten 20 000 kroner. Vi har gått gjennom ni runder med medisiner som har tatt knekken på både kropp, sjel og lommebok – og ingen leger har reagert på at de kun har gjort skade. Vi har blitt plassert på samlebåndet og blitt behandlet av maskiner.
Til høsten blir det altså et forsøk i naturlig syklus. Jeg skal muligens gjennom min fjerde endometrioseoperasjon først. Ulempen med forsøk i naturlig syklus er at man kan bomme på eggløsning og dermed må vente på neste syklus. I mange land minimerer man denne risikoen ved å ha hyppige ultralydundersøkelser. I Norge glipper egg rett som det er, fordi nesten ingen klinikker gidder å jobbe i helgene. Jeg har mast meg til å få et løfte om daglig ultralyd når vi kommer så langt. Går det ikke denne gangen heller, ser vi mot utlandet. Påfallende mange jeg kjenner og kjenner til, har gode ting å si om fertilitetsbehandling i Århus i Danmark.
I den sårbare situasjonen vi befinner oss i, er det en enorm tilleggsbelastning ikke å kunne stole på de som behandler oss. At vi, i tillegg til å holde ut smerte, lengsel, nederlag, økonomisk belastning og skuffelser, også selv må passe nøye på at vi får riktig medisinsk behandling, er intet mindre enn skandaløst.
Ja, det er frivillig å forfølge ønsket om å lage egne barn når naturen butter imot. Nei, leger kan ikke trylle. Men som pasient bør man kunne forvente at man får den rette og best tilpassede behandlingen. Man skal ikke måtte google seg frem til sin kur. Uansett om det er influensa eller ufrivillig barnløshet man lider av.
