FLUFF, PEPSI OG KJÆRLEIK

Det tok meg syv år å få viljen min. Mannen min har vokst opp med hund og mente det var et større ansvar å ta på seg enn det jeg var klar over. Dessuten mente han at det nærmest ville være dyreplageri å skaffe seg en hund når man bor i byen. Jeg har vokst opp på landet med katt, så han hadde nok litt rett i at jeg ikke helt visste hva jeg ba om. Men da jeg for snart tre år siden, plutselig og samtidig, gikk gjennom tre vanskelige hendelser i livet, forbarmet han seg over meg. Etter ekstase og gledeshyl over seieren som lyste opp en ellers bekmørk høst, startet researchen og diskusjonene om hvilken rase vi skulle gå for. Han var veldig klar på at vi ikke skulle ha noen veskehund og ville ha «mer hund» enn det man får i en maltipoo, som jeg foreslo. Jeg ønsket meg en hund med litt mer fluff enn det vorsteher har, som han foreslo. Valget falt på en gyllen middelvei og den glimrende miksen mellom puddel og labrador.

Vi hentet den lille skatten noen uker senere. Kjørte ti timer hver vei for å få akkurat henne som vi hadde falt for. Pepsi er, selvfølgelig, verdens vakreste skapning. 15 kilo pur kjærlighet. Hun er vår baby, og lykkes vi en dag med å lage barn, får Pepsi en søster eller bror.

For meg er det et instinkt å passe på at Pepsi har det bra. Det er en prioritet at hun til enhver tid får nok mat, vann, tur, lek og kos. At hun føler seg trygg og er glad. Når hun løper rundt og logrer med halen, føler jeg lykke. Når hun kommer hjem fra tur, drikker vann så det blir et lite basseng rundt skåla, haster og henter ballen sin og slipper den ned foran meg, blir jeg fylt med kjærlighet. Når hun overfaller og trøster meg når jeg er sint eller gråter, tenker jeg at livet før henne var trist. Når hun piper og gjemmer seg bak meg fordi masse unger jager henne og kaster ting etter henne, river det meg i hjertet og gjør meg rasende.

Pepsi følger med og trøster. Her fra en av de mange slitsomme rundene med IVF.

På samme måte som mange nybakte mødre synes det blir tyngre enn før å se barn som lider, blir jeg fra meg når jeg ser hunder som ikke har det bra. Det er naturligvis en fare for at noen vil tenke at jeg er skrullete når jeg forteller alt dette. Men det jeg synes er skrullete, er å anta det motsatte. Å anta at folk ikke virkelig elsker hundene sine.

Med barn er det nemlig så annerledes. Tror dere! Mens hundene går i bånd i parken, venter utenfor butikken og blir hjemme når eieren skal på kafé, er barn i fri dressur overalt. Der en hund som bjeffer raskt blir hysjet på og ført vekk av eieren, kan barn opp til skolealder skrike og skråle i det uendelige, uten at deres eier reagerer. Sitter du på en fortauskafé og har fått lov av personalet å ha hunden din liggende på bakken ved siden av, får både du og hunden din bebreidende blikk av andre kafégjester. Men står det en fireåring opp på stolen og smuler opp en bolle som han kaster rund seg mens han lager monotone gnålelyder, er det bare for hans voksne å snakke høyere til hverandre og overdøve prinsen. For av en eller annen grunn er det påkrevd at deres små, kravstore, snørrete, frekke, grinete og bråkete krabater skal tolereres på et helt annet nivå enn våre som oftest lydløse og veldresserte krabater.

Mennesker trumfer av en eller annen uviss grunn dyr. Uansett hvor ræva mennesket er og hvor awesome dyret er. I sin ytterste konsekvens betyr dette at dersom mitt hundebarn biter ditt barn i selvforsvar, så må det dø. Mens hvis ditt menneskebarn slår en fremmed mann i balla, skal han helst bare le og si at det er søtt. Der det for meg er en selvfølge å ile til, beklage og få kustus på hunden min om den er til sjenanse for andre, er det for mange småbarnsforeldre en like stor selvfølge å bli sittende på pleddet sitt, mens deres lille øyensten prøver å ri på min lille øyensten.

Nå skal det sies at det heldigvis finnes mange observante og passe strenge småbarnsforeldre der ute, slik det også finnes mange idioter som eier hund. Men når tålmodigheten med og hensynet til barn er så mye større enn med hunder, tror jeg det skyldes en misforståelse om at barn er viktigere enn hunder. Et hierarki som fordi det er skapt av oss setter nettopp oss øverst og gir oss en fundamental rett til å anse dyr for å være underlegne oss og våre barn. Men det er de altså ikke. Dyrenes enklere intellekt gjør dem ikke mindre snille, sårbare, mottagelige for kjærlighet og mottagelige for smerte. På samme måte som vi ikke anser mennesker med begrensede evner som mindre verdifulle og behandler dem dårligere, bør vi ikke ha rett til å gjøre det mot dyr heller. Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn.

Er du ikke velsignet med en skatt på fire ben, er det kanskje vanskelig å forestille seg at noen kan bli så glad i en hund. Jeg har selv alltid elsket barn og hadde ingen anelse om hvor tett knyttet det var mulig å bli til den fluffy familieforøkelsen. Men det forventes jo rett som det er at folk uten barn skal forgude andres skatter på to ben, i det minste ta dem godt imot og vise dem positiv oppmerksomhet. Skal vi kalle oss siviliserte, er det pokker meg på tide at vi begynner å vise samme respekt for dyr som for mennesker.

SOMMER, HYTTELIV OG IVF-PAUSE

Livet
er virkelig bedre om sommeren. Selv om jeg i år som alle andre år fikk min lille kontraintuitive vårtristesse da dagene begynte å bli lengre og luften slightly varmere, er det jo dette som er min årstid. Det er så mye lettere å leve om sommeren. Lettere å kle seg, sminke blir overflødig, blomster overalt, flere brukbare timer i døgnet, alt er bare velstand. Nesten alt.

Planen var jo å bruke denne sommeren til å puste litt. Benytte oss av anledningen med sommerstengt klinikk til å legge det hele litt på hylla og ta en timeout fra fertilitetshelvetet. Ideen var å prøve å ha det bra, nyte sommeren og ikke la vårt evige prosjekt skyggelegge tilværelsen helt. Særlig nå som vi uansett ikke får gjort noe annet enn å vente på neste runde. Denne sommeren skulle jeg ikke tenke på den høyst ufrivillige barnløsheten. Men jeg har nå, etter flere forsøk på slike «pauser», lært at det faktisk ikke er noe som heter «en timeout» fra dette opplegget. Sånn er det, og det må man bare lære seg å leve med.

For du kan ta en fysisk pause, i den forstand at du akkurat nå ikke sprøyter deg selv full av hormoner eller er til ultralyd annenhver dag. Men all den tid du har lyst på barn og ikke har barn, er du jo ufrivillig barnløs. Kan liksom ikke ta en pause fra det. La meg forklare hvordan et tappert, men mislykket forsøk på det jeg så kjekt kalte «pustepause» i mitt forrige innlegg, typisk kan fortone seg.

Jeg står opp etter en god natts søvn på hytta, tar med meg en kaffe ned på brygga og registrerer på vei forbi stua at svigerinnen har både hendene, håret og fjeset fullt av babygrøt der hun nesten sloss med ettåringen som ropende kaster mat og leker veggimellom. Jeg sender henne en vennlig tanke, sier til meg selv at det tross alt er mye ro og frihet i livet uten barn. Jeg har sikkert sovet dobbelt så lenge som henne i natt, og nå kan jeg bruke dagen min på akkurat det jeg vil, uten at noen krever noe som helst av meg. Så sjukt deilig, egentlig! Hæ? JA, DET ER JAMMEN DEILIG, tenker jeg og plukker med meg avisen på vei ut av hytta. Setter meg ned på brygga og dingler med beina, myser smilende mot sola og tar en slurk av kaffen. Klapper meg selv på skulderen og tenker at nå er jeg flink til å nyte livet, istedenfor å sette det på vent. Kikker ned på den svindyre sommerkjolen og pedikyren jeg fikk før helgen, og tenker at dette er fruktene av frihet og egentid.

Blar litt i avisa, der står det om alt fra høstens forestående valg til samlivsproblemer, DAB-radio og Norges beste softis. Jeg blar og leser, men bare minutter senere sitter jeg der plutselig og har den vonde følelsen inni meg igjen. Den som kjennes som en knyttneve, som treffer meg tungt i magen og gjør meg urolig. Den som gjør at hjertet synker og jeg blir mørk inne i hodet. Smilehullene er vekk og sinnarynken er tilbake. Hva skjedde nå?

Nei, det som skjedde var at jeg satt der, ante fred og ingen fare. Var flink til å nyte øyeblikket. Men så glemte jeg at det ikke er mulig å styre tankerekker og blokkere utvalgte tankeruter. Så da jeg leste en artikkel om politisk uenighet om kontantstøtten, la plutselig tankene mine ut på en egen liten spasertur. Plutselig satt jeg der og stirret på bilder av barn med softis i hele trynet, mens jeg tenkte over hvilken holdning jeg selv har til kontantstøtten. Konkluderte med at den nok er nyttig og viktig for mange, men at jeg selv ville valgt å ha barna mine i barnehagen. Barnehagen. Barnehageplass, tenkte jeg. En ting nesten alle jeg kjenner snakker om. «Barnehageplass» er et ord som gir meg litt vondt i magen, kjenner jeg nå. Det er et ord som minner meg på et problem jeg ikke har. Et problem jeg så inderlig gjerne skulle ønske jeg hadde. Jeg kommer aldri til å levere og hente i barnehagen, tenker jeg. Det er dette jeg tenker, der jeg sitter og myser med sinnarynke, og kald kaffe i koppen. Så får jeg panikk. Jeg har ingen tid å miste. Jeg har for svarte fylt 35 år nå, hva da «pause»?! Vil jeg bli mor eller vil jeg ikke? Jævlig dårlig idé å utsette noe som helst da i så fall. Jeg har få nok egg som det er. Så jeg heller ut kaffen, ruller sammen avisa, reiser meg opp, går og finner mannen min. Nå sover nevøen min og foreldrene hans slapper av i solen. Jeg og mannen min bruker hele formiddagen til å google etter «forsøk i naturlig syklus», «fertilitetsklinikker Danmark» og «forskningsartikler endometriose».

Det er ikke mulig å slappe av på kommando, er vel det jeg prøver å si. I hvert fall hvis det å slappe av er ensbetydende med å stenge ute alle tanker om temaet som tross alt opptar deg mest. Jeg vil slå et slag for å kutte ut selvpålagte timeouts. For hva er avslappende med å tvinge seg selv til noe som er umulig? Slutt å fortelle folk som er ufrivillig barnløse at de skal tenke på noe annet, for det går ikke. Og er du den barnløse, slutt å gi deg selv mental juling for at du ikke klarer å legge til side lengselen etter å bli mor. Innse i stedet at en stor del av livet akkurat nå består av nettopp dette ønsket, og at det da er helt naturlig at du tenker mye på det. Men, og det er et stort men, det betyr ikke at det ikke er plass til noe annet i tilværelsen. Det er ikke slik at du ikke fortjener å gjøre noe som helst annet enn å piske deg selv for at kroppen din ikke lystrer. Du blir ikke fortere gravid om du luker jobb, venner, middagsselskap og tv-serier ut av livet ditt. Du blir ikke mer fertil av at fertilitetsforsøk er din heltidsgeskjeft. Nå er det dessverre i mitt tilfelle sånn at en konstant, smertefull og ekstremt døll endometriose legger sine begrensninger på livet, men jeg er overbevist om at det er sunt for kropp og sjel å skvise inn en balansert miks av den jobbingen, de sosiale sammenkomstene og den populærkulturen man kan – inn i en hvilken som helst tilværelse, egentlig. Også den som ufrivillig barnløs.

Jeg har i hvert fall lagt den tvungne timeouten på hylla, og gått tilbake til både googling, kalender, testing og alt det koko som omgir oss som er i denne bobla. Men nå er jeg samtidig opptatt av at denne tiden, disse årene vi bruker på dette, skal bli husket for mer enn bare forsøkene og tårene. Jeg vil at når vi sitter der om tjue år og snakker om da vi var i 30-årene, uansett om vi da har barn eller ikke, så skal det også hoppe frem bilder og minner i hodet, som handler om helt andre ting enn fuckings jævla ivf.

Fortsatt god sommer ��