LETTELSE, PRESTASJONSANGST OG «SOMMERTIPS» FRA MINMOTE

I flere måneder har jeg gått og visst at det er en ting jeg må gjøre, en slags misforståelse jeg må rette opp i. Men fordi det hele var en lite hyggelig sak å ta tak i, har jeg utsatt det. Jeg har til og med sagt til meg selv at at jeg ikke trenger å gjøre det, at det ikke er mitt problem, at jeg kan spare meg selv for ubehaget. Men så har jeg bare innsett at jeg ikke kan komme utenom, at jeg før eller siden må som amerikanerne sier «set the record straight». Av hensyn til både noen andre og meg selv. Så i helgen tok jeg tak i det, og fikk det – i hvert fall for min egen del – ut av verden.

Akkurat hva dette dreier seg om er ikke interessant, men grunnen til at jeg i det hele tatt nevner det er at det var først etterpå at jeg kjente hvor enormt mye dette hadde tynget meg. Nå som det er overstått, skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke tok tak i det før. Så, du som vet det er en ting du bør gjør, noe du vet er det rette å gjøre, men ikke tør/er for lat: Do it! Du kommer til å føle deg mange kilo lettere etterpå.

Ellers må jeg bare fortelle om lydboken jeg hører på akkurat nå, for den får meg både til å le og gråte, og jeg er ikke engang halvveis. Det er debutromanen til Zeshan Shekar som heter «Tante Ulrikkes vei». Jeg skal ikke spoile, bare si to ting: 1. Jeg er glad jeg hører den som lydbok (og ikke leser den). Lytt og du vil skjønne hvorfor! og 2. Jeg vet ikke om jeg tør skrive ferdig min egen bok, for den kommer aldri til å bli noe i nærheten av det denne Zeshan-fyren får til. 

Og når vi først er inne på minoritetsungdom og deres oppvekstkår, for det er det boka handler om, er det noe annet jeg ikke klarer – eller synes jeg bør – holde kjeft om. 

De fleste vet vel hva jeg føler om hijab, og da særlig på barn. Jeg har skrevet om det mange ganger, for eksempel her. Det er et seksualiserende og kvinneundertrykkende plagg, skapt for å kontrollere kvinnen og beskytte henne mot menns blikk og instinkter. Det er et plagg som slår fast at kvinnen må være mer sømmelig enn mannen. Det er et plagg som gjør at menn blir mer bevegelige og frie enn kvinner.

Jeg vet at mange kvinner bærer dette plagget frivillig, fordi det sitter så dypt i kulturer og forståelse av egen identitet, men okke som: Hva hijab betyr, og det skillet mellom gutt og jente som det representerer, gjør jenter mindre likestilt, ikke mer. Det gir jenter færre muligheter, ikke flere. Derfor har også min frustrasjon vært stor over feminister som hisser seg opp over bruk av rosa til jenter og blått til gutter, men som ikke synes det er noe problem at jentebarn kles i hijab. Du kan lese om da jeg klikket på en av disse kvinnene her

Og nettopp fordi et samfunn tuftet på likestilling bør jobbe for at færre bruker hijab, ikke flere, blir jeg så himla oppgitt når jeg ser sånt som dette: 

Jeg forstår at MinMote prøver å være inkluderende, at de handler i god tro. Men når man midt på en rekordvarm sommer med temperaturer over tredve i ukevis, og mens butikker er utsolgt for både vifter og plastbassenger, kaller dette antrekket for «perfekt sommeroutfit» er det noe som skurrer. Med mindre MinMote-redaksjonen virkelig mener å anbefale sine følgere å dekke til både bryst, hals, nakke, skuldre, albuer, bein, nakke, panne, ører og hår i denne vanvittige varmen, er ikke dette et motetips, men et feilslått forsøk på toleranse og godhet. Jeg skjønner at det man vil oppnå er å representere et mangfold, å gi også muslimske jenter med hijab noen å identifisere seg med, men noen ganger er vi nødt til å prioritere: Hva er det viktigst å kjempe for?

Skal vi jobbe for å gjøre det lettere for dagens og morgendagens jentebarn å slippe hijab i oppveksten – og dermed bidra til at at alle jenter får like muligheter som gutter? Eller skal vi prioritere å være inkluderende overfor dem som kler seg i begrensende og kvinneundertrykkende plagg – og kalle plagg, som kvinner i land som Iran straffes om de ikke bruker, for «perfekt sommeroutfit»? Det er et spørsmål jeg er sikker på at MinMote ikke stilte seg, før de presenterte denne dekkende religiøse bekledningen som det ideelle sommerantrekk. 

Sånn, det var dagens rant. Dere får ha meg unnskyldt, jeg må kjøle meg litt ned. 

HVA HÅPER DU?

Hatten av for dere som har klart å gjøre noe som helst annet enn å følge med på det politiske kaoset i dag. Eller, en viss interesse for hva som skjer med styre og stell i landet vårt er jo bare bra! Men jeg har altså sittet klistret til alt av norske nyhetsmedier i stort sett hele dag. Hadde egentlig tenkt å skrive et litt vår-relevant innlegg (fordi jeg drømmer om vår, derav bildet), om «sommerkropp» blant annet, men det føltes litt feil når landets ledelse står på hodet.

Ikke det at vi trenger flere som øser av sin kunnskap om den politiske situasjonen. De som har fulgt meg utenfor denne bloggen, for eksempel på Twitter og i kommentarer jeg har skrevet, har kanskje fått med seg at politiske kommentatorer ikke er den yrkesgruppen som står høyest i kurs hos meg. Misforstå meg rett, de har tidvis en funksjon, som for eksempel når de forklarer hva mistillitsforslag betyr eller forteller oss hvilken praktisk betydning ulike politiske forslag og retninger får for folket. Problemet er bare at de fryktelig ofte gjør så mye mer enn det. Uten å ha finregnet på det, vil jeg anslå at åtte av ti ord som kommer ut av munnen (eller pennen) til politiske kommentatorer er selvfølgeligheter. Dette er selvsagt ikke (bare) kommentatorenes egen skyld, men også sånne som meg, som ser på og leser det de serverer, må ta litt selvkritikk her. Og så har vi nyhetsankerne og reporterne fra samme kanal, da. Det er nok, når alt kommer til alt, de som som gir herr kommentator mest vann på mølla. Etter at Knut-Arild Hareide i dag meldte at landsstyremøtet tydelig hadde uttrykt at det ikke har tillit til Sylvi Listhaug som justisminister, kom følgende spennende spørsmål fra studio til herr kommentator: «Betyr dette at KrF ikke har tillit til justisministeren?» hvorpå herr kommentator svarte: «Ja, det betyr at KrF ikke har tillit til Sylvi Listhaug som justisminister». Hahaha! Ut over gjentakelser av dette – og i rettferdighetens navn et par nyttige forklaringer av hvordan en votering foregår og hvem som kan danne regjering, hvis dagens regjering avsettes – har de bare gått i loop i hele dag. «Hva kommer til å skje i morgen?» fra studio, og «Det gjenstår å se hva som skjer i morgen» fra herr (og en og annen fru) kommentator.  Og jeg har hørt på. Og sett på. Og lest. Alt!

Fordi jeg er så vanvittig spent på hva som skjer nå. Jeg har, som jeg også sa i forrige ukes fredagspanel, vanligvis vært den som synes det i norsk politikk handler for mye om hvordan noe sies enn hva det som blir sagt betyr. For eksempel syntes jeg mediene tok helt av i imam-sleiking-gate i forkant av valget i fjor høst. Å slikke noen opp etter ryggen betyr bare å smiske med dem, stryke dem medhårs, hva så om Listhaug ordla seg litt mer sleivete enn det? Kunne man ikke bare svare på kritikken hennes? Jeg skrev forresten om det da også. Men denne gangen er det annerledes. Det handler ikke om formuleringen, eller språket i noe Listhaug har sagt. Det handler om at hun som er øverste myndighet på lov og orden i Norge er så aktivt ute etter å skape et inntrykk av at vi som nasjon er mer splittet enn vi er. Alle er enige om at vi skal frata fremmedkrigere deres norsk pass, uenigheten handler om rekkefølgen – før eller etter de har fått en dom mot seg. Denne uenigheten klarer altså en statsråd, den voksne blant oss liksom, å presentere som et landssvik. For det er jo det det er, er det ikke? Er det ikke landssvik å gjøre det Listhaug beskylder Arbeiderpartiet for? «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», skrev hun. Og hisset opp den urovekkende store gruppen med mennesker i dette landet som er livredde for innvandring og er sterkt fiendtlig innstilt til alle som ikke er like som dem selv. De som mener Ap har solgt landet og latt utlendingene tråkke på «ekte» nordmenn. Når sannheten er at de fleste i norsk politikk vil omtrent det samme, med små forskjeller i politikk og større forskjeller i retorikk. De fleste vil begrense innvandring, øke integrering, bekjempe terror og hjelpe mennesker i nød. Sylvi Listhaug forteller at det ikke er slik, men at vi er delt, at vi nærmest er i krig. Når hun så sletter innlegget, gjør hun det fordi hun ikke hadde rettigheter til å bruke bildet.

Det er så ekstremt viktig at det hun gjør der – AKKURAT det hun gjør der – slås hardt ned på. Jeg håper ikke våre folkevalgte lar et menneske som egger til strid sitte i en av landets absolutt viktigste stillinger. For det handler ikke «bare om en Facebook-post» slik mange har sagt de siste dagene. Året er 2018 og Facebook er ikke lenger et nettsamfunn for spesielt interesserte. Vi møtes der, snakker sammen der, uttrykker oss der, debatterer der, poster både private og profesjonelle kunngjøringer der, forteller om alt fra barnebursdag til jobbytte der. Det er der, midt på torget, at vår justis- og innvandringsminister serverer en løgn om sine politiske motstandere. Det er der, i en megafon, at Listhaug roper og ber om at vi viser mindre forståelse og mer harme overfor hverandre. Jeg håper inderlig at hun forsvinner ut av regjeringen i morgen.

Hva håper du?

NOIA, #METOO OG DAGSNYTT 18

Foto: Ina Damli/Stella

Da de ringte fra Dagsnytt 18 tidlig på formiddagen mandag og spurte om jeg kunne stille til sending senere på dagen var min første tanke: Hehehehehehehehehehehe, trokke det, men ellers takk. Hvorfor? Fordi jeg hadde våknet klokka halv sju av så sterke smerter at jeg trodde jeg skulle besvime liggende i senga. Jonas måtte jobbe hjemmefra for å passe på at jeg fikk i meg det jeg trengte av mat og medisiner, sånn at jeg med tid og stunder kunne klare å komme opp fra senga. Jeg er på en all time high – eller low – når det kommer til endometriosesmerter nå for tiden. Jeg har kanskje nevnt det før, men legen som opererte meg i januar (han flinke som jeg tidligere har skrevet om her) sa til meg at de tre første månedene etter operasjonen vil smertemessig bli verre enn noen gang før. Ikke aner jeg hvorfor, eller hvordan han kan vite at det liksom skal ta akkurat tre måneder, men han har i hvert fall hatt rett så langt.

Hver eneste dag kjennes det som to gafler river i, bak og under livmoren min, litt som når man lager pulled pork. Smertene stråler nedover beina, og river i korsryggen. Morgenene er ofte verst, og ofte tar det noen timer før jeg i det hele tatt klarer å komme meg i dusjen og starte dagen. Mandag morgen var det spesielt ille. Nå for tiden har jeg også blitt velsignet med masse vann i kroppen og det er særlig knærne mine som er hovne og vonde. Hendene mine har også svulmet opp og jeg har ikke hatt på meg ringene mine siden jul. Forlovelsesringen og gifteringen som jeg har gått med hver dag i henholdvis ni og åtte år. Den nydelige ringen i hvitt gull som jeg fikk av mormor til 18-årsdagen og som jeg absolutt alltid går med. Ingen av dem har jeg klart å få på meg på flere måneder, fordi fingerleddene mine er hovne. Det er visst en bivirkning av alle de hundre medisinene jeg går på.

Anyway. Jeg hadde en legetime midt på dagen mandag, men på grunn av den elendige formen jeg var i, trodde jeg faktisk at jeg skulle bli nødt til å kansellere. For syk til å dra til legen, liksom. Det var midt opp i dette at Dagsnytt 18 lurte på om jeg kunne tenke meg å komme i studio for å prate om #metoo i mediebransjen. Jeg svarte at det var uaktuelt samme dag, men at jeg kunne stille om de skjøv på debatten og tok den en annen dag denne uken. Er du sikker på at du ikke får det til i dag, lurte de på. Jeg kjente meg rimelig sikker der jeg lå i sengen og slet med å snu meg over på siden uten hjelp.

Etter en tålmodig kombo av smertestillende, varmeflaske, fosterstilling og en varm dusj klarte jeg å kle på meg og komme meg ned i bilen, og Jonas kjørte meg til legen. Hos fastlegen min satt jeg og gråt i en halvtime over at smertene aldri tar slutt, hvor ekstremt lei jeg er av alle medisinene og bivirkningene, og han sa at det eneste vi vet helt sikkert vil fjerne smertene for godt er å operere ut livmoren min. Det nekter jeg å gjøre før jeg vet at vi har prøvd alt vi kan, og det føler jeg ikke riktig ennå. Jeg vet at mange synes jeg er en idiot som ikke gir meg etter ni mislykkede forsøk, særlig når jeg i tillegg har så kraftige smerter. Men akkurat nå vil jeg heller bære disse smertene enn å innfinne meg med at jeg aldri skal kunne bli gravid. Jeg vil ha forsøkt i naturlig syklus og jeg vil ha prøvd denne klinikken før jeg vurderer å fjerne livmoren. Så sta er jeg, og så lenge jeg har Jonas sin støtte i dette, så må jeg prøve å drite i hva andre måtte mene om dette. Det er tross alt mitt liv. Vårt liv.

Tårevåt og hes kom jeg ut av legekontoret, kikket på telefonen og så en haug med henvendelser fra NRK. Saken hadde utviklet seg i løpet av formiddagen og de ville så gjerne kjøre den samme kveld. Først ble jeg sur og stressa og tenkte at det fikk være grenser for mas. Finnes det virkelig ikke ett eneste menneske utenom meg de kan spørre, tenkte jeg. Og det var vel egentlig nettopp den tanken som fikk meg til å bestemme meg for å bite tennene sammen og gjøre det. For det er jo det som er problemet. Det er nesten ingen journalister som vil si disse tingene høyt. Jeg har ikke tall på hvor mange som sier det til meg, men de føler prisen for å si det offentlig er for høy. Så jeg klarte rett og slett ikke å si nei.

På kvinnedagen begikk nemlig redaksjonen i TV 2-programmet «Snakk med Linn Wiik» en ulydighet mot ledelsen. Kanalen har, i likhet med hele resten av medie-Norge, bestemt seg for ikke å identifisere den tidligere TV 2-ansatte mannen som trakasserte flere kvinnelige kolleger, fikk fortsette over ett år i jobben etter at dette ble kjent, for så å få ros og skryt av sportsredaktør Vegard Jansen Hagen på vei ut av jobben. For å illustrere årsakene til at kvinnedagen fremdeles er relevant og viktig, viste Wiik på torsdag frem bilder av en rekke kjente menn som har havnet i søkelyset etter #metoo-bølgen. I tillegg til Harvey Weinstein, Kristian Tonning Riise og Trond Giske, fikk seerne også se et bilde av den tidligere TV 2-profilen som fikk sparken etter å ha seksuelt trakassert flere kvinner i kanalen. Det skulle journalistene i programmet få svi for.

Der varslene mot for eksempel Trond Giske har handlet om upassende seksuell oppmerksomhet og et uinvitert kyss, har den tidligere sportskommentatoren klådd på kvinnelige kolleger og holdt en av dem fanget på sitt hotellrom mot hennes vilje. I likhet med to andre mannlige TV 2-ansatte som fikk sparken for seksuell trakassering og overgrep – hvorav én jeg vet har vært ubehagelig mot og trakassert kvinner seksuelt i minst 15 år – har også denne mannen gått rett videre til en profilert mediejobb. Tre menn i gode jobber som trakasserer kvinner og går videre til nye gode jobber. Publikum får verken vite hvem disse mennene er eller hvor de jobber i dag. Hadde aldri skjedd om det var i en annen bransje, men slusene er tette når det kommer til mediebransjen. Man har venner som styrer nyhetsbildet, må vite. Innslaget fra Wiiks program på TV 2 ble fjernet fra nettet og hennes forestående program førstkommende fredag er nå tatt av luften. Når et knippe journalister endelig prøver å gjøre jobben sin og velger å behandle sine egne kolleger på samme måte som andre, straffes de. Jeg har tidligere skrevet om medienes rørende omtanke for #metoo-overgripere i egne rekker her og her, så det er ingen hemmelighet at jeg er opptatt av å belyse denne skjevheten. Når en journalistkollega (som jeg for øvrig ikke kjenner personlig, vi har faktisk aldri møttes) tas av luften for å prøve å gjøre det rette, kunne jeg faktisk ikke annet enn å stille opp og forsøke å tale hennes sak.

Tilbake til mitt private lille mareritt. Det var fortsatt uaktuelt å stille i studio. Jeg kunne knapt gå skikkelig, hadde gjemt meg bort i en svær hettegenser, med null sminke og var tett i nesa av all griningen. Så jeg avtalte med Dagsnytt 18-redaksjonen å gjøre intervjuet på telefon. Dagens tredje mentale sammenbrudd kom ca 15 minutter før jeg gikk på lufta. Da hadde vi kommet hjem til Vollen, den siste runden med smertestillende hadde mistet effekten, smertene slo inn og jeg fikk et major meltdown over alt som var galt og alt jeg ikke klarer å ha kontroll over. Da sendingen var i gang og jeg skjønte at det bare var et kvarter til jeg skulle på, var det nummeret før jeg ringte inn og sa at jeg dessverre måtte trekke meg. Det svartnet for meg og jeg gråt ustanselig. Men jeg bet tennene sammen, kastet litt kaldt vann i ansiktet og tok to dusjer med nesespray i hvert nesebor før jeg plutselig satt der og hørte min egen stemme direkte på lufta. Her må jeg skyte inn at dette ikke akkurat var min første gang på Dagsnytt 18. Jeg har jo jobbet som journalist i ti år og har gjennom årenes løp gjort alt fra direkterapportering og nyhetsopplesning til deltagelse i studio på både tv og radio mange, mange ganger. Jeg er fast medlem i Fredagspanelet på Østlandssendingen i P1, og har vanligvis null problem med nervøsitet før sånne ting. Det har jo vært jobben min i så mange år. Men på mandag var det rett og slett et lite helvete å gjøre det. Jeg glemte alt jeg egentlig ville si og gikk på en god gammeldags choke. Det ble ikke helt krise, men jeg var ikke særlig fornøyd med resultatet heller.

Likevel er jeg glad jeg gjorde det. For selv om det ikke var min beste opptreden, erfarte jeg at det å engasjere meg for noe større enn meg og mitt, akkurat når ting ser som svartest ut, faktisk kan være ganske effektivt. Å presse meg selv til å gjennomføre noe jeg mener er riktig, viktig og nyttig, er den beste kuren mot selvmedlidenhet. Det skal jeg ha i bakhodet når vi nå snart går inn i vårt tiende IVF-forsøk.

MEDIENES EGNE GISKER

Etter noen ukers stigende kvalme som tilskuer, og tre dagers resultatløs diskusjon med min redaktør i Aftenposten der jeg som fast spaltist skriver mediekritikk, har jeg bestemt meg. Jeg må lette hjertet mitt. Og jeg må gjøre det på en plattform der jeg selv legger premissene.

Hovefestivalen 2007. Foto: vg.no

Sommeren 2007, da daværende kulturminister Trond Giske lånte sine skuldre til artisten Mira Craig på Hovefestivalen, var det mange journalister og redaktører som hånlo godt og lenge. Som nyutdannet journalist i en av landets største nyhetsredaksjoner, reagerte jeg på måten en statsråd vi stadig intervjuet ble omtalt på internt. Ikke bare i gangene, men også på redaksjonsmøter. – Han ser jo bare latterlig ut, husker jeg at en av redaktørene sa. Jeg var for så vidt enig i det, men jeg husker jeg reagerte på at akkurat han sa det.

Jeg hadde nemlig nettopp sett ham på en jobbfest, der han hang over en kvinnelig kollega og fortalte henne hvor nydelig hun var. Hun stod med ryggen inntil en vegg, han stod lent over henne med en håndflate plassert på hver side av henne på veggen. Så kysset han henne på halsen. Den kvelden hadde jeg selv blitt lagt kraftig an på av en reportasjeleder. Han holdt meg fast, sa jeg ikke trengte å være så overlegen selv om jeg var vakker, og han nektet å slippe meg før jeg lovte at jeg skulle bli med på nachspiel. Da jeg endelig fikk øye på en ledig taxi utenfor festlokalene, fikk jeg ikke stoppet den fordi han holdt meg fast. Jeg måtte vente 20 minutter til, mens forbipasserende kolleger, både de som var på vei til nachspielet reportasjelederen ville ha meg med på, og andre som var på vei hjem, enten ikke la merke til at han hang på meg som en klegg eller lo litt av det. Selv om jeg syntes han var ekkel, lo jeg også. Jeg ville ikke være hun sure som lagde dårlig stemning.

På Skup-konferansen året etter, var det min tur til å få litt oppmerksomhet av førstnevnte redaktør og til å være «nydelig». Han hang over meg med slørete blikk og snøvlet at han var så populær at han fikk tilsendt dametruser i posten. Begge mennene var gifte familiefedre. Begge har steget i gradene siden den gang.

Svein Østvik (Charter-Svein) i hotellbaren under Skup-konferansen i Tønsberg i 2012.

Jeg har ikke tall på hvor mange slike opplevelser jeg har hatt i mine ti år i norsk rikspresse. Ikke heller har jeg tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om fester og nachspiel. Oppmerksomhet av den første typen – der det henges over og sikles, kysses på og man får utseendet kommentert – har jeg som regel opplevd patetisk eller ekkel, og i blant skikkelig ubehagelig. Men spørsmål om hvor festen er, har jeg aldri tenkt over at jeg ikke burde fått. I sekulære samfunn, er det bare hyggelig ? og vel ønskelig – at man kan feste på tvers av kjønn og generasjoner. Derimot har jeg de siste ukene tenkt mye på dobbeltmoralen i norsk presse. Det er den som har gjort meg uvel.

For Giske er ikke den eneste mektige personen som har vært omgitt av uforholdsmessig mange, unge og pene kvinner. Han er langt i fra alene om å ha benyttet seg av anledningen hans posisjon og makt har gitt ham til å tilegne seg kontakt med det motsatte kjønn. Kontakt som tidvis har vært langt over grensen for hva både kvinnene og partiet han representerer bør tåle. Men i norsk sammenheng er Giske så langt alene om å bli identifisert som en #metoo-overgriper og bli gjenstand for en samlet norsk presses langvarige moralske forargelse. Hvorfor?

Takket være #metoo-kampanjen har mye dritt kommet opp til overflaten, og mange ubehageligheter har blitt satt en stopper for. At også Giskes upassende oppførsel – tilnærmelser han åpenbart har tillatt seg i kraft av sin posisjon – har fått konsekvenser for hans stilling, er bare rett og rimelig. Når det foreligger flere varsler om at en politiker på hans nivå har opptrådt upassende og ubehagelig, er det også på sin plass at nyhetsmediene dekker dette. Men mediene har jo ikke bare formidlet til allmennheten hva som foregår i Arbeiderpartiet. De har publisert over 3000 oppslag om Giske siden desember, og de har drevet saken fremover, med et etterhvert tydelig mål om å avsette ham. Men dette har andre skrevet bedre om enn meg.

Det jeg har blitt kvalm av er revolverintervjuerne og det fasitinnehavende kommentariatet. Fordi jeg sitter og ser på dem, hører på dem på radio, leser dem i avisen, og så vet jeg at flere av dem godt vet at deres egen sjef ellers deres egen kollega har langt verre episoder på samvittigheten enn de verste kjente varslene om Giske. Jeg ser noen av de samme som gikk forbi og lo den litt koselige haha-han-blir-så-amorøs-i-fylla-altså-latteren da mellomlederen som er født samme år som min mor, holdt meg bom fast mens han snøvlet. Nå snakker de om en tekstmelding med spørsmål om hvor festen er og et påstått kyss som et sjokkerende overgrep, og de spør: Er det en ukultur i Arbeiderpartiet som har tillatt dette, eller er kvinnene i partiet trygge nå som Giske er avslørt og luket ut?

Jeg spør meg hva motivasjonen til de ivrige, påtatt sjokkerte og fordømmende journalistene og kommentatorene er. Jeg snakker her ikke om den streite journalistikken som er gjort på saken. Det er forståelig at pressen har fulgt maktkampen og alliansene internt i Arbeiderpartiet tett i lys av denne saken. Jeg snakker om moraliseringen. Om alle de som kastet seg på da saken sprakk før jul, og som en hund som ikke vil slippe et buksebein, fortsatt biter seg fast. Er motivasjonen å gjøre det lettere å være kvinne i Arbeiderpartiet? I så fall, når skal de gjøre det lettere å være kvinne i egne redaksjoner? Når skal redaktører og mellomledere i mediene stilles til veggs?

Kjære kolleger, er det bare jeg som hører det single i glasshus og ser påfallende selektiv moralisme i debattprogrammer og på kommentarplass? Er det bare jeg som savner feiing for egen forbannede dør, nå som vi er så godt i gang med kosten?

For nå blir spørsmålet om mediene vil være en våken og sterk vaktbikkje, eller om de vil fortsette som en flokk veskehunder som sitter i veskene til eierne sine og gneldrer.

HIJAB, FEMINISTER OG «HJERTEKNUSER»-BODY

Min iranske venninnes fem år gamle datter Sofia, dagen før hun skulle begynne på skolen i fjor.

Husker dere babyklærne det ble bråk rundt for et par år siden? Det var kleskjeden Name It som solgte blå og rosa bodyer med påtrykkene «Adm. dir» og «Hjerteknuser». Det skulle de ikke ha gjort. På nakken fikk de mødre, bloggere, feminister, ja selveste likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik. Skuffelsen var stor og bekymringen dyp over at det ble gjort forskjell på jenter og gutter: Der gutter skulle bli direktører, skulle visst jenter bare bli hjerteknusere. Da hjalp det lite at kleskjeden sa at mange hadde kjøpt direktør-bodyen til døtrene sine. Alle visste nemlig at blått var til gutter. Det ble klagestorm og kundeopprør på nett og nyhetssaker i avisen.

Bare et halvt år tidligere hadde de samme avisene og de samme likestillingsforkjemperne uttrykt frustrasjon over en lignende forskjellsbehandling av gutter og jenter. Da var det Prior som var synderen. Som et triks for å få barn til å spise egg, hadde kyllingprodusenten pakket eggene i rosa og blå kartonger som de kalte for prinsesse- og sjørøveregg. Det skulle de ikke ha gjort. Nå måtte de stå skolerett i avisen og forklare seg. Slik sportsbutikkene måtte, da avisen skrev at rosa og blå klær solgte best til barn. «Et stort tilbakeslag», kalte likestillingsombudet utviklingen.

Hvorfor forteller jeg alt dette nå? Fordi jeg er forbanna. Ikke på de som lager rosa ting til jenter. Nei, jeg er dirrende forbanna på de som fyller blogger og aviser med harme over alt fra rosa skolesekker til rosa Lego-brikker, men som aldri sier ett ord om hijaben mange barn bærer. Når jenter som går på barneskolen er tullet inn i et tøystykke som er til for å dekke til en kvinnes skjønnhet og beskytte det fra menns blikk, bør det opprøre alle som er opptatt av jenters likestilling. Alle! Om en rosa matboks eller sparkesykkel prakker kjønnsstereotypier på en seksåring, tør jeg ikke tenke på hva en sømmelig slør gjør.

Men barna med stramme tøystykker på hodet har ikke engasjerte bloggere og feminister som passer på dem og deres framtidsutsikter. De som raser mot rosa prinsessekjoler, raser ikke mot rosa hijab. Selv om hijab, i motsetning til rosa klær, hindrer fritt valg i alt fra fritidsaktiviteter når man er liten, til livsledsager og karriere når man blir stor.

De eneste gangene jeg har sett inkluderings- og likestillingsombudet uttale seg om hijab, har det vært for retten til å bære det. Inkludering av kulturelle minoriteter har altså trumfet likestilling mellom kjønnene. Å gjemme vekk jenter bak slør er visst ikke noe «stort tilbakeslag».

En annen varm forkjemper for barns likestilling er blogger og forfatter Suzanne Kaluza, som på bloggen sin skriver om da hun la vekk alle rosa babyklær hun fikk i gave da datteren ble født. I et intervju med Dagsavisen sier hun at hun er villig til å gå i demonstrasjonstog for «alt som har med kvinnesak å gjøre». Hun sier: «Vi har ikke likestilling i Norge i dag! Masse gjenstår. Den der idiotiske kjønnssegregeringen vi holder på med, for eksempel, med sexy og rosa til små jenter.» Likevel heier Kaluza på rektoren i Oslo som i forrige uke tok til orde mot et hijabforbud i barneskoler og barnehager. Barnehager! Terje Andersen ved Tøyen skole slår fast at «barnehijab er ikke noe problem» og at det er «mest et moteplagg».

Da regner jeg med det er ok at jeg sender datteren min på barneskolen med glitter-BH under åpen skjorte og tung partysminke også. Det er jo bare mote.

Hvorfor er det sånn? Hva får mennesker som vil fri barn fra prinsessekjoler, til å forsvare at de tulles inn i religiøse slør?

For å være ærlig sliter jeg med å forstå det. Er det fordi man er redd for å tråkke foreldrene til barn med hijab på tærne? At man ikke vil blande seg inn i hvordan andre mennesker vil oppdra sine barn? Synes man ikke at man kan stille seg til doms over andres tradisjoner og tro? Det gir i så fall ingen mening. For er det én ting vi tør i dette landet, er det jo å mene og synse. Så lenge skal du amme barnet ditt. Ikke ta på klær på hunden din. Ikke kjøp dyr veske til datteren din. Ikke kjøp dyr boblejakke til sønnen din. Jobb fulltid, ikke deltid. Ikke pynt for tidlig til jul. Den bunaden kan du ha. Ikke ta botox i sinnarynka. Ikke ta silikon i hengepuppene. Lag barnematen selv, ikke kjøp på glass. Det er ingen grenser for hjelpsomheten når det kommer til synspunkter om hva som er riktigst, best og sunnest. Eller jo, det er jo nettopp det det er. Grensen går ved «de andre».

Det er ikke første gang jeg skriver om barnehijab. Denne tildekkingen av barn, eller rettere sagt kampen mot den, har blitt en hjertesak for meg. Med jevne mellomrom kommer debatten opp, og politikerne diskuterer om man bør innføre et forbud mot barnehijab i skolen. Så langt har det ikke blitt noe forbud, fordi de fleste er mer opptatt av at voksne får praktisere religion i fred enn at barn får være barn i fred. Mens de går rundt og bekymrer seg for at en «hjerteknuser»-body skal innbille deres datter at hun ikke kan bli direktør når hun blir stor, tar de det med knusende ro at datterens klassevenninne ikke er med på svømmeundervisning fordi kroppen hennes ikke skal vises frem.

Jeg har selv gått med hijab da jeg var barn. Ikke fordi jeg var, eller for den saks skyld er, muslim. Ingen barn på seks, syv og åtte år – de tre årene jeg dekket til håret mitt – er religiøse. Jeg skjulte håret mitt fordi jeg gikk fra første til tredje klasse i Iran, og der er hijab påbudt fra første skoledag. Koranen sier at kvinnelig skjønnhet skal skjules, og at både kvinnen og mannen må bidra til at det skjer: Hun ved å dekke seg til, han ved å slå ned blikket. Hun må ikke friste, han må ikke se. Mannens skjønnhet sier Koranen ikke noe om. Så guttene som gikk på gutteskolen ned i gata, måtte ikke dekke til håret. De måtte bare se vekk om vi mistet sløret.

Dette bildet er tatt dagen etter det første bildet. Der Sofia bor, i Iran, er det påbudt med hijab fra første skoledag. Hver eneste dag spør hun mammaen sin Solmaz om hvorfor gutter ikke må dekke til håret. Min venninne aner ikke hva hun skal svare. Da jeg fortalte Solmaz om at mange barn i Norge bruker hijab på skolen, trodde hun at jeg spøkte.

Å leve etter disse reglene gjør noe med deg. Du blir sårbar og selvbevisst. Ditt forhold til det motsatte kjønn blir anstrengt og unaturlig. Når det verste som kan skje er at gutter og menn ser deg, blir de automatisk skumle og farlige. Det utvikler seg sjelden vennskap eller konkurranse på tvers av kjønn når jenter dekker seg til. For gutter og jenter lever i forskjellige verdener. Guttene er frie, tøffe og fremtidige direktører. Jentene er bundet, sømmelige og beskjedne. Virkelighetens Sana er dessverre nesten aldri buddies med Isak.

Det har gått et kvart århundre siden jeg var en barneskoleelev med hijab. Nå dekker jeg bare håret mitt når jeg reiser til Teheran for å besøke mormor. Men jeg ser stadig flere barn her i Norge som er tullet inn i det skjønnhetsbeskyttende plagget. Her om dagen så jeg en liten jente med bleie og hijab. Ikke gammel nok til å gå på do for egen maskin, men gammel nok til å bære ansvaret for en manns upassende blikk.

Alle barn må få lov til å være barn, føle seg trygge og få like muligheter uansett om de er jenter eller gutter, hvite eller brune. Som voksne er det ikke bare vår rett, men også vår fordømte plikt å protestere om vi ser noe som truer en fri barndom, en harmonisk oppvekst og en sunn utvikling. Det er på tide at vi inviterer alle barn til å være med i likestillingsfesten.

FLUFF, PEPSI OG KJÆRLEIK

Det tok meg syv år å få viljen min. Mannen min har vokst opp med hund og mente det var et større ansvar å ta på seg enn det jeg var klar over. Dessuten mente han at det nærmest ville være dyreplageri å skaffe seg en hund når man bor i byen. Jeg har vokst opp på landet med katt, så han hadde nok litt rett i at jeg ikke helt visste hva jeg ba om. Men da jeg for snart tre år siden, plutselig og samtidig, gikk gjennom tre vanskelige hendelser i livet, forbarmet han seg over meg. Etter ekstase og gledeshyl over seieren som lyste opp en ellers bekmørk høst, startet researchen og diskusjonene om hvilken rase vi skulle gå for. Han var veldig klar på at vi ikke skulle ha noen veskehund og ville ha «mer hund» enn det man får i en maltipoo, som jeg foreslo. Jeg ønsket meg en hund med litt mer fluff enn det vorsteher har, som han foreslo. Valget falt på en gyllen middelvei og den glimrende miksen mellom puddel og labrador.

Vi hentet den lille skatten noen uker senere. Kjørte ti timer hver vei for å få akkurat henne som vi hadde falt for. Pepsi er, selvfølgelig, verdens vakreste skapning. 15 kilo pur kjærlighet. Hun er vår baby, og lykkes vi en dag med å lage barn, får Pepsi en søster eller bror.

For meg er det et instinkt å passe på at Pepsi har det bra. Det er en prioritet at hun til enhver tid får nok mat, vann, tur, lek og kos. At hun føler seg trygg og er glad. Når hun løper rundt og logrer med halen, føler jeg lykke. Når hun kommer hjem fra tur, drikker vann så det blir et lite basseng rundt skåla, haster og henter ballen sin og slipper den ned foran meg, blir jeg fylt med kjærlighet. Når hun overfaller og trøster meg når jeg er sint eller gråter, tenker jeg at livet før henne var trist. Når hun piper og gjemmer seg bak meg fordi masse unger jager henne og kaster ting etter henne, river det meg i hjertet og gjør meg rasende.

Pepsi følger med og trøster. Her fra en av de mange slitsomme rundene med IVF.

På samme måte som mange nybakte mødre synes det blir tyngre enn før å se barn som lider, blir jeg fra meg når jeg ser hunder som ikke har det bra. Det er naturligvis en fare for at noen vil tenke at jeg er skrullete når jeg forteller alt dette. Men det jeg synes er skrullete, er å anta det motsatte. Å anta at folk ikke virkelig elsker hundene sine.

Med barn er det nemlig så annerledes. Tror dere! Mens hundene går i bånd i parken, venter utenfor butikken og blir hjemme når eieren skal på kafé, er barn i fri dressur overalt. Der en hund som bjeffer raskt blir hysjet på og ført vekk av eieren, kan barn opp til skolealder skrike og skråle i det uendelige, uten at deres eier reagerer. Sitter du på en fortauskafé og har fått lov av personalet å ha hunden din liggende på bakken ved siden av, får både du og hunden din bebreidende blikk av andre kafégjester. Men står det en fireåring opp på stolen og smuler opp en bolle som han kaster rund seg mens han lager monotone gnålelyder, er det bare for hans voksne å snakke høyere til hverandre og overdøve prinsen. For av en eller annen grunn er det påkrevd at deres små, kravstore, snørrete, frekke, grinete og bråkete krabater skal tolereres på et helt annet nivå enn våre som oftest lydløse og veldresserte krabater.

Mennesker trumfer av en eller annen uviss grunn dyr. Uansett hvor ræva mennesket er og hvor awesome dyret er. I sin ytterste konsekvens betyr dette at dersom mitt hundebarn biter ditt barn i selvforsvar, så må det dø. Mens hvis ditt menneskebarn slår en fremmed mann i balla, skal han helst bare le og si at det er søtt. Der det for meg er en selvfølge å ile til, beklage og få kustus på hunden min om den er til sjenanse for andre, er det for mange småbarnsforeldre en like stor selvfølge å bli sittende på pleddet sitt, mens deres lille øyensten prøver å ri på min lille øyensten.

Nå skal det sies at det heldigvis finnes mange observante og passe strenge småbarnsforeldre der ute, slik det også finnes mange idioter som eier hund. Men når tålmodigheten med og hensynet til barn er så mye større enn med hunder, tror jeg det skyldes en misforståelse om at barn er viktigere enn hunder. Et hierarki som fordi det er skapt av oss setter nettopp oss øverst og gir oss en fundamental rett til å anse dyr for å være underlegne oss og våre barn. Men det er de altså ikke. Dyrenes enklere intellekt gjør dem ikke mindre snille, sårbare, mottagelige for kjærlighet og mottagelige for smerte. På samme måte som vi ikke anser mennesker med begrensede evner som mindre verdifulle og behandler dem dårligere, bør vi ikke ha rett til å gjøre det mot dyr heller. Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn.

Er du ikke velsignet med en skatt på fire ben, er det kanskje vanskelig å forestille seg at noen kan bli så glad i en hund. Jeg har selv alltid elsket barn og hadde ingen anelse om hvor tett knyttet det var mulig å bli til den fluffy familieforøkelsen. Men det forventes jo rett som det er at folk uten barn skal forgude andres skatter på to ben, i det minste ta dem godt imot og vise dem positiv oppmerksomhet. Skal vi kalle oss siviliserte, er det pokker meg på tide at vi begynner å vise samme respekt for dyr som for mennesker.

IKKE DIN BUSINESS

Da jeg for noen helger siden besøkte en venninne i København, snakket vi litt om forskjellene mellom nordmenn og dansker. Hun har bodd der i mange år og ser Norge med et utenfra-blikk jeg synes er interessant. «Det er ikke som i Norge her, alle har ikke en mening om alt», sa hun og pekte med det på en stor forskjell mellom nordmenn og dansker – og ikke minst en av grunnene til at hun er mer komfortabel der enn her: Nordmenn har virkelig en mening om alt!

Jeg er så enig. I Norge skal alt mellom himmel og jord debatteres og diskuteres, og vi gir oss ikke før vi har hamret gjennom vår mening. Det virker som nordmenns største frykt her i livet er ikke å oppnå konsensus om et tema eller en problemstilling. Hvor lenge skal du amme barnet ditt? Hvilken bunad skal du ha på 17. mai? Bør du kle på hunden din? Hvor dyr veske skal datteren din ha? Hvor dyr boblejakke skal sønnen din få? Skal du jobbe i eller utenfor hjemmet? Når skal du pynte til jul? Skal du ta botox i sinnarynka? Hva med silikon i hengepuppene? Skal du lage barnematen fra bunnen av? Ingenting av dette er opp til deg å bestemme, må vite. Alle forståsegpåerne må på banen og fortelle deg hva som er riktig. Det er til å miste pusten og få klaus av. Bare de mest frigjorte og vågale sjelene ser ut til å blåse i hva andre mener om hva de bør gjøre i sine liv. Og da får de sannelig høre det.

Om du forteller på bloggen din at du har slanket deg eller fått utført et kosmetisk inngrep, står damene med meningene klare. Hvordan tror du tykke mennesker føler seg nå? Hva signaliserer du til unge jenter nå? Om du forteller at du heller vil være hjemme med barna dine og leve med lavere budsjett enn å jobbe, står en annen gjeng klare til å arrestere deg.

Det ferskeste eksemplet på ihuga kamp for å presse gjennom egen mening og påtvinge andre konsensus er det nyhetsredaktøren i Nettavisen som står for. For noen uker siden fortalte nemlig komiker Lisa Tønne om en livskrise i podkasten hun lager sammen med Sigrid Bonde Tusvik. Der har damene i fire år pratet om alt mulig og gjort stor suksess nettopp fordi de har valgt å være ærlige og uten filter. Det er en podkast med en stor, trofast og dedikert fanbase bestående av nesten utelukkende kvinner der det er intern sjargong, humor og alvor.

Nå skal altså nyhetsredaktøren i Nettavisen, en mann på noen og femti, inn og mene noe om hva to yngre damer han ikke kjenner skal og ikke skal snakke om i podkasten sin. Jesus Maria Josef og samtlige disipler HVORFOR SKAL HAN DET? Og han stopper ikke der: Han har også sterke meninger om hvordan Lisa Tønne bør håndtere dette vanskelige som har skjedd i livet hennes med tanke på barna sine. Han argumenterer aggressivt og spydig mot hennes argumenter! Om hva som er best for hennes barn! For i Norge mener alle noe om alt, og da er det bare rett og rimelig at nyhetsredaktøren i den norske nettavisen med færrest skrupler og flest klikkprostituerte mener noe om hva en dame han ikke kjenner velger å gjøre i livet sitt og med sine barn. Og dette er helt normalt. Heldigvis hindrer Vær varsom-plakaten de andre avisene fra å kaste seg inn i ballet, hvis ikke hadde vi for lengst hørt og lest alskens barnepsykologer, samlivsterapeuter og whatnot mene, anbefale, fraråde og kritisere Lisas håndtering av sitt private anliggende.

Selv har jeg stadig som et ideal å manøvrere etter hva jeg genuint tror er best, og ikke la hva andre måtte mene være det jeg styrer etter. Men i dette konsensus-landet der selv bittesmå og trivielle valg har vært prefikser for en eller annen debatt -ammedebatt, bunadsdebatt, botoxdebatt, slankedebatt – er det faen meg lettere sagt enn gjort.

ETIKK, ENDOMETRIOSE OG UFRIVILLIG BARNLØSHET

Jeg har sagt at jeg skal bruke denne bloggen til å vise flere sider av meg selv og at den ikke skal bli en samling kronikker, men så langt har jeg verken hatt tid til eller turt noe annet. Nå som det pågår en debatt om assistert befruktning, tenker jeg det er en god anledning til å skrive om noe som angår meg personlig, og som jeg håper er til nytte for flere.

Da jeg var yngre, det vil si i tenårene og i begynnelsen av 20-årene var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle få barn. Jeg mente det var galt å sette barn til en verden der det allerede er så mange barn som er foreldreløse. Det eneste rette, mente jeg, var å adoptere. Som følge av dette bastante og idealistiske verdenssynet, mente jeg at alle former for tukling med naturen for å lage barn – være seg prøverør, donasjon eller surrogati – var vanvittig uansvarlig. Jeg kunne ikke forstå at det fantes et system, delvis finansiert av myndighetene, som faktisk brukte masse tid og ressurser på å jukse til et barn, mens det lå nyfødte barn tett i tett på barnehjem rundt omkring i verden.

Sant å si, mener jeg på mange måter dette fortsatt. Men da jeg møtte han som jeg i dag er gift med, oppstod en følelse og et ønske i meg som var totalt ute av min kontroll og motstridende med det jeg alltid hadde ment om å få egne barn. Jeg utviklet etterhvert et stort behov for å produsere en miks av ham og meg, se hvordan denne miksen ville se ut og være, og vite at vi to ville leve videre gjennom denne felles skapningen. Jeg hadde imidlertid ikke dårlig tid, og vi fant stadig grunner til å utsette familieforøkelsen litt til. Vi ville ikke forhaste oss med barn, fordi det var så mye vi hadde lyst til å gjøre før vi tynget oss selv med et så stort ansvar. Vi ville starte på en karriere og ha en egen leilighet først. For meg som vanligvis er lite bundet av konvensjoner og tradisjoner, var det dessuten av en eller annen grunn viktig at vi giftet oss først og fikk barn etterpå. I den rekkefølgen. Ikke ville jeg være gravid i mitt eget bryllup heller. Og i hvert fall ikke på bryllupsreisen. Så måtte vi rekke å reise på en roadtrip langs USAs vestkyst.

Vi ble kjærester da jeg var 24, flyttet sammen da jeg var 25, kjøpte vår første leilighet da jeg var 27 og giftet oss da jeg var 28. Det året jeg fylte 30 var vi endelig klare. Jeg hadde hele tiden sett for meg at det bare var å bestemme seg for at nå var det dags, og så ville jeg bli svanger just like that. Etter et år uten tegn til graviditet, gikk jeg til legen for å sjekke at alt var i orden. Han spurte om jeg var plaget med PMS og smerter. Siden jeg var tenåring har jeg vært nærmest paralysert av smerter i 1-4 dager i måneden. De siste årene hadde jeg også begynt å bli uforklarlig og bunnløst deppa i tillegg. Det var da, som 31-åring på den gamle Kvinneklinikken i Oslo, at jeg hørte ordet «endometriose» for første gang. Siden den gang har jeg blitt operert for tilstanden to ganger, og førstkommende onsdag skal jeg opereres for tredje gang.

Etter fire år der jeg har vært nesten like mye hos legen, på klinikker og sykehus som utenfor, og med status som uforklarlig barnløs, har jeg fått innblikk i en verden der veldig mange par mellom 20-45 år befinner seg. En boble der usikkerhet, frykt, smerter, oppturer, nedturer og depresjon er hverdagskost. Når man er inne i den bobla – der jeg tidligere mente bare egoistiske og uansvarlige mennesker kunne befinne seg – er man så sårbar. I mitt tilfelle henger også ønsket om å bli mor sammen med årsaken til at jeg nå har en så alvorlig grad av endometriose at jeg har maks syv smertefrie dager i måneden. Etter graviditet og fødsel, er det nemlig vanlig at endometriose trekker seg tilbake.

Dessverre kommer man som ufrivillig barnløs oppi en rekke situasjoner – i familien, på jobb, i helsevesenet og sosialt – der man opplever at det legges sten til byrden. Man kan oppleve å få god støtte fra mange, men det er så altfor mye og mange som uheldigvis bidrar til å gjøre et allerede utmattende problem verre og mer uutholdelig. Det er uforståelige regler, ignorante meninger, forvirrende tilnærminger, inkompetanse og sviktende dømmekraft som sjelden blir tatt tak i og ryddet opp i, noe jeg mistenker skyldes at det for mange – meg selv inkludert – er et tabu å ha trøbbel med å lage barn. Man godtar mer enn man ville gjort dersom det var en annen kronisk tilstand man led av. Man bruker årevis og hundretusenvis av kroner på behandlinger man ikke får stille spørsmål ved. Man godtar å bli behandlet dårlig av autoritetspersoner i både helsevesen og jobb, fordi man føler seg dum for å sette himmel og hav i bevegelse for å få et barn.

Hadde det vært like stor åpenhet og aksept for det å ønske seg et barn som det er å ønske seg en utdannelse, hadde det nok vært mer tydelig hvor urettferdig forbudet mot eggdonasjon er. Om ufrivillig barnløshet var like lite flaut å snakke om som diabetes eller leddgikt, tror jeg flere ville reagert høylydt på at politikere skal trekke en slags etisk og moralsk grense for hvor stor hjelp det er mulig å få til å bøte på sitt problem.

Det er så himmelropende meningsløst og frustrerende at det er lov – og statsfinansiert – å proppe en kropp full med hormoner slik at man først kommer i en kunstig overgangsalder for deretter å få opp til 20 egg (mot normalt ett) til å vokse vilt i løpet av ti dager, provosere frem en eggløsning som man ved hjelp av medisiner har utsatt, hente ut alle eggene, befrukte disse kunstig, oppbevare de befruktede eggene i et varmeskap som simulerer miljøet i en livmor, plukke ut embryoene som har hatt normal celledeling, putte et eller to tilbake inn i livmoren og fryse ned potensielle søsken, for deretter å proppe kroppen full med nye hormoner for å lure den til å tro at den allerede er gravid slik at embryo(ene) som er satt inn fester seg i livmorveggen – men det er ikke lov å undersøke embryoene for å se om det er genetiske defekter (såkalt PGD) som gjør at en relativt ung og ellers frisk kvinne ikke har klart å bli gravid etter flere år med prøverørsbehandling. At det er en naturlig og god grunn til at kroppen støter fra seg et embryo, nemlig at det bærer på en alvorlig sykdom.

Det er nemlig «etiske problemstillinger» knyttet til en slik undersøkelse, som er det vi ønsker, slik det er med å bruke et friskt egg fra en annen kvinne og slik det er å tillate at noen blir født inn i tilværelsen med å ha én forelder. Selv om de to siste tilfellene ikke er noe jeg personlig rammes av, blir jeg provosert av lovgivningen. Å bruke en sædcelle fra en annen mann er derimot etisk forsvarlig og det samme er det å gå fra å ha hatt to foreldre til å leve med bare en mor. Politikerne våre har tatt disse avgjørelsene på vegne av oss, og med det sikret oss mot både å bli übermenschen og Gud forby, å komme til helvete.

Nettopp fordi jeg tror mer åpenhet og informasjon om temaet vil bidra til en mer opplyst debatt og mer levelige omstendigheter for ufrivillig barnløse, vil noen av mine innlegg fremover handle om mine erfaringer, frustrasjoner, oppturer og nedturer i vår vei mot å lage, hente eller droppe barn. Det i håp om at andre som er i lignende situasjoner kjenner seg mindre alene og at de som ikke har kjent problematikken på kroppen får en større forståelse for en søster, venninne, kollega eller pasient som ønsker å få barn, men som ikke klarer det på egenhånd.

SLIKE GUTTER DET VIL GAMLE NORGE HA

I have a confession to make: Jeg har i flere år fulgt slavisk med på Paradise Hotel. Programmet der unge folk, med liten interesse for allmennkunnskap og stor interesse for tøy fra Carlings, drikker seg fra sans og samling og behandler hverandre som søppel i flere uker til ende. Hver sesong danner det seg en gjev sirkel og akkurat som på ungdomsskolen, er det vanskelig å få øye på hva som avgjør hvem som havner i og utenfor sirkelen. Men i motsetning til ungdomsskolen, er det alltid guttene som lager ekskluderende klikker.

Når en av de som er i nedre sjikt av Parra-stigen ryker, spaserer han udramatisk ut av konkurransen om å vinne 300.000 kroner. Når derimot en av småkongene må ut, blir det ballade. Han griner og bærer seg over å skulle skilles fra sin «bestekompis her inne». Han tasser som en martyr på rommet, pakker kofferten og skriver en øm beskjed til de beste gutta med en leppestift på speilet. For en mann, sier de gjenværende. Og for en drittsekk som sendte ham ut.

Å titte inn i dette sirkuset av dramatikk, indre justis og vilkårlig hierarki er stor underholdning. Men jeg blir også litt motløs over hvilke egenskaper som belønnes. Ferdigheter, raushet, integritet og ærlighet er ikke verdifull valuta. De populære er de som er mest jålete, late, sutrete og uselvstendige.

I høst har jeg fulgt med på Farmen for første gang, fordi en veldig god venninne er med. Etter å ha sett alle episodene så langt, og hørt den usensurerte versjonen av hva som skjedde på gården under vårt tomannsjulebord her om dagen, er jeg seriøst bekymret over den unge norske mannen anno 2016.

La meg nevne noen hendelser som gir et innblikk i akkurat hvor ille det står til. Noe er vist på tv, noe har TV 2 ikke funnet forsvarlig å kringkaste.

– 34 år gamle Simen fra Drammen – som tidlig meddelte Stine at han ikke hadde så mye til felles med henne – blir så rørt av sin egen tale til den ekskluderende gjengen han tydeligvis hadde noe til felles med, at han gråter så han hikster og hiver etter pusten. Han er så glad i Marius og Ali, som han har laget den lille gjengen «Olsenbanden» med. De kaller hverandre Egon, Kjell og Benny og nynner på melodien fra Olsenbanden. Dette rører mange til tårer.

– Den eldste på gården, Lasse på 49, lar sin motstander vinne i en tvekamp. Dette blir ikke lagt merke til.

– Den mest nevenyttige og reale fyren på gården, Oddvar, blir valgt som førstekjempe av en han har reddet ræva til, og sendes deretter hjem. Ingen feller en tåre.

– Stine velger Simen som førstekjempe, og helvete bryter løs. Ali kjefter og Marius gråter. Åsta synes det kjennes ut som et slag i «midtgølvet» og må gråtende bøye seg ned for å få puste. Sofie er stum av sjokk.

– Simen sier at «ærlighet, moral og trivsel» er det som er viktigst for ham før han kaller Stine «en forbanna drittkjerring», fordi hun ikke valgte Laila – den mest nevenyttige og reale kvinnen på gården – som førstekjempe i stedet. «Nå blir det tøft for Stine», advarer han. Det er hans fire venner enige i.

– Samme kveld, sitter de rundt bålet. Den indignerte vennegjengen på fem og Stine. I starten av oppholdet, da Stine trodde hun var blant venner, betrodde hun gjengen at hun nylig hadde vært gjennom en personlig krise, noe av det vondeste hun har opplevd så langt i livet. Nå, rundt bålet, snakker ingen til Stine, ingen møter blikket hennes. Slik sitter de helt til kameraene skrus av og produksjonsteamet tar kvelden. Det er da Simen benytter anledningen til å skjelle henne ut. Så sier han at hun fortjente det som skjedde med henne i vinter.

– Simen gråter en skvett når han velger bestisen Marius som andrekjempe, men taper i melkespann med vilje. Den selvoppofrende helten hadde egentlig tenkt å kaste spannet med melk på Stine, men blir antagelig så beveget over eget heltemot, at han ikke makter annet enn bare å legge det ned. Ikke ett øye er tørt når guttebassene klemmer, rister og hulker.

– I brevet Simen skriver før han reiser hjem, erklærer han sin udødelige kjærlighet for gjengen sin. Ali er et forbilde og Marius er hans nye bestevenn. Før han avslører at han har valgt sin nye bestevenn som den neste storbonden, skriver han dette: «Og til Stine: jeg mente hvert ord jeg sa til deg rundt bålet den kvelden». Dette leser ikke Gaute Grøtta Grav opp på tv.

No caption needed. Foto: TV 2.

Når syting, flokkmentalitet og furting blant voksne menn er et fast element i omtrent hvert eneste reality-konsept, blir jeg nysgjerrig på hva som er idealet for å være en bra mann i dag. For det kan jo ikke bare være på tv at menn bitcher mer enn kvinner.

Nei, vi får være takknemlige for at denne generasjonen lever i fredstid. Hvem skulle forsvart oss om vi havnet i krig? Carl Aksel og Øystein med oppbrettede pastellfargede bukser, brunkrem og rettetang, som griner når de må forlate hotellet i Mexico? Eller sladrekjerringene Simen og Marius som fryser ut jenter og sipper og sipper og sipper på Brokeback Mount… unnskyld, gården i Halden?

Med en hær av menn som må ta på seg en mjuk genser og koselua, og ligge i skje med bestevennene sine og gråte før de går ut for å forsvare landet, tror jeg vi hadde ligget tynt an. Enda godt at Norge har innført verneplikt for kvinner.

Stine har heldigvis ikke fått noen varige arr i sjelen, men jeg er oppriktig engstelig på vegne av min generasjon. Det er ikke bare innvandring som truer og endrer den tradisjonelt staute, solide og nøkterne norske kulturen og folkesjela. Vi har en hel generasjon av sippete metroseksuelle etniske nordmenn som har et følelsesliv og en moral på nivå med 14 år gamle Hannah Montana-fans.