THANK YOU, NEXT

De gangene i livet når en sorg har kjentes for tung å bære, har jeg alltid spurt meg selv om hva som er verst. Hvilken del av sorgen, hvilken tanke, er den vondeste å bære? Jeg tror jeg med det har forsøkt å finne en måte å kvitte meg med deler av sorgen på. Hvilke «sorgposer» er mindre viktige, så jeg kan legge dem fra meg? Hvordan kan jeg redusere vekten av det jeg bærer, sånn at kreftene mine strekker mer til?

Etter det avbrutte IVF-forsøket i Trondheim, var jeg lammet av en sorg som var større enn ved noen av de tidligere forsøkene. Den første uken var jeg så overmannet av håpløshet at det nesten kjentes som jeg skulle kollapse helt. Min søken etter poser å legge fra meg var med andre ord ganske intens. Hva var det jeg syntes var verst med denne situasjonen? Hva var den største grunnen til at det mislykkede forsøket gikk sånn inn på meg? Jo, det var urettferdigheten. Jeg syntes synd på meg selv fordi noe som kommer lett for andre, så lett at de ikke engang tenker over det, noe så naturlig som barn, er uoppnåelig for meg. Jeg syntes det var urettferdig at jeg ikke skulle få det viktigste i livet, at jeg ikke skulle få barn.

Omtrent en uke etter at vi fikk den nedslående beskjeden fra (de fortsatt fantastiske) folkene på Spiren, var jeg ute og gikk tur med Pepsi. Det var første turen ut av døra på like lang tid. Nede på en av strendene jeg ikke hadde sett på altfor lenge, gikk jeg langs vannet, med en lydbok jeg ikke klarte å følge med på på øret. Jeg trodde vi var alene på stranden helt til en liten jente, på kanskje tre år, plutselig kom bort og ville klappe Pepsi. Min første tanke var «vær så snill, ikke nå». Jeg orket ikke andres barn akkurat da. Da jeg attpåtil la merke til at det jeg skjønte var jentas far, noen meter unna oss, la en nyfødt baby forsiktig ned i en barnevogn, kjente jeg meg nesten uvel. Det hender jo rett som det er at jeg er rundt barn, og jeg har ikke disse sterke reaksjonene til vanlig, men akkurat da, kjente jeg at denne lille fremmede familiens babylykke ble for sødmefylt og påtrengende for meg. Syv dager etter det tiende mislykkede prøverørsforsøket vårt, stod jeg på en forblåst strand i Vollen og kjente at pulsen steg og det kokte inni meg. Jeg tror jeg hadde et stivt smil på fjeset, men inni meg ropte jeg at jeg ikke orket å se flere barn. Jeg orker ikke å se flere barnevogner! Kan jeg få gå en liten tur uten å få trøkt andres barn i trynet?

Litt kaldsvett og svimmel kikket jeg meg rundt for å finne en rask rute av helvetet. Det var da jeg fikk øye på henne. Moren. Hun kom kanskje ti meter bak han med barnevognen og jeg syntes jeg så henne tørke en tåre. Den lille jenta ropte mamma og løp bort til henne. Men moren satte seg ikke på huk og slo ikke opp armene. Hun tok seg til ansiktet med begge hendene, holdt hendene foran ansiktet mens hun hulket og vendte seg bort fra jenta. Han med barnevognen fortsatte bare videre uten å stoppe eller snu seg.

Jeg aner ikke hva som foregikk i den lille familien. Har ingen anelse om hvorfor moren var så innmari lei seg eller om faren virkelig ga så faen som han så ut til. Jeg vet bare at det var et utrolig trist syn. Den lille jenta som kom løpende til en mamma som var for trist til å orke henne akkurat da. Det som slo meg da, var noe så selvfølgelig som at vi alle har vårt. Det å få barn er jo selvfølgelig ingen garanti for lykke. Visst er det et savn! Men det er ikke verdens undergang. Hadde Jonas vært med på tur den kvelden, kunne det være vi som utstrålte kvalmende lykke, for noen som mangler det vi har. Kanskje ville den gråtende dama på stranden sett oss klemme og tulle og leie, og så ville hun tenkt at jeg ikke kunne ha en eneste sorg i verden?

Noen dager senere så jeg den beste filmen jeg har sett på lang, lang tid. Green Book heter den, og den traff meg på et helt riktig tidspunkt. Jeg skal ikke spoile, for alle burde se den, men jeg kan si at den banket det ytterligere inn i hodet mitt at det vi opplever, altså det at vi ikke klarer å få barn, på langt nær er så urettferdig som jeg har fortalt meg selv så lenge nå. Folk har opplevd urettferdighet av dimensjoner jeg aldri kommer til å begripe engang, uten at det har hindret dem i å leve et rikt og godt liv. Tvert imot, det er ofte de som ikke har hatt A4-lykken som har dominert deres samtid og deres omgivelser, som har funnet en retning og mening i livet, helt utenom det vanlige.

Okei okei, det ble litt store ord. Jeg skylder på at jeg fyller 37 år i dag og har den siste tiden gått gjennom en aldri så liten eksistensiell krise. Den er i aller høyeste grad gjeldende ennå, men jeg tror heldigvis at jeg er i ferd med å komme over den første vonde svarte kneika. Den verste mislykket-forsøk-kneika hittil. Jeg har til og med farget håret for å markere en ny start, haha. Jeg aner ikke hvordan veien videre blir, så ikke spør meg om det, men akkurat nå kjenner jeg at tanken på å skulle sette en eneste hormonsprøyte til er like fjern for meg som tanken på å skulle nyte sommeren sammen med mine to favoritter, er nær. Med andre ord: Veldig! Jo flere krefter jeg bruker på å lage et fjerde familiemedlem til denne husholdningen, jo mindre tid får jeg sammen med de to jeg er så sjukt heldig å ha. Det er verdifull tid jeg aldri får igjen. Så min bursdagsgave til meg selv i år er endelig å innse at jeg ikke er noe offer og at jeg tvert imot er heldigere enn de aller, aller fleste i denne verden. Det er noe jeg skal være takknemlig for og prøve å bruke til noe bra, istedenfor å fokusere på det eneste jeg ikke har.

Takk for at dere følger meg, leser og sender meg så mye kjærlighet. Jeg er overbevist om at dere alene har gitt meg nok varme i sjelen til å spare meg for flere desiliter med tårer ❤️

HODET OVER VANNET

Den siste uka har gått så fryktelig fort. Det har rukket å skje så mye. Altfor mye. Jeg klarer nesten ikke å ta det innover meg at det bare er fem dager siden egguttaket i Trondheim. Fem dager siden vi fikk beskjed om at to uker med sprøyter i magen og hormoner i ubalanse hadde resultert i to egg. Dagen etter, mandag morgen, fikk vi melding om at ett av dem hadde latt seg fertilisere. På kvelden ringte gynekologen fra Spiren og fortalte at embryoet så skikkelig bra ut, men at vi ennå hadde mange milepæler å passere før vi kunne slippe gleden løs.

De neste dagene skulle vi bare krysse fingrene for at embryoet fortsatte sin celledeling, slik at vi på fredag eller lørdag – i dag eller i morgen – skulle sitte igjen med vår etterlengtede blastocyst. Femdagers-embryoet som skal fryses ned og tines opp igjen når min kropp er klar for å ta det imot. Settes tilbake i min livmor når den er klar for å være et hjem for et skjørt lite embryo som skal bli til et barn.

De påfølgende dagene skulle bli uutholdelig spennende. Embryoet som mandag kveld hadde delt seg i fire, skulle deles videre til åtte i løpet av tirsdagen, til 16 i løpet av onsdagen. Så skulle det holde oss på pinebenken gjennom torsdagen. «Da vil det se litt ut som et sprengt bringebær», sa Liv Bente, den fine, varme, engasjerte og trygge gynekologen vår, da hun ringte mandag kveld. Så skulle vi håpe på at det ut av bringebæret sprengte seg frem et 32-delt embryo en eller gang i løpet av fredagen. Den kvelden skrev jeg på storyen min på instagram at de neste dagene ville no news være good news.

Men allerede tirsdag ettermiddag kom det nyheter. Embryoet delte seg asymmetrisk. Og dett var dett for denne gang. For tiende gang.

Vi har vært i en tåke de siste tre dagene. Dagene som skulle vært fylt med spenning, har blitt fylt med mental flaksing med armene i et forsøk på å holde oss flytende så vi ikke synker. Og når det bare er så vidt man ikke drukner, har man ikke mye pust til overs. Ikke mange åndedragene å avse. Vi må være sparsommelige med det lille vi har og velge med omhu hva vi bruker den til. Pusten, altså. Så selv om jeg setter stor pris på hver eneste melding og hvert eneste tegn på omsorg, fra fjern og nær, så har jeg ikke pust nok til å svare akkurat nå.

Klinikk Spiren viste seg å være alt vi håpet på, og mer. Gynekolog Liv Bente, sykepleier Bente og embryolog Peter er en trekløver vi ikke skjønner at vi har klart oss uten hittil. Så dyktige, interesserte, varme, ærlige og omsorgsfulle. Nå skal de snakke sammen, se på hva som gikk galt, hjelpe oss med å tenke ut veien videre. For første gang siden vi for fem år siden innså at vår vei mot det å bli foreldre skulle bli en mørk og kronglete en, har vi nå et apparat vi stoler helt og fullt på. Det å vite at våre behandlere gjør det som står i deres makt for å hjelpe oss, betyr at vi kan konsentrere oss om å være pasienter. Midt oppi dette helvetet, er det en stor hjelp og trygghet i akkurat det.

Jeg har en uke på meg til å ta meg sammen, for fredag om nøyaktig en uke skal jeg sitte på scenen under Nordiske Mediedager i Bergen. Jeg har sagt ja til å delta i et panel der vi skal snakke om helt andre ting enn det som fyller hele meg akkurat nå.

Før ville jeg fortet meg og meldt avbud, ville tenkt at én uke var for ambisiøst, men nå har jeg tenkt å gjennomføre det. For jeg tror det er helt avgjørende at jeg tvinger meg selv til å være mer enn bare ufrivillig barnløs. Jeg trenger å minne meg selv på at det også finnes ting jeg er og gjør frivillig. Arenaer jeg har kontroll i, roller jeg kan besitte om jeg vil.

Så håper jeg at ubesvarte meldinger og spørsmål, glemte invitasjoner og bursdager, og et generelt fravær av oppmerksomhet både forstås og tilgis. For nå.

SUNDAY BLOODY SUNDAY

Det har blitt en del Kardashians den siste uka, jeg skal innrømme det. Jeg begynte på ny runde med hormonsprøyter for 12 dager siden, men det føles som jeg har gått på dem i minst to måneder. Det har vært vanskelig å gjøre så mye fornuftig med hormonene herjende i både kropp og sjel. Jeg føler at jeg syter når jeg skriver om disse tingene, men hensikten er ikke å klage. Det er bare sånn det er, det. Jeg har i snart to uker vært slapp, svimmel, sint, oppblåst, stinn, lei meg, søvnløs, distré, forstoppet, utrøstelig, trøtt, nervøs og kvalm. Og hatt endometriose-smerter. Hele forbaskede tiden.

 

 

Når man har så mange plager samtidig og konstant, er det nok aller lurest både å foreta seg og få i seg ting som er sunt og bra, for både hjernen og skrotten. Men jeg regner med det er flere enn meg som synes at akkurat dét er lettere sagt enn gjort. Det er liksom når man trenger det mest, at man klarer det minst. «Jeg fortjener å kose meg nå» tenker man (jeg) og dytter i seg (meg) en kilo smågodt mens man binger tv-serier om mennesker som ser ut som, og tjener, en million dollars uten å gjøre en dritt for det. Kos, altså! Ordentlig kos! Får meg til å føle meg dødsbra. Haha.

Nei nei, men det er nå en gang stort sett det det har gått i de siste to ukene. Sitte ordentlig stødig og dypt i den trofaste Ligne Roset-stolen (takk, svigermor <3 ), med beina på tilhørende puff og elektrisk varmepute i korsryggen, mens jeg 50 prosent morer meg og 50 prosent irriterer meg over alt fra selvskryt, trening og Resett på internett til Kim og Kanyes surrogateventyr og visjoner om syv barn på fjernsynet. Og så må vi ikke glemme nettshoppingen! Den lett ukritiske og optimistiske «hjem-klikkingen» (et verb jeg lærte av Fotballfrue sent på 2000-tallet) som gjerne finner sted etter leggetid, hvor brukbarheten av minst halvparten av det jeg bestiller forutsetter en helt annen tilværelse og tilstand enn den jeg har mens jeg bestiller dem.

Nå er i hvert fall denne runden med hormonhelvete snart over. Jeg har satt de siste hormonsprøytene (halleluja!) og litt over midnatt skal jeg sette eggløsningssprøyta som betyr at det fra da er 36 timer til egguttak. Som jeg har skrevet om tidligere, er dette vårt første forsøk hos ny klinikk. Vi valgte oss, etter å ha undersøkt saken nøye og lenge, klinikk Spiren i Trondheim. Og selv om vi ennå ikke har vært der, er vi meget fornøyd med valget vårt. Måten vi har blitt fulgt opp på og tatt hånd om siden første kontakt er enestående, rett og slett. Jeg opplever både legen og sykepleieren «vår» som varme, engasjerte og oppdaterte, noe som gir ro i sjelen i en ellers urolig situasjon. Så selv om jeg gruer meg masse til selve uttaket, så gleder jeg meg til å møte folkene som har fått meg til å ha såpass senkede skuldre gjennom dette forsøket. Egguttaket skjer forresten på søndag! SØNDAG! Det finnes altså fertilitetsspesialister som velger timing for uttak og innsett etter hva som er best medisinsk og ikke etter hva som funker best med tanke på vaktplanen til de ansatte. Jeg har vært et så homonelt vrak de siste dagene at jeg allerede ved to anledninger har latt meg røre til tårer over hvor seriøse, oppmerksomme og pålitelige våre nye behandlere er, haha.

Nå skal det pakkes, for i morgen tidlig setter vi kursen nordover mot Trondheim. Vi skal kjøre bil, fordi Pepsi aka gullet aka Lil’ P skal være med oss på fertilitetseventyret denne gangen. Dessuten vet jeg ikke om jeg hadde klart å holde ut trykkendringer av typen som forekommer under take-off og landing i denne tilstanden. Jeg skal prøve å være flinkere til å oppdatere insta(stories) de neste dagene enn det jeg var sist vi var ute på tur i samme ærend. Regner med det ikke skal bli noe problem, siden vi denne gangen ikke er på vei til et russisk torturkammer. Neida. Joda.

 

PS. Jeg er gjest i denne ukens episode av podcasten Familieliv, med Oda Weider-Krog, som jeg synes er en kul og hyggelig dame! Har ikke hørt selv ennå, tenkte det var en fin ting å gjøre i bilen på vei oppover i morgen, men om dere vil høre, er den å finne blant annet her

 

EN OPTIMISTISK IDIOT

Torsdag skrev jeg om den rare følelsen av ikke å ha motivasjon til å fortsette, men heller ikke motivasjon til å gi opp. Denne prosessen er fylt av sånne merkelige kontraster og rare paradokser. Det er jo ikke til å stikke under en stol at man blir nedbrutt av å holde på med et prosjekt som aldri lykkes. Vi har ingen delmål som vi kan glede oss over å ha nådd, for det er jo bare enten eller. Enten lykkes du med å bli gravid eller så lykkes du ikke. Derfor er det lett å synke lengre og lengre ned i et hull av håpløshet og fortvilelse. Pessimisme blir det eneste realistiske. Samtidig er det jo sånn at vi ikke hadde fortsatt, om vi ikke hadde et håp langt der inne et sted. Vi hadde jo ikke startet på et nytt forsøk om ikke legene hadde sagt at det var noe vits i. Og når vi først har bestemt oss for å gå for et forsøk til, er vi bare nødt til å se etter ting som løfter oss og gir oss motivasjon.

Det jeg prøver å si er at jeg nok en gang føler at jeg står midt et følelsesmessig dilemma. Gynekologen jeg var hos på Volvat denne uken ga så positive tilbakemeldinger. Hun sa at alt så friskt ut – ja til og med «kjempefint» – og at denne barnløse skrotten tydeligvis har klart å presse fram et godt antall follikler. Skal jeg la meg motivere av det? Er det lov å bli glad? Eller er jeg da bare en optimistisk idiot som nekter å se og innse vår elendige historikk? Gjør jeg meg selv den største tjenesten ved å opparbeide entusiasme og motivasjon, eller har jeg størst utbytte av å senke forventningene og legge opp til en mykest mulig landing?

Nok en gang er vel svaret «en mellomting». Dere som er i samme båt vet nok godt hva jeg snakker om. Denne evinnelige balansen, eller forsøket på sådan, mellom håp og håpløshet. Er jeg sterk eller in denial når jeg lar meg begeistre av de gode tilbakemeldingene fra gynekologen, liksom.

Jeg slår meg til ro med at jeg nå i hvert fall er et skritt nærmere et nytt forsøk og at denne undersøkelsen gikk så bra som den kunne gå. Og så velger jeg å tro at jeg er tjent med en viss grad av håp når jeg nå en gang har valgt å utsette meg for denne fysiske og mentale berg- og dalbanen igjen. Det gir mening, gjør det ikke? Jeg tror vi sier det sånn, jeg.

 

«NÅR VET DU AT NOK ER NOK?»

Om du har prøvd å få barn i en periode av anstendig lengde har du sikkert fått spørsmålet. I hvert fall om du har vært åpen om prosessen. Selv synes jeg kanskje det er det ekleste spørsmålet jeg får. Jeg blir lei meg og sur. Jeg føler meg tvunget til å svare, til å forsvare. Forsvare at vi bruker så mye tid og krefter og helse og penger på et prosjekt som hittil kun har bydd på skuffelser, tap og sorg.

Sist jeg fikk det, var da jeg var gjest i Salongen på P2 i forrige uke. Jeg svarte noe sånt som at jeg bare vet det. At vi stadig snakker om dette sammen, Jonas og jeg. At vi ikke bare fortsetter med nye forsøk uten å tenke oss om. At vi lytter til legenes råd. Men hvorfor er det et så vanskelig spørsmål å få? Jeg tror det er fordi jeg føler at det ligger en slags kritikk i spørsmålet. At den som spør mener at vi er virkelighetsfjerne, at vi sløser tiden vår. Som om det er så enkelt bare å bestemme seg for at «nok er nok». Jaja, da ble det ikke noe barn da, liksom. Da får vi bare finne en ny fremtid å se for oss.

Nei, så enkelt er det rett og slett ikke. Jeg kan dessverre ikke svare deg på når jeg vet at nok er nok.Har jeg spurt deg om du vet når det er på tide å gi opp dine mål og drømmer? Nei, da kan du drite i å spørre meg. None of your business, liksom.

Ahhh, jeg er i det hjørnet nå! Jeg er så lei av å ha det sånn her. Er så lei av ikke å vite hva fremtiden bringer. Av å befinne meg midt i mellom en tilstand av total håpløshet og en tilstand der jeg nekter å gi opp håpet. Det er en umulig situasjon å befinne seg i. Jeg finner ikke motivasjon til å fortsette og jeg finner ikke motivasjon til å gi opp. Men jeg må bite tennene sammen og forsøke.

For nå er det på’n igjen. Jeg sitter på venteværelset til gynekologen på Volvat som samarbeider med klinikken i Trondheim. Hun skal måle ovarier og telle follikler. Så skal vår nye fertilitetslege, på bakgrunn av dette, lage en plan for oss. Bestemme hvilke og hvor mye medisiner som trengs. Denne gangen skal vi nemlig prøve noe nytt. Vi har ennå ikke møtt vår nye behandler, men hun forklarte meg på telefonen at hun vil prøve å stimulere meg med en miks av ulike hormonpreparater. Tidligere har jeg stort sett bare fått én type i hvert forsøk. Et par ganger har jeg fått en miks av to. Nå tror jeg at vi skal prøve med en miks av tre. En kan tenke seg at hvert preparat banker på hver sin dør. Den som heter Menopur banker for eksempel på dør A. Puregon banker på B. Og så banker Gonal-F på dør C. Om man har masse egg, så holder det å banke på bare én dør, forklarte hun meg. Da er det garantert nok egg bak den døra til at man får et godt nok utvalg å velge fra til videre fertilisering. Men om man, som meg, har lave eggreserver, kan det være lurt å banke på flere dører. Kanskje gjemmer det beste egget seg bak dør C denne gangen?

Så nå skal vi banke på alle dører og se hvor det tar oss. Jeg stålsetter meg for flere sprøytestikk og bivirkninger enn tidligere når vi om et par ukers tid starter på vårt tiende IVF-forsøk. Den velkjente før-nytt-forsøk-følelsen sniker seg på nå. Jeg gruer meg til å sette kroppen og hodet ut av spill igjen, men jeg gleder meg til å kjenne på det bittelille håpet som bor stadig bedre gjemt inne i hvert eneste forsøk. Dette er den femte våren der jeg håper at det ikke bare skal spire og gro rundt meg, men også inni meg.

AFTER THE FINAL DOSE

Takk for alle omtenksomme kommentarer og raus deling av egne historier her på bloggen! Jeg skulle egentlig skrive dette som en kommentar under forrige post. Men etter jeg skrev om vår opplevelse ved fertilitetsklinikken AVA-Peter i St. Petersburg, har det strømmet på med så mange eposter og meldinger, at jeg tenkte det – eller dere (som er spesielt interesserte) – fortjente et slags «etter-innlegg». En sånn «After the final rose»-episode på The Bachelor, der man går gjennom reaksjoner og er etterpåkloke. Neida, jeg bare leste kommentarene og fikk et behov for å utdype et par ting. 

Et lite throwback til sommer og kveldssol.

Her på bloggen har flere kommentert at de har hatt positive erfaringer fra samme klinikk. Jeg synes det er veldig all right å lese om de gode opplevelsene. For jeg vet hvor kjip denne situasjonen er i utgangspunktet, hvor følsom man blir av å være i den og hvor viktig det da er å føle seg ivaretatt når man gjennomgår behandling. Det var nettopp på grunn av de gledelige historiene vi hørte i forkant, at vi valgte å gå for en så intim og sensitiv behandling i et, for oss, såpass ukjent og kaldt land som Russland. Vi ville også være et av de parene som har hatt x antall mislykkede forsøk her hjemme, men kommet i mål hos denne doktor Olga! Dessverre ble prisen – ikke den som måles i kroner og rubler – for høy for oss å betale. Etter opplevelsen i St. Petersburg, kjente jeg for første gang siden vi for fem år siden fikk beskjeden om at det kunne bli vanskelig for meg å bli gravid, genuint på lysten til å drite i hele greia. 

Vår opplevelse ble nemlig noe ganske annet enn de historiene vi hadde hørt. For det oppstår ulike situasjoner som skaper ulike behov. Vi har alle våre egne definisjoner av hva som gir trygghet. Vi måler kvalitet etter forskjellige standarder. Vi vekter viktigheten av ulike faktorer forskjellig.

Etter at jeg fortalte om vår erfaring fra AVA-klinikken i St. Petersburg på bloggen, har jeg fått meldinger fra flere kvinner i 30- og 40-årene som har hatt vonde historier å fortelle fra samme klinikk. En av dem lyktes faktisk med å få barn der også. Kvinnene har ikke orket å fortelle om sine opplevelser til noen, fordi de har følt seg «dumme» og følt det som «nedrig» å ha latt seg «lokke». Det er unektelig lettere å fortelle en solskinnshistorie enn det er å dele en beretning om å ha blitt behandlet dårlig i en hjelpeløs situasjon som man selv er delvis ansvarlig for å satt seg i. For en ufrivillig barnløs kvinne er det vondt å innrømme at hun, i sin intense jakt på en baby – noe som for de fleste andre nærmest bare kommer av seg selv –  har latt seg herje med i utlandet. Man kan bli redd for å fremstå desperat. Man kan bli redd for å havne i samme kategori som damer som går til spåkoner for å finne retning i livet. 

Jeg tror på både de positive og de negative erfaringene, dog jeg undres over dem som har lest mitt forrige innlegg og likevel anbefaler nevnte klinikk til «alle». Denne litt aggressive formen for tilbakemeldinger og motstand mot kritikk styrker mitt inntrykk av at en del av dem som har vært hos denne legen og klinikken har blitt en slags menighet og våpendragere for doktor Olga & co. Ved anonymt å anbefale «alle» å reise dit – jeg antar anbefalingen også inkluderer eksempelvis dem som lider av en alvorlig grad av endometriose eller andre tilstander som medfører økte smerter under og etter uttak – fraskriver man seg i tillegg et ansvar som følger med en slik anbefaling, til mennesker som potensielt befinner seg i en svært sårbar situasjon. Det tenker jeg man skal være litt forsiktig med.

Og så tenker jeg at det for meg, som blogger om dette fremdeles så tabubelagte temaet, er viktig å være ærlig om egne erfaringer. På samme måte som jeg har vært ærlig om bakgrunnen for at vi i det hele tatt valgte å reise utenlands, og om episodene som førte til at vi ikke lenger hadde tro på den kompetansen vi møtte her i Norge. Jeg mener fortsatt, slik jeg skriver i innlegget, at kompetansenivået i Russland ser ut til å være betydelig høyere enn det er jevnt over her til lands. Men pasientbehandlingen og følelsen av trygghet under vårt besøk ved denne klinikken var milevis unna – og under – hva vi har opplevd her i Norge, både offentlig og privat. Ut fra vår erfaring – som for å være ærlig satte en støkk i meg, dyttet meg mange skritt tilbake og ble en stor tilleggsbelastning i en allerede blytung prosess – kan jeg ikke ikke anbefale denne klinikken til mine lesere. 

EN (ALTFOR LANG) RAPPORT FRA DEN FORJETTEDE KLINIKK

Fy søren så lang tid det tar å komme seg etter disse nederlagene. De første rundene var det så annerledes. Da tok jeg et mislykket forsøk med fatning og ville sette i gang med nytt forsøk så raskt som mulig. Nå går jeg i kjelleren og blir der litt for lenge. Men selv om det hver gang, mens ting er på sitt verste, føles som om jeg aldri skal bli glad igjen, så går det til slutt over og jeg blir meg selv igjen. En mer herdet utgave av meg selv, kanskje. Denne gangen tok det ganske så nøyaktig én måned. 

Da jeg tidligere i høst skrev innlegget der jeg ramset opp alle grunnene til at vi hadde valgt å sette vår lit til Dr. Olga Zaytseff og klinikken i St. Petersburg, lovte jeg at jeg skulle skrive om våre erfaringer etter at vi hadde vært der i oktober også. Likevel har det tatt meg litt tid å gjøre det, og hovedgrunnen til det er at når det gjelder fertilitetsbehandling, kan misnøye feilaktig forveksles med bitterhet over ikke å lykkes. Slik er det naturligvis i de aller fleste tilfeller ikke, for også ufrivillig barnløse har, tro det eller ei, evne til kritisk tenkning. De færreste er dessuten så virkelighetsfjerne at de forventer at leger skal kunne trylle og blir skuffet dersom det viser seg at de ikke kan det.

Å ta bilder var ikke akkurat førstepri på turen, så dette fra drosjeturen fra flyplassen til klinikken er et av de få vi har.

Nei, det er nok heller slik at jeg føler det som mitt ansvar å dele vår opplevelse av en klinikk som jeg har tidligere har skrevet svært positivt om i et innlegg, som til tross for at det ble skrevet før vi faktisk hadde vært der, absolutt kan oppfattes som en anbefaling. Jeg kan, etter å ha vært der, dessverre ikke forsvare å anbefale denne klinikken til mine lesere. Samtidig anerkjenner og respekterer jeg at andre har hatt gode erfaringer hos samme klinikk.

Jeg vil starte med å si at den faglige fremgangsmåten og filosofien bak tilnærmingen som AVA-klinikken i St. Petersburg har til IVF-forsøk fremdeles er den mest fornuftige jeg har lest eller hørt om. Timing, rekkefølger og standarder de setter gir etter hva jeg kan forstå mer mening enn klinikkene vi har vært hos i Norge. Vi tror at det var nettopp på grunn av denne måten å tilnærme seg problemet på at vi denne runden kom en del lengre enn alle tidligere forsøk og at embryoets utvikling lenge så ut til å få oss i mål. Det hadde unektelig vært spennende å gjøre noen flere forsøk med samme fremgangsmetode og se om vi kunne lykkes. Likevel kommer vi dessverre ikke til å reise tilbake til St. Petersburg for videre behandling. 

Du vet når det er noe du har skikkelig troa på, noe du virkelig håper er så bra som inntrykket du har fått, og så blir du oppmerksom på noe som ikke er helt slik det skal være? Da vifter du – i hvert fall jeg – bort det som står i fare for å slå sprekker i mitt håp om at det jeg har begitt meg ut på er strålende og intet annet. Men så skjer det en ting til og deretter enda en ting, og på et eller annet tidspunkt kan du ikke lenger ignorere det faktum at det du opplever, er noe ganske annet enn det du forventet og håpet. Vår opplevelse med klinikken i St. Petersburg ble et klassisk tilfelle av et slikt scenario.

Fra vi møtte Dr. Zaytseff i Oslo i sommer, ble vi satt i kontakt med en koordinator ved klinikken – la oss kalle henne F – som skulle være vår personlige hjelper i alt som hadde med vår forestående behandling å gjøre. Alt fra priser og reisetider til medisindoser ble formidlet gjennom henne, noe som funket fint fordi hun var veldig god i engelsk. Vi hadde også Skype-samtale med Dr. Zaytseff der vi gikk gjennom hva som skulle skje videre i vår behandling. Jeg var lite lysten på enda en stimulert syklus, både fordi vi hadde mislyktes så mange ganger, men også fordi jeg på grunn av endometriosen har ekstra mye smerter under stimulering. Men vi ville heller ikke gi opp. Hun anbefalte oss raskt å gå for eggdonasjon, noe denne klinikken er ganske ivrige på å markedsføre. Det følte ikke vi oss klare for. Under Skype-samtalen kom vi til en enighet: Vi skulle gå for én stimulert syklus med egne egg der alt fra doser til timing var på hennes premisser, fordi det ville gi oss svar på en del spørsmål, som da i sin tur ville gjøre det mye enklere å ha ta en passende og realistisk avgjørelse om veien videre. Uansett hvor langt eller kort vi lyktes med å komme med forsøket, ville selve forløpet si oss mye om vår fertilitet. Så jeg beit tennene sammen gjennom en stimulering dobbelt så lang i varighet som de jeg hadde vært gjennom i Norge. Daglig trøstet jeg meg selv med at dette ikke var forgjeves, for selv om vi mislyktes, ville vi endelig få en ordentlig vurdering av våre sjanser og en kvalifisert anbefaling om hvor harde skyts som må til for at vi skal kunne lage barn. 

I månedene før vi reiste til Russland var det så å si bare Dr. Olga og F vi hadde kontakt med, og vi følte etterhvert at siden det virket som det uansett bare var dem vi skulle ha noe særlig med å gjøre fremover, så var det fint at vi ble så godt kjent med begge. Vi følte oss trygge på dem, fordi de visste alt om oss. F er en superhyggelig dame, som stilte opp med presise svar på alle spørsmål vi måtte ha døgnet rundt og hele uka. Alt var så ryddig og det var ikke den ting det ikke var tatt høyde for eller hensyn til når det gjaldt medisiner, prøver, kontrakter, ultralyd, reisen og den forestående behandlingen. Da jeg uken før avreise avsluttet en epost som gikk til både F og Dr. Olga med «Looking forward to seeing you next week», la jeg først ikke merke til at det hyggelige svaret som kom tilbake ikke hadde noen respons på akkurat det med å sees. Et par dager senere overførte vi penger for behandlingen. Da vi kvelden før avreise igjen hadde kontakt på epost, og jeg avsluttet med «See you tomorrow!», la jeg merke til at noe sånt ikke stod i svaret jeg fikk. Jeg syntes det var litt rart, siden vi hadde hatt så tett kontakt og så god tone over epost og telefon i flere måneder, men jeg viftet det vekk og tenkte at jeg ikke skulle overanalysere.

Dagen etter, da vi ble plukket opp av sjåføren som jobber for klinikken på flyplassen i St. Petersburg, viste det seg at han ikke hadde fått beskjed om at vi måtte kjøres direkte til klinikken og ikke til hotellet. Inngrepet mitt, altså det svært tidssensitive uttaket av egg, var timet og planlagt til halvannen time etter at vi landet i St. Petersburg. Hadde ikke vi oppdaget at han ikke hadde fått denne beskjeden, kunne vi rett og slett kommet for sent til klinikken og i verste fall mistet eggene. Jeg husker at jeg i et øyeblikk tenkte tanken at de kanskje ikke anstrengte seg like mye nå som de hadde fått betalingen sin, men viftet det vekk igjen og ble litt flau over å ha hatt mistroiske og usaklige tanker.

I bilen på vei til klinikken tenkte jeg på hvordan det ville bli å komme fram. Med kraftige smerter som gjorde at hele turen hjemmefra hadde vært en kraftanstrengelse, gledet jeg meg til å komme frem til et sted der jeg kunne hvile litt, og rett og slett bli tatt vare på. Bildene som presenteres på seminarene som holdes i Oslo (og resten av Skandinavia, antar jeg) viser de hvitkledde og blide ansatte ved klinikken i grønne og luftige omgivelser, som i en villahage av noe slag. Formuleringene Olga bruker under presentasjonen gir et bilde av en klinikk som tar sårbarheten til denne pasientgruppen på alvor, og tilbyr ro, trygghet og komfort. Dette er ikke noe stort poeng i seg selv, og leter man litt godt på nettsidene deres, ser jeg nå at det finnes et bilde som viser hvordan klinikken ligger til, men med forventninger om noe lyst og trivelig i rolige omgivelser, ble jeg ganske overrasket da vi stoppet utenfor en liten dør i veggen i byens desidert mest trafikkerte gate. På innsiden av døra i den gamle bygningen oppdaget vi, til min store fortvilelse, at heisen var i ustand. Jeg var så stinn og øm, og med en endometriose som hadde flerret opp av stimulering i ukevis, hadde jeg så vondt at bare trappene opp til andre etasje var en lidelse. 

Vi ble tatt imot av en hyggelig og blid ung dame – vi kaller henne S – i oppgangen, som bare såvidt kunne gjøre seg forstått på engelsk. Jeg regnet med at hun var en slags sekretær og at F snart kom til å dukke opp med det jeg trengte. I Norge får nemlig kvinner som skal gjennom et uttak, beroligende og smertestillende tabletter ved ankomst til sykehus eller klinikk. Deretter er det vanlig med et sterkere morfinpreparat intravenøst under selve inngrepet, og etter uttaket er ferdig, avgjør pasientens tilstand hva hun behøver videre. Uttakene varierer mye fra pasient til pasient, og fra gang til gang. Mange har uproblematiske uttak, like mange har behov for smertelindring under tilsyn i en time eller flere etter uttak. Selv har jeg både hatt uttak der jeg knapt har kjent noen ting og dratt ut på shopping nesten rett etterpå, og uttak der jeg har blitt overført til smerteavdeling på sykehuset og ligget der i seks timer.

Sistnevnte har skjedd to ganger og hovedforklaringen er ifølge legene her – og Olga, da jeg fortalte henne dette – min alvorlige grad av endometriose. Når endometriosen er aktiv, fører et uttak til mange og kraftige blødninger i tarmene, livmoren og buken, som naturligvis er innmari vondt. De fleste som er gjennom et uttak får også med seg resept på relativt kraftige smertestillende, fordi smertene etter inngrepet har en tendens til å bli verre i et par dager før de blir bedre. Med de to skrekkelige episodene på netthinnen, forsikrer jeg meg alltid om at legen som skal behandle meg er klar over at noe slikt kan skje, slik at han/hun er forberedt på å kunne hjelpe meg dersom vi kommer i den situasjonen. Jeg var blitt forsikret om at min grad av endometriose var notert og kommunisert. Tatt resultatene fra mine fire endometriseperasjoner i løpet av de siste fem årene i betraktning, mente Olga faktisk at min sykdom er såpass hissig at det var bare såvidt hun fant det forsvarlig å utsette meg for stimulering og uttak. Begge er nemlig katalysatorer for symptomene, da begge bidrar til at endometriosen flerrer opp.

Da jeg ikke fikk noen medisiner ved ankomst til klinikken og S sa at det ikke var noe de pleide å gi, slo jeg meg til ro med at det sikkert skyldtes at jeg skulle legges i narkose under inngrepet og dermed ikke trengte noen lindring før inngrepet. 

«Klinikken» bestod av en lang og relativt mørk gang med noen kontorer. Ingen av de vi så var kledd som helsepersonell, og vi så ingen kjente fjes. Den eneste som hilste på oss var hun som åpnet døren, og verken F eller Dr. Olga var å se noe sted. S, som slet med å gjøre seg forstått på engelsk, var den personen tilstede på klinikken som kunne best engelsk. Hun skulle senere fungere som tolk da en eldre sykepleier med alvorlig mine og uten antydning til smil i fjeset, stilte meg en rekke spørsmål om min helsetilstand, tidligere erfaring med uttak og medisiner.

Etter at vi hadde fylt ut en haug med skjemaer på et slags venterom, kom S og ba meg bli med henne. «One hour or more» sa hun til Jonas mens hun gjorde et slags farvel-tegn. Det var først da jeg kjente på et lite ubehag, et snev av nervøsitet, for i Norge er det vanlig at mannen er med under uttaket. Jeg hadde ingen problemer med å forstå at han ikke fikk være hos meg under selve uttaket siden jeg nå skulle legges i narkose og inngrepet skulle skje på et sterilt operasjonsrom, men jeg hadde tatt for gitt at han skulle få være hos meg både før og etter inngrepet. Slik var det ikke. Jeg skulle bare legge igjen tingene mine hos Jonas og følge etter damen.

Etter å ha gått lange ganger, gjennom mange dører, ned trapper og enda flere dører, kom vi ned til en kjeller med lavt tak. Vi gikk inn i en trang, innestengt og kald gang, med små avlukker tett ved siden av hverandre. Det var ingen andre pasienter enn meg der. S førte meg inn i et av de hvite kalde tomme rommene og ba meg om å kle av meg, ta på meg «surgery gown» (en tynn og gjennomsiktig sak laget av papir) og vente. Hun gikk og jeg gjorde som hun sa, før jeg satte meg på sengen som til tross for at den var veldig smal, tok opp omtrent halvparten av plassen i «rommet». Det var så kaldt at jeg hakket tenner. Ingen beroligende, slik man som regel får før de fleste inngrep på norske sykehus og klinikker, ingen dyne eller ovn der (må nevnes at St. Petersburg var ca ti grader kaldere enn Oslo mens vi var der) og ingen snor jeg kunne trekke i eller en knapp jeg kunne trykke på for å få kontakt med noen. Telefonen min hadde jeg lagt igjen hos Jonas, i en annen etasje i et helt annet sted i bygningen. Som S selv spøkte med, var veien ned til avlukkene og operasjonssalen så lang og kronglete at det ville være umulig for pasientene å rømme. Funny cause it’s true, si. Etter ca 20 minutters glaning på veggen, kom S inn på rommet igjen, med nevnte gravalvorlige sykepleier. Etter å ha stilt en del spørsmål, for deretter å tolke svarene etter beste evne – skjønt hun i blant så bekymringsverdig usikker ut – gikk de ut av rommet igjen. Jeg fikk beskjed av S om å vente der til jeg ble hentet av en sykepleier, «but I am going to leave you now, good luck». Før hun lukket døren bak seg rakk jeg akkurat å spørre hvor lang tid hun regnet med at jeg måtte vente. «30 minutes, maybe?»

Jeg høres kanskje bortskjemt og krisemaksimerende ut, men å sitte nesten naken på en hard seng i en kald kjeller i et land du aldri har vært i før og ikke kan språket til, uten telefon eller klokke, fastende på 17. timen, med et hormonnivå som herjer med både kropp og sjel, er en mildt sagt ubehagelig affære. Mest sannsynlig gikk det en halvtime, men det føltes som tre timer. En ny sykepleier, som heller ikke kunne ett ord engelsk, kom inn og gjorde tegn til at jeg skulle bli med henne. Mens jeg hadde ligget og hakket tenner, hadde jeg trøstet meg selv med at så snart jeg fikk komme inn til operasjonsrommet og Dr. Olga, ville jeg føle meg trygg. Nå hadde øyeblikket endelig kommet. Men Olga var ikke der. Vi skulle faktisk verken se henne eller koordinatoren vår mens vi var i Russland.

Legen som skulle utføre inngrepet kunne så få engelske ord at kommunikasjonen var så å si nytteløs. Mens jeg ble spent fast til sengen og veneflonene ble stukket inn i armen og hånden, prøvde jeg desperat å spørre om hun kjente til historikken min, men jeg klarte ikke å nå gjennom. Hun bare smilte, løftet på skuldrene og ristet på hodet. Med fire grønnkledde damer med munnbind som nærmest ropte i munnen på hverandre på russisk, fikk jeg assosiasjoner til skrekkscenene fra tv-reklamene for helseforsikring. Før narkosen slo meg ut hørte jeg bare en stemme som lattermildt ropte «Bye bye! Goodbye! Bye bye! Goodbye!». 

Da jeg våknet kjentes det som jeg ble stukket med et dusin kniver på kryss og tvers i hele nedre delen av magen. De verste smertene jeg noensinne har opplevd red meg som en mare, jeg var helt ute av meg og oppløst i tårer. Jeg har aldri opplevd noe lignende før, man anstrenger seg som voksent menneske for å være noenlunde sivilisert blant folk. Liggende på sengen inne på det iskalde rommet, lå jeg nå og hulket og vred meg på senga, uten at ett eneste av menneskene som kom og gikk forstod hva jeg sa. De foretok seg ingenting, og det eneste de ga meg var en varmeflaske. På et tidspunkt, etter at jeg hadde ligget og grått i mange minutter, hentet de endelig en sykepleier som snakket engelsk. Hun forklarte for meg at jeg hadde fått smertestillende og at jeg derfor «should not» ha smerter nå. Ok, da så, men da skal jeg si fra til kroppen som har misforstått og holder på å besvime av smerte.

Jeg spurte om de hadde lest journalen min, den som Olga har skrevet, og fikk til svar at det ikke stod noe om smerter der. Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg fikk en sprøyte med noe ibux-lignende greier, noe som best kan sammenlignes med å kaste et glass vann på et hus i brann. Jeg følte meg helt maktesløs og ba om at de hentet Jonas. Da fikk jeg beskjed om at det skulle de gjøre så snart jeg ble bedre. Da ble jeg så sint at jeg nesten ropte at de måtte hente mannen min, hvorpå den engelsktalende sykepleieren gikk opp og hentet ham. «We thought it would be nice for her to have you there» hadde hun sagt. 

Jeg skal ikke gå i detalj på de neste timene, la meg bare si at da vi kom på hotellet den kvelden, visste jeg at det jeg hadde opplevd den dagen kom til å brenne seg fast inn i hukommelsen min som et traume. Det føltes som jeg hadde tilbrakt noen timer i et torturkammer. Under resten av oppholdet, det vil si de neste to døgn, hadde jeg kraftige smerter uten medisiner til å lindre dem.

På hotellrommet, etter mange timer med grining.

Før vi forlot klinikken hadde vi fått beskjed om at legen ville holde kontakten med oss for å oppdatere oss om embryo-utviklingen. Men vi hørte aldri noe mer fra legen. Oppdateringene kom via koordinatoren (som ikke er helsepersonell) vi aldri fikk gleden av å møte, de kom skjematisk og uten noen videre forklaring. Også da vi seks dager etter uttaket fikk beskjed om at ingen av embryoene hadde klart seg helt i mål, var det koordinatoren som sendte oss en sms med nyheten. Dr. Olga – som fire ganger i året står i en fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo og snakker om hvor uansvarlig norske leger som setter tilbake embryo for tidlig og dermed ikke er tilstede for pasienten når det går galt er – hørte vi heller ingen verdens ting fra.

Først uken etter at vi kom hjem fra Russland fikk vi en Skype-samtale med henne, der hele timen gikk med til å snakke om min horrible opplevelse og behandlingen jeg fikk på klinikken. Det kom ingen beklagelse, mer noe som lignet på kjeft! Hun gjentok gang på gang at vi skadet hennes renommé og satte henne i en vanskelig posisjon ved å si til hennes kolleger at hun var opplyst om min helsetilstand og tidligere erfaringer med uttak. Da den ubehagelige samtalen ble avsluttet, hadde vi ikke hørt ett eneste ord om embryo-utviklingen og hva hun tenkte om dette resultatet som hun på forhånd hadde sagt hun var så nysgjerrig på, og som kom til å si oss så mye om veien videre. Den dag i dag, over en måned etter at vi kom hjem fra St. Petersburg, har vi ikke hørt ett ord fra noen lege ved AVA-klinikken om deres evaluering av forsøket og hva slags konklusjon de trekker etter å ha sett hele forløpet, utført etter deres metode. Slik jeg opplever det, falt kommunikasjonen og servicenivået merkbart etter at vi hadde betalt klinikken og deretter enda et hakk etter at det gikk opp for Dr. Olga Zaytseff at vi ikke kom til å returnere til klinikken hennes. Da var det ikke så farlig lenger å følge oss opp og levere sin del av avtalen.

Til slutt må jeg si dette: Slik jeg ser det, var en av de viktigste grunnene til at min opplevelse ble så kjip, det at realiteten var så milevis unna forventningene. Hadde vi blitt forespeilet at dette er en rett-inn-rett-ut-klinikk i gamle lokaler midt i byen, der det knapt finnes noen som snakker engelsk. Og at her er det ingen kjære mor, ingen smertelindring eller i det hele tatt noen som stryker deg medhårs, men vi kan tilby den beste faglige kompetansen. Ja, da kunne man tatt en våken overveiing om man ville reise eller ikke. Hadde jeg hatt kun et par mislykkede forsøk bak meg og hadde jeg ikke lidd av en kronisk sykdom som mangedobler smertene ved inngrepene, hadde jeg kanskje likevel reist. Men da ville jeg vært forberedt på det som ventet meg. Da ville jeg søkt råd hos fastlegen min før jeg reiste. Men i min situasjon, hadde jeg aldri i livet utsatt meg selv for denne utrolig vonde opplevelsen. Noe annet er det økonomiske aspektet her. Nå som vi har sett fasilitetene, prisnivået på medisiner og arbeidskraft i Russland, er det ganske uforståelig at en behandling der er dyrere enn de fleste (moderne, rene, pene og romslige) privatklinikker i Norge.

Igjen, slike opplevelser er individuelle. Jeg har hørt om folk som har vært på samme klinikk og vært fornøyde med det. Jeg har også snakket med folk som ikke har vært så begeistret. Vi vektlegger vel ulike ting, og mye kan nok spille inn på følelsen man får av et sted. Men jeg mener at det bildet som tegnes av institusjonen AVA St. Petersburg under seminarene i Oslo og andre skandinaviske byer, viser en fasade som ikke er representativ for tilstanden på innsiden. 

* Vi fikk en rabatt fordi jeg hadde omtalt klinikken på bloggen i forkant, men det kan nesten ikke hindre meg fra å være ærlig om min opplevelse. 

 

ST. PETERSBURG

Da vi var i Russland tenkte jeg mye på dette med problemer, hvor mye plass de tar og hvor mye plass vi gir dem. Vi er så vanvittig privilegerte her i Norge. Jeg er så privilegert. Når man ser slik fattigdom, der familier på fire bor på 12 kvadratmeter, i boligblokker så skrøpelige at en gasslekkasje kan få hele bygningen til å rase sammen, er det vanskelig ikke å føle seg som en dritt med bagateller til problemer.

Jeg tror det sitter dypt i oss mennesker å se problemene våre tydeligere enn vi ser fordelene og ressursene. Jeg lurer på om vi tar vårt til enhver tid største problem og blåser det opp slik at det blir akkurat så stort at det er vanskelig å se forbi det. At vi behandler alt med like stort alvor og synes like synd på oss selv, uansett hvor mye godt vi har gående for oss ellers. Vi tar for gitt det vi har og blåser opp viktigheten og nødvendigheten av det vi mangler. Om jeg fikk uhelbredelig kreft i morgen, ville jeg med lengsel tenkt tilbake på den bekymringsfrie tiden da jeg bare slet med å bli gravid. Jeg tror disse tankene er viktige å tenke i blant. 

Det har sittet langt inne å skrive de siste dagene. Jeg har mest av alt hatt lyst til å grave meg et hull og gjemme meg der til jeg orker å komme opp igjen. Men jeg ser at det bare ville utsatt mitt uunngåelige møte med realitetene, og jeg innser at jo mer jeg venter med å reise meg opp igjen, jo tyngre blir det.

Vi kom hjem fra Russland i midten av forrige uke og fikk beskjed fra klinikken om hvordan det har gått nå i helgen. Lenge så det veldig bra ut, faktisk bedre enn noen tidligere forsøk vi har vært gjennom, men det holdt dessverre ikke helt inn. At vi kom såpass langt som vi gjorde, betyr imidlertid at det fortsatt er håp. Nå tar vi en pust i bakken, ser fremover og når vi har fått igjen pusten, reiser vi oss opp og går videre ❤️ 

FOLLIKELREKORD OG PINGVINGANGE

Denne høsten ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde tenkt at jeg skulle skrive masse, få satt en dato for boka, oppdatere bloggen minst to ganger i uka, gjøre yoga hver morgen, så stauder i hagen som kan blomstre til våren og rekke en tur på fjellet før snøen kom. Men jeg har ikke fått gjort noe av det. Jeg har ikke klart det. Det eneste jeg har klart, er å jobbe med å forstå og godta at ting ikke alltid går som planlagt, at kjipe tider ikke varer evig og at jeg verken blir flinkere eller sterkere av å dømme meg selv hardt og brutalt, snarere tvert imot. Jeg har rett og slett kjempet mot min indre kritiske stemme for å gi meg selv litt slack og leve med at jeg ikke klarer mer enn én kamp akkurat nå. Akseptere at sånn er det for meg, uansett hvordan det er – eller jeg tror det er – for andre. 

Sånn ser et usminka og uinspirert hormontroll ut.

For medisinregimet i forkant av høstens forestående forsøk i St. Petersburg startet allerede i august. Det betyr at det er den lengste hormonbehandlingen jeg har vært gjennom hittil. Det startet med piller som ga meg magesmerter, kviser og humørsvingninger. Etter tre uker begynte jeg med nesesprayen fra helvete, den som skal sette meg i en kunstig overgangsalder. Etter to uker med hetetokter, insomnia, kvalme, migrene og daglige sammenbrudd, begynte jeg nå i helgen også på de sprøytene som jeg skal ta helt frem til egguttak. Rense, måle, trekke opp, stikke, sprøyte, trykke, vente. To hver kveld. Nå kan jeg føye til sprengesmerter, oppblåsthet og svimmelhet på listen. Det er helt frivillig, jeg vet det, men det gjør det ikke noe lettere akkurat når jeg står midt opp i det. De første rundene var det liksom noe helt annet, da var håpet så stort at hele behandlingstiden nesten kjentes litt spennende og lystbetont. Nå føles det bare som å utsette en realitetsorientering. Jeg tenker hver eneste dag på at jeg for lengst burde ha tatt innover meg at dette, bokstavelig talt, ikke er liv laga. Hvorfor gidder jeg dette her? Men så tenker jeg på det legene sier. At det ikke er noen grunn til at det ikke skulle gå. At vi har hatt uflaks. Og jeg minner meg selv om at vi allerede har tatt en avgjørelse om å gi denne klinikken en sjanse. Da er det bare slitsomt og smertefullt å stille spørsmål ved alt sammen hver eneste dag. Nå har vi tatt et valg og det har vi basert på en hel rekke vurderinger, nå må jeg bare stå ved valget og tro på det. Dét har blitt min heltidsgeskjeft denne høsten. 

Det er under en uke til vi reiser til St. Petersburg og ca halvannen uke til planlagt egguttak. Da vi var på ultralyd for fem dager siden, så vi flere follikler enn vi noen gang har sett før. Seks stykker! En frisk og fertil kvinne i 20-årene har som regel mellom åtte og tolv. Men vi vet bedre enn å ta gledene på forskudd. Kanskje vi til og med har blitt litt for gode til å ta sorgene på forskudd. Det er jo så mye som kan gå galt. Er det egg inne i alle folliklene? I noen av dem i det hele tatt? Er de modne? Lar de seg befrukte? Vil eventuelle embryo dele seg normalt? Vil noen av dem leve helt til den magiske grensen, dag fem? Umulig å si. Men skal jeg holde ut ti dager til med smerter fra morgen til kveld, ømme eggstokker og pingvingange, må jeg bare tørre å håpe ♥ 

TO RUSSIA WITH LOVE

Noe av det jeg liker alle best med jobben min er at det er så stor variasjon i det jeg til enhver tid gjør. Det passer egentlig helt utmerket når man er så rastløs og utålmodig som jeg er. Jeg skriver bok, jeg driver en blogg, jeg leverer spalter og kommentarer til aviser og magasiner, deltar i debatter, holder en og annen gjesteforelesning og er meddommer i Lagmannsretten et par ganger i året. Jeg rekker liksom ikke å kjede meg før jeg plutselig er i gang med noe nytt. Men med så stort spenn i tema og problemstillinger, er det en viss schizofren og tja, litt absurd, følelse i det også. Særlig når sceneskiftene blir raske og brå, som når jeg hopper fra personlige og private beretninger om prøverør til politikk. Det føles nesten som jeg deler skribenten i meg opp i tre deler; Den ene delen holder til i aviskommentarer og på Twitter, der jeg skriver om dagsaktuelle samfunnsspørsmål og hard news. Den andre delen bor på bloggen og i spalter av typen jeg hadde i KK, men fremover kommer til å ha i Kamille. Og den siste delen er den som skriver bok, en dokumentarisk roman om en annen tid og et annet sted, med ingredienser som delvis kunne passet inn i begge de to første kategoriene, og ingredienser som absolutt ikke har noe med dem å gjøre. Det jeg prøver å si er at det føles litt snodig å hoppe fra Bahareh til barnløshet, haha! Men okei, et løfte er et løfte, so here we go. 

Krysser fingrene for at jeg snart må legge både vinen og denne kjolen på hylla.

Jeg har jo lovt å fortelle om hvorfor vi har valgt oss AVA-Peter Clinic Scanfert i St. Petersburg i Russland, og siden en del av dere som leser denne bloggen selv er på jakt etter alternativer til det behandlingstilbudet som finnes i Norge, skjønner jeg godt at jeg har fått noen utålmodige meldinger og eposter 😊

Bare for å ha advart i forkant, dette innlegget er nok for spesielt interesserte. Det kan nok bli i det meste laget for noen som ikke selv baler med disse tingene på en eller annen måte. Prosessen fra hittil vårt siste gjennomførte forsøk på privatklinikken i Oslo våren 2017 og frem til nå i juni da vi bestemte oss for å reise til St. Petersburg for vårt neste forsøk, har vært lang og full av vurderinger, overveielser og prioriteringer. Det handler først og fremst om hva vi, og spesielt jeg, orker etter så mange mislykkede forsøk. Er ønsket om å bli foreldre fremdeles stort nok til å fortsette dette kjøret som endevender helsa og livet, og vrenger både sjela og lommeboka? Det har vi landet på at det er. Vi er ikke klare for å gi opp riktig ennå. Men vi er ikke interessert i å fortsette galskapen det føles som, det å gjenta samme opplegg igjen og igjen, og forvente et annet resultat. Jeg kunne skrevet en bok om alt vi har lært i løpet de av de fire årene som har gått siden vi først startet med fertilitetsbehandling – kanskje gjør jeg nettopp det en gang også – men for nå, her er de viktigste grunnene til at vi har valgt å stole på at doktor Olga Zaytseff & co vil gi oss den behandlingen vi er ute etter: 

💭 Åpenbar og genuin interesse for og kunnskap om faget

Noe som unektelig er tillitsvekkende. Det første inntrykket av legen fikk vi på seminaret på Litteraturhuset i juni, der hun og en kollega snakket for et publikum (som stort sett bestod av par/kvinner som ønsker seg barn) om behandlingstilbudet, samt en tidligere pasient som fortalte om sin erfaring med klinikken. Det som slo oss allerede der var at Olga virkelig tar pasienter alvorlig og undervurderer dem ikke. Hun gikk grundig gjennom forskjellige årsaker til barnløshet, løsningene som kan passe for ulike tilfeller og grunnene til at nettopp én behandling passer for ett ufrivillig barnløst par, mens en helt annen passer for et annet. En leksjon i biologi nærmest, som ga svar på alle de tingene vi har lurt på, men aldri fått skikkelige svar på fra legene vi har hatt og faktisk heller ikke klart å google oss frem til. Det ene eureka-øyeblikket etter det andre. Dette fortsatte hun med da vi møtte henne til en personlig konsultasjon dagen etter, bare at «undervisningen» nå dreide seg om akkurat oss og vårt tilfelle. Et tilsvarende seminar holdes faktisk i kveld på Litteraturhuset, skjønt jeg vet ikke om det er ledige plasser igjen. Det er uansett gratis og uforpliktende. Om noen ønsker kontaktinfo til teamet hennes, er det bare å legge igjen en kommentar her eller sende meg en epost, så skal jeg formidle. 

💭 Individuell og grundig tilnærming

Olgas evaluering av pasienter og behandlingen hun deretter velger for dem, er individuelt på et helt annet nivå enn det vi har sett her til lands. Jeg har tidligere sammenlignet behandlingstilbudet her hjemme (som vi har vært borti, og det vil jeg gjerne understreke, for det finnes jo et par gode norske klinikker også, har jeg forstått) – med et samlebånd. Hos AVA ser det ut til å være stikk motsatt. Selv etter den personlige konsultasjonen på godt over en time, der vi gjennomgikk alt av journaler og vår historikk, var hun ikke i nærheten av å konkludere med hvilken type behandling som var det beste for oss å satse på. Derimot noterte hun alt vi snakket om – fra både livs- og sykdomshistorie til hvorfor vi vil ha barn og hva som er viktig for oss i vår videre behandling. Så sa hun at vi måtte være tålmodige, for det gjenstod fremdeles noen steg før vi kunne begynne å peile oss inn på hva som ville være det lureste neste trekket for oss. Hun ba oss ta noen prøver og sende henne resultatene. Så ba hun om en oversikt over alle forsøkene vi har vært gjennom så langt, med detaljert informasjon om hvilke medisiner jeg har brukt, hvilke doser, hvor mange dager, hvor mange egg som er tatt ut, hvilken dag innsettingen var på og hvor mange embryo som ble tilbakeført. Til slutt henviste hun meg til en detaljert ultralydundersøkelse, der hun i et eget brev til den norske gynekologen ba om en rekke helt spesifikke opplysninger, under hvilket gynekologen bemerket at «denne russiske legen jobber virkelig grundig, må jeg si». Etter noen uker var alt dette i boks og sendt over, hvorpå vi avtalte et Skype-møte der hun forklarte oss nøye hvordan hun ved hjelp av dette havet av informasjon, hadde kommet frem til akkurat hva som virket som det mest fornuftige behandlingsopplegget for oss. 

💭 En annen fremgangsmåte

Ved denne klinikken dyrkes (som hovedregel, mulig det er unntak) de befruktede eggene utenfor livmoren i fem dager, slik at de blir blastocyster. Deretter fryses disse ned, slik at man venter én eller to sykluser, før man tiner opp og fører blastocysten(e) tilbake til livmoren. I syv av våre åtte forsøk her i Norge, både de offentlige og de private, har man dyrket de befruktede eggene i tre dager og ført embryoet/embryoene direkte tilbake til livmoren på dag tre. Den eneste gangen jeg har fått tilbakeført en blastocyst, skjedde det som en «nødløsning». Det vil si at det eneste embryoet som fremdeles holdt koken på dag tre, var litt for frynsete i kantene til at legen mente det hadde nevneverdig sjans til å overleve av seg selv og feste seg i livmoren, dersom det hadde blitt tilbakeført slik det var. Derfor valgte hun – og dette var under et av våre første, og dermed offentlige forsøk – å dyrke det videre, for å se om det ville komme seg. Det gjorde det, og på dag fem hadde vi en blastocyst. Den ble ført tilbake og dette var det eneste forsøket der jeg testet (meget svakt, men lell) positivt, før det det gikk i vasken.

Når vi har spurt våre norske leger opp gjennom om hvorfor de ikke heller venter med å tilbakeføre til dag fem, slik at vi med litt større sannsynlighet kan håpe at frøet har en sjanse til å feste seg, er svaret unisont: Embryoet har det aller best i mors liv! Olga sier noe helt annet. Hun sier at om din livmor – etter å ha blitt herjet med av hormoner, Orgalutran-sprøyter og blødninger etter potensielt omfangsrike og smertefulle egguttak – er et bedre miljø for et embryo å vokse i enn laboratoriet, ja da beklagar eg å måtte sei det, da har du et shitty laboratorium. Ifølge henne er forskjellen mellom laboratoriets egnede varmeskap og livmoren etter en stimulert syklus med dertilhørende egguttak, som forskjellen mellom et friskt akvarium og et skittent basseng. Videre sa hun noe som gjorde litt inntrykk på meg: At som lege er det nok lettere bare å kjappe seg og putte et embryo – så lenge det ser ok ut – tilbake inn i kvinnen som er lykkelig uvitende optimist, og sende henne hjem. Så får hun (og evt mannen) alene takle sorgen og spørsmålene som kommer om hun et par uker senere blør. Selv om embryoet kanskje egentlig sluttet å dele seg og løpet var kjørt allerede dagen etter at man kom hjem fra klinikken. Olga sier at hun dyrker embryoet i de to ekstra dagene, fordi det bare er de mest levedyktige som overlever de fem første dagene og de embryoene som vil komme til å bli til babyer vil dele seg normalt helt til dag fem i et ideelt miljø som det laboratoriet er. På den måten kan hun med hånden på hjertet si at det hun eventuelt har ført tilbake til kvinnen, har en real sjanse til å feste seg. Om ingen av embryoene som så helt ok ut på dag tre overlever til dag fem, da er hun der for pasienten og forklarer og trøster og gir håp om mulig. Hun går så langt som å si at noe annet er uansvarlig, og sant å si – naturligvis med det i mente at jeg ikke er noen lege – ser jeg ingen grunn til å være uenig. 

At hun helst også fryser ned blastocysten(e) og venter en syklus eller to med å tilbakeføre til livmor, forklarer hun blant annet også med det samme: Miljøet i livmoren er langt fra optimalt etter å ha blitt herjet med av medisiner, egguttak og whatnot. I tillegg forklarer hun at en stimulert ivf- eller icsi-syklus forstyrrer kroppens egen rytme som, under en naturlig unnfangelse, sørger for at eggløsningen skjer akkurat i tide til at det befruktede egget kommer opp til livmoren på akkurat det tidspunktet da livmoren er mest mottagelig for å ta det imot. Olga forklarer at når vi tar eggene ut av kroppen og befrukter dem utenfor kroppen for så å holde på dem i noen dager (uansett om det er tre eller fem) før vi setter dem tilbake, skyver vi på den naturlige rytmen, slik at vinduet der alt er ment å klaffe blir mindre eller helt borte. Altså er det fortsatt mulig å treffe rett, men sjansene er ifølge henne betydelig høyere om man fører embryo/blastocyst tilbake til livmoren på det optimale tidspunktet i en naturlig syklus. Om du imidlertid er så heldig at du har flere fine blastocyster på dag fem, og du ikke har noe lyst til å reise «tomhendt» hjem, kan du få tilbakeført en fersk en og få resten på frys.

💭 Føles tryggere, også økonomisk 

Jeg hørte først om doktor Olga og AVA-klinikken gjennom en tidligere kollega og hennes samboer, som etter en trøblete vei gjennom fertilitetshelvetet, lyktes med å bli gravid og få en sønn. Det hun fortalte om deres erfaringer med både menneskene og behandlingen der gjorde meg absolutt interessert. Likevel gikk det en god stund før jeg kikket nærmere på klinikken. Vi mistenkte jo lenge at det å reise utenlands ville være å gå over bekken etter vann. Det må også nevnes at vi ble direkte advart av flere norske leger mot å stole på en del klinikker i Øst-Europa. Så vi spurte oss selv: Hvor annerledes kunne det være, liksom? Det er jo ikke som om russerne kan trylle heller, tenkte vi. Da vi kom på seminaret i juni, hadde vi ikke skyhøye forventninger. Og selv om Olga umiddelbart fremstod som spesielt kompetent og dedikert, var vi ikke helt overbevist om at dette nødvendigvis var noe vi skulle reise helt til Russland for etter selve seminaret. Når sant skal sies, tenkte vi jo også på at dette må være ganske big business når leger og ansatte ved en russisk klinikk reiser på turneer i Skandinavia, med seminarer i Stockholm, København og Oslo.

Det som fjernet all tvil for oss, var den personlige konsultasjonen vi hadde med legen på Gabels hus dagen etter seminaret. Hun viet virkelig all sin oppmerksomhet til oss, fikk med seg alt vi sa, responderte tålmodig og pedagogisk, uten å ha fått en eneste krone eller noe som helst løfte om at vi kom til å velge hennes klinikk for vår videre behandling. I løpet av godt og vel en time forsikret hun seg om at alle relevante aspekter ved vår situasjon var nevnt og notert, og at vi hadde stilt hverandre alle spørsmål vi hadde. Hun er en fremoverlent og beinhard realist som sier ting akkurat som de er, samtidig som hun utstråler varme og trygghet – en kombinasjon jeg ærlig talt har savnet i disse årene med fertilitetsbehandling. I vår korrespondanse i ettertid, både på epost og Skype, har vi virkelig merket at hun kan alt om oss og vår relativt lange historikk med dette ut og inn. Og at hun tar hver minste lille bit av relevant informasjon ut av dette i betraktning når hun bestemmer eller foreslår noe for oss. Det, kjære lesere, gir meg den etterlengtede tryggheten til endelig å senke skuldrene litt, og føle at jeg med god samvittighet kan konsentrere meg om «bare» å være pasient. Vi skjønner at vi kan stole på at hun tar de medisinske avgjørelsene som øker våre sjanser mest, og vi ser vanskelig for oss et scenario der vi kommer trekkende med et behandlingsforslag som vi har googlet oss frem til – slik som vi opplevde her for et par forsøk siden – og hun svarer «Ja, sant det! Det er jo akkurat det man bør prøve med tilfeller som deres!»

AVA-klinikken opererer med noe så sjukt som baby-garanti. Jeg tar høyde for at jeg ikke har alle detaljene korrekt, men det går ut på noe sånt som at hvis du som kvinne er under ca 40 år gammel og produserer egg som beviselig lar seg gro til blastocyster (som for eksempel i flere av dine tidligere forsøk eller ett nytt forsøk hos AVA) får du en garanti på at hvis du ikke føder en levende baby i løpet av tre forsøk, får du 80 prosent av pengene dine tilbake. Kvinner som ikke oppfyller disse kravene kan, opp til fylte 51 år, få tilsvarende garanti med donoregg. For vår del var det både betryggende og tillitsvekkende at hun ikke ville selge oss noen trepakning av det ene eller andre slaget, uten å ha skikkelig og nylig empiri å bygge et sånt løfte på. Hun vil at vi skal gjennomføre et forsøk med den stimuleringen hun mener er riktig for meg (her er særlig lengden vesentlig for henne, hun mener jeg har blitt stimulert altfor kort og med altfor høye doser i mine tidligere forsøk) med ett mål for øye: Å gro en blastocyst eller forhåpentligvis flere. Ut fra resultatet kan hun si noe om hvilke sjanser hun tror vi har for å få det til med egne egg, og om vi er best tjent med å gjøre kort prosess og gå for donor. Hun vil ikke at vi skal kjøpe en tre-for-to-pakke uten garanti heller. «Hvorfor skal dere betale mer penger enn dere trenger for noe vi ikke vet om funker eller om dere i det hele tatt trenger?» spurte hun oss da vi spurte om en sånn pakke. I lys av dette, tenker jeg jo at det er smått spesielt at alle med mens og eggløsning under 38 får kjøpe trepakning ivf nærmest over disk ved norske klinikker. Både vi og flere andre jeg kjenner har i hvert fall fått en slik kontrakt etter 20 minutters bekjentskap med legen, før en eneste prøve eller ultralyd er tatt. For oss virker det i hvert fall ganske åpenbart at doktor Olga & co, selv om de også sikkert tjener gode penger på sine pasienter, til forskjell fra en del andre vi har vært borti, tenker kvalitet fremfor kvantitet. Og så er det tre Skype-sessions med en av klinikkens egne psykologer inkludert i den første behandlingen man får der. Jeg har allerede hatt én, og ser absolutt frem til neste. Jeg trodde jeg var covered med min egen psykolog som jeg jo har gått til i flere år og liker veldig godt, men hun her har spesialisert seg på barnløshet, fertilitetsbehandling, svangerskap og mor-baby-forhold. 

Men enn så lenge får’n kose seg mens man kan, si. Seriøst, husk å leve mellom slaga (forsøka)!

Så, der har dere historien. Dere som har orket å lese så langt må jo begynne å lure på om jeg får betalt for å reklamere for denne klinikken. Men nei, ikke en krone har byttet hender så langt. Vi har fått et opplegg, men begynner ikke før om et par uker, så i teorien kan vi ombestemme oss nå og det vil være helt greit. Olga har fått med seg at jeg blogger, og synes det er kult at jeg skriver om barnløshet og behandling, fordi hun synes det er for få «clever women» som orker å være åpne om denne prosessen. Grunnen til at jeg har lagt ned den tiden det har tatt å skrive dette innlegget er rett og slett at jeg føler jeg har funnet noe sårt tiltrengt og etterlengtet hos disse spesialistene og denne klinikken. Det ville jeg dele med dere, for jeg skulle ønske at jeg visste at de fantes tidligere. Og dette er før vi engang har vært på selve klinikken. Forhåpentligvis holder inntrykket seg også etter turen dit i oktober, og om ikke, så skal dere (og de!) definitivt få høre det òg! 😅