NY VÅR, NY KLINIKK

Det har blitt litt mye politikk og litt lite prøverør her inne i det siste. I tillegg har jeg i år blitt velsignet med ikke én men to runder influensa, rett etter hverandre, så det har blitt litt labert med oppdateringer. Men nå er jeg heldigvis nesten frisk igjen og back on track!

Siden jeg skrev om det oppløftende brevet her, har jeg fått en del spørsmål om veien vår videre. Vi har brukt litt tid på å bestemme oss for hva vi skal gjøre nå. Er det én setning jeg hater å høre i denne prosessen, så er det «dere kan ikke holde på i det uendelige», men samtidig er det jo en setning med mye sannhet og fornuft i seg. Når vet man liksom at det er nok? At man har prøvd nok? Hva betyr nok? Det er en grense som er vanskelig å definere, men for meg tror jeg at den går der den fysiske og mentale smerten i mislykkede forsøk overgår den genuine optimismen og håpet om å lykkes. Skjønner dere hva jeg mener?

Vi har i hvert fall kommet frem til at håpet overgår smerten enn så lenge, så nå går vi for ny runde. Etter nøye vurderinger har valget falt på klinikk Spiren i Trondheim. Selv om vi ennå ikke har vært på selve klinikken, og kommunikasjonen så langt bare har foregått via epost og telefon, så må jeg si at jeg har en veldig god følelse over valget. Ikke at jeg nødvendigvis tror vi vil lykkes der, det tør jeg ikke si ennå, men jeg har inntrykk av at de går så grundig til verks og har så fornuftige grunner til å velge den behandlingen de velger, at vi gjør lurt i å bruke den dyrebare tiden vi har nettopp der.

Foreløpig er det en stund til vi setter i gang med selve forsøket, siden vi venter på sykluser og litt greier som må være under kontroll og i gjenge før jeg kan begynne med stimulering, men nå er vi i hvert fall i gang! Noe å se frem til, på godt og vondt.

Jeg skal oppdatere dere på hvordan det går underveis, så blir «reisen» vår forhåpentligvis nyttig for flere enn oss selv. Jeg tenkte også å kjøre en ny runde med spørsmål og svar snart, siden det stadig dukker opp spørsmål i kommentarfeltet her og dm på instagram, som jeg får dårlig samvittighet av at jeg ikke får svart på. Så legg gjerne igjen en kommentar med det dere lurer på under dette innlegget, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan i ett eller flere innlegg. Jeg har nemlig nok en gang ambisjoner om å blogge oftere, men den som lever får se! 😉

SVOGERPAR I GAMLEDA’R

Jeg har talt på knappene om jeg skal kaste meg inn i Giske-debatten igjen. Det vil si, om jeg skal kaste meg inn i debatten om mediedekningen av Giske-debatten igjen. Da jeg gjorde det sist, her og her, var det nemlig fryktelig slitsomt. Vi journalister, de fleste av oss anyway, er nemlig ikke så glade i å få kritikk. Men så ringte telefonen da jeg stod på kjøkkenet i går kveld og kuttet grønnsaker til fredagstacoen.

 

Det var en fyr fra Resett.no. Viser seg at bidragsytere til den fremmedfiendtlige bloggen, med et kronisk oversvømt toalett til kommentarfelt, følger meg på Twitter. De hadde fattet interesse for twittermeldingene jeg postet da jeg så på Dagsnytt 18 tidligere på kvelden, og selv om jeg sa tydelig fra at jeg ikke ønsket å ha noe med dem å gjøre, overrasker det meg ikke om mine tweets dukker opp i og tas til inntekt for en eller annen konspirasjonsteoretisk artikkel der i løpet av dagen. Jeg ser også at facebook-krigeren Kjetil Rolness skamløst har stjålet innholdet de samme twittermeldingene og postet dem på egen facebookside, der han får skryt for godt «gravearbeid», hehe.

Så i et forsøk på å «eie historien» selv, skal jeg prøve å hamre ned noen forsøksvis velvalgte ord om hvorfor jeg postet følgende i går kveld.

 

 

Torsdag fikk jeg, og flere hundre tusen andre nordmenn, følgende push-varsel fra VG på telefonen: «Tillitsvalgt sendte ny bekymringsmelding om Trond Giske». Hva tenker vi når vi leser den setningen? De fleste av oss, tør jeg påstå, tenker at en tillitsvalgt i Arbeiderpartiet har sendt inn et varsel til ledelsen om at Trond Giske har trakassert en eller flere partifeller seksuelt. I beste fall gitt noen som han er i en maktposisjon overfor uønsket seksuell oppmerksomhet, så ubehagelig at vedkommende har sett seg nødt til å melde fra.

Vi klikker oss inn. Ingressen styrker inntrykket:

«Samme dag som tidligere Ap-nestleder Trond Giske (52) ble innstilt til et nytt toppverv i Trøndelag Ap og plass i Aps mektige landsstyre, mottok partisekretær Kjersti Stenseng en bekymringsmelding om Trond Giskes oppførsel overfor en ung kvinne.»

«Ap» er nevnt hele tre ganger, sammen med «bekymringsmelding» og «ung kvinne». Han er notorisk, vil VG at vi skal tenke. De unge kvinnene i Ap får ikke fred fra denne overgriperen.

Men så er sannheten en annen:

Kvinnen er ikke i Arbeiderpartiet. Det er ikke mannen heller. Han heter Knut Sandli og er medlem i Rødt, han.

Kvinnen og en venninne gikk lørdag kveld bort til Trond Giske på Vulkan i Oslo og spurte om å få ta et bilde med ham. Giske stilte opp. Han bekrefter dette. Til NRK sier kvinnen: «Det var ikke noe mer enn en dans. Det var vi som tok kontakt med han, ikke omvendt. Det var ikke noe annet enn hyggelig tone. Vi opplevde det som uproblematisk og greit». Venninnen hennes bekrefter dette.

Ingen av kvinnene visste at det å ta et bilde med en kjendis på byen skulle ende med at en fremmed mann – som tilfeldigvis er i samme fagforening (med 5000 medlemmer) – sendte en bekymringsmelding til ledelsen i Arbeiderpartiet. Sandli kontaktet nemlig aldri kvinnen som han mente var blitt utsatt for noe så grovt at det måtte sendes en bekymringsmelding på vegne av henne. Han var ikke interessert i å høre hva som hadde skjedd. Han så en seks sekunder lang snap og fyrte avgårde en epost til ledelsen i Arbeiderpartiet.

Ikke ett sted nevner VG at mannen som har sendt inn bekymringsmeldingen – den sjefredaktør Gard Steiro kaller «sakens kjerne» – ikke engang har snakket med kvinnen han fremstiller som et offer for et overgrep.

Jeg ble nysgjerrig på hvem som hadde tipset VG om bekymringsmeldingen. Påskuddet avisen trengte for å skrive om snapen som både så og ifølge alle involverte var helt uskyldig. Ut fra de opphissede sitatene til Sandli, og det faktum at VG sitter på eposten han kun skal ha sendt til den ikke spesielt medieelskende Kjersti Stenseng, kunne det virke som det var ham selv som hadde lagt opp til saken.

Til VG sier han blant annet:

– Jeg ble lyn forbanna da jeg så videoen. Sånn skal ikke tillitsvalgte oppføre seg.

– Når Giske oppfører seg sånn, skaper ikke det tillit. Det viser en dømmekraft som er på jordet.

– Jeg ønsker å begrense hans mulighet for å få nye verv og være i toppledelsen, og hindre ham i å skade partiet, venstresiden og integriteten til fagbevegelsen.

– Jeg visste ikke noe mer om konteksten enn det jeg så på videoen. Jeg så den og syntes den var «disgusting», sier han til Frifagbevegelse.no.

Mannen har åpenbart ett mål for øyet og det er å ramme Giske. Adresseavisen skriver:

– Sandli legger ikke skjul på at han misliker at Giske i hele tatt er inne i varmen igjen. Også uavhengig av videoen.

Kvinnen var det åpenbart ikke så farlig med, så hun ble ikke kontaktet engang.

Hvorfor lager VG en så stor og stygg sak om Giske, ene og alene basert på hva en fyr i Rødt mener, lurte jeg på. For å være ærlig tenkte jeg: Hvem kjenner han i VG?

Det tok meg under fem minutter å finne ut at Knut Sandli er svogeren til VGs mangeårige politiske kommentator Anders Giæver. Sandli er gift med Giævers søster.

Jeg vet ikke hva dette nære familiebåndet har hatt å si for at artikkelen med det mildt sagt merkelige innholdet og tvilsomme bakteppet kom på trykk, og fikk som konsekvens at Giske ikke fikk vervet han var i ferd med å få i Trøndelag Ap. Jeg vet bare dette: Det er kun én måned siden Frithjof Jacobsen måtte slutte i jobben som politisk kommentator i VG fordi han har et forhold til stortingsrepresentant Jette Christensen, et forhold sjefredaktør og politisk redaktør i VG mistenker at han har hatt siden «i fjor vinter og vår». Troverdigheten til VG når det gjelder Giske-saken fikk seg da en ripe i lakken, fordi den ene halvdelen av den mektige kommentator-duoen Giæver & Joffen hadde et nært forhold til en politiker som tilhørte motsatt fløy av Giske i Ap. Når VG nå kjører en sak, som alene resulterer i at Giske mister sin posisjon nok en gang, ville det være ryddig å fortelle sine lesere at kilden som egenhendig bærer saken, har et nært forhold til den andre halvdelen av samme mektige duo. Det er dette som er beskrevet i Vær Varsom Plakatens punkt 2.3.

Det hører også med til denne etterhvert begredelige historien at mediene nå melder at den anonyme trusselen som komitéleder Jorodd Asphjell i Trøndelag Ap mottok per sms midt under det avgjørende møtet i valgkomiteen der Giskes kandidatur ble diskutert, er sendt av – Terje Ferstad – en nær kollega av Sandli.

Det er tragikomisk å tenke på at denne avisen er den samme som i januar ville reise en debatt om hvorvidt det burde legges presseetiske bånd på podcaster. Har du et par ledige minutter å slå i hjel, synes jeg du skal unne deg selv en kaffekopp og et gjenhør med denne episoden av Giæver, og gjengen som har erstattet Joffen, der moralens voktere vemmes over ekle ting som fordømmelse, «bedehusjustis» og det å henge ut folk for deres privatliv.

 

IKKE PENT Å LYVE

Jeg vet ikke om det er mest hyggelig eller trist at jeg får så mange meldinger om hvor modig jeg er hver gang jeg påpeker uholdbare ting. Være seg i norsk politikk, mediebransjen eller bloggere og podcasters kommunikasjon med de mange tusen som følger, leser, lytter og tror på dem. Misforstå meg rett, det gjør meg glad og motivert å få ros og heiarop fra dere som leser, men det burde ikke være så vanskelig for oss som har en stemme og en plattform, å bruke vår posisjon til å si fra når vi ser noe som er galt. Det burde ikke være så sjelden vare. Flere burde være som Lois Lane.

 

 

Nå er ikke alle med en plattform nødvendigvis opptatt av eller oppdatert på hva andre i offentligheten driver med, men det er deprimerende mange som velger å bruke masse energi på å baksnakke og spre rykter om mennesker de mener gjør kritikkverdige ting – igjen være seg i politikken, pressen eller blant influencere – fremfor å ta kritikken åpent, og bidra til at det kritikkverdige blir kjent for flere, og til og med kanskje tar slutt. Dessverre er det som regel et par ting som kommer i veien: a) Man passer seg for å tråkke andre kjendiser på tærne fordi man er redd for å bli ekskludert fra et eller annet «godt» selskap. b) Man vil ikke fremstå som kritisk og skarp, i frykt for at man mister annonsører og samarbeidspartnere. c) Det er pes å engasjere seg, det er chill å la være.

Dere som har fulgt meg en stund har nok fått med dere at jeg sliter litt med å gi noen av ovennevnte hensyn prioritet. Jeg skal ikke lyve, det hender jeg lar meg stoppe av den siste, c altså. Men som regel klarer jeg ikke holde kjeft når jeg ser ting som jeg vet eller mener er galt. Jeg trives uansett ikke i selskap med kjendiser og/eller samarbeidspartnere som lar seg skremme av litt åpenhet og ærlighet, så jeg lar det stå til når jeg har tid og overskudd.

 

 

Og sist ute i kategorien «ting jeg kanskje burde holde kjeft om slik alle andre gjør» er – som mine følgere på instagram allerede har sett – «The Solution» fra Oslo Skin Lab. Pulveret som ifølge produsenten «bidrar til å øke hudens elastisitet samt glatte ut hud og gi mindre rynker» har vært å se hos mange bloggere i lang tid, men den som har frontet dette mest aggressivt er tidligere magasinredaktør, nå podcaster, Vanessa Rudjord.

Første gang jeg hørte om The Solution var i Synnøve og Vanessas podcast. Siden jeg likte podden godt og opplevde damene som oppriktige trodde jeg faktisk først at dette var noe bra greier, med dokumentert effekt. Det var først da jeg hørte om den såkalte «scanningen» at varsellampene begynte å lyse. Jeg husker ikke i hvilken episode det var, men det var noen uker etter at Synnøve hadde begynt å bruke pulveret. Hun sa noe sånt som at hun selv ikke så noen forskjell i speilet, men at «scanningen» hun hadde vært på viste at pulveret hadde hatt en tydelig effekt. Senere er også denne scanningen brukt som den mest håndfaste dokumentasjonen på at produktet virker.

 

 

Man kan jo spørre seg hvorfor i all verden en skulle betale masse penger for noe som ikke gir en effekt man selv merker. Man kan også vise til alle leger og eksperter som tilbakeviser påstanden om at det å innta kollagen som kosttilskudd reduserer rynker og cellulitter. Det jeg likevel reagerer mest på er at stemmer jeg har stolt på, tatt med meg på turer, til og med ledd og grått av, lyver meg rett inn i øret. I episoden «Dum og dummere» (no pun intended!) som ble publisert 7. februar, gjentas dette budskapet, her fra et innlegg på bloggen til Rudjord.

 

 

Det skal ikke mye research til for å finne ut at de som står bak scanningen, er alt annet enn en «objektiv tredjepart». Oslo Hudpleieklinikk selger selv The Solution i sine butikker og på sine nettsider.

 

 

Det skal heller ikke mange scroll og trykk til for å finne ut at testen Vanessa hevder overfor sine lesere at hun personlig tok initiativet til, er standard prosedyre i markedsføringen av dette pulveret. Det er ikke bare Vibeke (52) som også har foretatt denne scanningen, den tas av bloggere og andre som har kommersielle samarbeid med Oslo Skin Lab. Blant andre som låner sitt navn og fjes til dette i beste fall tvilsomme produktet er Lene Orvik, «Treningsfrue», Emilie Tømmerberg, Elisa Røtterud og Hedda Skoug.

 

 

Og resultatet er visst alltid positivt, kan den «objektive tredjeparten» Oslo Hudpleieklinikk melde – i en annonse fra Oslo Skin Lab.

 

 

Med andre ord: De som foretar testen der resultatet forteller deg at du trenger dette pulveret, er de samme som tjener mer jo flere poser av dette pulveret som selges. Så med mindre du ser en forskjell til det bedre på disse bildene fra bloggen til Emilie Tømmerberg – som gikk fra før-bildet til venstre til etter-bildet til høyre etter å ha brukt The Solution – så kan du bruke pengene dine på noe annet fint.

 

Som dere kanskje skjønner, så har ikke Tømmerberg selv satt sammen disse før- og etter-bildene. Trolig fordi de ikke viser noen forbedring. Jeg har selv bladd meg tilbake åtte uker fra innlegget der den nye huden presenteres (bildet til høyre) og funnet et bilde av huden slik den så ut før hun ifølge seg selv begynte med The Solution (bildet til venstre).

Så vil jeg til slutt si at jeg selv er en sucker for reklamer og bruker altfor mye penger på skjønnhetsprodukter, parfymer, sminke og all slags jåleri. Selv om jeg har prøvd å kule’n litt etter dette glimrende innslaget fra MinMote, har jeg fremdeles badet fullt av dyre produkter jeg sikkert ikke trenger, men som jeg bare liker og føler meg vel av å bruke. Vi lyver til oss selv hver dag for å få oss selv til å føle oss bedre. Det som er ugreit er å lyve til andre for å tjene penger selv.

 

(Bildene i dette innlegget er hentet fra annonser for Oslo Skin Lab.) 

ET OPPLØFTENDE BREV

Det har vært noen labre måneder på fertilitetsfronten siden oktober og den litt skumle opplevelsen i St. Petersburg. Jeg har nesten ikke orket å tenke på noe som har med prosjekt baby å gjøre. Hadde på en måte lagt alle egga (hehe) i den ene kurven og da det gikk skeis, mistet jeg helt håpet. Vi skulle jo ta det forsøket i Russland som et testforsøk for å se hvordan vi responderte på deres regime med medisiner, timing og embryo-dyrking. For siden vi aldri hadde vært gjennom et sånt opplegg som de anbefaler og mener er den rette måten å gjøre ting på, mente de at de ikke kunne vite om vi var «eligible» for garantipakken deres. Siden vi ikke visste hva de ville anbefale videre, kjøpte vi heller ikke noen såkalt 3-pakning med forsøk. 

Så gikk det jo som det gikk da vi var der borte, og selv om vi hadde tillit til dem når det gjaldt det faglige, så orket ikke jeg tanken på å skulle utsette meg selv for det der igjen. Da vi gjorde det klart at vi ikke kom til å fortsette behandlingen der, ba vi om å få rapporten vi hadde blitt enige om at skulle utarbeides på bakgrunn av forsøket. Det skulle jo si noe om det i det hele tatt var liv laga, og hva vi eventuelt burde gjøre videre. I og med at hun Olga hadde pushet litt på dette med eggdonasjon helt fra begynnelsen av, regnet vi med at rapporten skulle konkludere med at det var dét vi burde satse på. Men rapporten kom aldri og etter å ha purret tre ganger på tre måneder, ga vi opp og glemte hele greia. 

Overraskelsen var derfor stor da jeg for noen dager fikk en epost fra klinikken i St. Petersburg. Jeg var så sikker på at rapporten skulle konkludere med noe kjipt, at jeg ikke orket å åpne eposten før Jonas kom hjem fra jobb. Også han var rimelig sikker på at det skulle stå noe i baner av at vi hadde få eller ingen sjanser til å lykkes med «vanlig» assistert befruktning. Men jaggu! De har lagt til grunn alle rundene vi har vært gjennom, antall egg, hvor mange som har vært modne, hvor mange som har latt seg befrukte, at vi syv av ni ganger har sittet igjen med gode nok embryo å sette inn igjen, at embryoene kun har fått sjansen til å dyrkes til blastocyster (femdagers embryo) to ganger, og kommet i mål den ene gangen og nesten i mål den andre, og til slutt at vi aldri har fått anledning til å sette tilbake en blastocyst i en naturlig syklus – altså i en livmor som har fått hvile seg en syklus eller to etter stimulering, uttak og alt det stresset som den blir utsatt for under et forsøk. Tatt alt dette, mine siste prøver og min (relativt unge) alder tatt i betraktning, har de faen snurre meg konkludert med at de anbefaler oss å fortsette å forsøke med egne egg! Det er fortsatt håp! 

Jeg ble så glad at jeg begynte å grine. Det var da jeg så det stå der svart på hvitt at det gikk opp for meg hvor lite håp jeg hadde hatt igjen i meg de siste månedene.

Så nå er vi i gang med å finne ut hvilken klinikk – mest sannsynlig her i Norge – vi skal sette vår lit til, og som kan hjelpe oss videre. Denne våren skal vi opp på hesten igjen, med IVF-forsøk etter oppskriften fra klinikken som er helt rå faglig men ikke så rå mellommenneskelig, utført i litt mildere norske omgivelser, av litt snillere leger. Heldigvis er det noen spesialister her til lands også som sverger til de samme metodene (som tross alt gir mer mening enn noe annet), vi har bare ikke vært så heldige at vi har hatt med dem å gjøre ennå. Man lærer mye underveis i denne prosessen, det er i hvert fall helt sikkert.

Jeg kjenner virkelig den berømte klokka tikke nå. Som 36-åring har jeg nå gått inn i det første av de to årene der fertiliteten hos gjennomsnittskvinner stuper brattest. Håper bare ikke de to neste årene går like fort som de to siste. 

DE URØRLIGE

«De tømmer seg om en navngitt person for sine to hundre tusen lyttere og den personen får ikke mulighet til å svare for seg», sies det på telefonlinje fra Berlin på kveldens Dagsnytt 18.

«De» er komikerne Lisa Tønne og Sigrid Bonde Tusvik. «Personen» uten mulighet til å svare for seg er forhenværende politisk kommentator i VG, Frithjof Jacobsen. Hun som får svare for ham – først i VG (1,3 millioner lesere), deretter i Dagsnytt 18 (200 000 lyttere/seere) – er en skribent og forfatter ved navn Erle Marie Sørheim.

Erle Marie Sørheim er søsteren til Sarah Sørheim, som er kulturredaktør i Aftenposten. Søstrene var begge ute med pekefingeren da det sommeren 2016 ble kjent at jeg, via kontoen @fruhjort, hadde harselert med mediefolk på Twitter.  Den jeg gjorde desidert mest narr av under nicket, var Anders Giæver, kommentator i VG. Nå vet jeg ikke om dette bare er tilfeldigheter, eller om Sørheim-søstrene faktisk er spesielt opptatt av å verne om følelsene til mannlige kommentatorer i  Verdens Gang. Det jeg derimot vet, er at verken de to hundre tusen som hører på T&T eller de to hundre tusen som hører på Dagsnytt 18, vet hvor ekstremt godt beskyttet nettopp etablerte journalister (som Giæver og Joffen) er og hvor mye makt de har.

Jeg tror at folk flest rett og slett mangler bakgrunnskunnskapen som trengs for å skjønne hvor malplassert den moralske pekefingeren, som har fått være med helt fra Berlin, er. Èn ting er det nesten tragikomiske i denne passasjen:

«(…) for folk som står oppe i en privat, men offentlig kringkastet, krise, er ikke dette bare tull og «humor». Det Tusvik og Tønne og andre podkastere gjør er ganske kynisk å bruke andres kriser for å fremkalle latter og følelser hos sin egen flokk.» 

Alle som hører på T&T vet jo hvem sin krise dette først og fremst har handlet om, hvem som har bjuda på eget helvete og derfor hvor vill beskyldningen er. Men det jeg personlig hisser meg opp over er den offerrollen Jacobsen så omsorgsfullt tildeles. For det måtte, nok en gang, harselas med en etablert mediemann til for at noen skulle reagere. Den kvinnelige stortingspolitikeren som står sentralt i denne «krisen» sammen med mediemannen, har nemlig stått sentralt i lignende krise for bare to år siden, og blitt omtalt omtrent likt i samme podcast, uten at dét fikk moralens voktere til å kreve presseetikk fra podcastere generelt.

Den 23. juni 2016 stemte et knapt flertall av britene for at Storbritannia skulle forlate EU. Nyheten rystet Europa, og gjør det fortsatt. På forsiden av Norges største nettavis stod imidlertid den historiske begivenheten kun som en tynn stripe øverst. Hovedsaken på VG Nett den morgenen var meg. Jeg hadde tullet med feil folk. Via en twitterkonto med 800 følgere på det aller meste. Det var ikke hvor stor kontoen var, hvem som stod bak eller hvor mange den hadde nådd som var viktig. Det viktige var at selveste Anders Giæver, mangeårig kommentator i VG, hadde klart å finne ut hvem det var som hadde vært frekk nok til å gjøre narr av ham hver gang han hadde satt seg selv og sitt enorme eksponeringsbehov foran saker han skulle dekke. Jeg hadde hengt ham ut da han egentlig skulle skrive om terrorangrep, men skrev om seg selv. Dette intervjuet med Natt & Dag oppsummerer egentlig ganske greit hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde.

Poenget er at det ikke er mange forunt å få hengt ut de som anonymt tuller med dem på nett på forsiden av landets største avis. De hadde knæbba et bilde av meg fra jeg stod brud fra Facebook-kontoen min og klint meg utover forsiden. De rettferdiggjorde den vanvittige dekningen med at det også hadde kommet kritikk mot min arbeidsgiver (DN) fra kontoen, men det var det ingen som kunne bevise at jeg hadde skrevet. Uansett skjønner selv journalister med hodet godt oppi ræva på hverandre at dét ikke trumfer Brexit i nyhetsverdi. Alle vet hva som skjedde der. Ja, alle i mediebransjen altså. Folk flest klødde seg vel bare i hodet og lurte på hvem faen denne Mina Lunde er og hva slags dyr fruhjort skulle forestille.

Det hører med til historien at avisen ble felt i PFU for fadesen. Og det fantes ett og annet edruelig hode i media som syntes det hele kanskje ble litt voldsomt. Det jeg synes er gøy (les: trist) er at de samme moralistene som i dag kritiserer Lisa og Sigrid, og forklarer styrken i kritikken sin med at duoen er så store og når så mange med harselasen av navngitte stakkars Frithjof, ropte taktfast etter blod da jeg (som ikke er særlig stor) stod alene i en helvetes mediestorm.

Jeg forteller ikke dette for at dere skal synes synd på meg, jeg forteller dette fordi jeg mener det har offentlighetens interesse. Ja, det var beinhardt å stå alene mot en flokk indignerte viktigperer som løp i blodtåke, men dét er ikke poenget. Poenget er at det i hvert fall IKKE er synd på dem som sitter med makten til å smøre trynet til et personlig irritasjonsmoment utover forsiden på VG. De kjenner nok folk og har tilgang på nok plattformer til å få formidlet sin versjon av ting, om de vil det. De trenger ikke få tilsvarsrett i en podcast. De har selv sittet og godtet seg over «folk som står oppe i en privat, men offentlig kringkastet, krise» bare en måned tidligere:

Og så er det ikke første gangen de har et nært forhold til noen de dekker journalistisk.

For nøyaktig tre år siden jobbet jeg med en sak om Sigbjørn Aanes for DN, der jeg gravde i det angivelig mektige nettverket til den daværende spinndoktoren til statsminister Erna Solberg. Jeg ville finne ut mer om lutefisklaget jeg visste han holdt hvert år, der gjestelisten visstnok bare bestod av mektige menn. Jeg ringte rundt til de politiske journalistene jeg kjenner for å danne meg et bilde av hva slags forhold Aanes hadde til pressefolk, og kanskje få noen tips til å komme videre med saken min. Da jeg så møtte Aanes selv, var det første han sa at han visste at jeg hadde planer om å skrive om lutefisklaget.

«Snakket med Jacobsen i VG, vet du. Prater ofte, vi.»

HØFLIGHET GONE WRONG

Du vet når du sitter i en forsamling, og så har du ikke sagt noe på veldig lenge, så når du endelig sier noe, ser alle på deg og du får litt angst fordi du tenker at nå tenker alle at du har noe veldig viktig på hjertet men så har du ikke det? Litt sånn er det å skrive et blogginnlegg når jeg ikke har skrevet på over to måneder. Heldigvis slipper jeg å starte det hele med den derre hese, litt kvalte lyden som kommer ut når man ikke har sagt noe på veldig lang tid.

I ain’t gonna lie, det har vært noen fryktelig kjipe måneder. Verken dere eller jeg orker vel detaljer, men kort sagt har endometriosen herjet villere enn noen gang og jeg har hatt relativt sterke smerter hver eneste dag i flere måneder nå. Midt oppi det hele fikk jeg brokk av alle ting, måtte opereres og ble innlagt på sykehuset rett før jul. Det var ikke fritt for smerter det heller kan du si, så julen ble litt så som så i år. Handlet alle julegavene på under to timer i Bogstadveien tre dager før jul og kom meg gjennom tre familieselskap kun ved hjelp av smertestillende fra eske med rød trekant på. Har aldri vært mer happy for å ha julen overstått som jeg var i år.

Uansett, nytt år og nye (falske) forhåpninger om at ting endrer seg til det bedre! Det er først og fremst helsa jeg snakker om altså, for sånn ellers har jeg ikke så mye å klage på, synes jeg. Problemet er bare at når man er så dårlig så lenge, går det utover andre ting også. For min del er det særlig skriving og sosialisering som lider hardt under denne drittsykdommen. Jeg savner veldig å kunne planlegge ting uten å ta svære forbehold om formen akkurat den dagen, og jeg hater når jeg må avbestille flybilletter til steder jeg har gledet meg masse til å dra. Heldigvis er jeg i gang med en ny behandling nå, som jeg håper håper håper vil hjelpe.

Ellers kan jeg melde om at jeg nylig har tatt et lite grep for å bedre egen mentalhygiene. Når man ligger rett ut blir det naturligvis en del scrolling, noe vi alle vet at ikke er utelukkende bra for psyken. Det er veldig mange ting der ute på SoMe som man kan lære av, le av eller til og med bli ordentlig varm om hjertet av. Men det er også en ikke så ubetydelig mengde ting og folk som er egnet til å skake opp et allerede oppskaket sinn, haha. Det kan være noe så innafor-å-bli-opprørt-over som statsråder som synes at en kvinne som ser seg i stand til å bære frem ett barn bør kunne se seg i stand til å bære frem to (og eventuelt adoptere bort det ene). Men det kan også være dumme ting som svartsjuke over en tynn kropp og personlige gaver fra Chanel levert på døra på luksushotellet den tynne kroppen bor gratis på, fordi den har mange hundre tusen followers på insta. Det kan være oppgitthet over se-på-meg-profiler som skryter av hvor sunt de spiser, hvor mye de trener, hvor viktig jobb de har eller hvor ofte de er på radio og tv. Eller så kan det være god gammeldags irrasjonell irritasjon som man ikke helt klarer å sette fingeren på opphavet til, det bare koker i deg når du ser visse fjes.

Poenget er at vi i løpet av en dag ser sjukt mange folk og ting vi ikke blir noe glade av å se. Etter å ha viet ufrivillig mye tid på å scrolle har jeg imidlertid hatt en åpenbaring om at vi tross alt kan velge bort en god del av det som lugger. Vi kan faktisk bare slutte å følge dem. Altså, nå snakker jeg ikke bare om instaprofilene til de tynne, brune, Balenciaga-fra-topp-til-tå-kledde jentene med old celine vs celine without accent som sin største kampsak her i verden, som får deg til å føle deg tjukk, fattig og stygg. Du må selvfølgelig slutte å følge dem også, om du blir sur av å se dem. Jeg har for eksempel avfulgt en del sånne, og bare beholdt motejentene jeg synes er kule eller inspirerende på en eller annen måte. Men jeg tenker på andre enn disse også. Mange andre. De man tror man ikke kan avfølge.

Jeg snakker om folk vi ikke har invitert hjem til oss, men som er der mange ganger om dagen likevel. Det gikk opp for meg her om dagen at det er en håndfull damer jeg knapt kjenner, som jeg ser oftere enn jeg ser de fleste jeg kjenner godt og er glad i – til sammen. Damer med rike liv og mye å melde, som oppdaterer hyppig og har mye på hjertet. En gang i blant poster de kanskje noe jeg har glede av, men i det store og hele har jeg nok fulgt dem mest av ren høflighet. Men når folk jeg ikke kjenner er plassert mer sentralt i frontallappen enn min egen niese, tenker jeg at høfligheten har blitt strukket litt for langt.

De dagene som har gått siden jeg trykket på unfollow-knappen hos alle disse ulike menneskene som av ulike årsaker (og som regel uten uten vilje!) har laget eitrandes støy i min monitor, har vært ganske deilige. Så må det sies, at denne typen opprydding må ikke oppfattes som kritikk av dem som lukes bort. De gjør det som er rett for dem, da må også du gjøre det som er rett for deg. Det handler bare om å velge bort, eller ta en pause fra, oppdateringer fra folk med andre interesser og rytme enn det du selv har. For noen er det sikkert ganske deilig å slutte å følge meg på sosiale medier. Hver sin smak. En slik runde anbefales uansett på det sterkeste!

Dessverre får vi ikke valgt bort dagens regjering like enkelt, men det får bli et annet innlegg. Ikke det at jeg har noen spesielt gode forslag til alternativ regjering, anyway.

AFTER THE FINAL DOSE

Takk for alle omtenksomme kommentarer og raus deling av egne historier her på bloggen! Jeg skulle egentlig skrive dette som en kommentar under forrige post. Men etter jeg skrev om vår opplevelse ved fertilitetsklinikken AVA-Peter i St. Petersburg, har det strømmet på med så mange eposter og meldinger, at jeg tenkte det – eller dere (som er spesielt interesserte) – fortjente et slags «etter-innlegg». En sånn «After the final rose»-episode på The Bachelor, der man går gjennom reaksjoner og er etterpåkloke. Neida, jeg bare leste kommentarene og fikk et behov for å utdype et par ting. 

Et lite throwback til sommer og kveldssol.

Her på bloggen har flere kommentert at de har hatt positive erfaringer fra samme klinikk. Jeg synes det er veldig all right å lese om de gode opplevelsene. For jeg vet hvor kjip denne situasjonen er i utgangspunktet, hvor følsom man blir av å være i den og hvor viktig det da er å føle seg ivaretatt når man gjennomgår behandling. Det var nettopp på grunn av de gledelige historiene vi hørte i forkant, at vi valgte å gå for en så intim og sensitiv behandling i et, for oss, såpass ukjent og kaldt land som Russland. Vi ville også være et av de parene som har hatt x antall mislykkede forsøk her hjemme, men kommet i mål hos denne doktor Olga! Dessverre ble prisen – ikke den som måles i kroner og rubler – for høy for oss å betale. Etter opplevelsen i St. Petersburg, kjente jeg for første gang siden vi for fem år siden fikk beskjeden om at det kunne bli vanskelig for meg å bli gravid, genuint på lysten til å drite i hele greia. 

Vår opplevelse ble nemlig noe ganske annet enn de historiene vi hadde hørt. For det oppstår ulike situasjoner som skaper ulike behov. Vi har alle våre egne definisjoner av hva som gir trygghet. Vi måler kvalitet etter forskjellige standarder. Vi vekter viktigheten av ulike faktorer forskjellig.

Etter at jeg fortalte om vår erfaring fra AVA-klinikken i St. Petersburg på bloggen, har jeg fått meldinger fra flere kvinner i 30- og 40-årene som har hatt vonde historier å fortelle fra samme klinikk. En av dem lyktes faktisk med å få barn der også. Kvinnene har ikke orket å fortelle om sine opplevelser til noen, fordi de har følt seg «dumme» og følt det som «nedrig» å ha latt seg «lokke». Det er unektelig lettere å fortelle en solskinnshistorie enn det er å dele en beretning om å ha blitt behandlet dårlig i en hjelpeløs situasjon som man selv er delvis ansvarlig for å satt seg i. For en ufrivillig barnløs kvinne er det vondt å innrømme at hun, i sin intense jakt på en baby – noe som for de fleste andre nærmest bare kommer av seg selv –  har latt seg herje med i utlandet. Man kan bli redd for å fremstå desperat. Man kan bli redd for å havne i samme kategori som damer som går til spåkoner for å finne retning i livet. 

Jeg tror på både de positive og de negative erfaringene, dog jeg undres over dem som har lest mitt forrige innlegg og likevel anbefaler nevnte klinikk til «alle». Denne litt aggressive formen for tilbakemeldinger og motstand mot kritikk styrker mitt inntrykk av at en del av dem som har vært hos denne legen og klinikken har blitt en slags menighet og våpendragere for doktor Olga & co. Ved anonymt å anbefale «alle» å reise dit – jeg antar anbefalingen også inkluderer eksempelvis dem som lider av en alvorlig grad av endometriose eller andre tilstander som medfører økte smerter under og etter uttak – fraskriver man seg i tillegg et ansvar som følger med en slik anbefaling, til mennesker som potensielt befinner seg i en svært sårbar situasjon. Det tenker jeg man skal være litt forsiktig med.

Og så tenker jeg at det for meg, som blogger om dette fremdeles så tabubelagte temaet, er viktig å være ærlig om egne erfaringer. På samme måte som jeg har vært ærlig om bakgrunnen for at vi i det hele tatt valgte å reise utenlands, og om episodene som førte til at vi ikke lenger hadde tro på den kompetansen vi møtte her i Norge. Jeg mener fortsatt, slik jeg skriver i innlegget, at kompetansenivået i Russland ser ut til å være betydelig høyere enn det er jevnt over her til lands. Men pasientbehandlingen og følelsen av trygghet under vårt besøk ved denne klinikken var milevis unna – og under – hva vi har opplevd her i Norge, både offentlig og privat. Ut fra vår erfaring – som for å være ærlig satte en støkk i meg, dyttet meg mange skritt tilbake og ble en stor tilleggsbelastning i en allerede blytung prosess – kan jeg ikke ikke anbefale denne klinikken til mine lesere. 

EN (ALTFOR LANG) RAPPORT FRA DEN FORJETTEDE KLINIKK

Fy søren så lang tid det tar å komme seg etter disse nederlagene. De første rundene var det så annerledes. Da tok jeg et mislykket forsøk med fatning og ville sette i gang med nytt forsøk så raskt som mulig. Nå går jeg i kjelleren og blir der litt for lenge. Men selv om det hver gang, mens ting er på sitt verste, føles som om jeg aldri skal bli glad igjen, så går det til slutt over og jeg blir meg selv igjen. En mer herdet utgave av meg selv, kanskje. Denne gangen tok det ganske så nøyaktig én måned. 

Da jeg tidligere i høst skrev innlegget der jeg ramset opp alle grunnene til at vi hadde valgt å sette vår lit til Dr. Olga Zaytseff og klinikken i St. Petersburg, lovte jeg at jeg skulle skrive om våre erfaringer etter at vi hadde vært der i oktober også. Likevel har det tatt meg litt tid å gjøre det, og hovedgrunnen til det er at når det gjelder fertilitetsbehandling, kan misnøye feilaktig forveksles med bitterhet over ikke å lykkes. Slik er det naturligvis i de aller fleste tilfeller ikke, for også ufrivillig barnløse har, tro det eller ei, evne til kritisk tenkning. De færreste er dessuten så virkelighetsfjerne at de forventer at leger skal kunne trylle og blir skuffet dersom det viser seg at de ikke kan det.

Å ta bilder var ikke akkurat førstepri på turen, så dette fra drosjeturen fra flyplassen til klinikken er et av de få vi har.

Nei, det er nok heller slik at jeg føler det som mitt ansvar å dele vår opplevelse av en klinikk som jeg har tidligere har skrevet svært positivt om i et innlegg, som til tross for at det ble skrevet før vi faktisk hadde vært der, absolutt kan oppfattes som en anbefaling. Jeg kan, etter å ha vært der, dessverre ikke forsvare å anbefale denne klinikken til mine lesere. Samtidig anerkjenner og respekterer jeg at andre har hatt gode erfaringer hos samme klinikk.

Jeg vil starte med å si at den faglige fremgangsmåten og filosofien bak tilnærmingen som AVA-klinikken i St. Petersburg har til IVF-forsøk fremdeles er den mest fornuftige jeg har lest eller hørt om. Timing, rekkefølger og standarder de setter gir etter hva jeg kan forstå mer mening enn klinikkene vi har vært hos i Norge. Vi tror at det var nettopp på grunn av denne måten å tilnærme seg problemet på at vi denne runden kom en del lengre enn alle tidligere forsøk og at embryoets utvikling lenge så ut til å få oss i mål. Det hadde unektelig vært spennende å gjøre noen flere forsøk med samme fremgangsmetode og se om vi kunne lykkes. Likevel kommer vi dessverre ikke til å reise tilbake til St. Petersburg for videre behandling. 

Du vet når det er noe du har skikkelig troa på, noe du virkelig håper er så bra som inntrykket du har fått, og så blir du oppmerksom på noe som ikke er helt slik det skal være? Da vifter du – i hvert fall jeg – bort det som står i fare for å slå sprekker i mitt håp om at det jeg har begitt meg ut på er strålende og intet annet. Men så skjer det en ting til og deretter enda en ting, og på et eller annet tidspunkt kan du ikke lenger ignorere det faktum at det du opplever, er noe ganske annet enn det du forventet og håpet. Vår opplevelse med klinikken i St. Petersburg ble et klassisk tilfelle av et slikt scenario.

Fra vi møtte Dr. Zaytseff i Oslo i sommer, ble vi satt i kontakt med en koordinator ved klinikken – la oss kalle henne F – som skulle være vår personlige hjelper i alt som hadde med vår forestående behandling å gjøre. Alt fra priser og reisetider til medisindoser ble formidlet gjennom henne, noe som funket fint fordi hun var veldig god i engelsk. Vi hadde også Skype-samtale med Dr. Zaytseff der vi gikk gjennom hva som skulle skje videre i vår behandling. Jeg var lite lysten på enda en stimulert syklus, både fordi vi hadde mislyktes så mange ganger, men også fordi jeg på grunn av endometriosen har ekstra mye smerter under stimulering. Men vi ville heller ikke gi opp. Hun anbefalte oss raskt å gå for eggdonasjon, noe denne klinikken er ganske ivrige på å markedsføre. Det følte ikke vi oss klare for. Under Skype-samtalen kom vi til en enighet: Vi skulle gå for én stimulert syklus med egne egg der alt fra doser til timing var på hennes premisser, fordi det ville gi oss svar på en del spørsmål, som da i sin tur ville gjøre det mye enklere å ha ta en passende og realistisk avgjørelse om veien videre. Uansett hvor langt eller kort vi lyktes med å komme med forsøket, ville selve forløpet si oss mye om vår fertilitet. Så jeg beit tennene sammen gjennom en stimulering dobbelt så lang i varighet som de jeg hadde vært gjennom i Norge. Daglig trøstet jeg meg selv med at dette ikke var forgjeves, for selv om vi mislyktes, ville vi endelig få en ordentlig vurdering av våre sjanser og en kvalifisert anbefaling om hvor harde skyts som må til for at vi skal kunne lage barn. 

I månedene før vi reiste til Russland var det så å si bare Dr. Olga og F vi hadde kontakt med, og vi følte etterhvert at siden det virket som det uansett bare var dem vi skulle ha noe særlig med å gjøre fremover, så var det fint at vi ble så godt kjent med begge. Vi følte oss trygge på dem, fordi de visste alt om oss. F er en superhyggelig dame, som stilte opp med presise svar på alle spørsmål vi måtte ha døgnet rundt og hele uka. Alt var så ryddig og det var ikke den ting det ikke var tatt høyde for eller hensyn til når det gjaldt medisiner, prøver, kontrakter, ultralyd, reisen og den forestående behandlingen. Da jeg uken før avreise avsluttet en epost som gikk til både F og Dr. Olga med «Looking forward to seeing you next week», la jeg først ikke merke til at det hyggelige svaret som kom tilbake ikke hadde noen respons på akkurat det med å sees. Et par dager senere overførte vi penger for behandlingen. Da vi kvelden før avreise igjen hadde kontakt på epost, og jeg avsluttet med «See you tomorrow!», la jeg merke til at noe sånt ikke stod i svaret jeg fikk. Jeg syntes det var litt rart, siden vi hadde hatt så tett kontakt og så god tone over epost og telefon i flere måneder, men jeg viftet det vekk og tenkte at jeg ikke skulle overanalysere.

Dagen etter, da vi ble plukket opp av sjåføren som jobber for klinikken på flyplassen i St. Petersburg, viste det seg at han ikke hadde fått beskjed om at vi måtte kjøres direkte til klinikken og ikke til hotellet. Inngrepet mitt, altså det svært tidssensitive uttaket av egg, var timet og planlagt til halvannen time etter at vi landet i St. Petersburg. Hadde ikke vi oppdaget at han ikke hadde fått denne beskjeden, kunne vi rett og slett kommet for sent til klinikken og i verste fall mistet eggene. Jeg husker at jeg i et øyeblikk tenkte tanken at de kanskje ikke anstrengte seg like mye nå som de hadde fått betalingen sin, men viftet det vekk igjen og ble litt flau over å ha hatt mistroiske og usaklige tanker.

I bilen på vei til klinikken tenkte jeg på hvordan det ville bli å komme fram. Med kraftige smerter som gjorde at hele turen hjemmefra hadde vært en kraftanstrengelse, gledet jeg meg til å komme frem til et sted der jeg kunne hvile litt, og rett og slett bli tatt vare på. Bildene som presenteres på seminarene som holdes i Oslo (og resten av Skandinavia, antar jeg) viser de hvitkledde og blide ansatte ved klinikken i grønne og luftige omgivelser, som i en villahage av noe slag. Formuleringene Olga bruker under presentasjonen gir et bilde av en klinikk som tar sårbarheten til denne pasientgruppen på alvor, og tilbyr ro, trygghet og komfort. Dette er ikke noe stort poeng i seg selv, og leter man litt godt på nettsidene deres, ser jeg nå at det finnes et bilde som viser hvordan klinikken ligger til, men med forventninger om noe lyst og trivelig i rolige omgivelser, ble jeg ganske overrasket da vi stoppet utenfor en liten dør i veggen i byens desidert mest trafikkerte gate. På innsiden av døra i den gamle bygningen oppdaget vi, til min store fortvilelse, at heisen var i ustand. Jeg var så stinn og øm, og med en endometriose som hadde flerret opp av stimulering i ukevis, hadde jeg så vondt at bare trappene opp til andre etasje var en lidelse. 

Vi ble tatt imot av en hyggelig og blid ung dame – vi kaller henne S – i oppgangen, som bare såvidt kunne gjøre seg forstått på engelsk. Jeg regnet med at hun var en slags sekretær og at F snart kom til å dukke opp med det jeg trengte. I Norge får nemlig kvinner som skal gjennom et uttak, beroligende og smertestillende tabletter ved ankomst til sykehus eller klinikk. Deretter er det vanlig med et sterkere morfinpreparat intravenøst under selve inngrepet, og etter uttaket er ferdig, avgjør pasientens tilstand hva hun behøver videre. Uttakene varierer mye fra pasient til pasient, og fra gang til gang. Mange har uproblematiske uttak, like mange har behov for smertelindring under tilsyn i en time eller flere etter uttak. Selv har jeg både hatt uttak der jeg knapt har kjent noen ting og dratt ut på shopping nesten rett etterpå, og uttak der jeg har blitt overført til smerteavdeling på sykehuset og ligget der i seks timer.

Sistnevnte har skjedd to ganger og hovedforklaringen er ifølge legene her – og Olga, da jeg fortalte henne dette – min alvorlige grad av endometriose. Når endometriosen er aktiv, fører et uttak til mange og kraftige blødninger i tarmene, livmoren og buken, som naturligvis er innmari vondt. De fleste som er gjennom et uttak får også med seg resept på relativt kraftige smertestillende, fordi smertene etter inngrepet har en tendens til å bli verre i et par dager før de blir bedre. Med de to skrekkelige episodene på netthinnen, forsikrer jeg meg alltid om at legen som skal behandle meg er klar over at noe slikt kan skje, slik at han/hun er forberedt på å kunne hjelpe meg dersom vi kommer i den situasjonen. Jeg var blitt forsikret om at min grad av endometriose var notert og kommunisert. Tatt resultatene fra mine fire endometriseperasjoner i løpet av de siste fem årene i betraktning, mente Olga faktisk at min sykdom er såpass hissig at det var bare såvidt hun fant det forsvarlig å utsette meg for stimulering og uttak. Begge er nemlig katalysatorer for symptomene, da begge bidrar til at endometriosen flerrer opp.

Da jeg ikke fikk noen medisiner ved ankomst til klinikken og S sa at det ikke var noe de pleide å gi, slo jeg meg til ro med at det sikkert skyldtes at jeg skulle legges i narkose under inngrepet og dermed ikke trengte noen lindring før inngrepet. 

«Klinikken» bestod av en lang og relativt mørk gang med noen kontorer. Ingen av de vi så var kledd som helsepersonell, og vi så ingen kjente fjes. Den eneste som hilste på oss var hun som åpnet døren, og verken F eller Dr. Olga var å se noe sted. S, som slet med å gjøre seg forstått på engelsk, var den personen tilstede på klinikken som kunne best engelsk. Hun skulle senere fungere som tolk da en eldre sykepleier med alvorlig mine og uten antydning til smil i fjeset, stilte meg en rekke spørsmål om min helsetilstand, tidligere erfaring med uttak og medisiner.

Etter at vi hadde fylt ut en haug med skjemaer på et slags venterom, kom S og ba meg bli med henne. «One hour or more» sa hun til Jonas mens hun gjorde et slags farvel-tegn. Det var først da jeg kjente på et lite ubehag, et snev av nervøsitet, for i Norge er det vanlig at mannen er med under uttaket. Jeg hadde ingen problemer med å forstå at han ikke fikk være hos meg under selve uttaket siden jeg nå skulle legges i narkose og inngrepet skulle skje på et sterilt operasjonsrom, men jeg hadde tatt for gitt at han skulle få være hos meg både før og etter inngrepet. Slik var det ikke. Jeg skulle bare legge igjen tingene mine hos Jonas og følge etter damen.

Etter å ha gått lange ganger, gjennom mange dører, ned trapper og enda flere dører, kom vi ned til en kjeller med lavt tak. Vi gikk inn i en trang, innestengt og kald gang, med små avlukker tett ved siden av hverandre. Det var ingen andre pasienter enn meg der. S førte meg inn i et av de hvite kalde tomme rommene og ba meg om å kle av meg, ta på meg «surgery gown» (en tynn og gjennomsiktig sak laget av papir) og vente. Hun gikk og jeg gjorde som hun sa, før jeg satte meg på sengen som til tross for at den var veldig smal, tok opp omtrent halvparten av plassen i «rommet». Det var så kaldt at jeg hakket tenner. Ingen beroligende, slik man som regel får før de fleste inngrep på norske sykehus og klinikker, ingen dyne eller ovn der (må nevnes at St. Petersburg var ca ti grader kaldere enn Oslo mens vi var der) og ingen snor jeg kunne trekke i eller en knapp jeg kunne trykke på for å få kontakt med noen. Telefonen min hadde jeg lagt igjen hos Jonas, i en annen etasje i et helt annet sted i bygningen. Som S selv spøkte med, var veien ned til avlukkene og operasjonssalen så lang og kronglete at det ville være umulig for pasientene å rømme. Funny cause it’s true, si. Etter ca 20 minutters glaning på veggen, kom S inn på rommet igjen, med nevnte gravalvorlige sykepleier. Etter å ha stilt en del spørsmål, for deretter å tolke svarene etter beste evne – skjønt hun i blant så bekymringsverdig usikker ut – gikk de ut av rommet igjen. Jeg fikk beskjed av S om å vente der til jeg ble hentet av en sykepleier, «but I am going to leave you now, good luck». Før hun lukket døren bak seg rakk jeg akkurat å spørre hvor lang tid hun regnet med at jeg måtte vente. «30 minutes, maybe?»

Jeg høres kanskje bortskjemt og krisemaksimerende ut, men å sitte nesten naken på en hard seng i en kald kjeller i et land du aldri har vært i før og ikke kan språket til, uten telefon eller klokke, fastende på 17. timen, med et hormonnivå som herjer med både kropp og sjel, er en mildt sagt ubehagelig affære. Mest sannsynlig gikk det en halvtime, men det føltes som tre timer. En ny sykepleier, som heller ikke kunne ett ord engelsk, kom inn og gjorde tegn til at jeg skulle bli med henne. Mens jeg hadde ligget og hakket tenner, hadde jeg trøstet meg selv med at så snart jeg fikk komme inn til operasjonsrommet og Dr. Olga, ville jeg føle meg trygg. Nå hadde øyeblikket endelig kommet. Men Olga var ikke der. Vi skulle faktisk verken se henne eller koordinatoren vår mens vi var i Russland.

Legen som skulle utføre inngrepet kunne så få engelske ord at kommunikasjonen var så å si nytteløs. Mens jeg ble spent fast til sengen og veneflonene ble stukket inn i armen og hånden, prøvde jeg desperat å spørre om hun kjente til historikken min, men jeg klarte ikke å nå gjennom. Hun bare smilte, løftet på skuldrene og ristet på hodet. Med fire grønnkledde damer med munnbind som nærmest ropte i munnen på hverandre på russisk, fikk jeg assosiasjoner til skrekkscenene fra tv-reklamene for helseforsikring. Før narkosen slo meg ut hørte jeg bare en stemme som lattermildt ropte «Bye bye! Goodbye! Bye bye! Goodbye!». 

Da jeg våknet kjentes det som jeg ble stukket med et dusin kniver på kryss og tvers i hele nedre delen av magen. De verste smertene jeg noensinne har opplevd red meg som en mare, jeg var helt ute av meg og oppløst i tårer. Jeg har aldri opplevd noe lignende før, man anstrenger seg som voksent menneske for å være noenlunde sivilisert blant folk. Liggende på sengen inne på det iskalde rommet, lå jeg nå og hulket og vred meg på senga, uten at ett eneste av menneskene som kom og gikk forstod hva jeg sa. De foretok seg ingenting, og det eneste de ga meg var en varmeflaske. På et tidspunkt, etter at jeg hadde ligget og grått i mange minutter, hentet de endelig en sykepleier som snakket engelsk. Hun forklarte for meg at jeg hadde fått smertestillende og at jeg derfor «should not» ha smerter nå. Ok, da så, men da skal jeg si fra til kroppen som har misforstått og holder på å besvime av smerte.

Jeg spurte om de hadde lest journalen min, den som Olga har skrevet, og fikk til svar at det ikke stod noe om smerter der. Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg fikk en sprøyte med noe ibux-lignende greier, noe som best kan sammenlignes med å kaste et glass vann på et hus i brann. Jeg følte meg helt maktesløs og ba om at de hentet Jonas. Da fikk jeg beskjed om at det skulle de gjøre så snart jeg ble bedre. Da ble jeg så sint at jeg nesten ropte at de måtte hente mannen min, hvorpå den engelsktalende sykepleieren gikk opp og hentet ham. «We thought it would be nice for her to have you there» hadde hun sagt. 

Jeg skal ikke gå i detalj på de neste timene, la meg bare si at da vi kom på hotellet den kvelden, visste jeg at det jeg hadde opplevd den dagen kom til å brenne seg fast inn i hukommelsen min som et traume. Det føltes som jeg hadde tilbrakt noen timer i et torturkammer. Under resten av oppholdet, det vil si de neste to døgn, hadde jeg kraftige smerter uten medisiner til å lindre dem.

På hotellrommet, etter mange timer med grining.

Før vi forlot klinikken hadde vi fått beskjed om at legen ville holde kontakten med oss for å oppdatere oss om embryo-utviklingen. Men vi hørte aldri noe mer fra legen. Oppdateringene kom via koordinatoren (som ikke er helsepersonell) vi aldri fikk gleden av å møte, de kom skjematisk og uten noen videre forklaring. Også da vi seks dager etter uttaket fikk beskjed om at ingen av embryoene hadde klart seg helt i mål, var det koordinatoren som sendte oss en sms med nyheten. Dr. Olga – som fire ganger i året står i en fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo og snakker om hvor uansvarlig norske leger som setter tilbake embryo for tidlig og dermed ikke er tilstede for pasienten når det går galt er – hørte vi heller ingen verdens ting fra.

Først uken etter at vi kom hjem fra Russland fikk vi en Skype-samtale med henne, der hele timen gikk med til å snakke om min horrible opplevelse og behandlingen jeg fikk på klinikken. Det kom ingen beklagelse, mer noe som lignet på kjeft! Hun gjentok gang på gang at vi skadet hennes renommé og satte henne i en vanskelig posisjon ved å si til hennes kolleger at hun var opplyst om min helsetilstand og tidligere erfaringer med uttak. Da den ubehagelige samtalen ble avsluttet, hadde vi ikke hørt ett eneste ord om embryo-utviklingen og hva hun tenkte om dette resultatet som hun på forhånd hadde sagt hun var så nysgjerrig på, og som kom til å si oss så mye om veien videre. Den dag i dag, over en måned etter at vi kom hjem fra St. Petersburg, har vi ikke hørt ett ord fra noen lege ved AVA-klinikken om deres evaluering av forsøket og hva slags konklusjon de trekker etter å ha sett hele forløpet, utført etter deres metode. Slik jeg opplever det, falt kommunikasjonen og servicenivået merkbart etter at vi hadde betalt klinikken og deretter enda et hakk etter at det gikk opp for Dr. Olga Zaytseff at vi ikke kom til å returnere til klinikken hennes. Da var det ikke så farlig lenger å følge oss opp og levere sin del av avtalen.

Til slutt må jeg si dette: Slik jeg ser det, var en av de viktigste grunnene til at min opplevelse ble så kjip, det at realiteten var så milevis unna forventningene. Hadde vi blitt forespeilet at dette er en rett-inn-rett-ut-klinikk i gamle lokaler midt i byen, der det knapt finnes noen som snakker engelsk. Og at her er det ingen kjære mor, ingen smertelindring eller i det hele tatt noen som stryker deg medhårs, men vi kan tilby den beste faglige kompetansen. Ja, da kunne man tatt en våken overveiing om man ville reise eller ikke. Hadde jeg hatt kun et par mislykkede forsøk bak meg og hadde jeg ikke lidd av en kronisk sykdom som mangedobler smertene ved inngrepene, hadde jeg kanskje likevel reist. Men da ville jeg vært forberedt på det som ventet meg. Da ville jeg søkt råd hos fastlegen min før jeg reiste. Men i min situasjon, hadde jeg aldri i livet utsatt meg selv for denne utrolig vonde opplevelsen. Noe annet er det økonomiske aspektet her. Nå som vi har sett fasilitetene, prisnivået på medisiner og arbeidskraft i Russland, er det ganske uforståelig at en behandling der er dyrere enn de fleste (moderne, rene, pene og romslige) privatklinikker i Norge.

Igjen, slike opplevelser er individuelle. Jeg har hørt om folk som har vært på samme klinikk og vært fornøyde med det. Jeg har også snakket med folk som ikke har vært så begeistret. Vi vektlegger vel ulike ting, og mye kan nok spille inn på følelsen man får av et sted. Men jeg mener at det bildet som tegnes av institusjonen AVA St. Petersburg under seminarene i Oslo og andre skandinaviske byer, viser en fasade som ikke er representativ for tilstanden på innsiden. 

* Vi fikk en rabatt fordi jeg hadde omtalt klinikken på bloggen i forkant, men det kan nesten ikke hindre meg fra å være ærlig om min opplevelse. 

 

ST. PETERSBURG

Da vi var i Russland tenkte jeg mye på dette med problemer, hvor mye plass de tar og hvor mye plass vi gir dem. Vi er så vanvittig privilegerte her i Norge. Jeg er så privilegert. Når man ser slik fattigdom, der familier på fire bor på 12 kvadratmeter, i boligblokker så skrøpelige at en gasslekkasje kan få hele bygningen til å rase sammen, er det vanskelig ikke å føle seg som en dritt med bagateller til problemer.

Jeg tror det sitter dypt i oss mennesker å se problemene våre tydeligere enn vi ser fordelene og ressursene. Jeg lurer på om vi tar vårt til enhver tid største problem og blåser det opp slik at det blir akkurat så stort at det er vanskelig å se forbi det. At vi behandler alt med like stort alvor og synes like synd på oss selv, uansett hvor mye godt vi har gående for oss ellers. Vi tar for gitt det vi har og blåser opp viktigheten og nødvendigheten av det vi mangler. Om jeg fikk uhelbredelig kreft i morgen, ville jeg med lengsel tenkt tilbake på den bekymringsfrie tiden da jeg bare slet med å bli gravid. Jeg tror disse tankene er viktige å tenke i blant. 

Det har sittet langt inne å skrive de siste dagene. Jeg har mest av alt hatt lyst til å grave meg et hull og gjemme meg der til jeg orker å komme opp igjen. Men jeg ser at det bare ville utsatt mitt uunngåelige møte med realitetene, og jeg innser at jo mer jeg venter med å reise meg opp igjen, jo tyngre blir det.

Vi kom hjem fra Russland i midten av forrige uke og fikk beskjed fra klinikken om hvordan det har gått nå i helgen. Lenge så det veldig bra ut, faktisk bedre enn noen tidligere forsøk vi har vært gjennom, men det holdt dessverre ikke helt inn. At vi kom såpass langt som vi gjorde, betyr imidlertid at det fortsatt er håp. Nå tar vi en pust i bakken, ser fremover og når vi har fått igjen pusten, reiser vi oss opp og går videre ❤️ 

FOLLIKELREKORD OG PINGVINGANGE

Denne høsten ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde tenkt at jeg skulle skrive masse, få satt en dato for boka, oppdatere bloggen minst to ganger i uka, gjøre yoga hver morgen, så stauder i hagen som kan blomstre til våren og rekke en tur på fjellet før snøen kom. Men jeg har ikke fått gjort noe av det. Jeg har ikke klart det. Det eneste jeg har klart, er å jobbe med å forstå og godta at ting ikke alltid går som planlagt, at kjipe tider ikke varer evig og at jeg verken blir flinkere eller sterkere av å dømme meg selv hardt og brutalt, snarere tvert imot. Jeg har rett og slett kjempet mot min indre kritiske stemme for å gi meg selv litt slack og leve med at jeg ikke klarer mer enn én kamp akkurat nå. Akseptere at sånn er det for meg, uansett hvordan det er – eller jeg tror det er – for andre. 

Sånn ser et usminka og uinspirert hormontroll ut.

For medisinregimet i forkant av høstens forestående forsøk i St. Petersburg startet allerede i august. Det betyr at det er den lengste hormonbehandlingen jeg har vært gjennom hittil. Det startet med piller som ga meg magesmerter, kviser og humørsvingninger. Etter tre uker begynte jeg med nesesprayen fra helvete, den som skal sette meg i en kunstig overgangsalder. Etter to uker med hetetokter, insomnia, kvalme, migrene og daglige sammenbrudd, begynte jeg nå i helgen også på de sprøytene som jeg skal ta helt frem til egguttak. Rense, måle, trekke opp, stikke, sprøyte, trykke, vente. To hver kveld. Nå kan jeg føye til sprengesmerter, oppblåsthet og svimmelhet på listen. Det er helt frivillig, jeg vet det, men det gjør det ikke noe lettere akkurat når jeg står midt opp i det. De første rundene var det liksom noe helt annet, da var håpet så stort at hele behandlingstiden nesten kjentes litt spennende og lystbetont. Nå føles det bare som å utsette en realitetsorientering. Jeg tenker hver eneste dag på at jeg for lengst burde ha tatt innover meg at dette, bokstavelig talt, ikke er liv laga. Hvorfor gidder jeg dette her? Men så tenker jeg på det legene sier. At det ikke er noen grunn til at det ikke skulle gå. At vi har hatt uflaks. Og jeg minner meg selv om at vi allerede har tatt en avgjørelse om å gi denne klinikken en sjanse. Da er det bare slitsomt og smertefullt å stille spørsmål ved alt sammen hver eneste dag. Nå har vi tatt et valg og det har vi basert på en hel rekke vurderinger, nå må jeg bare stå ved valget og tro på det. Dét har blitt min heltidsgeskjeft denne høsten. 

Det er under en uke til vi reiser til St. Petersburg og ca halvannen uke til planlagt egguttak. Da vi var på ultralyd for fem dager siden, så vi flere follikler enn vi noen gang har sett før. Seks stykker! En frisk og fertil kvinne i 20-årene har som regel mellom åtte og tolv. Men vi vet bedre enn å ta gledene på forskudd. Kanskje vi til og med har blitt litt for gode til å ta sorgene på forskudd. Det er jo så mye som kan gå galt. Er det egg inne i alle folliklene? I noen av dem i det hele tatt? Er de modne? Lar de seg befrukte? Vil eventuelle embryo dele seg normalt? Vil noen av dem leve helt til den magiske grensen, dag fem? Umulig å si. Men skal jeg holde ut ti dager til med smerter fra morgen til kveld, ømme eggstokker og pingvingange, må jeg bare tørre å håpe ♥