AFTER THE FINAL DOSE

Takk for alle omtenksomme kommentarer og raus deling av egne historier her på bloggen! Jeg skulle egentlig skrive dette som en kommentar under forrige post. Men etter jeg skrev om vår opplevelse ved fertilitetsklinikken AVA-Peter i St. Petersburg, har det strømmet på med så mange eposter og meldinger, at jeg tenkte det – eller dere (som er spesielt interesserte) – fortjente et slags «etter-innlegg». En sånn «After the final rose»-episode på The Bachelor, der man går gjennom reaksjoner og er etterpåkloke. Neida, jeg bare leste kommentarene og fikk et behov for å utdype et par ting. 

Et lite throwback til sommer og kveldssol.

Her på bloggen har flere kommentert at de har hatt positive erfaringer fra samme klinikk. Jeg synes det er veldig all right å lese om de gode opplevelsene. For jeg vet hvor kjip denne situasjonen er i utgangspunktet, hvor følsom man blir av å være i den og hvor viktig det da er å føle seg ivaretatt når man gjennomgår behandling. Det var nettopp på grunn av de gledelige historiene vi hørte i forkant, at vi valgte å gå for en så intim og sensitiv behandling i et, for oss, såpass ukjent og kaldt land som Russland. Vi ville også være et av de parene som har hatt x antall mislykkede forsøk her hjemme, men kommet i mål hos denne doktor Olga! Dessverre ble prisen – ikke den som måles i kroner og rubler – for høy for oss å betale. Etter opplevelsen i St. Petersburg, kjente jeg for første gang siden vi for fem år siden fikk beskjeden om at det kunne bli vanskelig for meg å bli gravid, genuint på lysten til å drite i hele greia. 

Vår opplevelse ble nemlig noe ganske annet enn de historiene vi hadde hørt. For det oppstår ulike situasjoner som skaper ulike behov. Vi har alle våre egne definisjoner av hva som gir trygghet. Vi måler kvalitet etter forskjellige standarder. Vi vekter viktigheten av ulike faktorer forskjellig.

Etter at jeg fortalte om vår erfaring fra AVA-klinikken i St. Petersburg på bloggen, har jeg fått meldinger fra flere kvinner i 30- og 40-årene som har hatt vonde historier å fortelle fra samme klinikk. En av dem lyktes faktisk med å få barn der også. Kvinnene har ikke orket å fortelle om sine opplevelser til noen, fordi de har følt seg «dumme» og følt det som «nedrig» å ha latt seg «lokke». Det er unektelig lettere å fortelle en solskinnshistorie enn det er å dele en beretning om å ha blitt behandlet dårlig i en hjelpeløs situasjon som man selv er delvis ansvarlig for å satt seg i. For en ufrivillig barnløs kvinne er det vondt å innrømme at hun, i sin intense jakt på en baby – noe som for de fleste andre nærmest bare kommer av seg selv –  har latt seg herje med i utlandet. Man kan bli redd for å fremstå desperat. Man kan bli redd for å havne i samme kategori som damer som går til spåkoner for å finne retning i livet. 

Jeg tror på både de positive og de negative erfaringene, dog jeg undres over dem som har lest mitt forrige innlegg og likevel anbefaler nevnte klinikk til «alle». Denne litt aggressive formen for tilbakemeldinger og motstand mot kritikk styrker mitt inntrykk av at en del av dem som har vært hos denne legen og klinikken har blitt en slags menighet og våpendragere for doktor Olga & co. Ved anonymt å anbefale «alle» å reise dit – jeg antar anbefalingen også inkluderer eksempelvis dem som lider av en alvorlig grad av endometriose eller andre tilstander som medfører økte smerter under og etter uttak – fraskriver man seg i tillegg et ansvar som følger med en slik anbefaling, til mennesker som potensielt befinner seg i en svært sårbar situasjon. Det tenker jeg man skal være litt forsiktig med.

Og så tenker jeg at det for meg, som blogger om dette fremdeles så tabubelagte temaet, er viktig å være ærlig om egne erfaringer. På samme måte som jeg har vært ærlig om bakgrunnen for at vi i det hele tatt valgte å reise utenlands, og om episodene som førte til at vi ikke lenger hadde tro på den kompetansen vi møtte her i Norge. Jeg mener fortsatt, slik jeg skriver i innlegget, at kompetansenivået i Russland ser ut til å være betydelig høyere enn det er jevnt over her til lands. Men pasientbehandlingen og følelsen av trygghet under vårt besøk ved denne klinikken var milevis unna – og under – hva vi har opplevd her i Norge, både offentlig og privat. Ut fra vår erfaring – som for å være ærlig satte en støkk i meg, dyttet meg mange skritt tilbake og ble en stor tilleggsbelastning i en allerede blytung prosess – kan jeg ikke ikke anbefale denne klinikken til mine lesere. 

EN (ALTFOR LANG) RAPPORT FRA DEN FORJETTEDE KLINIKK

Fy søren så lang tid det tar å komme seg etter disse nederlagene. De første rundene var det så annerledes. Da tok jeg et mislykket forsøk med fatning og ville sette i gang med nytt forsøk så raskt som mulig. Nå går jeg i kjelleren og blir der litt for lenge. Men selv om det hver gang, mens ting er på sitt verste, føles som om jeg aldri skal bli glad igjen, så går det til slutt over og jeg blir meg selv igjen. En mer herdet utgave av meg selv, kanskje. Denne gangen tok det ganske så nøyaktig én måned. 

Da jeg tidligere i høst skrev innlegget der jeg ramset opp alle grunnene til at vi hadde valgt å sette vår lit til Dr. Olga Zaytseff og klinikken i St. Petersburg, lovte jeg at jeg skulle skrive om våre erfaringer etter at vi hadde vært der i oktober også. Likevel har det tatt meg litt tid å gjøre det, og hovedgrunnen til det er at når det gjelder fertilitetsbehandling, kan misnøye feilaktig forveksles med bitterhet over ikke å lykkes. Slik er det naturligvis i de aller fleste tilfeller ikke, for også ufrivillig barnløse har, tro det eller ei, evne til kritisk tenkning. De færreste er dessuten så virkelighetsfjerne at de forventer at leger skal kunne trylle og blir skuffet dersom det viser seg at de ikke kan det.

Å ta bilder var ikke akkurat førstepri på turen, så dette fra drosjeturen fra flyplassen til klinikken er et av de få vi har.

Nei, det er nok heller slik at jeg føler det som mitt ansvar å dele vår opplevelse av en klinikk som jeg har tidligere har skrevet svært positivt om i et innlegg, som til tross for at det ble skrevet før vi faktisk hadde vært der, absolutt kan oppfattes som en anbefaling. Jeg kan, etter å ha vært der, dessverre ikke forsvare å anbefale denne klinikken til mine lesere. Samtidig anerkjenner og respekterer jeg at andre har hatt gode erfaringer hos samme klinikk.

Jeg vil starte med å si at den faglige fremgangsmåten og filosofien bak tilnærmingen som AVA-klinikken i St. Petersburg har til IVF-forsøk fremdeles er den mest fornuftige jeg har lest eller hørt om. Timing, rekkefølger og standarder de setter gir etter hva jeg kan forstå mer mening enn klinikkene vi har vært hos i Norge. Vi tror at det var nettopp på grunn av denne måten å tilnærme seg problemet på at vi denne runden kom en del lengre enn alle tidligere forsøk og at embryoets utvikling lenge så ut til å få oss i mål. Det hadde unektelig vært spennende å gjøre noen flere forsøk med samme fremgangsmetode og se om vi kunne lykkes. Likevel kommer vi dessverre ikke til å reise tilbake til St. Petersburg for videre behandling. 

Du vet når det er noe du har skikkelig troa på, noe du virkelig håper er så bra som inntrykket du har fått, og så blir du oppmerksom på noe som ikke er helt slik det skal være? Da vifter du – i hvert fall jeg – bort det som står i fare for å slå sprekker i mitt håp om at det jeg har begitt meg ut på er strålende og intet annet. Men så skjer det en ting til og deretter enda en ting, og på et eller annet tidspunkt kan du ikke lenger ignorere det faktum at det du opplever, er noe ganske annet enn det du forventet og håpet. Vår opplevelse med klinikken i St. Petersburg ble et klassisk tilfelle av et slikt scenario.

Fra vi møtte Dr. Zaytseff i Oslo i sommer, ble vi satt i kontakt med en koordinator ved klinikken – la oss kalle henne F – som skulle være vår personlige hjelper i alt som hadde med vår forestående behandling å gjøre. Alt fra priser og reisetider til medisindoser ble formidlet gjennom henne, noe som funket fint fordi hun var veldig god i engelsk. Vi hadde også Skype-samtale med Dr. Zaytseff der vi gikk gjennom hva som skulle skje videre i vår behandling. Jeg var lite lysten på enda en stimulert syklus, både fordi vi hadde mislyktes så mange ganger, men også fordi jeg på grunn av endometriosen har ekstra mye smerter under stimulering. Men vi ville heller ikke gi opp. Hun anbefalte oss raskt å gå for eggdonasjon, noe denne klinikken er ganske ivrige på å markedsføre. Det følte ikke vi oss klare for. Under Skype-samtalen kom vi til en enighet: Vi skulle gå for én stimulert syklus med egne egg der alt fra doser til timing var på hennes premisser, fordi det ville gi oss svar på en del spørsmål, som da i sin tur ville gjøre det mye enklere å ha ta en passende og realistisk avgjørelse om veien videre. Uansett hvor langt eller kort vi lyktes med å komme med forsøket, ville selve forløpet si oss mye om vår fertilitet. Så jeg beit tennene sammen gjennom en stimulering dobbelt så lang i varighet som de jeg hadde vært gjennom i Norge. Daglig trøstet jeg meg selv med at dette ikke var forgjeves, for selv om vi mislyktes, ville vi endelig få en ordentlig vurdering av våre sjanser og en kvalifisert anbefaling om hvor harde skyts som må til for at vi skal kunne lage barn. 

I månedene før vi reiste til Russland var det så å si bare Dr. Olga og F vi hadde kontakt med, og vi følte etterhvert at siden det virket som det uansett bare var dem vi skulle ha noe særlig med å gjøre fremover, så var det fint at vi ble så godt kjent med begge. Vi følte oss trygge på dem, fordi de visste alt om oss. F er en superhyggelig dame, som stilte opp med presise svar på alle spørsmål vi måtte ha døgnet rundt og hele uka. Alt var så ryddig og det var ikke den ting det ikke var tatt høyde for eller hensyn til når det gjaldt medisiner, prøver, kontrakter, ultralyd, reisen og den forestående behandlingen. Da jeg uken før avreise avsluttet en epost som gikk til både F og Dr. Olga med «Looking forward to seeing you next week», la jeg først ikke merke til at det hyggelige svaret som kom tilbake ikke hadde noen respons på akkurat det med å sees. Et par dager senere overførte vi penger for behandlingen. Da vi kvelden før avreise igjen hadde kontakt på epost, og jeg avsluttet med «See you tomorrow!», la jeg merke til at noe sånt ikke stod i svaret jeg fikk. Jeg syntes det var litt rart, siden vi hadde hatt så tett kontakt og så god tone over epost og telefon i flere måneder, men jeg viftet det vekk og tenkte at jeg ikke skulle overanalysere.

Dagen etter, da vi ble plukket opp av sjåføren som jobber for klinikken på flyplassen i St. Petersburg, viste det seg at han ikke hadde fått beskjed om at vi måtte kjøres direkte til klinikken og ikke til hotellet. Inngrepet mitt, altså det svært tidssensitive uttaket av egg, var timet og planlagt til halvannen time etter at vi landet i St. Petersburg. Hadde ikke vi oppdaget at han ikke hadde fått denne beskjeden, kunne vi rett og slett kommet for sent til klinikken og i verste fall mistet eggene. Jeg husker at jeg i et øyeblikk tenkte tanken at de kanskje ikke anstrengte seg like mye nå som de hadde fått betalingen sin, men viftet det vekk igjen og ble litt flau over å ha hatt mistroiske og usaklige tanker.

I bilen på vei til klinikken tenkte jeg på hvordan det ville bli å komme fram. Med kraftige smerter som gjorde at hele turen hjemmefra hadde vært en kraftanstrengelse, gledet jeg meg til å komme frem til et sted der jeg kunne hvile litt, og rett og slett bli tatt vare på. Bildene som presenteres på seminarene som holdes i Oslo (og resten av Skandinavia, antar jeg) viser de hvitkledde og blide ansatte ved klinikken i grønne og luftige omgivelser, som i en villahage av noe slag. Formuleringene Olga bruker under presentasjonen gir et bilde av en klinikk som tar sårbarheten til denne pasientgruppen på alvor, og tilbyr ro, trygghet og komfort. Dette er ikke noe stort poeng i seg selv, og leter man litt godt på nettsidene deres, ser jeg nå at det finnes et bilde som viser hvordan klinikken ligger til, men med forventninger om noe lyst og trivelig i rolige omgivelser, ble jeg ganske overrasket da vi stoppet utenfor en liten dør i veggen i byens desidert mest trafikkerte gate. På innsiden av døra i den gamle bygningen oppdaget vi, til min store fortvilelse, at heisen var i ustand. Jeg var så stinn og øm, og med en endometriose som hadde flerret opp av stimulering i ukevis, hadde jeg så vondt at bare trappene opp til andre etasje var en lidelse. 

Vi ble tatt imot av en hyggelig og blid ung dame – vi kaller henne S – i oppgangen, som bare såvidt kunne gjøre seg forstått på engelsk. Jeg regnet med at hun var en slags sekretær og at F snart kom til å dukke opp med det jeg trengte. I Norge får nemlig kvinner som skal gjennom et uttak, beroligende og smertestillende tabletter ved ankomst til sykehus eller klinikk. Deretter er det vanlig med et sterkere morfinpreparat intravenøst under selve inngrepet, og etter uttaket er ferdig, avgjør pasientens tilstand hva hun behøver videre. Uttakene varierer mye fra pasient til pasient, og fra gang til gang. Mange har uproblematiske uttak, like mange har behov for smertelindring under tilsyn i en time eller flere etter uttak. Selv har jeg både hatt uttak der jeg knapt har kjent noen ting og dratt ut på shopping nesten rett etterpå, og uttak der jeg har blitt overført til smerteavdeling på sykehuset og ligget der i seks timer.

Sistnevnte har skjedd to ganger og hovedforklaringen er ifølge legene her – og Olga, da jeg fortalte henne dette – min alvorlige grad av endometriose. Når endometriosen er aktiv, fører et uttak til mange og kraftige blødninger i tarmene, livmoren og buken, som naturligvis er innmari vondt. De fleste som er gjennom et uttak får også med seg resept på relativt kraftige smertestillende, fordi smertene etter inngrepet har en tendens til å bli verre i et par dager før de blir bedre. Med de to skrekkelige episodene på netthinnen, forsikrer jeg meg alltid om at legen som skal behandle meg er klar over at noe slikt kan skje, slik at han/hun er forberedt på å kunne hjelpe meg dersom vi kommer i den situasjonen. Jeg var blitt forsikret om at min grad av endometriose var notert og kommunisert. Tatt resultatene fra mine fire endometriseperasjoner i løpet av de siste fem årene i betraktning, mente Olga faktisk at min sykdom er såpass hissig at det var bare såvidt hun fant det forsvarlig å utsette meg for stimulering og uttak. Begge er nemlig katalysatorer for symptomene, da begge bidrar til at endometriosen flerrer opp.

Da jeg ikke fikk noen medisiner ved ankomst til klinikken og S sa at det ikke var noe de pleide å gi, slo jeg meg til ro med at det sikkert skyldtes at jeg skulle legges i narkose under inngrepet og dermed ikke trengte noen lindring før inngrepet. 

«Klinikken» bestod av en lang og relativt mørk gang med noen kontorer. Ingen av de vi så var kledd som helsepersonell, og vi så ingen kjente fjes. Den eneste som hilste på oss var hun som åpnet døren, og verken F eller Dr. Olga var å se noe sted. S, som slet med å gjøre seg forstått på engelsk, var den personen tilstede på klinikken som kunne best engelsk. Hun skulle senere fungere som tolk da en eldre sykepleier med alvorlig mine og uten antydning til smil i fjeset, stilte meg en rekke spørsmål om min helsetilstand, tidligere erfaring med uttak og medisiner.

Etter at vi hadde fylt ut en haug med skjemaer på et slags venterom, kom S og ba meg bli med henne. «One hour or more» sa hun til Jonas mens hun gjorde et slags farvel-tegn. Det var først da jeg kjente på et lite ubehag, et snev av nervøsitet, for i Norge er det vanlig at mannen er med under uttaket. Jeg hadde ingen problemer med å forstå at han ikke fikk være hos meg under selve uttaket siden jeg nå skulle legges i narkose og inngrepet skulle skje på et sterilt operasjonsrom, men jeg hadde tatt for gitt at han skulle få være hos meg både før og etter inngrepet. Slik var det ikke. Jeg skulle bare legge igjen tingene mine hos Jonas og følge etter damen.

Etter å ha gått lange ganger, gjennom mange dører, ned trapper og enda flere dører, kom vi ned til en kjeller med lavt tak. Vi gikk inn i en trang, innestengt og kald gang, med små avlukker tett ved siden av hverandre. Det var ingen andre pasienter enn meg der. S førte meg inn i et av de hvite kalde tomme rommene og ba meg om å kle av meg, ta på meg «surgery gown» (en tynn og gjennomsiktig sak laget av papir) og vente. Hun gikk og jeg gjorde som hun sa, før jeg satte meg på sengen som til tross for at den var veldig smal, tok opp omtrent halvparten av plassen i «rommet». Det var så kaldt at jeg hakket tenner. Ingen beroligende, slik man som regel får før de fleste inngrep på norske sykehus og klinikker, ingen dyne eller ovn der (må nevnes at St. Petersburg var ca ti grader kaldere enn Oslo mens vi var der) og ingen snor jeg kunne trekke i eller en knapp jeg kunne trykke på for å få kontakt med noen. Telefonen min hadde jeg lagt igjen hos Jonas, i en annen etasje i et helt annet sted i bygningen. Som S selv spøkte med, var veien ned til avlukkene og operasjonssalen så lang og kronglete at det ville være umulig for pasientene å rømme. Funny cause it’s true, si. Etter ca 20 minutters glaning på veggen, kom S inn på rommet igjen, med nevnte gravalvorlige sykepleier. Etter å ha stilt en del spørsmål, for deretter å tolke svarene etter beste evne – skjønt hun i blant så bekymringsverdig usikker ut – gikk de ut av rommet igjen. Jeg fikk beskjed av S om å vente der til jeg ble hentet av en sykepleier, «but I am going to leave you now, good luck». Før hun lukket døren bak seg rakk jeg akkurat å spørre hvor lang tid hun regnet med at jeg måtte vente. «30 minutes, maybe?»

Jeg høres kanskje bortskjemt og krisemaksimerende ut, men å sitte nesten naken på en hard seng i en kald kjeller i et land du aldri har vært i før og ikke kan språket til, uten telefon eller klokke, fastende på 17. timen, med et hormonnivå som herjer med både kropp og sjel, er en mildt sagt ubehagelig affære. Mest sannsynlig gikk det en halvtime, men det føltes som tre timer. En ny sykepleier, som heller ikke kunne ett ord engelsk, kom inn og gjorde tegn til at jeg skulle bli med henne. Mens jeg hadde ligget og hakket tenner, hadde jeg trøstet meg selv med at så snart jeg fikk komme inn til operasjonsrommet og Dr. Olga, ville jeg føle meg trygg. Nå hadde øyeblikket endelig kommet. Men Olga var ikke der. Vi skulle faktisk verken se henne eller koordinatoren vår mens vi var i Russland.

Legen som skulle utføre inngrepet kunne så få engelske ord at kommunikasjonen var så å si nytteløs. Mens jeg ble spent fast til sengen og veneflonene ble stukket inn i armen og hånden, prøvde jeg desperat å spørre om hun kjente til historikken min, men jeg klarte ikke å nå gjennom. Hun bare smilte, løftet på skuldrene og ristet på hodet. Med fire grønnkledde damer med munnbind som nærmest ropte i munnen på hverandre på russisk, fikk jeg assosiasjoner til skrekkscenene fra tv-reklamene for helseforsikring. Før narkosen slo meg ut hørte jeg bare en stemme som lattermildt ropte «Bye bye! Goodbye! Bye bye! Goodbye!». 

Da jeg våknet kjentes det som jeg ble stukket med et dusin kniver på kryss og tvers i hele nedre delen av magen. De verste smertene jeg noensinne har opplevd red meg som en mare, jeg var helt ute av meg og oppløst i tårer. Jeg har aldri opplevd noe lignende før, man anstrenger seg som voksent menneske for å være noenlunde sivilisert blant folk. Liggende på sengen inne på det iskalde rommet, lå jeg nå og hulket og vred meg på senga, uten at ett eneste av menneskene som kom og gikk forstod hva jeg sa. De foretok seg ingenting, og det eneste de ga meg var en varmeflaske. På et tidspunkt, etter at jeg hadde ligget og grått i mange minutter, hentet de endelig en sykepleier som snakket engelsk. Hun forklarte for meg at jeg hadde fått smertestillende og at jeg derfor «should not» ha smerter nå. Ok, da så, men da skal jeg si fra til kroppen som har misforstått og holder på å besvime av smerte.

Jeg spurte om de hadde lest journalen min, den som Olga har skrevet, og fikk til svar at det ikke stod noe om smerter der. Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg fikk en sprøyte med noe ibux-lignende greier, noe som best kan sammenlignes med å kaste et glass vann på et hus i brann. Jeg følte meg helt maktesløs og ba om at de hentet Jonas. Da fikk jeg beskjed om at det skulle de gjøre så snart jeg ble bedre. Da ble jeg så sint at jeg nesten ropte at de måtte hente mannen min, hvorpå den engelsktalende sykepleieren gikk opp og hentet ham. «We thought it would be nice for her to have you there» hadde hun sagt. 

Jeg skal ikke gå i detalj på de neste timene, la meg bare si at da vi kom på hotellet den kvelden, visste jeg at det jeg hadde opplevd den dagen kom til å brenne seg fast inn i hukommelsen min som et traume. Det føltes som jeg hadde tilbrakt noen timer i et torturkammer. Under resten av oppholdet, det vil si de neste to døgn, hadde jeg kraftige smerter uten medisiner til å lindre dem.

På hotellrommet, etter mange timer med grining.

Før vi forlot klinikken hadde vi fått beskjed om at legen ville holde kontakten med oss for å oppdatere oss om embryo-utviklingen. Men vi hørte aldri noe mer fra legen. Oppdateringene kom via koordinatoren (som ikke er helsepersonell) vi aldri fikk gleden av å møte, de kom skjematisk og uten noen videre forklaring. Også da vi seks dager etter uttaket fikk beskjed om at ingen av embryoene hadde klart seg helt i mål, var det koordinatoren som sendte oss en sms med nyheten. Dr. Olga – som fire ganger i året står i en fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo og snakker om hvor uansvarlig norske leger som setter tilbake embryo for tidlig og dermed ikke er tilstede for pasienten når det går galt er – hørte vi heller ingen verdens ting fra.

Først uken etter at vi kom hjem fra Russland fikk vi en Skype-samtale med henne, der hele timen gikk med til å snakke om min horrible opplevelse og behandlingen jeg fikk på klinikken. Det kom ingen beklagelse, mer noe som lignet på kjeft! Hun gjentok gang på gang at vi skadet hennes renommé og satte henne i en vanskelig posisjon ved å si til hennes kolleger at hun var opplyst om min helsetilstand og tidligere erfaringer med uttak. Da den ubehagelige samtalen ble avsluttet, hadde vi ikke hørt ett eneste ord om embryo-utviklingen og hva hun tenkte om dette resultatet som hun på forhånd hadde sagt hun var så nysgjerrig på, og som kom til å si oss så mye om veien videre. Den dag i dag, over en måned etter at vi kom hjem fra St. Petersburg, har vi ikke hørt ett ord fra noen lege ved AVA-klinikken om deres evaluering av forsøket og hva slags konklusjon de trekker etter å ha sett hele forløpet, utført etter deres metode. Slik jeg opplever det, falt kommunikasjonen og servicenivået merkbart etter at vi hadde betalt klinikken og deretter enda et hakk etter at det gikk opp for Dr. Olga Zaytseff at vi ikke kom til å returnere til klinikken hennes. Da var det ikke så farlig lenger å følge oss opp og levere sin del av avtalen.

Til slutt må jeg si dette: Slik jeg ser det, var en av de viktigste grunnene til at min opplevelse ble så kjip, det at realiteten var så milevis unna forventningene. Hadde vi blitt forespeilet at dette er en rett-inn-rett-ut-klinikk i gamle lokaler midt i byen, der det knapt finnes noen som snakker engelsk. Og at her er det ingen kjære mor, ingen smertelindring eller i det hele tatt noen som stryker deg medhårs, men vi kan tilby den beste faglige kompetansen. Ja, da kunne man tatt en våken overveiing om man ville reise eller ikke. Hadde jeg hatt kun et par mislykkede forsøk bak meg og hadde jeg ikke lidd av en kronisk sykdom som mangedobler smertene ved inngrepene, hadde jeg kanskje likevel reist. Men da ville jeg vært forberedt på det som ventet meg. Da ville jeg søkt råd hos fastlegen min før jeg reiste. Men i min situasjon, hadde jeg aldri i livet utsatt meg selv for denne utrolig vonde opplevelsen. Noe annet er det økonomiske aspektet her. Nå som vi har sett fasilitetene, prisnivået på medisiner og arbeidskraft i Russland, er det ganske uforståelig at en behandling der er dyrere enn de fleste (moderne, rene, pene og romslige) privatklinikker i Norge.

Igjen, slike opplevelser er individuelle. Jeg har hørt om folk som har vært på samme klinikk og vært fornøyde med det. Jeg har også snakket med folk som ikke har vært så begeistret. Vi vektlegger vel ulike ting, og mye kan nok spille inn på følelsen man får av et sted. Men jeg mener at det bildet som tegnes av institusjonen AVA St. Petersburg under seminarene i Oslo og andre skandinaviske byer, viser en fasade som ikke er representativ for tilstanden på innsiden. 

* Vi fikk en rabatt fordi jeg hadde omtalt klinikken på bloggen i forkant, men det kan nesten ikke hindre meg fra å være ærlig om min opplevelse. 

 

ST. PETERSBURG

Da vi var i Russland tenkte jeg mye på dette med problemer, hvor mye plass de tar og hvor mye plass vi gir dem. Vi er så vanvittig privilegerte her i Norge. Jeg er så privilegert. Når man ser slik fattigdom, der familier på fire bor på 12 kvadratmeter, i boligblokker så skrøpelige at en gasslekkasje kan få hele bygningen til å rase sammen, er det vanskelig ikke å føle seg som en dritt med bagateller til problemer.

Jeg tror det sitter dypt i oss mennesker å se problemene våre tydeligere enn vi ser fordelene og ressursene. Jeg lurer på om vi tar vårt til enhver tid største problem og blåser det opp slik at det blir akkurat så stort at det er vanskelig å se forbi det. At vi behandler alt med like stort alvor og synes like synd på oss selv, uansett hvor mye godt vi har gående for oss ellers. Vi tar for gitt det vi har og blåser opp viktigheten og nødvendigheten av det vi mangler. Om jeg fikk uhelbredelig kreft i morgen, ville jeg med lengsel tenkt tilbake på den bekymringsfrie tiden da jeg bare slet med å bli gravid. Jeg tror disse tankene er viktige å tenke i blant. 

Det har sittet langt inne å skrive de siste dagene. Jeg har mest av alt hatt lyst til å grave meg et hull og gjemme meg der til jeg orker å komme opp igjen. Men jeg ser at det bare ville utsatt mitt uunngåelige møte med realitetene, og jeg innser at jo mer jeg venter med å reise meg opp igjen, jo tyngre blir det.

Vi kom hjem fra Russland i midten av forrige uke og fikk beskjed fra klinikken om hvordan det har gått nå i helgen. Lenge så det veldig bra ut, faktisk bedre enn noen tidligere forsøk vi har vært gjennom, men det holdt dessverre ikke helt inn. At vi kom såpass langt som vi gjorde, betyr imidlertid at det fortsatt er håp. Nå tar vi en pust i bakken, ser fremover og når vi har fått igjen pusten, reiser vi oss opp og går videre ❤️ 

FOLLIKELREKORD OG PINGVINGANGE

Denne høsten ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde tenkt at jeg skulle skrive masse, få satt en dato for boka, oppdatere bloggen minst to ganger i uka, gjøre yoga hver morgen, så stauder i hagen som kan blomstre til våren og rekke en tur på fjellet før snøen kom. Men jeg har ikke fått gjort noe av det. Jeg har ikke klart det. Det eneste jeg har klart, er å jobbe med å forstå og godta at ting ikke alltid går som planlagt, at kjipe tider ikke varer evig og at jeg verken blir flinkere eller sterkere av å dømme meg selv hardt og brutalt, snarere tvert imot. Jeg har rett og slett kjempet mot min indre kritiske stemme for å gi meg selv litt slack og leve med at jeg ikke klarer mer enn én kamp akkurat nå. Akseptere at sånn er det for meg, uansett hvordan det er – eller jeg tror det er – for andre. 

Sånn ser et usminka og uinspirert hormontroll ut.

For medisinregimet i forkant av høstens forestående forsøk i St. Petersburg startet allerede i august. Det betyr at det er den lengste hormonbehandlingen jeg har vært gjennom hittil. Det startet med piller som ga meg magesmerter, kviser og humørsvingninger. Etter tre uker begynte jeg med nesesprayen fra helvete, den som skal sette meg i en kunstig overgangsalder. Etter to uker med hetetokter, insomnia, kvalme, migrene og daglige sammenbrudd, begynte jeg nå i helgen også på de sprøytene som jeg skal ta helt frem til egguttak. Rense, måle, trekke opp, stikke, sprøyte, trykke, vente. To hver kveld. Nå kan jeg føye til sprengesmerter, oppblåsthet og svimmelhet på listen. Det er helt frivillig, jeg vet det, men det gjør det ikke noe lettere akkurat når jeg står midt opp i det. De første rundene var det liksom noe helt annet, da var håpet så stort at hele behandlingstiden nesten kjentes litt spennende og lystbetont. Nå føles det bare som å utsette en realitetsorientering. Jeg tenker hver eneste dag på at jeg for lengst burde ha tatt innover meg at dette, bokstavelig talt, ikke er liv laga. Hvorfor gidder jeg dette her? Men så tenker jeg på det legene sier. At det ikke er noen grunn til at det ikke skulle gå. At vi har hatt uflaks. Og jeg minner meg selv om at vi allerede har tatt en avgjørelse om å gi denne klinikken en sjanse. Da er det bare slitsomt og smertefullt å stille spørsmål ved alt sammen hver eneste dag. Nå har vi tatt et valg og det har vi basert på en hel rekke vurderinger, nå må jeg bare stå ved valget og tro på det. Dét har blitt min heltidsgeskjeft denne høsten. 

Det er under en uke til vi reiser til St. Petersburg og ca halvannen uke til planlagt egguttak. Da vi var på ultralyd for fem dager siden, så vi flere follikler enn vi noen gang har sett før. Seks stykker! En frisk og fertil kvinne i 20-årene har som regel mellom åtte og tolv. Men vi vet bedre enn å ta gledene på forskudd. Kanskje vi til og med har blitt litt for gode til å ta sorgene på forskudd. Det er jo så mye som kan gå galt. Er det egg inne i alle folliklene? I noen av dem i det hele tatt? Er de modne? Lar de seg befrukte? Vil eventuelle embryo dele seg normalt? Vil noen av dem leve helt til den magiske grensen, dag fem? Umulig å si. Men skal jeg holde ut ti dager til med smerter fra morgen til kveld, ømme eggstokker og pingvingange, må jeg bare tørre å håpe ♥ 

TO RUSSIA WITH LOVE

Noe av det jeg liker alle best med jobben min er at det er så stor variasjon i det jeg til enhver tid gjør. Det passer egentlig helt utmerket når man er så rastløs og utålmodig som jeg er. Jeg skriver bok, jeg driver en blogg, jeg leverer spalter og kommentarer til aviser og magasiner, deltar i debatter, holder en og annen gjesteforelesning og er meddommer i Lagmannsretten et par ganger i året. Jeg rekker liksom ikke å kjede meg før jeg plutselig er i gang med noe nytt. Men med så stort spenn i tema og problemstillinger, er det en viss schizofren og tja, litt absurd, følelse i det også. Særlig når sceneskiftene blir raske og brå, som når jeg hopper fra personlige og private beretninger om prøverør til politikk. Det føles nesten som jeg deler skribenten i meg opp i tre deler; Den ene delen holder til i aviskommentarer og på Twitter, der jeg skriver om dagsaktuelle samfunnsspørsmål og hard news. Den andre delen bor på bloggen og i spalter av typen jeg hadde i KK, men fremover kommer til å ha i Kamille. Og den siste delen er den som skriver bok, en dokumentarisk roman om en annen tid og et annet sted, med ingredienser som delvis kunne passet inn i begge de to første kategoriene, og ingredienser som absolutt ikke har noe med dem å gjøre. Det jeg prøver å si er at det føles litt snodig å hoppe fra Bahareh til barnløshet, haha! Men okei, et løfte er et løfte, so here we go. 

Krysser fingrene for at jeg snart må legge både vinen og denne kjolen på hylla.

Jeg har jo lovt å fortelle om hvorfor vi har valgt oss AVA-Peter Clinic Scanfert i St. Petersburg i Russland, og siden en del av dere som leser denne bloggen selv er på jakt etter alternativer til det behandlingstilbudet som finnes i Norge, skjønner jeg godt at jeg har fått noen utålmodige meldinger og eposter 😊

Bare for å ha advart i forkant, dette innlegget er nok for spesielt interesserte. Det kan nok bli i det meste laget for noen som ikke selv baler med disse tingene på en eller annen måte. Prosessen fra hittil vårt siste gjennomførte forsøk på privatklinikken i Oslo våren 2017 og frem til nå i juni da vi bestemte oss for å reise til St. Petersburg for vårt neste forsøk, har vært lang og full av vurderinger, overveielser og prioriteringer. Det handler først og fremst om hva vi, og spesielt jeg, orker etter så mange mislykkede forsøk. Er ønsket om å bli foreldre fremdeles stort nok til å fortsette dette kjøret som endevender helsa og livet, og vrenger både sjela og lommeboka? Det har vi landet på at det er. Vi er ikke klare for å gi opp riktig ennå. Men vi er ikke interessert i å fortsette galskapen det føles som, det å gjenta samme opplegg igjen og igjen, og forvente et annet resultat. Jeg kunne skrevet en bok om alt vi har lært i løpet de av de fire årene som har gått siden vi først startet med fertilitetsbehandling – kanskje gjør jeg nettopp det en gang også – men for nå, her er de viktigste grunnene til at vi har valgt å stole på at doktor Olga Zaytseff & co vil gi oss den behandlingen vi er ute etter: 

💭 Åpenbar og genuin interesse for og kunnskap om faget

Noe som unektelig er tillitsvekkende. Det første inntrykket av legen fikk vi på seminaret på Litteraturhuset i juni, der hun og en kollega snakket for et publikum (som stort sett bestod av par/kvinner som ønsker seg barn) om behandlingstilbudet, samt en tidligere pasient som fortalte om sin erfaring med klinikken. Det som slo oss allerede der var at Olga virkelig tar pasienter alvorlig og undervurderer dem ikke. Hun gikk grundig gjennom forskjellige årsaker til barnløshet, løsningene som kan passe for ulike tilfeller og grunnene til at nettopp én behandling passer for ett ufrivillig barnløst par, mens en helt annen passer for et annet. En leksjon i biologi nærmest, som ga svar på alle de tingene vi har lurt på, men aldri fått skikkelige svar på fra legene vi har hatt og faktisk heller ikke klart å google oss frem til. Det ene eureka-øyeblikket etter det andre. Dette fortsatte hun med da vi møtte henne til en personlig konsultasjon dagen etter, bare at «undervisningen» nå dreide seg om akkurat oss og vårt tilfelle. Et tilsvarende seminar holdes faktisk i kveld på Litteraturhuset, skjønt jeg vet ikke om det er ledige plasser igjen. Det er uansett gratis og uforpliktende. Om noen ønsker kontaktinfo til teamet hennes, er det bare å legge igjen en kommentar her eller sende meg en epost, så skal jeg formidle. 

💭 Individuell og grundig tilnærming

Olgas evaluering av pasienter og behandlingen hun deretter velger for dem, er individuelt på et helt annet nivå enn det vi har sett her til lands. Jeg har tidligere sammenlignet behandlingstilbudet her hjemme (som vi har vært borti, og det vil jeg gjerne understreke, for det finnes jo et par gode norske klinikker også, har jeg forstått) – med et samlebånd. Hos AVA ser det ut til å være stikk motsatt. Selv etter den personlige konsultasjonen på godt over en time, der vi gjennomgikk alt av journaler og vår historikk, var hun ikke i nærheten av å konkludere med hvilken type behandling som var det beste for oss å satse på. Derimot noterte hun alt vi snakket om – fra både livs- og sykdomshistorie til hvorfor vi vil ha barn og hva som er viktig for oss i vår videre behandling. Så sa hun at vi måtte være tålmodige, for det gjenstod fremdeles noen steg før vi kunne begynne å peile oss inn på hva som ville være det lureste neste trekket for oss. Hun ba oss ta noen prøver og sende henne resultatene. Så ba hun om en oversikt over alle forsøkene vi har vært gjennom så langt, med detaljert informasjon om hvilke medisiner jeg har brukt, hvilke doser, hvor mange dager, hvor mange egg som er tatt ut, hvilken dag innsettingen var på og hvor mange embryo som ble tilbakeført. Til slutt henviste hun meg til en detaljert ultralydundersøkelse, der hun i et eget brev til den norske gynekologen ba om en rekke helt spesifikke opplysninger, under hvilket gynekologen bemerket at «denne russiske legen jobber virkelig grundig, må jeg si». Etter noen uker var alt dette i boks og sendt over, hvorpå vi avtalte et Skype-møte der hun forklarte oss nøye hvordan hun ved hjelp av dette havet av informasjon, hadde kommet frem til akkurat hva som virket som det mest fornuftige behandlingsopplegget for oss. 

💭 En annen fremgangsmåte

Ved denne klinikken dyrkes (som hovedregel, mulig det er unntak) de befruktede eggene utenfor livmoren i fem dager, slik at de blir blastocyster. Deretter fryses disse ned, slik at man venter én eller to sykluser, før man tiner opp og fører blastocysten(e) tilbake til livmoren. I syv av våre åtte forsøk her i Norge, både de offentlige og de private, har man dyrket de befruktede eggene i tre dager og ført embryoet/embryoene direkte tilbake til livmoren på dag tre. Den eneste gangen jeg har fått tilbakeført en blastocyst, skjedde det som en «nødløsning». Det vil si at det eneste embryoet som fremdeles holdt koken på dag tre, var litt for frynsete i kantene til at legen mente det hadde nevneverdig sjans til å overleve av seg selv og feste seg i livmoren, dersom det hadde blitt tilbakeført slik det var. Derfor valgte hun – og dette var under et av våre første, og dermed offentlige forsøk – å dyrke det videre, for å se om det ville komme seg. Det gjorde det, og på dag fem hadde vi en blastocyst. Den ble ført tilbake og dette var det eneste forsøket der jeg testet (meget svakt, men lell) positivt, før det det gikk i vasken.

Når vi har spurt våre norske leger opp gjennom om hvorfor de ikke heller venter med å tilbakeføre til dag fem, slik at vi med litt større sannsynlighet kan håpe at frøet har en sjanse til å feste seg, er svaret unisont: Embryoet har det aller best i mors liv! Olga sier noe helt annet. Hun sier at om din livmor – etter å ha blitt herjet med av hormoner, Orgalutran-sprøyter og blødninger etter potensielt omfangsrike og smertefulle egguttak – er et bedre miljø for et embryo å vokse i enn laboratoriet, ja da beklagar eg å måtte sei det, da har du et shitty laboratorium. Ifølge henne er forskjellen mellom laboratoriets egnede varmeskap og livmoren etter en stimulert syklus med dertilhørende egguttak, som forskjellen mellom et friskt akvarium og et skittent basseng. Videre sa hun noe som gjorde litt inntrykk på meg: At som lege er det nok lettere bare å kjappe seg og putte et embryo – så lenge det ser ok ut – tilbake inn i kvinnen som er lykkelig uvitende optimist, og sende henne hjem. Så får hun (og evt mannen) alene takle sorgen og spørsmålene som kommer om hun et par uker senere blør. Selv om embryoet kanskje egentlig sluttet å dele seg og løpet var kjørt allerede dagen etter at man kom hjem fra klinikken. Olga sier at hun dyrker embryoet i de to ekstra dagene, fordi det bare er de mest levedyktige som overlever de fem første dagene og de embryoene som vil komme til å bli til babyer vil dele seg normalt helt til dag fem i et ideelt miljø som det laboratoriet er. På den måten kan hun med hånden på hjertet si at det hun eventuelt har ført tilbake til kvinnen, har en real sjanse til å feste seg. Om ingen av embryoene som så helt ok ut på dag tre overlever til dag fem, da er hun der for pasienten og forklarer og trøster og gir håp om mulig. Hun går så langt som å si at noe annet er uansvarlig, og sant å si – naturligvis med det i mente at jeg ikke er noen lege – ser jeg ingen grunn til å være uenig. 

At hun helst også fryser ned blastocysten(e) og venter en syklus eller to med å tilbakeføre til livmor, forklarer hun blant annet også med det samme: Miljøet i livmoren er langt fra optimalt etter å ha blitt herjet med av medisiner, egguttak og whatnot. I tillegg forklarer hun at en stimulert ivf- eller icsi-syklus forstyrrer kroppens egen rytme som, under en naturlig unnfangelse, sørger for at eggløsningen skjer akkurat i tide til at det befruktede egget kommer opp til livmoren på akkurat det tidspunktet da livmoren er mest mottagelig for å ta det imot. Olga forklarer at når vi tar eggene ut av kroppen og befrukter dem utenfor kroppen for så å holde på dem i noen dager (uansett om det er tre eller fem) før vi setter dem tilbake, skyver vi på den naturlige rytmen, slik at vinduet der alt er ment å klaffe blir mindre eller helt borte. Altså er det fortsatt mulig å treffe rett, men sjansene er ifølge henne betydelig høyere om man fører embryo/blastocyst tilbake til livmoren på det optimale tidspunktet i en naturlig syklus. Om du imidlertid er så heldig at du har flere fine blastocyster på dag fem, og du ikke har noe lyst til å reise «tomhendt» hjem, kan du få tilbakeført en fersk en og få resten på frys.

💭 Føles tryggere, også økonomisk 

Jeg hørte først om doktor Olga og AVA-klinikken gjennom en tidligere kollega og hennes samboer, som etter en trøblete vei gjennom fertilitetshelvetet, lyktes med å bli gravid og få en sønn. Det hun fortalte om deres erfaringer med både menneskene og behandlingen der gjorde meg absolutt interessert. Likevel gikk det en god stund før jeg kikket nærmere på klinikken. Vi mistenkte jo lenge at det å reise utenlands ville være å gå over bekken etter vann. Det må også nevnes at vi ble direkte advart av flere norske leger mot å stole på en del klinikker i Øst-Europa. Så vi spurte oss selv: Hvor annerledes kunne det være, liksom? Det er jo ikke som om russerne kan trylle heller, tenkte vi. Da vi kom på seminaret i juni, hadde vi ikke skyhøye forventninger. Og selv om Olga umiddelbart fremstod som spesielt kompetent og dedikert, var vi ikke helt overbevist om at dette nødvendigvis var noe vi skulle reise helt til Russland for etter selve seminaret. Når sant skal sies, tenkte vi jo også på at dette må være ganske big business når leger og ansatte ved en russisk klinikk reiser på turneer i Skandinavia, med seminarer i Stockholm, København og Oslo.

Det som fjernet all tvil for oss, var den personlige konsultasjonen vi hadde med legen på Gabels hus dagen etter seminaret. Hun viet virkelig all sin oppmerksomhet til oss, fikk med seg alt vi sa, responderte tålmodig og pedagogisk, uten å ha fått en eneste krone eller noe som helst løfte om at vi kom til å velge hennes klinikk for vår videre behandling. I løpet av godt og vel en time forsikret hun seg om at alle relevante aspekter ved vår situasjon var nevnt og notert, og at vi hadde stilt hverandre alle spørsmål vi hadde. Hun er en fremoverlent og beinhard realist som sier ting akkurat som de er, samtidig som hun utstråler varme og trygghet – en kombinasjon jeg ærlig talt har savnet i disse årene med fertilitetsbehandling. I vår korrespondanse i ettertid, både på epost og Skype, har vi virkelig merket at hun kan alt om oss og vår relativt lange historikk med dette ut og inn. Og at hun tar hver minste lille bit av relevant informasjon ut av dette i betraktning når hun bestemmer eller foreslår noe for oss. Det, kjære lesere, gir meg den etterlengtede tryggheten til endelig å senke skuldrene litt, og føle at jeg med god samvittighet kan konsentrere meg om «bare» å være pasient. Vi skjønner at vi kan stole på at hun tar de medisinske avgjørelsene som øker våre sjanser mest, og vi ser vanskelig for oss et scenario der vi kommer trekkende med et behandlingsforslag som vi har googlet oss frem til – slik som vi opplevde her for et par forsøk siden – og hun svarer «Ja, sant det! Det er jo akkurat det man bør prøve med tilfeller som deres!»

AVA-klinikken opererer med noe så sjukt som baby-garanti. Jeg tar høyde for at jeg ikke har alle detaljene korrekt, men det går ut på noe sånt som at hvis du som kvinne er under ca 40 år gammel og produserer egg som beviselig lar seg gro til blastocyster (som for eksempel i flere av dine tidligere forsøk eller ett nytt forsøk hos AVA) får du en garanti på at hvis du ikke føder en levende baby i løpet av tre forsøk, får du 80 prosent av pengene dine tilbake. Kvinner som ikke oppfyller disse kravene kan, opp til fylte 51 år, få tilsvarende garanti med donoregg. For vår del var det både betryggende og tillitsvekkende at hun ikke ville selge oss noen trepakning av det ene eller andre slaget, uten å ha skikkelig og nylig empiri å bygge et sånt løfte på. Hun vil at vi skal gjennomføre et forsøk med den stimuleringen hun mener er riktig for meg (her er særlig lengden vesentlig for henne, hun mener jeg har blitt stimulert altfor kort og med altfor høye doser i mine tidligere forsøk) med ett mål for øye: Å gro en blastocyst eller forhåpentligvis flere. Ut fra resultatet kan hun si noe om hvilke sjanser hun tror vi har for å få det til med egne egg, og om vi er best tjent med å gjøre kort prosess og gå for donor. Hun vil ikke at vi skal kjøpe en tre-for-to-pakke uten garanti heller. «Hvorfor skal dere betale mer penger enn dere trenger for noe vi ikke vet om funker eller om dere i det hele tatt trenger?» spurte hun oss da vi spurte om en sånn pakke. I lys av dette, tenker jeg jo at det er smått spesielt at alle med mens og eggløsning under 38 får kjøpe trepakning ivf nærmest over disk ved norske klinikker. Både vi og flere andre jeg kjenner har i hvert fall fått en slik kontrakt etter 20 minutters bekjentskap med legen, før en eneste prøve eller ultralyd er tatt. For oss virker det i hvert fall ganske åpenbart at doktor Olga & co, selv om de også sikkert tjener gode penger på sine pasienter, til forskjell fra en del andre vi har vært borti, tenker kvalitet fremfor kvantitet. Og så er det tre Skype-sessions med en av klinikkens egne psykologer inkludert i den første behandlingen man får der. Jeg har allerede hatt én, og ser absolutt frem til neste. Jeg trodde jeg var covered med min egen psykolog som jeg jo har gått til i flere år og liker veldig godt, men hun her har spesialisert seg på barnløshet, fertilitetsbehandling, svangerskap og mor-baby-forhold. 

Men enn så lenge får’n kose seg mens man kan, si. Seriøst, husk å leve mellom slaga (forsøka)!

Så, der har dere historien. Dere som har orket å lese så langt må jo begynne å lure på om jeg får betalt for å reklamere for denne klinikken. Men nei, ikke en krone har byttet hender så langt. Vi har fått et opplegg, men begynner ikke før om et par uker, så i teorien kan vi ombestemme oss nå og det vil være helt greit. Olga har fått med seg at jeg blogger, og synes det er kult at jeg skriver om barnløshet og behandling, fordi hun synes det er for få «clever women» som orker å være åpne om denne prosessen. Grunnen til at jeg har lagt ned den tiden det har tatt å skrive dette innlegget er rett og slett at jeg føler jeg har funnet noe sårt tiltrengt og etterlengtet hos disse spesialistene og denne klinikken. Det ville jeg dele med dere, for jeg skulle ønske at jeg visste at de fantes tidligere. Og dette er før vi engang har vært på selve klinikken. Forhåpentligvis holder inntrykket seg også etter turen dit i oktober, og om ikke, så skal dere (og de!) definitivt få høre det òg! 😅

 

SKADEFRYD, IVF OG RUSSLAND

Altså, er det lov med en lille smule skadefryd? Jeg bare ser for meg de som skrøt av at de hadde booket en uke eller to et eller annet sted sør i Europa lenge før noen visste at det ventet en rekordsommer her på bjerget. Som satt nede i Syden med den ironiske oppblåsbare flamingoen sin og ventet på at skyene skulle forsvinne og temperaturen stige nok til at de orket å sjøsette dyret, mens de irriterte seg over bildene fra de der hjemme. Der hjemme i Norge, der den sjukeste sommeren noensinne bød på uke etter uke med temperaturer som ikke falt under 30 om dagen og 20 om natten. Og så kom de hjem og det bar rett på jobb, mens gradene fortsatte å krype oppover. Trøstet seg selv med at det er jo ikke så lenge til Øyafestivalen da, så da får vi også vår share av tidenes norske tropesommer. Men så innså de at faen, vi har jo bare fredags- og lørdagspass for vi jobber jo den uka. Da kastet de seg på Øya-børsen på Facebook og Twitter og maste hull i hodet på alle sine femten hundre venner for å finne noen som ville selge festivalpass. Eller bytte et mot helgepass med mellomlegg. Eller noen som bare ville selge onsdagspass eller torsdagspass eller begge deler. Endte opp med å betale masse mer enn nødvendig for å sikre seg inngang alle dagene på Øya, men følte seg som vinnere likevel for dette skulle jo bli sommerens vakreste eventyr. Tryglet sjefen om fri de to ekstra dagene, men fikk det ikke fordi det var for kort varsel og fortsatt ferieavvikling og fant til slutt en kollega som kunne ta torsdagsvakten din mot at du tok kveldsvakten hennes på nyttårsaften. Fikk ikke ordnet fri onsdag, men tenkte at det går bra, får bare komme til konsertdagen man har betalt i dyre dommer for etter jobb, dette blir en så episk avslutning på sommeren at det er greit å komme først flere timer etter at konsertene har startet. Var naturligvis for kul til å snakke med de andre om hva de skulle ha på seg, men fant, vasket og la frem nøye utvalgte shortser og topper og hatter og sko og vesker og solbriller til alle fire dagene. Nå kan de fire eventyrlige coachella-i-norge-dagene bare komme! Og så våkner du onsdag morgen og ser ut vinduet. Tror du har mareritt, gnir deg i øynene og sjekker yr.no. Neida, du drømmer ikke, det har seg rent faktisk sånn at den dagen Øya starter faller på nøyaktig samme dag som det absolutt kjipeste været i Oslo og omegn på tja, hva da, fire måneder. Hahaha! Jeg tør vedde på at hele eller deler av denne beretningen stemmer for en ikke ubetydelig gruppe av de som står og vugger under paraplyene i Tøyenparken akkurat nå. Det koser jeg meg litt med da, her jeg sitter og sånn egentlig kjenner på hvor gammel og ferdiglevd jeg føler meg som ikke har vært på festival på flere år. Jaja, jeg håper jo de får litt finvær òg da. 

Selv har jeg denne sommeren tatt en pause fra barnløsheten. Jeg er jo stadig barnløs, men dere skjønner hva jeg mener. På forsommeren bestemte vi oss for å droppe det siste ivf-forsøket hos klinikken i Oslo, og se ut av Norge. Etter et seminar og en konsultasjon med den russiske fertilitetsspesialisten dr Olga Zaytseff i begynnelsen av juni, bestemte vi oss for at vår videre behandling skal foregå i St Petersburg, der hun jobber. Vi ble bedt om å ta en del prøver, samle og sende over journaler, og så skulle vi sette opp en slagplan etter det. Jeg så raskt for meg at tiden frem mot vi fikk startet på nytt opplegg kom til å bli en waiting game av den sorten bare dere som er i samme båt kjenner bunnløsheten til, så jeg bestemte meg rett og slett for å ta litt fri i sommer. Og det angrer jeg virkelig ikke på. For en sommer vi har hatt! Jeg har faktisk lyktes med å bry meg om litt andre ting, drikke litt mer vin og ikke se på kalenderen med syklusbriller. 

Men i dag har vi altså hatt et telefonmøte med vår nye lege og lagt opp nytt løp. Det blir tur til St. Petersburg i oktober! Jeg skal prøve å poste et innlegg i løpet av uka om hvorfor vi har valgt å gå for akkurat denne klinikken. Jeg tenker også å skrive litt om hva slags opplegg vi nå går i gang med, for å gi et bilde av hvordan forsøket rent konkret skiller seg fra forsøkene i Norge. Men jeg må bare si, uansett hva resultatet av behandlingen blir, at jeg skulle ønske vi hadde gått til denne legen og klinikken fra begynnelsen av. Den kunnskapen, tilstedeværelsen og genuine interessen dr Zaytseff utviser er, etter vår erfaring så langt, unik. Man ser også av resultatene hennes at hun virkelig vet hva hun driver med. Går det ikke hos henne, tror jeg seriøst ikke det går noe sted. Hun kommer til Oslo igjen om et par uker, så om du vurderer ditt neste skritt i fertilitetsbehandling, ville jeg absolutt fått med meg seminaret hun holder på Litteraturhuset 22. august. Hun pleier også å bli i byen i noen dager etter seminaret og tilbyr gratis konsultasjon til dem som ønsker. 

Ha en fin kveld da, uansett om du er på festival eller ikke!

Å LEKE SMART

Så er juli straks ved veis ende. Om to dager starter august og folk får umiddelbart så himla dårlig tid med å sette «høst» som prefiks foran alt de foretar seg. Høstmorgen, høstluft, høstgenser, høstkaffe, høstmiddag, høstsminke, høstdrink, høsttur, høstlunsj, høstkrem, høstsmak. Det er jo ikke som om vi har for mye sommer her oppe i nord, kan vi ikke i det minste vente til den siste offisielle sommermåneden – ja, august er faktisk den siste av tre sommermåneder – er over før vi begynner å mase om høst? 

Apropos sommer. Av en eller annen grunn innbilte jeg meg på forsommeren at denne sommeren skulle bli radikalt annerledes enn tidligere somre. Jeg må jo ha innbilt meg det, for jeg har plutselig sykt mange avisabonnementer. Men jeg leser jo ikke noe mer aviser på sommeren enn ellers, så hvorfor overlesser jeg meg selv med mer dårlig samvittighet akkurat da? Det handler vel om noe så flaut, men vanlig, som skillet mellom hvordan jeg gjerne vil være versus hvordan jeg egentlig er. Jeg er så smart og leser fryktelig mye aviser, liksom. Er ikke dum og scroller gjennom meningsløs skit på internett.

Regner med det var denne ideen, dette ønsket om å være hun som tilegner seg viktig og oppdatert kunnskap over en kaffe og en smoothie på tidlige morgener på verandaen, som fikk meg til å bestille abonnement på The New Yorker her i juni. Digitalt OG papir, for å være på den sikre siden. Men akkurat som den oppkuttede frukten i fryseren har fått være i fred, mens seks- og tipakninger med iskremer har kommet og gått gjennom hele sommeren, har de ukentlige blekkene fra amerika tårnet seg opp sammen med resten av avisene og magasinene jeg ikke har lest i sommer. Jonas leser heldigvis litt i New Yorker, da, det hjelper på samvittigheten. 

Men den voksende haugen av uleste historier har fått meg til å tenke litt. Skal man slutte å abonnere på avisene man ikke leser eller skal man begynne å lese dem? Jeg tar meg jo stadig i å bruke altfor mye tid på ting som ikke gir meg noe som helst. Etter timer med surfing sitter jeg igjen med null og niks. Det er ikke nødvendigvis sånn at man sitter igjen med allverden om man leser aviser heller. Det er bare å ta en titt på forsidene til norske nettaviser, for eksempel. Men om man leter bittelitt, finnes det masse interessant å fordype seg i der ute – magasiner, bøker, artikler, dokumentarer – som ikke handler om slanking, sminke, trening, trender og ihjel-redigerte bilder fra instagramvennlige reisemål. Som man lærer noe nytt av og som inspirerer på ordentlig.

Så jeg lurer på om jeg skal lage et nytt ord med nevnte prefiks her og nå: «høstforsett». Mitt høstforsett skal være å scrolle mindre og lære mer. Men husk, det er ennå én måned igjen til høst. 

LETTELSE, PRESTASJONSANGST OG «SOMMERTIPS» FRA MINMOTE

I flere måneder har jeg gått og visst at det er en ting jeg må gjøre, en slags misforståelse jeg må rette opp i. Men fordi det hele var en lite hyggelig sak å ta tak i, har jeg utsatt det. Jeg har til og med sagt til meg selv at at jeg ikke trenger å gjøre det, at det ikke er mitt problem, at jeg kan spare meg selv for ubehaget. Men så har jeg bare innsett at jeg ikke kan komme utenom, at jeg før eller siden må som amerikanerne sier «set the record straight». Av hensyn til både noen andre og meg selv. Så i helgen tok jeg tak i det, og fikk det – i hvert fall for min egen del – ut av verden.

Akkurat hva dette dreier seg om er ikke interessant, men grunnen til at jeg i det hele tatt nevner det er at det var først etterpå at jeg kjente hvor enormt mye dette hadde tynget meg. Nå som det er overstått, skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke tok tak i det før. Så, du som vet det er en ting du bør gjør, noe du vet er det rette å gjøre, men ikke tør/er for lat: Do it! Du kommer til å føle deg mange kilo lettere etterpå.

Ellers må jeg bare fortelle om lydboken jeg hører på akkurat nå, for den får meg både til å le og gråte, og jeg er ikke engang halvveis. Det er debutromanen til Zeshan Shekar som heter «Tante Ulrikkes vei». Jeg skal ikke spoile, bare si to ting: 1. Jeg er glad jeg hører den som lydbok (og ikke leser den). Lytt og du vil skjønne hvorfor! og 2. Jeg vet ikke om jeg tør skrive ferdig min egen bok, for den kommer aldri til å bli noe i nærheten av det denne Zeshan-fyren får til. 

Og når vi først er inne på minoritetsungdom og deres oppvekstkår, for det er det boka handler om, er det noe annet jeg ikke klarer – eller synes jeg bør – holde kjeft om. 

De fleste vet vel hva jeg føler om hijab, og da særlig på barn. Jeg har skrevet om det mange ganger, for eksempel her. Det er et seksualiserende og kvinneundertrykkende plagg, skapt for å kontrollere kvinnen og beskytte henne mot menns blikk og instinkter. Det er et plagg som slår fast at kvinnen må være mer sømmelig enn mannen. Det er et plagg som gjør at menn blir mer bevegelige og frie enn kvinner.

Jeg vet at mange kvinner bærer dette plagget frivillig, fordi det sitter så dypt i kulturer og forståelse av egen identitet, men okke som: Hva hijab betyr, og det skillet mellom gutt og jente som det representerer, gjør jenter mindre likestilt, ikke mer. Det gir jenter færre muligheter, ikke flere. Derfor har også min frustrasjon vært stor over feminister som hisser seg opp over bruk av rosa til jenter og blått til gutter, men som ikke synes det er noe problem at jentebarn kles i hijab. Du kan lese om da jeg klikket på en av disse kvinnene her

Og nettopp fordi et samfunn tuftet på likestilling bør jobbe for at færre bruker hijab, ikke flere, blir jeg så himla oppgitt når jeg ser sånt som dette: 

Jeg forstår at MinMote prøver å være inkluderende, at de handler i god tro. Men når man midt på en rekordvarm sommer med temperaturer over tredve i ukevis, og mens butikker er utsolgt for både vifter og plastbassenger, kaller dette antrekket for «perfekt sommeroutfit» er det noe som skurrer. Med mindre MinMote-redaksjonen virkelig mener å anbefale sine følgere å dekke til både bryst, hals, nakke, skuldre, albuer, bein, nakke, panne, ører og hår i denne vanvittige varmen, er ikke dette et motetips, men et feilslått forsøk på toleranse og godhet. Jeg skjønner at det man vil oppnå er å representere et mangfold, å gi også muslimske jenter med hijab noen å identifisere seg med, men noen ganger er vi nødt til å prioritere: Hva er det viktigst å kjempe for?

Skal vi jobbe for å gjøre det lettere for dagens og morgendagens jentebarn å slippe hijab i oppveksten – og dermed bidra til at at alle jenter får like muligheter som gutter? Eller skal vi prioritere å være inkluderende overfor dem som kler seg i begrensende og kvinneundertrykkende plagg – og kalle plagg, som kvinner i land som Iran straffes om de ikke bruker, for «perfekt sommeroutfit»? Det er et spørsmål jeg er sikker på at MinMote ikke stilte seg, før de presenterte denne dekkende religiøse bekledningen som det ideelle sommerantrekk. 

Sånn, det var dagens rant. Dere får ha meg unnskyldt, jeg må kjøle meg litt ned. 

SKRU AV ALLE KRANENE!

Når jeg føler meg litt tømt for ideer til noe å skrive om, og jeg begynner å lure på hvorfor all verden jeg har en blogg, går jeg tilbake og leser gjennom kommentarene dere har lagt igjen hos meg. Det gjorde jeg nå og ble så glad for alt det fine dere skriver! Jeg ble inspirert og minnet på hvorfor jeg gjør dette. Jeg benyttet også anledningen til å svare på en del kommentarer, og selv om noen av dem er over to måneder gamle, så tenker jeg at det er bedre sent enn aldri. Jeg kom ikke lengre enn til cirka midten av mai, da. Men vit at jeg leser og setter pris på hver eneste kommentar, epost og dm dere sender meg ❤️

Så, i mangel av noe annet å melde akkurat i dag, går jeg løs på noen av spørsmålene dere har sendt meg. 


Hvem er du, hvis man ser bort fra IVF-prosessen dere går gjennom? Hvem er Mina, liksom? Føler du at du klarer å være «deg selv», eller er prosessen altoppslukende?

Dette spørsmålet er like godt som det er vanskelig. For å kunne svare på om jeg klarer å være «meg» oppi alt dette, må jeg nemlig vite hvem «meg» er. Og det, kjære lesere, lurer jeg på hver eneste dag. Jeg hører i blant på podcasten til Synnøve og Vanessa, og der ble det sagt noe jeg syntes var skikkelig klokt en gang. Vanessa fortalte at psykologen hennes hadde gitt henne et råd, kall det et triks, til de tidene da det blåste som verst og alt føltes tungt. Med fare for å gjengi dette feil, oppfattet i hvert fall jeg budskapet slik:

Prøv å skrelle vekk alle lagene som finnes utenpå deg selv. Det som har lagt seg utenpå deg på grunn av alt du har opplevd og blitt utsatt for. Alt det som suksesser og nederlag har gjort med deg. Hva du tror andre tenker om deg på grunn av ting du har gjort og sagt. Hvilke jobber du har hatt, hvilke gode og dårlige valg du har tatt, alle ytre påvirkninger på deg og hvordan du som resultat av dem opplever deg selv som menneske. Skrell det vekk. Helt innerst, hva finner du da? Hvem er du hvis du skreller vekk alt det som ikke er deg men har skjedd deg? Om du finner deg selv inn i der, altså finner kjernen av den du er, vil du oppleve en ro – uansett omstendigheter. 

Hvordan gjør man dette, spør du kanskje. Jeg er neimen ikke sikker. Men jeg tror svaret på hvem jeg er – i og utenfor en prøverørsprosess – finnes der et sted. Hvis jeg skrur av alle kranene som det flyter forventninger og dertilhørende frykt ut av – hvis jeg distanserer meg fra alt jeg burde, skulle og kunne – hvem er jeg da? Jeg er et menneske som har levd i 36 år. Jeg er nysgjerrig, lett å begeistre og like lett å irritere. Jeg har en sterk smaks- og luktesans. Det gjør at jeg elsker ting som smaker og lukter godt. Jeg engasjerer meg helhjertet og voldsomt i ting som oppleves viktige for meg. Jeg er utålmodig og klarer sjelden å vente med belønning. Jeg føler så sterkt med mennesker og dyr i nød, at jeg går rundt med en vond klump i magen nesten hele tiden. Jeg er lat, men klarer aldri å slappe helt av. Jeg kan oppleve eufori av å høre på musikk jeg liker, men kan også nesten få et raserianfall av å høre på musikk jeg misliker. Jeg blir veldig sint. Jeg blir bunnløst trist. Jeg blir veldig glad. Jeg elsker veldig høyt. Jeg er ikke så god på å være et sted midt i mellom. Jeg opplever alt så sterkt. 

Så, svaret mitt på dette spørsmålet må være at jeg, som alle andre, er sammensatt. I en alder av 36 prøver jeg fortsatt å finne ut hvem jeg er og hvordan jeg kan leve dette livet best mulig. Det å stå midt opp i en ivf-prosess er en voldsom og krisepreget situasjon. Den påvirker meg sterkt, og legger seg utenpå meg, slik alle de andre lagene tidligere har gjort. Men jeg tror ikke den forandrer den jeg innerst inne er. 


Har du noen råd til hvordan man skal klare å takle de tyngste tidene som ufrivillig barnløs? Og er det noen tidspunkt som er verre/bedre?

Hvordan jeg takler de tyngste stundene varierer, og det er ikke alle variantene som er å anbefale. Jeg kan for eksempel gråte sammenhengende i fem timer, og gå inn i en merkelig tilstand der fornuften nærmest forlater kroppen og jeg hulkende ramser opp alt som er galt med livet mitt og alt jeg ikke får til. Andre ganger kan jeg drikke en hel flaske rødvin, mens jeg stirrer tomt ut i lufta. Men det som til syvende og sist redder meg, og holder meg i vater over tid, er at jeg strammer meg opp og tvinger meg selv til å sette ting i perspektiv. Og dette tror jeg er lurt uansett om det er ufrivillig barnløshet eller noe annet som har forårsaket tristessen in the first place: Tenk på hvor ille det kunne vært. Tenk på alt du har. Vi har alle noe å være takknemlige for. For meg er det fint å tenke på at jeg har en mann og en hund jeg elsker over alt på denne jord. At jeg har en familie (som dessverre er langt, langt borte) og en svigerfamilie jeg er ekstremt glad i, og som jeg vet er veldig glade i meg. Jeg er takknemlig for at verken jeg eller noen av mine nærmeste lider av noen alvorlig sykdom. At jeg ikke opplever krig eller fattigdom. At jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet og muligheten til å tilegne meg kunnskap og realisere meg selv. At det er et knippe kvalitetsmennesker jeg kan kalle mine venner. Når jeg tenker gjennom alt dette, føles det irrasjonelt å se svart på hele tilværelsen. Det å ønske seg et barn er en sterk og altoppslukende følelse. Det ikke å få det til skaper et enormt tomrom og et gigantisk savn. Men husk å minne deg selv på at det tross alt er bedre å ønske seg noe godt, enn å ville bli kvitt noe vondt. 


Kan du svare på spørsmålene du får i en videoblogg? 

Ja! Det kan jeg. Jeg var nylig på et seminar med bloggnettverket mitt i Egmont, og der var viktigheten av video et sentralt tema. Jeg skal kvinne meg opp og komme i gang med det. Lover! 


Okei, det var alt for nå. Fortsett å sende meg spørsmål, så skal jeg svare etter beste evne. Ofte er det sånn at spørsmålene fra dere tvinger meg til å tenke gjennom ting som jeg selv også har godt av å tenke gjennom. Vi blir vel alle bedre mennesker av å snakke med hverandre, gjør vi ikke? 

Ha en god (og lummer!) onsdag ❤️

STAYCATION, VIN OG TEAK-MØBLER

Tiden går langsomt nå om dagen. Det er varmt og stille, og hele verden ser ut til å ha tatt ferie. Jeg sier ja takk til langsomheten, for om det var opp til meg skulle sommeren aldri tatt slutt. Bare det å kunne ta på seg en lett kjole når man står opp. Å ta med seg kaffekoppen ut på balkongen eller i hagen. Å gå barbeint ned til postkassa. Disse bittesmå tingene gjør livet så mye lettere. 

Vi har ikke tatt ferie. Det vil si, jeg har jo ikke fått gjort stort de siste ukene. Etter å ha hatt noen relativt gode måneder og turt å begynne å håpe på at resultatet av endomteriose-operasjonen var litt mer varig denne gangen, begynte smertene igjen på forsommeren. Det er noe dritt og det hindrer meg i en hel masse. Jeg var til kontroll i Tønsberg i begynnelsen av juli og fikk beskjed om at det var helt naturlig at endometriosen kom tilbake og forårsaket nye smerter. Jeg visste jo det, men det er så vanvittig frustrerende å høre det igjen og igjen. Ikke regn med å bli smertefri, liksom. Det nærmeste vi kommer en varig kur er visst graviditet. Hehe. 

Anyway. Jonas jobber ut august, og vi reiser mest sannsynlig på ferie da. Enn så lenge er det heldigvis ikke så ille at jeg ikke klarer å nyte denne deilige glovarmen. Jeg elsker at vi har så mange uteområder her: balkong, hage, enda en hage og en stor terrasse bak huset. Men jeg har ikke fått det helt til med innredningen. Da vårsola tittet frem i fjor, altså den første våren vi bodde her, ble vi så ivrige etter å ta i bruk hager og balkonger at vi kastet oss i bilen og kjørte til Ikea og kjøpte bord og stoler. Vi kjøpte også en hvit benk og et hvitt bord på Jysk eller hvor det var, med masse puter som ikke nødvendigvis var de peneste eller mest behagelige. Jeg tenkte ikke så mye over materialer da, og det har jeg angret litt på i ettertid.

Det at uteplassen ikke har vært helt på merket, har kanskje også resultert i at vi ikke har tilbrakt like mye tid der som jeg skulle ønske. Vi har ofte endt opp med å ta med et pledd og gå ned på stranda når vi først skal være ute. For det er ikke så lett nemlig, for en som ikke har hatt hage (i voksen alder), å vite hva som er finest. Selv om jeg er ganske bestemt på hva jeg vil ha og hvordan jeg vil ha det inne, har jeg har vært litt i villrede og ikke helt klart å finne min stil utendørs. Men nå føler jeg endelig at jeg er i gang med noe bra greier her! Jeg har nemlig (mye takket være min svigermor, som heldigvis for meg har utsøkt smak når det kommer til innredning og interiør) fått øynene opp for teak, og hvor fine teakmøbler blir når de blir slitt. Det jeg nemlig ikke liker noe særlig med de møblene vi kjøpte på Ikea, er blant annet det rødskjæret i treet. Teak har en kaldere farge, og når det slites blir det helt grått. Nydelig!

Jeg ville ikke bruke mange tusen kroner på møbler som jeg først synes blir fine om tre år, så finn.no ble redningen. . Etter å ha sendt melding til fire forskjellige som solgte akkurat sånne stoler og bord som jeg ville ha, og fått beskjed om at jeg var akkurat litt for sent ute, fikk jeg endelig tilslag på et bord og fire stoler, nesten ferdig slitt til den gråfargen jeg helst ville ha. Vi hentet dem i helgen og nå mangler jeg bare puter som jeg liker skikkelig godt. Det er ganske vanskelig å finne! Men sammen med de rottingstolene og puffene vi fikk av svigermor i fjor, begynner det endelig å ligne noe her.

Så, det er sånt småplukk det går i her for tiden. Slow living uten tvil. Målet for resten av juli er å tilbringe flest mulig timer utendørs generelt, og i hagen spesielt. En lat og langsom staycation med lange lunsjer, middager og vin med utsikt over Oslofjorden.