ET IRRITERENDE VÅRTEGN

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å vokse av meg angsten som setter inn når kalenderen viser april hvert år. Det er like dumt og meningsløst som det er uunngåelig. Samtidig som jeg gleder meg noe helt vanvittig over at dagene blir lengre og bakken blir bar, har jeg hver eneste vår en kjip og grinete stemme i bakhodet som sier at jeg ikke kan nyte våren og glede meg til sommeren før jeg har gjort meg fortjent til det. Yes, jeg snakker om den evinnelige forbaskede bikinikroppen.

Jeg husker veldig godt når det begynte. Det var den sommeren jeg fylte 17. Vi hadde vært på ferie i USA og besøkt familie i New York. På den tiden fikk man jo ikke se bilder man tok med én gang (herregud så gammel jeg føler meg når jeg skriver sånt!), men man måtte ta 24 eller 36 eller hvor mange bilder det nå var plass til på rullen, før man leverte til fremkalling. Da vi fikk den svære bunken med feriebilder den sensommeren, var det derfor en stund siden selve turen. Jeg husker at jeg satt og bladde i bildene og koste meg med minnene fra fornøyelsesparker, shopping og smugrøyking med tremenningene mine. På et bilde som var tatt på stranden i New Jersey, så jeg tre mennesker i badetøy. Jeg kjente igjen to av dem, det var mine tremenninger, men den i midten kjente jeg ikke igjen.

– Hvem er det der, spurte jeg moren min.

– Hva mener du? Det er jo deg, sa hun.

Jeg hadde alltid vært en tynn og relativt atletisk jente. På ungdomsskolen gikk jeg ofte med en tynn joggebukse eller tights under jeans for å fylle dem ut. Kropp var ikke noe jeg tenkte over i det hele tatt. Om det var noe ved utseendet mitt jeg tenkte over, var det håret mitt, som jeg skulle ønske var rett istedenfor bølgete. Jeg veide meg bare hos helsesøsteren. Volleyball, basket, svømming og friidrett var alle ting jeg drev med fordi det var gøy, ikke for å «trene». Men det året jeg begynte på videregående, fikk jeg en ganske stygg kneskade under en volleyball-kamp. Derfor hadde jeg nesten ikke trent på et år, men spist det samme som før, da vi reiste til USA den sommeren jeg skulle begynne i andre. Så der stod jeg da, i vannkanten, så mye større enn jeg var vant til å være at jeg ikke kjente meg selv igjen. Den dagen veide jeg meg og fant ut at jeg hadde lagt på meg over ti kilo siden sist jeg hadde vært hos helsesøsteren.

Dessverre ble det starten på et veldig masete forhold til vekt for min del. Jeg har gått opp og ned i vekt som en jojo, men av en eller annen grunn så kan jeg gå opp eller ned ganske mange kilo uten at det synes noe særlig. Derfor har det også tidvis vært ganske forvirrende for dem rundt meg å oppleve at jeg går i kjelleren over en vektøkning de ikke ser. Jeg føler meg sjelden så dum og overflatisk som når jeg snakker om akkurat dette. Psykologen min sa det så treffende: «Det er så rart, for refleksjonsnivået ditt synker voldsomt med én gang vi kommer inn på dette med vekt». Haha, med andre ord: Du blir dum når du snakker om vekt. Og det er jo helt sant.

Jeg tror det er mange som har det sånn. Eller, jeg vet at mange har det sånn. Og det er så utrolig synd. Det er så mye man går glipp av når man lar noe så ubetydelig få så mye plass. Klær og mat er begge ting jeg setter veldig pris på, men denne evinnelige tanken om stor eller liten, tykk eller tynn, kaster en skygge over begge deler. Den gjør det vanskelig å nyte ting som burde nytes. Istedenfor å nyte et måltid, tenker jeg på hva det gjør med vekten min at jeg spiser det jeg spiser. Og ser jeg et plagg jeg synes er fint, tenker jeg på hvor fint det hadde vært på meg om jeg var tynnere. Det er så overfladisk og dumt at det er flaut å skrive om det, men som vanlig tror jeg mer på åpenhet enn på hemmelighold. Sånn er det og da må vi kunne snakke om det.

Oi, dette innlegget ble litt mer alvorlig enn jeg hadde tenkt! Det verste er at jeg har ingen smart punchline, eller motiverende ord eller lure råd å avslutte det med. Men angsten min har blitt bittelitt mindre de siste årene. I hvert fall har jeg oftere innslag av fornuft rundt temaet. Jeg har begynt å tenke på dette på samme måte som jeg tenker på det meste annet i livet og spør meg selv: Hva vil du tenke om dette når du er (eller om du blir) 90 år gammel? Hva kommer du til å ønske at du hadde gjort annerledes når du tenker tilbake på hvordan du har brukt tiden din og livet ditt? Og da gir jo svaret seg selv. Det er ingen som ligger på dødsleiet og tenker «Jeg skulle ønske jeg bekymret meg litt mer over hvor mange kilo jeg veide».

Akkurat nå er det uansett andre ting som bekymrer meg mer. Behandlingsplanen fra Spiren har kommet, medisiner til ny runde IVF er bestilt og jeg venter på ny syklus som etter mine beregninger starter til helgen. Det blir med andre ord ikke fjellpåske på oss. I år har vi litt andre egg å tenke på.

EN OPTIMISTISK IDIOT

Torsdag skrev jeg om den rare følelsen av ikke å ha motivasjon til å fortsette, men heller ikke motivasjon til å gi opp. Denne prosessen er fylt av sånne merkelige kontraster og rare paradokser. Det er jo ikke til å stikke under en stol at man blir nedbrutt av å holde på med et prosjekt som aldri lykkes. Vi har ingen delmål som vi kan glede oss over å ha nådd, for det er jo bare enten eller. Enten lykkes du med å bli gravid eller så lykkes du ikke. Derfor er det lett å synke lengre og lengre ned i et hull av håpløshet og fortvilelse. Pessimisme blir det eneste realistiske. Samtidig er det jo sånn at vi ikke hadde fortsatt, om vi ikke hadde et håp langt der inne et sted. Vi hadde jo ikke startet på et nytt forsøk om ikke legene hadde sagt at det var noe vits i. Og når vi først har bestemt oss for å gå for et forsøk til, er vi bare nødt til å se etter ting som løfter oss og gir oss motivasjon.

Det jeg prøver å si er at jeg nok en gang føler at jeg står midt et følelsesmessig dilemma. Gynekologen jeg var hos på Volvat denne uken ga så positive tilbakemeldinger. Hun sa at alt så friskt ut – ja til og med «kjempefint» – og at denne barnløse skrotten tydeligvis har klart å presse fram et godt antall follikler. Skal jeg la meg motivere av det? Er det lov å bli glad? Eller er jeg da bare en optimistisk idiot som nekter å se og innse vår elendige historikk? Gjør jeg meg selv den største tjenesten ved å opparbeide entusiasme og motivasjon, eller har jeg størst utbytte av å senke forventningene og legge opp til en mykest mulig landing?

Nok en gang er vel svaret «en mellomting». Dere som er i samme båt vet nok godt hva jeg snakker om. Denne evinnelige balansen, eller forsøket på sådan, mellom håp og håpløshet. Er jeg sterk eller in denial når jeg lar meg begeistre av de gode tilbakemeldingene fra gynekologen, liksom.

Jeg slår meg til ro med at jeg nå i hvert fall er et skritt nærmere et nytt forsøk og at denne undersøkelsen gikk så bra som den kunne gå. Og så velger jeg å tro at jeg er tjent med en viss grad av håp når jeg nå en gang har valgt å utsette meg for denne fysiske og mentale berg- og dalbanen igjen. Det gir mening, gjør det ikke? Jeg tror vi sier det sånn, jeg.

 

«NÅR VET DU AT NOK ER NOK?»

Om du har prøvd å få barn i en periode av anstendig lengde har du sikkert fått spørsmålet. I hvert fall om du har vært åpen om prosessen. Selv synes jeg kanskje det er det ekleste spørsmålet jeg får. Jeg blir lei meg og sur. Jeg føler meg tvunget til å svare, til å forsvare. Forsvare at vi bruker så mye tid og krefter og helse og penger på et prosjekt som hittil kun har bydd på skuffelser, tap og sorg.

Sist jeg fikk det, var da jeg var gjest i Salongen på P2 i forrige uke. Jeg svarte noe sånt som at jeg bare vet det. At vi stadig snakker om dette sammen, Jonas og jeg. At vi ikke bare fortsetter med nye forsøk uten å tenke oss om. At vi lytter til legenes råd. Men hvorfor er det et så vanskelig spørsmål å få? Jeg tror det er fordi jeg føler at det ligger en slags kritikk i spørsmålet. At den som spør mener at vi er virkelighetsfjerne, at vi sløser tiden vår. Som om det er så enkelt bare å bestemme seg for at «nok er nok». Jaja, da ble det ikke noe barn da, liksom. Da får vi bare finne en ny fremtid å se for oss.

Nei, så enkelt er det rett og slett ikke. Jeg kan dessverre ikke svare deg på når jeg vet at nok er nok.Har jeg spurt deg om du vet når det er på tide å gi opp dine mål og drømmer? Nei, da kan du drite i å spørre meg. None of your business, liksom.

Ahhh, jeg er i det hjørnet nå! Jeg er så lei av å ha det sånn her. Er så lei av ikke å vite hva fremtiden bringer. Av å befinne meg midt i mellom en tilstand av total håpløshet og en tilstand der jeg nekter å gi opp håpet. Det er en umulig situasjon å befinne seg i. Jeg finner ikke motivasjon til å fortsette og jeg finner ikke motivasjon til å gi opp. Men jeg må bite tennene sammen og forsøke.

For nå er det på’n igjen. Jeg sitter på venteværelset til gynekologen på Volvat som samarbeider med klinikken i Trondheim. Hun skal måle ovarier og telle follikler. Så skal vår nye fertilitetslege, på bakgrunn av dette, lage en plan for oss. Bestemme hvilke og hvor mye medisiner som trengs. Denne gangen skal vi nemlig prøve noe nytt. Vi har ennå ikke møtt vår nye behandler, men hun forklarte meg på telefonen at hun vil prøve å stimulere meg med en miks av ulike hormonpreparater. Tidligere har jeg stort sett bare fått én type i hvert forsøk. Et par ganger har jeg fått en miks av to. Nå tror jeg at vi skal prøve med en miks av tre. En kan tenke seg at hvert preparat banker på hver sin dør. Den som heter Menopur banker for eksempel på dør A. Puregon banker på B. Og så banker Gonal-F på dør C. Om man har masse egg, så holder det å banke på bare én dør, forklarte hun meg. Da er det garantert nok egg bak den døra til at man får et godt nok utvalg å velge fra til videre fertilisering. Men om man, som meg, har lave eggreserver, kan det være lurt å banke på flere dører. Kanskje gjemmer det beste egget seg bak dør C denne gangen?

Så nå skal vi banke på alle dører og se hvor det tar oss. Jeg stålsetter meg for flere sprøytestikk og bivirkninger enn tidligere når vi om et par ukers tid starter på vårt tiende IVF-forsøk. Den velkjente før-nytt-forsøk-følelsen sniker seg på nå. Jeg gruer meg til å sette kroppen og hodet ut av spill igjen, men jeg gleder meg til å kjenne på det bittelille håpet som bor stadig bedre gjemt inne i hvert eneste forsøk. Dette er den femte våren der jeg håper at det ikke bare skal spire og gro rundt meg, men også inni meg.

NY VÅR, NY KLINIKK

Det har blitt litt mye politikk og litt lite prøverør her inne i det siste. I tillegg har jeg i år blitt velsignet med ikke én men to runder influensa, rett etter hverandre, så det har blitt litt labert med oppdateringer. Men nå er jeg heldigvis nesten frisk igjen og back on track!

Siden jeg skrev om det oppløftende brevet her, har jeg fått en del spørsmål om veien vår videre. Vi har brukt litt tid på å bestemme oss for hva vi skal gjøre nå. Er det én setning jeg hater å høre i denne prosessen, så er det «dere kan ikke holde på i det uendelige», men samtidig er det jo en setning med mye sannhet og fornuft i seg. Når vet man liksom at det er nok? At man har prøvd nok? Hva betyr nok? Det er en grense som er vanskelig å definere, men for meg tror jeg at den går der den fysiske og mentale smerten i mislykkede forsøk overgår den genuine optimismen og håpet om å lykkes. Skjønner dere hva jeg mener?

Vi har i hvert fall kommet frem til at håpet overgår smerten enn så lenge, så nå går vi for ny runde. Etter nøye vurderinger har valget falt på klinikk Spiren i Trondheim. Selv om vi ennå ikke har vært på selve klinikken, og kommunikasjonen så langt bare har foregått via epost og telefon, så må jeg si at jeg har en veldig god følelse over valget. Ikke at jeg nødvendigvis tror vi vil lykkes der, det tør jeg ikke si ennå, men jeg har inntrykk av at de går så grundig til verks og har så fornuftige grunner til å velge den behandlingen de velger, at vi gjør lurt i å bruke den dyrebare tiden vi har nettopp der.

Foreløpig er det en stund til vi setter i gang med selve forsøket, siden vi venter på sykluser og litt greier som må være under kontroll og i gjenge før jeg kan begynne med stimulering, men nå er vi i hvert fall i gang! Noe å se frem til, på godt og vondt.

Jeg skal oppdatere dere på hvordan det går underveis, så blir «reisen» vår forhåpentligvis nyttig for flere enn oss selv. Jeg tenkte også å kjøre en ny runde med spørsmål og svar snart, siden det stadig dukker opp spørsmål i kommentarfeltet her og dm på instagram, som jeg får dårlig samvittighet av at jeg ikke får svart på. Så legg gjerne igjen en kommentar med det dere lurer på under dette innlegget, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan i ett eller flere innlegg. Jeg har nemlig nok en gang ambisjoner om å blogge oftere, men den som lever får se! 😉

SVOGERPAR I GAMLEDA’R

Jeg har talt på knappene om jeg skal kaste meg inn i Giske-debatten igjen. Det vil si, om jeg skal kaste meg inn i debatten om mediedekningen av Giske-debatten igjen. Da jeg gjorde det sist, her og her, var det nemlig fryktelig slitsomt. Vi journalister, de fleste av oss anyway, er nemlig ikke så glade i å få kritikk. Men så ringte telefonen da jeg stod på kjøkkenet i går kveld og kuttet grønnsaker til fredagstacoen.

 

Det var en fyr fra Resett.no. Viser seg at bidragsytere til den fremmedfiendtlige bloggen, med et kronisk oversvømt toalett til kommentarfelt, følger meg på Twitter. De hadde fattet interesse for twittermeldingene jeg postet da jeg så på Dagsnytt 18 tidligere på kvelden, og selv om jeg sa tydelig fra at jeg ikke ønsket å ha noe med dem å gjøre, overrasker det meg ikke om mine tweets dukker opp i og tas til inntekt for en eller annen konspirasjonsteoretisk artikkel der i løpet av dagen. Jeg ser også at facebook-krigeren Kjetil Rolness skamløst har stjålet innholdet de samme twittermeldingene og postet dem på egen facebookside, der han får skryt for godt «gravearbeid», hehe.

Så i et forsøk på å «eie historien» selv, skal jeg prøve å hamre ned noen forsøksvis velvalgte ord om hvorfor jeg postet følgende i går kveld.

 

 

Torsdag fikk jeg, og flere hundre tusen andre nordmenn, følgende push-varsel fra VG på telefonen: «Tillitsvalgt sendte ny bekymringsmelding om Trond Giske». Hva tenker vi når vi leser den setningen? De fleste av oss, tør jeg påstå, tenker at en tillitsvalgt i Arbeiderpartiet har sendt inn et varsel til ledelsen om at Trond Giske har trakassert en eller flere partifeller seksuelt. I beste fall gitt noen som han er i en maktposisjon overfor uønsket seksuell oppmerksomhet, så ubehagelig at vedkommende har sett seg nødt til å melde fra.

Vi klikker oss inn. Ingressen styrker inntrykket:

«Samme dag som tidligere Ap-nestleder Trond Giske (52) ble innstilt til et nytt toppverv i Trøndelag Ap og plass i Aps mektige landsstyre, mottok partisekretær Kjersti Stenseng en bekymringsmelding om Trond Giskes oppførsel overfor en ung kvinne.»

«Ap» er nevnt hele tre ganger, sammen med «bekymringsmelding» og «ung kvinne». Han er notorisk, vil VG at vi skal tenke. De unge kvinnene i Ap får ikke fred fra denne overgriperen.

Men så er sannheten en annen:

Kvinnen er ikke i Arbeiderpartiet. Det er ikke mannen heller. Han heter Knut Sandli og er medlem i Rødt, han.

Kvinnen og en venninne gikk lørdag kveld bort til Trond Giske på Vulkan i Oslo og spurte om å få ta et bilde med ham. Giske stilte opp. Han bekrefter dette. Til NRK sier kvinnen: «Det var ikke noe mer enn en dans. Det var vi som tok kontakt med han, ikke omvendt. Det var ikke noe annet enn hyggelig tone. Vi opplevde det som uproblematisk og greit». Venninnen hennes bekrefter dette.

Ingen av kvinnene visste at det å ta et bilde med en kjendis på byen skulle ende med at en fremmed mann – som tilfeldigvis er i samme fagforening (med 5000 medlemmer) – sendte en bekymringsmelding til ledelsen i Arbeiderpartiet. Sandli kontaktet nemlig aldri kvinnen som han mente var blitt utsatt for noe så grovt at det måtte sendes en bekymringsmelding på vegne av henne. Han var ikke interessert i å høre hva som hadde skjedd. Han så en seks sekunder lang snap og fyrte avgårde en epost til ledelsen i Arbeiderpartiet.

Ikke ett sted nevner VG at mannen som har sendt inn bekymringsmeldingen – den sjefredaktør Gard Steiro kaller «sakens kjerne» – ikke engang har snakket med kvinnen han fremstiller som et offer for et overgrep.

Jeg ble nysgjerrig på hvem som hadde tipset VG om bekymringsmeldingen. Påskuddet avisen trengte for å skrive om snapen som både så og ifølge alle involverte var helt uskyldig. Ut fra de opphissede sitatene til Sandli, og det faktum at VG sitter på eposten han kun skal ha sendt til den ikke spesielt medieelskende Kjersti Stenseng, kunne det virke som det var ham selv som hadde lagt opp til saken.

Til VG sier han blant annet:

– Jeg ble lyn forbanna da jeg så videoen. Sånn skal ikke tillitsvalgte oppføre seg.

– Når Giske oppfører seg sånn, skaper ikke det tillit. Det viser en dømmekraft som er på jordet.

– Jeg ønsker å begrense hans mulighet for å få nye verv og være i toppledelsen, og hindre ham i å skade partiet, venstresiden og integriteten til fagbevegelsen.

– Jeg visste ikke noe mer om konteksten enn det jeg så på videoen. Jeg så den og syntes den var «disgusting», sier han til Frifagbevegelse.no.

Mannen har åpenbart ett mål for øyet og det er å ramme Giske. Adresseavisen skriver:

– Sandli legger ikke skjul på at han misliker at Giske i hele tatt er inne i varmen igjen. Også uavhengig av videoen.

Kvinnen var det åpenbart ikke så farlig med, så hun ble ikke kontaktet engang.

Hvorfor lager VG en så stor og stygg sak om Giske, ene og alene basert på hva en fyr i Rødt mener, lurte jeg på. For å være ærlig tenkte jeg: Hvem kjenner han i VG?

Det tok meg under fem minutter å finne ut at Knut Sandli er svogeren til VGs mangeårige politiske kommentator Anders Giæver. Sandli er gift med Giævers søster.

Jeg vet ikke hva dette nære familiebåndet har hatt å si for at artikkelen med det mildt sagt merkelige innholdet og tvilsomme bakteppet kom på trykk, og fikk som konsekvens at Giske ikke fikk vervet han var i ferd med å få i Trøndelag Ap. Jeg vet bare dette: Det er kun én måned siden Frithjof Jacobsen måtte slutte i jobben som politisk kommentator i VG fordi han har et forhold til stortingsrepresentant Jette Christensen, et forhold sjefredaktør og politisk redaktør i VG mistenker at han har hatt siden «i fjor vinter og vår». Troverdigheten til VG når det gjelder Giske-saken fikk seg da en ripe i lakken, fordi den ene halvdelen av den mektige kommentator-duoen Giæver & Joffen hadde et nært forhold til en politiker som tilhørte motsatt fløy av Giske i Ap. Når VG nå kjører en sak, som alene resulterer i at Giske mister sin posisjon nok en gang, ville det være ryddig å fortelle sine lesere at kilden som egenhendig bærer saken, har et nært forhold til den andre halvdelen av samme mektige duo. Det er dette som er beskrevet i Vær Varsom Plakatens punkt 2.3.

Det hører også med til denne etterhvert begredelige historien at mediene nå melder at den anonyme trusselen som komitéleder Jorodd Asphjell i Trøndelag Ap mottok per sms midt under det avgjørende møtet i valgkomiteen der Giskes kandidatur ble diskutert, er sendt av – Terje Ferstad – en nær kollega av Sandli.

Det er tragikomisk å tenke på at denne avisen er den samme som i januar ville reise en debatt om hvorvidt det burde legges presseetiske bånd på podcaster. Har du et par ledige minutter å slå i hjel, synes jeg du skal unne deg selv en kaffekopp og et gjenhør med denne episoden av Giæver, og gjengen som har erstattet Joffen, der moralens voktere vemmes over ekle ting som fordømmelse, «bedehusjustis» og det å henge ut folk for deres privatliv.

 

IKKE PENT Å LYVE

Jeg vet ikke om det er mest hyggelig eller trist at jeg får så mange meldinger om hvor modig jeg er hver gang jeg påpeker uholdbare ting. Være seg i norsk politikk, mediebransjen eller bloggere og podcasters kommunikasjon med de mange tusen som følger, leser, lytter og tror på dem. Misforstå meg rett, det gjør meg glad og motivert å få ros og heiarop fra dere som leser, men det burde ikke være så vanskelig for oss som har en stemme og en plattform, å bruke vår posisjon til å si fra når vi ser noe som er galt. Det burde ikke være så sjelden vare. Flere burde være som Lois Lane.

 

 

Nå er ikke alle med en plattform nødvendigvis opptatt av eller oppdatert på hva andre i offentligheten driver med, men det er deprimerende mange som velger å bruke masse energi på å baksnakke og spre rykter om mennesker de mener gjør kritikkverdige ting – igjen være seg i politikken, pressen eller blant influencere – fremfor å ta kritikken åpent, og bidra til at det kritikkverdige blir kjent for flere, og til og med kanskje tar slutt. Dessverre er det som regel et par ting som kommer i veien: a) Man passer seg for å tråkke andre kjendiser på tærne fordi man er redd for å bli ekskludert fra et eller annet «godt» selskap. b) Man vil ikke fremstå som kritisk og skarp, i frykt for at man mister annonsører og samarbeidspartnere. c) Det er pes å engasjere seg, det er chill å la være.

Dere som har fulgt meg en stund har nok fått med dere at jeg sliter litt med å gi noen av ovennevnte hensyn prioritet. Jeg skal ikke lyve, det hender jeg lar meg stoppe av den siste, c altså. Men som regel klarer jeg ikke holde kjeft når jeg ser ting som jeg vet eller mener er galt. Jeg trives uansett ikke i selskap med kjendiser og/eller samarbeidspartnere som lar seg skremme av litt åpenhet og ærlighet, så jeg lar det stå til når jeg har tid og overskudd.

 

 

Og sist ute i kategorien «ting jeg kanskje burde holde kjeft om slik alle andre gjør» er – som mine følgere på instagram allerede har sett – «The Solution» fra Oslo Skin Lab. Pulveret som ifølge produsenten «bidrar til å øke hudens elastisitet samt glatte ut hud og gi mindre rynker» har vært å se hos mange bloggere i lang tid, men den som har frontet dette mest aggressivt er tidligere magasinredaktør, nå podcaster, Vanessa Rudjord.

Første gang jeg hørte om The Solution var i Synnøve og Vanessas podcast. Siden jeg likte podden godt og opplevde damene som oppriktige trodde jeg faktisk først at dette var noe bra greier, med dokumentert effekt. Det var først da jeg hørte om den såkalte «scanningen» at varsellampene begynte å lyse. Jeg husker ikke i hvilken episode det var, men det var noen uker etter at Synnøve hadde begynt å bruke pulveret. Hun sa noe sånt som at hun selv ikke så noen forskjell i speilet, men at «scanningen» hun hadde vært på viste at pulveret hadde hatt en tydelig effekt. Senere er også denne scanningen brukt som den mest håndfaste dokumentasjonen på at produktet virker.

 

 

Man kan jo spørre seg hvorfor i all verden en skulle betale masse penger for noe som ikke gir en effekt man selv merker. Man kan også vise til alle leger og eksperter som tilbakeviser påstanden om at det å innta kollagen som kosttilskudd reduserer rynker og cellulitter. Det jeg likevel reagerer mest på er at stemmer jeg har stolt på, tatt med meg på turer, til og med ledd og grått av, lyver meg rett inn i øret. I episoden «Dum og dummere» (no pun intended!) som ble publisert 7. februar, gjentas dette budskapet, her fra et innlegg på bloggen til Rudjord.

 

 

Det skal ikke mye research til for å finne ut at de som står bak scanningen, er alt annet enn en «objektiv tredjepart». Oslo Hudpleieklinikk selger selv The Solution i sine butikker og på sine nettsider.

 

 

Det skal heller ikke mange scroll og trykk til for å finne ut at testen Vanessa hevder overfor sine lesere at hun personlig tok initiativet til, er standard prosedyre i markedsføringen av dette pulveret. Det er ikke bare Vibeke (52) som også har foretatt denne scanningen, den tas av bloggere og andre som har kommersielle samarbeid med Oslo Skin Lab. Blant andre som låner sitt navn og fjes til dette i beste fall tvilsomme produktet er Lene Orvik, «Treningsfrue», Emilie Tømmerberg, Elisa Røtterud og Hedda Skoug.

 

 

Og resultatet er visst alltid positivt, kan den «objektive tredjeparten» Oslo Hudpleieklinikk melde – i en annonse fra Oslo Skin Lab.

 

 

Med andre ord: De som foretar testen der resultatet forteller deg at du trenger dette pulveret, er de samme som tjener mer jo flere poser av dette pulveret som selges. Så med mindre du ser en forskjell til det bedre på disse bildene fra bloggen til Emilie Tømmerberg – som gikk fra før-bildet til venstre til etter-bildet til høyre etter å ha brukt The Solution – så kan du bruke pengene dine på noe annet fint.

 

Som dere kanskje skjønner, så har ikke Tømmerberg selv satt sammen disse før- og etter-bildene. Trolig fordi de ikke viser noen forbedring. Jeg har selv bladd meg tilbake åtte uker fra innlegget der den nye huden presenteres (bildet til høyre) og funnet et bilde av huden slik den så ut før hun ifølge seg selv begynte med The Solution (bildet til venstre).

Så vil jeg til slutt si at jeg selv er en sucker for reklamer og bruker altfor mye penger på skjønnhetsprodukter, parfymer, sminke og all slags jåleri. Selv om jeg har prøvd å kule’n litt etter dette glimrende innslaget fra MinMote, har jeg fremdeles badet fullt av dyre produkter jeg sikkert ikke trenger, men som jeg bare liker og føler meg vel av å bruke. Vi lyver til oss selv hver dag for å få oss selv til å føle oss bedre. Det som er ugreit er å lyve til andre for å tjene penger selv.

 

(Bildene i dette innlegget er hentet fra annonser for Oslo Skin Lab.) 

ET OPPLØFTENDE BREV

Det har vært noen labre måneder på fertilitetsfronten siden oktober og den litt skumle opplevelsen i St. Petersburg. Jeg har nesten ikke orket å tenke på noe som har med prosjekt baby å gjøre. Hadde på en måte lagt alle egga (hehe) i den ene kurven og da det gikk skeis, mistet jeg helt håpet. Vi skulle jo ta det forsøket i Russland som et testforsøk for å se hvordan vi responderte på deres regime med medisiner, timing og embryo-dyrking. For siden vi aldri hadde vært gjennom et sånt opplegg som de anbefaler og mener er den rette måten å gjøre ting på, mente de at de ikke kunne vite om vi var «eligible» for garantipakken deres. Siden vi ikke visste hva de ville anbefale videre, kjøpte vi heller ikke noen såkalt 3-pakning med forsøk. 

Så gikk det jo som det gikk da vi var der borte, og selv om vi hadde tillit til dem når det gjaldt det faglige, så orket ikke jeg tanken på å skulle utsette meg selv for det der igjen. Da vi gjorde det klart at vi ikke kom til å fortsette behandlingen der, ba vi om å få rapporten vi hadde blitt enige om at skulle utarbeides på bakgrunn av forsøket. Det skulle jo si noe om det i det hele tatt var liv laga, og hva vi eventuelt burde gjøre videre. I og med at hun Olga hadde pushet litt på dette med eggdonasjon helt fra begynnelsen av, regnet vi med at rapporten skulle konkludere med at det var dét vi burde satse på. Men rapporten kom aldri og etter å ha purret tre ganger på tre måneder, ga vi opp og glemte hele greia. 

Overraskelsen var derfor stor da jeg for noen dager fikk en epost fra klinikken i St. Petersburg. Jeg var så sikker på at rapporten skulle konkludere med noe kjipt, at jeg ikke orket å åpne eposten før Jonas kom hjem fra jobb. Også han var rimelig sikker på at det skulle stå noe i baner av at vi hadde få eller ingen sjanser til å lykkes med «vanlig» assistert befruktning. Men jaggu! De har lagt til grunn alle rundene vi har vært gjennom, antall egg, hvor mange som har vært modne, hvor mange som har latt seg befrukte, at vi syv av ni ganger har sittet igjen med gode nok embryo å sette inn igjen, at embryoene kun har fått sjansen til å dyrkes til blastocyster (femdagers embryo) to ganger, og kommet i mål den ene gangen og nesten i mål den andre, og til slutt at vi aldri har fått anledning til å sette tilbake en blastocyst i en naturlig syklus – altså i en livmor som har fått hvile seg en syklus eller to etter stimulering, uttak og alt det stresset som den blir utsatt for under et forsøk. Tatt alt dette, mine siste prøver og min (relativt unge) alder tatt i betraktning, har de faen snurre meg konkludert med at de anbefaler oss å fortsette å forsøke med egne egg! Det er fortsatt håp! 

Jeg ble så glad at jeg begynte å grine. Det var da jeg så det stå der svart på hvitt at det gikk opp for meg hvor lite håp jeg hadde hatt igjen i meg de siste månedene.

Så nå er vi i gang med å finne ut hvilken klinikk – mest sannsynlig her i Norge – vi skal sette vår lit til, og som kan hjelpe oss videre. Denne våren skal vi opp på hesten igjen, med IVF-forsøk etter oppskriften fra klinikken som er helt rå faglig men ikke så rå mellommenneskelig, utført i litt mildere norske omgivelser, av litt snillere leger. Heldigvis er det noen spesialister her til lands også som sverger til de samme metodene (som tross alt gir mer mening enn noe annet), vi har bare ikke vært så heldige at vi har hatt med dem å gjøre ennå. Man lærer mye underveis i denne prosessen, det er i hvert fall helt sikkert.

Jeg kjenner virkelig den berømte klokka tikke nå. Som 36-åring har jeg nå gått inn i det første av de to årene der fertiliteten hos gjennomsnittskvinner stuper brattest. Håper bare ikke de to neste årene går like fort som de to siste. 

DE URØRLIGE

«De tømmer seg om en navngitt person for sine to hundre tusen lyttere og den personen får ikke mulighet til å svare for seg», sies det på telefonlinje fra Berlin på kveldens Dagsnytt 18.

«De» er komikerne Lisa Tønne og Sigrid Bonde Tusvik. «Personen» uten mulighet til å svare for seg er forhenværende politisk kommentator i VG, Frithjof Jacobsen. Hun som får svare for ham – først i VG (1,3 millioner lesere), deretter i Dagsnytt 18 (200 000 lyttere/seere) – er en skribent og forfatter ved navn Erle Marie Sørheim.

Erle Marie Sørheim er søsteren til Sarah Sørheim, som er kulturredaktør i Aftenposten. Søstrene var begge ute med pekefingeren da det sommeren 2016 ble kjent at jeg, via kontoen @fruhjort, hadde harselert med mediefolk på Twitter.  Den jeg gjorde desidert mest narr av under nicket, var Anders Giæver, kommentator i VG. Nå vet jeg ikke om dette bare er tilfeldigheter, eller om Sørheim-søstrene faktisk er spesielt opptatt av å verne om følelsene til mannlige kommentatorer i  Verdens Gang. Det jeg derimot vet, er at verken de to hundre tusen som hører på T&T eller de to hundre tusen som hører på Dagsnytt 18, vet hvor ekstremt godt beskyttet nettopp etablerte journalister (som Giæver og Joffen) er og hvor mye makt de har.

Jeg tror at folk flest rett og slett mangler bakgrunnskunnskapen som trengs for å skjønne hvor malplassert den moralske pekefingeren, som har fått være med helt fra Berlin, er. Èn ting er det nesten tragikomiske i denne passasjen:

«(…) for folk som står oppe i en privat, men offentlig kringkastet, krise, er ikke dette bare tull og «humor». Det Tusvik og Tønne og andre podkastere gjør er ganske kynisk å bruke andres kriser for å fremkalle latter og følelser hos sin egen flokk.» 

Alle som hører på T&T vet jo hvem sin krise dette først og fremst har handlet om, hvem som har bjuda på eget helvete og derfor hvor vill beskyldningen er. Men det jeg personlig hisser meg opp over er den offerrollen Jacobsen så omsorgsfullt tildeles. For det måtte, nok en gang, harselas med en etablert mediemann til for at noen skulle reagere. Den kvinnelige stortingspolitikeren som står sentralt i denne «krisen» sammen med mediemannen, har nemlig stått sentralt i lignende krise for bare to år siden, og blitt omtalt omtrent likt i samme podcast, uten at dét fikk moralens voktere til å kreve presseetikk fra podcastere generelt.

Den 23. juni 2016 stemte et knapt flertall av britene for at Storbritannia skulle forlate EU. Nyheten rystet Europa, og gjør det fortsatt. På forsiden av Norges største nettavis stod imidlertid den historiske begivenheten kun som en tynn stripe øverst. Hovedsaken på VG Nett den morgenen var meg. Jeg hadde tullet med feil folk. Via en twitterkonto med 800 følgere på det aller meste. Det var ikke hvor stor kontoen var, hvem som stod bak eller hvor mange den hadde nådd som var viktig. Det viktige var at selveste Anders Giæver, mangeårig kommentator i VG, hadde klart å finne ut hvem det var som hadde vært frekk nok til å gjøre narr av ham hver gang han hadde satt seg selv og sitt enorme eksponeringsbehov foran saker han skulle dekke. Jeg hadde hengt ham ut da han egentlig skulle skrive om terrorangrep, men skrev om seg selv. Dette intervjuet med Natt & Dag oppsummerer egentlig ganske greit hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde.

Poenget er at det ikke er mange forunt å få hengt ut de som anonymt tuller med dem på nett på forsiden av landets største avis. De hadde knæbba et bilde av meg fra jeg stod brud fra Facebook-kontoen min og klint meg utover forsiden. De rettferdiggjorde den vanvittige dekningen med at det også hadde kommet kritikk mot min arbeidsgiver (DN) fra kontoen, men det var det ingen som kunne bevise at jeg hadde skrevet. Uansett skjønner selv journalister med hodet godt oppi ræva på hverandre at dét ikke trumfer Brexit i nyhetsverdi. Alle vet hva som skjedde der. Ja, alle i mediebransjen altså. Folk flest klødde seg vel bare i hodet og lurte på hvem faen denne Mina Lunde er og hva slags dyr fruhjort skulle forestille.

Det hører med til historien at avisen ble felt i PFU for fadesen. Og det fantes ett og annet edruelig hode i media som syntes det hele kanskje ble litt voldsomt. Det jeg synes er gøy (les: trist) er at de samme moralistene som i dag kritiserer Lisa og Sigrid, og forklarer styrken i kritikken sin med at duoen er så store og når så mange med harselasen av navngitte stakkars Frithjof, ropte taktfast etter blod da jeg (som ikke er særlig stor) stod alene i en helvetes mediestorm.

Jeg forteller ikke dette for at dere skal synes synd på meg, jeg forteller dette fordi jeg mener det har offentlighetens interesse. Ja, det var beinhardt å stå alene mot en flokk indignerte viktigperer som løp i blodtåke, men dét er ikke poenget. Poenget er at det i hvert fall IKKE er synd på dem som sitter med makten til å smøre trynet til et personlig irritasjonsmoment utover forsiden på VG. De kjenner nok folk og har tilgang på nok plattformer til å få formidlet sin versjon av ting, om de vil det. De trenger ikke få tilsvarsrett i en podcast. De har selv sittet og godtet seg over «folk som står oppe i en privat, men offentlig kringkastet, krise» bare en måned tidligere:

Og så er det ikke første gangen de har et nært forhold til noen de dekker journalistisk.

For nøyaktig tre år siden jobbet jeg med en sak om Sigbjørn Aanes for DN, der jeg gravde i det angivelig mektige nettverket til den daværende spinndoktoren til statsminister Erna Solberg. Jeg ville finne ut mer om lutefisklaget jeg visste han holdt hvert år, der gjestelisten visstnok bare bestod av mektige menn. Jeg ringte rundt til de politiske journalistene jeg kjenner for å danne meg et bilde av hva slags forhold Aanes hadde til pressefolk, og kanskje få noen tips til å komme videre med saken min. Da jeg så møtte Aanes selv, var det første han sa at han visste at jeg hadde planer om å skrive om lutefisklaget.

«Snakket med Jacobsen i VG, vet du. Prater ofte, vi.»

HØFLIGHET GONE WRONG

Du vet når du sitter i en forsamling, og så har du ikke sagt noe på veldig lenge, så når du endelig sier noe, ser alle på deg og du får litt angst fordi du tenker at nå tenker alle at du har noe veldig viktig på hjertet men så har du ikke det? Litt sånn er det å skrive et blogginnlegg når jeg ikke har skrevet på over to måneder. Heldigvis slipper jeg å starte det hele med den derre hese, litt kvalte lyden som kommer ut når man ikke har sagt noe på veldig lang tid.

I ain’t gonna lie, det har vært noen fryktelig kjipe måneder. Verken dere eller jeg orker vel detaljer, men kort sagt har endometriosen herjet villere enn noen gang og jeg har hatt relativt sterke smerter hver eneste dag i flere måneder nå. Midt oppi det hele fikk jeg brokk av alle ting, måtte opereres og ble innlagt på sykehuset rett før jul. Det var ikke fritt for smerter det heller kan du si, så julen ble litt så som så i år. Handlet alle julegavene på under to timer i Bogstadveien tre dager før jul og kom meg gjennom tre familieselskap kun ved hjelp av smertestillende fra eske med rød trekant på. Har aldri vært mer happy for å ha julen overstått som jeg var i år.

Uansett, nytt år og nye (falske) forhåpninger om at ting endrer seg til det bedre! Det er først og fremst helsa jeg snakker om altså, for sånn ellers har jeg ikke så mye å klage på, synes jeg. Problemet er bare at når man er så dårlig så lenge, går det utover andre ting også. For min del er det særlig skriving og sosialisering som lider hardt under denne drittsykdommen. Jeg savner veldig å kunne planlegge ting uten å ta svære forbehold om formen akkurat den dagen, og jeg hater når jeg må avbestille flybilletter til steder jeg har gledet meg masse til å dra. Heldigvis er jeg i gang med en ny behandling nå, som jeg håper håper håper vil hjelpe.

Ellers kan jeg melde om at jeg nylig har tatt et lite grep for å bedre egen mentalhygiene. Når man ligger rett ut blir det naturligvis en del scrolling, noe vi alle vet at ikke er utelukkende bra for psyken. Det er veldig mange ting der ute på SoMe som man kan lære av, le av eller til og med bli ordentlig varm om hjertet av. Men det er også en ikke så ubetydelig mengde ting og folk som er egnet til å skake opp et allerede oppskaket sinn, haha. Det kan være noe så innafor-å-bli-opprørt-over som statsråder som synes at en kvinne som ser seg i stand til å bære frem ett barn bør kunne se seg i stand til å bære frem to (og eventuelt adoptere bort det ene). Men det kan også være dumme ting som svartsjuke over en tynn kropp og personlige gaver fra Chanel levert på døra på luksushotellet den tynne kroppen bor gratis på, fordi den har mange hundre tusen followers på insta. Det kan være oppgitthet over se-på-meg-profiler som skryter av hvor sunt de spiser, hvor mye de trener, hvor viktig jobb de har eller hvor ofte de er på radio og tv. Eller så kan det være god gammeldags irrasjonell irritasjon som man ikke helt klarer å sette fingeren på opphavet til, det bare koker i deg når du ser visse fjes.

Poenget er at vi i løpet av en dag ser sjukt mange folk og ting vi ikke blir noe glade av å se. Etter å ha viet ufrivillig mye tid på å scrolle har jeg imidlertid hatt en åpenbaring om at vi tross alt kan velge bort en god del av det som lugger. Vi kan faktisk bare slutte å følge dem. Altså, nå snakker jeg ikke bare om instaprofilene til de tynne, brune, Balenciaga-fra-topp-til-tå-kledde jentene med old celine vs celine without accent som sin største kampsak her i verden, som får deg til å føle deg tjukk, fattig og stygg. Du må selvfølgelig slutte å følge dem også, om du blir sur av å se dem. Jeg har for eksempel avfulgt en del sånne, og bare beholdt motejentene jeg synes er kule eller inspirerende på en eller annen måte. Men jeg tenker på andre enn disse også. Mange andre. De man tror man ikke kan avfølge.

Jeg snakker om folk vi ikke har invitert hjem til oss, men som er der mange ganger om dagen likevel. Det gikk opp for meg her om dagen at det er en håndfull damer jeg knapt kjenner, som jeg ser oftere enn jeg ser de fleste jeg kjenner godt og er glad i – til sammen. Damer med rike liv og mye å melde, som oppdaterer hyppig og har mye på hjertet. En gang i blant poster de kanskje noe jeg har glede av, men i det store og hele har jeg nok fulgt dem mest av ren høflighet. Men når folk jeg ikke kjenner er plassert mer sentralt i frontallappen enn min egen niese, tenker jeg at høfligheten har blitt strukket litt for langt.

De dagene som har gått siden jeg trykket på unfollow-knappen hos alle disse ulike menneskene som av ulike årsaker (og som regel uten uten vilje!) har laget eitrandes støy i min monitor, har vært ganske deilige. Så må det sies, at denne typen opprydding må ikke oppfattes som kritikk av dem som lukes bort. De gjør det som er rett for dem, da må også du gjøre det som er rett for deg. Det handler bare om å velge bort, eller ta en pause fra, oppdateringer fra folk med andre interesser og rytme enn det du selv har. For noen er det sikkert ganske deilig å slutte å følge meg på sosiale medier. Hver sin smak. En slik runde anbefales uansett på det sterkeste!

Dessverre får vi ikke valgt bort dagens regjering like enkelt, men det får bli et annet innlegg. Ikke det at jeg har noen spesielt gode forslag til alternativ regjering, anyway.

AFTER THE FINAL DOSE

Takk for alle omtenksomme kommentarer og raus deling av egne historier her på bloggen! Jeg skulle egentlig skrive dette som en kommentar under forrige post. Men etter jeg skrev om vår opplevelse ved fertilitetsklinikken AVA-Peter i St. Petersburg, har det strømmet på med så mange eposter og meldinger, at jeg tenkte det – eller dere (som er spesielt interesserte) – fortjente et slags «etter-innlegg». En sånn «After the final rose»-episode på The Bachelor, der man går gjennom reaksjoner og er etterpåkloke. Neida, jeg bare leste kommentarene og fikk et behov for å utdype et par ting. 

Et lite throwback til sommer og kveldssol.

Her på bloggen har flere kommentert at de har hatt positive erfaringer fra samme klinikk. Jeg synes det er veldig all right å lese om de gode opplevelsene. For jeg vet hvor kjip denne situasjonen er i utgangspunktet, hvor følsom man blir av å være i den og hvor viktig det da er å føle seg ivaretatt når man gjennomgår behandling. Det var nettopp på grunn av de gledelige historiene vi hørte i forkant, at vi valgte å gå for en så intim og sensitiv behandling i et, for oss, såpass ukjent og kaldt land som Russland. Vi ville også være et av de parene som har hatt x antall mislykkede forsøk her hjemme, men kommet i mål hos denne doktor Olga! Dessverre ble prisen – ikke den som måles i kroner og rubler – for høy for oss å betale. Etter opplevelsen i St. Petersburg, kjente jeg for første gang siden vi for fem år siden fikk beskjeden om at det kunne bli vanskelig for meg å bli gravid, genuint på lysten til å drite i hele greia. 

Vår opplevelse ble nemlig noe ganske annet enn de historiene vi hadde hørt. For det oppstår ulike situasjoner som skaper ulike behov. Vi har alle våre egne definisjoner av hva som gir trygghet. Vi måler kvalitet etter forskjellige standarder. Vi vekter viktigheten av ulike faktorer forskjellig.

Etter at jeg fortalte om vår erfaring fra AVA-klinikken i St. Petersburg på bloggen, har jeg fått meldinger fra flere kvinner i 30- og 40-årene som har hatt vonde historier å fortelle fra samme klinikk. En av dem lyktes faktisk med å få barn der også. Kvinnene har ikke orket å fortelle om sine opplevelser til noen, fordi de har følt seg «dumme» og følt det som «nedrig» å ha latt seg «lokke». Det er unektelig lettere å fortelle en solskinnshistorie enn det er å dele en beretning om å ha blitt behandlet dårlig i en hjelpeløs situasjon som man selv er delvis ansvarlig for å satt seg i. For en ufrivillig barnløs kvinne er det vondt å innrømme at hun, i sin intense jakt på en baby – noe som for de fleste andre nærmest bare kommer av seg selv –  har latt seg herje med i utlandet. Man kan bli redd for å fremstå desperat. Man kan bli redd for å havne i samme kategori som damer som går til spåkoner for å finne retning i livet. 

Jeg tror på både de positive og de negative erfaringene, dog jeg undres over dem som har lest mitt forrige innlegg og likevel anbefaler nevnte klinikk til «alle». Denne litt aggressive formen for tilbakemeldinger og motstand mot kritikk styrker mitt inntrykk av at en del av dem som har vært hos denne legen og klinikken har blitt en slags menighet og våpendragere for doktor Olga & co. Ved anonymt å anbefale «alle» å reise dit – jeg antar anbefalingen også inkluderer eksempelvis dem som lider av en alvorlig grad av endometriose eller andre tilstander som medfører økte smerter under og etter uttak – fraskriver man seg i tillegg et ansvar som følger med en slik anbefaling, til mennesker som potensielt befinner seg i en svært sårbar situasjon. Det tenker jeg man skal være litt forsiktig med.

Og så tenker jeg at det for meg, som blogger om dette fremdeles så tabubelagte temaet, er viktig å være ærlig om egne erfaringer. På samme måte som jeg har vært ærlig om bakgrunnen for at vi i det hele tatt valgte å reise utenlands, og om episodene som førte til at vi ikke lenger hadde tro på den kompetansen vi møtte her i Norge. Jeg mener fortsatt, slik jeg skriver i innlegget, at kompetansenivået i Russland ser ut til å være betydelig høyere enn det er jevnt over her til lands. Men pasientbehandlingen og følelsen av trygghet under vårt besøk ved denne klinikken var milevis unna – og under – hva vi har opplevd her i Norge, både offentlig og privat. Ut fra vår erfaring – som for å være ærlig satte en støkk i meg, dyttet meg mange skritt tilbake og ble en stor tilleggsbelastning i en allerede blytung prosess – kan jeg ikke ikke anbefale denne klinikken til mine lesere.