LAMMELÅR OG DÅRLIG IMPULSKONTROLL

En deilig helg går mot slutten og jeg er både mett, uthvilt og happy. De som hater på Black Friday har ikke vært på Sandvika Storsenter. Herrejesus for noen tilbud! Jeg dro dit for å kjøpe bursdagsgave til Jonas og endte opp med å gå fullstendig bananas med gaver til meg selv.

En genser fra Totême (den jeg har på meg på bildet) og et nydelig skjørt fra Isabel Marant som jeg hadde gått og siklet på i hele høst var satt ned så masse at jeg måtte gni meg litt i øynene. Det skjer jo aldri at de fine plaggene kommer på salg, og i hvert fall ikke plagg du har ønsket deg skikkelig. Men på fredag stoppet (u)lykken ikke der. I Ganni-butikken var et skjørt jeg har holdt på å kjøpe på nett satt ned og de hadde bare ett igjen – i min størrelse. Det er et tegn! Ja, det må det faktisk være. Og så har jeg hatt så lyst på en knallrød genser, men ikke klart å finne en som svarer til alle kravene mine: Den skulle være litt baggy, men ikke så lang og ikke slaskete. Og den skulle være av ull eller bomull, helst en miks. Og tror du ikke eksakt denne herligheten fra Samsøe hang der ensom og skinte, under 50%-skiltet? Da fikk det bare passere at den egentlig var to størrelser for stor, jeg tror faktisk den er finere når den er «for stor».

Der hadde jeg egentlig tenkt å sette et skamfullt punktum, men så fikk jeg øye på en lang lysegrå cardigan med knyting rundt livet, som så på en prikk ut som morgenkåpen jeg har gått og drømt om å finne. Så jeg gikk bort og kjente på den, og himmel og hav så mjuk! Hadde ikke noe valg da, hadde jeg? Den er av like deler ull og kashmir, dessuten går en ikke så liten cut av overskuddet til de nepalske damene som har strikket den. Jeg måtte rett hjem og legge ut fem plagg på Tise før jeg kunne starte prosessen med å tilgi meg selv for å ha så dårlig impulskontroll.

Lørdag feiret vi Jonas sin bursdag, som egentlig er først på mandag, med deilig (om jeg får si det selv) middag, rødvin, kake og gaver. Han hadde ønsket seg lammelår. Siden vi hadde fårikål på tirsdag og ribbe på fredag, orket jeg ikke mer poteter, så jeg gikk for en persisk vri. Det ble langtidsstekt lammelår med safranris, karamelliserte berberis og urte-tzatziki. Jeg skal bli flinkere til å ta bilder når jeg lager mat og dele litt oppskrifter. Dette måltidet falt i hvert fall i smak hos både soon-to-be-37-åringen og gullet.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en aldri så liten #metoo-historie i dag også, men da blir jeg sittende oppe til langt på natt og det kan jeg ikke. Jeg må være opplagt til uken som blir av det travle slaget. Den får komme i neste innlegg, forhåpentligvis om bare et par dager. Fredag er jeg forresten å høre på Fredagspanelet i Østlandssendingen, kl 14-ish på P1. Jeg er en av rundt ti faste panelmedlemmer som på fredager bytter på å sitte og synse om nyhetsuka som har gått. Sist jeg var der, ble det mildt sagt frisk stemning i studio, da vi diskuterte avliving av hunden Bob. Er nok ikke så vanskelig å gjette seg til hvilken side jeg stod på, haha.

Det er noen av dere snille fine lesere som spør hvordan det går med meg og hvordan vi ligger an i babyprosjeket om dagen, men der kan jeg melde om at det er stille som i graven. Jeg venter fortsatt på operasjonsdato (endometriosen, altså) og før den operasjonen, er det lite vi kan gjøre. Jeg begynner å bli ganske utålmodig, både fordi jeg har så mye vondt og fordi jeg får hetta av at tiden går.

Og når jeg først er inne på fine og snille lesere: Tusen takk til dere som mener jeg fortjener å vinne en pris i Vixen Influencer Awards! ❤️ Tviler på at jeg faktisk ender opp som en av de nominerte, og det skal vel godt gjøres at en prøverørfrue vinner en bloggpris, men jeg er ordentlig rørt og glad for hver eneste som har skrevet til meg og sagt at dere har nominert meg. Jeg turte ikke nevne det på bloggen før fristen gikk ut, men jeg må innrømme at jeg spurte noen av venninnene mine om de ville nominere meg. Haha, så flaut!

Ha en knallstart på uka, da – og husk at det er under en måned til det begynner å bli lysere!

NOVEMBER, DU NOVEMBER

Høsten 2017 skulle visst bli en for historiebøkene. Hver i sær ville kanskje ikke de tingene som har skjedd denne høsten vippet meg av pinnen, men en stund ble summen litt mer enn jeg trodde jeg kunne takle. At en ulykke sjelden kommer alene er tydeligvis ikke bare noe de sier. Plutselig skulle visst alt skje på én gang. Noe dritt å finne i hver leir, liksom. Å være ufrivillig barnløs har denne høsten nesten vært mitt minste problem. Men nå – seriøst NÅ – må dette året ha tømt seg for skit. Det føles sånn, i hvert fall. For første gang siden vår nydelige ferie på sensommeren, er jeg på ordentlig i vater og ved godt mot. De som har opplevd nedetid, for så å komme seg ovenpå igjen, vet nok hva jeg snakker om. Det er virkelig en god følelse. Det føles nesten fysisk. Som om noe inne i magen bekrefter at «det som ikke dreper deg gjør deg sterkere» heller ikke bare er noe de sier. En nærmest eksplosiv fornemmelse av å være klar for hva nå enn det måtte være, etter en tid der følelsen av det stikk motsatte har ligget som et slør over tilværelsen. Sammen med det å våkne en tirsdag morgen til synet av rosa soloppgang og årets første snø, bak lingardinene jeg endelig hadde fått opp etter ett år i dette huset, ble det en uslåelig kombo som gjorde midten av november til en av årets hittil lyseste stunder.

Det er ikke meningen å være kryptisk. Jeg mener bare at ingen egentlig har glede av at jeg går i detalj på alle rettene denne høsten har servert meg. Den har nok også servert dere ett og annet. Vi vet jo alle hvordan det er, ikke sant? Når det baller på seg, og summen av utfordringer blir så stor og kjennes så urettferdig, at en god porsjon selvmedlidenhet ikke er til å unngå. Ikke særlig konstruktivt, men jeg tror man bare må gjennom det. Men så er det jo sjelden at livet serverer en rett som ikke ligner bestillingen i det hele tatt, ikke sant? Vi har jo skyld i det meste av det som kommer vår vei. Noen ganger litt, andre ganger mye. Ikke sykdommer og ulykker og slikt, selvfølgelig. Men alt annet ubehag i livet kan jo ledes tilbake til oss selv på den ene eller andre måten. Så det gjelder å gråte seg tom, sortere tankene, evaluere, ta noen valg og gå videre med livet. Eller som min venninne pleier å si, #jobbepå.

November er virkelig lys og fin i år. Masse sol og snø som legger seg, i hvert fall her ute i provinsen. Jeg var innom Oslo i går, og rent værmessig, var det bare sorgen. De siste årene har jeg gruet meg så til november. Om tre dager er det nemlig tre år siden et av de kjæreste menneskene i livet mitt gikk bort, helt uventet og plutselig. Jeg savner Chalotte hver eneste dag hele året, men november har pleid å være ekstra tung. I år går det bittelitt bedre. Jeg tror det er fordi jeg har funnet en plass i meg, vi kan kalle det i hjertet mitt, der hun sitter og er med hele tiden. Jeg begynner kanskje å akseptere at det er der hun kommer til å være fremover. Jeg har gjort en slags deal med livet: Før var hun hos meg i blant, og da kunne jeg klemme henne og høre henne snakke. Nå kan jeg ikke klemme henne, og hun snakker bare når jeg drømmer om henne, men til gjengjeld er hun hos meg hele tiden. Jeg kan leve med det.

Noe av det ypperste denne verden har hatt å by på ?? (Foto: Erik Tranberg)

På Ekko i går (for øvrig mitt favorittprogram på radio, kl 9 på P2) snakket de nettopp om dette med venner. Spania, Mexico og Costa Rica er de landene der folk er mest inkluderende overfor utlendinger, og dermed der det er lettest å få seg venner. Norge havner sammen med Sverige og Danmark nederst på listen. «Vi nordmenn drasser på barndomsvenner gjennom hele livet», ble det sagt. Der er vi forskjellige fra de fleste andre. Amerikanere for eksempel flytter i større grad fra der de har vokst opp, og treffer nye mennesker som blir deres venner i voksen alder. Jeg har tenkt en del på akkurat det i det siste. Chalotte er en barndomsvenn, det vil si «tenåringsvenn». Vi møttes og klaffet kontant da vi var 15-16 år gamle. Noen vennskap er annerledes enn andre. For meg som ikke har hatt en stor og sammensveiset familie, med dype røtter der jeg vokste opp, var venner på mange måter alt. For Chalotte var det på noen måter ikke helt ulikt. Vi kjente oss mye igjen i hverandre, og hun fikk meg til å føle en trygghet og tilhørighet så genuin at fraværet av familie med ett kjentes langt lettere å bære.

Jeg tror mangelen på stramme familiebånd også gjør det lettere å bryte ut av oppvekstmiljøet og komme seg ut i verden. Chalotte og jeg har begge alltid hatt lopper i blodet, og vi kom oss også raskt ut av hjembyen for aldri å flytte tilbake igjen. Jeg flyttet til London for å studere, men hun var langt modigere enn meg. Og flinkere til å forfølge drømmene sine og lære en hel del på sin vei. Hennes eventyrlyst og åpne sinn tok henne verden rundt og gjorde at hun, da hun ble borte, etterlot seg en tomhet i både mange hjerter og mange land. Livet hennes ble derfor, om ikke langt, så utrolig rikt.

Ikke å ha så mange faste mennesker i livet i oppveksten – altså en komplett pakke av mor, far, søster, bror, bestemor x 2 og bestefar x 2 – er til tider både ensomt og smertefullt. Men det gir god trening i å tilknytte seg nye mennesker og investere i relasjoner. Min erfaring er – og her er det selvfølgelig mange unntak begge veier – at det ofte er de som ikke har hatt disse faste rammene, som jobber hardest for å bygge gode og solide relasjoner gjennom livet. De får nye venner, uavhengig av geografi og alder. Mitt inntrykk er imidlertid at de som vokser opp i en kjernefamilie, anstrenger seg mindre og «drasser» oftere på barndomsvenner gjennom livet. De trives med faste posisjoner og konstellasjoner, og deres plass i barndomsvennegjengen er en viktig del av identiteten deres.

Barndomsvenner kan by på både noen av de søteste kakene og de sureste eplene i livet. Jeg ler aldri så mye som jeg gjør med venner jeg har gått gjennom de kleine tenårene sammen med. Det er en deilig følelse av tilhørighet i gamle vennskap, som bare flere tiår med minner sammen kan fremkalle. Men barndomsvennegjenger kan også være vanskelige å leve i som voksen, fordi premissene ofte har blitt satt på et tidspunkt da hjernen mildt sagt tenkte og resonnerte annerledes. Som voksne omgås vi jo hverandre på helt andre måter enn det vi gjorde som barn. Men det er overraskende ofte sånn at vennegjenger som har holdt sammen siden de var små, forholder seg til hverandre som om verden har stått stille. Særlig de som ikke har inngått nevneverdig nære vennskap utenfor gjengen i voksen alder, kan i en alder av både 30 og 40 år styre sine vennskap etter koder og normer som ikke er endret siden ungdomsskolen. De som derimot har fått seg nye og nære venner i voksen alder, ser kanskje tydeligere at barndommens allianser og rangeringer nettopp hører barndommen til, og at barndomsvenner også fortjener å bli behandlet som voksne. Da kan nemlig barndomsvennskap være noe av det fineste som fins. Det var sånn det var med Chalotte.

Etter Ekko var ferdig, kom det en teaser for en ny radiodokumentar. «Dette er historien om å mislykkes og måtte forsone seg med ikke å klare å bli gravid. Hør “Aldri mamma” på P2 i kveld» sa stemmen på radioen og jeg bare hørte meg selv si «nehei takk!» før jeg skrudde av radioen. Den dokumentaren får vente.

I går kveld feiret vi i stedet at det har skjedd store og gode ting i jobben til Jonas denne uken. Jeg skal fortelle mer om dette senere, men for nå nøyer jeg meg med å si at han endelig har lyktes med noe han har jobbet fryktelig hardt og lenge for. Jeg er så stolt (og fortsatt så mett) at jeg nesten sprekker. Jeg laget tidenes hjemmelagede tapas, om jeg får si det selv. Entrecôte med granateple- og honningsaus (som Jonas flamberte!��). Aspargesbønner med sitron- og hvitløksdressing. Brød og aioli. Ruccola- og fetasalat med basilikumolje og hvit balsamico. Tomatsalat med rødløk, babybasilikum, olivenolje og 12-års lagret balsamico. Sitronmarinerte oliven. Og manchego. Spansk vin fikk vike plass for en flaske av vår italienske favoritt. Nei, nå skal jeg gi meg før jeg blir sulten igjen! I kveld skal vi på førjulsfest til et vennepar vi er veldig glad i og har det skikkelig hyggelig sammen med. Jeg gleder meg sånn til det!

God helg! ❤️

PS. Glemte forresten å fortelle at jeg ble intervjuet av Dagsrevyen her for et par uker siden. Innslaget handlet om den dramatiske økningen i barnløshet blant nordmenn og kan ses her (starter ca 15.50 ut i klippet).

DRITTHØST, LEVEREGLER OG KRISESTEMNING

Noen ganger byr livet på bølgedaler som er så uforutsette og dype at jeg for et øyeblikk eller to mister fotfestet helt. I det frie fallet, der jeg verken ser bunnen eller aner om jeg kommer til å lande på beina, lengter jeg tilbake til tilværelsen slik den var, før grunnen under føttene plutselig forsvant. Visst var sekken tung, skoene vonde og magen tom før fallet, men jeg stod i det minste på beina og kunne selv velge hvilken retning de skulle ta meg. Nå tenker jeg at det der var jo en dans på roser! Samtidig, vet jeg nok innerst inne at jeg før eller siden måtte gjennomføre et slikt hopp. Terrenget der nede er mye bedre å gå på, luften er bedre å puste. Der jeg var før fallet var ikke et blivende sted. Jeg ser det nå. Men var det opp til meg, ville jeg i det minste ventet med å hoppe til sekken var lettere og føttene mindre såre. Til kroppen hadde fått næring og jeg var klar for et kontrollert fall. Men det
var ikke opp til meg, og nå står jeg her nede. På beina, tror jeg.

Jeg er vanligvis ikke så begeistret for selvhjelpssjangeren, men når det blåser i overkant friskt rundt ørene og det blir krisestemning i sjela, blir jeg mer mottagelig for all slags hjelp. Rart med det. Da kan noen velvalgte ord utrette de mest mirakuløse ting, som å få meg til å løfte blikket og tenke på ting som er viktigere. Noen ganger lar vi både relasjoner og posisjoner spille uforholdsmessig store og sentrale roller i livene våre. For det kan være helt nydelig å ha noe og noen som betyr mye. Men om noe av dette glipper for oss – om vi mister dem, ødelegger dem eller de skuffer oss – kan det på nært hold oppleves som verdens undergang. Da kan det å løfte blikket gi oss perspektivet som trengs for å puste med magen og zoome ut.

Tim Minchin er en australsk komiker og artist som jeg kom over gjennom en venn som har studert i Australia. Det var et eller annet med denne talen han holdt for avgangsklassen på sitt gamle universitet, University of Western Australia i 2013, som appellerte til meg. Ni leveregler for et best mulig liv, intet mindre. Men som han selv sier i introduksjonen, kommer de som er i salen (eller ser videoen her) til å glemme alt innen en uke. Derfor har jeg tatt meg den frihet å oversette punktene, i håp om at de er til glede og inspirasjon for flere enn meg.


1. DU TRENGER IKKE HA EN DRØM 

Folk snakker mye om drømmene sine. Greit nok, om du har et eller annet du alltid har drømt om, i «hjertet ditt», gå for det. Det er tross alt tiden din du skal bruke til å følge drømmen. Og er det en stor nok drøm, vil det ta mesteparten av livet å oppnå den. Så innen du lykkes, og det går opp for deg hvor meningsløs denne drømmen din egentlig var, er du snart død.

Selv har jeg aldri hatt en av disse store drømmene. Derfor er jeg stor tilhenger av kortsiktige mål. Vær mikro-ambisiøs. Jobb med stolthet mot hva enn det er som er rett foran nesa di. Om du fokuserer på noe som er for langt framme, går du glipp av alt det fine som glitrer og blinker i øyekroken og periferien.

2. IKKE JAKT PÅ LYKKEN 

Lykke er som orgasme: Hvis du tenker for mye på den, blir den borte. Hold deg travel og prøv å gjøre andre lykkelig, så skal du ikke se bort i fra at noe drypper på deg også. Det er ikke meningen at vi skal være tilfredse hele tiden. De tilfredse Australopithecus Afarensis døde for eksempel ut før de fikk videreført genene sine.

3. HUSK: ALT ER BARE FLAKS 

Du er heldig som er her. Du var usannsynlig heldig som ble født, og ekstremt heldig som ble oppfostret i en god familie som hjalp og motiverte deg til å komme dit du er i dag. Eller, om du ble født inn i en grusom familie, var det uheldig og jeg føler med deg.. men du har fortsatt vært heldig: Du er nemlig laget av en slik type DNA som har gitt deg et sinn som – selv når det er plassert i et forferdelig oppvekstmiljø – har tatt gode avgjørelser og endt opp der du er. Gratulerer med det, men du har vært heldig. Det er ikke du som har skapt den biten av deg som har tatt resten av deg i nakkeskinnet. Du har ikke skapt nakkeskinnet heller, når jeg tenker meg om.

Å forstå at du egentlig ikke kan ta kred for egen suksess, og heller ikke klandre andre for deres nederlag, gjør deg både ydmyk og mer empatisk. For empati er intuitivt, men det er òg noe du kan jobbe med intellektuelt.

4. TREN!

Beklager til dere som vrenger trynet når dere ser mosjonister (jeg gjør det samme, red. anm.) i trafikken, men dere tar feil og de har rett. Trener du, får du mer av den gode søvnen og mindre av den eksistensielle angsten. Finn deg en idrett, gjør yoga, pump jern, løp, hva som helst. Bare ta vare på kroppen din, for du kommer til å trenge den. De fleste av dere kommer til å leve i nærmere hundre år, og selv de fattigste av dere kommer til å nå et nivå av velstand som de fleste mennesker opp gjennom historien bare kunne drømme om. Dette lange og luksuriøse livet som ligger foran dere kommer til å gjøre dere deprimerte. Men ikke fortvil! Det er en gjensidig utelukkende korrelasjon mellom depresjon og trening. Gjør det. Løp, mine vakre venner, løp!

5. VÆR HARD MOT MENINGENE DINE  

Det er et ordtak som sier at meninger er som rumpehull, alle har dem. Det er mye visdom i dette, men jeg vil legge til at det er én stor forskjell mellom meninger og rumpehull: Du bør undersøke meningene dine både hyppig og nøye.

Vi må ha et kritisk blikk, og da ikke bare på andres ideer. Vær hard mot dine egne holdninger. Ta dem med ut i hagen og slå dem hardt med et balltre. Vær intellektuelt streng. Finn ut hva som er dine sympatier, fordommer og privilegier.

6. VÆR EN LÆRER

Vær så snill. Bli en lærer. Du trenger ikke gjøre det for alltid, men om du er i tvil om hva du skal gjøre i et år eller to, vær en fantastisk lærer. Og selv om du ikke skulle faktisk være en lærer, så vær en lærer likevel. Del dine ideer. Ikke ta for gitt det du kan. Fryd deg over det du har lært og spre det.

7. DEFINER DEG SELV UT FRA DET DU ELSKER

Det er en ting jeg i det siste har lagt merke til at jeg gjør, og det er at hvis noen for eksempel spør meg hva slags musikk jeg liker, så svarer jeg «jeg hører i hvert fall ikke på radio for poplåtene irriterer meg». Eller om noen spør hva slags mat jeg liker, svarer jeg «jeg synes trøffelolje er overvurdert og smaker egentlig småkvalmt». Og jeg ser dette på nett hele tiden. Folk som finner tilhørighet i å være en av de som hater Coldplay eller fotball eller feminister eller et politisk parti. Vi har en tendens til å definere oss ut fra våre motforestillinger. Prøv også å uttrykke lidenskap for ting du elsker. Vær tydelig og raus når du hyller dem du beundrer. Send takkekort og gi stående applaus. Vær pro-greier, ikke bare anti-greier.

8. RESPEKTER DE MED MINDRE MAKT ENN DEG SELV 

Jeg har tatt viktige avgjørelser om folk jeg samarbeider med – agenter og produsenter – basert på hvordan de behandler ansatte på restauranter.  Jeg bryr meg ikke om du er den med mest makt i rommet, jeg dømmer deg på bakgrunn av hvordan du behandler den med minst makt. Så det så.

9. IKKE HAST!

Du trenger ikke vite hva du skal gjøre med resten av ditt liv. De fleste jeg kjenner som var sikre på hvor de ville med karrieren da de var i 20-årene, har en midtlivskrise nå når de nærmer seg førti.

Livet er meningsløst. Jeg synes det er absurd å lete etter mening i noe som tilfeldigvis eksisterer etter 14 milliarder år med vilkårlige hendelser. At universet liksom skal ha en dypere mening for akkurat menneskene. Men jeg er ingen nihilist. Jeg er ikke engang en kyniker. Jeg er faktisk en romantiker. Og dette er min idé av romantikk:

Du kommer snart til å være død. Livet kommer noen ganger til å føles langt og tøft, og herregud så slitsomt. Noen ganger kommer du til å være glad og noen ganger kommer du til å være lei deg. Og du kommer til å være gammel. Og da kommer du til å dø. Det er bare én fornuftig ting å gjøre med denne tomme eksistensen, og det er å fylle den.

Og min mening (frem til jeg endrer den) er at det beste å fylle livet med, er å lære så mye du kan om så mange ting du kan, være stolt over det du driver med, ha medfølelse, dele ideer, løpe, være entusiastisk. Og så er det kjærlighet, og reiser, og vin, og sex, og kunst, og barn, og gi, og klatre i fjell.

Det er et utrolig spennende fenomen, dette ene, meningsløse livet ditt. Lykke til!


Sånn, det var Tims råd for et godt liv. Selv har jeg, som dere kanskje skjønner, hatt en litt røffere høst enn jeg hadde tenkt meg. Men nå tror jeg det ser lysere ut. Det vil si, ute blir det jo stadig mørkere, men inne i sjela er det fremover nå forsøksvis mykje lys og mykje varme. Og julestri og gavestress. Stress av den hyggelige varianten. Det er målet.

Takk for at dere leser og gir meg tilbakemeldinger. Jeg blir så glad, så glad ❤️