ET IRRITERENDE VÅRTEGN

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å vokse av meg angsten som setter inn når kalenderen viser april hvert år. Det er like dumt og meningsløst som det er uunngåelig. Samtidig som jeg gleder meg noe helt vanvittig over at dagene blir lengre og bakken blir bar, har jeg hver eneste vår en kjip og grinete stemme i bakhodet som sier at jeg ikke kan nyte våren og glede meg til sommeren før jeg har gjort meg fortjent til det. Yes, jeg snakker om den evinnelige forbaskede bikinikroppen.

Jeg husker veldig godt når det begynte. Det var den sommeren jeg fylte 17. Vi hadde vært på ferie i USA og besøkt familie i New York. På den tiden fikk man jo ikke se bilder man tok med én gang (herregud så gammel jeg føler meg når jeg skriver sånt!), men man måtte ta 24 eller 36 eller hvor mange bilder det nå var plass til på rullen, før man leverte til fremkalling. Da vi fikk den svære bunken med feriebilder den sensommeren, var det derfor en stund siden selve turen. Jeg husker at jeg satt og bladde i bildene og koste meg med minnene fra fornøyelsesparker, shopping og smugrøyking med tremenningene mine. På et bilde som var tatt på stranden i New Jersey, så jeg tre mennesker i badetøy. Jeg kjente igjen to av dem, det var mine tremenninger, men den i midten kjente jeg ikke igjen.

– Hvem er det der, spurte jeg moren min.

– Hva mener du? Det er jo deg, sa hun.

Jeg hadde alltid vært en tynn og relativt atletisk jente. På ungdomsskolen gikk jeg ofte med en tynn joggebukse eller tights under jeans for å fylle dem ut. Kropp var ikke noe jeg tenkte over i det hele tatt. Om det var noe ved utseendet mitt jeg tenkte over, var det håret mitt, som jeg skulle ønske var rett istedenfor bølgete. Jeg veide meg bare hos helsesøsteren. Volleyball, basket, svømming og friidrett var alle ting jeg drev med fordi det var gøy, ikke for å «trene». Men det året jeg begynte på videregående, fikk jeg en ganske stygg kneskade under en volleyball-kamp. Derfor hadde jeg nesten ikke trent på et år, men spist det samme som før, da vi reiste til USA den sommeren jeg skulle begynne i andre. Så der stod jeg da, i vannkanten, så mye større enn jeg var vant til å være at jeg ikke kjente meg selv igjen. Den dagen veide jeg meg og fant ut at jeg hadde lagt på meg over ti kilo siden sist jeg hadde vært hos helsesøsteren.

Dessverre ble det starten på et veldig masete forhold til vekt for min del. Jeg har gått opp og ned i vekt som en jojo, men av en eller annen grunn så kan jeg gå opp eller ned ganske mange kilo uten at det synes noe særlig. Derfor har det også tidvis vært ganske forvirrende for dem rundt meg å oppleve at jeg går i kjelleren over en vektøkning de ikke ser. Jeg føler meg sjelden så dum og overflatisk som når jeg snakker om akkurat dette. Psykologen min sa det så treffende: «Det er så rart, for refleksjonsnivået ditt synker voldsomt med én gang vi kommer inn på dette med vekt». Haha, med andre ord: Du blir dum når du snakker om vekt. Og det er jo helt sant.

Jeg tror det er mange som har det sånn. Eller, jeg vet at mange har det sånn. Og det er så utrolig synd. Det er så mye man går glipp av når man lar noe så ubetydelig få så mye plass. Klær og mat er begge ting jeg setter veldig pris på, men denne evinnelige tanken om stor eller liten, tykk eller tynn, kaster en skygge over begge deler. Den gjør det vanskelig å nyte ting som burde nytes. Istedenfor å nyte et måltid, tenker jeg på hva det gjør med vekten min at jeg spiser det jeg spiser. Og ser jeg et plagg jeg synes er fint, tenker jeg på hvor fint det hadde vært på meg om jeg var tynnere. Det er så overfladisk og dumt at det er flaut å skrive om det, men som vanlig tror jeg mer på åpenhet enn på hemmelighold. Sånn er det og da må vi kunne snakke om det.

Oi, dette innlegget ble litt mer alvorlig enn jeg hadde tenkt! Det verste er at jeg har ingen smart punchline, eller motiverende ord eller lure råd å avslutte det med. Men angsten min har blitt bittelitt mindre de siste årene. I hvert fall har jeg oftere innslag av fornuft rundt temaet. Jeg har begynt å tenke på dette på samme måte som jeg tenker på det meste annet i livet og spør meg selv: Hva vil du tenke om dette når du er (eller om du blir) 90 år gammel? Hva kommer du til å ønske at du hadde gjort annerledes når du tenker tilbake på hvordan du har brukt tiden din og livet ditt? Og da gir jo svaret seg selv. Det er ingen som ligger på dødsleiet og tenker «Jeg skulle ønske jeg bekymret meg litt mer over hvor mange kilo jeg veide».

Akkurat nå er det uansett andre ting som bekymrer meg mer. Behandlingsplanen fra Spiren har kommet, medisiner til ny runde IVF er bestilt og jeg venter på ny syklus som etter mine beregninger starter til helgen. Det blir med andre ord ikke fjellpåske på oss. I år har vi litt andre egg å tenke på.