EN OPTIMISTISK IDIOT

Torsdag skrev jeg om den rare følelsen av ikke å ha motivasjon til å fortsette, men heller ikke motivasjon til å gi opp. Denne prosessen er fylt av sånne merkelige kontraster og rare paradokser. Det er jo ikke til å stikke under en stol at man blir nedbrutt av å holde på med et prosjekt som aldri lykkes. Vi har ingen delmål som vi kan glede oss over å ha nådd, for det er jo bare enten eller. Enten lykkes du med å bli gravid eller så lykkes du ikke. Derfor er det lett å synke lengre og lengre ned i et hull av håpløshet og fortvilelse. Pessimisme blir det eneste realistiske. Samtidig er det jo sånn at vi ikke hadde fortsatt, om vi ikke hadde et håp langt der inne et sted. Vi hadde jo ikke startet på et nytt forsøk om ikke legene hadde sagt at det var noe vits i. Og når vi først har bestemt oss for å gå for et forsøk til, er vi bare nødt til å se etter ting som løfter oss og gir oss motivasjon.

Det jeg prøver å si er at jeg nok en gang føler at jeg står midt et følelsesmessig dilemma. Gynekologen jeg var hos på Volvat denne uken ga så positive tilbakemeldinger. Hun sa at alt så friskt ut – ja til og med «kjempefint» – og at denne barnløse skrotten tydeligvis har klart å presse fram et godt antall follikler. Skal jeg la meg motivere av det? Er det lov å bli glad? Eller er jeg da bare en optimistisk idiot som nekter å se og innse vår elendige historikk? Gjør jeg meg selv den største tjenesten ved å opparbeide entusiasme og motivasjon, eller har jeg størst utbytte av å senke forventningene og legge opp til en mykest mulig landing?

Nok en gang er vel svaret «en mellomting». Dere som er i samme båt vet nok godt hva jeg snakker om. Denne evinnelige balansen, eller forsøket på sådan, mellom håp og håpløshet. Er jeg sterk eller in denial når jeg lar meg begeistre av de gode tilbakemeldingene fra gynekologen, liksom.

Jeg slår meg til ro med at jeg nå i hvert fall er et skritt nærmere et nytt forsøk og at denne undersøkelsen gikk så bra som den kunne gå. Og så velger jeg å tro at jeg er tjent med en viss grad av håp når jeg nå en gang har valgt å utsette meg for denne fysiske og mentale berg- og dalbanen igjen. Det gir mening, gjør det ikke? Jeg tror vi sier det sånn, jeg.

 

NY VÅR, NY KLINIKK

Det har blitt litt mye politikk og litt lite prøverør her inne i det siste. I tillegg har jeg i år blitt velsignet med ikke én men to runder influensa, rett etter hverandre, så det har blitt litt labert med oppdateringer. Men nå er jeg heldigvis nesten frisk igjen og back on track!

Siden jeg skrev om det oppløftende brevet her, har jeg fått en del spørsmål om veien vår videre. Vi har brukt litt tid på å bestemme oss for hva vi skal gjøre nå. Er det én setning jeg hater å høre i denne prosessen, så er det «dere kan ikke holde på i det uendelige», men samtidig er det jo en setning med mye sannhet og fornuft i seg. Når vet man liksom at det er nok? At man har prøvd nok? Hva betyr nok? Det er en grense som er vanskelig å definere, men for meg tror jeg at den går der den fysiske og mentale smerten i mislykkede forsøk overgår den genuine optimismen og håpet om å lykkes. Skjønner dere hva jeg mener?

Vi har i hvert fall kommet frem til at håpet overgår smerten enn så lenge, så nå går vi for ny runde. Etter nøye vurderinger har valget falt på klinikk Spiren i Trondheim. Selv om vi ennå ikke har vært på selve klinikken, og kommunikasjonen så langt bare har foregått via epost og telefon, så må jeg si at jeg har en veldig god følelse over valget. Ikke at jeg nødvendigvis tror vi vil lykkes der, det tør jeg ikke si ennå, men jeg har inntrykk av at de går så grundig til verks og har så fornuftige grunner til å velge den behandlingen de velger, at vi gjør lurt i å bruke den dyrebare tiden vi har nettopp der.

Foreløpig er det en stund til vi setter i gang med selve forsøket, siden vi venter på sykluser og litt greier som må være under kontroll og i gjenge før jeg kan begynne med stimulering, men nå er vi i hvert fall i gang! Noe å se frem til, på godt og vondt.

Jeg skal oppdatere dere på hvordan det går underveis, så blir «reisen» vår forhåpentligvis nyttig for flere enn oss selv. Jeg tenkte også å kjøre en ny runde med spørsmål og svar snart, siden det stadig dukker opp spørsmål i kommentarfeltet her og dm på instagram, som jeg får dårlig samvittighet av at jeg ikke får svart på. Så legg gjerne igjen en kommentar med det dere lurer på under dette innlegget, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan i ett eller flere innlegg. Jeg har nemlig nok en gang ambisjoner om å blogge oftere, men den som lever får se! 😉

ET OPPLØFTENDE BREV

Det har vært noen labre måneder på fertilitetsfronten siden oktober og den litt skumle opplevelsen i St. Petersburg. Jeg har nesten ikke orket å tenke på noe som har med prosjekt baby å gjøre. Hadde på en måte lagt alle egga (hehe) i den ene kurven og da det gikk skeis, mistet jeg helt håpet. Vi skulle jo ta det forsøket i Russland som et testforsøk for å se hvordan vi responderte på deres regime med medisiner, timing og embryo-dyrking. For siden vi aldri hadde vært gjennom et sånt opplegg som de anbefaler og mener er den rette måten å gjøre ting på, mente de at de ikke kunne vite om vi var «eligible» for garantipakken deres. Siden vi ikke visste hva de ville anbefale videre, kjøpte vi heller ikke noen såkalt 3-pakning med forsøk. 

Så gikk det jo som det gikk da vi var der borte, og selv om vi hadde tillit til dem når det gjaldt det faglige, så orket ikke jeg tanken på å skulle utsette meg selv for det der igjen. Da vi gjorde det klart at vi ikke kom til å fortsette behandlingen der, ba vi om å få rapporten vi hadde blitt enige om at skulle utarbeides på bakgrunn av forsøket. Det skulle jo si noe om det i det hele tatt var liv laga, og hva vi eventuelt burde gjøre videre. I og med at hun Olga hadde pushet litt på dette med eggdonasjon helt fra begynnelsen av, regnet vi med at rapporten skulle konkludere med at det var dét vi burde satse på. Men rapporten kom aldri og etter å ha purret tre ganger på tre måneder, ga vi opp og glemte hele greia. 

Overraskelsen var derfor stor da jeg for noen dager fikk en epost fra klinikken i St. Petersburg. Jeg var så sikker på at rapporten skulle konkludere med noe kjipt, at jeg ikke orket å åpne eposten før Jonas kom hjem fra jobb. Også han var rimelig sikker på at det skulle stå noe i baner av at vi hadde få eller ingen sjanser til å lykkes med «vanlig» assistert befruktning. Men jaggu! De har lagt til grunn alle rundene vi har vært gjennom, antall egg, hvor mange som har vært modne, hvor mange som har latt seg befrukte, at vi syv av ni ganger har sittet igjen med gode nok embryo å sette inn igjen, at embryoene kun har fått sjansen til å dyrkes til blastocyster (femdagers embryo) to ganger, og kommet i mål den ene gangen og nesten i mål den andre, og til slutt at vi aldri har fått anledning til å sette tilbake en blastocyst i en naturlig syklus – altså i en livmor som har fått hvile seg en syklus eller to etter stimulering, uttak og alt det stresset som den blir utsatt for under et forsøk. Tatt alt dette, mine siste prøver og min (relativt unge) alder tatt i betraktning, har de faen snurre meg konkludert med at de anbefaler oss å fortsette å forsøke med egne egg! Det er fortsatt håp! 

Jeg ble så glad at jeg begynte å grine. Det var da jeg så det stå der svart på hvitt at det gikk opp for meg hvor lite håp jeg hadde hatt igjen i meg de siste månedene.

Så nå er vi i gang med å finne ut hvilken klinikk – mest sannsynlig her i Norge – vi skal sette vår lit til, og som kan hjelpe oss videre. Denne våren skal vi opp på hesten igjen, med IVF-forsøk etter oppskriften fra klinikken som er helt rå faglig men ikke så rå mellommenneskelig, utført i litt mildere norske omgivelser, av litt snillere leger. Heldigvis er det noen spesialister her til lands også som sverger til de samme metodene (som tross alt gir mer mening enn noe annet), vi har bare ikke vært så heldige at vi har hatt med dem å gjøre ennå. Man lærer mye underveis i denne prosessen, det er i hvert fall helt sikkert.

Jeg kjenner virkelig den berømte klokka tikke nå. Som 36-åring har jeg nå gått inn i det første av de to årene der fertiliteten hos gjennomsnittskvinner stuper brattest. Håper bare ikke de to neste årene går like fort som de to siste. 

HØFLIGHET GONE WRONG

Du vet når du sitter i en forsamling, og så har du ikke sagt noe på veldig lenge, så når du endelig sier noe, ser alle på deg og du får litt angst fordi du tenker at nå tenker alle at du har noe veldig viktig på hjertet men så har du ikke det? Litt sånn er det å skrive et blogginnlegg når jeg ikke har skrevet på over to måneder. Heldigvis slipper jeg å starte det hele med den derre hese, litt kvalte lyden som kommer ut når man ikke har sagt noe på veldig lang tid.

I ain’t gonna lie, det har vært noen fryktelig kjipe måneder. Verken dere eller jeg orker vel detaljer, men kort sagt har endometriosen herjet villere enn noen gang og jeg har hatt relativt sterke smerter hver eneste dag i flere måneder nå. Midt oppi det hele fikk jeg brokk av alle ting, måtte opereres og ble innlagt på sykehuset rett før jul. Det var ikke fritt for smerter det heller kan du si, så julen ble litt så som så i år. Handlet alle julegavene på under to timer i Bogstadveien tre dager før jul og kom meg gjennom tre familieselskap kun ved hjelp av smertestillende fra eske med rød trekant på. Har aldri vært mer happy for å ha julen overstått som jeg var i år.

Uansett, nytt år og nye (falske) forhåpninger om at ting endrer seg til det bedre! Det er først og fremst helsa jeg snakker om altså, for sånn ellers har jeg ikke så mye å klage på, synes jeg. Problemet er bare at når man er så dårlig så lenge, går det utover andre ting også. For min del er det særlig skriving og sosialisering som lider hardt under denne drittsykdommen. Jeg savner veldig å kunne planlegge ting uten å ta svære forbehold om formen akkurat den dagen, og jeg hater når jeg må avbestille flybilletter til steder jeg har gledet meg masse til å dra. Heldigvis er jeg i gang med en ny behandling nå, som jeg håper håper håper vil hjelpe.

Ellers kan jeg melde om at jeg nylig har tatt et lite grep for å bedre egen mentalhygiene. Når man ligger rett ut blir det naturligvis en del scrolling, noe vi alle vet at ikke er utelukkende bra for psyken. Det er veldig mange ting der ute på SoMe som man kan lære av, le av eller til og med bli ordentlig varm om hjertet av. Men det er også en ikke så ubetydelig mengde ting og folk som er egnet til å skake opp et allerede oppskaket sinn, haha. Det kan være noe så innafor-å-bli-opprørt-over som statsråder som synes at en kvinne som ser seg i stand til å bære frem ett barn bør kunne se seg i stand til å bære frem to (og eventuelt adoptere bort det ene). Men det kan også være dumme ting som svartsjuke over en tynn kropp og personlige gaver fra Chanel levert på døra på luksushotellet den tynne kroppen bor gratis på, fordi den har mange hundre tusen followers på insta. Det kan være oppgitthet over se-på-meg-profiler som skryter av hvor sunt de spiser, hvor mye de trener, hvor viktig jobb de har eller hvor ofte de er på radio og tv. Eller så kan det være god gammeldags irrasjonell irritasjon som man ikke helt klarer å sette fingeren på opphavet til, det bare koker i deg når du ser visse fjes.

Poenget er at vi i løpet av en dag ser sjukt mange folk og ting vi ikke blir noe glade av å se. Etter å ha viet ufrivillig mye tid på å scrolle har jeg imidlertid hatt en åpenbaring om at vi tross alt kan velge bort en god del av det som lugger. Vi kan faktisk bare slutte å følge dem. Altså, nå snakker jeg ikke bare om instaprofilene til de tynne, brune, Balenciaga-fra-topp-til-tå-kledde jentene med old celine vs celine without accent som sin største kampsak her i verden, som får deg til å føle deg tjukk, fattig og stygg. Du må selvfølgelig slutte å følge dem også, om du blir sur av å se dem. Jeg har for eksempel avfulgt en del sånne, og bare beholdt motejentene jeg synes er kule eller inspirerende på en eller annen måte. Men jeg tenker på andre enn disse også. Mange andre. De man tror man ikke kan avfølge.

Jeg snakker om folk vi ikke har invitert hjem til oss, men som er der mange ganger om dagen likevel. Det gikk opp for meg her om dagen at det er en håndfull damer jeg knapt kjenner, som jeg ser oftere enn jeg ser de fleste jeg kjenner godt og er glad i – til sammen. Damer med rike liv og mye å melde, som oppdaterer hyppig og har mye på hjertet. En gang i blant poster de kanskje noe jeg har glede av, men i det store og hele har jeg nok fulgt dem mest av ren høflighet. Men når folk jeg ikke kjenner er plassert mer sentralt i frontallappen enn min egen niese, tenker jeg at høfligheten har blitt strukket litt for langt.

De dagene som har gått siden jeg trykket på unfollow-knappen hos alle disse ulike menneskene som av ulike årsaker (og som regel uten uten vilje!) har laget eitrandes støy i min monitor, har vært ganske deilige. Så må det sies, at denne typen opprydding må ikke oppfattes som kritikk av dem som lukes bort. De gjør det som er rett for dem, da må også du gjøre det som er rett for deg. Det handler bare om å velge bort, eller ta en pause fra, oppdateringer fra folk med andre interesser og rytme enn det du selv har. For noen er det sikkert ganske deilig å slutte å følge meg på sosiale medier. Hver sin smak. En slik runde anbefales uansett på det sterkeste!

Dessverre får vi ikke valgt bort dagens regjering like enkelt, men det får bli et annet innlegg. Ikke det at jeg har noen spesielt gode forslag til alternativ regjering, anyway.

MEN HELGEN MIN FÅR DU ALDRI!

Vips, vaps, vops så var vi igjen på trappene til enda et forsøk på å gjøre et forsøk i naturlig syklus. Skjønt jeg vet vel allerede her og nå at det skal godt gjøres å få gjennomført et forsøk denne runden. Hvorfor? Fordi eggløsningen min trolig inntreffer på lørdag eller søndag! Jeg har mistenkt at det var slik lenge, men ikke visst det sikkert før nå. Det var liksom for utrolig til å være sant at en privatklinikk som skal hjelpe ufrivillig barnløse – ofte kvinner i en alder der de ikke har så mye tid å miste, og det til himmelhøye priser – skulle prioritere hensyn til timeplan og helg fremfor pasientens naturlige, kompromissløse og sensitive syklus.

Jeg ringte klinikken i forrige uke og fortalte at jeg hadde fått mensen den 15. – Da skal du komme på ultralyd på dag 10 og det blir torsdag 24. mai, sa sykepleieren. – Ok, det gjorde jeg sist også, og da fikk jeg faktisk eggløsningssprøyte som jeg skulle sette samme dag, svarte jeg.

For slik var det jo sist. Ultralyden på dag 10 viste at eggposen var klar. Jeg satte eggløsningssprøyten samme kveld, og kom for uttak to dager senere. Nå ble det, på grunn av rot fra helt andre hold enn vårt, ikke noe uttak og vi ble sendt hjem med et egg som var klart til uthenting. Det skrev jeg om her. Så man skulle kanskje tro at våre behandlere ville anstrenge seg en liten smule ekstra for å få det til å klaffe denne gangen. Men nei, sykepleieren gjorde en kjapp hoderegning og sa: – Å ja, men da går jo ikke det. Dag 10 denne syklusen havner på en torsdag og om du har like tidlig eggløsning denne måneden som forrige, betyr det uttak på lørdag og da er vi jo ikke her. Så da må dere nesten komme onsdag, om vi skal rekke uttak før helgen.

Jeg vet ikke om det er naivt av oss å ha trodd at klinikken vi betaler så mye penger til vil strekke seg så langt de kan for å hjelpe oss. At det ville være en fleksibilitet der for å fange opp det som er å fange opp. Det var i hvert fall et aldri så lite sjokk å høre henne si rett ut at hele to dager i hver eneste uke tas ut av kalenderen, på et behandlingssted som først og fremst baserer seg på tidssensitive menstruasjonssykluser.

– Hva hvis eggposen ikke er stor nok på onsdag, men at den blir det på torsdag? spurte jeg.

– Da avbryter vi forsøket, for det er ingen her i helgene, svarte sykepleieren.

Gjennomsnittlig antall dager i mine sykluser er 28-29, så på onsdag (dag 9) er det mest sannsynlig altfor tidlig å sette en eggløsningssprøyte. Tatt det vi nå vet i betraktning, kan vi dessverre ikke stole på at de tar den avgjørelsen som øker våre sjanser mest. Derfor har vi bestemt oss for å komme på ultralyd torsdag likevel, for å se hvordan ting ser ut. Slik reduserer vi sjansen for at noen som ønsker å rekke uttak før de tar helg, kommer i skade for å ta ut et umodent egg fra meg. Det er vanvittig i seg selv at vi føler at vi må passe på dette selv. Så får vi bare håpe på at jeg har en så treg syklus denne gangen at egget ikke slipper før helgen er over, slik at vi kan få til et uttak innenfor klinikkens åpningstider.

Ja, noen av innleggene på denne bloggen blir kanskje i overkant tekniske. Antagelig vekker akkurat denne typen poster mest interesse hos de av dere som selv er under ivf-behandling. Grunnen til at jeg likevel velger å gå i slik detalj, er at mange av dere spør meg om mine erfaringer med valg av private klinikker. Og litt av tanken bak min åpenhet om denne prosessen er å løfte vekk tabuet som fremdeles finnes rundt ufrivillig barnløshet, og som dermed gjør at få snakker om den eksisterende behandlingen her til lands.

Jeg har, som tidligere nevnt, ikke erfaring med andre klinikker. Jeg vet ikke om andre er mer dedikerte og om det i det hele tatt er noen private klinikker i Norge som holder muligheten for uttak og innsett i helgene åpen. Jeg undersøker dette i disse dager og kommer til å oppdatere dere med den informasjonen jeg eventuelt får.

Det jeg vet, er at forsøk i naturlig syklus – i motsetning til «tradisjonelle» stimulerte forsøk – er svært sensitive med tanke på hvilket tidspunkt et egg bør hentes ut. Naturen gjør det vanskelig å tukle med den. Da er det en enorm fordel at behandlingsstedet man velger å gi sine penger og tid til, er et som setter hensynet til behandlingen aller først. Så kan vi som gjennomgår dette lille helvetet konsentrere oss om å være pasienter.

On a brighter note: Det er nydelige sommerdager med tropiske temperaturer, jeg har noen spennende møter denne uken og til helgen har jeg bursdag! Viktig å huske på det som er bra midt i all frustrasjonen også. Husk det!

Ha en fin kveld, kjære lesere ❤