SVOGERPAR I GAMLEDA’R

Jeg har talt på knappene om jeg skal kaste meg inn i Giske-debatten igjen. Det vil si, om jeg skal kaste meg inn i debatten om mediedekningen av Giske-debatten igjen. Da jeg gjorde det sist, her og her, var det nemlig fryktelig slitsomt. Vi journalister, de fleste av oss anyway, er nemlig ikke så glade i å få kritikk. Men så ringte telefonen da jeg stod på kjøkkenet i går kveld og kuttet grønnsaker til fredagstacoen.

 

Det var en fyr fra Resett.no. Viser seg at bidragsytere til den fremmedfiendtlige bloggen, med et kronisk oversvømt toalett til kommentarfelt, følger meg på Twitter. De hadde fattet interesse for twittermeldingene jeg postet da jeg så på Dagsnytt 18 tidligere på kvelden, og selv om jeg sa tydelig fra at jeg ikke ønsket å ha noe med dem å gjøre, overrasker det meg ikke om mine tweets dukker opp i og tas til inntekt for en eller annen konspirasjonsteoretisk artikkel der i løpet av dagen. Jeg ser også at facebook-krigeren Kjetil Rolness skamløst har stjålet innholdet de samme twittermeldingene og postet dem på egen facebookside, der han får skryt for godt «gravearbeid», hehe.

Så i et forsøk på å «eie historien» selv, skal jeg prøve å hamre ned noen forsøksvis velvalgte ord om hvorfor jeg postet følgende i går kveld.

 

 

Torsdag fikk jeg, og flere hundre tusen andre nordmenn, følgende push-varsel fra VG på telefonen: «Tillitsvalgt sendte ny bekymringsmelding om Trond Giske». Hva tenker vi når vi leser den setningen? De fleste av oss, tør jeg påstå, tenker at en tillitsvalgt i Arbeiderpartiet har sendt inn et varsel til ledelsen om at Trond Giske har trakassert en eller flere partifeller seksuelt. I beste fall gitt noen som han er i en maktposisjon overfor uønsket seksuell oppmerksomhet, så ubehagelig at vedkommende har sett seg nødt til å melde fra.

Vi klikker oss inn. Ingressen styrker inntrykket:

«Samme dag som tidligere Ap-nestleder Trond Giske (52) ble innstilt til et nytt toppverv i Trøndelag Ap og plass i Aps mektige landsstyre, mottok partisekretær Kjersti Stenseng en bekymringsmelding om Trond Giskes oppførsel overfor en ung kvinne.»

«Ap» er nevnt hele tre ganger, sammen med «bekymringsmelding» og «ung kvinne». Han er notorisk, vil VG at vi skal tenke. De unge kvinnene i Ap får ikke fred fra denne overgriperen.

Men så er sannheten en annen:

Kvinnen er ikke i Arbeiderpartiet. Det er ikke mannen heller. Han heter Knut Sandli og er medlem i Rødt, han.

Kvinnen og en venninne gikk lørdag kveld bort til Trond Giske på Vulkan i Oslo og spurte om å få ta et bilde med ham. Giske stilte opp. Han bekrefter dette. Til NRK sier kvinnen: «Det var ikke noe mer enn en dans. Det var vi som tok kontakt med han, ikke omvendt. Det var ikke noe annet enn hyggelig tone. Vi opplevde det som uproblematisk og greit». Venninnen hennes bekrefter dette.

Ingen av kvinnene visste at det å ta et bilde med en kjendis på byen skulle ende med at en fremmed mann – som tilfeldigvis er i samme fagforening (med 5000 medlemmer) – sendte en bekymringsmelding til ledelsen i Arbeiderpartiet. Sandli kontaktet nemlig aldri kvinnen som han mente var blitt utsatt for noe så grovt at det måtte sendes en bekymringsmelding på vegne av henne. Han var ikke interessert i å høre hva som hadde skjedd. Han så en seks sekunder lang snap og fyrte avgårde en epost til ledelsen i Arbeiderpartiet.

Ikke ett sted nevner VG at mannen som har sendt inn bekymringsmeldingen – den sjefredaktør Gard Steiro kaller «sakens kjerne» – ikke engang har snakket med kvinnen han fremstiller som et offer for et overgrep.

Jeg ble nysgjerrig på hvem som hadde tipset VG om bekymringsmeldingen. Påskuddet avisen trengte for å skrive om snapen som både så og ifølge alle involverte var helt uskyldig. Ut fra de opphissede sitatene til Sandli, og det faktum at VG sitter på eposten han kun skal ha sendt til den ikke spesielt medieelskende Kjersti Stenseng, kunne det virke som det var ham selv som hadde lagt opp til saken.

Til VG sier han blant annet:

– Jeg ble lyn forbanna da jeg så videoen. Sånn skal ikke tillitsvalgte oppføre seg.

– Når Giske oppfører seg sånn, skaper ikke det tillit. Det viser en dømmekraft som er på jordet.

– Jeg ønsker å begrense hans mulighet for å få nye verv og være i toppledelsen, og hindre ham i å skade partiet, venstresiden og integriteten til fagbevegelsen.

– Jeg visste ikke noe mer om konteksten enn det jeg så på videoen. Jeg så den og syntes den var «disgusting», sier han til Frifagbevegelse.no.

Mannen har åpenbart ett mål for øyet og det er å ramme Giske. Adresseavisen skriver:

– Sandli legger ikke skjul på at han misliker at Giske i hele tatt er inne i varmen igjen. Også uavhengig av videoen.

Kvinnen var det åpenbart ikke så farlig med, så hun ble ikke kontaktet engang.

Hvorfor lager VG en så stor og stygg sak om Giske, ene og alene basert på hva en fyr i Rødt mener, lurte jeg på. For å være ærlig tenkte jeg: Hvem kjenner han i VG?

Det tok meg under fem minutter å finne ut at Knut Sandli er svogeren til VGs mangeårige politiske kommentator Anders Giæver. Sandli er gift med Giævers søster.

Jeg vet ikke hva dette nære familiebåndet har hatt å si for at artikkelen med det mildt sagt merkelige innholdet og tvilsomme bakteppet kom på trykk, og fikk som konsekvens at Giske ikke fikk vervet han var i ferd med å få i Trøndelag Ap. Jeg vet bare dette: Det er kun én måned siden Frithjof Jacobsen måtte slutte i jobben som politisk kommentator i VG fordi han har et forhold til stortingsrepresentant Jette Christensen, et forhold sjefredaktør og politisk redaktør i VG mistenker at han har hatt siden «i fjor vinter og vår». Troverdigheten til VG når det gjelder Giske-saken fikk seg da en ripe i lakken, fordi den ene halvdelen av den mektige kommentator-duoen Giæver & Joffen hadde et nært forhold til en politiker som tilhørte motsatt fløy av Giske i Ap. Når VG nå kjører en sak, som alene resulterer i at Giske mister sin posisjon nok en gang, ville det være ryddig å fortelle sine lesere at kilden som egenhendig bærer saken, har et nært forhold til den andre halvdelen av samme mektige duo. Det er dette som er beskrevet i Vær Varsom Plakatens punkt 2.3.

Det hører også med til denne etterhvert begredelige historien at mediene nå melder at den anonyme trusselen som komitéleder Jorodd Asphjell i Trøndelag Ap mottok per sms midt under det avgjørende møtet i valgkomiteen der Giskes kandidatur ble diskutert, er sendt av – Terje Ferstad – en nær kollega av Sandli.

Det er tragikomisk å tenke på at denne avisen er den samme som i januar ville reise en debatt om hvorvidt det burde legges presseetiske bånd på podcaster. Har du et par ledige minutter å slå i hjel, synes jeg du skal unne deg selv en kaffekopp og et gjenhør med denne episoden av Giæver, og gjengen som har erstattet Joffen, der moralens voktere vemmes over ekle ting som fordømmelse, «bedehusjustis» og det å henge ut folk for deres privatliv.

 

IKKE PENT Å LYVE

Jeg vet ikke om det er mest hyggelig eller trist at jeg får så mange meldinger om hvor modig jeg er hver gang jeg påpeker uholdbare ting. Være seg i norsk politikk, mediebransjen eller bloggere og podcasters kommunikasjon med de mange tusen som følger, leser, lytter og tror på dem. Misforstå meg rett, det gjør meg glad og motivert å få ros og heiarop fra dere som leser, men det burde ikke være så vanskelig for oss som har en stemme og en plattform, å bruke vår posisjon til å si fra når vi ser noe som er galt. Det burde ikke være så sjelden vare. Flere burde være som Lois Lane.

 

 

Nå er ikke alle med en plattform nødvendigvis opptatt av eller oppdatert på hva andre i offentligheten driver med, men det er deprimerende mange som velger å bruke masse energi på å baksnakke og spre rykter om mennesker de mener gjør kritikkverdige ting – igjen være seg i politikken, pressen eller blant influencere – fremfor å ta kritikken åpent, og bidra til at det kritikkverdige blir kjent for flere, og til og med kanskje tar slutt. Dessverre er det som regel et par ting som kommer i veien: a) Man passer seg for å tråkke andre kjendiser på tærne fordi man er redd for å bli ekskludert fra et eller annet «godt» selskap. b) Man vil ikke fremstå som kritisk og skarp, i frykt for at man mister annonsører og samarbeidspartnere. c) Det er pes å engasjere seg, det er chill å la være.

Dere som har fulgt meg en stund har nok fått med dere at jeg sliter litt med å gi noen av ovennevnte hensyn prioritet. Jeg skal ikke lyve, det hender jeg lar meg stoppe av den siste, c altså. Men som regel klarer jeg ikke holde kjeft når jeg ser ting som jeg vet eller mener er galt. Jeg trives uansett ikke i selskap med kjendiser og/eller samarbeidspartnere som lar seg skremme av litt åpenhet og ærlighet, så jeg lar det stå til når jeg har tid og overskudd.

 

 

Og sist ute i kategorien «ting jeg kanskje burde holde kjeft om slik alle andre gjør» er – som mine følgere på instagram allerede har sett – «The Solution» fra Oslo Skin Lab. Pulveret som ifølge produsenten «bidrar til å øke hudens elastisitet samt glatte ut hud og gi mindre rynker» har vært å se hos mange bloggere i lang tid, men den som har frontet dette mest aggressivt er tidligere magasinredaktør, nå podcaster, Vanessa Rudjord.

Første gang jeg hørte om The Solution var i Synnøve og Vanessas podcast. Siden jeg likte podden godt og opplevde damene som oppriktige trodde jeg faktisk først at dette var noe bra greier, med dokumentert effekt. Det var først da jeg hørte om den såkalte «scanningen» at varsellampene begynte å lyse. Jeg husker ikke i hvilken episode det var, men det var noen uker etter at Synnøve hadde begynt å bruke pulveret. Hun sa noe sånt som at hun selv ikke så noen forskjell i speilet, men at «scanningen» hun hadde vært på viste at pulveret hadde hatt en tydelig effekt. Senere er også denne scanningen brukt som den mest håndfaste dokumentasjonen på at produktet virker.

 

 

Man kan jo spørre seg hvorfor i all verden en skulle betale masse penger for noe som ikke gir en effekt man selv merker. Man kan også vise til alle leger og eksperter som tilbakeviser påstanden om at det å innta kollagen som kosttilskudd reduserer rynker og cellulitter. Det jeg likevel reagerer mest på er at stemmer jeg har stolt på, tatt med meg på turer, til og med ledd og grått av, lyver meg rett inn i øret. I episoden «Dum og dummere» (no pun intended!) som ble publisert 7. februar, gjentas dette budskapet, her fra et innlegg på bloggen til Rudjord.

 

 

Det skal ikke mye research til for å finne ut at de som står bak scanningen, er alt annet enn en «objektiv tredjepart». Oslo Hudpleieklinikk selger selv The Solution i sine butikker og på sine nettsider.

 

 

Det skal heller ikke mange scroll og trykk til for å finne ut at testen Vanessa hevder overfor sine lesere at hun personlig tok initiativet til, er standard prosedyre i markedsføringen av dette pulveret. Det er ikke bare Vibeke (52) som også har foretatt denne scanningen, den tas av bloggere og andre som har kommersielle samarbeid med Oslo Skin Lab. Blant andre som låner sitt navn og fjes til dette i beste fall tvilsomme produktet er Lene Orvik, «Treningsfrue», Emilie Tømmerberg, Elisa Røtterud og Hedda Skoug.

 

 

Og resultatet er visst alltid positivt, kan den «objektive tredjeparten» Oslo Hudpleieklinikk melde – i en annonse fra Oslo Skin Lab.

 

 

Med andre ord: De som foretar testen der resultatet forteller deg at du trenger dette pulveret, er de samme som tjener mer jo flere poser av dette pulveret som selges. Så med mindre du ser en forskjell til det bedre på disse bildene fra bloggen til Emilie Tømmerberg – som gikk fra før-bildet til venstre til etter-bildet til høyre etter å ha brukt The Solution – så kan du bruke pengene dine på noe annet fint.

 

Som dere kanskje skjønner, så har ikke Tømmerberg selv satt sammen disse før- og etter-bildene. Trolig fordi de ikke viser noen forbedring. Jeg har selv bladd meg tilbake åtte uker fra innlegget der den nye huden presenteres (bildet til høyre) og funnet et bilde av huden slik den så ut før hun ifølge seg selv begynte med The Solution (bildet til venstre).

Så vil jeg til slutt si at jeg selv er en sucker for reklamer og bruker altfor mye penger på skjønnhetsprodukter, parfymer, sminke og all slags jåleri. Selv om jeg har prøvd å kule’n litt etter dette glimrende innslaget fra MinMote, har jeg fremdeles badet fullt av dyre produkter jeg sikkert ikke trenger, men som jeg bare liker og føler meg vel av å bruke. Vi lyver til oss selv hver dag for å få oss selv til å føle oss bedre. Det som er ugreit er å lyve til andre for å tjene penger selv.

 

(Bildene i dette innlegget er hentet fra annonser for Oslo Skin Lab.) 

ET OPPLØFTENDE BREV

Det har vært noen labre måneder på fertilitetsfronten siden oktober og den litt skumle opplevelsen i St. Petersburg. Jeg har nesten ikke orket å tenke på noe som har med prosjekt baby å gjøre. Hadde på en måte lagt alle egga (hehe) i den ene kurven og da det gikk skeis, mistet jeg helt håpet. Vi skulle jo ta det forsøket i Russland som et testforsøk for å se hvordan vi responderte på deres regime med medisiner, timing og embryo-dyrking. For siden vi aldri hadde vært gjennom et sånt opplegg som de anbefaler og mener er den rette måten å gjøre ting på, mente de at de ikke kunne vite om vi var «eligible» for garantipakken deres. Siden vi ikke visste hva de ville anbefale videre, kjøpte vi heller ikke noen såkalt 3-pakning med forsøk. 

Så gikk det jo som det gikk da vi var der borte, og selv om vi hadde tillit til dem når det gjaldt det faglige, så orket ikke jeg tanken på å skulle utsette meg selv for det der igjen. Da vi gjorde det klart at vi ikke kom til å fortsette behandlingen der, ba vi om å få rapporten vi hadde blitt enige om at skulle utarbeides på bakgrunn av forsøket. Det skulle jo si noe om det i det hele tatt var liv laga, og hva vi eventuelt burde gjøre videre. I og med at hun Olga hadde pushet litt på dette med eggdonasjon helt fra begynnelsen av, regnet vi med at rapporten skulle konkludere med at det var dét vi burde satse på. Men rapporten kom aldri og etter å ha purret tre ganger på tre måneder, ga vi opp og glemte hele greia. 

Overraskelsen var derfor stor da jeg for noen dager fikk en epost fra klinikken i St. Petersburg. Jeg var så sikker på at rapporten skulle konkludere med noe kjipt, at jeg ikke orket å åpne eposten før Jonas kom hjem fra jobb. Også han var rimelig sikker på at det skulle stå noe i baner av at vi hadde få eller ingen sjanser til å lykkes med «vanlig» assistert befruktning. Men jaggu! De har lagt til grunn alle rundene vi har vært gjennom, antall egg, hvor mange som har vært modne, hvor mange som har latt seg befrukte, at vi syv av ni ganger har sittet igjen med gode nok embryo å sette inn igjen, at embryoene kun har fått sjansen til å dyrkes til blastocyster (femdagers embryo) to ganger, og kommet i mål den ene gangen og nesten i mål den andre, og til slutt at vi aldri har fått anledning til å sette tilbake en blastocyst i en naturlig syklus – altså i en livmor som har fått hvile seg en syklus eller to etter stimulering, uttak og alt det stresset som den blir utsatt for under et forsøk. Tatt alt dette, mine siste prøver og min (relativt unge) alder tatt i betraktning, har de faen snurre meg konkludert med at de anbefaler oss å fortsette å forsøke med egne egg! Det er fortsatt håp! 

Jeg ble så glad at jeg begynte å grine. Det var da jeg så det stå der svart på hvitt at det gikk opp for meg hvor lite håp jeg hadde hatt igjen i meg de siste månedene.

Så nå er vi i gang med å finne ut hvilken klinikk – mest sannsynlig her i Norge – vi skal sette vår lit til, og som kan hjelpe oss videre. Denne våren skal vi opp på hesten igjen, med IVF-forsøk etter oppskriften fra klinikken som er helt rå faglig men ikke så rå mellommenneskelig, utført i litt mildere norske omgivelser, av litt snillere leger. Heldigvis er det noen spesialister her til lands også som sverger til de samme metodene (som tross alt gir mer mening enn noe annet), vi har bare ikke vært så heldige at vi har hatt med dem å gjøre ennå. Man lærer mye underveis i denne prosessen, det er i hvert fall helt sikkert.

Jeg kjenner virkelig den berømte klokka tikke nå. Som 36-åring har jeg nå gått inn i det første av de to årene der fertiliteten hos gjennomsnittskvinner stuper brattest. Håper bare ikke de to neste årene går like fort som de to siste.