Å TRÅKKE PÅ KNEKKEBRØDSMULER

Jeg har lenge tenkt sånn: Driver du en blogg, skal du inspirere. Du skal være et utstillingsvindu for et liv som er godt å leve. Du skal vise frem det som er å vise frem. Ikke bare cupcakes og dagens outfit, men du skal sette et godt eksempel med det du melder. Du kan gjerne skrive om det som er vondt, men da skal det være en lærdom i det. En slags happy ending eller en verdifull innsikt du ikke ville fått uten å oppleve det smertefulle. Du skal ha det kjipe under kontroll og vite hva du har lært av det, før du skriver om det. Du skal ha et «avklaret» forhold til det, som psykologen min sier. Slik jeg for eksempel har med det faktum at vi sliter med å få barn: Jeg vet at vi sliter med det, jeg vet det er vondt, jeg vet at jeg har en frykt for at det aldri løser seg og jeg vet at jeg har et håp om at det gjør det. Jeg kan skrive om følelsene mine rundt dette temaet, fordi jeg ser dem og vet hva de er. 

Men så er det jo ikke sånn at livet kun består av fine, flotte og inspirerende ting, i tillegg til ett og annet problem som vi har full oversikt over hva er og hvordan påvirker oss. Å fremstille tilværelsen på den måten er ikke inspirerende. Det er en løgn.

De fleste av oss opplever både tristhet, sinne og håpløshet uten å vite akkurat hvorfor vi føler det sånn, eller hva vi skal gjøre for å få det til å gå bort. Det er ikke alltid gode grunner for at vi føler frustrasjon, angst og villfarelse. Ofte vet vi kanskje hva som trigget disse følelsene, men triggeren tåler liksom ikke dagens lys. Det er liksom ikke lov å bli så lei seg for noe så dumt. For det er ikke et ordentlig problem. Det er ikke ufrivillig barnløshet, alvorlig sykdom eller økonomisk havari. Det er ikke dødsfall, samlivsbrudd eller naturkatastrofe. Det er ikke krig, fattigdom eller fangenskap. Er det da lov å snakke om det? Skrive om det? 

ptr

Ja, jeg synes det må være lov. Skal vi snakke om livet, skal jeg skrive om livet, hører alle disse små og store bekymringene med. De er, om jeg liker det eller ikke, med på å danne bakteppet for alt annet jeg skriver. Alt annet jeg føler og mener. Jeg vil ikke være nok en blogger som gir et bilde av at alt er på stell – ja, bortsett fra det åpenbare da. Hvem har bare ett problem i livet? Hvem gråter bare over én ting? Jeg vil at du som leser skal føle deg litt mindre alene og litt mindre mislykket etter å ha vært innom meg. Jeg skal bjuda på. På både store og små problemer. Rasjonelle og irrasjonelle bekymringer. Viktige og uviktige tankerekker som tar over livet helt i perioder. For sånn er det å være menneske. Sånn er det å være meg. Og sånn er det å være deg.

Noen dager i måneden – faktisk ikke alltid sammenfallende med pms – går jeg ned i en bølgedal. Det er en slags syklus, det òg. Alt føles feil og jeg sliter med å kjenne på glede. Små gjøremål blir til ubestigelige fjell, og bagateller blir til katastrofer. En full skittentøyskurv, et rotete kontor og et lag av støv som har lagt seg i vinduskarmen får hjertet mitt til å banke fortere. En bukse som sitter strammere enn før eller en epost som krever noe av meg får det til å snøre seg i halsen og gir meg kvelningsfornemmelser. Å tråkke på knekkebrødsmuler på kjøkkenet eller lyden av en motorsykkel som ruser motoren akkurat idet den kjører forbi meg gjør meg så forbanna at jeg kan fike til noen. Og når jeg har det sånn, blir jeg apatisk. Jeg klarer ikke være kreativ, jeg klarer ikke skape, jeg klarer ikke å skrive, jeg klarer ikke produsere. Jeg orker ikke lage middag, jeg orker ikke vaske tøy, jeg orker ikke tørke støv. Jeg klarer bare å glo. Jeg orker bare å scrolle. Scrolle og glo.

Glo på livet til alle som ikke har problemer. De som kaprer den ene fete jobben etter den andre, føder det ene barnet etter det andre, holder den ene festen etter den andre, løper den ene distansen etter den andre, baker den ene kaka etter den andre. Sammenligne mitt indre med deres ytre. 

Ja, noen ganger føles det sånn og da er alt galt. Selv om sola skinner, jobben går bra og familien er ved god helse, så er alt bare svart. Jeg synker dypere og dypere ned i misèren helt til jeg ikke ser noe annet enn den. Det er ingen moral i denne historien. Bare at det er sånn det er og at jeg vet at det snart går over. For denne gang. 

God torsdag fra meg og hu her: 

KLART JEG ANGRER

Et spørsmål jeg har fått av relativt mange – både lesere, venner og familie – er om det hender at jeg angrer på åpenheten. Om det liksom er noe negativt ved det å være åpen om egen ufrivillige barnløshet. Ja, det er klart det er det. Jeg angrer i det store og hele ikke på at jeg har skrevet om denne prosessen, tvert imot er jeg glad for å ha gjort det, fordi jeg opplever at det er til hjelp og trøst for mange. Da gir det meg noe også, det gjør at jeg føler det kommer noe godt ut av noe vanskelig. Men åpenheten har sin pris, og det hender jeg angrer, ja.

Den mest negative konsekvensen er kanskje den at det føles litt som det nå står «barnløs» i pannen min. Jeg skal forklare hva jeg mener. 

ptr

Etter at jeg valgte å fortelle at vi prøver å få barn på bloggen, altså det siste halvannet året, har jeg knapt møtt noen uten at de spør meg hvordan det går med behandlingen, om vi er i gang med noe nytt forsøk, hva neste skritt i prosessen er osv. La meg si med én gang at jeg godt vet at det er omsorg og omtanke som ligger til grunn for spørsmålene. Men når man skriver om noe slikt, når man åpner opp om en så privat prosess, er det som om en automatisk konsekvens blir at folk tror du alltid har lyst til å snakke om det. Og det har jeg jo ikke! Jeg skriver om det på bloggen når jeg føler for det, og i blant når jeg ikke føler så sterkt for det, men føler at en viss hyppighet i oppdateringene på denne fronten forventes av meg. Da har jeg jo ikke lyst til også å bruke all min tid ellers på å fortelle og oppdatere folk på prosessen. Så akkurat den der er litt tricky. Hvordan forteller man folk, som er så snille og bryr seg, at man ikke orker å snakke om det? 

Lenge klarte jeg ikke det. Lenge bet jeg tennene sammen og leverte. Svarte på alle spørsmål, skrev lange tekstmeldinger og greide ut om alt vi stod i. Men jeg så på et tidspunkt at dét ikke går i lengden. Det sliter meg ut. Så jeg har begynt å takke for omtanken og si at vi tar det siden. Det blir helt fint mottatt!

Jeg vet jo at det ikke er mange som er like åpne som meg om denne kjipe prosessen, men jeg vil tro denne problemstillingen likevel gjelder for flere enn meg. Jeg husker at en av grunnene til at vi i starten ikke ville snakke med noen om det – altså ikke engang fortelle til venner og familie at vi prøvde å få barn – var at vi ikke orket alle spørsmålene. Vi trodde at dersom vi fortalte at det var dette vi holdt på med, ville våre sosiale relasjoner bli for preget av det. Og vi hadde jo helt rett. Men det jeg har lært, er at det er viktig å være bevisst på hvor mye man selv lar prosessen være et tema når man snakker med familie, venner og kolleger. Om den som spør gjør det fordi hun eller han bryr seg om deg, så vil vedkommende forstå og respektere at du ikke ønsker å snakke om det. 

Jeg har vært redd for at de som spør hvordan det går, vil bli indignert om jeg ikke vil svare. At de vil tenke «å ja, så du kan dele det med hele Norge, men ikke med meg?». Men det er jo bare tull å tenke sånn. For grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er jo ikke at det er hemmelig. Grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er at jeg gjerne vil snakke om noe annet. 

Så. Kjære dere som er i en lignende situasjon. Ikke vær for redd for å dele! Når alt kommer til alt gjør det prosessen lettere å være åpen om det. Du får flere å lene deg på, flere som støtter deg og heier på deg i prosessen. Og du har alltid rett til å si «tusen takk for at du tenker på meg, men jeg har ikke lyst til å snakke om det akkurat nå» ♥

NÅ SKAL DET BLI ANDRE (KJØTT)BOLLER

Back in the days, rett før jeg som 21-åring flyttet til London for å studere, så jeg en dokumentar om kjøttindustrien. Den var så grotesk og hjerteskjærende at jeg tvert bestemte meg for å slutte å spise kjøtt. I to og et halvt år spiste jeg ikke noen form for kjøtt. Det var overraskende enkelt og i England var det allerede på den tiden ganske bra utvalg av vegetarprodukter som lyktes helt fint med å imitere smaken av kjøtt. Jeg husker jeg klarte å lure min venn (hei, Andreas! ♥), en selvutnevnt kjøttelsker, til å tro at han spiste en helt vanlig burger, når det i virkeligheten var en Quorn-burger – med null kjøtt. Da var jeg ganske fornøyd!

Det jeg imidlertid gjorde feil den gangen var at jeg, som sikkert de fleste andre unge studenter, ikke sørget spesielt godt for å få i meg et velbalansert kosthold. Jeg endte opp med å spise fryktelig mye brød og pasta, fordi det var raskt og enkelt. I kantina på skolen var det kjøtt i alle varmrettene bortsett fra fries. Da ble det mye fries. Etter de to årene som vegetarianer hadde jeg gått opp nesten ti kilo og led sikkert av en viss grad av proteinmangel. Så da jeg kom hjem på juleferie det siste året, kjente jeg at motivasjonen for å nekte meg selv ribbe (som er noe av det beste jeg vet!) var litt laber. 

Etter ribbesmellen begynte jeg å spise kjøtt, men holdt meg unna kylling i et par år til. Måten kyllinger behandles på er jevnt over så grusom at jeg rett og slett ikke orket tanken på å bidra til industrien. Men så ble det med tid og stunder vanskelig å holde på prinsippene. Komboen av nøytral smak, magert og proteinrikt kjøtt, og at det er så lett å tilberede, gjør dessverre kylling til noe av det mest anvendelige man kan putte i handlekurven. Jeg spiste kylling i noen år, før jeg så en ny dokumentar og sluttet igjen. De siste årene har vi bare spist kylling som kommer fra produsenter som informerer om at de tar dyrevelferd på alvor, både når kyllingene lever og når de skal dø. Det samme gjelder egg. 

Etter at vi fikk Pepsi har jeg imidlertid, i stadig økende grad, blitt opptatt av hvordan dyr har det i vår verden. Det har gradvis blitt tydelig for meg hvor jævlig det er av oss mennesker å avle og oppbevare dyr i fangenskap, for så å slakte dem foran hverandre, og putte dem i paihølet. Inspirert av Madeleine som har kastet seg ut i et vegansk kosthold nå i sommer, begynte jeg å tenke på å gjøre noe mer med det enn bare å tenke på det. Vi chattet om det her om dagen, og da sa jeg til Madeleine at jeg vurderte å gå for en vegan challenge selv, men at jeg måtte vente til etter VM. Litt av moroa med å se fotballkamper er tross alt å spise burger og pizza og drikke øl. Men så slo det meg hvor nasty jeg egentlig synes jeg er når jeg tenker sånn. Hvordan kan jeg bli så sint og lei meg når noen behandler hunden sin dårlig, men samtidig putte penger inn i en industri som holder dyr fanget på altfor små arealer, for så å lage mat av dem? Og da har vi ikke engang begynt å snakke om hvor mange kjepper dette svineriet stikker i hjulene på miljøvern og fattigdomsbekjempelse. Hvor lenge skal vi holde på sånn? 

Jeg snakket med Jonas om det og han er (heldigvis!) enig: Vi gidder ikke være en del av det lenger. Kall det idealistisk, si gjerne at vi kunne gjort mer, men som mantraet mitt var den gang jeg var vegetarianer og fikk spørsmålene «skal du redde verden alene?» og «men du bruker jo skinnvesker?»: Jeg vil bare være en del av løsningen, og bidra med noe i stedet for ingenting. 

Fremover blir det slik: 

♥ Vi velger grønnsaker så langt det lar seg gjøre
♥ Kjøttet vi får i oss skal aller helst komme fra jakt, ellers kun fra produsenter som uttalt har dyrevelferd som en høy prioritet
♥ Vi begrenser bruk av oppdrettslaks betraktelig

Når vi nå har gått i gang i med en ny måte å velge mat på, gjør vi det jo ikke med blanke ark. Vi har kjøtt i både kjøleskap og fryser. Det skal vi naturligvis bruke opp, for er det noe som er en større hån mot de dyrene vi vil verne om enn å spise dem, er det jo å kaste dem i søpla. Derfor kommer jeg også til å spise det jeg blir servert, om jeg er gjest et sted. Men fra nå av skal jeg aldri velge meg mat som jeg vet er resultatet av industrialisert og organisert lidelse. 

ptr

Og dere, velkommen til min nye blogg! Jeg har inngått et managementsamarbeid med Egmont People, så nå er det på plattformen blogg.no og gjennom kanaler som side2.no, tv2.no og Kamille jeg kommer til å være synlig. Men adressen er den samme som før (både minalunde.no og minalunde.blogg.no fører deg hit) – og følger du meg på instagram og/eller liker facebooksiden min, går du nok ikke glipp av nye innlegg.

Takk for at dere leser og sender meg så mange fine tilbakemeldinger! 💖

 

SAVE IT FOR A RAINY DAY

Endelig! Søndag og regn! Jeg har ventet på denne muligheten til å anbefale dere alle de bra seriene og filmene jeg har oppdaget denne våren og sommeren. Her er det noe for enhver smak. Enjoy!

Fra Killing Eve. Se hva den pene leiemorderen har på seg da! Foto: HBO

Jeg må starte med godeste Trusten serie på HBO, som i løpet av sine ti episoder forteller den (stort sett) sanne historien om kidnappingen av John Paul Getty III på 1970-tallet. Han var barnebarnet til oljemagnaten John Paul Getty, og ifølge historien bidro han i utgangspunktet selv til å iscenesette sin egen kidnapping. Dette er en virkelig vakker serie som tok pusten fra meg!

Foto: HBO

Trust er laget på en så pen måte at den er en fryd for øyet, samtidig som den ikke blir for artsy og uhåndgripelig for min smak. Serien inneholder alle de riktige ingrediensene: penger, kjærlighet, utroskap, svik, vold og dop. Donald Sutherland og Hillary Swank er de mest kjente navnene, men langt ifra de eneste som blåser en av banen med overbevisende skuespill. Den siste episoden, «Consequences», er rett og slett et stykke kunst. Intet mindre!

Foto: HBO

Andre sesong av 13 Reasons Why står ingenting tilbake for første sesong. Ved første øyekast kan man tro at denne Netflix-serien er en high school serie som tar opp problemstillinger som er uinteressante for oss som er dobbelt så gamle som rollefigurene, men den gang ei. Nå kan det jo tenkes at jeg er umoden for alderen min, men jeg heller mot at denne serien er så bra laget at den engasjerer uansett alder. Jeg så den første sesongen da den kom i fjor og hadde glemt mye da jeg tok fatt på sesong to nå i mai, men det tok ca to sekunder å komme inn i det igjen. For dere som ikke har sett noe, starter hele historien med at Hannah tar sitt eget liv og fortsetter derfra med alle grunnene til at hun valgte nettopp den utgangen på livet. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men denne serien har fått meg til å sitte oppe altfor lenge mang en natt fordi jeg ikke har klart å la være å se neste episode. Den har også fått meg til å gråte flere ganger, og kjenne på et ordentlig hat for noen av karakterene. Med andre ord: engasjerende!

The Big Sick er historien om hvordan den pakistansk-amerikanske komikeren Kumail finner og faller for Emily. Det jeg liker med denne filmen er at den, i likhet med heldigvis stadig flere filmer, er rå og realistisk, selv om den er søt og hyggelig også. Før var det liksom sånn at filmer og serier enten var så realistiske at de knapt ble underholdende, eller så gjennomført hollywoodisert at det var umulig å relatere til. Nå synes jeg stadig flere filmer klarer å være den deilige miksen av en klassisk kjærlighetshistorie med forviklinger og happy endings, med rå og brutale innslag av kleinhet, utbrudd, damer som banner og helter som driter seg ut. Denne filmen, som finnes på Viaplay, er veldig morsom og veldig fin, på en og samme tid! Minner meg litt om en av mine favorittserier Master of None.

Komedien Ibiza på Netflix er også litt sånn: En ganske streit story for en amerikansk komedie, men med mange flere ekte morsomme scener og dialoger enn man vanligvis ser i sånne komedier. Harper (spilles av Gillian Jacobs, som også spiller i Netflix-serien «Love») skal på en forretningsreise til Spania når hennes to bestevenninner insisterer på å bli med og gjøre det til en heisatur. Kjærlighet, forviklinger, fyll, dop, kjipe sjefer og kleine situasjoner gjør at filmen i blant er så far out at man blir svimmel, mens man andre ganger kjenner seg skikkelig igjen. Veldig gøyal film!

Verdens beste jenter på tur til Ibiza. Foto: Netflix

Og så er det Animal Kingdom, da. I løpet av en skikkelig regnværshelg i april så vi de to første sesongene av denne helt fantastiske serien og gleden var stor da vi googlet oss frem til at tredje sesong var rett rundt hjørnet. Den er nå i gang, til stor begeistring for både mann og kone i denne heimen. Serien er løselig inspirert av den australske Pettingill-familiens forbrytelser, men utspiller seg i sør California med kjente fjes som Ellen Barkin og Scott Speedman. Historien om den kriminelle familien Cody er underholdene, spennende og engasjerende – en typisk serie man ikke klarer å se bare en episode av. Ligger på Viaplay!

Killing Eve er katt- og musleken mellom Eve Polastri (spilt av Sandra Oh) og Villanelle. Kult med en actionfylt serie der både skurk og helt er kvinner. Jeg har bare sett fire episoder, men elsker denne serien. Rå vold og vakre antrekk er blant ingrediensene i den spennende historien om leiemorderen som som er like besatt av å drepe, som hun er av agenten som jakter henne. Ligger på HBO. Bonus: Kim Bodnia spiller også en kul rolle!

Til slutt må jeg nevne komedien Fun Mom Dinner som ligger på Netflix. Herre jesus så morsom film! En litt drøyere versjon av Bridesmaids, kan man vel kalle den. Ikke bare en jentefilm, selv om navnet høres litt sånn ut.

Morsom mammamiddag. Foto: Netflix

Ha en fortsatt fin søndag! ❤

SÅRE HENDER OG SMELTA OST

Den aller første jeg husker, vagt vel å merke, er VM i Mexico i 1986. Jeg var fire år gammel og husker bare at det ble hoiet og heiet foran tven. Mesterskapet etter derimot, dét husker jeg som om det var i går.

Det var den sommeren jeg fylte åtte, den siste sommeren før jeg flyttet til Norge. I gata vår i Teheran var vi en gjeng kids som samlet på Panini-kort. Husker dere dem? Det var kort med bilder av fotballspillere fra de ulike landslagene, med navn, flagg og klubben de vanligvis spilte på. Alle hadde sine favoritter og vi byttet mellom oss. Jeg husker jeg ga bort tre av mine til nabogutten for å få Maradona-kortet hans tilbake.

Noen ganger konkurrerte vi om kortene. Da var det ekstra deilig å vinne, men herregud så surt det var å tape. I de to stille timene midt på dagen når hele byen sover siesta og alle butikkene er stengt, satt vi på de støvete trappene foran den lokale brødbakeren. Vi satset hvert vårt kort, som vi la ned ved siden av hverandre, med billedsiden ned. Så slo vi med flat hånd på kortet, på en sånn måte at det lille lufttrykket som oppstod mellom håndflaten og kortet skulle suge opp kortet og snu det. Den første som klarte å snu kortet sitt sånn at det havnet med billedsiden opp vant den andres kort.

Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg falt sånn for Argentina, men det gjorde jeg altså. Jeg byttet bort Ruud Gullit og Roberto Baggio mot nesten ukjente argentinske spillere. Og da Argentina tapte finalen mot Tyskland den julidagen i 1990, satt jeg klistret foran tven, med såre håndflater og gråt for første gang av noe jeg så på tv.

Den dag i dag heier jeg på Argentina hvert eneste VM, men ellers fortoner de fire deilige ukene hvert fjerde år seg annerledes i dag enn da jeg var liten. Stemningen er dog like magisk. Nå elsker jeg bare følelsen av at det skjer noe hver eneste dag i de fire ukene eventyret varer. Det er som om hele verden, en måned, hvert fjerde år, ser i samme retning.

Noen kamper ser vi på tv, andre kamper ser på Kontraskjæret og atter andre står på i bakgrunnen mens vi jobber eller gjør andre ting. Vi spiser litt mer smelta ost enn vi pleier, drikker litt mer brus og øl enn ellers, og jeg glir inn i litt mer komfortable og litt mindre feminine klær enn ellers. Når jeg snakker med familien i Teheran på telefon, har vi for en gangs skyld sett på det samme på tv. I år er Iran med for femte gang, og selv om Argentina er favorittlaget, heier jeg selvfølgelig litt ekstra på perserne.

Om du er av dem som ikke tror du liker fotball og som gleder deg til VM er over, anbefaler jeg deg å legge vekk skepsisen og gjøre følgende:

  1. Velg deg et lag!
  2. Omfavn athleisure de neste fire ukene (med mindre du noe annet)
  3. Sverg til det amerikanske kjøkken, vekselvis hjemmelaget og take-away fra lokale sjapper
  4. Se flest mulig kamper og lag mest mulig lyd!

Når finalen er ferdig 15. juli, lover jeg deg at du bare kommer til å glede deg til neste gang!

Enjoy, og lykke til! ⚽❤

IKKE EN MENNESKERETT

Helt siden Pepsi og jeg kom hjem fra tur i går kveld har jeg vært lei meg og forbanna. Vi hadde gått en ganske lang tur og var på vei hjem da vi så en mann og hans relativt store hund komme mot oss. Som vanlig når vi møter hunder på vår vei satte jeg lydboka jeg hørte på på pause og fant fram smilet, forberedt på at hunden vi møtte skulle ville hilse på Pepsi. Men det smilet stivnet relativt kjapt. For da hunden prøvde å gå bort til Pepsi for å hilse, dro mannen så hardt i båndet at den ble kastet tilbake med en hjerteskjærende hostelyd, og så slo han hunden hardt over snuta flere ganger med noe han holdt i hånden mens han mumlet sinte ord. For meg er det der like jævlig å se som det ville vært om det var et barn han slo. Og et barn kan i det minste si fra, et barn har rettigheter, men jeg orker rett og slett ikke tanken på at dyr behandles sånn av de som skal ta vare på dem.

Jeg fatter ikke at det ikke er vanskeligere å skaffe seg dyr. Det er jo ingen menneskerett å ha hund eller katt eller ilder eller fugl i bur. Alle prosesser man må gjennom for å adoptere og være fosterforeldre, men aldeles ingenting – ikke ett eneste skjema å fylle ut, ikke en vandels- eller legeattest å vise til, ikke ett løfte å gi – før man kan åpne lommeboka og kjøpe et annet liv. Jeg mener ikke at det går ut på det samme å være foreldre til barn og foresatt for dyr, det er klart en adopsjonsprosess er og skal være mer omfattende, men en eller annen fordømt prosess bør det vel også være forut for at et menneske får råderett over et dyr? Sann mine ord, en dag kommer vi til å se med skam tilbake på hvordan vi lot hverandre behandle dyr. Faen ta de som ikke behandler dyr med respekt og empati.

Sånn bortsett fra at jeg ikke får fred før det opprettes et dyrepoliti jeg kan melde fra om sånt til, så går det ganske bra om dagen. Etter gårsdagens møte med det som ser som ser ut til å være vår nye lege (hurra!), er vi litt mer optimistiske her i heimen. Jeg skal skrive mer om det i et senere innlegg, med detaljer om hva vi nå skal og hvorfor, men enn så lenge kan jeg si at legen fra St Petersburg virker en god del mer fremoverlent og løsningsorientert enn legene vi så langt har møtt på vår vei her i Norge. Den eneste andre fertilitetslegen vi har møtt som har virket så glad i jobben sin, var han vi møtte i Teheran for et par år siden. Det er liksom en lidenskap for faget, en nerdete iver etter å løse en utfordring, som gjør at vi føler oss trygge på at her skal alle steiner snus og ingenting stå uprøvd.

Ha en fin lillelørdag og vær snill med dyra ❤

GRILLMAT OG RUSSISK KLINIKK

Hvorfor føles det allerede som at sommeren er på hell? Det gidder jeg ikke å forholde meg til. Den har jo såvidt begynt. Det føles vel bare sånn fordi vi har hatt tidenes tropevarme i uke etter uke før vi engang har nådd midten av juni.

Vi har forresten kjøpt oss grill! For en lur ting å ha. Alt blir jo bedre når man griller det!

OBS! IKKE BRK ENGANGSGRILL ELLER TENN BÅL NÆR SKOG OG MARK!

Siden vi flyttet inn her sent i 2016, har vi hatt den ene store visjonen etter den andre. Det er første gang vi har hage, så det er mange drømmer man gjerne vil ha gjort til virkelighet. De litt mindre ambisiøse ideene, som for eksempel at jeg ønsket meg mynte og rabarbra i hagen, har vi allerede satt ut i live. Det var bare å få med en rabarbra-plante med røtter og et par mynte-planter av svigermor, som har nok av begge deler på hytta. De satte vi bare i jorda og selv om begge så ut til å dø de første par dagene, kviknet de jammen til etterhvert.

Ser på bildene at jeg må lære meg å luke litt, haha. Ikke født med grønne fingre, det er i hvert fall sikkert og visst. Ambisjonen er å bli litt flinkere på hagestell i løpet av denne sommeren her.

De litt mer avanserte ideene, som å mure inn en grill og lage en utendørs steinovn, ser ut til å kreve mer tid og krefter enn det vi har hatt så langt. Siden jeg elsker å grille ting, og tålmodighet ikke er min sterkeste side, overtalte jeg Jonas til å kjøpe en gassgrill, som vi kan ha til vi får laget den mer permanente løsningen. Siden det bare er en midlertidig grill, gikk vi for et billig merke. Men den funker som bare det! I helgen hadde vi besøk av noen venner og vi serverte et, om jeg får si det selv, meget vellykket grillmåltid.

Vi helstekte entrecote, som fikk følge av salsicciapølser, anguspølser, maiskolber, store champignon, søtpaprika, en grønn salat og en kald potetstappe med vårløk, hvitløk, salvie og persille. Nydelig med rødvin til! Jeg droppet dessert og serverte bare kaffe og sjokolade, noe som passet finfint da det begynte å regne idet vi var ferdige med å spise og vi måtte flytte inn. Jeg tok selvfølgelig bare bilder på instastory, så kvaliteten ble ikke den beste.

Noe annet som skjedde denne helgen, var at vi kontaktet vår første utenlandske fertilitetsklinikk. Ava-Peter-klinikken i St Petersburg virker så langt veldig proffe og gode til å følge opp. Vi har hatt epost-kontakt med dem, svart på en del spørsmål på nett om forsøkene vi har hatt så langt og medisinene vi har brukt, og i kveld skal vi faktisk på et seminar i regi av dem på Litteraturhuset i Oslo. I morgen har vi fått time til en personlig konsultasjon med doktor Olga Zaytseff, så da får vi se hva hun tenker om vår vei videre. Klinikken har de siste årene hjulpet flere hundre norske kvinner og par til å bli foreldre, gjennom ivf, icsi og eggdonasjon, og vi kjenner selv noen som etter en lang og kronglete vei fikk det til nettopp ved denne klinikken og i dag har en frisk og fin sønn. Jeg er superspent på hva som kommer ut av i dag og i morgen, og kommer til å fortelle på bloggen hvordan det går.

Så vil jeg nok en gang minne om den nye gruppa jeg har opprettet på Facebook, der alle som på en eller annen måte interesserer seg for ufrivillig barnløshet er velkomne til å være med. Det er allerede over 30 damer som har joinet og det er så fint å se at mange vil dele sine historier, hjelpe hverandre med sine erfaringer og heie på sine medsøstre i samme båt. Bli med og/eller tips noen du kjenner til å bli med!

Gruppa finner du her: https://www.facebook.com/groups/362443537493008/

Ha en fin uke ��

POKÉ, POKÉ, POKÉ!

La meg starte med å si at jeg ikke akkurat tror jeg er noen pionér her jeg kommer trekkende med denne trendbolla av en middagsrett. De siste par årene har det knapt vært mulig å koble seg på internett uten å få en poké bowl i fleisen. Men så kan det jo hende at flere enn meg har gått rundt og fyst på denne herligheten, tenkt at det sikkert er vanskelig å lage selv og forbannet det faktum at det ikke kjører en foodtruck fra dør til dør akkurat der du bor og selger godsakene. Slik hadde nemlig jeg det i månedene etter at jeg stiftet bekjentskap med denne hawaiiske gudegaven i London sommeren for to år siden.

Etter å ha testet noen ulike oppskrifter har jeg landet på en egen variant, som på sett og vis er kjærlighetsbarnet til poké bowl og sashimisalat. Jeg lager den minst én gang i uka, i hvert fall om sommeren. Og da jeg la ut bilde av den på instagram her om dagen, var det en del som spurte om oppskrift, so here goes:

Som middag til to sultne voksne trenger du

  • 400 gram salma (eller annen fisk som kan spises rått)
  • 2 dl jasminris
  • 1 avocado
  • 1/2 hjertesalat
  • 1-2 vårløk
  • en spiseskje sesamfrø
  • en neve frisk koriander
  • en halv pakke frosne edamamebønner (tar halvannen time på kjøkkenbenken å tine)
  • 1/2 dl soyasaus
  • 1 ss riseddik
  • 1/2 lime
  • 2 ss cola (går fint å erstatte med pepsi max etc)
  • 1 fedd hvitløk (presset)
  • 1 ts fersk ingefær (presset)

Hakk halvparten av korianderen og skjær vårløk i ringer.

Surr hvitløk og ingefær raskt og på lav varme i et minutt eller to. Tilsett soyasaus, riseddik, lime og cola. La denne blandingen bli varm, men den skal ikke koke. Ta av plata og tilsett 1/4 av vårløken og hakket koriander (resten setter du på bordet du med stilk og blader). Bland sammen og ha over i en kald bolle.

Skjær fisken i kuber og legg den oppi sausen. Vend forsiktig og la stå (om det er veldig varmt i rommet kan du dekke den med plastfolie og sette inn i kjøleskapet) mens du tilbereder ris og legger frem grønnsakene.

Kok risen etter anvisning på pakken/posen.

Skjær salaten i strimler. Del avocadoen i terninger eller skiver og drypp litt lime over, slik at den ikke blir misfarget. Rist sesamfrøene raskt i varm og tørr panne. Tørk av edamamebønnene og ha dem i en bolle. Annet tilbehør som passer godt i tillegg eller istedenfor er mango, strimlet rødkål, syltet rødløk, syltet ingefær, agurk, squash, skivet reddik og chili.

Sett frem alt på bordet, sånn som du ville gjort med taco, så alle kan lage sin egen bowl slik de vil ha den. Du kan også la være å marinere fisken og servere ponzusausen ved siden av.

Jeg synes det passer best med farris eller øl til. Bon appétit! 🌿

Q & A (andre del)

Jeg er inne i en periode hvor jeg synes det er litt vanskelig å snakke om dette med barn. Siden sist jeg skrev om temaet, det vil si
dette innlegget, har jeg kjent på en aversjon mot å prate om prosessen. I dag føler jeg at det går greit å skrive litt om det igjen, så da tenkte jeg å gyve løs på neste del av spørsmål og svar. Det kommer stadig inn flere spørsmål, så jeg skal prøve å poste et innlegg der jeg svarer på spørsmål rundt én gang i uka. Så det er bare å fortsette å sende meg spørsmål, om både det ene og det andre.

Hvordan ligger dere an i løypa med tanke på neste ivf-forsøk?

Denne våren har vi prøvd å få utført et forsøk i naturlig syklus ved klinikken der vi har hatt våre private forsøk hittil, hvor vi har ett forsøk igjen av en såkalt trepakning. Dessverre har vi ikke fått til å gjennomføre noe forsøk. Første runden rotet de med prøvene våre og vi ble sendt hjem med et perfekt timet egg. Andre gangen falt eggløsningen min til en helg, noe som betød null egguttak igjen, fordi legene og sykepleierne ved denne klinikken ikke jobber i helgene. Nå om dagen snakker vi om veien videre. Ståa er den at vi har lagt sju gjennomførte og mislykkede forsøk bak oss, og vi kjenner at vi har begrenset med energi og ressurser til å fortsette. Samtidig er vi ikke helt der at vi er klare for å gi opp. Vi synes det er for galt å gi opp når vi bare har prøvd standard ivf-protokoll om og om igjen. Det vi nå tenker er at det ikke er riktig for oss å bruke mer tid ved en klinikk vi ikke har full tillit til. Vi er i en prosess der vi kontakter en rekke nye klinikker, både i Norge og utlandet, i håp om at en av dem peker seg ut som et naturlig valg for oss. Det betyr at vi mest sannsynlig ikke benytter oss av det forsøket vi har til gode hos klinikken i Oslo, fordi vi opplever at det koster mer enn det smaker akkurat nå. Jeg fylte akkurat 36 år og har lyst til å bruke det jeg har igjen av både egg og krefter et sted der jeg ser en fremoverlent holdning og seriøs tilnærming, og kan stole på at våre behandlere har våre sjanser til å lykkes som sin øverste prioritet.


Hvilke utenlandske klinikker har dere vurdert og hvorfor?

Jeg har fått et overveldende antall tips om den danske klinikken Maigaard i Århus. Min svigerfar som er gynekolog har i mange år samarbeidet med klinikken Ciconia i samme by. Så disse to har vært og er oppe til vurdering. Vi har selv vært hos gynekolog og spesialist på fertilitet doktor Pakravesh i Teheran, mens vår norske lege har anbefalt oss Royan-klinikken i Teheran. I tillegg har vi hørt mye godt om klinikken Ava-Peter i St. Petersburg i Russland som drives av gynekolog Olga Zaysteff. Det samme gjelder Serum i Athen og Ava i Riga. Til slutt vet vi at det finnes gode klinikker i de spanske byene Valencia og Barcelona, der særlig førstnevnte skal ha et godt og kompetent forskningsmiljø. Alle disse klinikkene er på lista vår, og jeg kommer til å oppdatere her etterhvert som vi nærmer oss en beslutning på hvor vi skal sette snuta mot.


Hva legger dere vekt på i valget av neste klinikk og hvordan skal dere stole på at akkurat den klinikken dere velger er det beste for dere, og ikke bare vil tjene penger?

For oss er det viktig at våre neste behandlere har en individuell tilnærming til oss og at de viser fleksibiliteten som trengs når man har med så tids- og syklussensitive spørsmål som fertilitet å gjøre. At de er åpne for å gjøre uttak og innsett i helger og på fridager. At de er villige til å prøve nye ting. Vi kan aldri gardere oss mot risikoen for at noen setter hensynet til økonomi over våre sjanser til å lykkes, så vi må bare stille alle spørsmålene vi har og på et eller annet tidspunkt stole på magefølelsen.


Vi skal snart starte utredning for barnløshet i det offentlige. Er det noe vi bør være spesielt obs på/spørre om sjøl når vi møter legen? (Mtp din opplevelse av at det er et samlebånd.)

Jeg ville startet med å spørre om legen har noen tanker om hvorfor akkurat dere ikke har klart å bli gravide på egenhånd. Deretter gjelder det å være litt «på», rett og slett. Si fra om alle symptomer og uregelmessigheter du kjenner på selv. Har du mye smerter i forbindelse med mens og/eller eggløsning? Da kan det være at du bør utredes for endometriose før dere går i gang og «kaster bort» et statlig finansiert forsøk. Har du symptomer på PCOS (dette har jeg selv ingen erfaring med, men det er en veldig vanlig årsak til ufrivillig barnløshet), må du nevne disse. Har du normalt stoffskifte? Går mannen din rundt med en ubehandlet prostatitt? Slikt kan påvirke fertiliteten. Husk også å be om at de tester mannens sperm med jevne mellomrom, det er det slettes ingen selvfølge at de gjør av seg selv. Det råder nemlig fremdeles, i 2018, en oppfatning om at infertilitet primært er et kvinneproblem.


Hvordan klarer dere å holde motet oppe?

Det ærlige svaret er at det slettes ikke er alltid vi klarer å holde motet oppe. Likevel kan jeg med hånden på hjertet – og takknemlighet i sjela! – si at dette marerittet ikke har svekket oss som par. Vi står fjellstøtt sammen, selv om jeg tidvis er så lei meg og langt nede at jeg tror verden går under. Hemmeligheten tror jeg er god kommunikasjon og genuin opptatthet av hverandres ve og vel. Vi vil dette like mye, vi går fremover sammen, vi snakker ofte om hvorfor vi vil det og om det er like viktig nå som det var for et halvt år siden. Evaluerer underveis. Jonas har fra dag én vært klar på at vi holder på bare så lenge det ikke koster meg for mye. For selv om vi er to i dette, tror jeg det har vært veldig avgjørende for meg at Jonas anerkjenner at det er jeg som får hardest medfart i dette. I de verste stundene, har det betydd så enormt mye at han både tåler meg og trøster meg. De dagene vi kjenner på litt håp, snakker vi om alt vi ennå ikke har prøvd, alle vi vet om som har fått det til til slutt. De dagene vi føler at det ser umulig ut, snakker vi helt konkret om fordelene ved et liv uten barn. Prøver å løfte blikket og se hvor heldige vi tross alt er, som har hverandre og Pepsi. Vi ville jo ikke byttet bort noen av oss tre mot noe annet! Da kan vi tenke at det å få et barn vil være en bonus, men ikke et avgjørende grunnlag for vår eksistens. På den måten blir det lettere å se fremover, både mot neste forsøk, men også mot dagen vi kanskje driter i det hele og sier fuck it.


Jeg har under min nye page på Facebook, laget en lukket gruppe som heter «Veien til barn». Join den her om du vil skravle, spørre, fortelle, tipse, lære, diskutere eller lufte frustrasjoner om ufrivillig barnløshet. 

Nå er det tid for litt sol i øynene og mat i magen! Håper dere har en deilig søndag ❤

 

NAILS FOR DAYS

For noen måneder siden gikk jeg og tenkte litt på å starte en podcast. Det vil si, en bekjent av meg tok kontakt og lurte på om jeg kunne tenke meg å lage en podd sammen. Etter noen ukers idémyldring kom jeg frem til at jeg ikke hadde lyst til å prioritere å bruke tid på det akkurat nå (noe jeg er litt glad for nå, siden det de par siste månedene plutselig føles som annethvert menneske i dette landet har en podcast, og det er begrenset hvor mye tid og tålmodighet folk har med random mennesker som sitter og kakler om løst og fast). MEN det kom en del bra ideer ut av at jeg vrengte hjernen i jakten på ting å podde om, som jeg tenker egner seg vel så bra her på bloggen.

En av dem var å dele tips og anbefalinger om ting og produkter som gjør det lettere å være oss (les: damer i 20-, 30- og 40-årene). Og her kommer det første tipset: En neglelakk! 💅🏼💅🏼💅🏼

Jeg får nemlig, til min store begeistring og stolthet, ofte spørsmål om jeg får fikset neglene profesjonelt. Næh! Det marerittet der er jeg ferdig med.

Som den jåla jeg er, kom jeg for et par år siden i skade for å havne i et to år langt avhengighetsforhold til en neglsalong på Majorstua i Oslo. Det startet med en shellac-behandling, som rett og slett er neglelakk som varer helt til den enten vokser ut eller fjernes profesjonelt med en slags sliper. Ettersom jeg ikke hadde tålmodighet til å vente på at det hele skulle vokse ut – og det ikke var særlig lekkert med knallrød neglelakk på halve neglen heller – gikk jeg etter to uker tilbake til salongen for å fjerne (den fortsatt overraskende glansfulle!) lakken som nå hadde vokst noen millimeter opp fra neglebåndene. Men da den strenge vietnamesiske damen med munnbind spurte meg om hvilken farge jeg ville ha denne gangen, klarte jeg rett og slett ikke å la være å velge meg en ny farge. Og da var det gjort.

Problemet med shellac er at når den fjernes, sliter slipingen en god del på din egen negl. Etter et par runder blir det en ganske smertefull affære, i tillegg til at neglen blir tynn og kjip. Så, da jeg to-tre uker senere var tilbake for å fjerne min andre runde med shellac, ble jeg anbefalt en forsterkning av egen negl før de la på ny shellac. Det tok meg faktisk noen måneder å forstå at denne forsterkningen er det samme som fake negler. Forsterkningen kan bestå av gele eller akryl, og du kan velge om du vil beholde din egen lengde eller forlenge neglen med en påsatt tipp. Da jeg oppdaget dette var jeg uansett in too deep. Det endte med at jeg hver tredje uke i to år troppet opp hos de sure men akk så flittige og flinke negldamene i Majorstukrysset. Jeg beholdt min egen lengde hele veien, men jeg hadde et gelelag utenpå neglene.

Neglene mine så stort sett nylakkerte ut i de to årene dette eventyret varte, men etterhvert syntes jeg det harde laget utenpå ble litt upraktisk – og litt småekkelt. Jeg ville bare ha helt vanlige naturlige negler. En dag mannet jeg meg dermed opp og ba den strenge damen om å fjerne hele dritten og legge på helt vanlig blank lakk. Da var neglene mine så tynne og ødelagt at hun ikke ville la meg gå ut derfra uten å dekke dem til med farget lakk. Det tok noen måneder før mine egne negler vokste skikkelig ut igjen, noe som i seg selv er veldig digg, men jeg har savnet den plettfrie lakken som varer og varer. Helt til denne lakken ved en ren tilfeldighet kom inn i livet mitt!

Jeg er sikkert ikke alene om å ha kurver og tasker fulle av neglelakk i alle regnbuens farger. Det som likevel er litt demotiverende med å bruke dem, er at det tar SÅ lang tid å legge på to jevne lag og så tar det seriøst ÈN dag før lakken begynner å falle av. Særlig nå på sommeren når vi utsetter hendene våre for mye mer enn ellers, føles det nesten litt bortkastet å bruke tid på å legge på neglelakk. Men så er det jo nå man er brun og endelig kan bruke de knæsje fargene som bare ser skrullete ut fra oktober til april. First world problem, but still a problem.

Glem lakkene som lover å vare i opptil sju dager og hjemme-shellac-greier til mange penger. Jeg har funnet vidunderlakken Shellfix Resistant Micro Cell 2000 som gjør at alle neglelakkene du har i skapet blir supershiny, varer mye lenger og tåler en trøkk! Start med base coat (om du driver med den slags, selv gjør jeg det i blant og burde sikkert gjort det alltid, for det skal beskytte neglen fra å bli gul?), kjør to runder med vanlig farget lakk og til slutt ett lag med denne livredderen oppå. Voila!

ptr

Som om det med varigheten ikke var nok, så får shellfix neglelakken til å tørke på bare sekunder. Vær så god og god helg! ❤

PS. Til dere som spør om hvordan det går med forsøket vårt: Det kommer når jeg er klar. Om du vil få med deg alt jeg skriver og sier om både det og annet, må du gjerne følge meg på Instagram (@minalundeno) og like siden min på Facebook (https://www.facebook.com/minalundeno/).

NB! Dette innlegget er ikke reklame. Her hos meg vil dere aldri være i tvil om jeg har fått betalt for å omtale et produkt eller en tjeneste. Jeg kommer aldri til å skrive noe jeg ikke mener, men om det ligger et samarbeid bak, vil jeg merke det tydelig.