«De tømmer seg om en navngitt person for sine to hundre tusen lyttere og den personen får ikke mulighet til å svare for seg», sies det på telefonlinje fra Berlin på kveldens Dagsnytt 18.

«De» er komikerne Lisa Tønne og Sigrid Bonde Tusvik. «Personen» uten mulighet til å svare for seg er forhenværende politisk kommentator i VG, Frithjof Jacobsen. Hun som får svare for ham – først i VG (1,3 millioner lesere), deretter i Dagsnytt 18 (200 000 lyttere/seere) – er en skribent og forfatter ved navn Erle Marie Sørheim.

Erle Marie Sørheim er søsteren til Sarah Sørheim, som er kulturredaktør i Aftenposten. Søstrene var begge ute med pekefingeren da det sommeren 2016 ble kjent at jeg, via kontoen @fruhjort, hadde harselert med mediefolk på Twitter.  Den jeg gjorde desidert mest narr av under nicket, var Anders Giæver, kommentator i VG. Nå vet jeg ikke om dette bare er tilfeldigheter, eller om Sørheim-søstrene faktisk er spesielt opptatt av å verne om følelsene til mannlige kommentatorer i  Verdens Gang. Det jeg derimot vet, er at verken de to hundre tusen som hører på T&T eller de to hundre tusen som hører på Dagsnytt 18, vet hvor ekstremt godt beskyttet nettopp etablerte journalister (som Giæver og Joffen) er og hvor mye makt de har.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg tror at folk flest rett og slett mangler bakgrunnskunnskapen som trengs for å skjønne hvor malplassert den moralske pekefingeren, som har fått være med helt fra Berlin, er. Èn ting er det nesten tragikomiske i denne passasjen:

«(…) for folk som står oppe i en privat, men offentlig kringkastet, krise, er ikke dette bare tull og «humor». Det Tusvik og Tønne og andre podkastere gjør er ganske kynisk å bruke andres kriser for å fremkalle latter og følelser hos sin egen flokk.» 

Alle som hører på T&T vet jo hvem sin krise dette først og fremst har handlet om, hvem som har bjuda på eget helvete og derfor hvor vill beskyldningen er. Men det jeg personlig hisser meg opp over er den offerrollen Jacobsen så omsorgsfullt tildeles. For det måtte, nok en gang, harselas med en etablert mediemann til for at noen skulle reagere. Den kvinnelige stortingspolitikeren som står sentralt i denne «krisen» sammen med mediemannen, har nemlig stått sentralt i lignende krise for bare to år siden, og blitt omtalt omtrent likt i samme podcast, uten at dét fikk moralens voktere til å kreve presseetikk fra podcastere generelt.

Den 23. juni 2016 stemte et knapt flertall av britene for at Storbritannia skulle forlate EU. Nyheten rystet Europa, og gjør det fortsatt. På forsiden av Norges største nettavis stod imidlertid den historiske begivenheten kun som en tynn stripe øverst. Hovedsaken på VG Nett den morgenen var meg. Jeg hadde tullet med feil folk. Via en twitterkonto med 800 følgere på det aller meste. Det var ikke hvor stor kontoen var, hvem som stod bak eller hvor mange den hadde nådd som var viktig. Det viktige var at selveste Anders Giæver, mangeårig kommentator i VG, hadde klart å finne ut hvem det var som hadde vært frekk nok til å gjøre narr av ham hver gang han hadde satt seg selv og sitt enorme eksponeringsbehov foran saker han skulle dekke. Jeg hadde hengt ham ut da han egentlig skulle skrive om terrorangrep, men skrev om seg selv. Dette intervjuet med Natt & Dag oppsummerer egentlig ganske greit hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde.

Poenget er at det ikke er mange forunt å få hengt ut de som anonymt tuller med dem på nett på forsiden av landets største avis. De hadde knæbba et bilde av meg fra jeg stod brud fra Facebook-kontoen min og klint meg utover forsiden. De rettferdiggjorde den vanvittige dekningen med at det også hadde kommet kritikk mot min arbeidsgiver (DN) fra kontoen, men det var det ingen som kunne bevise at jeg hadde skrevet. Uansett skjønner selv journalister med hodet godt oppi ræva på hverandre at dét ikke trumfer Brexit i nyhetsverdi. Alle vet hva som skjedde der. Ja, alle i mediebransjen altså. Folk flest klødde seg vel bare i hodet og lurte på hvem faen denne Mina Lunde er og hva slags dyr fruhjort skulle forestille.

Det hører med til historien at avisen ble felt i PFU for fadesen. Og det fantes ett og annet edruelig hode i media som syntes det hele kanskje ble litt voldsomt. Det jeg synes er gøy (les: trist) er at de samme moralistene som i dag kritiserer Lisa og Sigrid, og forklarer styrken i kritikken sin med at duoen er så store og når så mange med harselasen av navngitte stakkars Frithjof, ropte taktfast etter blod da jeg (som ikke er særlig stor) stod alene i en helvetes mediestorm.

Jeg forteller ikke dette for at dere skal synes synd på meg, jeg forteller dette fordi jeg mener det har offentlighetens interesse. Ja, det var beinhardt å stå alene mot en flokk indignerte viktigperer som løp i blodtåke, men dét er ikke poenget. Poenget er at det i hvert fall IKKE er synd på dem som sitter med makten til å smøre trynet til et personlig irritasjonsmoment utover forsiden på VG. De kjenner nok folk og har tilgang på nok plattformer til å få formidlet sin versjon av ting, om de vil det. De trenger ikke få tilsvarsrett i en podcast. De har selv sittet og godtet seg over «folk som står oppe i en privat, men offentlig kringkastet, krise» bare en måned tidligere:

Og så er det ikke første gangen de har et nært forhold til noen de dekker journalistisk.

For nøyaktig tre år siden jobbet jeg med en sak om Sigbjørn Aanes for DN, der jeg gravde i det angivelig mektige nettverket til den daværende spinndoktoren til statsminister Erna Solberg. Jeg ville finne ut mer om lutefisklaget jeg visste han holdt hvert år, der gjestelisten visstnok bare bestod av mektige menn. Jeg ringte rundt til de politiske journalistene jeg kjenner for å danne meg et bilde av hva slags forhold Aanes hadde til pressefolk, og kanskje få noen tips til å komme videre med saken min. Da jeg så møtte Aanes selv, var det første han sa at han visste at jeg hadde planer om å skrive om lutefisklaget.

«Snakket med Jacobsen i VG, vet du. Prater ofte, vi.»

Du vet når du sitter i en forsamling, og så har du ikke sagt noe på veldig lenge, så når du endelig sier noe, ser alle på deg og du får litt angst fordi du tenker at nå tenker alle at du har noe veldig viktig på hjertet men så har du ikke det? Litt sånn er det å skrive et blogginnlegg når jeg ikke har skrevet på over to måneder. Heldigvis slipper jeg å starte det hele med den derre hese, litt kvalte lyden som kommer ut når man ikke har sagt noe på veldig lang tid.

I ain’t gonna lie, det har vært noen fryktelig kjipe måneder. Verken dere eller jeg orker vel detaljer, men kort sagt har endometriosen herjet villere enn noen gang og jeg har hatt relativt sterke smerter hver eneste dag i flere måneder nå. Midt oppi det hele fikk jeg brokk av alle ting, måtte opereres og ble innlagt på sykehuset rett før jul. Det var ikke fritt for smerter det heller kan du si, så julen ble litt så som så i år. Handlet alle julegavene på under to timer i Bogstadveien tre dager før jul og kom meg gjennom tre familieselskap kun ved hjelp av smertestillende fra eske med rød trekant på. Har aldri vært mer happy for å ha julen overstått som jeg var i år.

Uansett, nytt år og nye (falske) forhåpninger om at ting endrer seg til det bedre! Det er først og fremst helsa jeg snakker om altså, for sånn ellers har jeg ikke så mye å klage på, synes jeg. Problemet er bare at når man er så dårlig så lenge, går det utover andre ting også. For min del er det særlig skriving og sosialisering som lider hardt under denne drittsykdommen. Jeg savner veldig å kunne planlegge ting uten å ta svære forbehold om formen akkurat den dagen, og jeg hater når jeg må avbestille flybilletter til steder jeg har gledet meg masse til å dra. Heldigvis er jeg i gang med en ny behandling nå, som jeg håper håper håper vil hjelpe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ellers kan jeg melde om at jeg nylig har tatt et lite grep for å bedre egen mentalhygiene. Når man ligger rett ut blir det naturligvis en del scrolling, noe vi alle vet at ikke er utelukkende bra for psyken. Det er veldig mange ting der ute på SoMe som man kan lære av, le av eller til og med bli ordentlig varm om hjertet av. Men det er også en ikke så ubetydelig mengde ting og folk som er egnet til å skake opp et allerede oppskaket sinn, haha. Det kan være noe så innafor-å-bli-opprørt-over som statsråder som synes at en kvinne som ser seg i stand til å bære frem ett barn bør kunne se seg i stand til å bære frem to (og eventuelt adoptere bort det ene). Men det kan også være dumme ting som svartsjuke over en tynn kropp og personlige gaver fra Chanel levert på døra på luksushotellet den tynne kroppen bor gratis på, fordi den har mange hundre tusen followers på insta. Det kan være oppgitthet over se-på-meg-profiler som skryter av hvor sunt de spiser, hvor mye de trener, hvor viktig jobb de har eller hvor ofte de er på radio og tv. Eller så kan det være god gammeldags irrasjonell irritasjon som man ikke helt klarer å sette fingeren på opphavet til, det bare koker i deg når du ser visse fjes.

Poenget er at vi i løpet av en dag ser sjukt mange folk og ting vi ikke blir noe glade av å se. Etter å ha viet ufrivillig mye tid på å scrolle har jeg imidlertid hatt en åpenbaring om at vi tross alt kan velge bort en god del av det som lugger. Vi kan faktisk bare slutte å følge dem. Altså, nå snakker jeg ikke bare om instaprofilene til de tynne, brune, Balenciaga-fra-topp-til-tå-kledde jentene med old celine vs celine without accent som sin største kampsak her i verden, som får deg til å føle deg tjukk, fattig og stygg. Du må selvfølgelig slutte å følge dem også, om du blir sur av å se dem. Jeg har for eksempel avfulgt en del sånne, og bare beholdt motejentene jeg synes er kule eller inspirerende på en eller annen måte. Men jeg tenker på andre enn disse også. Mange andre. De man tror man ikke kan avfølge.

Jeg snakker om folk vi ikke har invitert hjem til oss, men som er der mange ganger om dagen likevel. Det gikk opp for meg her om dagen at det er en håndfull damer jeg knapt kjenner, som jeg ser oftere enn jeg ser de fleste jeg kjenner godt og er glad i – til sammen. Damer med rike liv og mye å melde, som oppdaterer hyppig og har mye på hjertet. En gang i blant poster de kanskje noe jeg har glede av, men i det store og hele har jeg nok fulgt dem mest av ren høflighet. Men når folk jeg ikke kjenner er plassert mer sentralt i frontallappen enn min egen niese, tenker jeg at høfligheten har blitt strukket litt for langt.

De dagene som har gått siden jeg trykket på unfollow-knappen hos alle disse ulike menneskene som av ulike årsaker (og som regel uten uten vilje!) har laget eitrandes støy i min monitor, har vært ganske deilige. Så må det sies, at denne typen opprydding må ikke oppfattes som kritikk av dem som lukes bort. De gjør det som er rett for dem, da må også du gjøre det som er rett for deg. Det handler bare om å velge bort, eller ta en pause fra, oppdateringer fra folk med andre interesser og rytme enn det du selv har. For noen er det sikkert ganske deilig å slutte å følge meg på sosiale medier. Hver sin smak. En slik runde anbefales uansett på det sterkeste!

Dessverre får vi ikke valgt bort dagens regjering like enkelt, men det får bli et annet innlegg. Ikke det at jeg har noen spesielt gode forslag til alternativ regjering, anyway.