EN OPTIMISTISK IDIOT

Torsdag skrev jeg om den rare følelsen av ikke å ha motivasjon til å fortsette, men heller ikke motivasjon til å gi opp. Denne prosessen er fylt av sånne merkelige kontraster og rare paradokser. Det er jo ikke til å stikke under en stol at man blir nedbrutt av å holde på med et prosjekt som aldri lykkes. Vi har ingen delmål som vi kan glede oss over å ha nådd, for det er jo bare enten eller. Enten lykkes du med å bli gravid eller så lykkes du ikke. Derfor er det lett å synke lengre og lengre ned i et hull av håpløshet og fortvilelse. Pessimisme blir det eneste realistiske. Samtidig er det jo sånn at vi ikke hadde fortsatt, om vi ikke hadde et håp langt der inne et sted. Vi hadde jo ikke startet på et nytt forsøk om ikke legene hadde sagt at det var noe vits i. Og når vi først har bestemt oss for å gå for et forsøk til, er vi bare nødt til å se etter ting som løfter oss og gir oss motivasjon.

Det jeg prøver å si er at jeg nok en gang føler at jeg står midt et følelsesmessig dilemma. Gynekologen jeg var hos på Volvat denne uken ga så positive tilbakemeldinger. Hun sa at alt så friskt ut – ja til og med «kjempefint» – og at denne barnløse skrotten tydeligvis har klart å presse fram et godt antall follikler. Skal jeg la meg motivere av det? Er det lov å bli glad? Eller er jeg da bare en optimistisk idiot som nekter å se og innse vår elendige historikk? Gjør jeg meg selv den største tjenesten ved å opparbeide entusiasme og motivasjon, eller har jeg størst utbytte av å senke forventningene og legge opp til en mykest mulig landing?

Nok en gang er vel svaret «en mellomting». Dere som er i samme båt vet nok godt hva jeg snakker om. Denne evinnelige balansen, eller forsøket på sådan, mellom håp og håpløshet. Er jeg sterk eller in denial når jeg lar meg begeistre av de gode tilbakemeldingene fra gynekologen, liksom.

Jeg slår meg til ro med at jeg nå i hvert fall er et skritt nærmere et nytt forsøk og at denne undersøkelsen gikk så bra som den kunne gå. Og så velger jeg å tro at jeg er tjent med en viss grad av håp når jeg nå en gang har valgt å utsette meg for denne fysiske og mentale berg- og dalbanen igjen. Det gir mening, gjør det ikke? Jeg tror vi sier det sånn, jeg.

 

«NÅR VET DU AT NOK ER NOK?»

Om du har prøvd å få barn i en periode av anstendig lengde har du sikkert fått spørsmålet. I hvert fall om du har vært åpen om prosessen. Selv synes jeg kanskje det er det ekleste spørsmålet jeg får. Jeg blir lei meg og sur. Jeg føler meg tvunget til å svare, til å forsvare. Forsvare at vi bruker så mye tid og krefter og helse og penger på et prosjekt som hittil kun har bydd på skuffelser, tap og sorg.

Sist jeg fikk det, var da jeg var gjest i Salongen på P2 i forrige uke. Jeg svarte noe sånt som at jeg bare vet det. At vi stadig snakker om dette sammen, Jonas og jeg. At vi ikke bare fortsetter med nye forsøk uten å tenke oss om. At vi lytter til legenes råd. Men hvorfor er det et så vanskelig spørsmål å få? Jeg tror det er fordi jeg føler at det ligger en slags kritikk i spørsmålet. At den som spør mener at vi er virkelighetsfjerne, at vi sløser tiden vår. Som om det er så enkelt bare å bestemme seg for at «nok er nok». Jaja, da ble det ikke noe barn da, liksom. Da får vi bare finne en ny fremtid å se for oss.

Nei, så enkelt er det rett og slett ikke. Jeg kan dessverre ikke svare deg på når jeg vet at nok er nok.Har jeg spurt deg om du vet når det er på tide å gi opp dine mål og drømmer? Nei, da kan du drite i å spørre meg. None of your business, liksom.

Ahhh, jeg er i det hjørnet nå! Jeg er så lei av å ha det sånn her. Er så lei av ikke å vite hva fremtiden bringer. Av å befinne meg midt i mellom en tilstand av total håpløshet og en tilstand der jeg nekter å gi opp håpet. Det er en umulig situasjon å befinne seg i. Jeg finner ikke motivasjon til å fortsette og jeg finner ikke motivasjon til å gi opp. Men jeg må bite tennene sammen og forsøke.

For nå er det på’n igjen. Jeg sitter på venteværelset til gynekologen på Volvat som samarbeider med klinikken i Trondheim. Hun skal måle ovarier og telle follikler. Så skal vår nye fertilitetslege, på bakgrunn av dette, lage en plan for oss. Bestemme hvilke og hvor mye medisiner som trengs. Denne gangen skal vi nemlig prøve noe nytt. Vi har ennå ikke møtt vår nye behandler, men hun forklarte meg på telefonen at hun vil prøve å stimulere meg med en miks av ulike hormonpreparater. Tidligere har jeg stort sett bare fått én type i hvert forsøk. Et par ganger har jeg fått en miks av to. Nå tror jeg at vi skal prøve med en miks av tre. En kan tenke seg at hvert preparat banker på hver sin dør. Den som heter Menopur banker for eksempel på dør A. Puregon banker på B. Og så banker Gonal-F på dør C. Om man har masse egg, så holder det å banke på bare én dør, forklarte hun meg. Da er det garantert nok egg bak den døra til at man får et godt nok utvalg å velge fra til videre fertilisering. Men om man, som meg, har lave eggreserver, kan det være lurt å banke på flere dører. Kanskje gjemmer det beste egget seg bak dør C denne gangen?

Så nå skal vi banke på alle dører og se hvor det tar oss. Jeg stålsetter meg for flere sprøytestikk og bivirkninger enn tidligere når vi om et par ukers tid starter på vårt tiende IVF-forsøk. Den velkjente før-nytt-forsøk-følelsen sniker seg på nå. Jeg gruer meg til å sette kroppen og hodet ut av spill igjen, men jeg gleder meg til å kjenne på det bittelille håpet som bor stadig bedre gjemt inne i hvert eneste forsøk. Dette er den femte våren der jeg håper at det ikke bare skal spire og gro rundt meg, men også inni meg.

NY VÅR, NY KLINIKK

Det har blitt litt mye politikk og litt lite prøverør her inne i det siste. I tillegg har jeg i år blitt velsignet med ikke én men to runder influensa, rett etter hverandre, så det har blitt litt labert med oppdateringer. Men nå er jeg heldigvis nesten frisk igjen og back on track!

Siden jeg skrev om det oppløftende brevet her, har jeg fått en del spørsmål om veien vår videre. Vi har brukt litt tid på å bestemme oss for hva vi skal gjøre nå. Er det én setning jeg hater å høre i denne prosessen, så er det «dere kan ikke holde på i det uendelige», men samtidig er det jo en setning med mye sannhet og fornuft i seg. Når vet man liksom at det er nok? At man har prøvd nok? Hva betyr nok? Det er en grense som er vanskelig å definere, men for meg tror jeg at den går der den fysiske og mentale smerten i mislykkede forsøk overgår den genuine optimismen og håpet om å lykkes. Skjønner dere hva jeg mener?

Vi har i hvert fall kommet frem til at håpet overgår smerten enn så lenge, så nå går vi for ny runde. Etter nøye vurderinger har valget falt på klinikk Spiren i Trondheim. Selv om vi ennå ikke har vært på selve klinikken, og kommunikasjonen så langt bare har foregått via epost og telefon, så må jeg si at jeg har en veldig god følelse over valget. Ikke at jeg nødvendigvis tror vi vil lykkes der, det tør jeg ikke si ennå, men jeg har inntrykk av at de går så grundig til verks og har så fornuftige grunner til å velge den behandlingen de velger, at vi gjør lurt i å bruke den dyrebare tiden vi har nettopp der.

Foreløpig er det en stund til vi setter i gang med selve forsøket, siden vi venter på sykluser og litt greier som må være under kontroll og i gjenge før jeg kan begynne med stimulering, men nå er vi i hvert fall i gang! Noe å se frem til, på godt og vondt.

Jeg skal oppdatere dere på hvordan det går underveis, så blir «reisen» vår forhåpentligvis nyttig for flere enn oss selv. Jeg tenkte også å kjøre en ny runde med spørsmål og svar snart, siden det stadig dukker opp spørsmål i kommentarfeltet her og dm på instagram, som jeg får dårlig samvittighet av at jeg ikke får svart på. Så legg gjerne igjen en kommentar med det dere lurer på under dette innlegget, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan i ett eller flere innlegg. Jeg har nemlig nok en gang ambisjoner om å blogge oftere, men den som lever får se! 😉