Da jeg for noen helger siden besøkte en venninne i København, snakket vi litt om forskjellene mellom nordmenn og dansker. Hun har bodd der i mange år og ser Norge med et utenfra-blikk jeg synes er interessant. «Det er ikke som i Norge her, alle har ikke en mening om alt», sa hun og pekte med det på en stor forskjell mellom nordmenn og dansker – og ikke minst en av grunnene til at hun er mer komfortabel der enn her: Nordmenn har virkelig en mening om alt!

Jeg er så enig. I Norge skal alt mellom himmel og jord debatteres og diskuteres, og vi gir oss ikke før vi har hamret gjennom vår mening. Det virker som nordmenns største frykt her i livet er ikke å oppnå konsensus om et tema eller en problemstilling. Hvor lenge skal du amme barnet ditt? Hvilken bunad skal du ha på 17. mai? Bør du kle på hunden din? Hvor dyr veske skal datteren din ha? Hvor dyr boblejakke skal sønnen din få? Skal du jobbe i eller utenfor hjemmet? Når skal du pynte til jul? Skal du ta botox i sinnarynka? Hva med silikon i hengepuppene? Skal du lage barnematen fra bunnen av? Ingenting av dette er opp til deg å bestemme, må vite. Alle forståsegpåerne må på banen og fortelle deg hva som er riktig. Det er til å miste pusten og få klaus av. Bare de mest frigjorte og vågale sjelene ser ut til å blåse i hva andre mener om hva de bør gjøre i sine liv. Og da får de sannelig høre det.

Om du forteller på bloggen din at du har slanket deg eller fått utført et kosmetisk inngrep, står damene med meningene klare. Hvordan tror du tykke mennesker føler seg nå? Hva signaliserer du til unge jenter nå? Om du forteller at du heller vil være hjemme med barna dine og leve med lavere budsjett enn å jobbe, står en annen gjeng klare til å arrestere deg.

Det ferskeste eksemplet på ihuga kamp for å presse gjennom egen mening og påtvinge andre konsensus er det nyhetsredaktøren i Nettavisen som står for. For noen uker siden fortalte nemlig komiker Lisa Tønne om en livskrise i podkasten hun lager sammen med Sigrid Bonde Tusvik. Der har damene i fire år pratet om alt mulig og gjort stor suksess nettopp fordi de har valgt å være ærlige og uten filter. Det er en podkast med en stor, trofast og dedikert fanbase bestående av nesten utelukkende kvinner der det er intern sjargong, humor og alvor.

Nå skal altså nyhetsredaktøren i Nettavisen, en mann på noen og femti, inn og mene noe om hva to yngre damer han ikke kjenner skal og ikke skal snakke om i podkasten sin. Jesus Maria Josef og samtlige disipler HVORFOR SKAL HAN DET? Og han stopper ikke der: Han har også sterke meninger om hvordan Lisa Tønne bør håndtere dette vanskelige som har skjedd i livet hennes med tanke på barna sine. Han argumenterer aggressivt og spydig mot hennes argumenter! Om hva som er best for hennes barn! For i Norge mener alle noe om alt, og da er det bare rett og rimelig at nyhetsredaktøren i den norske nettavisen med færrest skrupler og flest klikkprostituerte mener noe om hva en dame han ikke kjenner velger å gjøre i livet sitt og med sine barn. Og dette er helt normalt. Heldigvis hindrer Vær varsom-plakaten de andre avisene fra å kaste seg inn i ballet, hvis ikke hadde vi for lengst hørt og lest alskens barnepsykologer, samlivsterapeuter og whatnot mene, anbefale, fraråde og kritisere Lisas håndtering av sitt private anliggende.

Selv har jeg stadig som et ideal å manøvrere etter hva jeg genuint tror er best, og ikke la hva andre måtte mene være det jeg styrer etter. Men i dette konsensus-landet der selv bittesmå og trivielle valg har vært prefikser for en eller annen debatt -ammedebatt, bunadsdebatt, botoxdebatt, slankedebatt – er det faen meg lettere sagt enn gjort.