Livet
er virkelig bedre om sommeren. Selv om jeg i år som alle andre år fikk min lille kontraintuitive vårtristesse da dagene begynte å bli lengre og luften slightly varmere, er det jo dette som er min årstid. Det er så mye lettere å leve om sommeren. Lettere å kle seg, sminke blir overflødig, blomster overalt, flere brukbare timer i døgnet, alt er bare velstand. Nesten alt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Planen var jo å bruke denne sommeren til å puste litt. Benytte oss av anledningen med sommerstengt klinikk til å legge det hele litt på hylla og ta en timeout fra fertilitetshelvetet. Ideen var å prøve å ha det bra, nyte sommeren og ikke la vårt evige prosjekt skyggelegge tilværelsen helt. Særlig nå som vi uansett ikke får gjort noe annet enn å vente på neste runde. Denne sommeren skulle jeg ikke tenke på den høyst ufrivillige barnløsheten. Men jeg har nå, etter flere forsøk på slike «pauser», lært at det faktisk ikke er noe som heter «en timeout» fra dette opplegget. Sånn er det, og det må man bare lære seg å leve med.

For du kan ta en fysisk pause, i den forstand at du akkurat nå ikke sprøyter deg selv full av hormoner eller er til ultralyd annenhver dag. Men all den tid du har lyst på barn og ikke har barn, er du jo ufrivillig barnløs. Kan liksom ikke ta en pause fra det. La meg forklare hvordan et tappert, men mislykket forsøk på det jeg så kjekt kalte «pustepause» i mitt forrige innlegg, typisk kan fortone seg.

Jeg står opp etter en god natts søvn på hytta, tar med meg en kaffe ned på brygga og registrerer på vei forbi stua at svigerinnen har både hendene, håret og fjeset fullt av babygrøt der hun nesten sloss med ettåringen som ropende kaster mat og leker veggimellom. Jeg sender henne en vennlig tanke, sier til meg selv at det tross alt er mye ro og frihet i livet uten barn. Jeg har sikkert sovet dobbelt så lenge som henne i natt, og nå kan jeg bruke dagen min på akkurat det jeg vil, uten at noen krever noe som helst av meg. Så sjukt deilig, egentlig! Hæ? JA, DET ER JAMMEN DEILIG, tenker jeg og plukker med meg avisen på vei ut av hytta. Setter meg ned på brygga og dingler med beina, myser smilende mot sola og tar en slurk av kaffen. Klapper meg selv på skulderen og tenker at nå er jeg flink til å nyte livet, istedenfor å sette det på vent. Kikker ned på den svindyre sommerkjolen og pedikyren jeg fikk før helgen, og tenker at dette er fruktene av frihet og egentid.

Blar litt i avisa, der står det om alt fra høstens forestående valg til samlivsproblemer, DAB-radio og Norges beste softis. Jeg blar og leser, men bare minutter senere sitter jeg der plutselig og har den vonde følelsen inni meg igjen. Den som kjennes som en knyttneve, som treffer meg tungt i magen og gjør meg urolig. Den som gjør at hjertet synker og jeg blir mørk inne i hodet. Smilehullene er vekk og sinnarynken er tilbake. Hva skjedde nå?

Nei, det som skjedde var at jeg satt der, ante fred og ingen fare. Var flink til å nyte øyeblikket. Men så glemte jeg at det ikke er mulig å styre tankerekker og blokkere utvalgte tankeruter. Så da jeg leste en artikkel om politisk uenighet om kontantstøtten, la plutselig tankene mine ut på en egen liten spasertur. Plutselig satt jeg der og stirret på bilder av barn med softis i hele trynet, mens jeg tenkte over hvilken holdning jeg selv har til kontantstøtten. Konkluderte med at den nok er nyttig og viktig for mange, men at jeg selv ville valgt å ha barna mine i barnehagen. Barnehagen. Barnehageplass, tenkte jeg. En ting nesten alle jeg kjenner snakker om. «Barnehageplass» er et ord som gir meg litt vondt i magen, kjenner jeg nå. Det er et ord som minner meg på et problem jeg ikke har. Et problem jeg så inderlig gjerne skulle ønske jeg hadde. Jeg kommer aldri til å levere og hente i barnehagen, tenker jeg. Det er dette jeg tenker, der jeg sitter og myser med sinnarynke, og kald kaffe i koppen. Så får jeg panikk. Jeg har ingen tid å miste. Jeg har for svarte fylt 35 år nå, hva da «pause»?! Vil jeg bli mor eller vil jeg ikke? Jævlig dårlig idé å utsette noe som helst da i så fall. Jeg har få nok egg som det er. Så jeg heller ut kaffen, ruller sammen avisa, reiser meg opp, går og finner mannen min. Nå sover nevøen min og foreldrene hans slapper av i solen. Jeg og mannen min bruker hele formiddagen til å google etter «forsøk i naturlig syklus», «fertilitetsklinikker Danmark» og «forskningsartikler endometriose».

Det er ikke mulig å slappe av på kommando, er vel det jeg prøver å si. I hvert fall hvis det å slappe av er ensbetydende med å stenge ute alle tanker om temaet som tross alt opptar deg mest. Jeg vil slå et slag for å kutte ut selvpålagte timeouts. For hva er avslappende med å tvinge seg selv til noe som er umulig? Slutt å fortelle folk som er ufrivillig barnløse at de skal tenke på noe annet, for det går ikke. Og er du den barnløse, slutt å gi deg selv mental juling for at du ikke klarer å legge til side lengselen etter å bli mor. Innse i stedet at en stor del av livet akkurat nå består av nettopp dette ønsket, og at det da er helt naturlig at du tenker mye på det. Men, og det er et stort men, det betyr ikke at det ikke er plass til noe annet i tilværelsen. Det er ikke slik at du ikke fortjener å gjøre noe som helst annet enn å piske deg selv for at kroppen din ikke lystrer. Du blir ikke fortere gravid om du luker jobb, venner, middagsselskap og tv-serier ut av livet ditt. Du blir ikke mer fertil av at fertilitetsforsøk er din heltidsgeskjeft. Nå er det dessverre i mitt tilfelle sånn at en konstant, smertefull og ekstremt døll endometriose legger sine begrensninger på livet, men jeg er overbevist om at det er sunt for kropp og sjel å skvise inn en balansert miks av den jobbingen, de sosiale sammenkomstene og den populærkulturen man kan – inn i en hvilken som helst tilværelse, egentlig. Også den som ufrivillig barnløs.

Jeg har i hvert fall lagt den tvungne timeouten på hylla, og gått tilbake til både googling, kalender, testing og alt det koko som omgir oss som er i denne bobla. Men nå er jeg samtidig opptatt av at denne tiden, disse årene vi bruker på dette, skal bli husket for mer enn bare forsøkene og tårene. Jeg vil at når vi sitter der om tjue år og snakker om da vi var i 30-årene, uansett om vi da har barn eller ikke, så skal det også hoppe frem bilder og minner i hodet, som handler om helt andre ting enn fuckings jævla ivf.

Fortsatt god sommer ��