IVF, SAMLEBÅND OG 3-FOR-2

Da er fellesferien over og den ufrivillige pausen i behandling kan nå opphøre. Hastverket som følger med det å være en ufrivillig barnløs kvinne i tredveårene gjør at jeg ikke har råd til å sløse med tiden. Vi må gjøre noe. Vi må igjen foreta oss et eller annet som øker våre sjanser for å bli foreldre. Men først må vi finne ut hva.

Jeg har lenge tenkt på å skrive litt om behandlingstilbudene for ufrivillig barnløse i Norge. Eller rettere sagt, min erfaring med og inntrykk av disse. Jeg har rett og slett litt på hjertet etter tre år, ni runder med hormonstimulering, syv ivf-forsøk og utallige møter med det offentlige og private helsevesen. Ikke minst har jeg, som et resultat av å ha vært åpen om egen ufrivillige barnløshet, fått ta del i erfaringer som andre i samme situasjon har gjort seg. Dette blir et langt innlegg, nok en gang trolig for de spesielt interesserte.

First things first. Er du en kvinne med et uoppfylt barneønske, og oppsøker legen for å høre hvorfor du ikke blir gravid, får du i Norge i dag beskjed om at du ikke kan få svar før du og din partner har prøvd i minst ett år. Det hjelper ikke om dere sluttet med prevensjon for flere år siden. Dere må aktivt ha forsøkt i over 365 dager. Flere kvinner på 30+ som jeg kjenner, inkludert meg selv, har fått denne beskjeden. Kvinner i en alder der fertiliteten er i fritt fall, får altså beskjed om å sitte og vente på å bli utredet, mens deres fysiske egnethet til å få barn raskt forvitrer.

Da vi endelig kom i gang med utredning, som skulle gi svar på hvorfor vi ikke klarte å få meg gravid, ble det raskt konkludert med at jeg hadde endometriose. Det evinnelige endometrioseeventyret kommer i et eget innlegg, men fra jeg gikk til legen til vi kom i gang med det første ivf-forsøket gikk det to år. To år er ganske lang tid når du har passert tredve og ønsker å bli mor.

I Norge får man subsidiert inntil tre ivf-forsøk i det offentlige. Det betyr at staten betaler for behandlingen ved et offentlig sykehus som tilbyr denne behandlingen, og refunderer det du har brukt på medisiner som overskrider 17 000 kroner. Avhengig av hvor mye medisiner du blir foreskrevet, og om det er ivf- eller icsi-behandling dere trenger, koster et forsøk mellom 40 og 50 000 kroner. Statens bidrag kommer derfor mildt sagt godt med. Det er imidlertid ikke alle som får dette bidraget. Det stilles nemlig krav om alt fra hva slags forhold dere er i (ekteskap/samboerskap) til hvor store sjanser dere har til å lykkes. Noen jeg kjenner ble i begynnelsen av tredveårene nektet forsøk i det offentlige, fordi legen ved et offentlig sykehus mente at hun var «så å si steril». Få år senere er hun mor til tre jenter. Hvordan kunne det skje, spør du. Lignende skandaler skjer hele tiden, svarer jeg.

Min erfaring er at de fleste norske legers tilnærming til infertilitet er skjematisk. Det vil si, satt litt men ikke mye på spissen, at alle får samme behandling, uansett årsak til barnløshet. God gammeldags samlebånd. Inn, resept på Puregon/Menopur/Bemfola etc, ut, inn igjen til egguttak, ut, inn igjen tre dager senere, tilbakeføring av embryo, ut, mensen – repeat. Når et ivf-forsøk mislykkes, er det i norsk helsevesen ikke vanlig å forsøke å finne ut årsaken. Du møtes med et skuldertrekk om du spør. Vanlig prosedyre er å ta frem kalenderen og sette en dato for å gjøre akkurat det samme en gang til. Etter to mislykkede forsøk ved et offentlig sykehus, der vi hadde fått ut henholdsvis 7 og 12 egg, spurte vi legen om det var mulig at endometriosen var tilbake etter operasjonen jeg hadde hatt året før. «Det er et godt spørsmål», sa legen og henviste meg til ny operasjon for å avdekke om det var tilfellet. Det viste det seg at det var. En god del, faktisk. Flaks at vi – pasientene – foreslo å ta en titt. Noen vil si at det var legens jobb å foreslå riktig behandling.

Neste forsøk ble avbrutt, etter at vi fikk ut tre egg og ingen overlevde befruktningen. Legen ringte for å gi oss den dårlige nyheten. «Dere må ta en prat om hva dere skal gjøre videre nå», hørte jeg i telefonen jeg skjelvende holdt i hånden. Jeg hadde sekunder før fått vite at ukene med sprøyter og hormonhelvete hadde vært til ingen nytte. Legen fortsatte. «Man kan ikke holde på i det uendelige, vet du. Når du får ut så få egg, er det ikke noe å jobbe med. Det er mange måter å bli foreldre på. Dere bør vurdere eggdonasjon, adopsjon, fosterbarn…» fikk jeg beskjed om, der jeg satt oppløst i tårer, 31 år gammel, få måneder etter vårt aller første møte med fertilitetsmedisiner og assistert befruktning. Kunne man bruke formuleringer som «i det uendelige» når vi bare hadde to forsøk bak oss? Når et forsøk avbrytes, regnes det ikke som et forsøk, og du får et nytt. Legen ved det offentlgie sykehuset mente det ikke var noen vits for oss å benytte oss av det siste statlig finansierte forsøket. Vi kunne komme inn på en samtale over helgen for å snakke om veien videre. Men vi burde ta stilling til om vi var klare for eggdonasjon (som til alt overmål er ulovlig i Norge) før vi kom, var oppfordringen. Resten av den fredagen gråt jeg. Det kjentes som livet var over.

Mannen min tok ordet med en gang vi hadde satt oss ned. «Jeg vil bare si med en gang at vi er her for å få vite om mulighetene vi to har for å lage barn, vi er ikke her for å høre om alternative måter å bli foreldre på», sa han og fortsatte: «Så det vi lurer på nå er hva som gjør at det er fånyttes å prøve igjen. Hvorfor satser dere på at det lave antallet egg i siste uttak er mer representativt enn de to første uttakene der eggene var flere?»

«Skal vi se på journalen her, da» sa legen og forsvant inn i dataskjermen. Myste litt, hevet øyenbrynene, myste litt til og hevet øyenbrynene på nytt. «Jøss, se her ja. Dette er jo veldig bra. Her har dere fått ut syv egg – og alle var modne. Skal vi se.. Fikk dere ut tolv egg i forrige runde?! Elleve av dem var modne? Dette er jo veldig gode forsøk, det må jeg si! Nei, da er det bare å fortsette å prøve. Dette ser jo riktig så lovende ut!»

Legen vi hadde satt vår lit til hadde ikke sett på journalen før han ringte en fredag ettermiddag og foreslo at vi burde kaste inn håndkleet. Det er litt vanskelig å beskrive det jeg følte da. På den ene siden glede og lettelse over ikke å være en lost case ennå likevel, på den andre siden følelsen av utrygghet og det ikke å ha tillit til den vi så inderlig hadde håpet på skulle hjelpe oss.

I det private, der vi har vært de siste to årene, har det ikke vært bedre. Jeg har blitt satt på samme hestedose-hormonkur, fått ut et varierende antall egg, bare ett eller to har overlevd befruktningen, dette/disse er tilbakeført og jeg har fått mensen på dag ni etter tilbakeføringen. Ikke én gang har legen sagt «kanskje vi skal prøve noe annet». Jeg har gang på gang spurt om han tror det er håp for oss, svaret har alltid vært det samme: «Selvfølgelig! Hvis ikke hadde vi jo ikke gjort dette. Du fungerer, han fungerer, dere er relativt unge, det er bare et spørsmål om tid før det klaffer». Sist han sa dette, var i begynnelsen av mai, da vi var til ultralyd underveis i vårt hittil siste forsøk. Etter at forsøket nok en gang gikk i dass, og vi fortsatt hadde et forsøk igjen i 3-for-2-pakken vi hadde kjøpt, fikk pipen en annen lyd. «Dette går jo ikke», var beskjeden da vi var hos ham i slutten av samme måned. Hva som hadde endret seg så radikalt på tre uker, vet vi fortsatt ikke. Visst hadde vi vært gjennom et mislykket forsøk i mellomtiden, men at forskjellen mellom åtte og ni runder skulle være som dag og natt, var vanskelig å forstå.

Under samme samtale, foreslo vi et forsøk i naturlig syklus. Vi hadde lest oss opp på nettet om metoden og mente den hørtes aktuell ut for oss. Forsøk i naturlig syklus er rett og slett et ivf-forsøk der man ikke stimulerer kvinnen med hormoner før et egguttak, men lar naturen dyrke frem egg. Der man i en stimulert syklus booster modningen av så mange egg som mulig, og ved å hindre eggløsning sørger for at alle modnes og kan tas ut, lar man i en naturlig syklus kroppen dyrke frem eggene og velge ut det beste til eggløsningen. Man sitter altså igjen med kun ett, det egget kroppen mener er det mest overlevelsesdyktige. Derfra utfører man assistert befruktning som normalt. Poenget med stimulert syklus er å øke antallet egg, noe som kan gå på bekostning av kvaliteten. Når antallet økes betraktelig, ser man tross kvalitetsreduksjon, en gevinst ved å stimulere. Vi har vært gjennom ni runder med høydosestimulering, men aldri sittet igjen med mer enn maks to egg ved innsetting. De fleste gangene har vi sittet igjen med ett. Altså har stimuleringen ikke gitt oss mer enn det kroppen selv ville dyrket frem, uten medisiner. Det eneste medisinene har gitt oss har vært dårligere kvalitet på det ene egget vi har tilbakeført.

Vi spurte legen om det var hensiktsmessig for oss å gjøre et forsøk i naturlig syklus. «Det var en god idé», svarte han. «Det er nettopp hos par som dere, der kvinnen faktisk produserer egg, men responderer dårlig på hormonstimulering, at man har sett gode resultater av forsøk i naturlig syklus. Vi går for det!». Vi holdt på å falle av stolen. Hadde vi nettopp googlet oss frem til behandlingen som passet oss best? Ikke bare er hormonstimulering fysisk og mentalt beintøft, men hver runde med medisiner koster nesten 20 000 kroner. Vi har gått gjennom ni runder med medisiner som har tatt knekken på både kropp, sjel og lommebok – og ingen leger har reagert på at de kun har gjort skade. Vi har blitt plassert på samlebåndet og blitt behandlet av maskiner.

Til høsten blir det altså et forsøk i naturlig syklus. Jeg skal muligens gjennom min fjerde endometrioseoperasjon først. Ulempen med forsøk i naturlig syklus er at man kan bomme på eggløsning og dermed må vente på neste syklus. I mange land minimerer man denne risikoen ved å ha hyppige ultralydundersøkelser. I Norge glipper egg rett som det er, fordi nesten ingen klinikker gidder å jobbe i helgene. Jeg har mast meg til å få et løfte om daglig ultralyd når vi kommer så langt. Går det ikke denne gangen heller, ser vi mot utlandet. Påfallende mange jeg kjenner og kjenner til, har gode ting å si om fertilitetsbehandling i Århus i Danmark.

I den sårbare situasjonen vi befinner oss i, er det en enorm tilleggsbelastning ikke å kunne stole på de som behandler oss. At vi, i tillegg til å holde ut smerte, lengsel, nederlag, økonomisk belastning og skuffelser, også selv må passe nøye på at vi får riktig medisinsk behandling, er intet mindre enn skandaløst.

Ja, det er frivillig å forfølge ønsket om å lage egne barn når naturen butter imot. Nei, leger kan ikke trylle. Men som pasient bør man kunne forvente at man får den rette og best tilpassede behandlingen. Man skal ikke måtte google seg frem til sin kur. Uansett om det er influensa eller ufrivillig barnløshet man lider av.

 

38 kommentarer
    1. W O R D !
      … har nettopp begynt med dette, men merker tendensene. Så du også dokumentaren noen andre tipset deg om i et tidligere innlegg? Det finnes utrolig mye muligheter – men man må virkelig jakte på beste behandling selv her. Men sånn sett har du ganske gode odds, siden du har prøvd den ene metoden 9 ganger ( jeg er halvveis gjennom den første – orker ikke tenke på 8 til en gang), men da kan det vær håp med andre metoder, hvis du har råd da. Det er det med utlandet, det krever tid og ressurser som ikke alle har dessverre. Jeg har tenkt litt på det selv…

      Jeg poster doku igjen her i tilfelle du ikke så den – var vist et behandlingssenter i den som ser ut til å ha knekt koden. http://www.imdb.com/title/tt6137920/ fant ikke fullversjonen på nett lengre – må kanskje letes etter litt.

      Siden du ligger så langt foran meg i løypen her vil jeg bare sende masse positive lykkeønskinger din vei, og takke for at du deler.

    2. Ja, jeg har sett dokumentaren. Veldig bra! Og den bekrefter det man frykter, at Norge ligger sørgelig langt bak når det gjelder fertilitet. Ikke bare hindrer det etiske overformynderiet at man kan ta i bruk effektive metoder for å finne årsaker til barnløshet, den fertilitetsbehandlingen som finnes innenfor de tillatte rammene er også skjematisk og samlebåndpreget. Tror behandlingssenteret du tenker på var i Valencia. Lykke til, du òg!

    3. Tusen takk for at du deler! Er selv i gang med behandling og blir både inspirert og skremt av det du skriver på bloggen.
      Bare det at så få vet om endometriose … Jeg blir helt matt. Har vært hos div fastleger og ble endelig tatt seriøst da jeg tok en GU på første time på fertilitetsklinikken. Sendt videre til en dritflink gynekolog – og fem-seks spørsmål jeg kunne svare ja på seinere, + en jævlig vond GU hvor hun omtrent kunne peke ut hvor jeg hadde vondt både foran og bak, hadde hun stilt den diagnosen. FAEN TA!
      Helt utrolig at man skal være prisgitt leger som tilfeldigvis har hørt om ting. Eller som ikke bare har bestemt seg for at symptomene pasienten beskriver er klaging.
      Dette ble et langt innlegg hvor jeg egentlig bare skulle skrive takk for at du deler, Mina.
      Lykke til!!

    4. Kjære Mina. Jeg leser med store øyne og bankende hjerte. Dette er som å lese min egen dagbok, hvis jeg kunne skrive slik som deg. Jeg stiller meg bak alle andre som har takket deg, for at du deler og kan sette ord på alt det vanskelige. Jeg sluker det du skriver! De beste ønsker sendes deres vei.

    5. Sånn er det bare, man må finne ut av det selv! Sitter med samme inntrykk som deg, men heldigvis har jeg en utrolig dyktig gyn som hører og tilrettelegger, samt rykker ut i helger. Uansett er det bra at dere ikke gir opp og at dere faktisk klarer å google dere frem til riktig behandling, selv om det ikke burde vært nødvendig. Er jo ikke alle som klarer, eller tenker at de faktisk må følge med selv, men stoler blindt på helsepersonell.. det burde de jo kunne, men jeg mener som deg at det må egen research til for best mulig behandling. Håper virkelig at IVF i naturlig syklus gir fullklaff! Masse lykke til! ????

    6. Tusen takk for nydelige ord, Tiril! Det gir meg så mye at det jeg skriver treffer noen i samme situasjon. Ønsker deg alt godt og masse lykke til <3

    7. Ja, tenk på de som ikke er ressurssterke nok til å finne ut hva som er best for dem! Det er helt utrolig at man ikke kan lene seg mer på legene her til lands. Men det høres ut som du har en bra lege, hold på ham/henne! Lykke til du også <3

    8. Jeg har hørt om dette før, men takk for at dere minnet meg på det! Hadde glemt at noe sånt faktisk eksisterer. Det er jo superaktuelt for oss, siden det nettopp er embryoets evne til å feste seg som svikter. Skal sjekke ut!

    9. Selv takk <3 Det er sykt at man enten må ha griseflaks med hvem man møter på eller være sin egen doktor. Masse lykke til!

    10. Anbefaler for øvrig Spiren! Det merkes litt at de har fått det travlere i løpet den tiden jeg har “vært hos” de (drøye 1,5 år), men de er noe helt annet enn det du beskriver i denne posten 🙂

    11. Hei Mina
      Tusen takk for at du deler, og det er som vanlig veldig gjenkjennelig. Har byttet til Spiren etter de tre offentlige forsøkene var brukt opp. Det er en helt annen verden enn den du beskriver. Jeg har som deg begynt å blø dag 9 etter innsett hvert eneste ferskforsøk, og har nå blitt satt på tilleggsmedisin. Så anbefaler dere å vurdere Spiren om naturlig syklus ikke skulle gå. (Også er Trondheim en veldig fin by, hilsen lokal). Lykke til med neste forsøk???

    12. Takk for at du leser <3 Jeg skjønner Spiren er en god klinikk, kanskje vi må ta den med i vurderingen også. Har vært i Trondheim flere ganger, nydelig by! Lykke, lykke til!

    13. Tusen takk for det! ? Jeg er forsåvidt også hos Spiren. Merker også, som andre her skriver, at de har det mye travlere nå enn i starten, men det er jo egentlig et godt tegn. Tar seg alltid tid til masse spørsmål fra en litt i overkant interessert pasient. Når det er sagt vurderer vi Maigaarden i Danmark om vi ikke lykkes snart. Satser uansett på at du ikke trenger flere forsøk. Har veldig troa på naturlig syklus. Nå må det bli deres tur. ?

    14. Takk for gode tanker og innlegg, jeg bruker aldri å kommentere på blogger, men du skriver så fint at nå måtte jeg bare. Jeg er i gang med forsøk nummer to og er betraktelig eldre enn deg. Det virker dessverre som det er litt tilfeldig hvem man treffer på underveis i prosessen. Min “offentlige” godkjente gynekolog som jeg ble henvist til etter en MA og SA i 2016, mente at jeg på tross av alderen bare skulle stå på da jeg fint hadde blitt gravid på egenhånd to ganger. Problemet mitt er jo at jeg trolig mister pga alderen og “dårlige” egg, og da er nok IVF der en har flere egg å velge mellom veien å gå. Men da jeg tok opp dette ble jeg omtrent blankt avvist og fikk beskjed om å gå hjem å prøve igjen….. Jeg har ikke tid til å prøve i det uendelige på egenhånd så her startet vi IVF på egenhånd i regi av Medicus. Oppfølgingen og opplevelsene jeg har hatt der er har hittil vært helt fantastisk. Nå fikk vi det ikke til på 1 forsøk, men jeg har to på frys og skal i gang med uthenting nummer to snart. Får bare krysse fingrene fremover. Jeg ønsker deg lykke, lykke til og kan som andre over anbefale Maigaard i Danmark. 2 av mine bestevenninner har vært til behandling der og de har vært helt fantastiske, for disse to har dessverre Norge ikke noe tilbud ennå siden de er alene.

    15. Vi har også vært på Spiren! Veldig fornøyde! De svarer på Mail på kveldstid og sykler ned på natten hvis det er det mest optimale tidspunktet å fryse ned egg. Det er det ikke så mye som minner om samlebånd! Anbefaler hvertfall å ta en prat med de før dere bestemmer dere for neste klinikk! Masse lykke til fra både meg og spiren i magen!

    16. Hei … mens jeg leste dette så tenkte jeg at dere burde ta kontakt med Maigaard i Århus… kom så til avsnittet der du nevnte Århus :-). Håper dere slipper det 🙂

    17. Kjære Mina

      Jeg er prøveren som kun bor et steinkast unna deg, har hatt lyst til å ringe på døra deres, for å si dere ikke er alene.

      Er ferdig med 2 forsøk hos Maigaard og 8 i Norge, uten hell og mye klabb og babb. Hatt fryseforsøk en gang og uttak hver gang ellers..

      Har selv mistet motet for å fortsette etter siste runde.

      Jeg er gla på dine vegne at du fortsatt har motet og energien til en runde til, ønsker dere lykke til. Måtte denne runden gå helt i mål ??

    18. Kjære deg!
      Jeg blir så rørt av det du skriver, og du beskriver prosessen så godt. Føler med deg ?? Vi har hatt tre forsøk, og blitt gravid på to av dem men mistet begge gangene. I tillegg har jeg mistet da jeg ble gravid på egenhånd. Nå er jeg eldre enn deg, og har dårligere eggkvalitet, det er nok årsaken. Vil også Spiren, og det er fantastiske mennesker som jobber der. Jeg har tross alt blitt gravid på to av tre forsøk, og på det ene forsøket ble det innsett på en søndag faktisk – de er veldig fleksible! Ønsker deg masse lykke til videre på veien ??

    19. Hei, høres vanskelig ut med all denne usikkerheten og det harde arbeidet, håper det går til slutt!

      Du virker oppgitt og fortvilet, og det forstår jeg. Du skriver imidlertid mye om hvor dårlig du synes legene jobber, og jeg får også inntrykk av at du synes hele hesevesenet er urimelig innrettet mot ufrivillig barnløse. Du beskriver ofte i denne teksten at ting er skandaløse.

      Jeg er enig med deg i at det er rimelig svakt at en lege ikke leser journalen din ordentlig før han ringer og gir deg elendige nyheter og uønskede forslag. Da kan du jo si fra til den legen at du synes dette er dårlig? Det finnes også muligheter for å klage på denne legen, noe han vil gi deg informasjon om hvis du spør.

      Jeg synes du hopper fra dette til å generalisere ganske mye med leger og helsetilbudet som dårlig. I mange tilfeller, synes jeg personlig at det virker som at du ikke en gang kan ha forsøkt å tenke på hvorfor noen av de tingene du kritiserer er som de er. Det virker feks som om du synes det er urimelig at ufrivillig barnløse må prøve et år før de får tilbud om utredning. Har du spurt deg selv hvorfor det kan være sånn? Tror du det er for å plage folk i din situasjon?

      Du kritiserer leger for å jobbe skjematisk. Tror du det er en grunn til at de jobber skjematisk? Tror du det er dumt å jobbe skjematisk i medisinfaget? Tror du skjemaene du beskriver er basert på tusner av timer med forskningsarbeid, eller tror du noen bare har funnet det på? (Ledende spørsmål)
      Du kritiserer i neste øyeblikk en annen lege for å jobbe det man vel kan kalle ikke-skjematisk, ved at han hører på et av forslagene dine.
      Hvordan skulle denne legen kommet på dette av seg selv, hvis du ikke har presentert symptomer på at endometriosen hadde kommet tilbake, men bare funnet det selv ved å google?
      Jeg synes han har rett; du hadde et godt spørsmål der. Hvis du ikke hadde kommet med dette spørsmålet, synes du da at han skulle foreslått at du hadde fått tilbakevendt endometriose, og så gått videre med å sprette opp magen din for å sjekke, uten at du presenterte noen som helst symptomer? Det virker for meg som erfaren legekunst at en lege tar spørsmålene dine på alvor, leser seg opp på dette, og faktisk finner indikasjon for ny kirurgi for å sjekke etter dette. Har det slått deg at kirurgi ikke er risikofritt? Hvordan ville du reagert hvis legen bare hadde avfeid spørsmålet ditt? Kunne legen gjort det riktig på noen måte her i følge deg, hvis du tenker på spørsmålene over?

      Selv om du har all rett til å være frustrert, så synes jeg at “skandale” vel kanskje ikke er riktig for å beskrive legene eller helsevesenet du møter. God medisin er å bruke beste tilgjengelige kunnskap i behandling av sykdom og pasienter. Denne kunnskapen er veldig ofte basert på statistikk. Dette kan også forklare hvorfor noen du kjenner fikk barn selv om deres lege sa det var veldig usannsynlig. Det betyr ikke at det er en skandale som skjer hver dag.

      Du virker også veldig kritisk til at det er så strenge kriterier for å få dekket ivf på statens regning. Tror du disse kriteriene er der av en grunn, eller tror du det er helt tilfeldig? Når du har erfart hvordan denne behandlingen påvirker deg, kan du da se noen ulemper ved å motta slik behandling om man ikke oppfyller noen av disse kriteriene? Synes du at staten burde betale ubegrenset for behandling av folk, uavhengig av hvor sannsynlig det er at de blir friske, og uavhengig av hvor store bivirkninger behandling og inngrep kan ha?

      Jeg synes du burde stille deg flere spørsmål om hvorfor ting er som de er, før du kaller ting for skandaløse.

      Jeg håper alt ordner seg for dere, virkelig!
      Lykke til!

    20. Oisann! Her var det mange fantasifulle antagelser, misforståelser og stråmenn. Jeg nøyer meg med å si at intensjonen bak innlegget ikke er slik du har tolket det, og at jeg tror det er tydelig for de fleste.

    21. Kjære Linn! Dette motet kommer og går. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, har det nå sunket ganske så dypt inn at det slettes ikke er sikkert at vi får til dette – uansett hvor mange ganger vi prøver. Men vi har rett og slett fått en ny grunn til å fortsette, og det er at det er gode metoder og dyktige klinikker som er uprøvd. Likevel er det dager, som i dag, hvor jeg tenker: Hva er vitsen? Jeg håper og tror at uansett hva dere ender opp med å velge videre, så blir resultatet noe dere aldri ville byttet bort <3

    22. Tusen takk for fine ord! Det sies mye godt om Spiren, jeg håper det snart klaffer for dere <3

    23. De fleste stemmer på Trump og FRP da, så det er helt i orden for meg å bli parkert med det. Da får jeg fortsette mitt liv i nysgjerrigheten.
      Takk for svar 🙂

    24. Kjære Mina

      Jeg kom tilfeldig over bloggen din for en stund siden, og ble hektet. Du er en dyktig skribent, i tillegg til at du er meget reflektert i denne prosessen. Jeg skal ikke si at jeg vet hvordan en ivf-prosess er, for vi valgte den bort da vi følte at en eventuell adopsjon var en sikrere måte og faktisk bli foreldre på. Nå har vi ikke adoptert heller, men det er det andre grunner til. Uansett, takk for at du deler tankene dine og erfaringene dine. Takk for det søkelyset du setter på helsevesenets framgangsmåte ifht infertilitet. Den er helt håpløs. Hadde ikke jeg “tatt en liten hvit en” hos fastlegen min, så ville jeg aldri fått tatt prøvene som sendte meg videre til utredning ifbm endometriose. Og hadde jeg ikke gjort akkurat det samme hos gyn, så hadde jeg aldri blitt sendt til operasjon. Selv i operasjonskøa måtte jeg presse på for å bli prioritert. Og jeg hadde selv helt rett i hva de kom til å finne, selv om legen virket noe overrasket etter operasjonen. Så du har helt rett i at det er ganske håpløst at man må finne ut så mye selv. Samtidig reagerer jeg på at du måtte foreslå ny sjekk selv. Endo forsvinner aldri. Den kan til dels kontrolleres og opereres, men så lenge man har mensen vil den stort sett alltid komme tilbake, selv om mange norske gyn er uenige i dette. Så derfor er det viktig å følge nøye med på symptomene sine.

      Jeg håper dere lykkes snart. Det dere går gjennom unner jeg ingen! Og aldri slutt å finn ut av ting selv, for norsk helsevesen har en tendens til å gå seg blind i gamle rutiner, istedet for å sjekke hva den nyeste forskningen etc. sier. I hvert fall på dette området. Lykke til! Jeg gleder meg til neste blogginnlegg.

    25. Kjære Mina?? Takk for at du deler så åpent og ærlig om et tema som berører så mange. Etter fire år som ufrivillig barnløs kjenner jeg meg veldig igjen i dine tanker, følelser og opplevelser i det norske helsevesen. Ja vi er velsigna i dette landet som får dekket tre forsøk men når man ikke har en “A4 diagnose ” er det dessverre ikke riktig sted å få behandling. Vi gjennomgikk ett avbrutt ivf isci forsøk i Norge hvor man avdekket en sjelden og alvorlig genfeil hos min mann som gir deformerte og per se infertile sædceller. Sykehuset vi var henvist til kunne ikke tilby annet enn donor. Rikshospitalet kunne prøve å behandle men det ville ta mange forsøk og ingen garanti for å noensinne lykkes. Vi tok saken i egne hender og ringte diverse klinikker og googlet og kom til slutt i kontakt med universitetssykehuset i Gent i Belgia som har spesialisert seg på denne “feilen ” og utviklet en egen metode. Her ble vi gravide på første forsøk og har idag en nydelig og frisk datter som et 100% vår. Mitt poeng med denne kommentaren er: 1) ikke gi opp selv om alt virker helt håpløst 2) se til utlandet. Som du selv sikter til i ditt innlegg; er man en “Special case” så er ikke samlebånds metoden i Norge det rette. Jeg kan personlig anbefale Belgia. Lykke til!

    26. Bra at du setter Mina litt på plass. Hun sletter de fleste innlegg som er litt kritisk til hennes meninger. Hun kritiserer alt og alle, og forventer at hun skal få særbehandling – virker det sånn. Hun mener på ramme alvor at helsevesenet – betalt av skattebetalernes penger skal stå parat til alle døgnets tider og i helgene for at hun skal få barn – det er ingen menneskerett å få det, og et sted må en jo sette en stopper for ressursbruken. Hun har brukt helsevesenet flittig og fått rimelig mye igjen – bare tenk på hvor mye hun har kostet skattebetalerne. De som trenger helsehjelp skal få det, men når hun har fått så utrolig mye hjelp, og allikevel bare syter, da er det ille at folk som trenger rask behandling, feks. Døende og kreftsyke og alvorlig syke på stå i kø fordi slike som henne utarmet helsevesenet. Det er greit å hjelpe folk som vil ha barn – men til et visst punkt. Det er faktisk noen som ikke kan få barn uansett hvor mye ressurser som settes inn, og da må en sette en grense for hvor mye hjelp de kan få, fordi det så utrolig mange som er alvorlig syke som trenger helsevesenet mer. At Mina aldri tenker i de baner sier litt om hennes navlebeskuende tilværelse og der hun unndrar alle former for kritikk. Hvor blir det av selvinnsikten hennes?

      1. blir helt sjokkert, hvor er empatien? Medmenneskligheten?Tydeligvis aner dere ikke hvordan det er å være ufrivillig barnløs, og heller ikke hvordan man skal være et godt medmenneske. Mina er dessverre en av mange som sliter, men hun er en av få som er modig nok til å stå fram, dele og snakke om det. Syns det er skammelig at det er slik hun skal bli møtt.. Mina; ønsker deg alt godt.
        Rebekka

    27. Jeg anbefaler også Spiren på det varmeste! To gynekologer fra St Olavs Hospital som har startet Spiren klinikken, erfarne overleger med høyt ansette forskningsartikler publisert i The Lancet osv. Kontakt døgnet rundt og som TA sier sykler de ned på helg og helligdager for å sjekke egg og embryo. Jeg ville sjekket de ut før turen går til Danmark. Lykke til videre!!

    28. Etter 2 icsi-forsøk kjenner jeg meg (dessverre) igjen i mye av det du skriver her, Mina. I tillegg til det du skriver savner jeg også et tilbud til dem som sitter inne med mye spørsmål og generelt mye tanker i en slik vanskelig og turbulent prosess. Vi er jo tross alt i en veldig sårbar situasjon, og personlig kunne jeg hatt godt av å få snakket med noen som har peiling på dette og disse følelsene som jeg aldri har kjent på og møtt tidligere i livet. Det er følelser som kan være vanskelige å sortere alene/som par.

      Mine erfaringer er at jeg så vidt rekker å få stilt et spørsmål eller to før jeg blir hastet videre på sykehuset. Sykepleierne jeg møter på tlf når det skulle dukke opp et spørsmål opplever jeg også at sjeldent har kompetanse til å gi meg et godt nok og presist svar. Samtidig anbefaler de meg ikke å søke for mye på internett, men det er jo nettopp det jeg ender opp med å gjøre når jeg ikke får svar på det jeg spør om! Jeg finner derfor utrolig mye hjelp og støtte i å lese andre prøveres blogger. Jeg setter så stor pris på at du deler din historie og dine erfaringer med oss andre prøvere. TAKK for det, og lykke til videre!

      -M
      babydrom.wordpress.com

    29. Ny kommentar i gammel innlegg. Det du skriver kjenner jeg meg så godt igjen i at det kunne vært mine egne ord.

      Savner etter å bli gravid føles umenneskelig stort, og kontrasten til at “alle andre” får det til, gjør ikke saken noe bedre.

      Jeg skulle så inderlig ønske at vi hadde økonomi til å fortsette vår prøving med IVF.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg