Jeg har
tidligere skrevet om valget om å slutte i en gjev jobb og begynne for meg selv. Om hvordan det var å grue seg til jobb og ikke føle seg flink nok. Om statusen og andres meninger. Og om motivasjonen som kom da jeg endelig valgte å gjøre det jeg ville, og ikke det jeg trodde jeg måtte.

Et tema mange har lyst til å lese om her på bloggen er hvordan ønsket om å bli mamma påvirker karrieren. Altså hvor mye tid, plass og oppmerksomhet det førstnevnte skal ta fra det sistnevnte. Dere spør om mitt syn på sykemelding under forsøkene, min holdning til lik fordeling av foreldrepermisjon, hvor lenge jeg tenker man burde få være hjemme med barnet sitt, hvor mye man skal jobbe under det sårt etterlengtede svangerskapet og om jeg tror et ambisiøst karriereløp er forenlig med et sterkt ønske om å bli mor.

Disse er viktige og relevante spørsmål som jeg (naturligvis) ikke har noen fasitsvar på. Jeg har heller ikke stått overfor de fleste av disse avgjørelsene ennå, så jeg har få erfaringer å dele. Men jeg kan fortelle at det lå mer enn bare karrieremessige hensyn bak mitt valg om å søke sluttpakke i fjor sommer. For den historien sier også noe om mine tanker rundt dette med familie vs karriere. Det var altså ikke kun det at jeg ønsket å skrive og utvikle meg i en annen retning faglig, som gjorde at jeg sluttet i ni til fire-jobben og begynte for meg selv. Ja, jeg ønsket meg en jobbhverdag der jeg følte meg mer nyttig og tro mot egne idealer og ambisjoner, men det hadde også over tid presset seg frem et behov for å kunne prioritere andre ting enn jobb når jeg ønsket det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har lenge tenkt sånn. At det føles feil å gi bort kontrollen over så mye av tiden til en arbeidsgiver. At det er noe unaturlig med å overlate disponeringen av en fast tredel av døgnet – gjennom hele mitt voksne liv – til noen andre enn de som står meg nær, de jeg er glad i, de som bryr seg om meg og de jeg har valgt å ha i livet mitt fordi de er den de er. Men nå er verden en gang sånn at vi er avhengige av penger for å kunne leve. Så skal jeg ikke her gå inn på det sørgelige i at trangen til å eie og forbruke gjør at vi bruker livene våre til å skaffe oss alle de tingene vi uansett ikke får tid til å bruke, fordi vi hele tiden er på jobb så vi kan skaffe oss enda flere ting. For det kan noen andre si bedre enn meg – se for eksempel for all del dokumentaren Minimalism på Netflix – og dessuten vil det single høyt i glass om jeg skal begynne å moralisere over unødig overforbruk.

Nei, det var ikke idealismen som skjøv økonomisk frihet nedover på prioriteringslisten. Det var ønsket om frihet til å bruke tiden på det som til enhver tid betyr mest for meg. Misforstå meg rett; jeg ønsker meg og vil jobbe for det første også. Det handler bare om selv å kunne velge hva jeg skal prioritere i gitte perioder.

Jeg hadde min første endometriose-operasjon i 2013 og vi hadde vårt første ivf-forsøk våren 2014. Deretter ble det stadige repetisjoner av begge deler. Vårt ønske om å bli foreldre – og helseutfordringene som gjorde dette ønsket trøblete å oppfylle – ble en tidkrevende affære. Alle operasjonene har vært smertefulle, gjort meg sengeliggende i en uke og knapt mobil i to. Hvert forsøk har vært et fire ukers fysisk og mentalt helvete. Legene sier det er individuelt hvordan man reagerer på hormonene og inngrepene. Som mange andre, ble jeg også sykemeldt hver gang. Jeg slet skikkelig med å bestemme meg for hva som var best. Skulle jeg følge legens anbefaling? Eller skulle jeg jobbe så lenge jeg kunne stå på beina? Hva med noe midt i mellom? Hva skulle i så fall denne gylne middelveien være? Var jeg i stand til å avgjøre hvor i prosessen det var viktig å lytte til legens råd, og hvor i prosessen jeg hadde råd til å trosse den og gå på jobb? Jeg var nok ikke det, men jeg gjorde det likevel. Jeg var sjeldent borte fra jobb alle dagene jeg på papiret var sykemeldt.

Noen av rundene stablet jeg meg på beina og gikk på jobb mens jeg var så stinn at jeg var på grensen til eksplosiv i hele magen og underlivet. Jeg kunne såvidt sette det ene beinet foran det andre, og var mentalt så nedsyltet i hormoner at jeg rett som det var gikk på do og gråt. Andre runder holdt jeg meg hjemme de dagene jeg fysisk slet, men gikk på jobb så snart sårene etter uttak hadde grodd. Det vil si dagene der du ikke lenger har fysisk vondt, men stapper i deg progesteron til alle døgnets tider for å lure kroppen til å tro at den er gravid, så den holder på det skjøre embryoet du med blod, svette og tårer har fått laget og puttet inn. Dagene graviditetssymptomene du har drømt om i flere år herjer med kroppen og hodet ditt, men du ikke gleder deg over dem fordi du vet de er fake. Kvalm, øm, trøtt og ekstremt sensitiv gikk jeg på jobb. Kanskje det er lurt å få tankene over på noe annet, sa jeg forsøksvis overbevisende til meg selv. I realiteten utsatte jeg meg selv for jobbstress i tillegg til den konstante frykten for at embryoet ikke skulle feste seg og – ironisk nok – en bekymring for om jeg reduserte sjansene mine ved nettopp å stresse i denne tiden, hvor det er anbefalt å stresse ned og være god mot seg selv.

Det var ikke det at jeg ivret sånn etter å komme tilbake på jobb. Nei, jeg er ikke av dem som – sant eller usant – påstår de gleder seg til jobb etter ferier, og at de kjeder vettet av seg når de er syke og hjemme fra jobb. Jeg kom på jobb mens jeg var sykemeldt fordi jeg fikk dårlig samvittighet av å la være. Jeg følte meg dum og lat, og jeg fryktet at sjefer og kolleger irriterte seg over meg og trodde at jeg sluntret unna.

Jeg var såvidt inne på dette da jeg var gjest i podcasten til Sara i forrige uke: Ufrivillig barnløshet og assistert befruktning er (vanvittig nok) så tabu og dysset ned som tema, at de som lider av og baler med det ikke blir tatt på alvor. Elementet av frivillighet som finnes der – altså at jeg i teorien KAN la være å gå gjennom disse forsøkene – har gitt flere enn meg følelsen av å være fritt vilt. For det var ikke bare jeg som hadde gitt meg selv noia der jeg gikk og bekymret meg for hva som ble tenkt og sagt om meg. Riktignok opplevde jeg de fleste som forståelsesfulle, men de som tross alt bestemte, ga tydelig uttrykk for at de helst så at jeg ikke var så mye borte fra jobb. Dette er naturligvis avhengig av hvor man jobber og hvem man jobber for. Jeg både håper og regner med at ikke alle som har hatt sykefravær pga infertilitet har fått beskjedene «vi ansatte deg fordi ville ha deg på jobb, ikke for at du skulle være syk» og «vi lurer bare på hvorfor du har flere sykedager enn xx som også hadde prøverørsforsøk». Jeg forstår dog på dere at fortvilelsen i disse spørsmålene er relativt stor og utbredt. For min del bidro dette sterkt til at jeg valgte å ta over som egen sjef på det tidspunktet jeg gjorde.

Mange tenker gjerne at de ikke har noe valg. At de bare må bite tennene sammen og enten a) Jobbe mer enn legen anbefaler og kroppen orker eller b) Benytte seg av sin lovfestede rett til sykemelding og drite i hva sjefer og kolleger måtte mene. Holde ut enten a eller b, for på den måten å sikre best mulig betingelser når en eventuell mammaperm står på trappene. Jeg tenkte selv det, selvfølgelig gjorde jeg det. Derfor testet jeg ut begge deler. Flere ganger. Du trenger ikke være et økonomisk mastermind for å skjønne at tiden mellom mislykket forsøk nummer syv og trolig mislykket forsøk nummer åtte, ikke er det mest lønnsomme tidpunktet for å slutte i en fast og godt betalt jobb, og starte for deg selv. At jeg likevel gjorde det, var fordi tanken på mindre penger plaget meg mye mindre enn det følelsen av ikke å innfri på jobb gjorde.

Denne kampen er tung nok som den er, så det er viktig å holde antallet sten som legges til byrden på et minimum. Du vet best hva dét betyr deg. For meg betød det å kvitte meg med en arbeidsgiver. Etter det har jeg vært gjennom én operasjon og et par forsøk til. De har vært like vonde og jævlige som operasjonene og forsøkene jeg har hatt før, men den store forskjellen har vært at jeg har kunnet slikke mine sår i fred, uten i tillegg å ha dårlig samvittighet og grue meg til ubehagelige møter. I en ideell verden fører ikke det å benytte seg av sin lovfestede rett til dårlig samvittighet og ubehagelige møter, men når det nå en gang var slik, er jeg glad for at jeg valgte sjelefred over fast lønn.

Om jeg klinker til og blir gravid, vet jeg nå også at jeg med god samvittighet kan ta det litt med ro. Skulle det først klaffe, ser jeg for meg at jeg kommer til å kjenne et stort behov for å passe veldig, veldig godt på meg selv. Da er jeg glad for at jeg ikke kommer til å føle meg presset til å jobbe hele svangerskapet. Skulle vi endelig og etter årevis med blodslit få et lite troll i hus, føles det nok heller ikke så veldig naturlig å ta til takke med en halv foreldrepermisjon, før det er business as usual. Da er jeg glad for at jeg slipper det. Selv om det skulle gå på bekostning av en ferie eller to.

For jeg har kommet frem til at livet mitt blir rikere når jeg har frihet til å gripe og bli i øyeblikk som gjør meg lykkelig. Den friheten er ganske langt nede på prioriteringslisten til både arbeidsgivere og velferdsstaten, derfor strekker jeg meg langt for ikke å gjøre meg avhengig av noen av delene.

God helg, kjære snille fine kloke lesere ❤️

PS. I know. Lengden.