Høsten 2017 skulle visst bli en for historiebøkene. Hver i sær ville kanskje ikke de tingene som har skjedd denne høsten vippet meg av pinnen, men en stund ble summen litt mer enn jeg trodde jeg kunne takle. At en ulykke sjelden kommer alene er tydeligvis ikke bare noe de sier. Plutselig skulle visst alt skje på én gang. Noe dritt å finne i hver leir, liksom. Å være ufrivillig barnløs har denne høsten nesten vært mitt minste problem. Men nå – seriøst NÅ – må dette året ha tømt seg for skit. Det føles sånn, i hvert fall. For første gang siden vår nydelige ferie på sensommeren, er jeg på ordentlig i vater og ved godt mot. De som har opplevd nedetid, for så å komme seg ovenpå igjen, vet nok hva jeg snakker om. Det er virkelig en god følelse. Det føles nesten fysisk. Som om noe inne i magen bekrefter at «det som ikke dreper deg gjør deg sterkere» heller ikke bare er noe de sier. En nærmest eksplosiv fornemmelse av å være klar for hva nå enn det måtte være, etter en tid der følelsen av det stikk motsatte har ligget som et slør over tilværelsen. Sammen med det å våkne en tirsdag morgen til synet av rosa soloppgang og årets første snø, bak lingardinene jeg endelig hadde fått opp etter ett år i dette huset, ble det en uslåelig kombo som gjorde midten av november til en av årets hittil lyseste stunder.

Det er ikke meningen å være kryptisk. Jeg mener bare at ingen egentlig har glede av at jeg går i detalj på alle rettene denne høsten har servert meg. Den har nok også servert dere ett og annet. Vi vet jo alle hvordan det er, ikke sant? Når det baller på seg, og summen av utfordringer blir så stor og kjennes så urettferdig, at en god porsjon selvmedlidenhet ikke er til å unngå. Ikke særlig konstruktivt, men jeg tror man bare må gjennom det. Men så er det jo sjelden at livet serverer en rett som ikke ligner bestillingen i det hele tatt, ikke sant? Vi har jo skyld i det meste av det som kommer vår vei. Noen ganger litt, andre ganger mye. Ikke sykdommer og ulykker og slikt, selvfølgelig. Men alt annet ubehag i livet kan jo ledes tilbake til oss selv på den ene eller andre måten. Så det gjelder å gråte seg tom, sortere tankene, evaluere, ta noen valg og gå videre med livet. Eller som min venninne pleier å si, #jobbepå.

November er virkelig lys og fin i år. Masse sol og snø som legger seg, i hvert fall her ute i provinsen. Jeg var innom Oslo i går, og rent værmessig, var det bare sorgen. De siste årene har jeg gruet meg så til november. Om tre dager er det nemlig tre år siden et av de kjæreste menneskene i livet mitt gikk bort, helt uventet og plutselig. Jeg savner Chalotte hver eneste dag hele året, men november har pleid å være ekstra tung. I år går det bittelitt bedre. Jeg tror det er fordi jeg har funnet en plass i meg, vi kan kalle det i hjertet mitt, der hun sitter og er med hele tiden. Jeg begynner kanskje å akseptere at det er der hun kommer til å være fremover. Jeg har gjort en slags deal med livet: Før var hun hos meg i blant, og da kunne jeg klemme henne og høre henne snakke. Nå kan jeg ikke klemme henne, og hun snakker bare når jeg drømmer om henne, men til gjengjeld er hun hos meg hele tiden. Jeg kan leve med det.

Noe av det ypperste denne verden har hatt å by på ?? (Foto: Erik Tranberg)

På Ekko i går (for øvrig mitt favorittprogram på radio, kl 9 på P2) snakket de nettopp om dette med venner. Spania, Mexico og Costa Rica er de landene der folk er mest inkluderende overfor utlendinger, og dermed der det er lettest å få seg venner. Norge havner sammen med Sverige og Danmark nederst på listen. «Vi nordmenn drasser på barndomsvenner gjennom hele livet», ble det sagt. Der er vi forskjellige fra de fleste andre. Amerikanere for eksempel flytter i større grad fra der de har vokst opp, og treffer nye mennesker som blir deres venner i voksen alder. Jeg har tenkt en del på akkurat det i det siste. Chalotte er en barndomsvenn, det vil si «tenåringsvenn». Vi møttes og klaffet kontant da vi var 15-16 år gamle. Noen vennskap er annerledes enn andre. For meg som ikke har hatt en stor og sammensveiset familie, med dype røtter der jeg vokste opp, var venner på mange måter alt. For Chalotte var det på noen måter ikke helt ulikt. Vi kjente oss mye igjen i hverandre, og hun fikk meg til å føle en trygghet og tilhørighet så genuin at fraværet av familie med ett kjentes langt lettere å bære.

Jeg tror mangelen på stramme familiebånd også gjør det lettere å bryte ut av oppvekstmiljøet og komme seg ut i verden. Chalotte og jeg har begge alltid hatt lopper i blodet, og vi kom oss også raskt ut av hjembyen for aldri å flytte tilbake igjen. Jeg flyttet til London for å studere, men hun var langt modigere enn meg. Og flinkere til å forfølge drømmene sine og lære en hel del på sin vei. Hennes eventyrlyst og åpne sinn tok henne verden rundt og gjorde at hun, da hun ble borte, etterlot seg en tomhet i både mange hjerter og mange land. Livet hennes ble derfor, om ikke langt, så utrolig rikt.

Ikke å ha så mange faste mennesker i livet i oppveksten – altså en komplett pakke av mor, far, søster, bror, bestemor x 2 og bestefar x 2 – er til tider både ensomt og smertefullt. Men det gir god trening i å tilknytte seg nye mennesker og investere i relasjoner. Min erfaring er – og her er det selvfølgelig mange unntak begge veier – at det ofte er de som ikke har hatt disse faste rammene, som jobber hardest for å bygge gode og solide relasjoner gjennom livet. De får nye venner, uavhengig av geografi og alder. Mitt inntrykk er imidlertid at de som vokser opp i en kjernefamilie, anstrenger seg mindre og «drasser» oftere på barndomsvenner gjennom livet. De trives med faste posisjoner og konstellasjoner, og deres plass i barndomsvennegjengen er en viktig del av identiteten deres.

Barndomsvenner kan by på både noen av de søteste kakene og de sureste eplene i livet. Jeg ler aldri så mye som jeg gjør med venner jeg har gått gjennom de kleine tenårene sammen med. Det er en deilig følelse av tilhørighet i gamle vennskap, som bare flere tiår med minner sammen kan fremkalle. Men barndomsvennegjenger kan også være vanskelige å leve i som voksen, fordi premissene ofte har blitt satt på et tidspunkt da hjernen mildt sagt tenkte og resonnerte annerledes. Som voksne omgås vi jo hverandre på helt andre måter enn det vi gjorde som barn. Men det er overraskende ofte sånn at vennegjenger som har holdt sammen siden de var små, forholder seg til hverandre som om verden har stått stille. Særlig de som ikke har inngått nevneverdig nære vennskap utenfor gjengen i voksen alder, kan i en alder av både 30 og 40 år styre sine vennskap etter koder og normer som ikke er endret siden ungdomsskolen. De som derimot har fått seg nye og nære venner i voksen alder, ser kanskje tydeligere at barndommens allianser og rangeringer nettopp hører barndommen til, og at barndomsvenner også fortjener å bli behandlet som voksne. Da kan nemlig barndomsvennskap være noe av det fineste som fins. Det var sånn det var med Chalotte.

Etter Ekko var ferdig, kom det en teaser for en ny radiodokumentar. «Dette er historien om å mislykkes og måtte forsone seg med ikke å klare å bli gravid. Hør “Aldri mamma” på P2 i kveld» sa stemmen på radioen og jeg bare hørte meg selv si «nehei takk!» før jeg skrudde av radioen. Den dokumentaren får vente.

I går kveld feiret vi i stedet at det har skjedd store og gode ting i jobben til Jonas denne uken. Jeg skal fortelle mer om dette senere, men for nå nøyer jeg meg med å si at han endelig har lyktes med noe han har jobbet fryktelig hardt og lenge for. Jeg er så stolt (og fortsatt så mett) at jeg nesten sprekker. Jeg laget tidenes hjemmelagede tapas, om jeg får si det selv. Entrecôte med granateple- og honningsaus (som Jonas flamberte!��). Aspargesbønner med sitron- og hvitløksdressing. Brød og aioli. Ruccola- og fetasalat med basilikumolje og hvit balsamico. Tomatsalat med rødløk, babybasilikum, olivenolje og 12-års lagret balsamico. Sitronmarinerte oliven. Og manchego. Spansk vin fikk vike plass for en flaske av vår italienske favoritt. Nei, nå skal jeg gi meg før jeg blir sulten igjen! I kveld skal vi på førjulsfest til et vennepar vi er veldig glad i og har det skikkelig hyggelig sammen med. Jeg gleder meg sånn til det!

God helg! ❤️

PS. Glemte forresten å fortelle at jeg ble intervjuet av Dagsrevyen her for et par uker siden. Innslaget handlet om den dramatiske økningen i barnløshet blant nordmenn og kan ses her (starter ca 15.50 ut i klippet).