Ja, hvordan går det med dere i julebobla? Her tror jeg endelig at jeg har klart å spise meg mett på ribbe, etter å ha sneket til meg rause porsjoner av den fettete herligheten til både frokost, lunsj, nattmat og mellommåltider. Måtte bruke såpe for å få av meg gifteringen i morges, og enda gjenstår pinnekjøttmåltidet jeg skal forsyne meg grovt av i kveld.

Vi har, som hvert år etter at vi ble kjærester, feiret jul hos mine svigerforeldre i Grenland. Det er ordentlig koselig og jeg er heldig som har svigerforeldre jeg er så glad i og komfortabel med. Ikke minst er julematen i dette huset i en klasse for seg selv, så jeg lever gladelig med at buksene sitter litt trangere i noen uker.

Jeg vet ikke om jeg er alene om å ha det sånn, men for meg er julen blitt en tid der jeg tenker ekstra mye på den forbaskede uønskede barnløsheten. Kanskje ikke så rart når barn, naturligvis, er i fokus gjennom hele høytiden. Jeg tror jeg er over gjennomsnittet glad i barn, særlig barn jeg kjenner og som står meg nær, så det blir en veldig delt følelse: På den ene siden elsker jeg å henge med barna, dille og dulle og leke med dem, se hvor store de har blitt siden sist og nærmest bli rørt til tårer når de roper navnet mitt eller gir meg en god klem. Samtidig, kjenner jeg så ekstra sterkt på at jeg ikke har en liten morotass som kaller meg for mamma. Jeg blir så bunnløst trist og lengselsfull av den altoppslukende følelsen av å mangle noe, noe jeg jo ikke aner om jeg noensinne vil få engang. Å feire jul har de siste årene – i tillegg til å være genuint koselig – føltes litt som å være en tilskuer. En tilskuer som hvert år de siste fire årene har tenkt at neste år skal vi ut på banen, at neste år skal bli vårt år. Men så kommer neste jul, og vi er fortsatt der vi var.

Ikke vet jeg om det er mulig å å få denne følelsen til å forsvinne før vi eventuelt lykkes med å få et barn i hus. Men jeg har tenkt å prøve. Jeg tror det er på tide å lage noen egne juletradisjoner, der vi fokuserer på det vi har og ikke det vi mangler. At vi hygger oss med resten av familien på julaften, med all kos det innebærer å spise god mat, åpen gaver og henge med både store og små familiemedlemmer, men at vi bestemmer oss for at 1. juledag feirer vi tre: Jonas, Pepsi og jeg. Spare noen av gavene våre til hverandre til da, lage deilig mat, drikke vin og se en julefilm eller to. Jeg tror det er en skikkelig god idé.

Når man har et uoppfylt ønske om å bli foreldre, tror jeg det er ekstra viktig å styrke følelsen av det å være en kjernefamilie. En kjernefamilie bestående av to som elsker hverandre, eller som i vårt tilfelle med Pepsi, tre som betyr alt for hverandre. For når folk får barn – enten om det er par i familien eller par i omgangskretsen – blir de små naturlige sentrum. Som ufrivillig barnløse som sosialiserer med småbarnsfamilier, tror jeg det derfor er lett å føle at man selv mangler et sentrum. Den følelsen må bort, tror jeg. Finn deres sentrum, og pass godt på å dyrke og elske det. Vær rak i ryggen, og vern om det dere har sammen. Ikke la det dere mangler være det som definerer dere. Det er mitt lille juleråd! ❤️

Nå skal det pyntes og jåles, før det blir pinnekjøtt og akevitt i herlig og folksomt selskap. Fortsatt gledelig jul, alle!