DU ER SÅ MYE MER

Okei, her er et helt gratis tips: Om du er litt deppa og trist, og føler at alt er leit og at du er udugelig, finn en unnskyldning til å holde en fest! Jeg lover at det hjelper.

De siste månedene har jeg seriøst lurt på om jeg er bipolar. Det ene øyeblikket kan jeg være oppstemt og optimistisk, føle at det meste går på skinner og at jeg nærmest kan få til hva jeg vil. Jeg tolker alt i beste mening og ser hver lille tilfeldige hendelse eller møte i et positivt, nærmest rosenrødt lys. Så, som lyn fra klar himmel, slår det om. Alt – altså ALT – ser plutselig svart ut. Jeg ser meg ikke kapabel til å gjøre noe som helst. De enkleste oppgaver føles uoverkommelige og de minste bagateller føles som katastrofer. Mitt eget speilbilde, både det ytre og det indre, skremmer livskiten ut av meg. Livet føles vanskelig – nærmest umulig – å leve.

I et forsøk på å bryte disse mønstrene, bestemte jeg meg midt i en sånn mørk periode, for å invitere til fest! Bursdagen min nærmet seg, og jeg som ofte har hatt store fester, hadde ingen planer. Ikke det at 36 er et rundt – eller for den saks skyld spesielt gledelig – tall. Men jeg visste at bursdagsentusiasten i meg muligens ville bli enda mer deprimert om dagen kom og jeg satt her uten så mye som litt halloi. I en spagat mellom tiltaksløshet og frykten for å synke enda dypere ned i et mørkt hull, bestemte jeg meg for å invitere de aller nærmeste til en liten hagefest. Maten stod den lokale sushirestauranten for og kaken var det Pascal som mekket, så det var minst mulig forberedelser for oss å tenke på. Vi gjorde rent i huset dagen før. Jonas klippet plenen og gjorde hagen klar, jeg fønet håret og lakkerte neglene. Og så tok vi imot de fineste vennene denne verden har å by på, og hadde en helt nydelig kveld. Vet ikke om naboene er enige etter nattlig og utendørs allsang til Jahn Teigen og Sissel Kyrkjebø, men jeg koste meg i hvert fall glugg!

Jeg tror det er noe med å samle de du har gode følelser for, rundt deg. De du er glad i, og som du vet er glad i deg. Vi mennesker er, enten vi liker det eller ikke, avhengige av bekreftelse. Bekreftelse på at vi er verdt noe, på at noen bryr seg om oss, på at vi er bra nok. Tøffe perioder kan rokke ved denne følelsen av selvverd. De burde ikke det, for vår verdi er ikke knyttet til hva vi får til, men hvem vi er. Likevel føles det sånn. Uansett om det er issues på jobb, konflikt med venner, trøbbel i familien, mislykkede prøverørsforsøk eller økonomiske utfordringer, så har vi en tendens til å la problemene våre påvirke vår egen definisjon av hvor mye vi er verdt. Og det er akkurat når vi befinner oss i en sånn dal at jeg tror det er viktig at vi får en påminnelse om at vi er så mye mer enn våre til enhver tid kjipeste bekymringer.

Å være omgitt av mennesker som tar en dag av sitt liv og gir det til deg. Skaffer barnevakt, kjøper flybilletter, baker kaker, finner gaver som akkurat du vil bli glad for, skriver kort fra sitt hjerte til ditt, klemmer deg hardt og lenge. Som skryter av deg, trøster deg og heier på deg. Som over et glass forteller deg om alt de selv går og grubler på. Som deler sine hjertesukk med deg og for et øyeblikk glemmer du dine egne bekymringer, fordi du må steppe opp som venn og stille opp med trøst og (forsøksvis) gode råd. Det minnet i hvert fall meg på at jeg ikke er summen av mine til enhver tid mest irriterende nederlag og bekymringer. Jeg både er og har så mye mer. Og det var faktisk den aller beste gaven jeg kunne få!

Siste innlegg